Fredag etter jobb satte jeg kursen østover, og stoppa først like etter fylkesgrensa mot Hedmark for å spise middag, før jeg fortsatte til Ullern (i Sør-Odal, altså, ikke på Oslo vest) for å se sjettedivisjonskamp. Hjemmelaget Fjelltun hadde jeg for så vidt sett i kamp før, da som et samarbeidslag med Sander 2, mens gjestene fra Hof var et nytt bekjentskap for meg.
Et nydelig lite anlegg tok i mot meg, og da jeg hadde sittet i bilen og ventet en stund begynte det å dukke opp både publikummere og spillere som varmet opp og gjorde seg klare (Bortsett fra hjemme-keeperen da, han erklærte at han var varm fra før da en tilskuer spurte om han hadde varmet opp). Jeg inntok en av benkene som sto ved langsida, og ble etter å ha rigget klart fotoutstyret spurt av dommeren om det var VG eller Dagbla' som var her i dag.
Etter hvert blåste den superrutinerte dommeren kampen i gang, og begge lag virka veldig tente. Det var likevel gjestene som virket kvassest, og da de etter drøyt ti minutter satte et frispark i mål var det langtfra ufortjent.
Baklengsmålet var tydeligvis det som trengtes for at hjemmelaget skulle våkne, og det tok bare ett minutt før utligningen kom. 1-1 og like langt.
Videre utover i omgangen fortsatte lagene å føle hverandre på tennene uten å risikere så alt for mye, så det sto fortsatt 1-1 da lagene tok pause. Dommeren og jeg gikk om kapp til kiosken, han for å få seg en brus, jeg for å teste de lokale vaflene (Som smaksmessig var helt i verdensklasse, men hadde litt å gå på på tekstur).
Etter en kort pause fortsatte kampen, og jeg noterte meg at spillerne nok burde hatt noe annet under skoene sine enn de hadde, da det var voldsomt mange «glipptak» på gresset. Kanskje de kunne smurt med klister?
Like etter halvspilt andreomgang kom så kampens neste mål, da ballen etter litt kluss endte i en av Hofs forsvarsspillere og spratt i mål. 2-1.
Etter dette gjorde Fjelltun en fremragende jobb med å drepe kampen. Det ble brukt maksimalt med tid på alt som skulle skje, og tross en intens sluttspurt de siste minuttene fra bortelaget endte kampen 2-1, og hjemmepublikummet kunne juble for årets tre første poeng.
Fridag midt i uka, og muligheter for en fin groundhoppingtur. Da jeg kikka på kampoppsettet for denne torsdagen så jeg at tross at det var fridag var alle kampene i 7. divisjon Østfold satt opp 2015 som på en ordinær torsdag. Dette syntes jeg var bortkasta, så jeg sendte epost til kontaktperson for samtlige lag som skulle spille på baner jeg ikke alt hadde besøkt og ba dem koordinere litt og spre kampene utover dagen så man kunne få sett flere.
Dette fikk begrensa suksess, men Driv og Vansjø/Svinndal flytta sin kamp til 1800, så jeg så at om jeg dro dit kunne jeg rekke videre til 2015-oppgjøret Rygge 2 - Kambo etterpå. Hoppa i bilen og satte kursen mot Kirkebygda i Våler, bare for å oppdage ca da jeg passerte Ytre Enebakk at kampen var utsatt pga mannefall hos hjemmelaget! Siden jeg hadde så mye tid å slå ihjel nå tenkte jeg meg litt om, og satte så kursen til den eneste kommunen på fastlandet i Østfold jeg aldri før hadde vært i: Aremark, hvor Idds andrelag skulle komme på besøk.
Etter en fin kjøretur gjennom ødemarken mellom Rakkestad og Aremark fant jeg fram til banen hvor kampen skulle spilles, og satte meg og hørte gamle Pyro og Pivo-episoder til jeg fikk varsel om at jeg snart var tom for mobildata for måneden! Da klokka passerte åtte gjorde jeg meg klar til å tusle bort til banen, og i det jeg forserte bommen hørte jeg dommeren blåse i gang kampen. De gidda med andre ord ikke vente til 2015, men jeg var iallfall på plass ved sidelinja etter ca 90 sekunders spill.
Det ble snart klart for meg at det var gjestene fra Haldens sørside som var det beste laget på banen, og etter et drøyt kvarter kom det første målet etter at et flott innlegg fra lagets høyreside ble stanget inn via en forsvarsspiller. Bare noen minutter senere fikk vi nesten en reprise av dette målet, men denne gangen ble det reddet på strek.
De blåkledde fortsatte å dominere spillet, men det var ikke før etter nesten 35 minutter neste scoring kom. Her var nok sviktende kommunikasjon mellom keeper og forsvar en medvirkende årsak til at det ble 0-2.
Få minutter senere fikk Idd-reservene et straffespark som ga 0-3, noe alle andre enn han som styrte scoringstavla fikk med seg. Den viste fortsatt 0-2.
Kampens vakreste scoring kom tre minutter før pause, da 0-4 (0-3 iflg scoringstavla) ble hamret inn fra litt distanse, og det var dette som sto på dommerens blokk da lagene tok pause, og jeg og flere andre av de omlag 40 frammøtte kunne gå for å teste de lokale vaflene (Som for øvrig var meget bra!)
I løpet av pausen hadde scoringstavla kommet ajour med virkeligheten igjen, og det gikk bare to minutter før han som styrte den nesten fikk noe å gjøre igjen. Til de rødkleddes store glede ble de denne gangen reddet av en offside ingen protesterte mot.
Likevel fortsatte gjestene sitt stormløp, og da kampuret viste 48:30 kom 0-5-scoringen. Samtidig hadde regnet og vinden som hadde terrorisert oss som så kampen gitt seg, og blitt erstattet av et nært øredøvende fuglekvitter.
Etter å ha gått opp i 0-5 mistenker jeg Idd-spillerne for å ha slappet av litt, for plutselig kom Aremark mer og mer inn i spillet, og også generere noen sjanser som ga Idds keeper litt å gjøre, uten at han ble satt på de helt store utfordringene.
Vi måtte vente helt til det 81. minutt før vi igjen fikk en scoring, og igjen var det et straffespark til Idd som måtte til. (Her var jeg litt lite observant, så videoen ble ikke akkurat noen stor suksess)
Så, etter åttitre og et halvt minutt kunne endelig hjemmepublikummet juble! Etter at Idd hadde blitt i overkant offensive, og nærmest sto i en slags 3-3-4-formasjon treneren deres ikke virka spesielt fornøyd med at hadde oppstått klarte endelig en av rødtrøyene å overliste det blå forsvarsverket. 1-6!
Rett før kampen endte med 1-6 pådro en Idd-spiller seg tidenes teiteste gule kort for bortsparking av ballen, og jeg begynte å lure på om det var snakk om et såkalt «tarjeta forzada» hvor man pådrar seg kort med vilje for å sone karantene i en bestemt kamp. Spilleren det gjaldt hevdet hardnakket etter kampen at det var det ikke, han var bare irritert på det han mente var en dårlig avgjørelse fra dommer. Enten det ene eller det andre var grunnen flirte iallfall kompisene hans godt av ham etter kampen fordi han nå måtte bidra solid i bøtekassa.
Hjemturen gikk som en drøm med enda flere gamle Pyro og Pivo-episoder på bilstereoen.
I forkant av kristi himmelfartsdag hadde jeg satt kursen vestover på E18, noe som ikke var spesielt smart, da det virka som om halve Oslo skulle ha langhelg i den retninga. Kom likevel fram i tide til avspark på Solbakken stadion, hvor Svelvik IF tok imot Hallingdal FK til fjerdedivisjonskamp.
Etter å ha snakket litt med Svelvik-gutt og Godset-supporter Christer Nilsen inntok jeg tribuna, der jeg møtte banehopper og LSK-supporter Raymond Pedersen med (Vålerenga-fan-)frue, så her var det bred representasjon. Selv om jeg var ringside da avsparket gikk, hadde jeg ikke kommet meg ordentlig på plass på tribuna ennå da hjemmelaget gikk opp i 1-0. Tribuna må for øvrig få en «special mention». Det var en svær betongtribune som lå lavt i det bratte terrenget, og da den var ny hadde den nok sett mektig imponerende ut. Da var det bare synd at den ikke lenger var ny. Under en del av tribuna hadde fundamentet sunket ned i grunnen, med et rimelig kraftig søkk oppe på selve tribuna som resultat.
Gjestene fikk noen halvsjanser utover i omgangen, men i det store og det hele var det hjemmelaget som styrte det som foregikk på banen, og da de etter 26 minutter gikk opp i 2-0 var det langtfra ufortjent.
Knapt ti minutter før pause våknet så hallingdølene og etter ca 37 minutter kom 2-1-reduseringen. Bare noen få minutter senere kom også 2-2, på et frispark som ble nikket videre i mål.
Bakken fra banen ned til kiosken var så bratt at jeg sto over denne gangen, og jeg kikka heller mer på den nedsegne tribuna, fram til spillerne var tilbake igjen.
Etter pause fortsatte gjestenes offensiv, og bare etter noen få minutter var kampen snudd og det sto 2-3. Kunne de stripete komme tilbake?
Etter omlag halvspilt andreomgang endte et hjørnespark for hjemmelaget med at dommeren blåste og pekte på straffemerket etter en hands.
Straffesparket satte klubblegende Martin Dammen i mål, og hjemmelaget var igjen på offensiven.
Knapt tre minutter senere ble det også 4-3, og nå overtok Svelvik mer og mer igjen. Flere gode muligheter kom, og seks minutter før full tid ble innsatsen endelig kronet med en 5-3-scoring, da et frispark ble kriget inn i mål.
Da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-3, og jeg stormet mot bilen for å rekke Norges korteste fergetur på veien hjemover. (Da jeg kom over oppdaget jeg til min store ergrelse at den beryktete Oslofjordtunnelen var stengt pga bilberging, så jeg soset rundt på Hurum i en times tid før den åpnet, og jeg var ikke hjemme før nærmere midnatt).
Tirsdagskveld betyr fjerdedivisjon i Oslo fotballkrets, og denne tirsdagskvelden satte jeg kursen ut av Oslo kommune, og over grensa sørover til Ski. Her skulle Langhus, som ryktene kan fortelle er i personellkrise på a-laget møte Lyns andrelag.
På plass møtte jeg «Sende inn spørsmål til fotballpodkast»-legenden Norlink86, og vi slo oss ned på tribuna for litt groundhoppingprat mens vi så slutten av oppvarminga. Da lagene entret banen ikledd kamptrøyer ble vi litt bekymret for hjemmelaget, da de bare var 9 utespillere, men heldigvis dukket tiendemann opp litt etter de andre. Krisen var altså ikke så prekær at man iikke hadde nok folk til å stille fullt lag.
Gjestene tok styringen på kampen fra avspark, og da de etter 7 minutters spill tok ledelsen 0-1 skjønte jeg raskt at vi sto foran et målrikt oppgjør. På dette tidspunktet dukket nok en twitrer opp, Magnus Gulliksen, for anledningen fra Østlandets Blad. Vi snakket om mye og mangt, og fikk samtidig se gjestene gå opp i 0-2 etter knapt 11 minutter, og senere få straffe som ble til 0-3 etter vel 18 minutter.
Mens det første sifferet på stadionuret var 2 kom både 0-4, 0-5 og 0-6, og da 0-7 kom etter 37 minutter var det tydelig at vestkantguttene tok dette som en treningsøkt, og ikke lenger orket å feire målene sine. Rett før pause fikk vi så et nydelig langskudd som ga 0-8, en stilling lagene tok med seg inn i garderoben.
Da lagene var tilbake på banen tok det ikke ett minutt en gang før ledelsen var økt til 0-9, og jeg begynte å lure på om rekorden min på 16-1 fra i fjor kunne ryke.
Drøyt elleve minutter etter hvilen fikk endelig en Langhus-spiller pirket ballen i mål. Dessverre var det i eget mål, men keeper tok det hele med herlig selvironi. «Jaja, det er vår første scoring!»
Halvveis ut i omgangen hadde hjemmelaget sin beste sjanse i hele kampen, da en kontring endte med at en av spillerne kom alene med keeper. Avslutningen ble reddet, og jeg fikk etter kampen høre at det var nærmest obligatorisk med en sånn sjanse for denne spilleren, og at de aldri endte med mål.
0-11 kom etter 68 minutter, og noen få minutter senere kom også en enorm sjansebonanza som nesten ga et selvmål, men etter en retur, et stolpetreff og en ny retur endte ballen i mål. 0-12, og ennå over et kvarter igjen av kampen.
Man kan vel trygt si at spenningen i kampen var forsvunnet, og da 0-13 kom ti minutter før slutt ble det ikke akkurat mer spennende. Noen minutter senere hadde Lyn igjen ballen i hjemmelagets mål, men denne gangen ble de reddet av assistentdommerens flagg. Kampresultatet ble likevel 0-14 etter et stjernetreff etter 86 minutter.
For virkelig å gjøre vondt verre for de burgunderfargete fikk lagkapteinen sitt andre gule like før kampen var slutt, og han måtte dermed tusle av banen før de andre. Da klokka passerte 90 minutter så ikke dommeren noen grunn til å legge til noe, og fornøyde Lyn-rekrutter kunne takke motstanderne for en fin treningsøkt.
Jeg må si jeg håper Langhus klarer å få tak i noen fler spillere så de klarer å gjennomføre sesongen uten å måtte trekke laget. Lite er kjipere enn når et lag forsvinner fra serien midt i så resultatene strykes. Når det gjelder Lyn 2 var det noen svært gode spillere her, og om jeg skal si noe som skuffet meg, så var det kanskje dødballferdighetene. Her har man litt å gå på fortsatt.
Sto opp grytidlig, kjørte til Gardermoen og hoppet på et fly nordover. Sant å si var ikke forhåpningene så veldig store før TILs møte med serieleder Molde, men på kamp skulle jeg likevel. Da jeg sto og ventet på buss fra flyplassen til sentrum kom dagens første positive opplevelse: En taxi stoppet foran meg og vinket meg inn, og sa at han skulle uansett samme veien, så når jeg hadde flydd oppover for å se kamp, så kunne jeg like gjerne få gratis skyss!
Vel framme i sentrum tuslet jeg til en kafé hvor jeg fikk skaffet meg en solid brønsj, og jeg var deretter klar for å møte dagen. Jeg startet med en utflukt til Ramfjord, og inntok deretter puben hvor begge lags supportere var samlet før kampen.
Jeg tuslet etter hvert opp bakkene til stadion, rigget klart de store flaggene, og veivet som besatt ved innmarsj på stadion. Når kampen kom i gang gikk jeg og hentet meg et lite flagg, og før jeg hadde fått rullet ut dette, så hadde Magnus Andersen scoret! 1-0, og vi i Isberget var i ekstase!
Resten av omgangen ble en nervepirrende affære, men vi sang og vi sang, og vi klappet og trommet og ropte og danset og hoiet, og flere mål ble det ikke før pause.
Etter pause var det igjen tid for scoring, og nå var det ingen ringere enn Robert Taylor som fosset avgårde og måket ballen i mål. 2-0! Kunne det virkelig skje? Tre poeng mot serielederen?
Ikke lenge etter fikk vi nok en grunn til å juble fra tribunene. Mikael Norø Ingebrigtsen klarte å bli utvist, noe som ikke akkurat var noe å juble for, men desto større var jubelen da Gudmund Kongshavn reddet straffesparket som ble gitt i samme situasjon. Så deilig!
Med bare ti mann kjempet Gutan med nebb og klør, og da fjerdedommer tok opp tavla og viste at det skulle spilles seks minutter tilleggstid var vi mange som fryktet det verste. Bedre ble ikke magefølelsen da Molde etter noen minutter av overtida stanget inn en redusering.
Heldigvis, det endte uten flere scoringer, og en følelse av eufori det er lenge siden jeg har følt som Tromsø-supporter skyllet over tribunene mens vi feiret seieren. Etter kampen dukket til og med NRK opp, og dokumenterte lykkelige TIL-supportere!
Foto: Skjermskudd av NRK
Foto: Skjermskudd av NRK
På flyturen sørover igjen viste det seg at også Moldes spillere var med, og jeg må innrømme at da jeg på Gardermoen gikk fra flyet mot ankomsthallen gjorde jeg som TIL-angrepet, og fosset forbi Forren og Bjørnbak!
Hadde stått opp grytidlig og flydd til Tromsø for å se TIL-kamp, men måtte jo starte dagen med litt breddefotball. Etter en brønsj på en kafé ved Strandtorget rusla jeg til en bensinstasjon og tok på meg noen ekstra lag med klær, før jeg ble plukka opp av en utskremt frivillig som skulle skysse meg til Ramfjord. Her var det duket for femtedivisjonskamp mellom Skognes, som av noen grunn ikke spilte på sin faste (grus-)hjemmebane, men på Fagernes kunstgress, og Varden, utbryterklubben fra Finnsnes.
Ved ankomst så jeg at kampen skulle dømmes av med-TIL-supporter Niklas, så jeg tusla bort og slo av noen ord med ham. Fikk da avtalt at han skulle skysse meg tilbake til Tromsø etter kampen, så da slapp jeg å skremme ut en frivillig til dét oppdraget. Da kampen startet var det ikke langt unna 20 skuelystne som hadde dukka opp, og både pølsekoker, ferdigstekte vafler og ymse annet var på plass i kioskbua. Blant de tjue var et par som drev sykkelopplæring for sin datter, og til min store overraskelse og glede oppdaget jeg at mor var en gammel bekjent av meg fra førstegangstjenesten! Utrolig hyggelig å møte henne igjen!
Før kampen lå Varden ca midt på tabellen, mens Skognes lå desidert sist med 0 poeng, så jeg forventet egentlig at gjestene kom til å styre dette. De første fem minuttene av kampen så det også ut til at det var det som skulle skje, men noen tidlige scoringer fikk vi ikke. Det vi derimot fikk se var at hjemmelaget overtok ute på banen, og etter 11 minutters spill kom 1-0 på corner.
Bare minuttet senere hamret Skognes' kaptein løs fra langt hold, og ballen traff metallet helt i hjørnet av målet, så det sang mellom fjellene i Ramfjord. Hadde vært en kandidat til årets mål hadde han hatt marginene på sin side der.
Hjemmelaget fortsatte å produsere store sjanser, og etter 20 minutter kom 2-0, mens vi måtte vente helt til 36. minutt før 3-0 kom. Hjemmelagets engasjerte trener hadde da noen minutter i forveien proklamert at treninga på tirsdag kom til å fokusere på skuddpresisjon. Samme mann hadde helt klart på seg morotrusa i dag, for da en av spillerne ropte til ham «Bytte i pausen» var svaret «Meg?», og et hånflir.
4-0 kom i en noe uoversiktlig situasjon rett før pause, og jeg kunne tusle til bua og nyte verdens beste pølser, Mydlandpølse. Den ble faktisk enda bedre enn vanlig av å bli servert i breddefotballen!
Umiddelbart etter pause reduserte Varden, og jeg begynte å lure på om de lillakledde kunne klare å skape liv i kampen igjen. Det første kvarteret av andre omgang var det gjestene som hadde full kontroll på banen, uten at de klarte å skape flere scoringer.
Like før klokka passerte 65 minutters spill kom så et vendepunkt i omgangen. En av Vardens spillere kom med en stygg etterslenger mot en motstander, og dommer hadde ikke noe annet valg enn å vise ham det røde kortet. Etter dette falt bortelaget mer eller mindre sammen, og det handlet igjen bare om hvor stor hjemmeseieren skulle bli.
Like etter dette kom 5-1, og jeg la plutselig merke til at hjemmelaget hadde byttet inn en spiller med et for oss TIL-supportere kjent etternavn: Espejord. Broren til TIL-spiss Runar var kommet innpå i pausen, og herjet med gjestenes forsvar (uten at det ble noen mål til ham av det i dag).
Selv om ikke Espejord scoret ble det flere mål. 6-1 kom etter 70 minutter, før Varden fikk et nytt trøstemål etter 75. Drøyt ti minutter før slutt kom også 7-2-scoringen for hjemmelaget.
På overtid fikk Skognes nok en gang ballen i mål, men denne gangen ble målet annullert for offside (Noe alle andre enn han som trodde han hadde scoret fikk med seg, så han jublet som en gal). Dette var noe av det siste som skjedde, og kampen endte dermed 7-2, og Skognes kunne feire sesongens tre første poeng.
Hadde egentlig planlagt en langtur denne lørdagen, men da jeg våkna kjente jeg ingen steder at jeg gadd det, så i stedet for groundhopping til nye steder ble det en ny visitt på Ellingsrud kunstgress, rett i nabolaget mitt. Dagens hjemmelag var klubben med den vanvittige nett-tilstedeværelsen, Wam-Kam, som jeg alt for lenge har tenkt at jeg må få sett en kamp med. Motstandere var gultrøyene fra Ski IL.
Da kampen startet var vi tre stk tilstede på tribuna: En tidligere WK-trener, faren til en av Skis spillere (og tidligere Ski-trener), og undertegnede. Noe av det første som skjedde var at Ski gikk opp i ledelsen, men dette kom med en bismak. Målscorer Bakken pådro seg en stygg kneskade, og ambulanse ble tilkalt, mens faren hans forlot sin plass på tribuna for å bistå.
Da spillet kom i gang igjen kom det på nytt svært raskt en scoring, og denne gang var det Wam-Kam som overlistet Skis veterankeeper Glenn Arne Hansen (Ja, han med 130 kamper for Strømsgodset).
Hjemmelaget fortsatte etter dette å dominere det som skjedde på kunstgresset, og etter halvspilt omgang kom 2-1, mens ambulansepersonell var kommet til og kikket på kneet til den skadde. Hansen i Ski-målet hadde nettopp skrytt voldsomt av dommerne etter en avgjørelse hvor det ble utspill og ikke hjørnespark. Den goodwillen han hadde opparbeidet seg med denne skryten kvittet han seg nå effektivt med, da han mente at han skulle hatt frispark, og klart ga uttrykk for det.
2-1 sto seg til pause, uten noen større hendelser. Ambulansen forlot stadion uten passasjer, så kneskaden var forhåpentligvis ikke så alvorlig som den først hadde virket som. Det var ikke kiosk på kampen, men Wam-Kams twitteransvarlige hadde meldt at han hadde noe snop i bagen han kunne selge ved behov. Ingen av oss som var der nå benyttet oss av tilbudet. Blant de fremmøtte var det nå dukket opp flere banehoppere, så det ble bra med groundhopping-prat, og gratulasjoner til han som hadde fått komplett liga-badge!
Etter pause fikk Ski en stor sjanse ganske kjapt, men spilleren som var alene med keeper klarte å tråkke på ballen og snuble, og returen havnet hos en av de oransje. Dette var nok den største sjansen gjestene skulle få i omgangen, og da 3-1 ble kontret inn etter 8 minutter av omgangen virket mye avgjort.
Etter at en av Wam-Kams spillere hadde vært ute på sidelinja en tur for å få på plass leggbeskyttere (Hvorfor i alle dager spiller folk uten?) var det på nytt tid for scoring med et kvarter igjen av kampen. Nok en gang var det hjemmelaget som scoret, og etter dette var det lite annet enn fnokk og fluer å skrive hjem om (Begge de var det til gjengjeld rikelig av).
Kampen endte 4-1, og hjemmelaget gjennomførte en kjapp feiring, før de dro hjem for å se VIF-LSK på TV (Håper jeg, iallfall).
Etter en hastig sammenrasket fredagsmiddag kastet jeg meg ut i helgerushet retning Østfold, for å se en kamp ved Glommas bredder. Etter litt overveielser fram og tilbake mellom to alternativer endte jeg med å plotte Sentralidrettsanlegget i Lisleby inn på Google Maps, for å se femtedivisjonsoppgjøret mellom naboene fra Lisleby og Greåker.
Ved ankomst til det tradisjonsrike anlegget ble jeg ønsket velkommen av en voldsom regnbyge, men den ga seg heldigvis i tide til avspark, og jeg inntok tribuna. Her vekslet jeg noen ord med det som virka som om det var store deler av styret i NFF Østfold, før jeg lette fram fotoutstyret.
I den lave kveldssola innså jeg snart at tribuna ikke var noe blivende sted, så jeg tusla bak Lislebys mål og sto ei stund, og fikk derfra se hjemmelaget ta grep om kampen. Da de etter 26 minutters spill tok ledelsen var det absolutt fortjent.
Vi kommer nå til kveldens noe pinlige hendelse. Jeg oppdaget plutselig ei som drev og trente på friidrettsanlegget bak mål, og ble så distrahert av henne at jeg ikke fikk med meg hva som skjedde på 2-0. 2-0 kom etter 33 minutters spill, men som sagt, jeg aner ikke hvordan.
Umiddelbart før pause fikk gjestene nytt håp, da et hjørnespark ble omsatt til scoring, og lagene gikk i garderoben med 2-1 på tavla.
Andre omgang ble uten de helt store hendelsene, faktisk er nok det mest nevneverdige at det kom en ny saftig regnbyge forbi, men like før kampen var ferdig ga den seg. Hjemmelaget var nok nærmere å øke sin ledelse enn hva gjestene var å utligne, så den helt store spenningen uteble.
Nærmest scoring kom vi nok like før full tid, da hjemmelaget faktisk fikk ballen i mål, men dommeren blåste for et eller annet (sannsynligvis angrep på keeper) og det ble ikke registrert noen scoring.
Da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-1, og hjemmelaget kunne juble for tre poeng. Jeg gikk for å pakke sammen fotoutstyret, og jaggu dukket ikke en med-groundhopper også opp og hilste på. Alltid hyggelig å møte andre som er ute i samme ærend!
Da jeg planla fotballuka var min opprinnelige plan for denne onsdagskvelden å dra og se Bøler - OSI 2 i sjettedivisjon, men så fikk jeg plutselig et tips om at årets eneste seniorkamp på Tonsenhagen kunstgress skulle spilles i kveld mellom Årvoll 2 og Ullern 3 i sjuendedivisjon. Etter å ha kikka litt på oversikten over dagens kamper innså jeg at å dra dit var en genial plan, for da kunne jeg starte kvelden med cupkamp på Grorud, hvor Ham-kam skulle komme på besøk.
På den vanlige banen til Grorud blir det lagt nytt kunstgress, så denne kampen ble spilt på sidearenaen med noe kummerligere fasiliteter. I tillegg er klubbhuset revet for bygging av flerbrukshall, så det var rett og slett et anleggsområde jeg inntok for å få sett kamp.
Gjestene startet kampen friskest, uten å komme til de helt store sjansene, og det skulle bli hjemmelaget som først fikk ballen i nettet. Dessverre for dem hadde dommer da blåst, og det var ingen store protester å se, enten det var et frispark eller en offside det ble blåst for.
Med knapt ti minutter igjen av omgangen kom så en av kampens største kontroverser. En Ham-kam-spiller ble felt på 16-meterstreken. Dommer markerte for frispark, men måtte så ut og konferere litt med sin assistent, og pekte deretter på straffemerket. Dette medførte enorme protester fra hjemmelagets spillere, noe jeg etter å ha finstudert bildene mine har stor forståelse for.
Heldigvis: Av og til skjer rettferdigheten fyllest. Straffesparket ble reddet av Groruds keeper!
Lagene tok pause med 0-0, og vi som hadde møtt opp fikk nyte pausemusikk fra en spilleliste satt sammen av seniorene i Grorud Fotball Fitness. Her kom norske sekstitallshits på rekke og rad, og etterpå kom en moderne klassiker med Jan Bøhlers nødrimbonanzahyllest til Groruddalen!
Etter hvilen oppdaget jeg til min store forskrekkelse at nødladeren min ikke hadde strøm, så jeg måtte trappe ned litt på mobilbruken utover i kampen. Den første halvdelen av andre omgang var nok den perioden i kampen Ham-kam var best, men et disiplinert og tidvis litt kynisk Grorud-forsvar sørget for at de gulblå klarte å ri av stormen og komme inn i kampen igjen.
Grorud ble tvunget til å gjøre to bytter på grunn av skader, og mot slutten av ordinær tid var det klart at dette preget dem. Spesielt lagets nummer 10, som jeg etter kampen fikk høre at fastet pga Ramadan slet de siste minuttene. Ordinær tid ebbet til slutt ut med 0-0, og jeg innså at min plan om å få sjekket ut Tonsenhagen nok kokte bort i kålen. Disse ekstraomgangene (og en eventuell straffekonk) ville jeg definitivt ikke gå glipp av!
Ganske tidlig i første ekstraomgang var det hjemmelagets tur til å få tildelt straffespark, og også denne gangen var det straffede lags spillere (EDIT: I første versjon av bloggposten sto det her «hjemmelaget», noe som ga lite mening) svært lite forståelsesfulle for dommerens avgjørelse. Men dømt er dømt, og straffesparket ble stående. Ham-kams keeper var så provosert av avgjørelsen at han like godt reddet straffen, og det sto 1-1 i strafferedninger, 0-0 i mål.
Da den andre ekstraomgangen gikk mot slutten hadde jeg egentlig begynt å planlegge hvordan jeg skulle filme straffekonken. Plutselig gjennomførte Grorud et knallangrep, og i det 119. minutt hamret Preben Mankowitz inn 1-0, og vi fikk bevitne ville jubelscener!
Da kampen igjen ble blåst i gang ble den umiddelbart blåst av, og fortvilte hedmarkinger måtte innse at de var blitt slått ut av cupen av et lag fra serienivået under. Hjemmelaget på sin side kunne gå i garderoben og juble som gale!
Etter dette gjorde Fjelltun en fremragende jobb med å drepe kampen. Det ble brukt maksimalt med tid på alt som skulle skje, og tross en intens sluttspurt de siste minuttene fra bortelaget endte kampen 2-1, og hjemmepublikummet kunne juble for årets tre første poeng.
