Tromsø - Rosenborg 3-2

Etter å ha forlatt kampen på Hansnes ble jeg dumpa ved hotellet mitt hvor jeg satte fra meg kameraene og sånt og deretter travet avgårde oppover mot Alfheim (Eller Romssa Arena, om du foretrekker sponsornavn på stadioner). Her var jeg innom Store stå pub og hilste på kjentfolk, før jeg inntok felt L, klar for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Rosenborg.

Spenningen på hele stadion var stor, skulle TIL klare å reise seg igjen etter nedturen 16. mai, og en generelt elendig sesongstart? Forza Tromsø hadde på forhånd bedt flest mulig være på plass alt fra ca 1830 for å vise støtte til laget gjennom oppvarminga. Jeg hadde varmet opp med en liten prematch-Mydland, og var tildelt ett av de store flaggene på feltet, og det var om jeg skal si det selv slettes ikke så verst trøkk mens spillerne klargjorde muskulaturen og hodene. 

Skjønt klargjorde hodene? Da kampen kom i gang 1915 lurte vi på om noen hadde satt ut et rykte i garderoben om at avspark ikke var før 1930? Det tok ca 25 sekunder før ballen lå i nettet bak TILs danske keeper, og akkurat der og da så det virkelig ut som om elendigheten ingen ende ville ta for de rødhvite!

Det begynte deretter å snø ganske så tett, og jeg fikk noen rapporter om tv-bilder som ga assosiasjoner til justering av tv-antenner på åttitallet (de som er gamle nok, de vet hva jeg snakker om). På supporterfeltet fortsatte vi likevel å synge, hoppe, flagge, klappe og rope, men foreløpig uten allverdens respons ute på kunstgressmatta.

Vi begynte å nærme oss pause da en RBK-spiller ble felt innenfor sekstenmeteren til Tromsø, og dermed gikk vi fra vondt til verre. Straffen ble satt i mål, og det sto 0-2.

Med 2-0 på tavla da lagene gikk i garderoben ble det et lite krisemøte blant noen av aktørene på tribuna. Hvordan skulle vi agere dersom andre omgang viste seg å bli like elendig som den første hadde vært? En plan ble lagt, men samtidig viste det seg at spillerne hadde hatt sitt eget lille krisemøte i garderoben, og heldigvis skjedde det ting som følge av det!

Det hadde blitt gjort et par bytter i pausen, men når man så på laget nå skulle man nesten tro alle 11 hadde blitt byttet ut. Etter tre minutter vant man et frispark i farlig posisjon, og vi kunne nesten ikke tro det da et presist innlegg fra Runar Norheim ble ekspedert videre i mål til 1-2 av Vegard Erlien.

Jubelen hadde knapt lagt seg før vi på ny fikk frispark nesten på samme sted, og under over alle undre: Denne gangen traff innlegget fra samme mann hodet til Vetle Skjærvik, og igjen gikk ballen i mål! 2-2, og vi lurte på om det faktisk skulle lykkes å få noe ut av en kamp hvor førsteomgangen hadde vært så krise?

Spillet jevnet seg igjen noe ut, men nå så TIL faktisk ut som et fotballag, og oppildnet av vår energiske support øynet vi stadig håp. I det 78. minutt kom så gledeseksplosjonen! Igen var det Runar Norheim som sto bak, men denne gangen i åpent spill og ikke som resultat av en dødball. Ballen ble slått inn, traff Jens Hjertø-Dahl som fyrte av, og vi fikk se et PERFEKT treff i krysset! 3-2!

Tromsø-gutten Jens Hjertø-Dahl (født 2005) scorer det viktigste TIL-målet siden Arne Vidar Moens ikoniske mål i 2003 og jubler selvsagt sammen med den 12. mann @ForzaTromso ! pic.twitter.com/tDNo18QQC3

— Magnus Joki Arild (@MagnusJokiArild) May 20, 2024

Gledesscenene etterpå var enorme, men nå ventet et lite kvarter med nervøsitet. Skulle RBK klare å slå tilbake og frarøve oss sesongens andre trepoenger? Det var bare en ting for oss på tribuna å gjøre for å motvirke dette: Syng, syng, syng! Dette lot til å virke, etter tre lange overtidsminutter ble det klart at sluttstillinga var 3-2, og ingen trengte å ta stilling til om noen av kriseplanene som ble lagt i pausen måtte iverksettes.

Etter litt jubling og nedpakking av utstyr tok jeg deler av FT13 Senior med meg på kebabsjappe, før jeg inntok hotellet og sovnet før jeg hadde kledd av meg sokkene, men heldigvis våknet klokka 0230 så jeg fikk satt på vekking klokka 4 med mål om å komme meg på et fly sørover igjen etter en svært vellykket Tromsø-tur!

Ringvassøy - Storsteinnes 4-3

Etter å ha slikket sårene hjemme i Nordsjona noen dager etter miséren i Bodø, så hadde jeg søndag ettermiddag returnert til din vindfulle byen via kystriksveien ettersom værvarselet tilsa at Saltfjellet kanskje ikke var en helt optimal rute. Etter å ha overnattet hos en Glimt-supporter dro jeg så til flyplassen, kom meg nordover til Nordens paris, og etter å ha dumpet bagasjen på hotellrommet mitt der satte jeg sammen med Jon-Vidar kursen videre nordover for å se femtedivisjonskampen mellom Ringvassøy og Storsteinnes.

På veien utover hadde vi kjørt gjennom flere svært lite maiaktige snøbyger, og like etter ankomst ved kunstgressbanen med den majestetiske utsikta over Langsundet mot Reinøya kom det nok en byge. Heldigvis var det en liten gapahuk litt oppafor banen, så vi rømte inn der mens det snødde som tettest, og observerte at lokale krefter måtte måke fram linjene.

Da kampen skulle til å starte snødde det igjen ganske tett, men dommeren lot seg ikke stoppe av dette. Kampen kom i gang, og det var hjemmelaget som kom best i gang. Det var på ingen måte ufortjent da de hvitrøde satte inn 1-0 etter et hjørnespark i det 7. minutt.

Bare 3 minutter senere kom så 2-0, også det etter en corner.

Vertskapet fortsatte å ha styringa ute på matta, og i det min stoppeklokke passerte 14 spilte minutter kom også 3-0, og jeg lurte virkelig på om dette skulle bli en storseier av episke proporsjoner. Flesteparten av de nærmere 60 i publikum var iallfall svært fornøyde, og Ringvassøy-speakeren tok tidvis helt av! Storsteinnes-spillerne var naturlig nok ikke like happy, og tok en liten samling for å snakke sammen om hvordan dette gikk.

I det 24. minutt var det så nok en gang tid for en scoring etter at ballen hadde blitt plassert i hjørnet. Starten på sekvensen som ga mål oste ikke akkurat av kvalitet, men slutten var helt kokos før ballen til slutt lå i buret for de tilreisende, og det sto 3-1.

Ringvassøy økte like etter til 4-1, så da Schau og Aune ringte meg en liten halvtime ut i kampen for en rapport på 4-4-2 Radiosporten var dette stillinga jeg kunne fortelle om, og flere mål ble det faktisk ikke i første omgang, så dette var også pausestillinga.

Serveringstilbudet her på Hansnes var dessverre begrenset til kaffe (som i anledning kaldværet var gratis), så jeg sto over, og da lagene kom ut igjen fortsatte været å variere fra sol til snø og ymse blandingsvarianter mellom disse to ytterpunktene. Til tider var det snøstorm på Reinøya rett over sundet, mens sola skinte på banen her, og til tider var situasjonen den motsatte.

Etter pause fikk vi i det 53. og det 55. minutt to kjappe scoringer til gjestene fra fastlandet, og det kunne nå virkelig se ut som om den solide ledelsen RIL hadde hatt var i ferd med å forvitre.

Ansporet av ivrige tilrop fra det kvinnedominerte publikummet klarte de lokale likevel å ri av stormen, så da dommeren etter 90 ordinære minutter og noen minutter tilleggstid blåste av sto det fortsatt 4-3.

Jeg hastet tilbake til bilen til Jon-Vidar, og sammen kom vi oss tilbake til byen hvor det nå ikke var mer enn tida man trengte for å gjøre seg klar og komme seg videre til kveldens hovedkamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bodø/Glimt - Tromsø 4-0

Fotballens nasjonaldag er sekstende mai, så med ei langhelg i vente hoppet jeg etter jobb på et tog til Gardermoen og landet en knapp time før avspark på flyplassen det skal brukes milliarder på å flytte 150 meter. Her dukket etterhvert min korpskompis Kåre med familie opp, og etter at de hadde lastet ut sin bagasje lastet de inn meg og vi fant en passende parkeringsplass ikke langt fra stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Da jeg entret arenaen var det alt full kok på bortefeltet, men jeg kom meg til en sentral plassering, hvor jeg kjapt fikk utdelt et flagg det skulle viftes med. Da spillerne entret kunstgressmatta ble det dratt opp en strålende tifo med en 1945-inspirert melding til enkelte av de gule.

Foto: Kristian Müller

Da kampen kom i gang var plutselig plasseringa av meg og flagget mitt ikke god nok for vaktene, men etter at Kato hadde diskutert både med de lokale og våre medbragte vakter innså de at kravet om at jeg skulle flytte meg var idiotisk, så jeg kunne fortsette å stå der og veive. Etter ei stund måtte også den vakta som sto rett foran meg flytte seg av hensyn til TV, og da ble faktisk flaggforholdene enda bedre.

Dessverre var det nok en gang oss på bortefeltet som skulle vise seg å stå for dagens beste rødhvite prestasjon. Hjemmelaget scoret to kjappe mål midt i første omgang, og det haglet rotter mot de gule. TIL klarte likevel aldri å komme tilbake i kampen.

Det sto dermed 2-0 til pause, og vi fikk en ny runde med rødhvit tifo, før kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang. Bodøværingene scoret to mål til, og spesielt etter det første av disse lot jeg meg sjokkere av at dommerne tilsynelatende godtar hva som helst av provokasjoner fra spillerne mot motstandernes supportere uten at det deles ut gule kort. Ellers er det verdt å nevne at det ble sunget en liten ad hoc «De som vet de vet»-sang i retning et tidligere Forza Tromsø-medlem da han ble byttet inn for vertskapet.

Kampen endte 4-0, og mens hjemmelaget feiret var det en alvorstynget gjeng som samlet seg i østenden av stadion for å takke oss supportere for støtten, og som jeg sa til sportssjef Lars-Petter: Det har brent ei stund, men nå har det begynt å brenne på dass, og det er ingen god følelse for da svir det i ræva!

Kåre hadde underveis i kampen måttet dra fra stadion for å fly til mer spennende destinasjoner, så jeg kunne overta bilen hans og sette kursen mot Nordsjona for ei langhelg hos opphavet før jeg på mandag igjen skal synge meg hes i et forsøk på å få med meg en TIL-seier i 2024.

(Dessuten oppdaget jeg da jeg kom hjem at billetter til neste bortekamp var lagt ut, så da var det bare å løpe og kjøpe…)

Eidskog - Kjellmyra 3-2

Tirsdagskveld, og gleden var stor da jeg oppdaget at det endelig bød seg en anledning til å få sett Eidskog spille på Skotterud, som var det av de tre anleggene klubben bruker jeg fortsatt ikke hadde besøkt. På facebook så jeg til min store glede at klubben hadde skrevet at det skulle være kamp, så bekymringsløst plukket jeg opp Ole Jakob og satte kursen østover. Da vi kom fram så det veldig tomt ut der, og etter litt research fant jeg ut at kampen var flyttet til kunstgresset på Magnor. Vi hoppet i bilen og kjørte i full fart de 7 minuttene bortover, og omtrent i det jeg hadde parkert bilen hørte jeg dommeren blåse i gang sjettedivisjonskampen mellom Eidskog og Kjellmyra.

Jeg var mildt sagt lite blid, da gress- og kunstgressbanene på Magnor bare ligger inne som ett anlegg i Futbology-appen, og da var det en fattig trøst at mitt forrige besøk her tross alt var en kamp på naturgresset. Ole Jakob var like blid da han manglet banen, og Geir Ingvald og Stian fikk heller ikke bomtur på denne måten. Jeg tenker at det at banen på Skotterud ikke var spillbar, det fant man ikke ut fem minutter før kamp, det hadde man visst minst i et par timer, og da burde det være mulig å kommunisere endringen av kamparena ut både på sosiale medier men ikke minst på fotball.no hvor det fortsatt står at kampen gikk der den skulle gått.

Vel, kamp ble det altså uansett, og sammen med rundt femti andre fikk vi se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Omtrent det eneste som skjedde var at hjemmelaget litt ut av det blå scoret to kjappe mål i det 21. og 23. minutt.

Det sto dermed 2-0 da lagene tok pause og jeg fikk skaffet meg en vaffel som var såpass god at jeg nesten glemte hvor irritert jeg egentlig var. Etter en kort hvil sto alle klare på banen igjen. Alle unntatt dommeren, som hadde gått til garderoben en tur, men da han endelig kom tilbake fortsatte kampen, og det virket som om tenningsnivået hos lagene var skrudd et knepp opp nå.

Tross økt tenningsnivå, de store målsjansene lot fortsatt vente på seg, og mens vannet fosset utover gressbanen bak oss fra en vannslange hvor stoppekranen hadde røket satt vi nå der og så begge lag stange mot hver sin vegg, helt til vi like før det var spilt 78 minutter fikk se en av Eidskog-spillerne score et episk mål. Dessverre for hjemmelaget var det i eget mål, og det sto dermed 2-1 når vi gikk inn i sluttfasen av kampen.

Vertskapet slo raskt tilbake, og etter et raid ute på venstrekanten ble ballen slått inn og enkelt satt i mål til 3-1 etter 82 minutters spill. Nå måtte det da vel være avgjort?

I etterkant av scoringa ble det litt knuffing mellom han som slo inn assisten og forsvarsspilleren han hadde overvunnet, og etter dette tok kampen virkelig fyr. Begge lag virket veldig hissige nå, men spesielt hos de tilreisende utartet dette noe. Det ble delt ut flere gule kort til rødtrøyene, men likevel klarte de omtrent da vi gikk inn i overtiden å redusere til 3-2. Skulle det likevel bli poeng med hjem til Solør?

Tross reduseringen var ikke stemningen blitt noe bedre, og innimellom flere gule kort til de på Kjellmyras benk klarte også lagkapteinen å kjefte på seg et direkte rødt kort ute på banen. Sluttminuttene ble dermed gjennomført med bare ti mann, og like før kampen ble avsluttet var faktisk Eidskog svært nær å øke til 4-2. Avslutningen ble likevel for dårlig, og dermed endte kampen 3-2.

Ole og jeg takket de to fra Hamar for selskapet, og satte kursen videre østover for en kjapp handletur over grensa, før vi igjen kunne returnere til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Osterøy 2 - Bergen Nord 2 (1-2)

Etter å ha sjekket ut av AirBnB-leiligheta jeg hadde husert i de siste dagene satte jeg søndag kursen østover igjen, men før jeg forlot Vestlandet hadde jeg sett meg ut en kampmulighet til. Jeg svingte derfor av E16 og over en bru, og kom etterhvert fram til åstedet for sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til Osterøy og Bergen Nord.

Umiddelbart syntes jeg det var litt kjipt at kampen ikke skulle spilles på gressbanen like ved, men jeg måtte samtidig innrømme for meg selv at vertskapet hadde laga en virkelig fin arena her på kunstgresset, hvor man hadde bygd tribuner i andre etasje over et påbygg til Osterøyhallen som så ut til stort sett å bli brukt til utstyrsboder for fotballen. Jeg slet litt med å finne passelig påkledningsnivå, men fant til slutt ut at det var bedre å fryse litt når sola var borte enn å bli kokt når den var framme, så jeg valgte å stille i bare t-skjorte på overkroppen.

Litt før avspark dukket det opp to damer som låste seg inn i kiosken, så jeg gledet meg til å etterhvert undersøke hva som ble servert der. Da kampen kom i gang var det derimot ikke noe å skrive hjem om som ble servert ute på kunstgresset. Jeg har sjelden sett en kamp hvor så mye av spillet har foregått på den midterste tredelen av banen, og de få målsjansene som kom var i stor grad forårsaket av tilfeldigheter.

Om det var tilfeldigheter som lå bak at en av de gulgrønnes forsvarsspillere etter 26 minutters spill gjorde en glipp som ga ballen til en Bergen Nord-angriper vet jeg ikke, men det var definitivt ikke tilfeldig at han som fikk ballen skjøt den i mål, og dermed sto det 0-1!

Det var nærmere seksti tilskuere på kampen, så for å slippe kø i kiosken trakk jeg et par minutter før dommeren blåste av første omgang opp på tribuna for å teste utvalget der. Til min store glede pågikk det hektisk vaffelsteking, og jeg fikk kjøpt meg en herlig nystekt vaffel. Her om dagen erklærte jeg vaflene på Ågotnes som årsbeste, men jeg må innrømme at det ble en kortvarig tittel: Fra nå av er årsbeste vaflene i Lonevåg på Osterøy!

Etter å ha tilbragt pausen i skyggen oppe på tribuna trakk jeg etterhvert ned til banen igjen, og fikk herfra se kampen fortsette mye i samme spor som den hadde vært i første omgang. Om jeg så nøye etter virket det kanskje nå som om de tilreisende fra fastlandet hadde et lite overtak, og i det 62. minutt manifesterte dette seg ved at et hjørnespark ble konvertert til scoring og 0-2!

Siste del av kampen ble voldsomt oppstykket, da omtrent alle stopp i spillet medførte at ett eller begge lag gjorde bytter, og jeg mistenkte at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden. Gjestenes spillende trener brukte enhver anledning til å minne sine medspillere på at de måtte bruke tid, mens osterøyingene stresset voldsomt med å prøve å komme inn i kampen igjen. Da klokka akkurat hadde passert 89 spilte minutter kom så målet! 1-2, og alt var duket for høydramatiske overtidsminutter.

Litt inn i overtiden klarte Osterøy 2 å komme til en sjanse hvor et skudd ble reddet, keeper slo ballen opp så den gikk i tverra, og jeg var helt sikker på at nå ble det utlignet, men det viste seg at ballen ikke gikk inn men traff bakken utafor streken, og derfra ble klarert i sikkerhet.

Nærmere enn dette kom ikke hjemmelaget poeng, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-2, og de blåhvite kunne juble for tre poeng! Selv forlot jeg kjapt stadion, og kunne sette kursen videre østover etter en helt fantastisk fotballhelg i Bergen og omegn, hvor det attpåtil kun var den første kampen på Stord som ble preget av regn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Åsane - Start 1-0

Etter å ha kommet meg bort fra kampen jeg hadde sett og tilbake på fastlandet passerte jeg en lang rekke tunneler før jeg befant meg litt bak Åsane Storsenter. Fant først en av få ledige parkeringsplasser, før jeg navigerte meg fram til presserommet hvor jeg etterhvert fikk utlevert en fotovest så jeg kunne gå ut og gjøre meg klar til å se førstedivisjonskampen mellom Åsane og Start.

Ved å sjekke inn her fikk jeg endelig fullført OBOS-ligaen, og som en uventet bonus fikk jeg også badge for å ha fullført Toppserien for kvinner, ettersom Åsanes damelag også spiller her. Etter at myntkastet var tatt tok jeg meg ned en av de mange trappene i forkant av den imponerende hovedtribunen på det ganske nyetablerte stadionet, og fikk se kampen komme i gang akkompagnert av litt pyro fra bortefansen.

Jeg hadde på forhånd ventet at kampen ute på banen kunne komme til å bli ganske jevn, men tribunekampen hadde jeg virkelig ventet at gjengen fra Sørlandet skulle komme seirende ut av. Innledningsvis leverte de gulsvarte virkelig bra fra tribunen, mens dem de var der for å støtte kanskje ikke virket like bra ute på banen i sine blå reservedrakter. Hjemmefansen var på sin side kanskje et lite hakk eller to over det jeg hadde forventet, mens de orangekledte ute på kunstgresset faktisk tidlig tok styringen i kampen uten på noen måte å framstå overbevisende.

Kampen bølget fram og tilbake gjennom omgangen, og det virket etterhvert som om den energien Start-supporterne hadde vist innledningsvis begynte å forsvinne litt etter litt, mens Åsanes «Martyrene» på sin side virket både sterkere og mer koordinerte etter som kampen forløp.

Det sto likevel 0-0 da dommeren sendte lagene til pause, og mens deltakerne på dagens barnecup utenfor stadion ble tatt inn på banen for å få sine premier utlevert dro hjemmefansen i gang «Jesus elsker alle barna». I pausen kom plutselig selveste Sindre iført en Pyro & Pivo t-skjorte bort og hilste på, så vi fikk tatt en liten groundhopping-prat før kampen fortsatte og jeg igjen karret meg ned en trapp for å fotografere litt. Siden jeg hadde sittet på tribuna hele pausen gikk jeg nå bort til borte-kiosken hvor køen hadde roet seg ned og skaffet meg en vaffel, som tross at jeg var skrubbsulten i beste fall kan kategoriseres som vomfyll.

Med et drøyt kvarter igjen av kampen hadde jeg begynt å frykte at oppgjøret skulle bli målløst, og da Åsane misbrukte en gigasjanse til å score ble ikke frykten noe mindre. Mens Åsanes supportere terget de tilreisende med en runde «Er det alltid like stille over der?» og fikk svar på tiltale med en ganske imponerende kraftig «Gi meg en S, gi meg en T, [osv.]» fortsatte begge lag å ikke produsere allverden.

Plutselig, i det klokka akkurat hadde passert 81 spilte minutter, fikk Steffen Lie Skålevik satt ballen i mål til 1-0! De fleste på stadion var ekstatiske, mens bortefeltet fortvilte. Dagens kamp var et bunnoppgjør hvor en seier ville vært verdt mer enn de tre poengene, og nå var seieren i ferd med å gå til Åsane! Start prøvde febrilsk å komme tilbake, men da kampen ble blåst av etter noen minutters overtid sto det fortsatt 1-0, og dermed måtte skuffede sørlandske spillere takke sine fans for støtten, mens hoppende glade vestlendinger jublet sammen med sine supportere.

Jeg forlot stadion, fant fram til en burgersjappe og tok med meg et svært godt måltid tilbake til overnattingsstedet hvor det ble fortært før det var tid for å samle krefter til søndagens kamp og hjemturen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sotra - Lysekloster 1-2

Endelig var dagen kommet! To av de tre divisjonene jeg ennå ikke hadde fullført på de tre øverste nivåene i norsk herrefotball skulle fullføres. Jeg forlot mitt midlertidige bosted og kom meg igjen litt vest for Bergen, men ikke like langt ut som sist. Litt sør for midten av øya Litlesotra parkerte jeg og inntok stadion hvor det skulle spilles andredivisjonskamp mellom Sotra og Lysekloster.

Dette var altså siste stadion jeg manglet å besøke i 2. divisjon avdeling 1, så da jeg sjekket inn i Futbology-appen kunne jeg juble for å få badge for «fullført liga». Ellers lot jeg meg umiddelbart etter ankomst imponere av et tog av syngende og flaggende supportere for hjemmelaget. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se på dette nivået!

Inne på stadion fikk jeg utdelt en selvlysende vest, og slo i hjel ventetida med å bivåne de unge supporternes forberedelser til kamp. Det hang opphengstråder for tifo i taket over feltet der de hadde plassert seg, så jeg forventet at da kampen kom i gang ville vi få se noe kunst. Det var også verdt å nevne at et par Lysekloster-spillere med fortid i Sotra fikk høre litt av hvert da de entret kunstgresset.

Joda, etter at US Air Force hadde hatt en flyover som nesten ga SuperBowl-stemning (Selv om det «bare» var en Hercules og ikke en skvadron Thunderbirds) kom det opp en Tommy og Tigern-inspirert tifo, og beskjed om at «Fotball spilles best på øyen», samt litt blussing og synging.

Synging ble det for øvrig imponerende mye av utover i kampen, men lenge uten at det hjalp så veldig mye ute på banen. Riktignok startet Sotra svært bra, men så overtok Lysekloster mer og mer, og det toppet seg da karene som for anledningen stilte med røde shorts fikk et stolpetreff der ballen etterpå trillet på tvers langs mållinja før den forsvant ut på motsatt side av målet.

Når et lag har en god periode uten å score er det en ting som ganske ofte skjer: Motstanderne scorer. Etter 38 minutter av kampen skulle dette vise seg å være tilfelle også her. Sotra fikk satt ballen i mål til 1-0, og supporterfeltet fikk virkelig en energiboost! (Videoen her er satt sammen av ulike klipp fra hele kampen)

1-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at de gratis pølsene divisjonssponsoren sto for neppe var verdt køen jeg måtte stå i for å få dem, så jeg sto over denne gangen.

Etter pause gjorde gjestene flere bytter, og da vi passerte 70 spilte minutter hadde alle fem byttene blitt gjort. I det 73. minutt endte et hjørnespark så med utligning til 1-1 uten at jeg skal si noe om det var byttene som var skyld i dette.

Sotra hang nå litt i tauene, og da 1-2 kom i det 82. minutt ble jeg når sant skal sies ikke veldig overrasket. Dette hadde ligget i lufta ei stund.

Tross at de pumpet alt de hadde oppover, og også sendte målvakten opp på noen dødballer på overtid, flere mål fikk vi ikke, så da dagens nordnorske dommer så på klokka før hun blåste av kampen sto det fortsatt 1-2. Mens de lyseblå fortvilte og gjestene jublet stormet jeg ut av stadion og inntok en kokvarm bil før jeg satte kursen videre mot dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.