Etter lørdagens «Västderby» var jeg spent på hvordan søndagen skulle kunne toppe det å slå erkerivalen. Etter å ha pakket for noen ukers ferie satte jeg kursen vestover, og fant fram til baksida av stadion i Drammen. Her konkluderte jeg med at jeg skulle bli sittende i bilen og vente på at det ble tid for å gå inn til eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.
Mens jeg satt der kjente jeg at naturen kalte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hylle vaktene som slapp meg inn en drøy halvtime før inngangen var åpnet så jeg kunne få gjort mitt. Jeg kom etterhvert ut igjen, og tok plass i køen sammen med Niklas med far og sønn som var de som var først ute utenom meg. Det kom etterhvert sigende litt flere til, og da klokka ble fire slapp vi endelig inn. Det bar da rett i kioskkøen, hvor jeg kjøpte meg en is som viste seg å ha hatt det noen grader varmere enn ønskelig, men likevel var forfriskende.
Inn mot kampstart kom det flere og flere rødhvite, og etter litt fram og tilbake hadde Henning og Håvard sammen med de andre av de mest aktive klart å få organisert et slags felt (Seriøst, Godset, hva er vitsen med et svært reklamebanner midt på bortetribuna?). Vi starta synginga alt under oppvarminga, og noen av oss var nesten litt bekymra for om vi skulle brenne av alt det musikalske kruttet (annet krutt har vi holdt oss unna ei stund nå) alt før kampen var kommet i gang, men med såpass mange som var her i dag burde det likevel gå bra.
Da kampen kom i gang så vi snart at TIL hadde tenkt å fortsette den rekordlange rekka med seiere. Sju på rad hadde det blitt så langt, mens dagens hjemmelag på sin side var i stikk motsatt situasjon med sju tap på rad. En Runar Norheim i storform sørget i det 9. minutt for 0-1, før han fem minutter senere nesten kopierte det han hadde gjort like før og satte inn 0-2. På bortefeltet kløp vi oss i armen og lurte på om det vi så på virkelig skjedde!
Dessverre virket det mot slutten av omgangen som om varmen hadde krevd sitt, samt at den gamle myten om at 2-0 er en farlig ledelse også slo til. «Gutan» slapp Strømsgodset inn i kampen igjen, og rett før pause fikk de mørkeblå kranglet ballen inn i mål etter en dødballsituasjon.
Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned litt, mens vi på tribuna fikk hvilt stemmene litt. En rimelig solid andel av de mange frammøtte valgte også nå å besøke kiosken, mens jeg fant ut at vannet vi hadde fått på feltet fikk holde til jeg kom meg i bilen igjen etter kampen.
På plass på tribuna igjen var det igjen tid for synging, og vi prøvde etter beste evne å mane våre rødhvite helter framover. Her var det bare å kjøre på!
Dessverre glapp det igjen for laget fra nord. Strømsgodset leverte en klassekontring litt over halvveis uti omgangen, og med 2-2 var vi like langt. Skulle det virkelig bare bli ett poeng og stopp på seiersrekka i dag?
Da vi gikk inn i overtida sto det fortsatt bare 2-2, men både vi på tribuna og de ute på banen var fast bestemte på å gjøre vårt ytterste for at alle tre poengene skulle bli med nordover i utstyrskassene til Martin Ramleth. Strømsgodset på sin side virket mer enn fornøyde med å tilsynelatende å ha ett poeng i lomma, men da hadde de glemt å regne med Finnfjordens store sønn, Runar Norheim! Drøyt fem minutter på overtid herjet han litt med hjemmelagets høyreside, før han leverte en perfekt pasning til vingbackkollega Leo Cornic som var på helt rett sted og satte ballen i mål til 2-3! Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, hvor begge de to involverte stormet opp mot tribuna for å feire sammen med familie og andre supportere!
2-3 ble også sluttresultatet, og stadion ble foruten vår tribune svært raskt tømt. Foran der vi sto ble Cornic mannen som fikk megafonen og ledet an i Sa-Sa-Sa, før det var tid for litt hopping og Gutan Olé!
Etter litt mer jubel, litt hyllest av trener Jørgen Vik, og generell glede, så ble det tid for å forlate Drammen. Jeg satte kursen nordover, og kom litt etter klokka to på natta fram til Trondheim, hvor det var tid for en liten pitstop før ferden hjemover skulle fortsette mandag formiddag. Underveis ble jeg for øvrig også gjort oppmerksom på at et bilde av meg etter at gleden ble så stor at trøya røk av hadde havnet på forsida hos Nordlys. So much for å trappe ned som supporter…
Etter division 7-matchen i Uddevalla fredag kveld dro jeg til Stenungsund og overnattet før jeg kunne starte lørdagen med en «flott» hotellfrokost (Det viste seg at hotellet jeg hadde hyret meg inn på tilbød frokost i form av vouchers til bensinstasjonen eller kaffebaren like ved). Jeg satte deretter kursen videre sørover mot Göteborg, og parkerte i et parkeringshus som forhåpentligvis ville hjelpe bilen min å ikke bli stekt mens jeg var på Allsvenskan-kampen mellom IFK Göteborg og mitt kjære Elfsborg.
Jeg var mer enn tidlig ute, men dette var ikke tilfeldig. Guliganerna hadde booket seg inn på Surr Arena for å ha et samlingssted, og jeg gikk hit og traff en rekke kjentfolk, før jeg fikk selskap av Start-supporter Oddvar som også skulle på Gamla Ullevi (Som altså egentlig er nyest av de to Ullevi-ene) på det såkalte «Västderbyt» i dag.
Etter å ha nytt stemninga på samlingsstedet ei stund snek vi oss avgårde litt før det var planlagt felles avmarsj så vi kunne svippe innom kjøleboksen i bilen min og hente noe å drikke, og så skilte vi lag utenfor stadion ettersom vi skulle inn hver vår inngang.
Jeg hadde jo besøkt dette flotte stadionet en gang før, men da i en langt mindre spenstig sammenheng enn det som ventet i dag. GAIS - Qviding er kanskje et byderby, men fra en kamp på nivå tre hvor det kanskje var én bortesupporter var det et stort sprang opp til et utsolgt hatoppgjør, hvor det for oss bortesupportere også ville være ganske sesongdefinerende med en seier som ville gi fortsatt heng på tabelltoppen i dag.
På plass på arenaen stilte jeg meg først bak capotårnet midt på, men så merket jeg at det var åpnet også til det ytterste feltet, og at flere av de jeg likte å stå i nærheten av plasserte seg her, så jeg seg bort dit, og inntok en litt dårligere plass rett bak det andre capotårnet. Herfra sang vi litt inn mot kampstart, og selv om jeg på forhånd hadde hørt masse oppsnakking av hjemmelagets hymne «Snart skiner Poseidon», så må jeg innrømme at jeg etter å ha vært der på kamp fortsatt ikke aner hvordan den høres ut ettersom vi sang så bra på det jeg isolert sett må si var et vanskelig bortefelt å få til å henge sammen.
Ved kampstart ble det så futta av litt gul røyk, og så var moroa i gang. Vi sang og sang og sang, mest om våre egne eleganter, men innimellom litt om hvor mye vi misliker Göteborg generelt og IFK spesielt, men etter 26 minutter fikk sanggleden seg et skudd for baugen. De blåhvite gikk opp i 1-0. Etter å ha summet oss litt fikk capoen oss tilbake i drift, og sammen manet vi spillerne framåt!
Mot slutten av omgangen begynte jaget fra di gule å bære frukter. Et frispark ble slått langt inn i feltet, og plutselig hadde backen Rasmus Wikström klart å smette foran IFKs målvakt og stanget ballen i mål til 1-1 etter 40 minutter. Herregud som vi jublet!
Som om dette ikke var nok. I det vi gikk inn i overtiden gjentok historien seg. Denne gangen var det et langt innkast som traff hodet til samme mann, og ble stusset forbi keeper og i mål. 1-2, og nå virkelig eksploderte bortefeltet!
Helt på tampen av overtida trodde blåvitt at de hadde utlignet, men et raskt blikk bort på assistentdommeren viste at de hadde jublet for tidlig. Det var dømt offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 når spillerne gikk i garderoben, og et betydelig antall av publikum forsvant for å få tak i noe drikke. Jeg klarte underveis i pausen å lokalisere Ludvig og Martin som satt ikke så langt unna meg på øvre hylle (Totalt var 18 av mine Futbology-venner sjekka inn på kampen), og fikk også stadige rapporter derfra om at nå måtte jeg gjøre som capoen sa og synge høyere.
Og sang gjorde vi utover i andre omgang, og hadde det ikke vært trøkk før, så ble det iallfall det da vi med knappe tjue minutter igjen av kampen fikk se Värmlands store sønn, selveste Per Frick gjøre seg klar til å komme inn!
«Frickadona» kom inn og fikk masse støtte, men da vi i siste ordinære spilleminutt fikk se Johan Larsson komme inn ble det noen svært solide runder med sang også til ham, fram til dommeren etter fire laaaaaange minutters tilleggstid ble blåst av. 1-2 hadde holdt seg, og Elfsborg hadde vunnet kampen! Mens resten av stadion ble tømt på rekordtid holdt vi på bortefeltet oss på plass en god stund for å juble sammen med spillerne.
Det ble også noen til runder med synging, og siden en god ting ikke kan sies for ofte: Elfsborgs nummer sjutton, Per Frickadona, våran Maradona, han gör måååål!
Da jeg gikk tilbake mot parkeringshuset så jeg plutselig blålys i enden av gata, og det viste seg å være politiet som eskorterte de sju bussene med supportere som skulle hjem til Borås, så jeg fikk jublet litt til dem før jeg selv satte kursen nordover mot Norge og Oslo igjen, via litt shopping på grensa ettersom jeg plutselig kom på at etter den enkle frokosten hadde jeg glemt å spise resten av dagen! Resultatet ble en deilig biff på grillen (Selvsagt med Elfsborg-gult tilbehør) da jeg endelig kom hjem.
Gleder meg allerede til neste Elfsborg-kamp, som for meg ser ut til å bli hjemmekampen mot Halmstad i slutten av august.
På vei til Göteborg mandag fikk jeg et enormt steinsprang i ruta, så fredag morgen ble Subaruen (for øvrig med blodferske bremser montert dagen før) levert hos et bilglassverksted i nabolaget for skifte av frontruta som hadde fått en sprekk som vokste ca 5 cm i døgnet. Typisk nok kunne de ikke si noe om klokka ville bli tolv eller tre før jeg kunne vente å få bilen tilbake, men da jeg alt i 11-tida fikk melding om at bilen var ferdig kunne jeg skynde meg å booke overnatting, hente bilen, pakke det jeg trengte og sette kursen sørover. Jeg kom i god tid fram til Uddevalla, og etter en svipptur på Systembolaget for å handle kvota var det klart for å finne fram til banen hvor det skulle spilles kamp i division 7 mellom IK Dala (Eller Misdel United FK som de også figurerer som på fotballforbundets nettsider) og Rönnängs FF.
Etter å ha funnet banen dro jeg og kjøpte meg en kebab, før jeg kjørte tilbake og fortærte denne i bilen, mens en sky av enorme klegger svermet rundt meg. Da kampstart nærmet seg labbet jeg bort til banekanten, hvor jeg møtte Ulf som hadde nevnt for meg da vi møttes på Svenshögen mandag (for øvrig med samme bortelag som i dag) at dette var en ganske sjelden bane, og i Futbology-appen så jeg jo også at det ikke var noen som hadde registrert kampbesøk her før. Banen lå i tilknytning til et større utfartsområde med badestrender, og store grøntområder, og det var riktig så idyllisk her.
Litt før kampen tok til dukket også Ray opp, og når det var spilt ett minutt kom også Oddvar som hadde måttet vente over en avgang på Bastøferga ilende fra parkeringa og bort mot banen. Ray påsto at han slet med å få sove om natta nå som jeg har passert ham på antall baner i Sverige, men så lenge han har ganske nøyaktig dobbelt så mange som meg totalt kjenner jeg ikke at jeg får så veldig dårlig samvittighet over dette.
Ute på gresset tok hjemmelaget raskt tak i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de i det 13. minutt gikk opp i 1-0. Rönnäng står med 0 poeng i årets serie så langt, og det så litt ut som om det skulle bli tungt for de rødhvite også i dag.
Dette var en av årets varmeste dager, og en sårt tiltrengt drikkepause ble avholdt omtrent halvveis i omgangen. Etter denne kom gjestene fra sørenden av øya Tjörn litt mer med på notene, og i det 28. spilleminutt klarte de å presse fram en fæl feil fra vertskapets målvakt. Etter å ha gått svært langt ut fra målstreken gjorde han et dårlig forsøk på en klarering, og ballen endte hos en motspiller som på lekkert vis lempet ballen mot det tomme målet hvor den forsvant inn til 1-1.
IK Dala vant etterhvert tilbake styringen over det som skjedde på banen, og tok etter et flott angrep igjen ledelsen da de satte inn 2-1 like før det var spilt 37 minutter. 2-1 var fortsatt stillinga da det ble pause, og vi fire banehopperne som var til stede kunne prøve å få i oss litt drikke i varmen mens lagene fikk tatt seg en taktikkprat.
Etter en liten pust i bakken var det klart for mer fotball i varmen, og igjen hadde Rönnäng en god periode, der de flere ganger kom nært utligning. Typisk nok endte det da med at 8 minutter ut i omgangen kom 3-1, og herfra var det nok ingen vei tilbake for bortelaget.
Noe overraskende ble det ikke gjennomført drikkepause nå i andre omgang, noe jeg hadde en mistanke om at kunne merkes på både presisjon og temperament ute på banen. Likevel fikk vi i det 84. minutt et finfint frispark som sendte vertskapet opp i 4-1.
Fem minutter senere kom også 5-1, og jeg oppdaget da at mine medsammensvorne mente det sto 6-1, så jeg noterte meg at jeg måtte sjekke offisielle kampdata etterpå. Kampen endte uansett med dette resultatet, og vi kunne endelig trekke oss tilbake fra varmen og komme oss i hus.
Etter å ha sjekka inn på overnattingsstedet fant jeg ut at jeg og Bohuslän-Dalslands fotballförbund var skjønt enige om 5-1 som sluttresultat, og jeg tror det var noe som endte i nettveggen de andre hadde registrert som mål. Jeg kunne dermed sovne i visshet om at det ikke var jeg som hadde tatt feil denne gangen, mens jeg spent så fram til kampen på Ullevi dagen etter.
Etter å ha forlatt kampen i Kamratgården ble rushtrafikken nordover fra Göteborg forsert, før jeg og mine kompanjonger svingte av mot Stenungsund hvor et svært hyggelig nytt restaurantbekjentskap ventet. Gode og mette ble det så tid til litt innkjøp av bacon og andre varer før vi knotet oss på små veier litt innover i landet til banen hvor det skulle være division 7-kamp mellom Svenshögen og Rönnäng.
Hjemmelaget var formelt sett et samarbeidslag med Ödsmåls IK som har sitt a-lag i division 4, men det virket i alle henseende som om dette var Svenshögens lag, så jeg valgte å forholde meg til dem som om det var det det var snakk om. Jeg tok sammen med mine medreisende plass på den lille tribuna, som utenom voldsomme mengder fuglebæsj var riktig så fin, og bivånet starten på kampen herfra. Ute på gressmatta svingte spillet fram og tilbake, med et innsatsnivå som ikke sto noe tilbake fra det man kan se på et langt høyere nivå enn dette.
Det ble orangetrøyene og deres fans som først kunne juble for at ballen gikk i mål etter knappe ti minutters spill, men jubelen ble kortvarig da dommeren strakte armen i været for å markere at han mente det hadde vært en offside. Kampen fortsatte dermed i samme spor, og selv om begge lag hadde sine sjanser syntes jeg nok hjemmelaget virket et knepp sterkere. Likevel var det bortelaget som ble de neste til å juble for nettkjenning like før det var spilt en halvtime. Denne gangen var annulleringen langt mindre kontroversiell, da det var dømt for det iallfall jeg oppfattet som et rimelig greit frispark.
Like etter dette fikk blåtrøyene fra Tjörns sørende en mulighet på frispark, men denne medførte til en kontring jeg var overbevist om ville gi scoring, men målvakten klarte å gjøre målet så lite at ballen trillet utenfor. Meget godt keeperspill av Rönnängs keeper som også senere i kampen vartet opp med svært gode inngripener.
Hvordan cornerstatistikken i kampen til slutt ble vet jeg ikke, men etter førti minutter lyktes det endelig for hjemmelaget å få ballen i mål etter et hjørnespark, og det sto 1-0.
Gjestene, som hittil i år ikke hadde tatt et eneste poeng i serien, syntes nok dette var for galt i en kamp der de i lange perioder hadde vært fullt på høyde, og bare tre minutter etter vertskapets mål var det deres tur å få ballen i mål etter en corner. 1-1!
Som sagt hadde Rönnäng-målvakten noen ville prestasjoner, og like før pause sørget han på svært imponerende vis for at det fortsatt sto 1-1 da lagene fikk seg en pust i bakken. I pausen dukket arrangørene opp med Swish-QR-koder for å betale inträde, og på vegne av meg og mine venner fikk jeg forklart at vi ikke hadde riktig nok kontanter, men det gikk bra at jeg ga fra meg det jeg hadde. Ellers var det rundt 50 tilskuere på plass i dag, deriblant to andre Futbology-brukere! (Samt noen hester like utenfor banen).
I andre omgang tok jeg meg en ny runde rundt banen, og fant da begge de to svenske banehopperne som var på tur hit. Den første jeg møtte var Elwin fra Huskvarna, og mens jeg sto og snakket med ham fikk vi sammen se nok en kontring som medførte annullering for offside.
Det var også utenom annulleringene en del frustrasjon over dommeren, men siden denne frustrasjonen virket å være ganske likt fordelt tror jeg ikke han dømte spesielt urettferdig. Begge lag fortsatte å prøve å score mer, og med et kvarter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for hjemmelaget igjen. 2-1 ble likevel ikke stående spesielt lenge. Som i første omgang gikk det såvidt over tre minutter før gjestene slo tilbake, og med 2-2 var det igjen balanse i regnskapet.
Da kampen gikk inn i overtiden var det utvilsomt hjemmelaget som ville ha mest grunn til å føle seg misfornøyde dersom de bare tok ett poeng, mens de tilreisende nok ville sette det å ha tatt sesongens første poeng svært høyt. Dessverre for Rönnäng, et lite minutt på overtid ble det straffespark, og når straffen ble skutt inn kunne Örgryte-supporter Ulf og jeg konstatere at det nok ville ende 3-2.
Som antatt, slik ble det. Hjemmelaget kunne glade feire en skikkelig sliteseier, mens bortelaget skuffet måtte innse at poenget de hadde hatt innen rekkevidde hadde sluppet unna i sluttsekundene. Jeg og mine medsammensvorne satte igjen kursen nordover, og etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi tilbake til Norge og etterhvert også Oslo etter en strålende groundhoppingdag!
Etter helgas svensketur hadde jeg lenge planlagt å også se en kamp mandag, men jeg var i tvil om jeg skulle dra hjem søndagskvelden eller bli over til mandag. Etter litt påvirkning hadde jeg dratt hjem, og mandag morgen plukket jeg i rask rekkefølge opp André, Ludvig, Ole Jakob og Roger, før vi satte kursen sørover på E6. Etter å ha nådd Göteborg fant vi fram til et rolig skogsområde hvor vi parkerte og tuslet på noen stier over en haug til vi kom ned til banen hvor U21-lagene til IFK Göteborg og GAIS skulle møtes til treningskamp.
Kampen var på det svenske fotballforbundets nettsider lagt inn som en hvilken som helst annen treningskamp mellom to Allsvenskan-klubber, og hadde derfor først også dukket opp i Futbology som en alagstreningskamp som attpåtil ville gi byderbybadge. Heldigvis ble den sletta derfra igjen, så vi som var der måtte registrere den manuelt i stedet, og dermed ikke fikk noen badge for å se denne kampen. Mens vi sto ved hybridgressbanen her i Kamratgården og ventet på avspark strømmet det til med folk, og i folkehavet kom plutselig en norskregistrert Porsche forbi. Jeg kjørte et kjapt sms-søk på registreringsnummeret, og joda: Det var blåvitt-spiller Anders Trondsen som kjørte forbi!
Jeg er litt usikker på om det gjaldt begge lagene, men iallfall hjemmelaget hadde forsterket U21-laget sitt med noen alags-spillere. Etter at myntkast var tatt tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før størsteparten av publikum kunne juble fordi et riktig så pent mål var scoret i målet bak GAIS-keeperen. 1-0, og virkelig en pangstart på oppgjøret.
Kampen fortsatte med høyt tempo og høyt nivå. Det var tydelig at begge lagene hadde noen gode talenter i akademiene sine, og både blåhvite og grønnsvarte publikummere lot til å kose seg tross det nokså fuktige været. De sistnevnte fikk en ekstra grunn til å kose seg da laget deres fikk et straffespark, og med 14:40 på min stoppeklokke ble det utlignet til 1-1.
Jeg syntes nå det var det unge GAIS-laget som så kvassest ut, og da de etter 35 minutter av kampen gikk opp i 1-2 var det på ingen måte ufortjent. Selv hadde jeg nå forvillet meg opp i skråningen på motsatt side fra der flesteparten av de mellom 250 og 300 tilskuerne befant seg, og da dommeren ga lagene en liten hvil fikk jeg et svare strev med å komme meg helskinnet ned igjen.
Etter pause forandret kampen helt karakter. Der første gang hadde vært fartsfylt og livlig, ble det nå nærmest gåfotball vi fikk bivåne. Sjansestatistikken forandret seg heller ikke noe særlig, og et av få høydepunkter i omgangen var en IFK-er som lot frustrasjonen da han ble byttet ut gå ut over kassen med drikkeflasker. Etter å ha strenet videre mot garderoben kom han på bedre tanker og snudde og ryddet opp etter seg før han igjen gikk bort fra området ved innbytterbenken.
Tross et OK press fra de blåhvite i sluttminuttene og inn i overtiden, flere mål ble det ikke. Kampen endte 1-2, og vi kunne trekke tilbake mot bilen for å finne litt mat før vi dro til dagens neste kamp.
Etter to dager med groundhopping litt lenger øst i Västergötland (division 5 fredag og division 4 lørdag) sto jeg søndag opp og forlot overnattingsstedet i Kinnarp før jeg satte kursen vestover mot hjertet av Sjuhäradsbygden. I Borås ble jeg sittende i bilen og lese litt minibussførerkortteori mens på andre sida av bilvinduene gjorde tekstilbyen sitt beste for å leve opp til ryktet som Sveriges mest regnfylte by! I det vi på sjonværingsdialekt kaller et «ælaue» stakk jeg og skaffet meg noe mat, før jeg på vei inn på stadion ble overraska av mer regn i køen, som heldigvis gikk svært kjapt så jeg slapp fort inn på Gula Torget bak Elfsborgsläktaren, hvor det var langt mindre folk i dag enn sist jeg var her, sannsynligvis pga regnet. En time før avspark var så tiden inne for å entre tribunen, klar for å heie fram hjemmelaget i Allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Häcken.
Inn mot kampstart ble det svært klart for meg at det at det var litt glissent bak tribuna en time før kamp ikke betød at det kom til å være glissent på tribuna når kampen startet. Riktig nok hadde jeg stilt meg noe mer sentralt plassert enn jeg hadde vært på mine tidligere besøk her, men det virka å være ganske sild i tønne her med folk som ville bidra til å sørge for at di gule fikk avsluttet en litt tung periode etter å ha gått på et tap og en 0-0-uavgjort i de to forrige kampene.
Mens vanningsanlegget sørget for å gjøre arbeidsforholdene for keyboardisten litt i overkant spenstige ble Här står du aldrig ensam framført live, og så kom innmarsjen. Underveis ble også keepertrener Linus Kandolin som er på vei til ny jobb i West Ham hyllet litt, og så var det klart for kamp.
Fra avspark ble tatt tok det nøyaktig 40 sekunder før dommeren gjorde den første dårlige vurderingen i dag. En Elfsborg-spiller ble snublet overende inne i sekstenmeterfeltet, og etter å ha sett opptaket på TV senere er jeg helt enig med de svenske kommentatorene som var klare på at dette skulle vært straffespark!
Som tidligere nevnt var dette bare den første av flere avgjørelser hvor dommeren mildt sagt gjorde seg upopulær på tribunen, og jeg ble stadig påmint om at mens det i Norge er totalt uakseptabelt å kalle verken dommeren eller noen andre det som ligner litt men betyr noe ganske annet, så kan man i Sverige fint kalle dem «jävla sopa».
Jeg hadde som sagt plassert meg ganske sentralt på supporterfeltet, og bidro etter beste evne til å synge, synge og atter synge for å støtte de gulsvarte ute på banen (Gjestene spiller jo vanligvis også i gulsvart, så de hadde sine hvite bortedrakter i dag). Laget hadde etter sigende (Jeg hadde ikke sett kampen selv) spilt fryktelig dårlig borte mot Värnamo sist, men denne gangen så det egentlig ikke så ille ut. Scoringene lot likevel vente på seg, og når Häcken litt etter at halvtimen var spilt fikk et frispark som aldri ble klarert skikkelig endte det med 0-1.
Eleganterna lå fortsatt under med ett da det ble pause, og jeg valgte å holde meg på plassen min gjennom pausen da jeg mistenkte at det kunne bli vanskelig å komme seg tilbake hit etterpå dersom jeg gikk ned til serveringsområdet igjen.
Jeg var tidvis i første omgang for å si det mildt kritisk til dommeren og hans vurderinger, men etter hvilen skal han faktisk ha skryt for én ting: Han var svært flink til å bruke den nye 8-sekundersregelen for hvor lenge keeper har lov å holde på ballen, og mens Häckens målvakt konstant prøvde å drøye tid ble han gang på gang avbrutt av en hånd med fingre som signaliserte hvor mange sekunder som gjensto før han måtte sparke ballen fra seg. Hadde ikke dette skjedd tror jeg effektiv spilletid i denne kampen ville blitt rekordlav.
Elfsborg ble mer og mer desperate i sine forsøk på å utligne, og anført av flere energiske capoer som smått var i capotårnet, og smått dukket opp andre steder med megafoner eller trådløse mikrofoner prøvde vi etter beste evne å støtte dem. Jeg må si at det å ha en av ekteparet Hultin i hvert øre gjennom de siste 45 minuttene av kampen var ganske heftig, for her ble det ikke holdt tilbake på stemmebruken! Tross god støtte fra tribunen, da vi hadde passert to av de fire tilleggsminuttene kom to Häcken-spillere gjennom alene mot keeper, og fikk en relativt enkel jobb med å doble ledelsen til 0-2. Nå gikk mange av langsidepublikummet hjem.
0-2 ble også sluttresultatet, og vi kunne ikke gjøre annet enn å se framover. Neste kamp er västderbyet mot IFK Göteborg, og spillerne fikk klar beskjed om at det eneste akseptable på Ullevi vil være seier. Krossa Blåvitt!
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen hjemover, litt mørk til sinns, men heldigvis ikke like mørk som de skyene som plutselig dukket opp utenfor Kungälv og gjorde E6 om til en vannsklie! Turen gikk likevel smertefritt, og jeg kom hjem alt litt etter ti så jeg kunne rydde litt i bilen før morgendagens planlagte utflukt i samme retning som jeg kom fra.
Etter en god natts søvn etter fredagens kamp våknet jeg til et regntungt Västergötland lørdag. Etter å ha spist frokost takket jeg paret som også hadde bodd samme sted som meg for selskapet (De skulle dra videre), før jeg satte kursen ut på dagens eventyr. Etter å ha vært en svipptur inne i sentrum av Ulricehamn (Eller Bogesund som byen opprinnelig het, før man valgte å skifte navn i et forsøk på å blidgjøre dronning Ulrika som var lite imponert over innbyggernes utstrakte handel med de danske naboene i sør som strengt tatt var fiender) kom jeg meg opp bakkene til stadionområdet Lassalyckan, og tok etterhvert plass på tribuna ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Ulricehamns IFK og IFK Mariehamn.
Lenge var jeg ganske alene på tribuna her, men inn mot kampstart ble det plutselig nesten helt fullt på tribuna. Det ble snart klart for meg at en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde tatt turen sørover fra Mariestad for å heie på sine vanligvis blåhvite, men i dag orangekledde, helter. Hjemmelaget var på sin side heller ikke blåhvite slik de fleste IFK-er er, men siden klubben er et resultat av en sammenslåing mellom det gamle IFK Ulricehamn og Ulricehamns IF spiller de i blåsvartstripete trøyer.
Da kampen kom i gang regnet det fortsatt ganske mye, og jeg bestemte meg raskt for at i dag skulle mesteparten av kampen ses fra tribuna. Ute på kunstgresset tok det ikke mange minuttene før jeg skjønte hvorfor hjemmelaget holder til i bunnen av tabellen. Gjestene så rett og slett et nivå bedre ut, og det enda de ikke er med helt i toppen i divisjonen. Likevel var det ikke full overkjøring, og innimellom yppet også vertskapet seg noe.
Det var allikevel fortjent nok Mariestad-fansen som først kunne juble. Rett før omgangen var halvspilt hadde det vært en vill sjansebonanza, men da alt så avklart ut ble det fyrt av et skudd fra litt distanse og litt skrå vinkel som så ganske ufarlig ut, men viste seg å smette forbi alt og alle og i mål til 0-1.
Et tøft skudd for baugen for hjemmelaget, som alt så noe resignerte ut. En engasjert trener fortsatte dog å piske dem framover, og innimellom satte de de besøkende på noen slett ikke helt ufarlige prøver. Samtidig klarte de å håndtere det gjestene kom med, så da det ble pause sto det fortsatt 0-1. Jeg fant ut at jeg skulle sørge for å holde på plassen min heller enn å gå ned og inspisere grillen som hadde spredt liflig duft av hamburgere over tribuna nå og da i første omgang.
Foran det speaker litt uti omgangen meldte offisielt var 133 tilskuere fortsatte hjemmelaget å slite tungt mot gjestene. Håpet levde likevel fortsatt en god stund, men da regnet roet seg et kvarter før slutt og jeg var i ferd med å driste meg ned fra tribuna for å ta en runde rundt banen kom også 0-2 og jeg mistenkte at nå var det ikke noe særlig muligheter for hjemmelaget å komme tilbake.
De blåsvarte fortsatte likevel å prøve, men i det vi gikk inn i det siste ordinære spilleminuttet kom 0-3, før det halvanna minutt senere også ble 0-4.
0-4 sto seg til kampen var over, og jeg kunne på vei ut fra stadion observere et beachflagg som hadde gitt etter for naturkreftene, og dermed på en måte symboliserte den sportslige tilstanden hos Ulricehamns IFK. Her er det nok bare å begynne å forberede seg på en sesong i «femman» neste år.
Jeg forlot Lassalyckan, og fant en tyrkisk restaurant hvor jeg spiste en herlig mikset grillrett før jeg dro tilbake til overnattingsstedet i Kinnarp hvor jeg nå huserte helt alene, og kunne slå meg ned med potetgull og dip i TV-stua for å følge den norske eliteseriens maratonlørdag!
