Etter å ha gjort ferdig ukas møter og eposter lot jeg en afterwork-event seile sin egen sjø, og plukket i stedet opp Ole Jakob før vi forserte en fæl trafikk ut av Oslo og fortsatte østover. Etter et kjapt pitstop i Årjäng fortsatte ferden mot Vänerns bredder, og mens mørket la seg over småbyen Åmål parkerte jeg ved Mossängens IP og vi entret den lille ståtribuna ved kunstgresset her akkurat i tide til å få med oss avspark i treningskampen mellom IFK Åmål og Värmlandsbro SK.
Lagene er geografisk sett veldig nære naboer, men siden Åmål ligger helt nord i Dalsland og Värmlandsbro helt sør i Värmland spiller de til daglig i hver sin fotballkrets. Det var derfor et nokså uvisst styrkeforhold mellom de to aktørene selv om hjemmelaget spillter på sin krets' nivå seks mens gjestene de siste årene har vært et heislag mellom nivå seks og sju nord for grensa mellom de to landskapene.
Ut fra start fikk vi noenogtretti som hadde møtt opp i en ganske sur (men etter det regnet som hadde vært tidligere på dagen overraskende tørr) fredagskveld se spillet bølge fram og tilbake, uten at noen hadde noe klart overtak. De blåhvite fra Åmål så kanskje et ørlite knepp kvassere ut, men det var på ingen måte noen kjempeoverraskelse da et hjørnespark rett før kvarteret var spilt endte opp i mål til 0-1.
Vel fem minutter senere ble VSKs ledelse doblet, da en ikke helt overbevisende inngripen fra hjemmelagets målvakt ga 0-2. Etter dette tok rødtrøyene mer og mer over, og resten av omgangen var nær enveiskjørt. Flere mål ble det likevel ikke, så da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2.
Etter en kort hvil gikk vi så en eksepsjonelt lite minneverdig omgang med fotball i møte. Det virket som om IFK-erne ville mest, men ikke fikk det til, mens bortelaget egentlig ikke ville, men bare gikk for halv maskin. Vi passerte akkurat 60 blank på min stoppeklokke da de blåhvite fikk en redusering, og med 1-2 kunne vi kanskje få en litt mer livlig siste halvtime.
Slik ble det dessverre ikke, kampen fortsatte i samme spor, men Värmlandsbro-forsvaret klarte å ri av de angrepsbølgene Åmålsborna leverte, så da dommeren etter nitti minutter med fotball blåste av kampen sto det fortsatt 1-2.
Jeg og OJ hastet tilbake til bilen, hvor setevarmen ble aktivert, og tok en kjapp stopp på coopen for litt shopping før en begivenhetsløs retur til Norge ventet. Høydepunktet på denne turen var for øvrig at jeg ved å fylle bensintanken øst for grensa sparte over seks kroner literen!
Etter den over middels hektiske turen jeg hadde til Bohuslän i slutten av september hadde jeg nå sett meg ut en langt roligere variant i Dalsland. Startet tidlig hjemmefra, svingte innom på Systembolaget i Årjäng, fortsatte sørøstover, og kom etter hvert fram til selveste Åmål. Åmål er kanskje ikke så kjent for dagens unge, men for oss som var mellom 10 og 30 i 1998 har byen en nær legendarisk status, etter at den var åsted for hendelsene i filmen «Fucking Åmål». Etter å ha inntatt en meget bra hamburger fant jeg fram til Örnäsvallen og betalte meg inn for å se nivå 5-kampen mellom IFK Åmål og Arboga Södra IF.
På plass på anlegget fikk jeg se en nydelig (om enn noe humpete) gressmatte med en helt amazing hovedtribune. På motsatt side lå en liten stillastribune, og på begge langsidene var det også gjerder i perfekt «stå og lene seg på mens man prater skjit og ser kamp»-høyde.
Det var lenge ganske folketomt på den nevnte hovedtribuna, men omtrent samtidig med at speaker presenterte lagene kom det sigende noen få til, men fler enn 25-30 ble vi nok ikke som så kampen. Den lave interessen kan kanskje skyldes at hjemmelaget har hatt en mildt sagt seig sesong, med kun 2 poeng på 16 kamper før dagens affære.
Det tok også på denne strålende høstdagen bare noen få minutter før ballen første gang traff nettet bak hjemmelagets keeper, men ved den første anledningen ble de reddet av assistentdommers flagg.
Like heldige var de ikke like før min stoppeklokke viste 6 spilte minutter, da et angrep endte med 0-1. Etter dette fikk vi en klar dominans fra de tilreisende fram til det i det 16. minutt ble scoret 0-2 på et frispark.
Like før omgangen var halvspilt kom så dagens tredje, og keeperen fant det nå på sin plass å gi lagkameratene en ganske fortjent lekse om at de måtte se å fighte om ballen, og ikke bare stå og se på. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men flere scoringer enn dette fikk vi ikke før pause.
I pausen rakk jeg akkurat å gå til bilen og hente de svenske pengene jeg hadde liggende der (når skal dere egentlig få samordnet dere, Swish og Vipps?), så jeg fikk kjøpt litt svenske godsaker i kiosken. Ettersom jeg nettopp hadde kjørt i meg en hamburger sto jeg over korven, men det ble litt hembakat chokladkaka og en burk Fanta.
Ut fra pause virka det som hjemmelaget hadde bestemt seg for å la alt som hadde skjedd før hvilen være igjen i garderoben, og de fikk en ganske positiv start på omgangen, uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Etter den spillemessige lille oppturen var nok nedturen da gjestene igjen scoret og det sto 0-4 knapt ti minutter ut i omgangen desto større!
Herfra og inn skjedde det ganske mye merkelig. Det var ganske tydelig at for hjemmelaget var dette tapt, og flere av spillerne lot til å få en slags «nå kan jeg gjøre hva som helst, for vi taper uansett»-holdning. Dette betyr på ingen måte at de ga opp, men når keeper får gult kort for en stygg takling nesten på midtbanen, da skjønner man at fokus kanskje ikke er på å være disiplinerte og prøve å vinne.
Med litt under 20 minutter igjen av kampen skjedde så en situasjon hvor jeg ikke helt klarte å få med meg alle detaljene fordi den var i andre enden av banen, men det endte iallfall med at Arboga-kapteinen fikk sitt andre gule kort og dermed ikke kunne gjøre annet enn å levere fra seg kapteinsbindet og tusle mot garderoben.
At de gulkledde nå var redusert til ti mann gjorde selvsagt at IFK-erne øynet håp om en liten sensasjon. De kom faktisk nå til flere sjanser, og med 77:30 på klokka kom endelig reduseringen da en ball traff stolpen og trillet inn. En av de blåvite løp lynraskt for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen. Skulle det utrolige kunne skje?
Det ble nå ganske hektisk inn mot sluttsignalet, men flere mål fikk vi ikke, og da dommeren noen minutter på overtid (men før stadionuret viste 90, det var nemlig startet for sent) blåste av sto det fortsatt 1-4, og gjestene kunne juble for tre poeng med seg på den lange bussturen hjem, mens hjemmelagets spillere kanskje spurte seg selv varför dom måste bo i fucking jävla kuk-Åmål. Selv satte jeg fornøyd med å ha fått krysset av bane nummer 438 kursen mot Töcksfors for å fylle opp vaniljecolalagrene før jeg returnerte hjem til Oslo.
