I jakten på nye baner hadde jeg lagt merke til at denne onsdagskvelden startet breddefotballen i Värmland opp igjen etter ferien. Jeg plukket derfor opp en Jon-Are i Norway Cup-modus, og satte kursen østover, Etter litt shopping og litt mat i Charlottenberg fortsatte vi inn i skogen, og kom etter et par mil på grusvei fram til åstedet for kveldens division 6-match mellom Mangskog og Klässbol.
Jeg hadde jo sett begge lagene tidligere, men dette var altså mitt første besøk på Mangvalla, Mangskogs hjemmebane. Det viste seg også noe overraskende at jeg var den første noensinne som hadde loggført et besøk her i Futbology-appen, så når sant skal sies var jeg litt spent på hvordan oppmøtet skulle bli. Det skulle vise seg at lokalbefolkningen kom mannsterke. Litt etter at kampen var blåst i gang talte jeg over 70 tilskuere, og da også et jentelag som trente på nabobanen kom og så kamp, og noen fler biler kom til var vi nok tett opp mot hundre som så kamp på det meste.
Ute på gressmatta var det forsåvidt lett å se at hjemmelaget var favoritter, etter å ha vunnet alle kampene så langt i år, mens gjestene hadde hatt en tung sesong med bare en seier og en uavgjort. Likevel virket det som om de rødkledte slet litt med å trenge gjennom motstandernes forsvar, og innimellom klarte da også de tilreisende å skape litt trøbbel i de bakre rekker hos vertskapet.
Omgitt av mygg (som heldigvis stort sett lot seg skremme vekk av myggsprayen jeg kjøpte i Finland forrige uke) fikk vi dermed ingen scoringer før pause, og det sto fortsatt 0-0 da lagene tok en pust i bakken.
Etter hvilen forandret lite seg i kampbildet, utenom at det etterhvert begynte å se ut som om Mangskog kanskje var et lite hakk slitnere enn bortelagets spillere. Jeg hadde derfor så smått begynt å lure på om vi skulle få et smått sensasjonelt poengtap for serielederne da de etter et langt innkast i det 83. minutt til slutt fikk satt ballen i nettet til 1-0.
Flere scoringer ble det ikke, og siden det hadde skjedd omtrent null og niks å legge til for (Jon-Are mente dette kanskje var den mest effektive fotballkampen han hadde sett) blåste dommeren av like etter at uret passerte 90 minutter. Fortsatt 1-0 og kveldens hjemmelag har fortsatt ikke avgitt poeng i 2024.
Vi satte kursen tilbake mot kongeriket Norge, og etter en kjøretur som med unntak av en elg i grøfta mellom grensen og Kongsvinger var ganske så begivenhetsløs takket vi hverandre for turen og skilte lag.
Søndag kveld inviterte Emil meg med på «folke-VIP» dagen etter, så derfor tok jeg på ettermiddagen bussen ned mot Helsfyr, og rakk akkurat å svinge inn i Innspurten før corteoen i anledning Vålerengas 111-årsdag inntok gatestubben opp mot stadion.
Jeg fant så min medsammensvorne, og vi fant etter hvert fram til riktig inngang og kunne innta serveringsområdet hvor vi fikk to enheter drikke (jeg gikk for en erkenorsk brus fra en produsent på Lørenskog, mens Emil gikk for et danskinspirert produkt fra litt lenger nord på Romerike) og to enheter mat (Her gikk vi begge for pizza) inkludert i billettene. Etter å ha fortært dette gikk vi inn og fant plassene på tribuna, klare for å se førstedivisjonskamp mellom Vålerenga og Ranheim.
Som nevnt tidligere var dette Vålerengas 111-årsdag, og det var en fullsatt supportertribune som møtte oss, og det kom en jevn strøm av sang derfra, både før og under kampen. Det som er litt synd med denne tribuna er at selv om den er utsolgt, så ser den ikke helt full ut på grunn av at folk trekker sammen mot midten, men uansett var det et imponerende syn.
Ute på banen var nok det mest nevneverdige som skjedde i første omgang en ikke uventet VAR-aksjon. Ranheim fikk etter knapt ti minutter ballen i mål etter et hjørnespark, men dette ble annullert for en hendelse i feltet, og VIF fikk frispark utover.
Dette virket som et bra klarsignal for «Østblokka» til å sette i gang sin planlagte aksjon, og en rekke større og mindre bannere kom opp, samtidig som det ble kastet wienerbrød ut på kunstgressmatta på stadion. Det ble også sunget taktfaste sanger med synspunkter om NTFs styreleder.
Da wienerbrødene var ryddet opp (og kanskje sendt til «Fotballforbundet»?) kunne kampen fortsette, og lenge virket trønderne i sine for anledningen neongule drakter å være fullt på høyde med vertskapet. De manglet likevel et lite hakk i avslutningene, og dermed gikk det som det måtte gå: Med 24 og et halvt minutt spilt ble et hjørnespark i motsatt ende av banen stanget inn ved stolpen, og det sto 1-0!
1-0-ledelsen sto seg til pause, og jeg bestemte meg for å spandere en vaffel på Emil som takk for kampinvitasjonen, og tok meg igjen ned til serveringsområdet. Etter å ha forsert en fæl kø fikk jeg utlevert to vafler, og gjennomgikk en svært tillitsbasert prosess for å få betalt dem før jeg igjen gikk opp på tribuna for å fortære bakverket.
Spillerne dukket opp igjen, og mens hjemmefansen fortsatte å synge prøvde en stakkar med ei tromme desperat å oppildne også de trønderske tilskuerne til fortsatt innsats fra sitt felt. På et felt hvor det i anledning Norway Cup virket å være ganske lav gjennomsnittsalder var dette en ganske håpløs oppgave, og trommingen virket nesten mer som akkompagnement for syngingen fra motsatt side enn som en selvstendig faktor.
Det tok uansett bare fem minutter etter pause før Vålerenga igjen hadde fått ballen i mål, og med 2-0 mistenkte jeg at det nok var kjørt for Ranheim. Det virket som om begge lags trenere også skjønte at det nok var avgjort nå, for det ble gjort så mange bytter at man nesten skulle tro det var snakk om en treningskamp.
Vålerenga ville definitivt ikke gjøre som Bilbo Baggins og forsvinne fra festen på 111-årsdagen sin, så den gode unggutten Jones El-Abdellaoui sørget i det 78. minutt for å sette inn 3-0. Nå var vel all tvil om hvem som skulle vinne denne kampen ryddet unna?
Neida, tross at en god del bortefans hadde forlatt feltet hvor de var samlet hadde ikke spillerne fra Trondheims østligste østkant gitt opp ennå. Like etter at det var spilt 82 minutter lyktes de endelig med å overliste VIF-forsvaret og sette inn 3-1, noe som fikk en fyr fra motsatt langside av der jeg satt til å få den geniale ideen at han skulle storme banen. Smartingen ble kontant overmannet av vaktene, og slipper nok å dra på kamp igjen på ei stund.
Etter fire minutters tilleggstid ble kampen avsluttet med en 3-1-seier, og glade supportere kunne kjøre «analtog» før de feiret tre poeng og tabelltopp sammen med spillerne.
Jeg takket Emil for selskapet, og forlot stadion akkurat i tide til å rekke en buss tilbake i samme retning som jeg hadde kommet noen timer tidligere.
Etter å ha kommet hjem fra fem dager på veien lot jeg meg i et anfall av overmot rive med og kjøpte billett til en fotballkamp dagen etter. Da jeg våknet søndag morgen angret jeg litt, men dette var også sparket jeg trengte bak for å få ryddet ut av bilen etter ferien, før Christian, Roger og Ole Jakob kom for å sitte på nordover. Etter en kjøretur der det mest spennende som skjedde var at Roger møtte en sau da vi hadde dopause parkerte jeg så rett utenfor stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp mellom Gjøvik-Lyn og Tromsdalen.
Før jeg gikk inn sørget jeg for å ta på meg TIL-bøttehatten, men dette nytta ikke, så vaktene i inngangen lurte likevel på om jeg var bortesupporter. Siden sist jeg besøkte Gjøvik stadion hadde man fått en flott ny, tribune, og jeg tuslet opp her og fant meg en plass mens reisefølget mitt var og inspiserte de sanitære forholdene på stadion.
Fra kampstart tok det bare såvidt over to minutter før vi fikk dagens overraskelse. Ut fra tabellsituasjonen var Tromsdalen enorme favoritter, men etter et langt innkast fikk hjemmelaget ballen i mål, og dermed sto det 1-0!
Etter dette handlet kampen stort sett bare om en ting: Tromsdalen som sto og stanget mot en rød vegg fra Gjøvik. At karene fra fastlandssida av Tromsøysundet ikke klarte å trenge gjennom var nær utrolig, men tross gjentatt forsøk på å vinne straffespark, og et utall hjørnespark, enten ville ikke ballen i mål, eller så ville ikke dommeren blåse blåtrøyenes vei.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben til pause, og jeg tuslet mot kiosken for å få meg noe å bite i. På veien møtte jeg Start-supporter Oddvar som hadde lagt inn en pitstop på Gjøvik på vei hjem fra et surt tap i Sogndal. Etter å ha handlet en vaffel og en is (Det var voldsomt varmt i solsteiken i dag) dukket også banehopper Wahlgren opp, så da fikk vi utvekslet litt erfaringer med de banene jeg hadde besøkt på min reise i øst de siste dagene. Det var for øvrig også et par tyskere innsjekket i appen, men med over 200 tilstede klarte jeg ikke å identifisere dem.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men det virket som om hjemmelagets forsvarsmur kanskje begynte å slå noen sprekker, og rett før det var spilt åtte minutter av omgangen lyktes det endelig for TUIL. 1-1, og stor fortvilelse blant hjemmelagets spillere og supportere.
Kampen var tross at det var topp mot bunn nemlig svært viktig for begge lag. For Gjøvik-Lyn var en seier nesten helt nødvendig for å fortsatt ha et tynt håp om å klare å berge plassen i divisjonen, mens for Tromsdalen var tre poeng minst like påkrevd skulle de ha håp om fortsatt å utfordre de to Oslo-lagene som ligger foran dem på tabellen. Da vi i det 70. minutt så fikk 1-2 på et hjørnespark like etter at det hadde begynt å styrtregne forsvant en hel del tilskuere fra tribuna.
Regnet ble fryktelig surt fram til vi var på overtid, men det ble lagt til så mye tid på slutten av kampen at jeg nesten rakk å bli tørr likevel. Selv om hjemmesupporteren Kenneth mente man skulle spille til Gjøvik-Lyn hadde scora to ble kampen til slutt blåst av uten at rødtrøyene hadde klart å utnytte de sjansene de hadde klart å kjempe seg til, og fortvilte spillere måtte synke sammen og innse at dette blir en tung tung høst.
Jeg fikk med meg reisefølget mitt og satte kursen tilbake mot hovedstaden, men droppa først Roger og OJ utenfor Åråsen der de skulle se nok en kamp før de tok kveld.
Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle se en kamp på veien hjemover fra Finland, og hadde opprinnelig sett meg ut en kamp i Västergötland. Kvelden før bestemte jeg meg så for å heller ta den korteste veien hjem, før jeg lørdag morgen ombestemte meg hvilken kamp jeg skulle se ørten ganger før jeg endelig landet på å ta det mest kortreiste alternativet likevel. Jeg slo derfor ihjel noen timer med å kjøre på kryss og tvers langs Mälaren før jeg fant fram til Trängens Idrottsplats i Örebro hvor det var klart for treningskamp mellom BK Forward og Falu BS FK.
Jeg hadde jo faktisk sett begge lagene spille i fjor, da i hver sin divisjon. Nå sliter de i nedre del av hver sin avdeling på nivå fire, og spesielt vertskapet har en tung sesong. Etter å ha parkert fant jeg stadioninngangen og gikk inn på jakt etter et do. Det som møtte meg innenfor gjerdet slo meg nesten i bakken! Jeg hadde sett for meg et relativt enkelt anlegg med kanskje en liten åpen sittetribune, men det som møtte meg var et stadionanlegg som er et av de beste jeg har sett for dette nivået noensinne. Langs den ene langsiden lå en sittetribune med speakerrom og tak over hele tribunen. I følge skiltingen var kapasiteten her 400. På motsatt side lå det også en tribune, og her var det en overbygd ståtribune med plass til 500 personer! Jeg kan bare se for meg hvilke scener man kan få her dersom klubben får et par gode sesonger og klarer å bygge opp litt entusiasme i nærmiljøet.
Vel, i dag var det treningskamp, og vi var totalt rundt 40 frammøtte, som fikk se vertskapet komme best i gang. De hadde en stor målsjanse før minuttet var spilt, og alt etter åtte minutter kunne de gulsvarte slippe jubelen løs etter en nydelig scoring som ga 1-0.
Hjemmelaget fortsatte å føre an, men ga etterhvert fra seg litt av initiativet, noe gjengen fra Dalarna utnyttet til å presse dem litt. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 1-1 omtrent halvveis inn i omgangen.
Resten av første omgang var nok det eneste nevneverdige som skjedde en situasjon der to Forward-spillere taklet hverandre og gjestenes kaptein samtidig rett foran mål. De to gulkledde var noe irriterte for at det ikke ble straffespark (Jeg er for øvrig overbevist om at dersom bare en av dem hadde gått etter ballen hadde det blitt mål), mens mannen med armbindet landet uheldig og måtte ut med en skade i armen. Jeg er usikker, men syntes det ble sagt noe ute på banen om et mulig brudd, så her må nok folket fra Falun bare krysse fingre for at alt går bra.
Det sto fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg slo meg ned på sittetribuna for å få litt skygge før resten av kampen. Siden både kiosken og den frivillige inngangsbilletten var Swish-baserte fikk jeg ikke benyttet meg av noen av dem, så jeg så fram til en kald vaniljecola etter kampen. Frivillig inngangsbillett er for øvrig noe jeg skulle ønske norske fotballklubber ble flinkere å bruke. Selv om du ikke har ordinært billettsalg på kampene dine koster det deg ikke mer enn en krone i papir- og toner-utgifter å skrive ut en plakat der du oppfordrer til å støtte laget med en liten donasjon på Vipps!
Etter pause syntes jeg styrkeforholdet på banen hadde vridd seg litt i favør Falu BS FK (Som altså er bandyselskapets fotballklubb). De mørkeblå så bra ut, og med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å sette ballen i mål igjen. 1-2, og lite tydet på at Forward skulle få den selvtillitsboosten de kanskje trengte foran høstsesongen i «Tvåan».
Det kom noen fler sjanser, men det tok aldri helt av, så da kampen var over sto det fortsatt 1-2, og kjøreturen tilbake opp til Dalarna ble nok litt lettere for bortelagets spillere, støtteapparat og sympatisører.
Selv inntok jeg bilen og satte kursen videre vestover. Etter noen rimelig begivenhetsløse timer var jeg tilbake i Oslo etter nesten tre uker hjemmefra på en ferie som blant annet hadde bragt meg fotball, fisk og Finland!
Endelig var dagen kommet! Tromsø skulle etter over ti års ørkenvandring endelig spille europacup igjen. Jeg sto opp, satte kursen østover fra mitt overnattingssted, og kom etter noen timer fram til Kuopio. Her lokaliserte jeg mine medsupportere og hadde noen trivelige timer sammen med dem (og snakka litt med avisa) før det ble tid for å gå opp mot stadion. Jeg gikk litt i forveien for å hente litt greier i bilen, så jeg var blant de første som kom meg inn på bortefeltet for å se Conference league-kvalifiseringen mellom KuPS og TIL.
Rett etter at jeg hadde kommet meg inn ankom corteo-en med brorparten av de andre TIL-supporterne, et mektig syn i hvitt og rødt. Det gikk stort sett smertefritt å få folk inn, og etter å ha spredt oss utover det ikke helt optimale bortefeltet var vi klar for å begynne å synge.
I det kokvarme været var det en høyst positiv overraskelse for tørste nordmenn at det var ølservering på tribuna, og Martin konkluderte etter å ha fått utlevert fem pils da han prøvde å kjøpe tre at «VAR(m øl) er kommet for å bli».
Heldigvis var det også annen drikke å få tak i. Finnene hadde tatt varmen på alvor og rigget til mulighet for å få distribuert vann på feltet i stor stil. Arne tok ansvar her, og mens TIL-spillerne løp rundt på en relativt røten kunstgressbane sto han og tappet vann i glass og fordelte rundt omkring, mens han innimellom tok en avstikker for å rope/synge litt.
Selv ble jeg tildelt Álfheimar-flagget, som som vanlig var et helvete å håndtere. At det var litt trekk i lufta var jo isolert sett deilig, men flaggteknisk gjorde det ikke ting enklere der jeg sto på en trang tribune som attpåtil hadde nett foran så man ikke kunne flagge foran rad 1.
På hovedtribuna var det ikke så aller verst med folk, og selv om vi der vi sto på motsatt kortside ikke hørte så mye til dem, så så vi en hel del aktivitet på feltet lengst unna på langsida, der de aktive KuPS-supporterne i KPO Crew holdt til.
Også på banen ble det gjennomført vannpause, selv om det virket som om kunstgresset kunne trenge vann vel så mye som de som løp rundt oppå det. Da lagene etter hvert fikk ta en ordentlig pause og stikke inn i garderoben sto det fortsatt 0-0, og nå fikk vi se noe av grunnen til at baneforholdene var sjabre. Makan til fislete vanningsanlegg har jeg sjelden sett!
Da andre omgang kom i gang var det tydelig at Forza Tromsø ikke hadde tenkt å gi seg uten kamp. Verken de førti som hadde tatt buss fra Nordens Paris, eller vi over hundre andre som var på plass sluttet å synge, og selv om enkelte av sangene var mindre samstemte enn andre var det om jeg skal si det selv tidvis ganske imponerende trøkk fra oss.
Før det var spilt ti minutter etter hvilen skjedde det så! I motsatt ende av banen fra oss herjet TIL litt med de gulsvartes forsvar, før Lasse Nordås fikk sette ballen i nettet. Vill jubel fra alle oss på kortsida, mens de på langsida var noen hakk mer reserverte.
Etter dette virket TIL ganske fornøyde, noe som ga finnene stadige muligheter til å få avsluttet, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så ble de blokkert, eller så avverget en god keeper scoring, så da vi gikk inn i tilleggstiden sto det fortsatt 0-1. I litt overmodig eufori røk nå t-skjorta mi av, så da den walisiske dommeren endelig blåste av og det ble klart at «Gutan» hadde vunnet ble det baris-feiring, rett og slett.
Etter å ha jublet og feiret ferdig dro jeg såvidt innom overnattingsstedet mitt, før jeg returnerte til sentrum for en matbit sammen med Ulf-Johnny og Brage. Da denne var fortært foretok jeg en kjapp exit og trakk meg tilbake for å reflektere over hva jeg egentlig hadde vært med på!
Nå må bare del to av jobben gjøres torsdag om ei uke, og så får vi se om det blir tur til Skottland eller Belgia!
Etter en natts litt dårligere søvn enn jeg hadde håpet kom jeg meg gjennom hotellfrokosten og ut på veien igjen. Etter en liten stopp for innkjøp av litt mer vaniljecola rett før jeg kryssa grensa innså jeg i det klokka på telefonen gikk over til finsk tid at jeg hadde feilberegna tida, så jeg hadde to timer mer til rådighet enn jeg først hadde trodd. Absolutt ikke dårlige nyheter! Jeg kom derfor etter en foruten noen ekstreme regnbyger stort sett begivenhetsløs kjøretur fram i god tid og fikk parkert utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 2-kamp mellom FF Jaro og Mikkelin Palloijilat.
Jeg hadde egentlig tenkt å få i meg noe mat før kampen, men innså plutselig at jeg hadde gått inn gjennom porten, og siden jeg måtte ha et ordentlig måltid gadd jeg ikke ødelegge apetitten med pølser før den tid. Jeg tok derfor plass på tribuna selv om det var lenge til kamp, noe som etterhvert skulle vise seg å være et smart trekk. Det kom nemlig fler enn meg på kamp i dag. Det strømmet på, og inn mot kampstart var det så fullt på den staselige hovedtribuna at vaktene måtte gå rundt og jage vekk folk som satt i trappene!
Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at hjemmelaget er med i opprykkskampen, mens gjestene er solid plassert helt i bånn av tabellen. Foruten enkelte kontringer var det lite de blå hadde å stille opp med, mens vertskapet i sine røde drakter stadig presset på, oppildnet av en ganske imponerende liten syngende klack oppunder taket i det ene hjørnet av tribuna.
Tross spillemessig overtak, mål ble det ikke, og lagene gikk dermed til pause fortsatt med 0-0 på måltavla. I pausen fikk vi høre litt om arbeidet med nytt stadion, hvor gravingen alt er i gang, så kanskje jeg må tilbake til Jakobstad ved en senere anledning. Da lagene kom tilbake var det tydelig at det hadde vært mye folk på plass i dag, for store deler av den syngende gjengen glimret med sitt fravær, sannsynligvis pga kioskkøer.
Etter at de røde hadde misbrukt noen ville sjanser var syngingen igjen i gang, uten at kampbildet forandret seg nevneverdig fra første omgang. Speaker kunne opplyse om at vi hadde satt ny publikumsrekord for i år med over 2300 tilskuere, noe jeg har få problemer med å tro på. Faktisk tror jeg heller det må ha vært fler enn dette tilstede!
Etter et lite kvarter fikk Jaro endelig ballen i mål, men til flesteparten av de frammøttes store frustrasjon hadde dommeren rett før blåst frispark utover for en hendelse i feltet. Svært dårlig stemning, men ingen scoring. Jeg overlot etter dette plassen min på tribuna til småbarnsfamilien som satt klemt sammen med fem medlemmer på to seter og la ut på en liten vandring rundt stadion, som blant annet ga meg en annen vinkel på supporterfeltet.
Etter 77 minutter av kampen lyktes det endelig for hjemmelaget. Et angrep endte med mål, og målscoreren kunne nyte følelsen av over 2000 mennesker som ropte etternavnet hans! 1-0, og heng på tabelltoppen.
Begge lag kom til flere store muligheter mot slutten, og jeg hadde akkurat rukket å tenke at det var helt utrolig at det ikke var scoret flere mål her i kveld før en rødkledd spiller stormet alene framover, overrumplet keeper, og helt på tampen av de fire overtidsminuttene fastsatte sluttresultatet til 2-0.
Etter kampen kjempet jeg meg forbi folkemassene og gikk opp til syngegjengen for å berømme dem for bra innsats, og da de hørte at planen min for morgendagen var å dra til Kuopio på kamp fikk jeg med meg lykkønskninger. Ikke noe «heie på alle finske lag i Europa» her, nei!
På vei til europacupkamp i Kuopio hadde jeg lagt opp en reiserute med flere kamper på veien, og første etappe gikk fra Nordsjona til Luleå. Etter en kjøretur uten andre nevneverdige hendelser enn utallige reinsdyr på veien kom jeg til slutt fram til Norrbottens hovedstad. Etter en liten powernap på hotellet dro jeg ut på jakt etter stadion, og kom til slutt fram til åstedet for semifinalekampen i Stora Coop Cup som skulle spilles mellom IFK Luleå og Bodens BK FF.
På stadion lå en flott hovedtribune (oppkalt etter en ildsjel i klubben) badet i sol foran kunstgressmatta ute på banen. På motsatt side var det en ståtribune som lå fint i skyggen av trærne som nok hadde gitt anlegget sitt opprinnelige navn, Skogsvallen. Nå er det et større entreprenørkonsern som har kjøpt navnerettighetene, og det hang også plakater med navnet på dem over hele tribuna. IFK Luleå hadde i 1971 tilbragt en sesong i Allsvenskan, men jeg frykter at enkelte av kravene til stadioner på det øverste nivået i 2024 ville vært tunge å oppfylle.
Da kampen tok til hadde det kommet ikke så aller verst med folk, men det var et ganske sedat publikum som var på plass. Med unntak av 4-5 purunge syngende supportere med flagg og en leketromme var det ganske så stille, helt til hjemmelaget litt ut av det blå satte inn 1-0 etter tre og et halvt minutt av kampen!
Som jeg hadde ventet hadde en hel del av tilskuerne plassert seg på ståtribuna for å slippe å bli stekt levende, men forbausende mange holdt stand på hovedtribuna. Herfra fikk de se Boden kjempe seg tilbake etter den tidlige kalddusjen de hadde fått, og like før kvarteret var spilt pekte dommeren på straffemerket foran IFK-målet. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og dermed sto det 1-1 med 15:30 på klokka.
Boden (Som for meg er mest kjent som hjemstedet til festningen onkel Arthur hadde sendt en tändstickstavla av som julegave til fru Bergdahl, men som Karl-Bertil Jonsson i stedet hadde gitt til en fattig) fortsatte å være det førende laget i kampen. Det var derfor verken overraskende eller ufortjent da grønntrøyene rett før det var spilt 31 minutter satte inn 1-2 med et skudd ingen andre enn han som skjøt umiddelbart skjønte at havnet på rett side av nettet. Det tok noen sekunder, men så brøt jubelen løs både blant lagkameratene til målscoreren og hos den tilreisende delen av tilskuerne.
Helt på slutten av omgangen fikk vi så en ganske dramatisk situasjon i feltet foran Bodens målvakt. Etter et sammenstøt med en blåhvit angrepsspiller ble begge liggende og vri seg i smerter, men der sistnevnte ganske raskt var på beina igjen ble keeperen liggende. Etter litt om og men ble båre tilkalt, og han ble fraktet ut av banen, og ganske raskt deretter videre til garderoben. Flere av bortesupporterne var for å si det mildt lite imponerte over at det ikke ble noen reaksjoner mot IFK-spilleren etter dette sammenstøtet.
Etter flere minutters overtid på grunn av skaden ble det pause, og det sto fortsatt 1-2. Jeg gikk bort til kiosken, og ble påspandert en flaske sprudlevann som var sårt tiltrengt etter at hatten min nok veide en halvkilo mer enn vanlig på grunn av all svetten den hadde sugd opp. Etter å ha slappet av litt i skyggen på ståtribuna hvor det foruten tobente publikummere også befant seg et utall maur. Det var tydelig at vi var i skogkanten!
Etter pausen gikk det nok en gang under fem minutter før vi fikk scoring, og også i denne omgangen var det hjemmelaget som først kunne juble. Denne gangen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og dermed sto det 2-2 og vi var like langt.
Resten av omgangen skjedde det egentlig ikke allverden. Boden var nok et lite hakk kvassere enn vertskapet, men klarte ikke å omsette overtaket (som også viser seg i tabellsituasjonen der gjestene kjemper om opprykk mens IFK Luleå er plassert midt i feltet) til noen fler scoringer.
Oppildnet av sine unge supportere som tross et begrenset repertoar viste en imponerende stamina prøvde IFK desperat å få avgjort kampen i ordinær tid, men da dommeren etter drøyt fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, og hvem som skulle få spille finale i den lokale cupen måtte avgjøres på annet vis.
I denne cupen spiller man ikke ekstraomganger, så etter to nye myntkast ble det klart at hjemmelaget skulle få skyte først, og at straffene skulle skytes i nordenden av banen (Ikke at det siste hadde så mye å si, etter at sola uansett hadde forsvunnet bak trærne).
Vi fikk en spennende straffekonk, hvor Bodens reservekeeper vartet opp med to gode redninger (Ifølge keepertrener Seipajärvi en god og en noe mer heldig). Dette gjorde at da lagkameratene hans scoret på alle sine fire sto det 2-4 og det hele var avgjort etter åtte straffer!
Jeg gratulerte målvakten med innsatsen, og mens han ble applaudert mot garderoben satte jeg kursen tilbake til hotellet hvor jeg skulle samle krefter til en ny lang dag på veien før jeg skulle se en kamp også onsdag ettermiddag.
