Union Carl Berner - Manglerud Star 3-3

Etter å ha avsluttet et flott korpsseminar dro jeg hjemom og fikk på meg litt ull før jeg satte kursen nedover mot Jordal. Neida, jeg skulle ikke se hockey, men på den nyrenoverte kunstgressbanen utenfor hockeyhallen var det satt opp en treningskamp denne siste februarsøndagen. Jeg fant etterhvert fram til banen, hvor det var en herlig tribune (for anledningen ganske nedsnødd) med et integrert servicebygg, litt som på gamle Dælenenga. Ute på kunstgresset, som primært var merket opp for amerikansk fotball, drev Union Carl Berner og Manglerud Star på og gjorde seg klare for kamp

Jeg ble raskt glad jeg hadde møtt opp i god tid, for siden man bare hadde banen tilgjengelig fram til klokka sju lå det an til litt tidlig avspark. Det var derfor ennå fem-ti minutter igjen til annonsert tidspunkt da dommeren blåste i fløyta og ballen begynte å rulle. Dagens bortelag kom godt i gang, men tross et slags spillemessig overtak var det vertskapet som først kunne juble for scoring, da de etter vel åtte minutter klarte å overliste grønntrøyenes forsvar.

Omtrent samtidig som dette målet kom oppdaget jeg at Ole Jakob også var på kamp, og avtalte å møte ham. Vi bevegde oss i hver vår retning, og møttes nederst på langsida, hvor vi ble stående og prate om løst og fast som hadde skjedd siden sist (sist var nemlig under Football in Heaven i 2019).

Vi sto egentlig ikke veldig godt plassert, for Union Carl Berner hadde nå en svært god periode, og veldig mye av spillet foregikk motsatt fra der vi sto, så der 1-0 kanskje hadde vært litt overraskende, så var det ikke på noen måte ufortjent da ledelsen ble doblet i det 21. minutt.

Etter dette bølget spillet fram og tilbake, og like før pause var det endelig M/S' tur å juble. Etter scoringen ble spillet knapt satt i gang før dommeren blåste til pause, og lagene kunne gjøre klar for pauseprat med 2-1 på blokka.

Legg merke til UCB-trenerens Drillo-inspirerte fottøy

Etter pause var det hjemmelagets tur til å komme best i gang, og som i første omgang kom første scoring noe mot spillets gang. Det var altså Manglerud-karene som nå kunne juble for utligning i det 52. minutt. Resten av omgangen ble ganske lik det andre del av første omgang hadde vært. Spillet bølget fram og tilbake, og innimellom kom begge lag til noen mer enn kurante sjanser, men lenge lyktes ingen av de involverte med å få ballen i mål.

Tross vinterkulda som hadde slått kraftig inn da sola gikk ned like før avspark var det flere av de involverte ute på banen som begynte å bli litt hete i hodet utover i omgangen, men dommeren klarte å sørge for at det ikke utartet på noe vis. Da kampen nærmet seg full tid begynte jeg å tro det skulle bli med de fire målene vi så langt hadde fått, men i det 89. minutt ble UCB-keeperen som sto voldsomt langt ute overlistet. Han som var forbi gjorde ingen feil, og vips sto det 2-3.

Tross voldsom skuffelse etter baklengsmålet ga ikke vertene opp, men Manglerud Star så ut til å skulle ri av stormen og ta med seg en fin seier hjem, men så, et drøyt minutt på overtid ble det gitt et hjørnespark. Ballen ble slått inn, traff et hode, og endte i mål bak en mildt sagt misfornøyd MS-keeper.

Da spillet igjen ble satt i gang etter scoringen blåste dommeren av kampen omtrent med det samme, og dermed endte kampen 3-3, et resultat jeg alt i alt synes gir et ganske riktig bilde av kampen som helhet. Begge lag hadde sine gode og mindre gode perioder, og begge lag hadde en scoring som kom i en god periode for motstanderne.

Mens jeg takket Ole Jakob for selskapet under kampen dukket også min gamle kollega Kari og hennes samboer opp, så da fikk jeg hilst på dem også før jeg igjen dro oppover Groruddalen for å få i meg noe mat.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Kjelsås 1-0

Jeg hadde opprinnelig planlagt en tur til Strømmen denne fredagskvelden for å se Strømmen - Lyn, men da jeg oppdaget at Grorud hadde invitert Kjelsås til treningskamp til samme tid ble det et enkelt valg å dra på den i stedet. Jeg tok derfor turen i retning Blystadlia, og kom til Sandbekken hvor Grorud har vinterbase mens deres egen bane er stengt. Her var det altså klart for et aldri så lite hovedstadsderby utenfor Oslo, mellom to lag som i 2023 begge skal spille andredivisjon.

Ved ankomst hilste jeg litt på diverse kjentfolk, og plutselig dukket Frode opp med en svær kaffekanne. Jeg takket høflig nei, men takket ja til å snakke om løst og fast innen fotballen mens vi ventet på avspark. Da kampen et par minutter over seks startet var det nærmere femti tilskuere tilstede, og det vi fikk se var et Kjelsås-lag som kom i hundre ut av startblokkene. De blåkledde hadde vertskapet nesten i kne innledningsvis, og det var smått utrolig at ballen ikke havnet i målet bak Groruds keeper.

Apropos mål, da det var spilt tjue minutter hadde Grorud begynt å arbeide seg mer inn i kampen, og i tillegg kom det plutselig et mål trillende inn på banen som følge av den tidvis ganske sterke vinden. Dommeren stoppet spillet så man fikk trillet det ut igjen, og et par Kjelsås-innbyttere i oppvarming tok en runde og vippet opp hjulene på de andre målene som sto langs kortsida så vi ikke skulle få noen repriser av denne noe spesielle episoden.

Målet ble iallfall ryddet unna, og nå hadde gultrøyene virkelig fått opp dampen. Plutselig satt alle kombinasjoner, og vips hadde Didrik Sereba scoret kampens første mål!

Det var etter denne scoringen helt slutt på den dominansen vi hadde sett fra Kjelsås første del av omgangen, men det lille snevet av magi vi hadde sett fra Grorud i forkant av målet hadde også forsvunnet. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste til pause og lagene og en stor del av publikum forsvant for å få i seg litt varme. Selv fisket jeg en termos med deilig buljong ut av «handlenettsjefet» mitt, og fikk økt kroppstemperturen litt med varmt væskeinntak.

Etterhvert kom spillerne tilbake, og kampen tok til igjen. Det skjedde nå lite nevneverdig. Begge lag gjorde en hel del bytter etter en times spill, før vi omtrent halvveis ut i andre omgang fikk det som nok var kampens største kontrovers. Etter et hjørnespark fikk Kjelsås en svært god scoringsmulighet, men plutselig stoppet dommer spillet og dømte det som for meg så ut som et frispark utover. Kjelsås-spillerne var lite imponerte, da det som hadde skjedd var at Groruds målvakt hadde et sammenstøt med en av sine egne lagkamerater, men dømt er dømt, og Grorud hadde sluppet unna med skrekken.

Omgangen fortsatte å være ganske kontrollert, men jeg må innrømme at jeg var ganske spent da Grorud-trener Jonas Rygg ikke bare valgte å ignorere «regelen» om at man ikke skal gjøre bytter på defensiv dødball, han valgte rett og slett å pisse på den ved å bytte keeper mens vi ventet på at et Kjelsås-frispark skulle slås mot mål. Tross skummel opptreden slapp de gulblå igjen unna, og etter noen iskalde sluttminutter sto det fortsatt 1-0 da dommeren blåste av så vi kunne dra hjem til fredagstacoen.

Flere bilder fra kampen (dessverre ingen med telelinse denne gangen) kan du se på Google photos.

Drafn - Glassverket 1-4

Etter en passe trashy middag (løvstek, pommes frites, stekte grønnsaker, posebearnaise) satte jeg tirsdag kveld turen vestover. I Drammen svingte jeg av E18 og tråklet meg nordover gjennom diverse smågater på vestsida av elva til jeg kom til Gulskogen. Her parkerte jeg og fant banen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Drafn og Glassverket.

Etter oppstilling og myntkast (med ryggen mot publikum. Skjerpings, dommer!) ble oppgjøret sparket i gang, og jeg merket da raskt at det var bare fire av de seks lysmastene som var i drift. Dette førte til at begge lags venstrebacker i stor grad opererte i det skjulte, men jevnt over var det overraskende god belysning på kunstgressmatta.

Det var bare spilt et par-tre minutter da ballen første gang endte i nettet. Et hjørnespark til de for anledningen hvitkledde fra Drammens sørside ble aldri klarert, men Drafns grønnkledde karer slapp unna med skrekken denne gangen, da det ble dømt offside.

Glassverket fortsatte dog å presse på, og fikk et nytt hjørnespark like etterpå. Denne gangen klarte alle å holde seg unna offsidelinja, så da ballen på ny endte i mål ble det denne gangen tellende og det sto 0-1 i dommerens bok etter åtte minutters spill.

Jeg syntes det var dagens bortelag som virket å ha styringen på kampen utover i omgangen, men de lyktes aldri å få «drept» den skikkelig. Drafn fikk på sin side etterhvert kjempet seg til noen muligheter, men lenge ble det ikke spesielt farlig. Like før halvtimen var spilt fikk de et frispark fra kanten som ble slått inn i feltet og etter to hodestøt endte i mål. 1-1, og vi var like langt.

Etter dette svingte spillet fram og tilbake, men fler mål fikk vi ikke før like før pause, da en Glassverket-spiller fikk mulighet til å avslutte og igjen brakte laget sitt i ledelsen med 1-2. Dette ble også pauseresultatet, og mens lagene tok en kjapp prat hver for seg om hva som skulle gjøres i andre omgang var det flere av de omlag tjue publikummerne som benyttet anledningen å spille litt pausefotball for å holde varmen i den kjølige vinternatta.

Da andre omgang startet gikk Glassverket igjen mer eller mindre rett i angrep. Drafns keeper må nok ta på seg litt av skylden for det som så skjedde, for ballen passerte mer eller mindre gjennom hendene hans før den endte i mål til 1-3 i det 47. minutt.

Kampen fortsatte med høyt tenningsnivå hos begge lags spillere, heldigvis uten at det på noe tidspunkt ble stygt. Jeg syntes fortsatt det var Glassverket som var et lite hakk foran, og de hadde flere store målsjanser som ble misbrukt. Rundt halvspilt omgang lyktes de igjen med å få ballen i mål, men på nytt ble Drafn reddet av en offsideavgjørelse fra dagens dommer. Offsiden i første omgang kom det ikke så mange protester mot, men denne gangen var det nær opprørsstemning hos både spillere og støtteapparat fra GIF. Protestene var ikke overraskende til ingen nytt, annulleringen ble ikke omgjort.

Da kampen gikk mot slutten lyktes endelig Glassverket igjen. Med 88:15 på min stoppeklokke kom 1-4, og da klokka passerte 90 blåste dommeren av så et nedkjølt publikum endelig kunne dra hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gårda BK - Ursvik IK 2-1

Etter å ha forlatt Strömstad fortsatte jeg sørover på E6, og etter en avstikker i Stenungsund kom jeg endelig fram til utløpet av Göta Älv. Her svingte jeg av og kjørte over Angeredsbron, og etter noen kriker og kroker på relativt små veier befant jeg meg plutselig ved et svært marked, som dessverre akkurat var i ferd med å stenge. Etter å ha parkert klarte jeg likevel å skaffe meg en kebab, og etter å ha spist denne så jeg til min store forundring en haug fotballspillere komme ut av hallen hvor jeg hadde bestemt meg for å se kamp. Etter å ha forhørt meg med en av dem ble jeg likevel beroliget: Kampen mellom Gårda og Ursvik skulle gå innendørs, de hadde bare tatt turen ut for å varme opp.

Jeg gikk inn, og mens jeg så slutten av en G19-kamp med IFK Göteborg undret jeg meg over at jeg stadig så folk som gikk forbi med ski slengt over skuldra. Etter litt googling og litt lesing på skilt fant jeg ut hva dette kom av. Prioritet Serneke Arena (For et forferdelig navn) er ikke bare en fotballhall, her finner man også to «gymsal»-idrettshaller, treningssenter, sportsklinikk og ikke minst en innendørs skiløype på 1,2 km i kjelleren! Virkelig et imponerende anlegg, og med et par fotballbaner utenfor også og en hockeyhall under oppføring rett over gata hadde man her dekt omtrent alle eventualiteter.

Noen minutter på fire ble G19-kampen ferdig, og aktørene jeg hadde tatt turen for å se gjorde seg klare. Etter en peptalk fra dommer ble kampen sparket i gang, og foran rundt 30 tilskuere var det innledningsvis ganske jevnt spill ute på kunstgresset. Etterhvert syntes jeg likevel at det var de lokale som kom til flest og størst sjanser, selv om det langtfra var noen store sjanser som ble fremstilt.

Etter 42 minutters spill sto det fortsatt 0-0, og plutselig blåste dommeren av første omgang. En kikk på klokka tilsa at man nok hadde leid hallen bare fram til 1730, så ved å spille litt korte omganger og ha en svært kort pause ville man få gjennomført en grei kamp tross at det neppe hadde vært helt i tråd med IFABs reguleringer.

I pausen hadde gjestene fra Stockholms forsteder byttet omtrent hele laget, uten at jeg så noen stor endring i kvalitet. Vi nærmet oss at det var spilt ti minutter siden sidebyttet, og jeg begynte så smått å frykte at kampen skulle ende målløst. Jeg hadde knapt rukket å tenke ferdig denne tanken før en av Gårda-spillerne kom seg gjennom og fikk skutt i mål. 1-0!

Noen minutter senere foretok så en av de gulkledde en horribel takling rett foran hjemmelagets benk. Ikke overraskende medførte dette voldsomme reaksjoner, og i tillegg fikk han rødt kort og måtte forlate banen. Lagene hadde likevel ikke tenkt å trene på å spille 11 mot 10, så enten var man blitt enige på forhånd, eller så tok man det der og da, så en ny spiller fikk steppe inn så kampen ble fullført med fulltallige lag.

Gårda hadde tross at Ursvik fikk beholde 11 mann på banen nå virkelig festet et grep om kampen, og i det 65. minutt (tross den korte førsteomgangen starta jeg klokka etter pause på 45:00) kom 2-0 etter et nydelig angrep.

Vel fem minutter senere var det endelig Ursviks tur til å få nettkjenning. I det som egentlig ikke så ut som et spesielt farlig angrep la plutselig en spiller merke til at Gårda-keeperen sto litt langt ute fra mål. Han fyrte derfor av en lang lobb som endte akkurat som han håpet. Etter å ha gått utagbart over målvakten snek ballen seg under tverrliggeren og i mål til 2-1.

I sluttminuttene kom det faktisk flere store sjanser til utligning, men da klokka på veggen viste 17:30, og ungene som hadde kommet siste ti minuttene var veldig utålmodige etter å få begynne å trene sto det fortsatt 2-1. Dommeren blåste av kampen, og jeg kunne flykte ut av hallen og sette kursen tilbake mot Norge, via en liten pante- og handlestopp på Nordbysenteret.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Strömstad - Begby 3-3

Det blir ikke voldsomt mye fotball, og iallfall ikke voldsomt mye fotballutflukter nå i travleste musikk-sesongen, men på en sjelden trombonefri lørdag hadde jeg sett meg ut muligheten til en dobbel på andre sida av grensa. Jeg sto derfor opp lørdag morgen, fylte bagasjerommet med tomgods og satte kursen mot Svinesund. Jeg svingte av ved Strömstad, og kom etter en liten bomtur til Systembolaget fram til det nyrenoverte kunstgresset bak selve Strömsvallen (hvor jeg var i fjor). Her var alt klart for internasjonal treningskamp mellom IFK Strömstad og østfoldingene fra Begby.

Da jeg parkerte møtte jeg med en gang Tom, og vel på plass inne på stadion dukket også selveste Ray opp.  Mens vi sto og snakket kom så Begby-trener Jørgen bort og overrakte en liten goodiebag med brus og donuts til banehopper-feltet. Her snakker vi service på høyt nivå! Rett før avspark kom så også Ulrik, som jeg også hadde møtt på Systembolaget.

Kampen ble blåst i gang, og like etter den var i gang dukket Kenneth som hadde sagt til kona at han tok med seg datra til Svinesund på shopping opp. Om banehopperne var på plass så det innledningsvis ut som om bortelaget ikke helt var det. Det var spilt ganske nøyaktig fire minutter da en av de blåhvite (som iflg Ray tidligere alltid spilte i brukte fjorårsdrakter de fikk fra IFK Göteborg) fikk stå ganske upresset på litt avstand og fyrte av et stjernetreff på ballen som gikk rett i mål til 1-0.

Hjemmelaget fortsatte å være de førende ute på den fine kunstgressmatta, og det var langtfra ufortjent da de etter vel 25 minutters spill også satte inn 2-0. Det var nok fler enn jeg av de omlag 35 som hadde møtt opp for å se kampen som nå begynte å lure på hvor dette skulle ende.

2-0 sto seg til pause, og tross rykter ved Begby-benken om at det kom til å vanke hårføning foregikk det hele i relativt rolige former.

Pausepraten måtte ha virket tross mangel på hørbar hårføning, for etter hvilen virket rødtrøyene langt mer påskrudde, og etter fem minutter fikk de tildelt et straffespark etter at en av dem ble felt inne i sekstenmeterfeltet. Eksekutøren gjorde ingen feil, og vi hadde fått en redusering til 2-1. Kunne oppgjøret som nærmest virket avgjort bli spennende igjen?

I det 59. minutt kunne østfoldingene igjen juble, etter å ha klart å utligne. Skulle vi rett og slett få en snuoperasjon? Dette håpet forsvant da et IFK-angrep etter 64 minutter endte med et skudd som skiftet retning og gikk i mål bak en sjanseløs målmann til 3-2.

Begby ga likevel ikke opp, og med drøyt ti minutter igjen av kampen pekte dommeren igjen på det ikke-eksisterende straffemerket. Etter at kamplederen hadde skrittet opp elleve meter ble det igjen skutt i mål, og vi hadde nok en gang balanse i regnskapet.

Det skjedde ikke noe nevneverdig i sluttminuttene, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-3, og mens lagene takket hverandre for kampen satte hele banehopperavdelingen kursen mot nye jaktmarker. Mens de andre returnerte til Norge satte jeg selv kursen videre sørover mot Göteborg, hvor jeg ikke helt hadde bestemt meg for hvilken kamp jeg skulle se.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Fagerborg 5-3

Etter å ha hatt familiebesøk store deler av helga tok jeg etter å ha sendt besøket avgårde turen til Manglerud for å se litt innefotball. I hallen her var det nemlig duket for reprise av et av oppgjørene jeg så i serien i fjor, men denne gangen som treningskamp mellom Stovner og Fagerborg.

På plass i hallen dukket først banehopper Ole-Kristian opp like før kampstart, og rett etter fløyta hadde gått var også selveste Futbology-Geir på plass. Jeg vekslet noen ord med begge, og trakk så ned mot banekanten med et håp om å få fotografert litt mens det ennå var litt lys ute å dra nytte av inne i hallen.

Innledningsvis kom begge lag til en del sjanser, men det ble raskt klart for meg at det var de hvitgrønne fra Groruddalen som så sterkest ut i dag. Som om dette ikke var ille nok stilte også gjestene opp med en svært tynn innbytterbenk, og da den første av gultrøyene haltet av banen før det var spilt ti minutter fryktet jeg at dette kunne bli en seig affære. Mindre seigt ble det heller ikke da Stovner satte inn 1-0 like før det var spilt 11 minutter.

Knappe to minutter senere raslet det igjen i nettmaskene bak Fagerborgs målmann, og denne gangen var det et praktskudd fra litt spiss vinkel som sikret 2-0 med 12:55 på min stoppeklokke.

Stovner fortsatte foran omlag 20 tilskuere å dominere, men bortelaget kom innimellom til noen halvfarligheter. Den største sjansen fikk vi likevel da Stovners nummer seks vartet opp med et flott brassespark etter vel tjue minutters spill. Avslutningen snek seg dog like utenfor målstanga, så noen stjerne i margen i målprotokollen ble det ikke.

Like etter at halvtimen var spilt så det ut til at vi skulle få en redusering. En av Fagerborgs spillere ble felt innenfor sekstenmeteren og dagens myndige dommer pekte på straffemerket. Da straffesparket ble tatt reagerte Stovner-keeperen lynraskt, og kastet seg riktig sted og tok ballen i fast grep!

Groruddølene fortsatte å føre an, og på overtid i første omgang fikk de et frispark fra farlig distanse. En noe passiv Fagerborg-keeper kunne ikke annet enn å stå og se dette bli satt i mål, og dermed tok lagene pause med 3-0 i blokka.

Andre omgang kom etter en kort hvil i gang, og nå var det Fagerborgs tur. Det var spilt ganske nøyaktig 45 sekunder da det første målet til bortelaget kom, og i det 50. minutt kom det en ny redusering. 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.

Spenningen varte dog ikke lenge. Stovner slo knallhardt tilbake, og i det 52. og 54. minutt økte de på ny ledelsen, så før timen var spilt sto det 5-2.

Med 71:50 på klokka kom det nok en redusering, men det var nok ikke lenger noen som trodde at Fagerborg skulle oppnå annet enn å pynte på resultatet. Da klokka på veggen ble 1630 viste det seg så at halltiden var oppbrukt, og dommeren blåste noe overraskende for oss som ikke var forberedt på dette av kampen etter 80 minutters spill, og med resultatet 5-3.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Blaker - Raumnes & Årnes 1-1

Etter å ha vært på Haraldrud og levert et lass papp satte jeg kursen mot Romerike, og en ny kamp. Etter å ha drøyet tida litt på parkeringa for å få mest mulig strøm på en litt uladd mobiltelefon tuslet jeg inn i LSK-hallen, hvor det var samlet en god del folk som så på noe jentetreningskamp. Etter en drøy halvtime kunne de jeg var kommet for å se spille gjøre seg klare på kunstgresset, og treningskampen Blaker - Raumnes & Årnes var i gang.

Da kampen startet dukket Stefan opp, og etter et par minutter også en Åkrene-spiller (som egentlig skulle hatt trening, men den var avlyst pga kampen) jeg ikke fikk med meg i farta hvem var. På forhånd hadde også André meldt at han skulle komme, men etter et kvarters tid kom det en melding om at bussen aldri kom, så han ga opp. Jeg sto lenge og snakket med Stefan og han andre, så lenge faktisk at folk som satt bak der vi sto begynte å flytte seg, før jeg trakk mot den kortsida dagens «bortelag» angrep mot. Det hadde seg nemlig sånn at de hvitkledde hadde festet et lite grep om kampen, så jeg mistenkte at det var her jeg ville få mest «action» på kameraminnekortet.

Foran et tilskuerantall på mellom 20 og 25 (som vanlig ganske umulig å vite sikkert hvem i benk-området som er støtteapparat og hvem som er hangarounds) var det altså R&Å som var det førende laget, men de helt store sjansene lot med unntak av et skudd i tverrliggeren lenge vente på seg. Blaker forsvarte seg godt, og kom innimellom med noen gode angrep, men heller ikke nesbuene ble satt på de store prøvene bakover.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg klatret opp på kameraplattformen for å slå av en prat med Steinar som selvsagt var på plass for å filme kampen. Etter en relativt kort hvil ble kampen igjen blåst i gang, og mens laget fra Årnes hadde gjort en haug med bytter hadde Blaker nesten ingen innbyttere til rådighet, så det i stor grad var de samme som fortsatte. Selv slo jeg meg nå ned på pressetribuna for å drikke en boks vaniljecola, noe som skulle vise seg å være en massiv tabbe. På pressetribuna var det nemlig stoler med tøyseter, og i de varierende temperaturforholdene vi har hatt på Østlandet i det siste var de blitt rå og fuktige av luftfuktigheten i hallen. Jaja, litt klamhet får man akseptere.

Blaker hadde på forhånd varslet at de var bekymret for kondisjonen, men innledningsvis i andre omgang så dette absolutt ikke ut til å være noe problem. Spesielt lagets nummer 20 herjet på venstrevingen, men fortsatt lot scoringen vente på seg. Vel 11 minutter måtte vi vente før det kom noen scoring, og det var Blakers forsvar som gjorde en glipp som etterlot en svært enkel jobb for R&Å-spilleren som satte ballen i mål til 0-1.

Selv om ledelsen på ingen måte var ufortjent, så var det heller ingen selvfølge at det var denne veien den første scoringen i kampen skulle komme. Da det 7 minutter senere kom en ny scoring var det heller ingen selvfølge at det skulle være snakk om en utligning, men Blaker hadde iallfall fått balanse i målprotokollen.

Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, begge keepere måtte levere noen OK+ redninger, før vi gikk inn i overtiden og jeg forventet at det nok ble 1-1 til slutt. I det jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var over og bare ventet på å publisere den kom så en av Blakers spillere alene gjennom med ballen, og stormet mot keeper. Skulle «Blaker'n»s menn få juble for seier på overtid? Det virket som om vi fikk et tilfelle av den klassiske «for god tid å tenke seg om» mens spilleren løp framover. Avslutningen ble ikke presis nok, og keeper fikk bremset den nok til at en forsvarsspiller nådde å klarere den og forhindre det som hadde sett ut som et 110% sikkert mål. Kampen endte dermed 1-1, og jeg kunne ta turen ut i den sene vinterkvelden og dra hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.