Viser innlegg med etiketten sverige. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sverige. Vis alle innlegg

lørdag 7. november 2026

Dalstorps IF - IFK Trelleborg 2-3

Derbyhelg i den nordnorske toppfotballen, så jeg hadde bestemt meg for å forlate landet. Våknet grytidlig lørdag morgen, og etter et par timer slumring ble kursen satt sørover gjennom en tykkere og tykkere tåke, fram til den ved Grebbestad plutselig forsvant helt. Etter et pitstop i Uddevalla fortsatte jeg via Göteborg og utkanten av Borås, til jeg kom fram til ei lita bygd helt sørvest i Västre Götalands län der det var klart for kvalifiseringskamp for opprykk fra division 2 til ettan mellom Dalstorps IF og IFK Trelleborg.


Kvaliken arrangeres med tre lag i en gruppe som spiller en hjemmekamp hver, og vinneren av gruppa møter deretter et av bunnlagene fra divisjonen over til avgjørende oppgjør. I denne gruppa var situasjonen at Dalstorp hadde slått Skara, mens Skara hadde slått IFK Trelleborg, så med uavgjort eller hjemmeseier i dag ville Dalstorp være klare for neste kvalikomgang.


Kampen gikk slik de fleste hjemmekampene til Dalstorp i år har gjort på kunstgressbanen på Dalshov som anlegget heter, og det var tydelig at det var denne banen klubben satset på. Her lå en flott tribune, som inn mot avspark ble fylt mer og mer opp, samtidig som duften av kullgrillete burgere spredte seg fra den ene av de to kioskbuene.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Skåne som så sterkest ut innledningsvis, og selv om hjemmelaget hadde vartet opp med et stolpetreff like før var det på ingen måte ufortjent da de blåhvite gikk opp i 0-1 rett etter at omgangen var halvspilt.


Jeg sørget for å skaffe meg en av de før nevnte burgerne før det ble kø, noe jeg var svært glad for. Burgeren var knallgod, og ute på banen skjedde det ikke allverden, før en av bortelagets menn like før pause ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte som en okse på vei til slakteren.


Flere mål ble det derimot ikke i første omgang, så mens lagene gikk i garderoben med 0-1 på scoringstavla, noe neppe noen andre enn Skara FC var fornøyde med, slo jeg av en prat med medbanehopper og Jerv-supporter (gratulerer med opprykket!) Bjørn Wahlgren, som også hadde tatt turen hit i dag, som et lite stopp på vei til Kalmar for å fullføre Allsvenskan.

Etter pause tok Dalstorp mer tak i kampen enn de hadde klart i første omgang, så det var nok en solid kalddusj for dem da 0-2 kom ti minutter etter hvilen. Som gjestenes keeper ropte til sine lagkamerater, nå var det hjemmelaget som virkelig måtte jage for å få mål.

Som om det ikke var ille nok for de gulsvarte, så kom også 0-3 bare et par-tre minutter etter forrige mål. IFK-erne jublet som gale, mens hjemmefansen fortvilte om kapp med sine helter ute på banen.



Det så egentlig ut som om kampen skulle fisle ut med en solid borteseier, men drøye ti minutter før slutt kom plutselig DIF i siget og fikk satt inn en redusering til 1-3! De produserte også flere store sjanser, før de med 82:45 på stadionuret kunne juble for 2-3. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?


Dessverre for hjemmelagets menn, ballen ville ikke i mål. Enten var avslutningene for dårlige, eller så vartet gjestenes keeper opp med gode redninger, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-3. Ingen på stadion jublet, og de gulsvarte lå strødd utover matta på en måte jeg ikke hadde sett maken til siden Elfsborg rota bort SM-gullet mot Degerfors i 2023! I Skara, halvanna times kjøring nordover, ble det nok derimot feiret voldsomt! 



Jeg fant tilbake til bilen, prøvde å booke meg bord til en restaurant litt senere på ettermiddagen, og satte kursen nordøstover mot nattens tilholdssted, mens jeg hørte på radioen at kvalikplassene i Superettan ble avgjort.

søndag 18. oktober 2026

Kairaba IF - Chalmers Studentkårs IS 4-4

Etter en knapp times kjøretur fra ettan-kampen utenfor Varberg ankom Ole-Kristian og jeg Göteborg. Her kjørte vi forbi de to Ullevi-ene, før vi kom fram til kunstgress-området på Heden, hvor jeg etter litt innledende feilnavigering fant en parkeringsplass og fikk satt fra meg bilen før vi begge dro på oss noen ekstra lag med klær og fant fram til bane 3 hvor det var klart for kamp i division 7 (Altså nivå 9) mellom Kairaba IF og Chalmers Studentkårs IS.


Hjemmelaget her hadde en klar overvekt av afrikanskættede spillere, mens gjestene var et studentlag fra det private tekniske universitetet i byen. Kampen var svært viktig i kampen om andreplassen i avdelinga, så det var forventa et høyt tenningsnivå, og kanskje også et kurant sportslig nivå tatt i betraktning hvilken divisjon det var snakk om.

Fra avspark skjønte vi raskt at her kunne det bli mange mål. Det tok nemlig ganske nøyaktig 16 sekunder før en av Kairaba-spillerne hadde vippet ballen over Chalmers' keeper og i mål til 1-0. For en pangstart!

Gjestene (som deler samme hjemmebane) arbeidet seg etterhvert inn i kampen, og rett før kvarteret var spilt måtte en av gultrøyene inn i mål og plukke ut ballen etter at det hadde blitt 1-1.


Kairaba hadde dog ikke tenkt å la de hvikledde feire for lenge, og med 17:30 på min stoppeklokke fikk vi 2-1 i den lave ettermiddagssola.

2-1 sto seg resten av første omgang, så dette var fortsatt stillinga da lagene fikk en kort pause. Etter hvilen gikk det tre minutter før en av CIS-spillerne fyrte løs fra litt distanse, og ballen føk forbi alt og alle i mål til 2-2. Hvor skulle dette ende?

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, og så fikk KIF et frispark i det 59. minutt som fra ganske langt hold ble hamret inn til 3-2 og ny ledelse til hjemmelaget.


Igjen utlignet Chalmers-laget raskt, denne gang på et hjørnespark (Dette filmet jeg ikke, så i det det ble slått meldte jeg til min sidemann at dette kom til å bli mål) i det 61. spilleminutt, før vertskapet igjen kunne feire ledelse sammen med fansen da det sto 4-3 med en halv omgang igjen å spille av kampen.


Et knapt kvarter før full tid kom så 4-4, og jeg begynte å undre meg på om vi skulle få en avslutning på kampen som var fullt på høyde med det vi hadde sett i Allsvenskan-kampen AIK - Brommapojkarna forrige helg!

Mot slutten ble det litt hetsig ved de to lagenes innbytterbenker, og dommeren skal ha mye skryt for måten han klarte å roe de involverte ned på. Det ble delt ut minst ett gult kort når ting roet seg litt, og så kunne kampen fortsette.


Flere scoringer fikk vi ikke i ordinær tid, men godt inne i overtiden så det ut til at Chalmers Studentkår for første gang i kampen hadde tatt ledelsen etter at et hjørnespark ble utnyttet slik som dette.


Jeg antar dommeren mener keeper hadde kontroll på ballen før han ble presset litt av han som satte den i mål, noe jeg ikke vet om jeg er helt enig i. Uansett ble scoringa annullert, og dermed endte kampen 4-4, et resultat det nok var dagens hjemmelag som kunne være mest fornøyde med.

Vi satte nå kursen hjemover, og etter et par små pitstop på veien ble Ole Kristian og en haug med kullsyreholdig leskedrikk lempet ut i Oslo sentrum før jeg navigerte meg opp Groruddalen og fikk tatt kveld etter en lang og deilig groundhoppingdag i Sverige.

Tvååkers IF - FC Rosengård 1-1

Denne lørdagen midt i oktober hadde jeg lenge planlagt en dagstur til Sverige, og grytidlig på morgenen plukka jeg opp Lippert (den yngre) og satte kursen sørover. Etter litt bensinshopping rett over grensa og litt anna shopping litt lenger sør svingte vi en drøy halvtime før avspark av E6 ved Varberg, og parkerte ved banen hvor det var klart for kamp i Ettan Södra mellom Tvååker og Rosengård.


Jeg hadde jo også i fjor, da litt senere på høsten, vært her på Övrevi og sett kamp, men da var det kvalifiseringskamp for opprykk som sto på programmet, og kampen ble spilt på kunstgressbanen. I dag var det seriekamp på nivået over det hjemmelaget hadde spilt på forrige sesong, og alt tyder på at sluttresultatet blir helt greit og at det blir nivå tre-fotball her i bygda også neste år.

Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben og fått avtalt fototilgang, så etter å ha kjøpt billett (Hurra for klubber hvor man kan gjøre dette med kort og ikke er avhengige av Swish) og et par 50/50-lodd fant jeg fram til de som delte ut adgangskort og vester og fikk utdelt dette. Ole-Kristian hørte om det var skjerf å få kjørt, og det hele endte med at vi fikk hvert vårt røde og blå Tvååkers IF-skjerf overlevert i gave. Stor stas!

Gressbanen bar litt preg av at det var blitt høst, og spesielt foran tribuna som kastet skygge over sidelinja det meste av dagen var banen mer jordete enn gressete, så jeg så for meg at det kunne bli noen svært skitne spillerdrakter etterhvert. Før avspark vekslet jeg også noen ord med en kampvert som lurte på hvilken avis jeg kom fra, og da han fikk høre at jeg var nordnorsk umiddelbart utbrøt «Jævla hestkuk!». Nydelig at den nordnorske kulturarven også brer om seg i det sørlige Sverige.

Da kampen kom i gang startet hjemmelaget friskt, men etter hvert syntes jeg gjestene fra Zlatans hjemtrakter tok mer og mer over, og det var på ingen måte ufortjent da de rett før omgangen var halvspilt gikk opp i 0-1.


Speaker hevdet i pausen at vi var 205 tilskuere, men jeg tror han tok litt hardt i her. Likevel var vi nok ikke noe særlig færre enn 150 som fikk se begge lag ha noen store sjanser før pause. Den største var det nok bortelaget som kom til helt på overtid, men det sto likevel fortsatt bare 0-1 da lagene gikk i garderoben.

Tross et nydelig høstvær var det absolutt å foretrekke å oppholde seg i sola, så det var ikke spesielt mange publikummere som hadde tatt plass i skyggen på tribuna. Også jeg prøvde å holde meg solvarmet, og tok plass nå etter pausen på den ene kortsida. Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortvilet prøve å komme tilbake i kampen, men det så egentlig ut som om skåningene hadde relativt god kontroll.


Det å se ut som man har kontroll i en fotballkamp kan ofte være et tveegget sverd, og så også her. Ti minutter før full tid glapp det for de hvitkledde, og Tvååkers menn kunne juble for å ha satt inn 1-1.

Begge lag hadde noen muligheter mot slutten av kampen, men da oppgjøret ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen leverte jeg igjen fra meg fotovest og akkreditering, og satte kursen nordover mot nok en kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

mandag 5. oktober 2026

Årjängs IF - IFK Ås 9-1

Etter drøye to timer på veien fra dagens første kamp svingte jeg rett etter at kampen var blåst i gang inn ved et stadion jeg hadde besøkt før. Denne gangen skulle jeg dog på kunstgressbanen like ved, og se kvalifisering til neste års division 5 mellom Årjäng (Som hadde endt årets div 5 tredje sist på tabellen) og IFK Ås (Som hadde endt nest øverst i sin avdeling i division 6).


Som sagt var kampen alt satt i gang da jeg kom, men jeg fikk bekreftet av han som betjente den noe provisoriske kiosken som var satt opp at det ikke var scoret noen mål ennå. Det var likevel ikke spilt mer enn omlag fire minutter av kampen da 1-0 kom, og det favorittstempelet hjemmelaget nok hadde som følge av at gjestene ikke kunne bruke spillerne tilknyttet IF Örnen, som de har en farmerlagsavtale med begynte å bli innfridd.


De gulsvarte fortsatte å ha tilnærmet full kontroll, og tross at gjestene mente det skulle vært dømt offside ble det 2-0 etter et hjørnespark ca 9 minutter ut i kampen.


Det var noe over hundre tilskuere på plass her, og etter at vi hadde fått se hjemmelaget misbruke flere muligheter til å øke ledelsen fikk de etter rundt 25 minutters spill en noe soft straffe. Det ble protestert heftig, men dømt er dømt, og straffen ble satt i mål til 3-0.


Mot slutten av omgangen fikk så IFK Ås mulighet til å presse litt, men det så egentlig ikke veldig farlig ut. En tilsynelatende enkel ball ble satt mot mål, og det så ut til at keeper hadde full kontroll, men plutselig var ballen bak ryggen på ham og trillet over streken til 3-1! Skulle vi få en opphenting?


Reduseringen var noe av det siste som skjedde før pause, og dermed sto det 3-1 mens ÅIF samlet seg rundt benken og dommerne og bortelaget forsvant mot garderobene. Etter et kvarters tid var alle på plass igjen og kampen kunne fortsette.


Årjäng fortsatte å dominere ute på kunstgresset, men bortelagets målvakt hadde en svært god dag mellom stengene, og hindret flere store sjanser fra å bli scoringer. I det 65. spilleminutt (Nå hadde jeg endelig nøyaktig tidtaking) måtte han likevel melde pass etter et hjørnespark og ledelsen var økt til 4-1.


Under to minutter senere ble det så dømt frispark ganske langt ute på banen, og vi fikk se et fremragende skudd som tok Årjäng opp i 5-1.


Etter knapt 77 minutters spill kom så 6-1, før 7-1 ble satt inn tre og et halvt minutt senere. Det var så knapt fem minutter igjen til full tid da 8-1 ble hamret inn etter et hjørnespark.


Den siste spikeren i kista kom med 88:40 på min stoppeklokke, og det hele endte dermed 9-1. Jeg trodde jeg nå skulle dra hjem, men fikk til min store overraskelse se det bli gjort klart til straffekonk. Det viste seg at man i denne kvalifiseringsturneringen avslutter alle kamper med en straffekonk, sånn at dersom to lag mot formodning skulle ende helt likt, så vil man ha en «tie-breaker» som kan avgjøre endelige plasseringer uten noen omkamper.


Jeg tok derfor plass for å se straffesparkkonkurransen også, og fikk se en rekke gode straffer, og noen gode redninger.


Etter fem straffer til hvert lag sto det 4-4, og det ble tatt to straffer til for hvert lag, før det endte med at Årjäng også stakk av med seieren her!

Jeg satte nå kursen vestover, og kunne etter litt shopping og bensinfylling i Töcksfors krysse grensa og høre på radioen at Norges landslag gikk på sitt tredje strake tap i Nations League.

IFK Trollhättan - Göta BK 2-1

Etter mye fram og tilbake bestemte jeg meg etter hvert for at denne søndagen skulle brukes til svensk breddefotball. Jeg sto derfor tidlig opp, innså at Martin som hadde ymtet frampå om å bli med var en tapt sak og satte kursen sørover alene. Jeg kom i god tid før avspark fram, hørte ferdig sist episode av Pyro og Pivo, og gikk så inn på anlegget hvor det var klart for siste serierunde i division 5 Västergötland NV mellom IFK Trollhättan og Göta BK.


Sportslig sett var utgangspunktet her ganske enkelt. Hvis serieleder Arentorp/Helås skulle gå på et tap i sin kamp ville IFK Trollhättan gå forbi dem dersom de vant denne kampen. Det var derfor ingen stor overraskelse at de blåhvite kom godt ut fra startblokkene etter at kampen noen minutter forsinket ble blåst i gang. Han som på mystisk vis ikke klarte å sette den første enorme sjansen til hjemmelaget i mål kan likevel trøste seg med at det uansett var dømt offside, så en eventuell scoring ville blitt annullert.


Vi rundt hundre frammøtte fikk se IFK-erne stange og stange mot mål, før lagets kaptein omtrent halvveis ut i omgangen endelig fikk uttelling. Ballen ble hamret inn omtrent fra 16-meteren, og man kunne juble vilt for 1-0.


Hjemmelaget fortsatte å dominere selv om gjestene nå og da var på kortvarige besøk i motsatt ende av banen, og det framsto etter hvert smått utrolig at ikke ledelsen var større. Dette var nok noe av grunnen til at det begynte å bre seg litt frustrasjon hos vertskapet, og dommeren måtte etter hvert ta en alvorsprat med trenerteamet for å få dem til å roe seg litt ned.

Mer alvorsprat ble det da vi rett før pause fikk se en av gjestene bli stygt taklet rett foran IFK-benken. Dommeren og AD1 konfererte litt mens han fikk behandling, men da han ble båret av banen endte det ikke mer alvorlig enn med et gult kort.


Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene kunne gå i garderobene for å få roet seg ned litt, noe jeg tror var ganske påkrevd. Han som hadde måttet forlate banen var for øvrig neppe aktuell for noen retur, ettersom han nå ble båret fra benken til garderoben, med en ispose grundig tapet til ankelen.


Om trollhätteborna på banen visste det vet jeg ikke, men rapportene fra serieledernes kamp sa at de også hadde tatt ledelsen. Her i Trollhättan kunne man uansett ikke gjøre annet enn å vinne selv og håpe at ting skulle snu i den andre kampen. Igjen måtte vi vente omtrent halvveis inn i omgangen før det kom noe mål, og igjen var det en IFK-spiller som var sist på ballen. Dessverre for de blåhvite gikk ballen i samme mål som i første omgang, altså var det et ganske forferdelig selvmål vi hadde fått bivåne.

Vertskapet hadde byttet ut sin lagkaptein nå, men han som nå hadde armbindet ville ikke være noe dårligere enn hva kompisen hadde vært i første omgang, og sørget i det 72. spilleminutt for å hamre inn 2-1 og ny ledelse til hjemmelaget.


Da vi nærmet oss slutten av kampen så jeg plutselig at dommeren gikk bort og snakket litt med sin assistent på ny, mens han gestikulerte mot klokka si. Da han kom tilbake inn på banen blåste han av oppgjøret, selv om stadionuret bare sto på 86 minutter! Det virket som om han hadde fått noe trøbbel med sin egen klokke, og siden de ikke hadde annet offisielt ur valgte de å bare blåse av! Heldigvis ledet nå Arentorp/Helås stort i sin kamp, men om de hadde gått på et tap ville jo dette vært en potensiell storskandale, ettersom Göta BK hadde blitt fratatt 4 minutter pluss tilleggstid de kunne brukt på å utligne!


Jeg innså uansett at jeg på grunn av den framskynda kampslutten kunne rekke en kamp jeg egentlig hadde avskrevet, så mens jeg så dommertrioen sto og diskuterte med en fra teamet til IFK Trollhättan hastet jeg mot bilen og satte kursen nordover på E45, mens jeg så at antatt ankomsttid til neste kamp minutt for minutt nærmet seg annonsert avsparktid.

søndag 20. september 2026

Djurgården - Elfsborg 1-2

Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.


Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.


Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.

Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!

Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.

Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!


Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.

Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!


«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.