VfL Bochum - Arminia Bielefeld 1-0

Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp spratt jeg opp av senga da jeg lørdag morgen hørte politiet rope ett eller annet i megafoner utenfor hotellet. Jeg tok en kjapp visitt i dusjen, og da jeg kikka ut etterpå så jeg at hotellet var mer eller mindre omringa av politifolk med hjelmer! Etter å ha sjekka ut skjønte jeg at grunnen var at siden hotellet ligger vegg i vegg med togstasjonen var fortauet utenfor valgt som avgangspunkt for bortesupporternes marsj til stadion, men jeg klarte på mystisk vis å komme meg forbi sperringene og ut i Bochums gater på jakt etter litt frokost, men fant ut at jeg like godt kunne traske den lille halvtimen ut til stadion hvor andrebundesligakampen mellom Bochum og Arminia Bielefeld skulle spilles for å finne noe å spise der.

Etter et lite måltid utenfor klatret jeg opp trappene og fant meg en plass bakerst på ståfeltet hvor jeg hadde fått lånt et sesongkort som jeg hadde fått benytte meg av foran denne utsolgte kampen i dag. Herfra fikk jeg se lagene komme inn til oppvarming mens begge lags supportere etter beste evne prøvde å booste selvtilliten deres foran dette viktige oppgjøret som på mange måter var en sekspoengskamp mellom to lag midt på tabellen. At denne støtten var viktig for laget blant andre «Kongen av Ruhr» og «Styrmann» støtter ble ganske tydelig da trener Uwe Rösler iført sine lett gjenkjennelige kortbukser rett før lagene forsvant inn i garderoben kom bort til kortsida og veiva litt med armene for å få publikum til å våkne.

Etter hymne og innmarsj gjorde spillerne seg klare for avspark, men dette ble litt forsinket da supporterne fra byen som ikke fins hadde med seg store mengder røykgranater de ikke hadde tenkt å ta med hjem igjen.

Da røyken lettet ble spillet startet, og kampen ble lenge preget av en stor mangel på sjanser. Det kom noen intense rop om straffespark da en av hjemmelagets menn ble revet overende etter knappe ti minutter, men dommeren hørte ikke på det øret. De mørkeblå hadde også en eller to store sjanser til, men noen mål ble det ikke, så det sto fortsatt 0-0 da de bemerkelsesverdige lukene ned til spillertunnelen ble åpnet og lagene igjen kunne forsvinne under bakken for en liten taktikkprat.

I pausen fikk vi se noe merkelig opplegg hvor to karer iført ølglass-kostymer(!) løp om kapp sammen med hver sin ledsager og en tom ølkasse. Noe sier meg at dette ikke er det samme showet FIFA planlegger for pausen i neste års VM-finale, men om jeg måtte velge tar jeg dette 12 av 12 ganger!

Etter pause dro Bielefeld-supporterne opp noen budskapsbannere med en melding om billettpriser (Jeg rakk dessverre akkurat ikke å få et godt bilde av dem).

Da vi passerte timen begynte jeg så smått å bli bekymret for om rekka mi uten målløse kamper skulle ryke, men samtidig var det tydelig at begge lag ville gjøre mål, selv om de ikke hadde fått det til så langt. 

Lyktes gjorde derimot Philipp Hoffman, som i det 70. spilleminutt klarte å overliste Arminias forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det sto 1-0! Tribunene på Ruhrstadion er kanskje laget av betong, men når alle hopper, så gynger det!

Resten av kampen var det naturlig nok gjestene som prøvde mest, men det ville seg fortsatt ikke for dem, og da fem-seks lange tilleggsminutter ebbet ut sto det fortsatt 1-0, og hjemmefansen kunne glade synge hva de mente om folk fra Øst-Westfalen hvor Bielefeld ligger.

Etter litt feiring forlot jeg stadion i høy hastighet. Jeg hadde egentlig tenkt å spasere tilbake, men da jeg så at det gikk en sporvogn like utenfor stadion stilte jeg meg heller i kø her, og kom meg på tredje forsøk inn. Etter en enda trangere tur enn de to jeg var gjennom i går fant jeg tilbake til hotellet hvor jeg fikk hentet sekken min, og kunne så planlegge togturen tilbake til Frankfurt hvor jeg senere på kvelden skulle fly hjem etter en særdeles vellykket tysklandstur!

Fortuna Düsseldorf - Schalke 04 0-2

Året går mot slutten, og tradisjonen tro hadde jeg funnet det best å rømme landet under den norske cupfinalen. I år gikk turen til det legendariske området Ruhr, kjent fra oppblåste kartutdrag i hjørnet av kart over hele Vest-Tyskland, og etter en flytur, en togtur, et innsjekk på hotellet, en ny togtur og til slutt en t-banetur på et vanvittig overfylt tog var jeg framme på stadionet hvor det skulle spilles andrebundesligakamp mellom Fortuna Düsseldorf og Schalke 04.

Stadionet som har vært med hjemmelaget helt siden de startet reisen opp fra nivå 4 i den tyske fotballpyramiden i 2004 viste seg fra sin beste side, og mens jeg inntok en krakauer og en apfelschorle fyltes det opp. Det var tydelig at naboene fra Gelsenkirchen hadde mobilisert kraftig, for det var blåhvite skjerf å se overalt, og det var langtfra bare i svingen hvor det store banneret med Nordkurve Gelsenkirchen hang at det var et solid trøkk. Trøkk ble det også fra hjemmesvingen ved kampstart, da vi fikk dette imponerende pyroshowet.

Ute på banen tok laget til den legendariske Stålkamerat-profilen Herbert Scherer styringen, og med unntak av noen få gode Fortuna-perioder var det gjestene som så best ut. Det var også bortefansen som imponerte meg mest på tribunene, og når de virkelig trykket til skulle man nesten tro det var de som var på hjemmebane, selv om også de rødhvite var et imponerende skue.

På høytalerne og storskjermene kom det stadig beskjeder som ble grundig ignorert av hjemmefansen om at pyroteknikk ikke er tillatt. Den tidligere NFF-generalsekretæren som klarte å påstå at det ikke blusses i Tyskland ville fått seg litt av en overraskelse om han prøvde seg her.

Jeg hadde lagt merke til at gjestene hadde en spiller som tok svært lange innkast, og rett før vi passerte 45 spilte minutter førte ett av disse til at en av lagkameratene hans fikk et kne i ansiktet og dommeren blåste straffespark!

Etter litt pleie av den skadde var det klart for straffen, og selv om keeper gikk riktig vei kunne bortefansen nå juble for 0-1.

Det skjedde ikke mer i overtida, og lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavlene. Selv holdt jeg meg i ro, ettersom jeg tenkte det var nok å bestige de mange trappetrinnene opp til plassen min én gang denne dagen. Etter litt flagging og skjerfing i bortesvingen var det så klart for nye 45 minutter fotball.

Kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang, med en ganske dominerende serieleder som innimellom ga hjemmelaget noen vanvittige sjanser de på mystisk vis klarte å misbruke.

Det var såvidt spilt ti minutter etter pausen da veien mot poeng for hjemmelaget gikk fra tung til nær uoverkommelig. En takling ved sidelinja var alt for tøff, og dommeren var resolutt i lomma etter det gule kortet. Spilleren det gjaldt hadde et gult fra før, og dermed måtte også det andre kortet fram. Rødt kort, og ti mann på banen for vertskapet resten av oppgjøret.

Tross at de var redusert i antall klarte Fortuna å produsere noen fler enorme sjanser de kunne misbruke, men i det 81. minutt lyktes endelig Schalke 04 med å sette inn sitt andre mål. Bierdusche i bortesvingen, og jeg så en hel del hjemmetilskuere som gikk mot utgangene mens Mike Oldfields toner til Moonlight Shadow runget fra glade bortefans.

Flere mål ble det ikke denne fredagskvelden ved Rhinens bredd, og mens glade folk fra Gelsenkirchen feiret hadde Fortunas spillere og støtteapparat en samling ved midtsirkelen for å bearbeide det som hadde skjedd.

Jeg forlot etterhvert tribuna, og stilte meg i køen tilbake mot banen som skulle ta oss tilbake til Hauptbahnhof. Første del av denne køen var svært godt organisert, mens nede på plattformen var det totalt kaos. Bedre ble det ikke av at noe skjedde som gjorde at vi fikk et langt opphold i avgangene, men til slutt kom jeg meg da både inn til sentrum av Düsseldorf og videre til Bochum hvor jeg skaffet meg en Weltmeisterteller fra Lukas Podolskis medsammensvorne før jeg tok kveld.