Skärhamn - Svenshögen 6-2

Etter ei fotballfri uke satte jeg igjen kursen mot Sverige, etter å ha funnet ut at det skulle spilles en treningskamp på øya Tjörn utenfor Stenungsund. Etter en liten pitstop på Systembolaget kjørte jeg på en liten sightseeingrunde i det idylliske lille stedet Skärhamn før jeg parkerte ved Tjørns Sparbank Arena, hvor det var klart for kamp mellom Skärhamns IK og Svenshögens SK.

Ved den høyst ordinære kunstgressbanen var det en høyst ekstraordinær tribune. Jeg priset meg lykkelig over muligheten for tak over hodet hvis det skulle komme nedbør, men etter å ha kjørt fra Oslo i et forferdelig vær var det uansett svært fint å se at det nå faktisk var flekker med blå himmel over meg!

Inn mot kampstart hadde det kommet rundt tjue tilskuere, og det vi innledningsvis fikk se var et dominerende hjemmelag. Faktisk var kampen tidvis så enveiskjørt at assistentdommeren på motsatt banehalvdel lot til å ha store problemer med å holde varmen i den sure høstvinden. De store sjansene lot tross overtaket vente på seg, og lite tydet på at dette skulle bli et målrikt oppgjør.

Mens jeg tuslet rundt banen begynte det å regne, men ikke nok til at jeg gadd å flykte under taket på tribunen på motsatt side. Heldigvis eskalerte det ikke, og jeg holdt meg akseptabelt tørr. Det hadde faktisk fortsatt å sige til litt publikum, og en god halvtime ut i kampen hadde nok antallet fordoblet seg fra da kampen startet.

I det 35. minutt så det et kort øyeblikk ut som om vertskapet skulle få noe å juble for. Etter en rekke hjørnespark endte ballen til slutt i nettet, men det ble raskt klart at dommeren korrekt hadde blåst av for angrep på keeper.

Gjestene fikk ikke lenge etter en enorm sjanse da et kanonskudd såvidt ble slått i stolpen av keeper, men nesten river som kjent ingen mann av hesten. Det var dermed fortsatt målløst, men halvanna minutt før pause så det ut som om gjestenes forsvar hadde gått tidlig i garderoben. Hjemmelaget takket og bukket, og hamret inn 1-0, en stilling som sto seg til pause.

Etter et kort opphold tok kampen til igjen, og jeg noterte meg at jeg ikke hadde sett feil da jeg syntes det så ut som begge målvaktene varmet opp sammen før kampen startet. I pausen byttet de lag, så det virket som om begge egentlig spilte for Skärhamn, og at Svenshögen ikke hadde med seg keeper i dag så for å få gjennomførte kampen ble det gjort på denne måten.

Bortelaget virket ut fra startblokkene i andre omgang veldig mye friskere enn de hadde vært før hvilen, så det var nok derfor et hardt slag for dem da det var hjemmelaget som økte ledelsen til 2-0 i det 52. minutt.

Etter dette tok de hvite og blå igjen mer over, men flere scoringer fikk vi ikke før keeperen i hjemmelagets mål forvillet seg ut på en liten bærtur, og Svenshögen reduserte til 2-1 like etter at timen var spilt.

Spenningen varte i knapt ti minutter, til hjemmelaget økte til 3-1 på en måte som fikk en av de orangekledtes stoppere til å komme med en massiv slakt av egen prestasjon.

Dommerne gjorde stort sett en grei jobb, og det var morsomt å stå bak der AD2 føk opp og ned langs sidelinja og høre hvordan hun kommuniserte med de andre gjennom intercomen. Det slutter virkelig ikke å overraske meg at dommere bruker intercom på så lavt nivå som en treningskamp mellom lag på nivå seks og sju i vårt naboland.

I det 83. minutt fikk vi på ny økt spenningen da fastlandsbeboerne igjen reduserte, men bare et drøyt minutt fikk vi så dagens lekreste mål da hjemmelaget igjen økte til tomålsledelse. Etter 4-2 så vertskapet seg aldri tilbake, og før dommeren blåste av fikk vi både 5-2 og 6-2.

Da kampen ble blåst av stormet jeg tilbake til bilen og satte kursen nordover igjen, denne gang over øya Orust, og etter å ha passert et skilt som advarte mot frosker kom jeg tilbake på fastlandet. Etter å ha stoppet på Nordby og tømt bagasjerommet for over 350 tomme vaniljecolabokser kjøpte jeg noen nye (fulle sådan), og fortsatt tilbake til tigerstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

SpVgg Leusel - TSV Bicken 4-1

Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp hadde jeg krysset over fra Rhinens nedbørsfelt og passert vannskillet mot Weser-bassenget. Her kom jeg til småbyen Alsfeld, og fant fram til fotballbanen som lå litt sør for det historiske sentrum med 1500-tallsrådhuset. Her skulle det spilles kamp på nivå 7, gruppenliga, mellom Leusel og Bicken.

Bak et noe slitent bygg, lå en flott kunstgressbane med tilhørende friidrettsfasiliteter. Leusel spiller egentlig på gress i landsbyen med samme navn litt utenfor byen, men det var nok tryggest med kunstgress nå. Da jeg kom ble en aldersbestemt kamp spilt, men denne ble ferdig i god tid før avspark skulle vært klokka fem. «Skulle vært», skriver jeg, for er det noe jeg har lært av denne Tysklands-utflukten er at den tyske presisjonen umulig kan være noe annet enn en myte. Samtlige av de tre kampene jeg så startet noen minutter for sent, og når sant skal sies passet det meg svært dårlig akkurat nå, ettersom jeg etter kampen hadde et ganske stramt program for å få levert tilbake leiebilen, og kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen.

Jeg hadde på kampen i Stadtallendorf lagt merke til at innmarsjen ble foretatt på en litt spesiell måte (Faktisk ga den meg assosiasjoner til det jeg så første gang jeg så kamp i Latvia), og den samme varianten ble brukt også her.

Etter dette ble kampen satt i gang, og gjestene satte umiddelbart vertskapet under press. Det aller meste foregikk foran Leusel-keeperen, fram til vi rett før det var spilt åtte minutter fikk kveldens første scoring i motsatt ende av banen. 1-0 og stor jubel.

Spillet jevnet seg etter dette noe ut, men fortsatt var gjestene et lite hakk skarpere, så da de i det nittende minutt fikk en utligning etter et frispark som aldri ble skikkelig klarert var det ikke ufortjent.

Hjemmelaget hadde likevel ikke tenkt å gi fra seg noe gratis i dag, og litt etter at halvtimen var spilt tok de igjen ledelsen. Gjestene ropte etter offside, men fikk ikke medhold hos de sortkledde. Vondt kunne fort gått til verre like etterpå da Bicken-keeperen måtte grave helt nederst i verktøykassa etter en svært god redning. Denne gangen var det grønntrøyenes tur å rope til dommeren, men teamet gjorde nok en riktig vurdering ved å mene at ballen aldri var over streken.

Det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben. Jeg så engstelig på klokka, og konkluderte med at jeg neppe rakk å se hele kampen ferdig før jeg måtte sette kursen mot landets travleste flyplass. Da andre omgang ble sparket i gang var jeg 6 minutter etter mitt opprinnelig planlagte skjema, og jeg anså det som sannsynlig at jeg måtte rømme rundt 75 minutter ut i kampen.

Jeg fikk heldigvis se flere scoringer før tiden var inne for å rømme. 11 minutter etter pausen fikk Leusel frispark, og dette ble langt mer effektivt enn utligningen i første omgang hadde vært ekspedert i mål til 3-1.

I en stadig kaldere novemberkveld ble det stadig enklere å forholde seg til at jeg skulle gjøre noe av det verste jeg vet og dra før kampen var over. Om det var kulden som fikk spillerne til å øke intensiteten vet jeg ikke, men det kom stadig villere taklinger, heldigvis uten at noen ble kvestet. I det 74. minutt kom så  4-1, og dermed konkluderte jeg med at jeg kunne gjøre som André og dra tidlig.

Som tenkt, så gjort. Jeg gikk opp til bilen, og satte kursen tilbake mot den europeiske finanshovedstaden. Da jeg kom til flyplassen gikk det overraskende greit å få levert tilbake leiebilen, og da jeg kom til køen til sikkerhetskontrollen innså jeg at det nok var helt greit at jeg hadde forlatt kampen da jeg gjorde. (Kampen endte forøvrig 4-1, så jeg gikk ikke glipp av noen scoringer)

Etter knappe to timer sovende i lufta ankom jeg igjen Gardermoen, hvor det var så mye kø i taxfree-en at det var totalt kaos i bagasjehåndteringsanlegget, men jeg kom meg etterhvert ut derfra og hjem til sofaen og et par episoder MasterChef Australia før leggetid. En flott tur med tre kamper på to dager!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

TSV Eintracht Stadtallendorf - Viktoria Griesheim 1-3

Etter en god natts søvn våknet jeg lørdag morgen i verdens kaldeste hotellrom, og pakket sammen sakene mine og fant tilbake til der jeg hadde parkert leiebilen. Jeg satte kursen nordover, og etter en drøy times kjøring gjennom et tidvis ufyselig snøvær kom jeg fram til den søvnige småbyen Stadtallendorf. Her slo jeg ihjel litt tid med å se meg rundt i sentrum og konkludere med at her var det ingenting å finne på, og etter å ha skaffet meg et rundstykke og noe å drikke satte jeg kursen mot stadion, hvor det skulle spilles Hessenliga-kamp mellom TSV Eintracht Stadtallendorf og Viktoria Griesheim.

Hessenliga er det femte nivået i den tyske fotballpyramiden, og det øverste nivået på delstatsnivå. Kampen skulle ikke spilles på gresset på selve Herrenwaldstadion, dessverre vil kanskje noen si, mens jeg sier heldigvis ettersom snøværet da nok ville satt den i fare for avlysning. Det var altså en av de to kunstgressbanene på samme anlegg som skulle tas i bruk, og jeg fikk ruslet rundt og sett meg litt rundt inn mot kampstart.

Da kampen startet hadde det kommet en del tilskuere, men jeg mistenkte at kombinasjonen av en snøfylt formiddag og kunstgresskamp hadde gjort sitt til at det ikke var fler enn omlag 150 som var på plass for å se kampen. Jeg hadde observert noen i typisk tyske dongerivester fylt med tøymerker, og en i signert spillertrøye som kom drassende på en tromme, så jeg håpet at det kanskje likevel kunne bli litt liv fra tilskuerplass.

Hjemmefansen fikk innledningsvis nok å glede seg over, da det var de grønnkledde som kom klart best i gang, men dessverre uten at de fikk noen uttelling for overtaket. Som man så ofte ser når et innledende overtak ikke utnyttes kommer motstanderen og overtar etter en stund, og denne gangen slapp de å gjøre så mye innsats for det. Etter åtte minutters spill ble en av blåtrøyene felt i sekstenmeteren, og det ble dømt en straffe som var så klar at omtrent ingen protesterte. Straffesparket ble satt i mål, og gjestene ledet 0-1.

TSV fortsatte å kjøre kampen, men fortsatt ble det ikke produsert noe særlig. Det eneste nevneverdige som skjedde før pause var at en av hjemmelagets menn fikk gult kort for filming i en situasjon som jeg ikke umiddelbart var enig med dommer i at kvalifiserte til noe kort. Det sto derfor uansett fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg stimet mot kioskteltet for å skaffe meg en bratwurst med så mye sennep på at jeg var redd jeg skulle bli stoppa i tollen på vei hjem mistenkt for å forsøke å smugle sennep i barten.

Da andre omgang startet hadde været endret seg til det bedre. Sola var i ferd med å bryte gjennom skyene, og alt lå til rette for finfin høstfotball. Hjemmelaget fortsatte å dominere spillet, og etter vel fem minutter av omgangen fikk de lokale endelig noe å juble for da ballen ble hamret i mål til 1-1.

Ikke lenge etterpå leverte Eintracht (Jeg så for øvrig flere tilskuere på kampen med Eintracht Frankfurt-effekter på seg) et skudd som etter å ha truffet stolpen trillet på tvers av målet uten å gå inn. Skulle de klare å snu kampen, slik også hjemmelaget hadde gjort i gårdagens kamp?

Jeg kom litt etter utligningen i prat med en eldre herre, som virket veldig imponert over at jeg hadde tatt turen til Stadtallendorf for å se fotball. Jeg lovet ham å legge lenke til bildene mine på facebooken til klubben, og litt senere dukket han igjen opp og overrakte meg et klubbskjerf! Deilig å ha enda mer å varme seg med i den kalde novemberdagen.

Hjemmelagets supportere hadde så langt ikke gjort noe særlig av seg, men nå kom det endelig et par sanger fra dem, og med syngende supportere og meg i skjerf lå vel alt til rette for suksess for hjemmelaget?

Spoiler alert: Det gjorde det ikke. I det 74. minutt kom 1-2, og nå tok gjestene også mer over ute på banen. I Griesheim-forsvaret ble det feiret som om det var Buffon og Chiellini i Juventus' storhetstid når baller ble klarert, og i det 85. minutt kom spikeren i kista da et frispark ble ekspedert i mål.

Etter noen minutters overtid blåste dommeren av kampen med 1-3 i boka, og jeg hastet tilbake til bilen for å komme meg videre til dagens andre og turens siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Offenbacher FC Kickers - Eintracht Trier 2-1

Med den norske fotballsesongen mer enn på hell booka jeg meg en snartur til Tyskland. Jeg fløy til Frankfurt og for å få timeplanen til å gå opp lørdag hadde jeg leid meg en bil. Etter en kort kjøretur kom jeg til Bieber, en liten forstad til Offenbach (som igjen i praksis er en forstad til Frankfurt) hvor jeg sjekket inn på et litt shabby men svært billig hotell. Etter å ha lagt igjen bagasjen på rommet og fått på meg litt mer klær trasket jeg avgårde og etter ti minutters gange kom jeg til stadion, hvor det var klart for regionalliga-kamp mellom Kickers Offenbach og Eintracht Trier.

Stadion am Bieberer Berg (som også det nye stadionet som ble bygget i 2012 kalles, selv om det egentlig er navnet til det gamle stadionet fra 1921 som lå der før) er en ganske solid betongkonstruksjon, og med en kapasitet på over 20 000 skal det nok godt gjøres å få det helt smekkfullt på nivå fire i den tyske fotballpyramiden. Det at så mange av de frammøtte hadde valgt ståtribunen gjorde likevel at man fra hovedtribunen ikke følte at man var på et «tomt» stadion.

Siden jeg ikke hadde spist siden frokost startet jeg besøket med en aldri så liten bratwurst med apfelschorle, før jeg fant plassen min og ventet på kampen. Jeg hadde booket meg billett på hovedtribunen, så jeg skulle ha god utsikt til begge lags supporterklubber, for i Tyskland har man faktisk aktive supporterklubber også på nivå fire. Inn mot avspark kom det stadig sigende til folk, og helt til det bare var et par minutter igjen var jeg faktisk litt skuffet over bortefølget, før det plutselig helt ut av det blå ble nesten helt fullt på bortefeltet. På motsatt langside fra meg var det ganske fullt på den midterste seksjonen hvor de mest aktive syngende supporterne sto, mens det ble litt glisnere mot endene, mens på de to sittetribunene var det jevnt over ganske glissent.

Begge lags supportere ga bra med lyd fra seg innledningsvis, og etter at de sent ankomne Trier-supporterne hadde kommet i siget må jeg si de rett og slett imponerte meg med hvor mye lyd de klarte å produsere. Ute på gressmatta (som når sant skal sies så ut som om den gledet seg til vinterpausen) var spillet ganske jevnt, men jeg fikk etterhvert en følelse av at hjemmelaget hadde et lite overtak. Å gjøre dette overtaket om til scoring var derimot ikke så lett, og når spillere og supportere i tillegg ble mer og mer frustrerte av en følelse av at dommeren også var imot dem ble det ikke noe lettere.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ville bli en målløs førsteomgang da en av de blåsvarte stormet framover med ballen, og i det 41. minutt satte inn 0-1. Hele Eintracht Trier-benken stormet banen, og vi fikk store gledesscener.

0-1 sto seg til pause, og siden jeg alt hadde kjørt i meg en pølse valgte jeg å bare holde meg på plassen min og suge inn stemninga. Ute på banen var det lagt ut et slags dartskive-banner som det var noen slags konkurranse om å score flest poeng på ved å skyte fotballer mot den. Meget spesiell pauseunderholdning!

Da andre omgang ble sparket i gang la jeg merke til at bortesupporterne hadde stilt seg opp med et stort banner i front, og et «tak» av skjerf over seg. Plutselig begynte det å blinke under «taket», og jeg fikk oppleve det som ifølge NFFs «ekspertise» ikke forekommer i Tyskland: Pyro!

Hjemmesupporterne var nok mer redde for å få utestengelser og bøter, så de nøyde seg med et banner som påpekte DFB, UEFA og FIFAs korrupte praksis og hva som burde skje med dem.

Med ledelse på scoringstavla begynte ting etterhvert å ta lengre og lengre tid for gjestene, men plutselig fikk de det travelt igjen. Kickers hadde bytta inn sin nummer 10 i pausen, og rett før det var spilt 58 minutter fullførte han et kremangrep med en flott scoring! 1-1 og nytt liv i matchen.

Begge lags supportere manet nå sine menn til angrep, og vi fikk noen store muligheter i begge ender, men det var hjemmefansen som først kunne juble. Igjen satt pasningene som limt på føttene til mottakerne i et angrep, og igjen endte ballen i nettet bak Triers keeper 2-1, og nå var det hjemmelagets tur til å bruke tid.

Flere scoringer ble det faktisk ikke, og etter at spillerne hadde gruppert seg litt ute på banen kunne hjemmelaget juble sammen med sine supportere, mens gjestene slukøret ruslet bort mot bortefeltet for å takke sine tilreisende for støtten og beklage at det ikke gikk denne gangen.

Jeg tuslet etter kampen til en Lidl og fant meg litt snacks og drikke, før jeg såvidt rakk innom en asiatisk restaurant hvor ingen kunne engelsk og man ikke kunne betale med kort, men jeg likevel fikk kjøpt meg noe stekt ris-aktige greier å ta med tilbake på hotellrommet hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr i morgen.

Tromsø - Aalesund 2-2

Oppildnet av suksessen etter forrige besøk i Tromsø booket jeg meg en ny tur til siste serierunde, selv om det ikke var allverden å spille for. Fikk lurt med meg Marita nordover og grytidlig søndag morgen satte vi kursen ut mot Gardermoen. Etter litt usikkerhet rundt avgangstiden kom vi oss endelig avgårde, og slo etter ankomst ihjel noen timer i Nordens Paris før vi trasket opp til Alfheim hvor det var klart for årets siste eliteseriekamp, mellom TIL og Aalesund.

Vi kom fram i veldig god tid før avspark, og tok plass på et foreløpig tomt L-felt. Det første vi noterte oss var at TIL-flagget som var spent opp ved siden av capo-tårnet var montert speilvent, før det like etterpå dukket opp en vakt som gikk og klemte på alt av flagg og bannere som var lagt ut. Også i inngangen hadde det vært litt strammere sjekk enn vanlig, så det var tydelig at vaktene forventet at ting skulle skje i dag.

Etterhvert ble feltet fylt opp, og det ble også klart at noe pyro hadde sluppet forbi inngangsvaktenes skarpe øyer. Noe av dette ble beslaglagt før kampstart, men da dommeren blåste i gang kampen hadde en gjeng stilt seg på et avsperret område foran capo-tårnet og futtet av en rekke bluss og røyk-dingser. Vaktene må ha syntes dette var veldig imponerende, for de var veldig opptatte av å dokumentere det som skjedde med mobiltelefonene sine…

Med god ledelse i front tok vi i Forza uansett kjapt tak i kampen, men innledningsvis uten å få den helt store responsen ute på kunstgresset. Sang gjorde vi uansett, og etter 12 minutter løsnet det endelig! Lasse Nilsen kriget seg oppover høyrekanten, la inn, og mens AaFK-forsvaret sto og så på sendte Warren Kamanzi ballen i mål! Ny runde med blussing, og stor jubel!

Dessverre klarte ikke «Gutan» å utnytte ledelsen og støtten fra tribuna til å ta over kampen. Flere av spillerne lot tidvis til å allerede ha startet juleferien, og før det var gått ti nye minutter av kampen sto det 1-1.

Som om ikke ting var ille nok fra før, så kom etter 35 minutter av kampen det alle visste kom til å skje. Moses scoret. 1-2, og den ene (mulig det var fler, men fra min plass så man bare en) bortesupporteren kunne juble for at sunnmøringene hadde snudd kampen. Vi jobbet likevel videre på feltet, og også nye generasjoner av supportere fikk lede an innimellom.

I andre omgang var det heldigvis litt bedring å spore ute på banen, men fortsatt ble ikke Grytebust i Aalesund-målet satt på de helt store prøvene. Med Niklas Vesterlund på plass på feltet sang vi likevel av full hals for å støtte laget, og om ikke dansken var rød og hvit nok fra før ble han det iallfall da «Vi vil se Niklas i baris» begynte å runge over feltet. Dansken sto imot presset, og de syngende skiftet etterhvert fokus til andre aktører.

Med vel ti minutter igjen begynte plutselig noen å synge «Vi vil se Helgå i baris», og i motsetning til han som sto noen rader bak meg var jeg ikke så tung å be. Til stor jubel fra de syngende røk bekledningen på overkroppen av, og resten av kampen bli bivånet delvis avkledd.

Om det var dette som var inspirasjonen som trengtes vet jeg ikke, men bare noen minutter senere viste iallfall Warren Kamanzi hvorfor vi synger at han er «beste trønder'n i hele Norge» og leverte et helt episk innlegg som ble ekspedert i mål av August Mikkelsen. 2-2, og plutselig var det faktisk mulig å kunne klatre litt på tabellen før årets sesong ble avsluttet.

Det ble dessverre ikke flere scoringer, så som i Ålesund i vår endte kampen uavgjort. Fra supporterplass fikk vi takket spillerne for å ha levert TILs beste sesong i eliteserien på årevis, og jeg klarte på toppen av det hele å endelig få tigget til meg en keepertrøye! Stor takk til Jakob Haugaard for det!

Etter å ha ryddet sammen på feltet stilte Ronny opp som privatsjåfør og fikk avlevert meg og Marita på flyplassen igjen, og etter litt innledende bekymring for om flyet var forsinket ble kursen igjen satt sørover etter en finfin dag i Tromsø. Takk for i år, alle TIL-hengere!

Vear - FK Eik Tønsberg 1-3

Etter ei uke med landsmøte og null fotballmuligheter var det endelig klart for litt ball igjen. Jeg satte kursen sørvestover fra Oslo, og etter en snarvisitt hos en av mine faste grønnsakspushere kom jeg fram til Vear i sørenden av Tønsberg kommune. Her parkerte jeg ved en tilsynelatende nydelig gressbane, og ble sittende og vente og se om det skulle komme noen som så ut som de skulle spille sjuendedivisjonskampen mellom Vear IF og FK Eik Tønsberg.

Vent litt, sier du kanskje nå, FK Eik Tønsberg spiller jo i tredjedivisjon, dette må da ha vært tredjelaget deres? Neida, klubben som har laget sitt i tredjedivisjon er FK Eik Tønsberg 871 (med andrelag i fjerdedivisjon). Dagens bortelag var derimot allianseidrettslaget FK Eik Tønsbergs a-lag, og som vanlig er Tønsberg-fotballen helt umulig å skjønne noe av for uinnvidde.

Iallfall, kampen nærmet seg, og etterhvert dukket det opp en fyr jeg rettmessig mistenkte for å være dommeren. Han kunne fortelle at forrige forsøk på å spille denne kampen hadde gått i vasken pga dårlige baneforhold, og han var slett ikke sikker på at det kom til å gå noe bedre denne gangen. Etterhvert dukket også begge lag opp, og etter en grundig prat mellom dommeren og begge lags ledelse kunne han i det minste bekrefte at det kom til å bli gjort et ærlig forsøk på å spille kampen, så fikk man se hvor ille banen ble etterhvert. Det hadde seg nemlig sånn at det som ved første øyekast så rimelig fint ut, var så vasstrukket at jeg har gått på myrer som har vært tørrere enn dette.

Kampen kom i gang, og foran et varierende antall tilskuere (Med stort og smått stort sett mellom 30 og 50) var noe av det første som skjedde at dommeren gikk på ræv på det glatte gresset. Spillerne klarte derimot stort sett å håndtere forholdene ganske fint, og da 0-1 kom etter at Vears keeper sendte klareringen etter en vunnet duell rett til en motspiller i det sjette minutt kunne han definitivt ikke skylde verken på gresset eller gjørma.

To og et halvt minutt senere ble en av gjestene felt innenfor sekstenmeteren, og dommeren pekte på straffemerket (Som ikke var der, så han måtte skritte opp hvor straffen skulle tas fra). Keeper var nær å stoppe ballen, men den smøg seg under ham og i mål til 0-2.

FK Eik Tønsberg hadde fått en knallstart på kampen, men like før det var spilt seksten minutter var det hjemmelagets tur til å juble. I et veritabelt lynangrep satt plutselig alle pasningene helt som de skulle, og vips sto det 1-2.

Vear ble etter reduseringen egentlig resten av omgangen satt under et voldsomt press, men de klarte å ri av stormen, og dermed sto det fortsatt 1-2 da lagene tok pause. Begge lag valgte å samle seg ved banekanten for å legge strategien for andre omgang, ettersom garderobefasilitetene her var i Vearhallen som lå en solid spasertur unna banen. Selv trasket jeg rundt banen, og ble plutselig oppsøkt av en fyr i Vear-jakke som overrakte meg et supporterskjerf med den fantastiske teksten «WE ARE VEAR WE» på.

Som sagt var dagens bane svært fuktig, men det må sies at det at det overhode er mulig å spille breddefotball på ekte gress i midten av november er intet mindre enn utrolig! Dette var dessverre den siste kampen noensinne på gresset her, da også denne klubben er så rammet av kapasitetspress at de har valgt å sette i gang en omlegging til kunstgress. Så fuktig var iallfall banen i kveld at litt ut i andre omgang hørte jeg en av Vears spillere utbryte at han hadde deltatt i orienteringsløp i myrlandskap som hadde vært lettere å løpe på enn hva denne banen var. (Klubbens andre gressbane, litt lenger nord, var for øvrig visstnok enda fuktigere, og det ble spøkt med at man vurderte å dyrke ris der for å finansiere kunstgresset.)

Begge lag begynte etterhvert å vise at underlaget tappet dem for krefter, og både ble luntene kortere og presisjonen i taklingene noe lavere. Uten at kampen på noe tidspunkt ble direkte stygg måtte kamplederen derfor likevel ofte i lomma og fiske opp det gule kortet.

Akkurat da timen var spilt fikk gjestene igjen straffespark, og denne gangen var det ingen tvil om at ballen skulle i mål. Det ble feiret på Cristiano-vis, og med 1-3 ble kampen aldri virkelig spennende igjen.

Vear hadde noen OK sjanser, men klarte ikke å kjempe ballen i mål, og da dommeren til slutt blåste av årets siste sjuendedivisjonskamp sto det fortsatt 1-3. Aktørene på banen takket hverandre for i år, og satte kursen mot hver sine avslutningsfester (forhåpentligvis med tid til en aldri så liten dusj først), mens jeg igjen satte kursen mot hovedstaden for å snekre meg en skikkelig luksusmiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ham-Kam - Tromsø 1-2

Jobben min er stort sett ganske fleksibel, men hvert fjerde år har jeg én søndag jeg må jobbe. Siden jeg flyttet sørover i 2014 har dette skjedd tre ganger, og i år kræsjet denne søndagen for andre gang med eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø! Da forpliktelsene var over ca kvart over fire hoppet jeg likevel i bilen, og etter halvannen time E6 ankom jeg Briskeby, akkurat i tide til pausen i dette oppgjøret som handlet om lite annet enn heder og ære.

Etter å ha blitt unormalt grundig visitert tok jeg plass på tribunen, og fikk se hjemmelaget sette ballen i mål etter et hjørnespark, men før jubelen tok av blåste dagens dommer frispark for angrep på keeper, og det sto dermed fortsatt 0-0 etter det som ble sagt å ha vært en svært begivenhetsløs førsteomgang.

Jeg brukte pausen på å hilse på en rekke gamle kjente fra Isberget som hadde tatt turen sørover, før jeg tok plass sammen med mine Forza Tromsø-medsammensvorne for å synge «Gutan» framover til seier gjennom andre omgang. Planen om å heie laget til seier så ut til å få seg et lite skudd for baugen da TIL etter en bra start på omgangen slapp hedmarkingene til foran mål, og det etter 8 minutter av andre omgang plutselig sto 1-0.

Vi ga likevel ikke opp, og like før timen var spilt skjedde det noe foran målet i andre enden av banen. Eric Kitolano hoppet opp og nikket til ballen, men uten at vi så nøyaktig hva som skjedde, og det så heller ikke ut til at spillerne lot seg engasjere noe særlig. Plutselig så vi at dommeren pekte mot midtsirkelen, og at 0-en på storskjermen ble til et ettall! Det hadde faktisk blitt mål! Noe forsinket hev vi flaggene til værs og feiret som gale.

Noe av grunnen til at jeg hadde tatt turen nordover denne søndagskvelden var at dette ikke bare var Tromsøs siste kamp for året sørpå, det var også den siste kampen noensinne hvor den gamle sittetribuna på Briskeby skulle brukes. I forbindelse med bygging av nytt politihus rett bak stadion skal tribuna rives og noe nytt skal komme i dens sted. Det var derfor et visst historisk sus over å være tilstede på «gamle sittan» i kveld. Vi lot oss dog ikke bergta mer av ærefrykt enn at både «Vi skal rive sittan» (mel. We're not gonna take it) og «Sittan er vår» (mel. Seiern er vår) ble sunget fra bortetribunen i løpet av noen hektiske minutter.

TIL hadde etter den tunge starten på omgangen kjempet seg tilbake, og med knapt ti minutter igjen av kampen kunne vi igjen juble fra bortefeltet. Nok en scoring, og det sto nå 1-2! Skulle vi igjen få oppleve borteseier i 2022?

I motsetning til en del andre kamper denne sesongen ble det aldri veldig spennende i sluttminuttene. TIL kontrollerte det hele inn, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng da dommeren blåste av kampen.

I glede over resultatet hadde jeg pådratt meg en bar overkropp, noe som gjorde at etter jubelen var over klarte jeg å tigge til meg Lasse Nilsens bortetrøye, som han jo ikke ville ha mer bruk for i år. Godt utbytte!

Hei @MariusHelgaa , @arvfug er bekymret for helsa di. Kle på deg!@ForzaTromso @TromsoIL pic.twitter.com/QJkvDz86IC

— Ulf-Johnny Jenssen (@ulfjj75) November 6, 2022

Etter å ha ryddet med oss greiene våre fra feltet fylte jeg bilen, dumpet Jørgen på togstasjonen, og satte kursen sørover igjen sammen med Arne, Marita og Isak. Vi stoppet for en hamburger på veien, men ellers skjedde det lite nevneverdig, og praten gikk ikke så veldig løst, da det nok var flere av oss som trengte å hvile stemmebåndene litt etter ymse utrop fra tribuneplass. Fornøyde var vi uansett!

Eiger - Hinna 3-0

I et anfall av «enda galere enn vanlig» hadde jeg innsett at jeg kunne ta meg en fredagskveldstur til Rogaland for å se fotball nå i starten av november. Etter å ha tigget litt på internett hadde jeg fått ordnet meg skyss fra Sola til Egersund, så etter en liten flytur og en påfølgende biltur var jeg i «Okka by» for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Eiger og Hinna.

Dette var ikke noe helt vanlig oppgjør. Det var siste serierunde i Rogaland, og mens Madla allerede hadde sikra opprykket i den andre avdelinga var det nettopp de to klubbene Eiger og Hinna som kunne havne øverst i avdeling 1. Tabellsituasjonen var den at hjemmelaget ledet med ett poeng før denne kampen, og de ville dermed rykke opp hvis det ble uavgjort eller hjemmeseier, mens gjestene var helt avhengige av å vinne.

Da jeg kom til stadion var jeg innom og hilste på sportslig leder, og fikk en svært god mottakelse. Ikke bare fikk jeg litt pizza, jeg fikk også utlevert en haug med Eiger-effekter! Da det var litt under en time igjen forlot jeg klubbhuset og vandret over de to kunstgressbanene som hadde frikveld før jeg kom til den banen hvor ting skulle skje i kveld. Her hadde man en tribune som strakk seg langs nesten hele langsiden, og til min store overraskelse var det iallfall 200 mennesker på denne allerede over 50 minutter før avspark!

Det hadde regnet kraftig i Rogaland hele dagen, men nå inn mot avspark hadde det faktisk letnet litt, så jeg øynet håp om å holde meg sånn nogenlunde tørr. Det skulle dessverre vise seg å bli med håpet. Omtrent samtidig som bortelagets supporterbuss kom til stadion begynte det igjen å regne, og mens spillere og dommere marsjerte inn på banen akkompagnert av fyrverkeri, bluss og en vuvuzela åpnet himmelens sluser seg igjen for fullt.

Ut fra start ble det raskt klart at det var gjestene som var avhengige av å score mål, og innledningsvis virket vertskapet kanskje noe nølende. Heldigvis for flertallet av de frammøtte tilskuerne jobbet Eiger-spillerne seg etterhvert mer med i kampen, og spesielt leverte de utover i første omgang noen ganske så skumle cornere.

Omgangens store snakkis kom likevel etter omlag en halvtimes spill. En av Hinnas forsvarsspillere trodde han headet ballen bakover mot egen keeper, men det han ikke så var at keeper hadde rykket ut, og ballen gikk derfor i en fin bue mot et tomt mål. En annen av de for anledningen hvitkledde løp som en gal mot streken og omtrent i det ballen passerte mållinja sparket han den vekk. Fra min posisjon var det umulig å se 100% sikkert, men det så veldig ut som om den faktisk var over før den ble klarert. Det ble uansett ikke dømt mål, og det var heller ikke tid til å klage så veldig for Hinna dro umiddelbart i gang et angrep i motsatt retning.

Nærmere scoring enn dette kom vi uansett ikke før hvilen, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg slo av en prat med noen av de tilreisende supporterne, før jeg ble kjapt intervjuet av Aftenbladets nett-sending fra kampen.

Etter pause fortsatte Eiger den gode trenden de hadde hatt i andre del av første omgang, og etter et kvarter løsnet det endelig for hjemmelaget. 1-0, og enorme jubelscener.

Ikke lenge etter holdt Hinna på å gi bort et mål på nytt, men de slapp unna med skrekken denne gangen. Det gikk likevel ikke lenger enn et kvarter før det sto 2-0 etter at en Eiger-spiller så at keeper sto langt ute og på frekt vis sendte ballen i en lang bue over ham. Hadde ikke veien til opprykk sett lang nok ut for Hinna fra før, så fremsto den nå nærmest uendelig.

I det 84. minutt kom så spikeren i kista, og med 3-0 kunne man ikke annet enn å slutte seg til han som fra tilskuerplass ropte «Hinna, no slite dokke!» Hjemmelaget følte seg etterhvert så sikre på at dette gikk veien at de gjorde en haug med bytter, og tilogmed keeperen fikk avløsning.

På overtid fikk vi en siste runde med jubel fra hjemmefansen, men denne gangen fikk den en brå slutt da scoringen ble avvinket for offside.

Da dommeren endelig blåste av var det duket for vill jubel, og igjen ble det sendt opp ganske heftige mengder fyrverkeri. Eiger FK var klar for tredjedivisjon i 2023!

Jeg fikk ordna meg skyss ned til Egersund sentrum, hvor jeg skulle slå ihjel noen timer og få i meg noe mat mens jeg ventet på buss for tog tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandefjord 2 - Råde (2-1)

Jeg hadde lenge tenkt å få med meg minst en av kvalikkampene mellom fjerdedivisjonsmesterne fra Østfold og Vestfold, og da det første oppgjøret ble flyttet fra «Gamle stadion» i Sandefjord til «Release arena» ble ikke lysten noe mindre. Jeg satte derfor i et forferdelig regnvær og en enda verre trafikk kursen vestover ut av Oslo etter jobb, og mens regnet ble verre og verre nærmet jeg meg Sandefjord hvor det var klart for første del av opprykksduellen mellom Sandefjord 2 og Råde.

Etter ankomst var på mirakuløst vis den første jeg traff hun som hadde lovet meg foto-adgang, og jeg fikk forklart hvor jeg skulle finne fotovesten. Oppe i kontorene møtte jeg daglig leder Espen Bugge Pettersen, og etter å ha konkludert med at noen andre måtte ha tatt vesten jeg skulle ha fant han en annen fyr som tok meg med til et rom hvor jeg fikk låne en vest med eliteserie-logo på.

Jeg tok meg en runde på tribuna hvor det krydde av tilreisende østfoldinger. Bortelaget hadde klart å fylle fire busser med tilskuere, og i tillegg var det nok også noen som hadde krysset fjorden på egenhånd. Blant de fremmøtte fant jeg også et par larvikinger som nok innerst inne håpet på en liten fiasko for Sandefjords-rekruttene, og like før avspark dukket også Lippert opp.

Jeg hadde i anledning det ufyselige været ikledd meg regnjakke, så dermed sluttet det naturligvis å regne da kampen ble blåst i gang. Det var likevel en tidvis ganske voldsom vind, så det var egentlig greit å ha et skikkelig vindtett ytterstelag i bekledningen siden jeg hadde tenkt å oppholde meg nede ved banekanten og ikke oppe på de overbygde tribunene.

Tross støtten fra tribuneplass var Råde litt vaklende innledningsvis, og det ble veldig mye Sandefjord 2 ute på den våte gressmatta. Rødtrøyene slet med å utnytte at de hadde medvind, mens vertskapet stadig satte forsvaret på prøve i motsatt ende av banen. Lenge ble det likevel ikke noe utbytte, men i det 22. minutt kunne endelig hjemmefansen juble, da et hjørnespark etter litt fram og tilbake endte med scoring og 1-0.

Knapt tre minutter senere kom det på ny en strøm av mishagsytringer fra bortesupporterne, som etter en hendelse i feltet måtte se at dommeren ikke bare ga gult kort til en av spillerne deres, men også pekte på straffemerket. Straffen ble omgjort til scoring, og det sto 2-0.

Råde kom etterhvert litt mer inn i det, og leverte like før pause en stor mulighet på et hjørnespark som nesten ble skrudd rett i mål ved hjelp av den før nevnte vinden. Nesten river som kjent ingen mann av hesten, og det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene tok pause. Jeg trakk sammen med Lippert mot kiosken, hvor det var så lang kø at jeg slo fra meg å kjøpe noe og heller ble stående og diskutere Sandefjords fæle eliteseriesesong med Kjetil som var blant de fremmøtte hjemmesupporterne.

Da kampen igjen tok i gang ble det raskt klart at Råde hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi opp opprykket uten kamp, og før det var spilt ti minutter kom de med et flott angrep som endte med et nydelig skudd og 2-1.

Scoringen virket å gi nye krefter til både spillere og supportere, og det var tidvis et massivt trykk fra de tilreisende både på banen og på tribunen. 

Hadde første omgang handlet om hjemmelaget, så var det i denne andreomgangen definitivt bortelaget som førte an, og de klarte da også å få ballen i nettet en gang til uten at det førte til annet enn et gult kort for å sparke bort ballen, siden det var blåst offside mot han som var kommet gjennom alene mot keeper.

Avslutningsvis ble det ganske tydelig at ingen av lagene var veldig komfortable med den sleipe gressmatta, og vi så stadig spillere som skled i relativt upressa situasjoner. Dette var nok litt medvirkende til at det ikke kom flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det 2-1, og slik jeg ser det er det vidåpent foran returoppgjøret neste uke.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.