Strømmen - Tromsø 1-4

Søndag var det duket ikke bare for årets siste dag i hovedstaden for meg, men også for årets siste serierunde i obosligaen, og Tromsø hadde tatt turen til Strømmen for å fullføre sesongen med stil. Etter å ha fylt bilen med julegaver, skittentøy og div frysevarer var det på med stillongsen, helsetrøya og de andre varme klærne og klart for nok en gang å sette turen til Strømmen stadion.

Møtte opptil flere banehoppere ved ankomst, og møtte så også medsupporter Martin, som hadde årets første og siste seriekamp i dag. Like etterpå dukket også Arne og Leif opp, og det strømmet etter hvert også på med flere ikledd «forbudte» rødhvite effekter i større eller mindre grad, så totalt var vi nok over 20 med polkastripet hjerte tilstede på tribuna. (I tillegg hadde jo TIL med en haug med reserver på en trist, men koronavennlig benk)

Ettersom ingen av lagene på banen hadde noe plasseringsmessig å spille for var det knyttet litt spenning til hvordan kampen kom til å bli. Hadde «Gutan» tatt juleferie alt i visshet om at divisjonsmesterskapet var klart, og kom «grånissene» (Som LSK-supporter Jørgen ynder å kalle Strømmen) til å klare å mobilisere når de hadde kommet seg i trygg avstand fra kvalikstreken sist torsdag? Våre bange anelser ble raskt bragt til skamme. Etter innmarsj med æresvakt og pokaloverrekkelse viste begge lag fullt trøkk fra start. Etter tjue minutters spill fikk så en hårfint onsideplassert Kent-Are Antonsen ballen og satte inn 0-1. Vanvittig dårlig stemning hos hjemmefansen som mente det fine håret var på andre siden av spilleren.

0-1 sto seg til pause, og da andre omgang kom i gang ble det raskt klart for meg at her hadde Helstrup sagt i garderoben at dette skulle avgjøres. 8 minutter tok det før 0-2 kom, og ytterligere fire minutter senere utnyttet Eric Kitolano en feil og fikk på elegant vis sette inn 0-3.

Da kampen gikk mot slutten satt jeg og tenkte at det ikke hadde vært ufortjent om Strømmen fikk et trøstemål, men samtidig var det ganske fortjent med tre måls seiersmargin. Første ledd i oppfyllelsen av dette kom da Strømmen fikk kranglet inn en ball, AD markerte for offside, men etter en prat med hoveddommer tok ned igjen flagget. Andre del av måloppnåelsen kom da unge Tobias Hafstad fikk hamret inn 1-4 fra kloss hold. Nå lot vi som heiet på TIL regler være regler, og spillerne kunne feire Hafstad første a-lagsmål med stående applaus fra tribuna.

Etter noen minutters overtid var kampen over, Strømmen hadde fått trøstemålet sitt, TIL hadde fått tremålsmarginen sin, og jaggu fikk ikke jeg også bortetrøya til Jostein Gundersen!

 

Før feiringa var over fikk jeg også overrakt assistenttrener og spillerlogistikkansvarlige Lars Petter Andressen den usannsynlig høythengende prisen «Årets Lars Petter». Stor stas!

Fornøyd med denne LP?

Rett på veggen hjemme antar jeg. #åretslarspetter pic.twitter.com/bIw5wCVCdE

— Arne Jonny Johnsen (@ArneJJohnsen) December 13, 2020

Jeg kunne dermed glad og fornøyd, og i visshet om å ha klart å se 50 fotballkamper i 2020 hoppe i bilen, og sette kursen nordover mot mørketid og julefeiring.

Strømmen - Stjørdals-Blink 1-1

Jeg justerte litt på arbeidstida mi denne torsdagen midt i adventa, og satte kursen mot Strømmen stadion hvor det var duket for en viktig hengekamp i sluttspurten av årets OBOS-liga. Strømmen hadde tross mandagens seier ikke lenger noen mulighet til å nå opprykkskvalik, men både hjemmelaget og gjestene Stjørdals-Blink kunne med tap rote seg mer ned i nedrykkssumpa enn de likte å tenke på.

Etter jeg fant meg en plass på stadion dukket både groundhopper (og Hamkam-supporter) Mattis og NTL-er (og hjemmesupporter) Nenad opp, så i det lagene entret banen hadde det allerede blitt utvekslet noen røverhistorier.

Strømlingene startet kampen best, foran et svært glissent publikum. Det kan umulig ha vært tresifret antall personer som fikk se de gråkledde ta ledelsen etter et drøyt kvarter.

Etter målet virket det som om publikum ikke var de eneste som var fraværende. Blink-ving (og Playboymodell-bror) Joachim Olufsen var 6-7 meter inne på Strømmens banehalvdel da nytt avspark skulle tas, og tuslet slukøret tilbake på sin egen banehalvdel da en av gråtrøyene gjorde ham oppmerksom på hvor han befant seg.

Blink kom etter dette med et par OK angrep, og da et av angrepene hevet seg fra OK til knallbra, så ble det også scoring. 26 minutter spilt, 1-1.

I det sure været måtte man stadig bytte ut matchballer, som sikkert var pumpet opp innendørs i varme uten tanke på at luft trekker seg sammen i kulde. Det var dog neppe ballene som var skyld i at trønderne like før pause kom til en veritabel corner-bonanza, men nærmere enn dette kom de ikke.

Noen hadde tydeligvis tipset om at vi som hadde møtt opp på Strømmen denne torsdagsettermiddagen måtte ha noe slags diagnose, for i pausen kom iallfall et ambulansehelikopter ut av tåkeheimen. Heldigvis ble ingen tilskuere tatt med, selv om det nok for mange hadde vært det beste.

Andre omgang ble nemlig et langt gjesp. Hadde det ikke vært for at også banehopperlegende Ray Tørnkvist dukket opp med en strøm av historier og spørsmål hadde jeg nok sovnet der jeg satt. Begge lag virket klart preget av at et tap ville være ganske kritisk, mens ett poeng var til å leve med, selv om det innimellom kom noen kollisjoner som ga litt temperatur ute på kunstgresset.

Tross en liten sluttspurt fra hjemmelaget, så ble det ikke flere scoringer. Mattis kunne feire fornyet kontrakt for Hamkam, Nenad kunne feire at mulighetene til å havne på nedrykkskvalik nå kun var teoretiske, Blink-spillerne kunne feire det som kan vise seg å bli et viktig poeng foran siste serierunde, og jeg kunne haste avgårde mot innspilling av juleepisode med Pyro&Pivo.

Sandnes Ulf - Jerv 3-1

Drøye to uker etter min forrige kamp, opprykksfesten på Raufoss, var det igjen duket for utflukt, og denne gang var det endelig tid for litt vaskeekte banehopping igjen. Jeg hadde jo opprinnelig tenkt å ta turen til Sandnes for å se åpningskampen i årets OBOS-liga, Sandnes Ulf - Tromsø, i helga som innledet påsken, men ikke bare ble det umulig å reise dit da, kampen ble også avlyst. Etter en begivenhetsløs flytur hoppet jeg som på sist besøk på Jæren på buss 42, men denne gang tok jeg ikke toget videre. Etter å ha soset rundt litt i sentrum, og spist et halvt horn med ost og skinke (men uten piffi og ikke varmet, til sjokk for lokalbefolkningen), tuslet jeg opp mot stadionområdet. På veien dit fikk jeg tatt en haug med bilder til #stadionhjerte, da området rundt gamle Sandnes stadion er smekkfullt av fotballbaner av ulike slag. Til slutt fant jeg dagens åsted, ØsterHus arena, og skjønte at jeg var så tidlig ute at her fikk jeg tid å inspisere anlegget grundig på utsiden før jeg kunne gå inn. Med en knapp time igjen til avspark kunne jeg så endelig entre landets ferskeste toppfotballarena og la meg imponere av hva de har fått til.

Etter et Juventus-inspirert lysshow (Som nok hadde vært veldig mye mer imponerende om kampen ikke gikk klokka 1300) nærmet avspark seg, men ikke alt gikk så smooth som arrangøren nok hadde håpet. Speaker måtte ta presentasjon av hjemmelaget uten hjelp fra storskjermen, og han som hadde ansvaret for banen slet voldsomt med å få kontakt med de som skulle løpe ut og rydde vekk sponsorseilet fra midtsirkelen. Til slutt var uansett alt klart, og kampen kunne begynne.

Hjemmesupporterne «Gaukereiret» slet selvsagt noe med oppmøtet i forbindelse med kamptidspunktet, men var 10-12 personer som holdt et etter forholdene greit trøkk i sørenden av banen. I nordenden var elevene fra toppidrettsskolen som holder til på stadion innkalt som publikum, og her var det derimot et voldsomt liv gjennom hele kampen. Dersom ingen av setene på den kortsiden ble skadet i løpet av de nitti minuttene som ble spilt er det nesten mirakuløst.

Jerv fikk en ganske tung start på kampen, da de alt etter syv minutter måtte bytte ut en spiller, og akkurat i det jeg var begynt å tenke at nå hadde hjemmelaget styrt så mye at om de ikke scorer nå, så får de nok et baklengs imot, så blåste dommeren og pekte på straffemerket. Den tidligere Sander, FuVo og Elverum-spissen Kent Håvard Eriksen gjorde ingen feil, og det sto 1-0.

5-6 minutter senere kom så en situasjon hvor ballen aldri ble klarert, og til slutt endte ballen nok en gang i nettet bak Jerv-keeperen. Hvem målscoreren var? Kent Håvard Eriksen.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men ingen av lagene kom til noe særlig med store sjanser. Litt før pause kom et redningshelikopter i lav høyde rett over stadion, og om det var dette som inspirerte gjestene vet jeg ikke, men like etter satt reduseringen i mål etter et hjørnespark.

I pausen ble den lokale bankens ildsjelpris delt ut til en av Sandnes Ulfs bautaer, Pål Thornes, og så kunne kampen starte igjen. Tross at det etter reduseringen før pause bare var ett måls ledelse kunne det nå virke som om hjemmelagets førsteprioritet var å hindre flere baklengs, og ikke å score flere selv. Jerv fikk nå styre mye mer av det som skjedde på banen enn de hadde gjort før hvilen, uten at det genererte de helt store mulighetene.

Jeg satt med en følelse av at det nok kunne komme flere scoringer i kampen, men hvilken vei de skulle komme ville jeg ikke prøvd å spå, og i det vi entret overtid begynte jeg å undres på om dette ikke kom til å skje. Den gamle TIL-helten Christian Landu-Landu hadde blitt byttet inn på tampen, og alt rukket å sparke ned en av gjestenes spillere, da han selv plutselig ble utsatt for det samme. Å sparke ned en forsvarsspiller er for en spiller i angrep ganske ufarlig, mens for en forsvarsspiller å sparke ned noen er risikoen veldig mye høyere. Dette fikk Jerv erfare da de fikk et nytt straffespark mot seg, og de lyseblå virkelig fikk mulighet til å punktere kampen. Mens Landu-Landu lå ute bak mål og fikk behandling gjorde Kent Håvard Eriksen seg igjen klar til å skyte, men tremålsscorer ble han ikke i dag. Keeper reddet straffen, men en av lagkameratene til Eriksen stormet fram, nådde returen og hamret den i mål, så 3-1 sto det uansett.

3-1 sto seg til kampen var over tross at hjemmelaget måtte fullføre med ti mann pga skaden til Landu-Landu, så etter at «Gaukereiret» forgjeves hadde stått i mange minutter etter kamp og sunget at de ville se trener Landro danse tuslet jeg igjen ned til sentrum, konsumerte en meget god hamburger og tok bussen tilbake ut til flyplassen. Ved ankomst her så jeg at jeg kanskje kunne rukket flyet før det jeg hadde billett med, men dessverre gadd jeg ikke stresse gjennom sikkerhetskontrollen for å prøve å grine meg til å få være med dette.

Jeg sier dessverre, fordi da avgangstiden for mitt fly nærmet seg tikket det inn melding om at avgangen ville bli utsatt, og det kom melding på høytalerne om at man hadde et teknisk problem som måtte løses. Etter flere nye meldinger om "ny info om et kvarter" endte det etter en time med at vi fikk tildelt et nytt fly, og jeg kom meg dermed hjem bare halvanna time forsinka, samtidig som jeg opprettholdt tradisjonen med at fotballturer i desember ikke skal være helt problemfri. (2017, 2018, 2019).