Bodø/Glimt - Tromsø 0-2

Jeg hadde altså for tredje gang tatt turen til Aspmyra stadion. De to forrige besøkene her hadde endt 0-1 og 0-3, begge ganger mot betydelig svakere hjemmelag enn det som ventet nå. Trøsten var at også bortelaget var mye sterkere nå, så kanskje jeg kunne klare å opprettholde den sterke statistikken min? Etter oppvarmingskampen jeg hadde sett hadde jeg iallfall gått ned til sentrum og ble med på tidenes råeste TIL-corteo (Amedia +) opp mot stadion, hvor det altså skulle spilles eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Etter å ha gjennomført en legendarisk marsj inntok vi bortefeltet gjennom en patetisk underbemannet inngang. De som var der gjorde en god jobb, men å ha bare én billettscanner (som også er litt ustabil) på nær 400 mennesker som i stor grad kommer samtidig burde selv bodøværinger skjønne at er noe suboptimalt. Vel, inn kom vi iallfall til slutt, og vi fikk hengt opp bannere, viftet med flagg, og samtidig gjort klart til tifo.

Og FOR en tifo det ble. For første gang hadde tifo-gruppa i Forza Tromsø klargjort en totrinnstifo, og etter først å ha holdt opp en svær OH som dekket hele feltet med klar beskjed om hva vi syntes om spillere som synes det er greit å flytte 33 mil sørvestover fra Nordens Paris…

Foto: Øyvind Restad

… ble feltet farget rødt og hvitt med bånd, flagg og røyk. Helt nydelig å se på om jeg skal si det selv!

Foto: Raymond Alstad

Selve kampen er det vel ikke allverden å si om som ikke alt er sagt. Anført av capoer i storform sang vi fra tribuna Gutan framover, og i det 21. minutt ble anstrengelsene våre belønnet. Bodø-keeperen måtte gi en retur, som Jakob Napoleon Romsaas på fremragende vis hamret i mål. Tenk at i vinter var jeg sikker på at overgangen var avlyst og at han neppe kom til å spille mer i år! Nå hadde han tatt oss opp i ledelsen 0-1 her!

Nesten på gråten av glede fortsatte vi å synge, flagge, vifte med skjerf og gjøre hva vi ellers fant nødvendig, og til vår store glede innså vaktene at i den varme nordlandske sommerdagen var det høyst påkrevd å distribuere vann oppover feltet skulle det ikke bli behov for medisinsk evakuering av dehydrerte supportere. Tross at ambulansehelikopteret som passerte over stadion like før avspark var rødt og hvitt var nok dette noe ingen ønsket.

0-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarters hvile var det igjen bare å gjøre seg klar til innsats. De gule i andre enden av stadion viste frem et patetisk banner, mens TIL-spillerne heller gjorde det de gjør best: Spilte fotball.

Da de gule fikk sin første corner i andre omgang haglet det plutselig slanger mot dem, noe vaktene virket under middels imponerte over. Noen vil kanskje beskylde oss for å ha stjålet dette stuntet fra Vikings supportere, men når sant skal sies kom det faktisk en tweet tidligere i sommer hvor vi ble tilbudt å arve deres slangesamling, så da må det vel kunne sies at det var godkjent at vi koperte dem her!

Uansett, etter et drøyt kvarter kom endelig det forløsende målet da nok en Oslo-gutt, Yaw Paintsil kunne smelle ballen i mål etter et nydelig innlegg. Vi ledet 0-2!

Skulle det faktisk gå denne gangen, etter to sure tap i henholdsvis serie og cup tidligere i år? Det ble tydelig at spillerne var minst like gira på at dette skulle gå som det vi på tribuna var, og da Kent-Are Antonsen barket sammen med en danske ble jeg nesten litt overraska over at dommeren nøyde seg med å bare dele ut gult kort til de to, da det så veldig ut som om en god del flere på begge lag hadde vært mer enn bare litt involvert i de påfølgende tumultene.

TIL har ofte med ulik grad av rettmessighet blitt beskyldt for å være i overkant kyniske når det gjelder drøying av tid når de leder. Slike beskyldninger tror jeg ikke det kommer denne gangen. De krampetilfellene som kom så faktisk reelle ut, og noen av dem medførte til og med bytter.

Tross tomålsledelsen var nervøsiteten fortsatt skyhøy her lengst nordøst på Aspmyra. Nervøsiteten ble ikke mindre da noen plutselig noe prematurt begynte å sende opp fyrverkeri fra gata bak tribuna. Skulle de jinxe seieren?

Det ble annonsert fem minutter overtid. Mer enn nok til å score to mål, men da jeg så gulkledde tilskuere strømme ut av stadion lenge før dommeren hadde blåst skjønte jeg at dette kunne gå. Vi skulle nok en gang tre poeng på Aspmyra. Statistikken min ville holde!

Foto: Martin Nilsen

Da dommeren for siste gang blåste i fløya sto det fortsatt 0-2, og vi fikk noen helt ville jubelscener. Jeg vil si det hele toppet seg da tidligere nevnte Antonsen tok et svært rødhvitt flagg med seg, og sammen med sin lille arving marsjerte ut mot midtbanen og symbolsk plantet flagget i midtsirkelen, mens jeg så vaktene i motsatt ende hadde sin fulle hyre med å holde noen som sikkert selv synes de er voldsomt tøffe fra å storme banen i sinne.

Tabellen kan si hva den vil, i dag ble det nok en gang bevist at Nord-Norge er rødt og hvitt, og jeg kunne glad sette kursen hjemover, med en liten pitstop på Tverlandet for å slippe av en stakkars Glimt-supporter jeg hadde lovet skyss hjem.

Også turen sørover forløp greit, uten andre hendelser å melde om enn at minst en fugl dessverre begikk selvmord ved å fly ut rett foran bilen :(

Junkeren - Kvik Halden 3-3

Siden det var over 11 år siden sist jeg hadde vært på kamp i Nordlandshallen var jeg svært fornøyd med at det bød seg en mulighet for en ny visitt hit da jeg uansett skulle til Bodø for å se «Slaget om Nord-Norge». Etter en begivenhetsløs kjøretur fra Nordsjona til fylkeshovedstaden (11 mil i luftlinje, 27 mil langs veien) parkerte jeg ved Bankgata skole, spaserte ned og hilste på mine medsupportere som var samlet på pub i Glasshuset før jeg kjøpte en hamburger og tok taxi til åstedet for dagens andredivisjonskamp mellom Junkeren og Kvik Halden.

Junkeren så jeg sist på bortebane mot Stålkameratene for nesten nøyaktig fem år siden, mens de tilreisende østfoldingene hadde jeg sett bli massakrert av en gjeng svensker bare to uker tidligere. Jeg var derfor ganske spent på hvordan dagens oppgjør ville se ut.

Før avspark hadde André dukket opp, etter å ha kjørt sammen med barna på ferie nordpå for å følge laget sitt på bortebane. Nydelig engasjement, og flere flagg ble pakket opp og flittig brukt. Innimellom kom det også tilløp til sang fra det lille bortefeltet, mens det store flertall av de rundt hundre frammøtte forholdt seg ganske rolige.

Innledningsvis virket Junkeren ganske sterke, men etter 11 minutters spill var det de tilreisende som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, etter at et skudd kom litt ut av det blå og overrumplet hjemmelagets keeper.

Hjemmelaget var rystet, men ikke utslått, og i det 20. minutt utlignet de til 1-1 etter et nydelig angrep.

Bare fire minutter senere kunne de blå virkelig slippe jubelen løs. Målmaskinen Oscar Kapskarmo fikk lade kanonen og fyrte av et skudd som snek seg over Kvik Haldens keeper og i mål til 2-1.

Resten av omgangen svingte spillet fram og tilbake, helt til det like før pause skjedde noe mystisk foran Junkeren-målet som jeg fra min posisjon ikke helt så hva var. Heller ikke de syngende haldenserne så det, men plutselig så vi at Kvik Haldens spillere jublet, og dommeren pekte mot midtsirkelen. Det hadde blitt utlignet til 2-2!

2-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuna der jeg møtte Ingar som i likhet med meg hadde valgt seg denne kampen som oppvarming til kveldens storoppgjør, og etter et kvarter med hyggelig passiar ønsket vi hverandre alt vondt før vi skilte lag.

Andre omgang ble aldri noe fyrverkeri, alt etter en times spill virka det som om Junkeren prøvde å drøye tida tross at det bare lå an til et uavgjort resultat, og da de etter 67 minutter tok ledelsen 3-2 (nok en gang etter et nydelig angrep) virket det resten av kampen som om tida rett og slett ikke kunne gå fort nok for bodøværingene.

Dette medvirket nok i stor grad til at Kvik Halden overtok kampen mer og mer, men fortsatt ledet hjemmelaget da vi passerte nitti minutter. Ett minutt inn i overtiden kunne dog haldenserne juble. 3-3 ble satt inn og det var virkelig håp om poeng.

Da kampen etter ytterligere noen minutter ble blåst av sto det fortsatt 3-3, og mellomfornøyde spillere på begge lag kunne takke hverandre for kampen. Haldenserne kom bort og takket sine tre tilreisende supportere for støtten, og de yngste av dem fikk hver sin svette bortetrøye. Flott gest!

Jeg klarte å haie meg skyss bort til bilen min som sto et lite stykke unne, og strenet derfra ned mot sentrum igjen for å bli med på tidenes TIL-corteo før kampen som hadde bragt meg til Bodø i dag.

Flere bilder fra Nordlandshallen kan du se på Google photos.

Rana - Steinkjer 5-1

Etter ei uke ferie med skogsarbeid og avslapping i skjønn forening var det lørdag tid for litt fotball igjen. Etter først å ha vært på streetfoodmarked og fått meg lunsj satte jeg kursen mot Sagbakken, og etter å ha betalt meg inn (Denne gangen var det ikke åpnet for forhåndssalg, dessverre) var jeg klar for å se tredjedivisjonskampen mellom Rana og Steinkjer.

Det pleier å være godt med kjentfolk å slå av en liten prat med før kamp på Sagbakken, og denne gangen var ikke noe unntak tross at publikumsoppmøtet kanskje ikke var det største jeg har bivånet. Størst var kanskje overraskelsen over at da jeg kikka i Futbology-appen så jeg at Viking-supporteren Jim var på plass, og etter litt rekognosering fant jeg ham og fikk vekslet noen ord med ham.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at vi her hadde med å gjøre et lag i sjiktet rett under toppen mot et lag i bunnen av avdelinga. Rana tok raskt tak i det som skjedde ute på kunstgresset, og før det var spilt tre minutter hadde de alt fått et treff i stolpen. Dette tok ikke fra dem pågangsmotet, og rett før klokka bikket seks spilte minutter fikk vi 1-0, og første runde med «hele Nordlands nummer én» fra Rataskankans supporterfelt.

Hjemmelaget fortsatte å styre kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de økte til 2-0 like før kvarteret var spilt, selv om det nok her kan hevdes at Steinkjer-keeperen nok hadde en god mulighet til å stoppe ballen før den gikk i nettet.

Sannsynligvis var det overtaket og ledelsen som medførte at RFK slapp foten litt av gassen, og Steinkjer kom litt mer med i kampen. De gulkledde trønderne var likevel ikke noen stor trussel for hjemmelaget, og i det 33. minutt gikk det fra vondt til verre for dem da hjemmelagets kaptein hamret inn ballen til 3-0 etter et hjørnespark.

I det vi gikk inn i overtid før pause kom så kampens mest dramatiske hendelse. Etter en duell godt ute på banen gikk en Steinkjer-spiller i bakken og ble liggende og hyle. Det ble raskt klart at dette krevde litt stell, og dommeren gjorde en svært klok avgjørelse ved å sende spillerne i garderoben for å ta pause heller enn å vente til den skadde var tatt hånd om.

Det ble raskt klart at ambulanse måtte tilkalles, og da denne kom like før pausen skulle vært over skjønte vi raskt at det kom til å bli litt forsinkelse før kampen kunne fortsette. Ti minutter etter at omgangen skulle startet ble den skadde trillet ut av banen til applaus fra publikum, og vi kunne fortsette kampen mens han ble kjørt til sykehuset for videre oppfølging. Bare å håpe at alt går bra med ham.

Også etter pausen var hjemmelaget best, og i det 58. minutt fikk vi 4-0, før Steinkjer bare to minutter senere slo tilbake og reduserte til 4-1. Som om ikke dette var nok kom gultrøyene like etterpå til en avslutning som smalt i metallet over Ranas keeper. Kampen var absolutt ikke avgjort selv om det var en solid ledelse.

Den gode Steinkjer-perioden gikk dog over uten flere mål til gjestene, og samtidig kom det til hjemmesupporternes store glede rapporter fra lenger sør om at naboene fra Mosjøen var i ferd med å tape sin kamp.

Drøyt ti minutter før full tid fikk Rana igjen ballen i mål, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for offside. Protestene var store, og hoveddommeren løp ut for å slå av en liten prat med mannen med flagget. Etter å ha vekslet noen få ord løp han tilbake på banen, og pekte mot midtsirkelen. Anført av sin målvakt var det nå Steinkjer-spillernes tur til å protestere, men til ingen nytte. Målet var godkjent, og det sto 5-1.

Steinkjer prøvde hardt å skaffe seg enda en redusering før kampen var over, men det ble ikke flere mål, og dermed endte oppgjøret 5-1, og sammen med supporterne kunne de hvitkledde feire tre nye poeng og fjerdeplass på tabellen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rosenborg - Tromsø 2-1

Etter en god, men kort, natts søvn i min egen seng for første gang på over en uke, sto jeg tidlig opp søndag, plukket opp Martin, og sammen satte vi kursen nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur (Bortsett fra et uant antall pissepauser da blæra til sidemannen må ha vært på størrelse med en drue) til det nordenfjeldske dumpet jeg min passasjer ved Three Lions, før jeg dro og kvittet meg med bilen. Det var deretter klart for å se eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.

Vel framme på stadion tok jeg som vanlig plass på bortefeltet. Lerkendal har ofte vært et sted med godt TIL-oppmøte, men fellesferien hadde nok gjort sitt, så vi var noe glisnere enn vanlig i dag. Vi var likevel en fin liten gjeng som dro i gang synging og applaus for «Gutan», men selvsagt håpløst i mindretall sett mot hjemmepublikummet (som heller ikke var spesielt tallrike i dag).

Etter det jeg syntes hadde vært en stort sett grei førsteomgang der vi hadde hatt ballen mye, var det superfrustrerende å se at de hvitkledde tok ledelsen like før pause. Tross at vi var få på bortefeltet hadde vi tydeligvis gjort inntrykk på hjemmelagets spillere, som fant ut at det var en god idé å løpe bort og feire rett foran oss. At dette ikke medførte gult kort til noen av dem er en regelrett skandale.

Det sto altså 1-0 til pause, men vi var fortsatt forsiktige optimister for at dette kunne snus i andre omgang. Optimismen min ble dessverre noe mindre da jeg et kvarters tid etter hvilen fikk se Mai Traore svi en kjempesjanse. Det var tydeligvis en sånn dag i dag…

Ti minutter senere fikk TIL et frispark litt ute på kanten. Mens Kent-Are gjorde seg klar til å slå inn ballen så jeg at RBKs trener valgte å begå den klassiske synden «bytte på defensiv dødball». Jeg filmer ikke veldig mange dødballer når jeg er på TIL-kamp, men nå valgte jeg å vippe opp telefonen, og joda: 1-1!

Med nytt håp, men også litt irritert fordi VÅR målscorer selvsagt fikk gult kort for feiringen sin, fortsatte vi å bivåne det som skjedde ute på banen med fornyet håp om i det minste å få ett poeng med oss inn i den grå trønderske sommerkvelden.

Spoiler alert: Slik skulle det ikke gå. Målscorer Diouf klarte å pådra seg nok et gult kort, og vi måtte fullføre kampen med ti spillere mot hjemmelagets fjorten, og da ble det vanskelig. Litt inn i overtiden var det hjemmelagets tur å score på dødball, og kampen endte dermed 2-1.

Vi var flere som var enige om at dette ikke hadde vært en kamp RBK vant, men derimot en kamp TIL tapte. Jeg sa takk for nå til mine medsupportere og trasket opp bakkene mot Singsaker for å hente en gressklipper som skulle fraktes til Mo i Rana.

FC Trollhättan - Kvik Halden 8-1

Mens jeg kjørte den aller lengste etappen på min lille europaturné tikket det plutselig inn en melding fra André med et tips om en treningskamp i Göteborg på en bane jeg manglet. Der og da slo jeg fra meg tanken om å bruke tid på dette, men da jeg lørdag morgen hadde fått i meg en liten frokost i Skåne fristet tanken noe mer. Jeg hadde uansett tenkt å svinge innom på Kvibergs Marknad, så etter at jeg hadde kjøpt ei noe sliten fiskestang der tok jeg den korte turen ned til Lemmingvallen, hvor det var klart for treningskamp mellom FC Trollhättan og Kvik Halden.

Like etter at jeg hadde kommet dukket også de to haldenserne André og Carl opp, og dette var karer som tok treningskamper midt på sommeren alvorlig. Heier man på en klubb som spiller på nivå tre (Noe for øvrig også dagens motstandere fra Trollhättan gjør), så er det ikke hver dag man får anledning til å heie på dem ute i Europa, så her var både flagg og bannere blitt med over Svinesundsbrua og til Göteborg-bydelen Utby.

Ute på det nydelige gresset ble det raskt klart at hjemmelaget var et topplag i sin avdeling av Ettan, mens gjestene fra Halden sliter litt i årets utgave av den norske andredivisjonen. Østfoldingene hang likevel godt med lenge, og det måtte faktisk spilles 20 minutter før svenskene tok en ganske så fortjent ledelse.

Etter nye tjue minutter kom så også 2-0, før det tredje kom under tre minutter etter dette. Det sto dermed 3-0 da lagene tok pause, og siden pausepraten ble tatt utendørs ble det ganske tydelig at de rødhvites trener Arne Erlandsen ikke virket veldig fornøyd med hva laget hadde vist så langt.

Foran omlag 50 tilskuere fortsatte andre omgang mye i samme sporet som første hadde gjort, bare enda litt verre sett med norske øyne. Etter det som må kunne sies å ha vært en keepertappe kom først 4-0 ti minutter inn i omgangen, før en periode med noen halvsjanser til bortelaget endte med 5-0 og 6-0 før en av de stripete endelig lyktes, og vi fikk en redusering til 6-1 med et lite kvarter igjen av kampen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at dette skulle bli sluttresultatet da vi like før klokka passerte 90 spilte minutter plutselig fikk se nok en scoring til vertskapet, og for virkelig å gjøre vondt verre kom også 8-1 vel to minutter på overtid.

Spillerne takket hverandre for kampen, jeg takket haldenserne for selskapet, og kunne endelig ta fatt på aller siste etappe av den første ferieuka mi, og komme meg hjem til Oslo for å snu kofferten før jeg skulle starte nordover dagen etter.

FC Vaduz - Neman Grodno 1-2

Etter en laaaang dag på veien var tiden endelig inne for europaturneens siste fotballkamp. Jeg tilbakela de siste milene gjennom Tyskland, Østerrike og Sveits, og kom til slutt fram til fyrstedømmet Liechtenstein. Her parkerte jeg ved stadion, og ruslet inn til sentrum og så meg litt rundt før jeg gikk tilbake til Rhinens bredder og Rheinpark Stadion hvor det var klart for Conference League-kvalik mellom FC Vaduz og belarussiske Neman Grodno.

Etter først å ha kranglet litt med billettscannerne i inngangen ble vi som sto først i køen sluppet inn gjennom en sideport, og jeg fikk sett meg litt rundt før kampstart, og sjekket inn til kamp i mitt attende land. Det var rett og slett et imponerende lite stadion de hadde bygget her, med tribuner på alle fire sider, og en kapasitet på over 7000. Det var svært lite som tydet på at dette antallet ville komme i dag, og da kampen startet var det en liten gjeng syngende supportere og noen andre spesielt interesserte som satt på kortsida, mens resten av publikum var stuet sammen på hovedtribunen.

Jeg hadde på forhånd ikke forventet at det kom til å være noe bortesupport her i det hele tatt, men da gjestene tidlig tok tak i kampen fikk de støtte fra fire-fem stykker lengst bort på tribuna. Dette hjalp dog ikke allverden, for tross et klart overtak ble det ikke noen mål.

Hjemmesupporterne var altså tross at de isolert sett var ganske få klart overlegne i tribunekampen, og litt ut av ingenting ble det også de som først fikk noe å juble for da ballen ble hamret inn til 1-0 i det klokka mi passerte 22 spilte minutter.

Gjestene ga ikke opp tross at de var havnet under, og i det 29. minutt var det de som kunne juble, da de utlignet til 1-1 etter en helt forferdelig glipp hos en av rødtrøyenes forsvarsspillere.

Ledsaget av vedvarende sang fra hjemmefansen fortsatte kampen nå langt jevnere enn den hadde vært innledningsvis, og 1-1 sto seg fram til pause.

For meg så det ut som om kiosken her var helt kontantbasert, så jeg droppa å ta en tur dit, og fikk i stedet selskap av en sveitsisk groundhopper som hadde kjent meg igjen. Han slo seg ned ved siden av meg, og dermed hadde jeg plutselig masse info om både liechtensteinsk fotball, hva hjemmefansen sang og mye annet spennende resten av kampen.

Som tidligere nevnt var det langtfra fullt her i kveld, og litt etter spillet var satt i gang igjen etter pause kom det offisielle tilskuertallet. 815 personer var det som hadde tatt turen, altså langt fra noe publikumsskred.

Andre omgang fortsatte i stor grad slik den første hadde slutta, og like før omgangen var halvspilt var det gjestene som igjen kunne juble. Iallfall trodde de det, men etter et par sekunders feiring kom assistentdommerens flagg opp, og FCV var berget av offsidefella.

De grønnkledde hadde fullført den hjemlige serien såpass svakt som på en niendeplass, men hadde likevel blitt kastet inn i europakvaliken fordi hele fem av klubbene foran dem på tabellen hadde blitt utestengt for kampfiksing. Ikke bra for ryktet til fotballen i Belarus, men definitivt bra for Neman Grodno.

Noe annet som var bra for de tilreisende var at vertskapet begynte å se litt slitne ut, og i det 82. minutt kom endelig den etterlengtede scoringen til 1-2. Begge lag mobiliserte nå maksimalt de siste minuttene, men tross masse tilleggstid ble det ikke flere mål, og med 1-2 i protokollen er det fortsatt muligheter for begge lag å avansere etter returoppgjøret som skal spilles i Ungarn til uka.

Slovan Bratislava - Swift Hesper 1-1

Etter å ha kjørt fra dagens første kamp kom jeg fram til Slovakias hovedstad Bratislava, og etter et par runder i kvartalene ved stadion fant jeg en fremragende parkeringsplass. Jeg satte fra meg bilen, og etter å ha vasa rundt og inspisert flomlysene på det gamle Pasienky-stadionet fant jeg meg noe mat, returnerte til bilen for litt nedkjøling med AC-en, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått selskap av Babsii og hennes groundhopper-venn Roman, så da var selskapet for kvelden sikret. Vi slo i hjel tida fram til kamp, og tok oss så inn på den flotte nasjonalarenaen hvor det var klart for CL-kvalik mellom Slovan Bratislava og de luxembourgske mesterne Swift Hesper (Eller Hesperange, litt avhengig av hvem du spør).

Som sagt et nydelig stadion, og det eneste jeg hadde å utsette på det var kanskje at inngangsportene var i overkant trange. Jeg hadde på forhånd kjøpt billetter til meg og Babsii, så vi tok plass på kortsida litt til side for hjemmefansen (Jeg trodde jeg hadde kjøpt i motsatt ende, det hadde jeg ikke gjort.)

Jeg hadde ikke forventet at det kom til å være noe særlig med bortesupport på plass, men det skuffet meg likevel da jeg så at antallet mennesker på bortefeltet var nøyaktig null. Etter en nokså svulmende klubbhymne tok likevel hjemme-ultrasene tak og sang og ropte av full hals.

Da kampen kom i gang forventet jeg at hjemmelaget ville mer eller mindre kjøre over gjestene fra minilandet, men jaggu overrasket ikke de røde og både forsvarte seg godt og bet godt fra seg selv. Jeg satt likevel med en følelse av at dette kunne rakne når som helst, men det skjedde liksom aldri.

Etter tjue minutters spill ble det så et stopp i spillet, dommer tok seg til øret og stoppet opp, og etter litt tid jegget han ut til sidelinja for å se litt på VAR-skjermen. Her ble han noen sekunder før han kom tilbake inn på gresset og pekte mot straffemerket! Enorm pipekonsert fra hjemmefansen, for det var deres mål han pekte mot! Hespers straffeskytter gjorde jobben, og etter 21 og et halvt minutt sto det 0-1.

Å ligge under mot dette laget var ikke noe Slovan Bratislava med sine over 180 kamper i ulike europacuper kunne være bekjent av, og det tok da heller ikke mer enn 3 minutter før et frispark ble hamret inn i lengste hjørne til 1-1. Var pipekonserten massiv noen minutter tidligere var ikke jubelen noe mindre nå!

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på pause da vi hadde gått inn i de fire tillagte minuttene, men plutselig gikk folk helt amok ute på banen. Omtrent alle var involvert i krangling med hverandre og dommerne, og spesielt bet jeg meg merke i en Hesper-spiller som løp ut til AD og fjerdedommer og holdt opp skjorta og pekte på sida av overkroppen.

Etter at dommeren hadde fått roet gemyttene ute på banen noe jogget han på ny ut og kikket på skjermen. Denne gangen ble han ikke der mer enn knapt to sekunder, før han kom tilbake og ga en Slovan-spiller direkte rødt kort!

Tross all dramatikken skjedde det ikke noe mer på målfronten før hvilen, så det sto fortsatt 1-1 da det ble pause og dommerne fulgte etter lagene av banen til tonene av kraftig piping. Sammen med min sidekvinne fant vi ut at vi skulle bytte side i pausen, så vi brukte mesteparten av tiden på å komme oss rundt stadion, og på veien fikk vi med oss Roman også. Med de køene som hadde bygd seg opp i kioskene anså jeg det som helt uaktuelt å prøve å handle noe der.

Jeg trodde jeg hadde hørt kraftig piping før, men de lydene som kom fra hjemmefansen da dommertrioen på ny entret banen var på et helt nytt nivå. Det ble raskt klart at selv om de var en mann mer i en hel omgang, så hadde bortelaget kun ett mål for denne omgangen: Ri inn det uavgjorte resultatet! Alt tok tid. Lang tid. Vertskapet ble på sin side mer og mer frustrerte, men når sant skal sies vil jeg hevde at de ikke kan skylde på så veldig mange andre enn seg selv for at de ikke klarte å leve opp til favorittstempelet, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg spiser hatten min om dette laget klarer å komme seg til CL-gruppespillet!

Et kvarter ut i omgangen gikk plutselig alle helt bananas og viftet med armene foran Hespers mål. Slovakene mente en spiller hadde handset, og da det endelig ble stopp i spillet holdt dommeren igjen han som skulle ta innkast, og holdt hånda til øret. Etter en kort sjekk fikk han tilbakemeldinga han trengte. Ingen hands, spill videre. Upopulæritet er kanskje en egenskap som er vanskelig å måle, men der og da tror jeg kveldens dommer nærmet seg nullpunktet hos hjemmelagets engasjerte fans.

Kampen fortsatte med masse drøying fra gjestene og ineffektivitet fra vertskapet, men flere mål fikk vi ikke. Kampen endte dermed 1-1 til hjemmelagets store skuffelse, og jeg kunne ta mine to kumpaner med over grensa til Østerrike hvor de begge bor og hvor jeg skulle tilbringe natten på et billig hotell før turen fortsetter mot en ny kamp torsdag kveld.

ETO FC Győr - FC ViOn Zlaté Moravce 1-2

Etter en seig natt i Němčičky (Ikke spør om detaljer) sto jeg opp, fikk meg en himmelsk dusj, spiste frokost, og kom meg på veien etter å ha shoppet litt fra vingård-delen av virksomheten. Etter å ha tatt noen nokså spennende rutevalg kom jeg fram til Dunajská Streda i Slovakia, og en formiddagstreningskamp mellom det ungarske nivå to-laget ETO FC Győr og det slovakiske toppdivisjonslaget FC ViOn Zlaté Moravce.

Kampen fant sted på nøytral grunn på treningsanlegget til klubben DAC 1904, og det var derfor vi hadde fått den litt snodige situasjonen med et ungarsk hjemmelag mot en slovakisk motstander på en slovakisk bane. Banen lå i enden av et enormt anlegg med en rekke baner i ulike størrelser og med ulike underlag, og jeg foretok som det brødhuet jeg er en litt sketchy parkering utenfor i stedet for å prøve å spørre i porten om det gikk an å kjøre inn og parkere, slik jeg raskt fikk inntrykk av at de fleste andre gjorde.

Ved innsjekk fikk jeg badge for at dette var mitt 17. fotball-land, og mens jeg ventet på kampen så jeg meg rundt på anlegget. Her var to flotte små tribuner som dessverre var skjemmet av at det var satt opp et mobilt TV-tårn midt mellom dem, akkurat så langt fram at omtrent uansett hvor man satte seg mista man deler av banen. På tribuna var det uansett ukristelig varmt, så jeg holdt meg fram mot kampstart i skyggen av garderobebygget, hvor jeg slo av en prat med en fyr i støtteapparatet til ViOn som bare kunne slovakisk, mens jeg ikke kan et ord av noen slaviske språk. Veldig fin samtale!

Drøyt ti minutter etter annonsert tid var alle, også dommeren, dukket opp, og kampen kunne blåses i gang selv om vanningsanlegget fortsatt ikke var helt ferdig med syklusen sin. Det ungarske «hjemmelaget» kom godt i gang, og da de rullet opp et flott angrep etter 8 minutter føltes det velfortjent da det ble kronet med scoring og 1-0.

De grønnkledte kom like etterpå til en ny stor mulighet, der det ble reddet på strek etter at keeper var satt ut av spill, så slovakene hang nå litt i tauene. Mens jeg for å redusere varmen stilte meg i skyggen av ei flomlysmast (Det er utrolig hvor mye den smale stripa med skygge hjelper) fikk jeg se «bortelaget» komme mer inn i kampen, og etter hvert ta over føringen, men uten at de klarte å overliste hjemmelagets forsvar og målvakt.

Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg igjen kunne trekke inntil veggen av garderobebygget for å få litt mer skygge enn det lysmasta ga meg. Da lagene igjen kom ut på banen så jeg raskt at det var gjort en rekke bytter, blant annet hadde den slovakiske målvakten med trøyenummer 70 blitt erstatten av en lagkamerat med nummer 60 på ryggen. Fremgang!

Fremgang ble det også på banen for de hvitkledde, og det var ikke spilt stort mer enn halvanna minutt av andre omgang da returen etter et hjørnespark ble hamret i mål til 1-1. Stor jubel!

Spillet svingte etter dette voldsomt fram og tilbake. ETO Győr kom til flere helt vanvittige muligheter som det overgår min forstand å skjønne hvordan ikke ble til scoringer, mens ViOn Zlaté Moravce på sin side scora på nytt i det 50. minutt, og dermed hadde snudd kampen til 1-2.

Jeg oppdaget like etter dette at dommeren, som hadde dømt første omgang på egenhånd nå etter pause hadde fått selskap av én assistentdommer. Nokså spesielt, og kanskje litt fordel slovakene som kunne angripe uten AD på sidelinja.

Tross flere bytter, og intens coaching fra ungarernes spanske trener ble det ikke flere mål, og kampen endte dermed med en «borteseier» til det slovakiske laget 1-2, så jeg kunne forlate anlegget og oppdage at bilen min heldigvis ikke var blitt tauet vekk, men var så varm innvendig at jeg nesten håpet at den hadde blitt det! Jeg kunne uansett kjøre videre mot hovedstaden for å se nok en kamp på kvelden.