Jeg hadde egentlig forventet å få en helt fotballfri uke, men da timeplanen for korpslørdagen dukket opp så jeg at det akkurat gikk an å klemme inn en tredjedivisjonskamp mellom øving og konsert med Mo Hornmusikk. Da dirigenten avsluttet øvelsen tvang jeg derfor min sidemann på tuba til å skysse meg bort til Sagbakken stadion så fort som mulig, så jeg skulle få sett oppgjøret mellom Rana FK og Skeids andrelag.
Ved ankomst så jeg at også en slagverker fra korpset hadde tatt turen, så sammen entret vi tribuna, og fikk se at det fortsatt sto 0-0 etter ca tre minutters spill. Vi hadde altså ikke gått glipp av noe på banen, men kruttlukta som hang i lufta tilsa at vi nok hadde gått glipp av noe utenfor kunstgressmatta.
Ettersom Skeid hadde en viktig hjemmekamp i andredivisjon som skulle starte en time senere enn denne kampen, så var det et svært ungt hovedstadslag vi fikk se i aksjon i dag. Det ble raskt klart at hjemmelaget nok var de beste i aksjon i dag, men det tok sin tid før det kom noen scoringer. Jeg var ganske sulten, så etter en drøy halvtime gikk jeg i kiosken for å fange noen vafler, og i det jeg kom tilbake på framsida av tribuna smalt ballen i mål til 1-0.
Etter dette kom faktisk gjestene litt mer med i kampen, og fem minutter før pause kom de til noen helt ville sjanser. Rana FKs forsvar hang virkelig i tauene nå, men på mystisk vis ble sjansene avverget, før det med 41:20 på stadionuret kom en utligning. Hadde 1-0 vært en høyst fortjent ledelse da den scoringen kom, så var denne utligningen ikke langt unna like fortjent etter det vi hadde sett de siste minuttene.
1-1 sto seg til pause, og mens lagene var samlet i hver sin garderobe fikk Rana FKs sportslige leder utdelt bevis fra fotballkretsen på at klubben er blitt godkjent som «Kvalitetsklubb».
Etter pause samlet supporterklubben «Rataskankan» kreftene og hamret løs på ei tromme. Dette var kanskje inspirert av uttalelsene fra daglig leder i Skeid som ville forby trommer på klubbens hjemmearena Nordre Åsen. I tillegg til tromminga ble det sunget, og vel ti minutter ut i omgangen kunne de juble sammen med de fleste andre på stadion for en en knallscoring som ga dem 2-1.
Knapt ti nye minutter senere kom så nok en scoring, og denne var av det virkelig spektakulære slaget. En av hjemmelagets spillere fikk ballen rundt sekstenmetersstreken og fyrte løs et sånt skudd man så ofte ser fyke himmelhøyt over mål. Det gjorde det ikke denne gangen, og det sto nå 3-1.
Litt etter dette fikk jeg et nytt underholdningsmoment på tribuna, da en RFK-spiller som var byttet ut kom og satte seg ikke langt unna der jeg befant meg etter å ha vært en snartur i dusjen. Det var virkelig morsomt å følge med på engasjementet hans resten av kampen.
Underholdning på tribuna kunne trengs nå, fordi der første omgang hadde vært ganske spennende hadde det etter pause vært lite annet enn de to scoringene å skrive hjem om. Jeg så at en av byens to aviser meldte om 400 publikummere, noe jeg nekter tvert å gå med på. I beste fall var det kanskje halvparten så mange, og da 4-1 ble satt inn på overtid hadde en god del av dem allerede forlatt stadion.
Da dommeren blåste av var det uansett tid for hjemmelaget å feire sammen med publikum og takke supporterne for støtten gjennom sin debutsesong på nivå 4, mens jeg sammen med tidligere nevnte trommis hastet tilbake til konsertarenaen for de siste forberedelsene før det som skulle bli en svært fin konsert.
Startet søndagen relativt tidlig, og satte kursen nordover. På Kolomoen svingte jeg østover, og på Elverum fortsatte jeg rett fram i rundkjøringa. Jeg havnet dermed i Trysil, men i motsetning til da jeg var der for første gang i starten av august fortsatte jeg denne gangen forbi både Nybergsund, Innbygda og Jordet, og kom dermed etterhvert fram til en kommune jeg aldri hadde besøkt før, Engerdal. Her cruisa jeg langs sjøen som har gitt kommunen navn fram til jeg kom til bygda Heggeriset i nordenden av sjøen. Her var det lite annet enn en liten matbutikk å se, så jeg dro direkte til stadion som lå et lite stykke utenfor «sentrum» for å se om det var mulig å få i seg noe næring der i forkant av kampen Engerdal - Elverum 2.
Det som møtte meg her var et herlig lite stadion med både tribuner, kiosk og alle fasiliteter. Etter å ha vekslet noen ord med noen av de lokalela jeg inn bestilling på en elgburger, men fant etterhvert ut at hun som lagde dem ikke hadde kommet ennå, så jeg måtte vente litt på servering. Inn mot kampstart ble plutselig musikken på lydanlegget avbrutt av en veldig veldig entusiastisk speaker som presenterte lagene. Vi fikk innmarsj til tonene av «The Final Countdown», og så var det klart for toppoppgjør i fjerdedivisjon.
Fra avspark tok det ca 55 sekunder før vi fikk en scoring, og til fortvilelse for de aller aller fleste av de rundt 125 fremmøtte var det gjestene fra Elverum som fikk satt ballen i nett. Jeg benyttet anledningen med et kort stopp i spillet til å hente ut burgeren jeg hadde bestilt, som viste seg å være akkurat så god som jeg hadde håpet! Like etter dette tikket det plutselig inn flere innsjekkinger i futbologyappen, og da jeg skuet mot inngangen så jeg at både Elisabeth, Marius, Beate og Raymond hadde tatt turen. Jeg gikk derfor for å hilse på dem, og fikk fra kortsiden se hjemmelaget få straffespark i motsatt ende av banen, og med 5:20 på klokka sto det 1-1 etter at keeper først reddet, men returen ble ekspedert i mål.
Etter dette kom Engerdal i flere gode angrep, men avslutningene ble for dårlige enten de kom ut av spillet eller etter dødballer. Var effektiviteten lav hos de rødkledde var den tilsvarende høy hos de tilreisende. I det 26. minutt kom de til et angrep Engerdal aldri klarte å få klarert. Ballen endte i mål, til store protester fra hjemmelagets spillere, men etter en kjapp prat mellom dommer og AD ble scoringen registrert i målprotokollen.
Resten av første omgang ble fortsatt fartsfylt, med et flertall misbrukte sjanser til hjemmelaget. Sjanser som ikke ble misbrukt fikk vi derimot ikke, og lagene tok dermed etter tre kvarters spill pause med 1-2 på scoringstavla.
Etter hvilen dabbet kampen noe av, og etter et kvarters tid gjorde jeg genistreken å påpeke dette i twittertråden min fra kampen. Det første som skjedde etter at tweeten var publisert var at hjemmelaget utlignet omtrent nøyaktig i det klokka mi viste 61:00. Hadde speaker vært entusiastisk før kampstart tok han helt av nå i jubelen over 2-2-scoringen!
Elverumsingene prøvde nå å trappe opp et trinn, men de slet med å overliste «Døla». Sin kanskje største mulighet fikk de rundt tjue minutter før full tid, da hjemmelagets keeper måtte varte opp med en svært solid dobbeltredning for å holde dem inne i kampen.
Var stemningen god etter dobbeltredningen ble den ikke noe dårligere da en av Elverums spillere pådro seg sitt andre gule kort for dagen et par minutter senere. Med en mann mer på banen ville vel sjansen være langt bedre for at snuoperasjonen skulle fullføres?
Så, i det 82. minutt skjedde det! Engerdal klarte å etablere et godt angrep, og ballen endte i mål. 3-2!
Skulle toppoppgjøret ende med luke på tabelltoppen? Elverum prøvde resten av kampen desperat å utligne, og på overtid sendte de keeper opp for å bidra i feltet på et hjørnespark. Dette gikk slik det ofte gjør, Engerdal fikk tak i ballen, kontret, og satte inn 4-2 i det tomme målet i motsatt ende.
4-2 ble også sluttresultatet. Speaker tok dermed igjen helt av oppe i bua si, og spillerene kunne feire tre poeng, først sammen med publikum foran tribuna, og deretter for seg selv inne i garderoben.
Selv rygget jeg bilen ut av kvisthaugen jeg hadde parkert oppe i (Jeg tror ikke noen bildeler ble liggende igjen) og satte kursen tilbake til hovedstaden mens jeg fikk høre Tromsø IL ta tre sårt tiltrengte poeng direkte på NRK Radiosporten.
Etter den over middels hektiske turen jeg hadde til Bohuslän i slutten av september hadde jeg nå sett meg ut en langt roligere variant i Dalsland. Startet tidlig hjemmefra, svingte innom på Systembolaget i Årjäng, fortsatte sørøstover, og kom etter hvert fram til selveste Åmål. Åmål er kanskje ikke så kjent for dagens unge, men for oss som var mellom 10 og 30 i 1998 har byen en nær legendarisk status, etter at den var åsted for hendelsene i filmen «Fucking Åmål». Etter å ha inntatt en meget bra hamburger fant jeg fram til Örnäsvallen og betalte meg inn for å se nivå 5-kampen mellom IFK Åmål og Arboga Södra IF.
På plass på anlegget fikk jeg se en nydelig (om enn noe humpete) gressmatte med en helt amazing hovedtribune. På motsatt side lå en liten stillastribune, og på begge langsidene var det også gjerder i perfekt «stå og lene seg på mens man prater skjit og ser kamp»-høyde.
Det var lenge ganske folketomt på den nevnte hovedtribuna, men omtrent samtidig med at speaker presenterte lagene kom det sigende noen få til, men fler enn 25-30 ble vi nok ikke som så kampen. Den lave interessen kan kanskje skyldes at hjemmelaget har hatt en mildt sagt seig sesong, med kun 2 poeng på 16 kamper før dagens affære.
Det tok også på denne strålende høstdagen bare noen få minutter før ballen første gang traff nettet bak hjemmelagets keeper, men ved den første anledningen ble de reddet av assistentdommers flagg.
Like heldige var de ikke like før min stoppeklokke viste 6 spilte minutter, da et angrep endte med 0-1. Etter dette fikk vi en klar dominans fra de tilreisende fram til det i det 16. minutt ble scoret 0-2 på et frispark.
Like før omgangen var halvspilt kom så dagens tredje, og keeperen fant det nå på sin plass å gi lagkameratene en ganske fortjent lekse om at de måtte se å fighte om ballen, og ikke bare stå og se på. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men flere scoringer enn dette fikk vi ikke før pause.
I pausen rakk jeg akkurat å gå til bilen og hente de svenske pengene jeg hadde liggende der (når skal dere egentlig få samordnet dere, Swish og Vipps?), så jeg fikk kjøpt litt svenske godsaker i kiosken. Ettersom jeg nettopp hadde kjørt i meg en hamburger sto jeg over korven, men det ble litt hembakat chokladkaka og en burk Fanta.
Ut fra pause virka det som hjemmelaget hadde bestemt seg for å la alt som hadde skjedd før hvilen være igjen i garderoben, og de fikk en ganske positiv start på omgangen, uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Etter den spillemessige lille oppturen var nok nedturen da gjestene igjen scoret og det sto 0-4 knapt ti minutter ut i omgangen desto større!
Herfra og inn skjedde det ganske mye merkelig. Det var ganske tydelig at for hjemmelaget var dette tapt, og flere av spillerne lot til å få en slags «nå kan jeg gjøre hva som helst, for vi taper uansett»-holdning. Dette betyr på ingen måte at de ga opp, men når keeper får gult kort for en stygg takling nesten på midtbanen, da skjønner man at fokus kanskje ikke er på å være disiplinerte og prøve å vinne.
Med litt under 20 minutter igjen av kampen skjedde så en situasjon hvor jeg ikke helt klarte å få med meg alle detaljene fordi den var i andre enden av banen, men det endte iallfall med at Arboga-kapteinen fikk sitt andre gule kort og dermed ikke kunne gjøre annet enn å levere fra seg kapteinsbindet og tusle mot garderoben.
At de gulkledde nå var redusert til ti mann gjorde selvsagt at IFK-erne øynet håp om en liten sensasjon. De kom faktisk nå til flere sjanser, og med 77:30 på klokka kom endelig reduseringen da en ball traff stolpen og trillet inn. En av de blåvite løp lynraskt for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen. Skulle det utrolige kunne skje?
Det ble nå ganske hektisk inn mot sluttsignalet, men flere mål fikk vi ikke, og da dommeren noen minutter på overtid (men før stadionuret viste 90, det var nemlig startet for sent) blåste av sto det fortsatt 1-4, og gjestene kunne juble for tre poeng med seg på den lange bussturen hjem, mens hjemmelagets spillere kanskje spurte seg selv varför dom måste bo i fucking jävla kuk-Åmål. Selv satte jeg fornøyd med å ha fått krysset av bane nummer 438 kursen mot Töcksfors for å fylle opp vaniljecolalagrene før jeg returnerte hjem til Oslo.
Fredagskveld, og etter nøye overveielse landet jeg på at aftenens tur skulle gå til Østfold. Satte kursen sørover med god tid til kamp, og svinget inn i Moss for å skaffe meg noe å spise. Oppdaget mens jeg satt i bilen og åt at kampen startet 1900 og ikke 2000, så jeg hadde ikke så god tid som jeg trodde, så da var det bare å få ræva (og bilen) i gir og fortsette mot tvillingbyene ved nedre Glomma. Etter å ha passert gjennom Sarpsborg svingte jeg sørover inn i Fredrikstad, og kom etter hvert fram til Begby hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Begby IL og Idd SK.
I en nokså sur nordavind tok jeg anlegget i nærmere øyensyn og så til min (og kameraene mines) store glede at flomlysene var relativt bra. Publikumsfasilitetene var derimot ikke allverden, noen benker på en jordvoll litt bak innbytterbenkene var det som ble tilbudt, og ei heller var det noen åpen kiosk i kveld. Mens jeg tusla rundt ved banekanten overhørte jeg dommertrioens oppvarming. Der mange diskuterer fotball mens de varmer opp lot det til at temaet som engasjerte disse tre mens de småjogget fram og tilbake var mulighetene for å drive produksjon og salg av börek i Norge!
Knapt ett minutt forsinket ble kampen blåst i gang, og innledningsvis svingte spillet mye fram og tilbake. Begge lag kom til noen muligheter, og haldensernes keeper måtte blant annet varte opp med en megaredning. Etter drøyt seks minutter kom så den til nå største sjansen, i motsatt ende av banen, og denne klarte ikke hjemmelagets keeper å stoppe. 0-1.
Etter dette tok de blåkledde fra baksida av Fredriksten festning mer eller mindre over. Begby kom nå og da til noen få og små angrep, men der kampens første mål like gjerne kunne kommet den andre veien, så var det 110% fortjent da 2-0 kom på en corner i det 21. minutt.
Drøyt fem minutter senere klarte så Begby å få ballen i mål, men til hjemmefansens store fortvilelse hadde AD vinket for offside. Like etter skjedde det uansett på nytt, og denne gangen var det ikke offside, så med 27:20 på stoppeklokka sto det 1-2.
Idd virket kanskje litt rystet nå, men de tok seg raskt sammen, og i det trettitredje minutt fikk vi ca 25 fremmøtte (pluss spillere, dommere og lagenes støtteapparat) se en Idd-spiller på herlig vis dempe ballen med brystkassa, og før den traff bakken fyre løs rett i mål. 1-3.
Da dommeret blåste til pause sto det fortsatt 1-3, og jeg gikk og tok en liten prat med de fire fremmøtte bortesupporterne som sto lengst nord på jordvollen. Som sagt ingen kiosk i kveld, og jeg kjente heller ikke at det frista å gå i bilen og hente en kald brus i den hustrige vinden. Jeg kom også i prat med noen unggutter som brukte pausen til pisspreik og skudd på åpent mål. Disse hadde konkludert med at siden jeg hadde kameraer var jeg nok der for å scoute spillere, så jeg fikk klar beskjed om at jeg bare måtte ringe og tilby dem kontrakt.
Ut fra pause ble det raskt klart at gjestene var bestemte på at i kveld skulle de vinne. Det tok ikke engang fem minutter før de igjen hadde scoret, og det sto 1-4, noe ikke fullt så mange bivånet som det som hadde vært tilstede i første omgang.
Nå dabbet kampen egentlig litt av, og bortsett fra en del tøffe taklinger, teite trøyeholdinger og en innkasttaker som konsekvent stappet hanskene ned i shortsen når han skulle ta innkast var det lite å melde om utover i omgangen.
Vel to minutter før full tid kom det så endelig nok en scoring, og denne gangen var det Begby som fikk avgårde en flott mellomting av en lobb og et langskudd, som seilte inn i mål. 2-4, men klokka tillot neppe noen storstilt snuoperasjon.
Etter litt knuffing og dårlig stemning i det vi gikk inn i overtiden kom kveldens siste scoring drøyt to minutter senere. Det var nå Idd som ville vise at dette var en kamp de aldri var i nærheten av å tape, ved å score sitt femte mål. Dommeren blåste av nærmest umiddelbart etter ballen igjen var satt i spill, og kampen endte dermed 2-5. På vei til bilen fikk jeg også vekslet noen ord med den ene av de to trivelige karene jeg møtte da jeg tidligere i høst så Idd 2 slå Ullerøy med samme sifre som denne kampen endte.
Ettersom korpset mitt spiller konsert neste uke og jeg ikke skal være med på den (Dra gjerne dit om du kan) stakk jeg tidlig fra torsdagens øvelse og svippa innom hjemme og tok på meg ullsokker før jeg dro videre til Veitvet. Da jeg kom dit var det totalt kaos på parkeringa og forsinket avspark pga en aldersbestemt kamp som måtte bli ferdig. Jeg tok derfor en liten æresrunde før jeg først parkerte inne noen, før det rett før avspark var en som dro så jeg løp og flyttet bilen mens dommeren blåste i gang kampen.
Veitvet ville med minst ett poeng i dag være sikret opprykk til neste års fjerdedivisjon, mens Langhus nok var fornøyde med å ha fått gjennomført en respektabel sesong etter at 2019 endte brått med at laget trakk seg fra fjerdedivisjon etter denne kampen.
Fra start var det grønntrøyene på hjemmelaget som tok initiativet i kampen, og da 1-0 kom på et langskudd etter ca 12 minutter føltes det helt fortjent. Langhus ble likevel ikke valset over, og fortsatte å kjempe for å utsette opprykksfeiringa noe. Med litt over en halvtime spilt lyktes de endelig, da Veitvet aldri fikk klarert en ball og den til slutt endte i mål til 1-1.
Langskudd viste seg dog å være dagens stikkord for de grønne, og i det 35. minutt ble det på ny fyrt løs. Ballen forsvant forbi keeper og i mål til 2-1, og vi fikk nok en gang høre deilig balkanmusikk runge over kunstgresset.
2-1 sto seg til pause, og jeg fant ut at det faktisk var kiosk også i tillegg til en herlig DJ-rigg, så jeg tuslet bort og inspiserte utvalget. Jeg gikk for en vaffel, som i og for seg smakte fortreffelig, men dessverre hadde ligget litt lenge ute så konsistensen var noen hakk under pari. Man kunne ellers velge mellom diverse hjemmebakst, så jeg angret litt på at jeg ikke testet noe av det i stedet.
Da andre omgang ble blåst i gang gikk det under to minutter før ballen igjen lå i nettet. Igjen var det hjemmelaget som hadde scoret, og igjen var det et hardt skudd fra distanse som gikk inn. 3-1 sto det i ca 65 sekunder før et nytt skudd seilte forbi keeper, og det ble 4-1.
I det 53. minutt fikk så Langhus på ny en redusering, etter litt knoting i feltet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. De purpurkledde var nå i siget og fikk bare to minutter senere et straffespark. Dette ødela tydeligvis rytmen for dem, for straffen føk nesten like høyt som fullmånen som hang over Groruddalen denne torsdagskvelden.
Det kunne altså nå fort stått 4-3, men i stedet fikk Veitvet på ny etablert et godt angrep, og med 55:43 på min stoppeklokke ble det 5-2. Ca på dette tidspunktet dukket det opp en fyr som hevdet å ha speakererfaring fra eliteserien i håndball, og maste til seg mikrofonen som var koblet til lydanlegget. Dette viste seg å være kveldens største nedtur. Dersom det han drev med er representativt for hvordan håndballspeakere opptrer, så skal jeg definitivt holde meg langt unna håndballbaner heretter, og jeg håper også håndballspeakere holder seg langt unna fotballbaner.
Det aller meste på banen handlet nå om hvor stor Veitvets seier skulle bli, og når det samtidig tikket inn rapporter fra Ski om at Nordstrand 2 som var de eneste som kunne utfordre seriemesterskapet lå under tydet det meste på at dette skulle bli en festaften. Langhus fortsatte dog å prøve, men når de i et forsøk på å spille seg ut bakfra totalkollapset og nærmest ga bort 6-2 virket noen festbremsing lite sannsynlig.
I det 77. minutt kom 6-3, uten at dette la noen demper på feststemningen, og med to minutter igjen av kampen kom Veitvet på at i kveld var det bare å skyte. De skjøt, og ballen gikk inn. 7-3 sto seg til kampen var over, og det var duket for en storstilt feiring med sprudlevann, lagbilde, trenerløfting og «We are the champions» på anlegget!
Etter dagens første kamp var jeg såvidt innom hjemme og plukket opp litt fotoutstyr før jeg satte kursen nordover E6. På Minnesund svingte jeg av, og etter en halvtimes kjøring langs Mjøsas vestbredd ankom jeg Skreia hvor jeg endelig skulle prøve å få sett kamp etter at mitt forrige forsøk endte med bomtur.
På Skreiaplassen var det ved ankomst et yrende folkeliv, og jeg fikk sett sluttminuttene av en G13-kamp mellom Eina og Gjøvik-Lyn mens andrelagene som skulle spille sjettedivisjonskamp varmet opp på den tilgjengelige plassen i endene av banen. Skreia har en fabelaktig tribune på stadionet sitt, så jeg testet ut denne de siste minuttene før dommeren foretok en loddtrekning om avspark og sidevalg.
Under de til breddefotball å være svært gode flomlysene fikk jeg se hjemmelaget i sine hvite trøyer få et visst overtak i kampen, men store sjanser var det lenge svært få av. Med en kraftig lukt av frityr fra potetgullfabrikken rett bak stadion hengende i lufta over kunstgresset måtte jeg vente over en halvtime før den første virkelig store muligheten kom, og da var det gjestene som kom i et angrep som med nød og neppe ble stanset med en svært god takling.
Vel fem minutter før pause fikk så endelig Skreia 2 uttelling for sitt overtak. Nøyaktig hvordan det foregikk så jeg ikke, da jeg sto i motsatt ende av banen, men ballen endte iallfall i mål til 1-0, en stilling som også sto seg til pause.
Et forsøk på en kjapp hodetelling hadde ført meg til at det var mellom 25 og 30 personer tilstede for å se kampen, men det var ikke flere av dem som besøkte kiosken i pausen enn at det var svært lett å unngå kødannelser. Jeg skaffet meg en vaffel som både var billigere og bedre enn de som ble servert på Ekeberg, men klarte å bli så imponert av den at jeg hadde spist hele før den var fotodokumentert.
Få minutter etter at andre omgang var blåst i gang fikk vertskapet straffespark, og jeg så for meg at med 2-0 ville vi kanskje få en liten ketchupeffekt. Dette fikk jeg aldri bekreftet, fordi straffesparket ble satt utenfor mål.
Etter dette festet øst-totningene virkelig et grep om kampen, og kom til sjanse på sjanse på sjanse. Felles for alle disse sjansene var dog at de ikke endte med scoring, så dermed ble kalddusjen da gjestene etter drøyt 71 minutter hamret et frispark i mål til 1-1 desto større.
Dette viste seg likevel å være det sparket i ræva som trengtes for hjemmelaget. Bare 65 sekunder etter forrige mål lå ballen igjen i nettet, og denne gangen var det hjemmefansen som kunne juble. 2-1!
Etter en relativt udramatisk innspurt på den ordinære spilletiden fikk vi en voldsomt dramatisk overtid. Først var en av hjemmelagets angrepsspillere svært nær å øke ledelsen med en frekk lobb som endte med å treffe tverrliggeren, før gjestene fikk en dødball. Eina 2 sendte keeper med opp i angrepet, og han var svært nær å utligne, før dommeren til slutt blåste av kampen med en hjemmeseier i protokollen.
I tett tåke satte jeg kursen ut av Groruddalen tidlig onsdag ettermiddag, men før jeg var kommet fram til Ekeberg skinte sola! Jeg fikk parkert, og tuslet opp til det som før het Ekeberg KG 1 (hvor jeg har vært en gang før), men som nå er blitt KFUM Arena, mens det som egentlig heter KFUM Arena (hvor jeg har værtfleregangerfør) nå kalles Ekeberg KG 1. Ikke meninga det skal være lett. Jeg ankom iallfall stadion et kvarters tid før kamp, og brukte tida inn mot kamp på å hilse på flere av det hyggelige vertskapet fra da jeg var på Bryne i fjor.
Med eksepsjonelt glisne tribuner (Ikke så veldig overraskende med avspark 1500) kom kampen i gang, og innledningsvis var det gjestene fra Jæren som hadde et lite overtak, men dette jevna seg fort ut. De virkelig store sjansene lot vente på seg, og det var egentlig et godt bilde av første omgang da dommer blåste pause og det fortsatt sto 0-0.
Jeg hadde brukt de siste minuttene før pause på å skaffe meg et par alt for dyre vafler, og inntok igjen tribuna klar for andre omgang. Ble nå stående sammen med faren til Bryne-stopper Kristoffer Hay, som ble mer og mer nervøs etter som kampen skred fram.
Jeg fikk like før pause et spørsmål på twitter om hvem som hadde vært best, og måtte da svare som sant var at lagene hadde vært ganske jevne, men dommeren hadde vært dårligst. Dette var et bilde jeg syntes forsterket seg utover i andre omgang, og flere ganger havnet den svartkledde i hardt vær for noen mildt sagt merkelige avgjørelser. Om noe skal sies til hans forsvar var det at ting jevnet seg ut etterhvert.
Med bare drøyt ti minutter igjen av kampen begynte jeg å frykte at min 11 måneder gamle rekke med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle ryke, og allerede hadde min statistikk med at alle kamper jeg hadde sett Thierry Dabove spille hadde han scoret i gått heden da han ble byttet ut like før timen var spilt.
Heldigvis fikk målrekka leve videre. I det 86. minutt lyktes Joacim Holtan som så mange ganger før med det han er blitt kjent for: Å score mål. Det sto 0-1 på scoringstavla, og var pappa Hay nervøs før dette ble han ikke mindre nervøs nå!
Etter over 5 tillagte minutter som ble veeeeeldig lange for jærbuene blåste dommeren endelig av kampen, og det kunne jubles for tre svært viktige poeng i bunnstriden i Obos-ligaen, mens jeg hastet hjemom for å hente litt greier før jeg dro videre til kveldens andre kamp.
Etter en hel uke uten fotball innså jeg at med sørpe på veiene og sommerdekk på bilen måtte det bli en nærtur i kveld. Jeg valgte derfor et oppgjør i fjerdedivisjon Oslo hvor det ene laget kunne rykke opp med seier, så jeg ankom i et svært fuktig vær Haugerud kunstgress hvor Oslojuvelene og Grei skulle spille.
Det var Grei som hadde alt å spille for her, og selv om de hadde en kamp igjen å avgjøre det på dersom det ikke skulle gå i kveld var de nok mer enn klare for å bli klare for 3. divisjon i 2022 alt denne tirsdagskvelden. Mens de som skulle starte varmet opp nokså tradisjonelt bidro innbytterne etter beste evne til å rydde banen for snø ved å bruke mål som brøytebiler. Ikke veldig effektivt, men bedre enn ingenting!
Da kampen litt forsinket pga fiksing av et målnett kom i gang virket serielederne litt nervøse, og det var hjemmelaget som kom klart best i gang. Mens det ble våter og våtere i lufta kom de hvitkledde til sjanse etter sjanse, og da vi passerte ti spilte minutter tenkte jeg at det var et rent mirakel at det fortsatt sto 0-0. Gjestene fra nordsida av dalen kom etter hvert mer inn i kampen, og fikk blant annet etter et kvarters tid fire cornere på rad, men det føltes likevel svært fortjent da det like før klokka bikka 20 minutter ble scora 1-0.
Mål følger ofte mål, blir det sagt, og så også denne gangen. Det tok under 70 sekunder før ballen igjen lå i mål, etter at en utrusende keeper totalt feilberegnet og ikke kunne gjøre annet enn å se ballen forsvinne bak seg i retning nettet. 1-1.
Tre nye minutter spilt, og så smalt det igjen. 2-1, og veien virket igjen lang mot et tidlig opprykk for Grei. Flere scoringer fikk vi ikke i en førsteomgang som ble våtere og våtere, og tross litt avstand til parkeringa forsvant svært mange av de omlag 25 fremmøtte vekk fra banekanten da dommeren blåste til pause.
Da lagene var tilbake på kunstgresset gikk det ikke stort mer enn minuttet før vi igjen fikk en scoring. Det var nå så fuktig at stoppeklokka mi hadde stoppa, og jeg hadde i tillegg store problemer med å få skrevet tweets. Å ta bilder var også et skrinlagt prosjekt, men det var iallfall den planen Greis trener hadde lagt i garderoben i pausen som ga uttelling i regnet. 2-2, og nytt håp for de blå.
Før hvilen hadde hjemmelaget vært klart best, men etter pause var det de som jagde opprykk som nå kjente lukta av triumf. Mens regnet økte i volum og sank i temperatur fortsatte de å male på, og litt før timen var spilt kunne de bryte ut i jubel sammen med en betydelig andel av de fremmøtte på sidelinja. 2-3, og opprykket var nær.
Som alle som har sett en fotballkamp hvor man skal forsvare en ettmålsledelse i 30 minutter vet, så er ikke det bare lett, og Oslojuvelene prøvde virkelig å ødelegge festen for bortelaget. De klarte likevel aldri å få tilbake det momentumet de hadde hatt i starten av kampen, og med 12-13 minutter igjen kom så scoringen som nok fikk både skuldre og puls betydelig ned hos Greis spillere og supportere.
Med 2-4 ble resten av kampen egentlig lite annet enn et pliktløp, tross at det på overtid ble noe ampert etter en situasjon hvor hjemmelagets keeper først agerte som venstreback, deretter kjøtt-back, og pådro seg et gult kort som iflg flere både på tribunen og på twitter godt kunne hatt en annen farge.
Heldigvis utartet det aldri, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen kunne Grei bare la drittvær være drittvær og feire som om det var sommer og sol. Opprykket var klart! Hadde det vært bedre vær skulle jeg blitt igjen litt lenger, men jeg valgte å haste hjemover mens jeg hørte lyden av feiring bak meg.
Før noen dager nordpå skulle jeg velge meg ut en siste kamp tirsdagskvelden, og da lot jeg meg friste til en tur vestover. Laget med det mystiske navnet Hvi/Sva/Hof skulle spille årets siste kamp i sjettedivisjon i Vestfold mot Nesjar. Etter litt kjøretur ankom jeg Vestfold og Telemark fylke, og kjørte litt videre, og forlot igjen fylket og kom tilbake til Viken. Ja, laget som egentlig er et samarbeid mellom lag fra Hvittingfoss, Svarstad og Hof er muligens landets eneste seniorlag som kommer fra tre kommuner i to fylker! Etter en svipp innom sentrum av Hvittingfoss for litt næring dro jeg opp til stadion så jeg fikk sett meg litt rundt mens det ennå var nogenlunde lyst.
Etter litt lett oppvarming hos begge lag ble kampen blåst i gang, og det tok da mellom 16 og 17 sekunder før gjestene fra det det gamle fylkets sørende hadde tatt ledelsen 1-0. Snakk om kalddusj for hjemmelaget, som fortsatt sto uten poeng i årets serie.
Hjemmelaget kviknet heldigvis raskt til etter dette, og kom til noen gode sjanser, før de like før det var spilt ti minutter klarte å utligne etter litt god kriging i feltet.
Dagens dommer gjorde stort sett en grei jobb, men innimellom kom han med noen avgjørelser som ikke akkurat imponerte spesielt bortelagets folk. Ett eksempel var et forsøk på kontring hvor en spiller ble klippet ned, men likevel fikk spilt ballen videre. Siden dommer markerte fordel forventet alle at det ville bli delt ut et gult kort når spillet stoppet, men den gang ei.
Heldigvis utartet dette ikke, og inn mot pause dabbet kampen muligens noe av, så det sto fortsatt 1-1 da lagene trakk ut mot sidelinja. I breddefotballen er det sjelden slik at man har tropper som tillater rene posisjonsbytter, så jeg måtte dra litt på smilebåndet da jeg hørte Nesjar-treneren informere laget sitt om at de skulle gjøre ett bytte i pausen før han refererte ny posisjon som følge av dette for nesten halve laget. Samtidig brukte han også noen metaforer som var svært merkelige, men likevel på en sær måte ga mening.
Det første kvarteret av andre omgang var en trist affære, og jeg fryktet at jeg sto foran en laaaaang siste halvtime om dette skulle være betegnende for hva vi ville få se ut kampen. Heldigvis livnet det noe til etter dette, og i det sekstifjerde minutt fikk vi vel tjue frammøtte se en bitteliten glipp i gjestenes forsvar bli utnyttet til det fulle, og det sto 2-1.
Gjestene ga absolutt ikke opp av denne grunn, og fikk etter 70 minutters spill et frispark nøyaktig på 16-metersstreken. Dette traff keeper, men var så hardt at han ikke klarte å holde ballen, og han måtte hjelpeløst se den trille videre og i mål til 2-2.
Herfra og inn ble kampen faktisk ganske underholdende. Kanskje ikke først og fremst av sportslige grunner, men på grunn av engasjementet til begge lags trenere. Det ble ropt, kjeftet og gestikulert i alle retninger fra begge to, og i noen tilfeller også direkte mot hverandre. Dette smittet etter hvert også litt over på spillerne, og inn i overtiden ble det litt småampert ved noen anledninger, før dommeren til slutt blåste av. HSH hadde tatt sitt første og eneste poeng for sesongen!
Etter å ha sett ferdig tredjedivisjonskampen på Ullern hoppet jeg i bilen, og satte kursen videre vestover. Målet var nå Glassverket IFs anlegg sør i Drammen hvor det andre laget som holder til der, Åskollen FK skulle ta imot Kongsberg til kamp i fjerdedivisjon.
Ved ankomst stusset jeg litt på at det ikke så ut til å være noe særlig aktivitet, men etter litt research fant jeg ut at grunnen var at høstferieinnspurten hadde gjort bortelaget så forsinket i trafikken at avspark var utsatt ti minutter.
Til min store overraskelse møtte jeg også André og to andre banehoppere som viste seg å være Håkon og Silje der. Alltid hyggelig med nye bekjentskaper! Sammen stilte vi oss opp på klubbhusbalkongen og så de første minuttene av kampen derfra, før jeg la ut på en fotorunde for å få litt bilder fra ymse vinkler mens det ennå var litt dagslys som kunne hjelpe de spinkle flomlysene.
Med sine to ulike trøyedesign på spillerne (Noen spilte i rent gult og svart, noen i gulsvartstripet trøye) var det hjemmelaget som kom best i gang, og på corner tok ledelsen 1-0 i det niende minutt.
Gjestene hadde virket litt preget av forsinkelsen innledningsvis, men de ristet det raskt av seg, og i det trettende minutt kom utligningen, før de under to minutter senere hadde snudd kampen og nå ledet 1-2.
Mens det stadig ble mørkere rundt banen fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, lenge uten at de helt store sjansene dukket opp. Da hjemmelaget utlignet til 2-2 6-7 minutter før pause forventet jeg egentlig at dette kom til å stå seg til pause, men på overtid ga gjestenes keeper en retur på et frispark, og denne ble satt i mål til 3-2!
Etter pause fikk vi se et typisk eksempel på et dårlig tegn. En Åskollen-spiller i fullt firsprang fremover tok seg plutselig til låret, begynte å hinkehalte, og satte seg etterhvert ned. Han ble byttet ut, og må nok ha seg litt fri fra fotballen før han igjen kan gå på slike løp.
I det stoppeklokka mi viste 51:50 fikk vi for tredje gang i kampen et utligningsmål, og jeg var nå dum nok til å erklære at denne kampen virkelig levde. Joda, vi fikk nok noen fler sjanser, men vi knat femti frammøtte fikk ikke se flere mål, så da kampen endelig ble avblåst fikk lagene ett poeng hver med seg hjem, mens jeg måtte rydde i bilen for å få tilbudt de andre banehopperne skyss tilbake til hovedstaden.
