Da jeg ble gjort oppmerksom på at et svært lite brukt stadion skulle brukes en uke etter at jeg skulle kjøre opp til minibusslappen begynte jeg umiddelbart å mobilisere, og etter noen siste liten-forfall og noen siste liten-påmeldinger var vi til slutt 12 banehoppere fra fjern og nær som satte kursen forbi Tyrifjorden og oppover langs Krøderen. Etter hvert kunne vi svinge av hovedveien, og finne oss en parkeringsplass for minibussen jeg hadde leid like ved banen i Flå hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Stoppen 3 og Hallingdal 2.
Grunnen til at det var laget fra Lier som var hjemmelag var litt komplisert, men det handlet til sist om at sesongslutt nærmer seg, og alle hengekamper måtte være gjennomført før en viss dato, og dermed hadde det blitt slik denne gangen. Vi som samler på fotballbaner var selvsagt ikke misfornøyde med dette. og så oss glade rundt på anlegget som besto av en ganske standard kunstgressmatte med noen relativt fine løpebaner rundt. På den sida av banen hvor det ikke var noe særlig publikum var det et par små tribuner som stort sett ble brukt som innbytterbent, mens de fleste som hadde tenkt å se kampen tok plass ved gjerdet på motsatt side.
Det ble raskt etter avspark klart at det var det kortreiste bortelaget som så sterkest ut, men vi måtte faktisk vente en god stund før de fikk uttelling for overtaket. Faktisk sto det 26:40 på min stoppeklokke før stillinga ble 0-1, men da kom til gjengjeld 0-2 også ganske nøyaktig to minutter senere.
Stoppen-spillerne prøvde, men forskjellen i nivå var såpass stor at de burde prise seg lykkelige for at det fortsatt bare sto 0-2 da en omgang jeg hadde fått med meg rekordlite av ble blåst av. Grunnen til at jeg hadde fått konsentrert meg så lite om kampen var at lokalavisa ville ha en prat med Terje og meg. Meg fordi jeg hadde organisert turen, og Terje fordi han i kveld passerte 1000 baner i Futbology!
Etter pause fortsatte hallingdølene å kontrollere kampen, og syv og et halvt minutt etter hvilen økte de ledelsen til 0-3, før de drøye ti minutter senere også satte inn 0-4. Underveis i omgangen kom det også et frispark helt på grensa til sekstenmeteren, samt en felling i motsatt ende av banen som jeg er sikker på at dommeren ville gitt straffe på dersom han hadde dømt hendelsen like før til å være innafor.
Er det VAR-rommet som ringer?
Flere passasjerer var ute i et nødvendig ærend da dette bildet ble tatt
Flere scoringer ble det imidlertid ikke, kampen endte 0-4, og mens spillere og dommer satte kursen mot den lokale burgersjappa for et bedre måltid fikk jeg igjen folk inn i banehopperbussen og satte kursen tilbake samme vei vi hadde kommet, nå med et mål om å rekke første togavgang mot Skien så Mads skulle komme seg sørover igjen, noe som endte med å gå helt fint ettersom toget var litt forsinket!
Etter også å ha kvittet meg med de fleste andre passasjerene fikk Sören og jeg levert tilbake leiebilen, og i den vante groundhopping-Subaruen kunne vi ta fatt på siste etappe opp Groruddalen etter en særdeles vellykket tur!
Første uka etter høstferien hvor det hadde vært pause i breddefotballen i Oslo var det ventet en av årets største bredde-happenings i hovedstaden. I anledning dette hadde Sören innkalt til oppvarming på et serveringssted på Grønland, hvor vi var en hel del folk som samla oss før vi på forskjellig vis tok oss opp bakkene til Jordal for å se fjerdedivisjonskampen mellom Christiania og Heming.
Denne kampen handlet i manges øyne om mer enn bare opprykksstriden fra denne avdelinga på nivå 5. Slik Jørgen på fremragende vis hadde skildret det hos TV2 var dette øst mot vest, frivillighet mot økonomi og på mange måter et symbol på den delte fotballbyen Oslo. At gjestene fra foten av Holmenkollåsen bare ledet med ett poeng mot laget fra indre øst nå fire runder før sesongen er over var egentlig litt naturstridig. Dersom noen klarte å gå ut av denne kampen med en seier ville alt ligge til rette for at de skulle spille tredjedivisjon i 2026, og inn mot kampstart var det tydelig at dette var en kamp som hadde vakt stor interesse. Det strømmet til enorme mengder tilskuere, og da det nærmet seg avspark måtte det ha vært rundt 500 tilstede, og stadig kom det flere og tok plass på tribuna, hvor dagens speaker Kasper Wikestad med myndig røst befalte folk å holde seg så det ikke ble kaos nede ved banekanten.
Blant de hundrevis av fremmøtte var det selvsagt dusinvis av kjentfolk, totalt kom vi opp i rundt 60 innsjekk i Futbology, og jeg hilste også på Schau og Aune, Jørgen Isnes, Video-Steinar, samt haugevis av de vanlige breddepasientene, deriblant Terje som selvsagt spilte inn klipp til en TikTok-video fra hendelsen mens lagene marsjerte inn til enorm jubel fra hjemmesupporterne.
Da kampen ble blåst i gang stormet Heming umiddelbart i angrep, og alt etter halvanna minutt kom de til en god målsjanse. CBK red av den innledende stormen, og kampen gikk så over i en ganske sjansefattig stillingskrig-fase, men der det fortsatt var gjestene fra vestkanten som så sterkest ut. Det å ikke score lønner seg dog sjelden, og vi hadde akkurat passert halvspilt førsteomgang da vertskapet hamret et frispark i muren, før returen på lekkert vis ble satt i mål til 1-0!
Knappe tre minutter senere fikk de sortkledde et hjørnespark, og jammen ble ikke dette også plassert i nettet bak Heming-keeperen! 2-0, og nå var gode råd dyre for bortelaget.
Astrid Uhrenholdt Jacobsens klubb (Hun var så vidt jeg kunne se ikke på plass i kveld) tok en kjapp peptalk før spillet igjen ble satt i gang, og lyktes etter dette med å gjenvinne kontrollen over det de holdt på med. På kunstgressmatta hvor den ekte fotballen basert på oppmerkingen av banen helt opplagt var sport nummer to etter den nordamerikanske varianten som burde hett handegg i stedet for football kjempet de som besatte for å komme tilbake på tabelltoppen, og i det 34. spilleminutt lyktes de endelig da et hjørnespark endte i mål til 2-1.
Det siste som skjedde før lagene fikk pause var at en av hvittrøyene måtte støttes av banen med en skade, og da spillet ble gjenopptatt tok det svært kort tid før dommeren blåste av og sendte lagene i garderoben med 2-1 i målprotokollen. Jeg benyttet pausen til å ta en runde og hilse på fler kjente, og fant på veien noe som gjorde meg svært glad: En plakat med oppfordring til å vippse en frivillig inngangsbillett. Det eneste jeg har å kritisere CBK for rundt dette er at de ikke hadde flere av disse plakatene rundt omkring på tribuna!
Jeg var fortsatt litt svimeslått av hvor mange folk som hadde tatt turen hit da vi et par minutter etter at timen var spilt fikk se Heming utligne til 2-2 etter et fint angrep. Skulle Christianias sjanser til å rykke opp falle i fisk?
Etter at det hadde blitt balanse i regnskapet økte tenningsnivået både på banen og på trenerbenkene noe. CBK har fått et noe frynsete rykte for at trenerteamet «alltid» pådrar seg kort, men det var Hemings trener som ropte høyest og mest intenst da en kontring ikke ble stoppet da to spillere lå igjen med hodeskade etter en duell. Det ble verken scoring eller noen varige men, men jeg er ganske sikker på at da dommeren like etter stoppet spillet for en krampe skyldtes dette at han innså at han hadde bomma litt på den nevnte situasjonen der han ikke hadde blåst. Supporterne til CBK leverte også bra fra tribuna, og toppa det hele med en liten «mobiltifo» et kvarters tid før slutt.
Med uavgjort ville Heming fortsatt ha alt i egne hender inn mot de tre siste serierundene, og ikke overraskende foregikk det meste av spillet i sluttminuttene foran vestkantlagets mål. De mange tilskuerne (Vi er flere som mente det måtte ha vært rundt 700, selv om speaker Kasper fikk litt overtenning og meldte nær 1200 frammøtte!) fikk se CBK prøve og prøve, men de lyktes ikke med å få ballen i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-2. Det var naturlig nok de tilreisende som var mest fornøyd med dette, og vertskapet kan ikke annet enn å håpe at Heming snubler i en av de siste kampene mens de selv tar full pott dersom de skal kunne rykke opp i år.
Etter kampen tok jeg Sören med meg til busstoppet Vålerenga (Svært traumatisk for LSK-supporteren), og sammen kom vi oss først opp til Helsfyr, og deretter videre til Grorud stasjon hvorfra jeg tok siste etappe hjem med et elektrisk tohjuls fremkomstmiddel etter en helt magisk breddefotballkveld i hovedstaden.
Litt flere bilder fra kampen (Dessverre mye kornete og/eller mørkt, flomlysene på Jordal er ikke akkurat de beste i Nord-Europa) kan du se på Google photos.
Etter en begivenhetsløs kjøretur fra dagens andre kamp kom vi fram til det nye stadionområdet i Karlstad hvor nok en kamp på et stadion jeg hadde besøkt før ventet. Etter å ha parkert på feil side av stadion så vi at det fortsatt sto 0-0 da vi vel fem minutter etter avspark kom oss inn på tribuna til kampen på nivå tre mellom IF Karlstad Fotboll og IFK Haninge.
Grunnen til at jeg hadde planlagt en revisit her var at da turen ble satt sammen var det fortsatt et håp om at vertskapet skulle være med i opprykksstriden i Ettan norra. De to topplagene hadde dessverre rykket litt fra, så det var lite spenning knyttet til tabellsituasjonen nå. Vi hadde ikke rukket å finne oss en plass å sitte (noe som på en svært glissen tribune var ganske enkelt) før hjemmefansen brøt ut i jubel. Ca 10 min spilt, og 1-0! Etter dette ble det tydelig at i likhet med tabellen kom heller ikke kampen til å bli særlig spennende. Omtrent alt handlet om hjemmelaget, og rett før omgangen var halvspilt kom 2-0.
Tross at Karlstad dominerte såpass klart sto det ikke mer enn 2-0 da lagene gikk i garderoben, og mens duften av nystekte hamburgere rullet over oss på tribuna bestemte vi å droppe spising her og heller dra på mongolsk buffetrestaurant etter kampen.
Etter pause fortsatte vertskapet å ha full kontroll, noe som med ujevne mellomrom medførte scoringer. Vi fikk 3-0 etter 47 minutter, 4-0 etter 54, og 5-0 rett før det var spilt 74. Foran et publikum på knapt 400 (Hvorav en klack som nesten hadde flere trommer enn supportere) begynte de blåhvite fra hovedstaden etterhvert å se litt demotiverte ut, noe som ikke akkurat ble bedre da vi i det 85. minutt fikk 6-0, før også 7-0 kom etter dette frisparket to minutter senere.
Min tyskfødte passasjer hadde akkurat rukket å bemerke at om vi bare fikk ett mål til ville vi for de tre kampene i dag ha opparbeidet et målsnitt på 9 mål da en IFK Haninge-spiller fant ut at de ikke kunne dra målløse hjem igjen fra Värmland. Rett før klokka bikket 89 spilte minutter vartet han opp med et veritabelt kremmål, og vi gikk inn i overtiden med 7-1 på storskjermen.
Flere scoringer ble det ikke, og vi hadde altså opparbeidet oss en rekke med kamper som hadde endt 0-8, 10-1 og 7-1, tilsammen 27 mål gjennom en helt spinnvill søndag i og rundt Karlstad!
Som sagt gikk turen så videre til et deilig måltid, før vi returnerte mot Norge via et kjapt shopping-stopp ved grensa, mens vi på radioen fikk rapporter om nesten like ville fotballhendelser på Lerkendal som dem vi hadde bivånet her nede.
Etter en knapp halvtimes kjøretur fra dagens første kamp kunne vi etter blant annet å ha sett en flokk villsvin(!) krysse veien rett bak bilen (Jeg så dessverre ingen kraftig bygde franskmenn i blåstripete bukser jage etter dem) parkere utenfor en bane hvor jeg var så sent som i august i år. Like etter oss var også Terje på plass, og sammen trasket vi inn på ståtribunen (hvor det heldigvis var tak, for fortsatt regnet det godt) og tok plass for å se division 3-kampen mellom Forshaga og Götene.
Rett foran oss tok de (eller skal jeg si den) beryktede Forshaga Ultras plass, og etter at dommeren hadde bedt bortelagets støtteapparat ta av seg de svarte jakkene så de ikke gikk i ett med spillernes bortedrakter kom kampen i gang.
Götene hadde kanskje en syltynn sjanse til å berge plassen, mens hjemmelaget hadde en komfortabel plassering midt på plassen, men nivåforskjellen mellom lagene ble raskt synlig. Den syltynne sjansen så etter hvert ganske uoppnåelig ut, og etter en voldsom sjansesløsing fra de svarthvitstripete var det høyst fortjent da 1-0 kom i det 21. spilleminutt. 2-0 kom to minutter senere, og i det klokka passerte 25 minutter ble 3-0 satt i mål.
Etter en halvtime av kampen sto det 4-0, og mens vi rundt femti frammøtte kunne glede oss over at det endelig hadde slutta å regne, og sola faktisk titta fram innimellom ble 5-0 ekspedert i mål like før pause.
Da dommeren sendte lagene i garderoben gikk også jeg for å kle meg om litt. Regnjakken og klissvåte sko og strømper ble byttet ut med et litt lettere antrekk og tørt fottøy, og så var jeg klar for resten av kampen. Det at kampen hadde blitt flyttet fra Tallmovallen hvor den opprinnelig var satt opp gjorde at tida kom til å bli litt knapp etter kampen, så jeg hadde avtalt med mine to passasjerer at vi nok måtte snike oss avgårde herfra litt før kampen var over, men med det spenningsnivået som var ute på grassmatta her i Deje var det lite som tydet på at vi kom til å misse en spennende innspurt.
Vel fem minutter etter at spillet var kommet i gang igjen var det likevel laget fra Västergötland som fikk omgangens første mål. 5-1, og kanskje håp om et småsensasjonelt comeback? Det gikk nøyaktig 75 sekunder før ballen igjen lå i mål, og med 6-1 var nok alt håp om en snuoperasjon ute. Etter nye 105 sekunder sto det også 7-1, og nå var han med tromma veldig fornøyd!
Rett før det var spilt en time av kampen gikk så vertskapet opp i 8-1, før de under to minutter senere la på til 9-1. Noe av det siste vi fikk se før vi knapt ti minutter før kampslutt snek oss til bilen og satte kursen sørover var at gjestene faktisk produserte et stolpetreff, men vi hadde ingen tro på at vi kom til å gå glipp av noe særlig da vi dro videre.
Vi fikk senere melding om at kampen til slutt hadde endt 10-1, så ett mål fikk vi ikke sett, men etter å ha samlet opp to kamper med tilsammen 19 mål forventet vi at målsnittet nok ville dras kraftig ned når vi nå skulle på en kamp på nivå tre i den svenske fotballpyramiden.
Søndag morgen sto jeg grytidlig opp, plukket opp Sören og André, og sammen satte vi kursen østover mot hjertet av Värmland. Etter noen timers kjøring hadde vi parkert utenfor en av svært få fotballbaner jeg mangler i Karlstad, og mens regnet høljet ned gikk vi etterhvert inn på anlegget for å se division 6-kampen mellom tredjelagene til Norrstrand og FBK Karlstad.
Rundt kunstgressbanen her i Kroppkärr som bydelen den ligger i heter var det riktig så fint, med ei lita tribune, en gressbane litt lenger inn, og et klubbhus med garderober og en kiosk som dessverre var stengt i dag. Her var også et uteserveringsområde som akkurat var litt for langt unna til at det fungerte å stå under taket der og se kampen derfra. Vi tok derfor plass på tribuna, og fikk i det klokka passerte 11 (Hvorfor spilles det nesten aldri 11-kamper i helgene i Norge?) se kampen komme i gang.
Ut fra tabellsituasjonen var gjestene fra Örsholmen klare favoritter, og dette var et stempel de raskt levde opp til ute på banen. Det tok 3 minutter før det sto 0-1, i det sjette minutt fikk vi en flott heading til 0-2, og klokka hadde akkurat passert 7 spilte minutter da ballen gikk i mål til 0-3. Jeg mistenkte nå at dette kunne bli virkelig stygt!
Etter de tre første roet FBK-erne seg litt ned, men etter 19 minutter av kampen kom 0-4 før også 0-5 kom to og et halvt minutt senere. Det var ikke stort som tydet på at vi skulle kunne få noe comeback, men da de for anledningen hvitkledde stadig misbrukte sine muligheter, og den ene nettkjenninga de fikk før pause viste seg å være offside sto det fortsatt «bare» 0-5 da lagene gikk i garderoben for en peptalk og en pause fra regnværet. Iflg min stoppeklokke skjedde dette for øvrig 30 sekunder for tidlig, men hvem bryr seg i en kamp som dette?
Vi var ganske mange fra publikum som trakk inn under det tidligere nevnte taket i pausen, og jeg noterte meg nå at benkene her faktisk hadde «de gyldne buene» presset inn i ryggen, og nok stammet fra en nedlagt eller oppusset fastfoodrestaurant i nærheten. Mens Yr gang på gang lovet at dette nok ble den siste regnbygen kom spillerne tilbake, og kampen fortsatte mye i samme spor som før.
Etter knappe ti minutter ble en av FBK (Som altså selv om det offisielt står for «Fotbollsklubben» egentlig kommer av at klubben ble stiftet som en spinoff fra hockeyklubben Färjestads BK) sine spillere litt overivrig i eget forsvar. Et rødt kort ble delt ut, og et ørlite håp om utjevning ble kanskje tent?
Dessverre for rødtrøyene fikk ikke utvisningen noen umiddelbar effekt. De få gangene de kom i angrep var det stort sett offside, og halvveis inn i omgangen kom det to kjappe scoringer som gjorde at det sto 0-7 da vi ti minutter senere fikk se denne lekre varianten etter en corner føre til at det sto 0-8.
På min stoppeklokke var det fortsatt ett minutt igjen av kampen da dommeren fant ut at nok fikk være nok, blåste av, og folk kunne komme seg under tak igjen. 0-8 var et ganske presist resultat av en kamp som aldri var spennende, og vi hastet ut av byen for å komme oss til neste kamp for dagen, som dessverre hadde blitt flyttet til en bane jeg hadde fra før, men som heldigvis var ny for de andre to.
2009. Det var sist Tromsø slo Vålerenga i obligatorisk kamp i Oslo. 16 år. Skulle det endelig gå denne gangen? Etter en formiddag med et helt grusomt vær var det faktisk opphold selv om det fortsatt blåste godt da jeg forlot bilen og tuslet fra parkeringa og inn på bortefeltet for å se eliteseriekampen mellom Vålerenga og Tromsø.
Med et heltent Forza Tromsø på plass virket det lenge som om også «Gutan» var on fire i dag, men dessverre, da ballen først endte i nettet foran Østblokka hadde Ieltsin Camões vært ganske klart offside så jubelen ble kortvarig.
Som om ikke denne annulleringen var ille nok valgte dommeren noe senere å blåse for ingenting rett før Alexander Warneryd hamret ballen i mål. Det at han blåste før avslutningen gjorde også at VAR ikke kunne rette opp tabben hans, og omgangen var også preget av flere helt uforståelige avgjørelser fra ham.
Vi fortsatte å synge og gjøre vårt for å støtte de rødhvite, men det sto fortsatt 0-0 etter en omgang der TIL burde ha skaffet seg en klar ledelse da dommeren blåste for pause og sendte lagene i garderoben. Jeg hadde for anledningen kledd meg alt for dårlig, så jeg skulle gjerne hatt en garderobe jeg også, men jeg bet tennene sammen og satset på at spillet ville varme mer etter hvilen.
På et usedvanlig folketomt Intility stadion (Det ble meldt om nesten 8500 solgte billetter, men det kan ikke ha vært særlig mer enn halvparten som faktisk var til stede) kom blåtrøyene mer med på notene etter hvilen. TIL hadde likevel flere sjanser til å avgjøre, og den største kom etter en smart frisparkvariant der avslutninga ble for dårlig.
Det var fortsatt målløst da det litt før kampen var over begynte å pissregne igjen, etter at vi stort sett hadde vært forskånet for denslags. Dette viste seg å være et forvarsel for at ting kom til å bli helt forjævlig, for jammen scora ikke hjemmelaget med knapt fem minutter igjen av ordinær tid.
I det vi gikk inn i overtiden, smalt Leo Cornic sammen med VIF-keeperen, noe som gjorde at ballen ikke var i spill igjen før min stoppeklokke var på 92 minutter. Jeg hadde derfor en klar forventning om at dommeren kom til å utvide de seks tillagte minuttene tilsvarende, noe han faktisk gjorde! Flere scoringer ble det likevel ikke, så da kampen var over sto det fortsatt 1-0.
Det var en skuffet gjeng både på banen og på kunstgresset som samlet seg i nordenden av banen for å takke hverandre for innsatsen mens det ble feiret i motsatt ende, og etter å ha forlatt stadion hastet jeg hjem for å lage en bedre middag som trøst for vissheten om at heller ikke denne gangen ble det seier til Tromsø i hovedstaden.
Etter å ha fått avsluttet dagens og ukas dont på kontoret hoppet jeg igjen i bilen, og satte denne gangen kursen sørover, ettersom det var ventet at stormen Amy ikke kom til å nå disse traktene før godt utpå natta. Etter å ha fått kvitta meg med litt tomgods og fylt opp bagasjerommet med ny drikke kom jeg til slutt fram til Sollebrunn, et lite sted jeg hadde kjørt gjennom flere ganger på mine turer til Borås for å se Elfsborg. Denne gangen var det dette som var destinasjonen, og etter et besøk på den lokale kinesiske restauranten ble middagen fortært på parkeringa utenfor banen hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Sollebrunns AIK og SK Mjörn.
Siden jeg hadde kjørt i en hel del timer spurte jeg meg fram til toalettet, som viste seg å ligge inne på klubbhuset. Som på klubbhus flest hang her haugevis av vimpler fra klubber som i årenes løp har besøkt anlegget, og mest overraskende var det kanskje at Åsane hadde vimpelen sin her. De andre norske bidragene jeg så var Store Bergan og Kvik Halden, hvorav sistnevnte nok var den minste overraskelsen.
Nya Bjärkevi var et flott anlegg, med en gressbane hvor det var trebenk langs hele den ene langsida, og en kunstgressbane med ei flott lita tribuna langs den ene banehalvdelen. Det var på sistnevnte bane det ble varmet opp til kamp nå i kveld, ettersom det var her man hadde flomlys, og siden det var siste serierunde skulle alle kampene gå samtidig fredag kveld. Mens flere klassiske rockelåter dundret ut fra høytalerne studerte jeg tabellen, og kom fram til at sportslig sett var det lite som sto på spill i kveld, men lagene var tabellnaboer med bare ett poeng mellom seg, så litt prestisje var det nok likevel forbundet med å vinne.
Da kampen kom i gang var det dukket opp en hel del tilskuere, og utover i første omgang dukket det stadig opp nye. Ute på banen bølget spillet fram og tilbake, men utenom en helt gigantisk mulighet som ble reddet på strek av en Mjörn-spiller litt etter halvspilt omgang var det en svært sjansefattig omgang fotball vi fikk se. Da dommeren blåste til pause og sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0 foran oss nå litt over 100 frammøtte.
Etter pause syntes jeg begge lag viste mer vilje til å prøve å skape noe foran mål, men jeg syntes også hjemmelaget nå virket et lite knepp skarpere. Dette toppet seg rett etter at timen var spilt, da de hvite og blå pakket gjestenes målvakt grundig inn, og deretter satte en corner direkte i mål til 1-0!
Tross ledelse og et lite overtak, dette var på ingen måte en avgjort kamp. Fortsatt presset begge lag på, men ofte sørget dommerfrustrasjon og konsentrasjonssvikt til at det ikke skjedde mer. Det ble for øvrig tydelig for meg at Sollebrunn-keeperen nok var litt hissig av seg, for det var flere situasjoner hvor han begynte å kjefte på en måte som gjorde at lagkameratene fokuserte voldsomt på å få roet ham ned, mens motstanderne kanskje heller prøvde å provosere ham enda litt mer. Det lyktes likevel ikke med å få påføre ham et gult kort før det var under ti minutter igjen av kampen, og jeg mistenkte at det nok ikke ble noe kort nummer to på den relativt korte tida som gjensto.
Det var akkurat kunngjort hvem som ble matchens lirare hos hjemmelaget (nummer 16), da vertskapet igjen skulle slå et hjørnespark fra sin venstrekant, og nok en gang endte ballen i mål! Scoringen, som ga oss 2-0 i det min stoppeklokke passerte 88 spilte minutter, var muligens innom noen på veien, men ble kreditert han som slo hjørnesparket også denne gang.
De for anledningen rødhvitstripete fra Mjörn-sjøens sørøstbredd hadde tross dette ikke gitt opp, og ett minutt på overtid lyktes de faktisk med å kjempe inn en redusering til 2-1. Dette ble dessverre for dem for lite for sent, og dermed endte kampen 2-1, og hjemmelaget hadde skaffet seg en fire poengs luke til bortelaget på sluttabellen.
Jeg hastet tilbake til bilen og tok samme vei tilbake som jeg hadde kommet, noe som medførte at jeg var hjemme omtrent ved midnatt, og dermed rakk å ordne bloggpost før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens antatt svært regnfulle eliteseriekamp i Oslo.
Etter et par fotballfri dager satte jeg onsdag kursen sørvestover igjen, etter først å ha konsumert en bedre middag. Underveis plukka jeg opp Ludvig, og etter en rimelig fuktig kjøretur kom vi til slutt fram til Helgeroa, hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Nesjar og FK Eik Tønsberg.
Som jeg har redegjort for før er bortelaget sitt allianseidrettslags breddelag, mens a-laget og deres rekruttlag er tilknyttet en annen juridisk enhet innenfor alliansen. I dag hadde de altså tatt turen sørover i fylket for å møte laget som hadde scoret desidert mest i serien, og da kampstart nærmet seg hadde attpåtil det forferdelige regnværet gitt seg.
Nesjar ligger på andreplass i serien, med like mange poeng som Vear på plassen bak dem. Mye handler derfor om målforskjell i kampen om å bli med Halsen opp til divisjonen over, noe som raskt ble klart da de blåkledde alt etter tre minutters spill gikk opp i 1-0. Gjestene fra Tønsberg kom riktignok til noen halvsjanser nå og da, men ingen kunne si noe på at ledelsen ble doblet til 2-0 etter en corner rett før det var spilt tjue minutter.
Bare noen få minutter etterpå kom det nok et mål til hjemmelaget, og med 3-0 var iallfall alle illusjoner om noen spenning i kampen forsvunnet. I det 29. minutt kom så et flott angrep som kulminerte med 4-0, før vi like før pause også fikk det femte. I det vi gikk inn i overtiden før hvilen kom regnet tilbake, noe som medførte at mens dommeren sendte lagene i garderoben gikk jeg i bilen og grov fram noen paraplyer i bagasjerommet. Foran klubbhuset var det for øvrig et tak det gikk an å stå under mens man ventet på at andre omgang skulle ta til.
Regnværet fortsatte en stund inn i andre omgang, men da en Nesjar-spiller på vei framover ble snytt for en åpenbar målsjanse fordi dommer ikke brukte fordelsparagrafen hadde regnet igjen tatt en pause. Med 56:45 på min stoppeklokke ble uansett det påfølgende frisparket satt i mål, og det sto 6-0.
Også neste scoring kom som resultat av en dødball, og denne gangen var det et hjørnespark som ble kranglet inn til 7-0 i det 64. spilleminutt.
Fire og et halvt minutt etter forrige mål gikk ballen igjen inn, så det sto 8-0 da de hvitkledde for første gang fikk ballen i nettet. Dommer annullerte dessverre for dem scoringen, og i det 84. minutt gikk så hjemmelaget opp i 9-0.
Tønsbergenserne skal ha all ære for at de aldri ga seg, og jeg må si at de slett ikke virket så overkjørte som resultattavla kanskje kunne få dem til å virke. Nesjar-spillerne hadde derfor liten grunn til å bli så frustrerte som de faktisk ble da vi tre minutter før ordinær tid var omme fikk et trøstemål og 9-1 i dommerens bok.
Tross flere forsøk fra de blå på å ytterligere forbedre målforskjellen kom det ikke flere scoringer i overtidsminuttene, og det sto dermed fortsatt 9-1 da dommeren blåste av oppgjøret. Fra Vears kamp kom det rapporter om at de hadde vunnet sin kamp 1-8, og dermed hadde Nesjar forbedret sin målforskjell med ytterligere ett mål foran de to siste serierundene i en svært spennende sjettedivisjonsavdeling.
Jeg og Ludvig hastet tilbake til bilen og satte kursen nordover igjen, og det skulle vise seg at kampen hadde blitt ferdig akkurat til rett tid. Med unntak av bygen som kom rett før pause og ga seg tidlig i andre omgang hadde det ikke regnet under kampen, men både før og etter oppgjøret hadde det virkelig høljet ned, så turen tilbake til Oslo ble preget av mye vann både i lufta og på bakken, heldigvis uten at det fikk noen konsekvenser.
Etter å ha sittet på puben og sett første omgang av TIL - Godset takket jeg for meg, og satte kursen mot nærmeste busstopp. Herfra gikk ferden til bydelen Aronnes, hvor det gamle stadionet i Alta ligger. Rett ved dette ligger også en kjempesliten kunstgressbane, men heldigvis også en flunke ny bane av samme slaget, og det var her på «Villaksbanen» det i kveld skulle være femtedivisjonskamp mellom Altas fjerdelag og Kvalsund.
Før avspark rakk jeg en prat med hjemmelagets trener, som kunne fortelle at dette stort sett var snakk om klubbens G17-lag som gjennom å stille i serien fikk seg en bedre kamparena enn det de ellers hadde hatt tilgang til. Det hadde lenge vært usikkert om gjestene klarte å stille lag, men heldigvis hadde det løst seg såpass at det ble kamp. Ellers noterte jeg meg at kveldens dommer var en jeg hadde møtt flere ganger tidligere i helga, først som trener i Tverrelvdalen i går, og så som hallansatt i Finnmarkshallen tidligere i dag.
Da kampen kom i gang var mørket i full gang med å senke seg, og jeg innså raskt at det å fotografere i kveld kom til å bli en høyst utfordrende øvelse. Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge var det et svært sjansefattig oppgjør vi litt over tjue frammøtte fikk se. Etter litt over 32 minutter lyktes det endelig for de blågule å få ballen i mål, og vi hadde en høyst fortjent 1-0-ledelse.
Knapt fem minutter etter det første målet fikk så Alta 4 straffespark, og da dette gikk inn til 2-0 var alle spor av spenning i denne kampen over.
2-0 sto seg til pause, og jeg fullførte min runde rundt banen, og fant ut at det faktisk var en liten improvisert kiosk i området der de fleste publikummerne befant seg. Jeg fikk ordna meg et deilig lite stykke tekake (Noe jeg tror jeg ikke har spist siden mormor døde på slutten av nittitallet!) som kunne nytes samtidig som jeg plasserte meg ved siden av ingen ringere enn «Europakongen» Magnus Andersen som også hadde tatt turen hit til denne kampen.
Etter pause fortsatte dominansen fra ungguttene fra Alta, og rett før det var spilt ti minutter kom 3-0, før 4-0 kom tre minutter senere. At det ikke ble flere scoringer var et eller annet sted mellom mirakuløst og skandaløst, for det haglet med sjanser uten at det ble noe uttelling på noen av dem. I det 74. minutt kom det så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe de tilreisende feiret nesten som en seier!
Noe mer å skrive hjem om skjedde det ikke, og kampen endte 4-1. Jeg drista meg så bort for å spørre dommeren om skyss tilbake til sentrum, noe han gladelig sa ja til. Jeg fant under kjøreturen ut at han ikke var noen hvilken som helst tilfeldig svenske, men ingen ringere enn Tomas «Hula» Johannesson som hadde med seg en solid bakgrunn fra fotball på høyt nivå i Värmland og Örebro før kjærligheten lokket ham til Finnmark hvor han hadde vært både hoved- og assistenttrener i flere klubber i Alta-området i årene siden 2009!
En flott groundhoppinghelg hadde dermed fått en flott avslutning, og underveis hadde jeg nesten lovet noen fra Bjørnevatn at neste år må jeg se å få besøkt Sør-Varanger for å få krysset av noen baner i Øst-Finnmark også!
