Groheds IF - Hamburgsunds IF 5-2

Med en spillefri mandagskveld var det bare en ting å gjøre: Finne ut hvor det skulle spilles fotball. Jeg hadde egentlig sett meg ut en fæl tur til Brålanda, men da jeg oppdaget at en utsatt kamp på et mer behagelig sted var blitt berammet i kveld endret jeg planene og satte kursen rett sørover etter jobb. Før jeg krysset Svinesund plukket jeg opp André, og etter et lite pitstop utenfor Uddevalla krysset vi Uddevallabron og svingte av til høyre. Vi skjønte snart at vi var på rett vei, for gjennom tåka lyste det kraftig fra de gule flomlysene fra banen hvor det skulle spilles kamp i gruppe B i distriktsmesterskapet i Bohuslän-Dalsland mellom Groheds IF og Hamburgsunds IF.

Etter å ha parlamentert oss inn til kunstgressdelen av Grohedsvallen (Vi var ikke helt forberedt på at det skulle være inngangspenger her) tok vi anlegget nærmere i skue. Omgivelsene så vi ikke stort av, men reisefølget lot seg begeistre av at det lot til å være mulighet for å finne et høyt utkikkspunkt når det var kamp der i dagslys, og i tillegg så vi at det var kiosk her, uten at det hjalp oss noe særlig i kveld. Rett før avspark dukket også den svenske banehopperen Michael opp, så alt var duket for en hyggelig fotballaften i tåka.

Da kampen ble sparket i gang gikk hjemmelaget rett i angrep, og før vi visste ordet av det hadde de scoret! En corner var det som førte til 1-0, og det var ikke spilt mer enn ca 45 sekunder. Halvanna minutt senere ble ledelsen doblet til 2-0. Skulle vi få en helt vanvittig målorgie?

Etter pangstarten roet det hele seg noe ned, og det må understrekes at Hamburgsund på ingen måte ble så rundspilt som det kunne virke om man bare så på stillinga. De blåkledde hadde rett og slett en god del uflaks, og kom blant annet til et stolpetreff som nok ville gitt en helt annen kamp om ballen hadde gått inn i stedet for ut.

Grohed hadde på sin side en del gli, og tross at de i tillegg til gjestenes forsvar også måtte forsere en svær vanndam ved sekstenmeterstreken kom de seg til noen gode sjanser. Flere mål ble det likevel ikke før en spiller rett etter at klokka passerte en halvtime spilt ble felt og gikk i bakken inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble sikkert satt inn, og det sto 3-0.

Som sagt var det vi hadde sett ikke en typisk 3-0-affære, men fotball handler om å score mål, og det var det bare ett av lagene som gjorde i første omgang. Det var dermed fortsatt med en tremålsledelse hjemmelaget kunne gå mot garderoben, mens de tilreisende nok lurte litt på hva det var som hadde truffet dem.

Etter pause ble vi tre banehopperne stående og snakke med en godt voksen svensk herre, som blant annet hadde vært til stede på den legendariske VM-playoffkampen mellom Sverige og Østerrike i Gelsenkirchen høsten 1973. Mannen var et oppkomme av gode historier, så selv om fotballen ute på banen var så som så kjeda ingen seg et sekund.

Litt over halvveis ut i andre omgang økte Grohed ledelsen til 4-0, mens alt bortelaget hadde kunnet juble for var et skudd i tverrliggeren. Det var nok ikke mange som nå trodde at kampen skulle ende med noe annet enn hjemmeseier, men et lite håp for Hamburgsund ble tent da et frispark endte i mål til 4-1 med 73:20 på min stoppeklokke.

I det 80. spilleminutt fikk vi nok en scoring på frispark, men denne gangen var det vertskapet som kunne feire. 5-1 og jubel blant de fleste av de 60-70 fremmøtte.

Hamburgsund fikk faktisk ett mål til, ca fem minutter før full tid, så tross at kampen endte med tap 5-2 kunne de iallfall ta med seg at andre omgang endte uavgjort med to mål til hvert lag.

André og jeg takket Michael og den andre svensken for godt selskap, og satte kursen hjemover på en heldigvis noe mindre tåkete E6 enn da vi dro sørover. Etter ankomst Oslo kunne jeg endelig spandere på bilen et sårt etterlengtet besøk i en vaskeautomat før jeg dro hjem og tok kveld.

Flere bilder fra kampen (Ikke spesielt mange, for flomlysene var faktisk helt krise) kan du se på Google photos.

Nybygda - Nybergsund 0-9

I Indre Østland fotballkrets er kvalifiseringa til neste års cup alt i gang, og da jeg så at det skulle være tidlig avspark på en kamp på den nylig Futbology-splitta OBOS-bana i Brumunddal var det bare å planlegge tur på formiddagen før orkesterkonsert på kvelden. Jeg fylte bilen med et par Vålerenga-supportere, og sammen passerte vi Romerike og Hedmarken, før vi parkerte og tuslet opp mot banen hvor det altså skulle spilles cupkvalik mellom Nybygda og Nybergsund.

At klubbnavnene starter med Ny- er kanskje det eneste de to klubbene som skulle møtes hadde til felles. Mens Nybygda er en kompisgjeng som nok ikke trener seg i hjel i forsesongen og til daglig spiller i sjettedivisjon er Nybergsund en ambisiøs klubb som nok anser fjerdedivisjon som minst ett nivå lavere enn hvor de faktisk skulle vært. Man trenger heller ikke veldig god hukommelse for å minnes deres fire sesonger på nivå to i fotballpyramiden for noen år siden. Det var dermed ingen overdrivelse å si at gjestene var massive favoritter i denne kampen som ble spilt på en kunstgressbane omgitt av kritthvite snøskavler etter at det hadde kommet en hel del snø natta i forveien.

Ved avspark ga været derimot klare indikasjoner på at våren er på vei, og det tok ikke mange minuttene før tryslingene viste at de hadde ikke tenkt å avslutte årets cupeventyr (Som etter den fæle omlegginga teknisk sett er neste års cup) riktig ennå. Det tok såvidt tre minutter, så lå ballen i mål bak Nybygdas keeper. Med 0-1 allerede mistenkte jeg at om hvittrøyene hadde den rette innstillinga kunne det bli solide målsifre i denne kampen til slutt.

Det meste fortsatte å foregå foran hjemmelagets (som altså spilte på en lånt bane, da deres egen «tundraen» nok ikke er spilleklar på minst et par måneder ennå) mål, men de røde forsvarte seg godt. De kom også til noen små besøk i motsatt ende av banen, men for det meste hadde Nybergsund-keeperen en svært rolig dag på jobben. Like rolig var det ikke for vertskapets målvakt, og han vartet opp med et par gode redninger før han et kvarter ut i kampen igjen måtte melde pass så det ble 0-2.

Etter det andre målet måtte Nybygda også gjennomføre et keeperbytte, uten at jeg tror det på noen måte ble avgjørende for kampen. Foran det som etterhvert krøp opp mot trekvart hundre tilskuere som hadde benyttet anledningen til å skaffe seg det som ble sagt å sannsynligvis være Nybygdas første papirbilletter til en fotballkamp noensinne fortsatte gjestene å male på, men enten var presisjonen for dårlig, eller så ble forsøkene blokkert.

Om det var stresset som gjorde det vet jeg ikke, men jeg klarte ikke å se at det hadde vært noen smell i forkant da hjemmelagets keeper plutselig begynte å blø neseblod, men etter litt leting fikk man tak i noe å stappe i nesa på ham så kampen kunne fortsette. To-tre minutter før pause fikk så Nybergsund en corner som aldri ble skikkelig klarert, og etter mye om og men endte ballen i mål til 0-3.

0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause og lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat. Selv benyttet jeg anledningen til å prøve ut Brumunddals vafler, som absolutt fikk godkjent karakter! Lagene kom etter hvert tilbake, og kampen fortsatte i samme spor som før, selv om det tok 11 minutter etter hvilen før vi fikk neste mål, og 0-4.

I det 62. spilleminutt kom 0-5, og etter en offsideannullering av et flott mål ble ballen igjen satt i nettet til 0-6 rett etter stoppeklokka hadde passert 77 spilte minutter. Halvanna minutt senere kom så 0-7, så det var nå svært tydelig at vi snakket om to lag fra ganske forskjellige fotballvirkeligheter som møttes.

Vi nærmet oss 82 minutter spilt da bortelaget gikk opp i 0-8, før 0-9 kom med halvanna minutt igjen av kampen. Jeg begynte å lure på om det skulle bli tosifra, men dommeren blåste av uten å legge til noe tid, og dermed endte det hele med en nimålsseier til laget fra grensetraktene.

I det jeg var på vei ut av banen hørte jeg snakk om noe tvil om spilleberettigelse hos en av Nybergsunds målscorere som hadde pådratt seg rødt kort i siste serierunde i fjor, så det blir spennende å se om det leveres noen protest og om denne i så fall blir tatt til følge. Det er iallfall ingen tvil om at debatten om hvorvidt FIKS burde gjøre det umulig å registrere spillere som ikke har lov å spille kommer til å fortsette også i 2026.

Jeg satte sammen med mine passasjerer igjen kursen sørover, og rakk fram akkurat i tide til å gjennomføre en finfin konsert med orkesteret jeg spiller i!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Ullensaker/Kisa 1-1

Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.

Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.

Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.

Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.

Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.

Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.