tirsdag 31. juli 2018

Levanger 2 - Kolstad (3-1)

Etter en finfin ferie nordpå var jeg igjen på tur sørover, og la da inn en pitstop på Levanger for å endelig få sett en kamp i Norges sist forsvunne fylke, Nord-Trøndelag, og dermed ha sett kamper i alle de 19 «gamle» fylkene.

Kom fram i god tid etter kjøreturen gjennom Helgelands og Namdalens dype skoger, og fant meg en skyggefull trapp å sitte i fram til avspark nærmet seg. Det virket som de fleste andre hadde tatt varmen på alvor, og planla å komme i siste liten, så mens det knapt var 20 stk på tribunene et par minutter før avspark var det da dommeren blåste i fløyta langt fler, og da hjemmelaget etter 24 minutter satte inn en velfortjent ledelsesscoring kan det ikke ha vært langt unna 100 personer tilstede.

Første omgang var hundre prosent styrt av hjemmelaget, og da et frispark fra spiss vinkel litt etter halvtimen aldri ble klarert sto det 2-0.

Da lagene gikk til pause konkluderte jeg med at Kolstad faktisk ikke hadde hatt en eneste avslutning, og at dette kunne bli en traurig andreomgang. Heldigvis hadde gjestene fra fylkeshovedstaden bestemt seg for å skape ny spenning, og alt halvanna minutt etter pause kom reduseringen til 2-1!

Kolstad fortsatte å produsere mer eller mindre gode sjanser utover i omgangen, men lufta  gikk mer eller mindre ut av ballongen da 3-1 kom et drøyt kvarter etter pausen, også dette på en dødball.

Resten av kampen prøvde Kolstad forgjeves å score på nytt, og da kampen ebbet ut med 3-1 på tavla kunne nok ingen hevde at det var en ufortjent hjemmeseier.



Flere bilder fra kampen ser du på facebook.

lørdag 28. juli 2018

Stålkameratene - Junkeren 3-3

Ettersom Stålkameratene starta høstsesongen tidlig, og jeg var hjemme på  ferie, så ble lørdagen brukt til å gå fra hytta og ned, og så kjøre til Mo for å se det som sannsynligvis blir min siste Stål-hjemmekamp noensinne.

Dersom noen før kampen hadde tilbudt meg ett poeng mot Junkeren som lenge ledet serien, og fortsatt hang med i teten hadde jeg sannsynligvis tatt imot, men etter å ha sett de gulkledde først ta ledelsen gjennom en strålende soloprestasjon av kaptein Celius, og deretter doble den like før halvspilt omgang gjennom strålende samarbeid mellom samme mann og spissmakker Iversen, så var det med store forventninger jeg så lagene gå til pause med 2-0.

Den største bekymringa til da knytta seg egentlig til dommeren, som mer eller mindre konsekvent dømte mot hjemmelaget, og til fordel for laget fra hans egen hjemby, Bodø. Det alvorligste utfallet av dette kom da målscorer Iversen etter 28 minutter fikk et gult kort for en hard, men god takling.

Etter pause fortsatte Stålkam. å nekte motstanderne noe særlig til målsjanser, men dommeren var fortsatt klart på gjestenes parti, og etter 64 minutter fikk også Fredrik Rise se det gule kortet, etter at han sparket til ballen i det øyeblikket dommeren blåste frispark. Nok en latterlig avgjørelse!

Like etter fikk også Junkeren en scoring, og nå bredte bekymringen seg blant publikum. Ville det nok en gang rakne for Stål? Etter at også Stian Celius hadde fått et uforståelig gult kort hadde Alexander Iversen fått nok. Han raserte Junkerens forsvar, og satte alene inn 3-1. Enorm jubel, også fra de som hadde rømt fra varmen på tribuna og søkt tilflukt i skyggen på motsatt side.

Dessverre, drøyt to minutter på overtid slapp hjemmelagets forsvar en Junkeren-spiller gjennom, og det sto 3-2, og etter at dommeren hadde lagt til uforståelig mye overtid fikk også gjestene forært en latterlig straffeavgjørelse. 3-3 på straffe, og dommeren blir nok invitert på Junkerens sesongavslutningsfest!

fredag 13. juli 2018

Balladen om Benny Lekström

I 2012 skrev den svenske fotballjournalisten Johan Orrenius en sak om keeperen Benny Lekström som akkurat da hadde fått kontrakt med Tromsø IL etter å ha vært en stund i Mjølner. Saken hadde han kalt «Balladen om Benny».

Jeg hadde nok lest denne på et eller annet tidspunkt under Bennys tid i Tromsø, og da han i november 2015 hadde spilt sin siste kamp for klubben i 1-0-seieren borte mot FK Haugesund begynte jeg klokken 0459 å skrive ned en liten sangtekst, basert på Benny Borgs udødelige klassiker «Balladen om Morgan Kane»

Nå i dag ble jeg, etter snart tre år med litt tygging på teksten omsider ferdig med femte vers på sangen, og slik ble resultatet.

Født i nittenåttien ved Hammarby
Keeperhansker var det første han fikk se
Kastet inn i målet, beinhard virkelighet
Der en guttesjel blir dømt til ensomhet
Benny Lekström var hans navn

Flere klubber søkte lykken med hans navn
Vi er en av dem som takker for hans favn
Tyske spisser ville feire sine «tor»
En jaget mann får aldri blomster i sitt spor
Benny Lekström var hans navn

Tromsø I. L. hadde bruk for nettopp ham
Unge, harde karer fra vårt naboland
Kun de stenger ballen traff ble hans venn
Og det gjorde ham mest ensom iblant menn
Benny Lekström var hans navn

Sine ferdigheter solgte han til sist
Superettan, Sirius ga ham en frist
Men å stoppe mål har aldri vært så lett
Han forlot dem fort, rett og slett
Benny Lekström var hans navn

Selv en målets mann kan bære på en drøm
Å komme hjem var det han ville, Lekström
Flyttelasset sendte han med hurtigfrakt
Så med «Bajen» fikk han en ny kontrakt

Benny Lekström var hans navn
Benny Lekström var hans navn

Håper du setter pris på denne hvis du ser dette, Benny, og takk for innsatsen de årene du var i Tromsø!

søndag 8. juli 2018

Rosenborg - Tromsø 2-1

Etter den rimelig intense junimåneden var det deilig med en drøy ukes ro og fred på LO-sommerpatrulje før det igjen var tid for live fotball på stadion. Denne gangen skulle «Gutan» forsøke å gjenta fjorårets sekstendemaibragd og temme RBK på deres egen hjemmebane.





Etter litt oppvarming og en hamburger på Three Lions pub hvor anglofilien sto så sterkt at jeg nesten ble kvalm dro jeg i god tid før kamp til Lerkendal, og fant underveis på bussen ut at RBK omtrent kastet billetter etter folk for å få fylt tribunene midt i sommeren. Likevel måtte vi bortesupportere ut med full pris, og likevel var oppmøtet noe av det stusseligste jeg hadde sett på en eliteseriekamp på Lerkendal noensinne. Det var også tydelig at de som var der for en stor del kom i siste liten eller etter avspark, sannsynligvis fordi  de ville se ferdig VM-kampen som var ferdig ti minutter før kampstart.

Foto: Eurosport
Da kampen nærmet seg start var vi en bra gjeng rød- og hvitkledde som sto og laget liv på bortefeltet hvor det til oss stående ogg  syngendes store glede, men sannsynligvis til mange andres irritasjon, var kommet «safe standing»-seter  som var skrudd fast i oppreist stilling. Jeg er en stor tilhenger av slike felt, men det må være mulig på kamper i den norske eliteserien å la for eksempel halve feltet være oppe og andre halve nede, slik at «folk flest» som vil sitte på bortefeltet har mulighet til det.

Før kamp var det en måsunge som sprang rundt mellom spillerne som varmet opp, men etter at Robert Taylor ropte noe til den (sannsynligvis på finsk) forduftet den, så dette er tydeligvis ninjatrikset for å bli kvitt sånne uromomenter.

Selve det sportslige i kampen har jeg ikke tenkt å si stort om. RBK kriget seg til et mål som for meg så veldig ut som en liten forsvarsglipp ti minutter før pause, og doblet ledelsen umiddelbart etter pause.

Måsungen som forduftet rett før avspark måtte ha brukt tiden til å tilkalle  forsterkninger, for da det gjensto 15-20 minutter av kampen følte jeg meg plutselig hensatt til en scene fra Hitchcocks «Fuglene». Det svermet måker overalt! Heldigvis ble ingen truffet av prosjektiler fra de flyvende styrkene, ei heller fikk de noen innvirkning på det som skjedde på banen.

Ti minutter før slutt fikk 17-årige Sigurd Grønli endelig sin eliteseriedebut for Tromsø, noe han umiddelbart utnyttet til å gi et kreminnleggg til Runar Espejord som sistnevnte presist stanget i mål. Snakk om å gjøre en entré! Det ble dessverre med dette ene TIL-målet, og kampen endte med tap.

Jeg tuslet ut fra stadion, og tok bussen til Persaunet for å se Kroatia ta seg videre i VM.