Åmål - Arboga Södra 1-4

Etter den over middels hektiske turen jeg hadde til Bohuslän i slutten av september hadde jeg nå sett meg ut en langt roligere variant i Dalsland. Startet tidlig hjemmefra, svingte innom på Systembolaget i Årjäng, fortsatte sørøstover, og kom etter hvert fram til selveste Åmål. Åmål er kanskje ikke så kjent for dagens unge, men for oss som var mellom 10 og 30 i 1998 har byen en nær legendarisk status, etter at den var åsted for hendelsene i filmen «Fucking Åmål». Etter å ha inntatt en meget bra hamburger fant jeg fram til Örnäsvallen og betalte meg inn for å se nivå 5-kampen mellom IFK Åmål og Arboga Södra IF.

På plass på anlegget fikk jeg se en nydelig (om enn noe humpete) gressmatte med en helt amazing hovedtribune. På motsatt side lå en liten stillastribune, og på begge langsidene var det også gjerder i perfekt «stå og lene seg på mens man prater skjit og ser kamp»-høyde.

Det var lenge ganske folketomt på den nevnte hovedtribuna, men omtrent samtidig med at speaker presenterte lagene kom det sigende noen få til, men fler enn 25-30 ble vi nok ikke som så kampen. Den lave interessen kan kanskje skyldes at hjemmelaget har hatt en mildt sagt seig sesong, med kun 2 poeng på 16 kamper før dagens affære.

Det tok også på denne strålende høstdagen bare noen få minutter før ballen første gang traff nettet bak hjemmelagets keeper, men ved den første anledningen ble de reddet av assistentdommers flagg.

Like heldige var de ikke like før min stoppeklokke viste 6 spilte minutter, da et angrep endte med 0-1. Etter dette fikk vi en klar dominans fra de tilreisende fram til det i det 16. minutt ble scoret 0-2 på et frispark.

Like før omgangen var halvspilt kom så dagens tredje, og keeperen fant det nå på sin plass å gi lagkameratene en ganske fortjent lekse om at de måtte se å fighte om ballen, og ikke bare stå og se på. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men flere scoringer enn dette fikk vi ikke før pause.

I pausen rakk jeg akkurat å gå til bilen og hente de svenske pengene jeg hadde liggende der (når skal dere egentlig få samordnet dere, Swish og Vipps?), så jeg fikk kjøpt litt svenske godsaker i kiosken. Ettersom jeg nettopp hadde kjørt i meg en hamburger sto jeg over korven, men det ble litt hembakat chokladkaka og en burk Fanta.

Ut fra pause virka det som hjemmelaget hadde bestemt seg for å la alt som hadde skjedd før hvilen være igjen i garderoben, og de fikk en ganske positiv start på omgangen, uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Etter den spillemessige lille oppturen var nok nedturen da gjestene igjen scoret og det sto 0-4 knapt ti minutter ut i omgangen desto større!

Herfra og inn skjedde det ganske mye merkelig. Det var ganske tydelig at for hjemmelaget var dette tapt, og flere av spillerne lot til å få en slags «nå kan jeg gjøre hva som helst, for vi taper uansett»-holdning. Dette betyr på ingen måte at de ga opp, men når keeper får gult kort for en stygg takling nesten på midtbanen, da skjønner man at fokus kanskje ikke er på å være disiplinerte og prøve å vinne.

Med litt under 20 minutter igjen av kampen skjedde så en situasjon hvor jeg ikke helt klarte å få med meg alle detaljene fordi den var i andre enden av banen, men det endte iallfall med at Arboga-kapteinen fikk sitt andre gule kort og dermed ikke kunne gjøre annet enn å levere fra seg kapteinsbindet og tusle mot garderoben. 

At de gulkledde nå var redusert til ti mann gjorde selvsagt at IFK-erne øynet håp om en liten sensasjon. De kom faktisk nå til flere sjanser, og med 77:30 på klokka kom endelig reduseringen da en ball traff stolpen og trillet inn. En av de blåvite løp lynraskt for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen. Skulle det utrolige kunne skje?

Det ble nå ganske hektisk inn mot sluttsignalet, men flere mål fikk vi ikke, og da dommeren noen minutter på overtid (men før stadionuret viste 90, det var nemlig startet for sent) blåste av sto det fortsatt 1-4, og gjestene kunne juble for tre poeng med seg på den lange bussturen hjem, mens hjemmelagets spillere kanskje spurte seg selv varför dom måste bo i fucking jävla kuk-Åmål. Selv satte jeg fornøyd med å ha fått krysset av bane nummer 438 kursen mot Töcksfors for å fylle opp vaniljecolalagrene før jeg returnerte hjem til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.