Finnsnes - Nordstrand 2-0

Etter en god natts søvn startet søndagen med å ta heisen sammen med noen Mjølner-spillere jeg normalt sett skulle satt kursen mot Alfheim for å se spille mot TIL2, men denne helga var pga omberammete kamper alt annet enn normal. (Hadde jeg dratt til Alfheim hadde jeg for øvrig fått sett denne merkelige tildragelsen). Jeg hoppet derimot i bilen etter frokost, kjørte meg vill i tunnelene under Tromsø by før jeg endelig kom meg over til Kvaløya hvor jeg ble stoppet i promillekontroll før jeg kunne fortsette mot Brensholmen for å ta ferga over til Senja. Etter en begivenhetsløs fergetur gjensto en knapp times kjøring før jeg i god tid før kamp ankom et nystriglet Finnsnes stadion.

Her var en av de aller første jeg kom i prat med ingen ringere enn hovedtrener Jonas Bang, som sporenstreks skaffet til veie noe førsteklasses gjærbakst. Jeg snakket også mye med han som hadde ansvaret for å klargjøre banen, samt en billettselger som viste seg å være klubbens styreleder. Fikk fortalt disse om hva groundhopping er, og fikk selv høre litt av hvert fra Finnsnes-fotballen. Felles for alle dem jeg snakket med var at de var veldig klare over hvor betydningsfullt dette bunnoppgjøret i tredjedvisjon avd. 6 var. Det var også knyttet stor spenning til nykomlingene (men langtfra nybegynnerne) Thomas Kind Bendiksen og Vebjørn Grunnvoll som begge skulle spille fra start.

I minuttene rundt kampstart sto jeg rett foran speakerbua hvor de som hadde ansvaret for streaming og kommentering av kampen satt på taket og lot til å ha store problemer. Kampen startet uansett som planlagt, og siden jeg var tilstede plaget ikke en eventuelt manglende stream meg nevneverdig.

Hjemmelaget kom ganske godt i gang, uten at de skapte de helt store mulighetene. En morsom hendelse oppsto tidlig i kampen da en situasjon ble avblåst for holding eller armbruk. Synderen var tidligere nevnte Grunnvoll som utbrøt «Litt e lov, men det der var litt mye, æ e enig».

Ikke lenge etter dette kom gjestene til en av omgangens klart beste sjanser på et frispark, men ballen smalt i stolpen og det sto fortsatt 0-0.

Det begynte etter hvert å komme en del harde taklinger begge veier, og dommer kunne nok med hell strammet litt inn på kampledelsen, men heldigvis kom det ingen stygge skader. Da dommeren blåste til pause var det fortsatt målløst, og alt var duket for en spennende andreomgang.

Etter hvilen kom gjestene fra hovedstaden voldsomt ut fra startblokkene, men grønntrøyene klarte å ri av stormen. Et knapt kvarter inn i omgangen kom så en av kampens klart største kontroverser. En av NIF-spillerne prøvde seg på en slags brassevariant, men det eneste han oppnådde var å sparke en av hjemmelagets spillere i hodet så han ble liggende strak ut. På mystisk vis klarte dommeren til alles forundring å ikke dømme noe mot synderen, og etter en prat med AD ble det attpåtil delt ut et gult kort til en FIL-spiller. Hårreisende!

Bare noen få minutter senere kom så en av Finnsnes' klart beste spillere, Kenny Marblow, stormende mot mål. På grensa til sekstenmeteren ble han felt, og dommeren pekte på straffemerket. Om selve den straffbare hendelsen skjedde innenfor eller utenfor streken tør jeg ikke konkludere om, men det føltes uansett som en slags rettferdighet etter den manglende reaksjonen etter hendelsen like før da 1-0 ble hamret inn så de drøyt sytti fremmøtte kunne slippe jubelen løs.

Etter dette fikk hjemmelaget en svært god periode der de både kom til egne sjanser og klarte å holde kontroll på NIFs mange forsøk på å etablere angrep. Likevel lot den forløsende scoringen vente på seg, tross både et stolpetreff og et indirekte frispark fra kort hold.

Gleden var derfor helt enorm da Marblow endelig klarte å overliste både sin mann i Nordstrands forsvar og keeper og kunne hamre inn 2-0 med bare drøyt tre minutter igjen av ordinær tid. Det ble feiret på den måten man får gult kort av!

Etter dette ble Finnsnes utrolig defensive. Det hadde vært noen stopp i spillet, og også en del drøying, så det lå an til mye tillegg i tiden. Kunne Nordstrand klare to raske? Både spillere og tilskuere kastet hyppige blikk mot stadionuret, men når det har passert nitti minutter stopper det, så hvem visste hva som kunne skje og hvor lenge det EGENTLIG var spilt?

Like før jeg gikk tom for strøm på mobilen blåste så dommeren på nytt i fløyta og pekte på straffemerket. Mens det ble gjort klart gikk Finnsnes' keeper, som for øvrig hadde vært svært god i dag, fram og koste litt med ballen. Da straffen ble tatt virka det som om dette hadde fungert! Han reddet, og etter hva jeg kan se på råfilmen på en helt legal måte med en fot på linja til ballen faktisk er spilt!

Det kom også minst en til god redning før dommeren endelig blåste av kampen og jeg kunne hoppe i bilen for å returnere til Bardufoss og fly sørover igjen, lenge lykkelig uvitende om utfallet av en annen fotballkamp litt lenger nord i Troms.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. 

Hansjordnesbukta - Storfjord/Skibotn 4-2

Etter å ha forlatt Stakkevollan krysset jeg på nytt Tromsøsundet, og svingte nordover. Etter å ha svinget av fra hovedveien forserte jeg noen voldsomt svingete bakker. Da jeg parkerte ved Kroken stadion så jeg at sjettedivisjonskampen mellom Hansjordnesbukta og Storfjord/Skibotn var godt i gang, men til min store glede fikk jeg høre at det fortsatt sto 0-0, og at de hadde startet ganske nøyaktig 1700.

Som om det ikke var ille nok at jeg var sent ute, så oppdaget jeg at jeg hadde lite strøm på mobilen, og at jeg hadde glemt powerbanken min på hotellrommet. Det jeg derimot fant i handlenettsjefet mitt var en av plommene jeg hadde kjøpt før kampen på Rommensletta forrige helg. Den var heller lite fristende og ble kassert bak Krokelvdalens klubbhusbrakke.

Ute på banen var det stort sett hjemmelaget det handlet om, og ballen var lenge knapt på den østligste banehalvdelen. Det var derfor høyst fortjent da 1-0 kom etter et knapt kvarters spill.

Jeg lot meg på twitter fortelle at hjemmelaget stort sett besto av emigrerte karer fra Honningsvåg, noe som jo er ganske spesielt. Navnet har de tatt fra bukta nord for Tromsøbruas vestlige ende, noe som ikke er særlig mindre spesielt. For øvrig hadde de som sponsor både på spillertrøyene og andre effekter Joker-butikken på hjemstedet Honningsvåg.

Jeg ble etter kampen fortalt at noen på Hansjordnesbukta hadde sagt til en kompis at de burde vunnet kampen 15-0, og sant å si ville den dominansen vi så i første omgang ikke gjort et slikt resultat veldig urettferdig. Lenge lot likevel scoringene vente på seg, og  en xG-oversikt ville nok vist en voldsom underprestering fra de sortkledde. Det var først et par minutter før pause hjemmelaget endelig fikk kombinasjonene i angrep til å stemme, og gikk opp i 2-0, som også var stillinga da lagene fikk en pust i bakken.

Jeg ilte til bilen for å få litt strøm på mobilen de få minuttene pausen varte. Da dommeren blåste igang kampen igjen stablet jeg noen paller til en liten tribune (Kroken kunstgress har for øvrig et fantastisk potensiale for etablering av tribuner, men da bør innbytterbenkene flyttes over til motsatt side først). Hjemmelaget fortsatte å føre an, men gjestene ble et par ganger reddet av noen heller tvilsomme offsideavgjørelser fra dagens dommer, og antallet misbrukte sjanser bare fortsatte å øke. Likevel havnet ballen i nettet til 3-0 i det 63. minutt.

Bortelaget hadde på sin side også sitt å stri med. Jeg tror aldri noensinne jeg har sett et fotballag bokstavelig talt kaste bort ballen så mange ganger. Det ble ganske mange innkast, og jeg er overbevist om at over 50% av rødtrøyenes innkast førte til at Hansjordnesbukta overtok ballbesittelsen.

Mot slutten av kampen begynte likevel gjestene å yppe seg, og i det klokka passerte 71 minutter spilt kunne bortelagets karer juble. 3-1 kom etter et straffespark.

Under fire minutter senere kom også 3-2, og nå begynte hjemmelaget å skjelve litt i buksene. Jeg overhørte at på benken ble det diskutert hvilke grep man kunne gjøre. Ingen av de tilgjengelige virket å ha lyst til å komme innpå for å bidra i forsvaret, så det kunne virke som om man var i en situasjon hvor angrep ville være det beste forsvar.

Slik ble det også. Med under tre minutter igjen av ordinær tid endte et hjørnespark etter litt om og men i mål, og med 4-2 virket det meste avgjort.

Det ble noe tillegg i tiden, men jeg mistenkte at om det så hadde blitt lagt til et kvarter hadde det ikke kommet flere mål. Min mistanke slo til: Da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer, og Hansjordnesbukta hadde tatt sin første seier noensinne, etter å ha tapt mot Stakkevollan 2 i sin debut. Jeg ilte til bilen, og så at da jeg fikk plugget mobilen i laderen igjen var den på 2% batterikapasitet. Godt beregnet!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stakkevollan - Salangen 4-2

Etter å ha stormet ut av TUIL Arena da kampen der var avgjort råkjørte jeg under Tromsøsundet til Stakkevollan stadion, hvor det skulle være fjerdedivisjonsoppgjør mellom Stakkevollan og Salangen, sistnevnte med twitterlegenden Andreas Seipäjärvi på trenerplass. Rakk akkurat å parkere og komme meg ut av bilen før jeg hørte dommeren blåse i gang kampen, så jeg fikk starta stoppeklokka i tide til å ha timing på ting som skjedde.

Da jeg kom inn på stadion var noe av det første som skjedde at en av Salangens spillere satte inn en dødstakling som etter at gemyttene hadde roet seg litt ga ham direkte rødt kort. Lang kjøretur for å spille fotball i fire minutter.

Da jeg sjekket lagoppstillingene oppdaget jeg plutselig at en av de involverte på banen var Håvard Espejord, og jeg hadde dermed nå sett kamp med tre av de fire (som jeg vet om) brødrene Espejord involvert.

    

Med kun ti mann på banen var det ikke så rart at det raskt ble tungt for de tilreisende fra Sjøvegan, og det var ikke ufortjent da 1-0 til de gulsvarte kom like etter klokka runda 12 minutter spilt.

Etter dette fikk faktisk Salangen en god sjanse etter en meget skummel klarering fra hjemmelagets keeper. Fra langt ute til side for mål gikk klareringa rett til en av de hvitkledde, og det var bare akkurat såvidt at han rakk tilbake foran mål for å plukke opp igjen ballen.

I det tjuende minutt kom så 2-0, og samtidig var det stadig små trefninger ute på banen med kjeftslenging og dytting, så dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Kort ble det derimot ikke delt ut noe særlig av, men jeg så et par ganger medspillere koblet hodegrep på hissigpropper for å hindre dem fra å gjøre noe de ville angret på.

Etter hvert roet ting seg noe ned, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det kom til å stå 2-0 til pause da en hedmarking på Stakkevollan overlistet et høytstående Salangs-forsvar, og kunne fosse mot mål og sette inn 3-0. Dette var også stillingen da det ble pause.

Etter pause oppdaget jeg at jeg hadde glemt å sende tweeten min om at det var pause, men uansett oppdaget jeg til min store glede også at pausen ble litt kortere enn de normerte femten minuttene. Dette betød at sjansene for å rekke avspark også på dagens tredje kamp faktisk eksisterte.

Salangen kom i andre omgang til flere sjanser enn de hadde gjort i første, men lenge var det absolutt ikke snakk om at ballen ville i mål. Det var nok derfor en tung kalddusj for dem da hjemmelaget igjen scorte og dermed økte til 4-0 etter halvspilt andreomgang.

Salangsværingene skal likevel ha all ære for at de aldri ga seg. I det 78. minutt fikk de så et hjørnespark som ble kranglet i mål, og det sto 4-1.

Det begynte nå å haste skulle de klare å score ytterligere tre mål og få med seg ett poeng fra kampen. Frustrasjonen var derfor stor da hjemmelagets karer etter hvert begynte å bruke voldsomt mye tid på alt som skjedde. Toppen ble nådd da en av de gule ble liggende, tilsynelatende med krampe, midt ute på banen. Gjestenes keeper ville ikke stå og se på at tida de hadde til rådighet ble brukt opp på skader, så han løp bort, reiste spilleren opp og mer eller mindre lempet ham ut av banen. Resultat: gult kort.

I det 88. minutt kom det så en ny redusering. Et frispark ute fra vingen ble elegant headet i en bue over keeper og i mål via tverrliggeren til 4-2.

Det hadde vært så mye drøying på slutten at jeg skjønte at sjansene mine til å rekke avspark til neste kamp nok var forsvunnet, og i motsetning til i Tromsdalen følte jeg at ting ikke var helt avgjort her tross tomålsledelse. Som antatt la dommeren til godt med tid, men da han til slutt blåste av kampen var det fortsatt ikke scoret mer, så kampen endte 4-2. Jeg freste avgårde så raskt jeg turte, og krysset på ny sundet men svingte nå nordover da jeg kom på land, i retning Kroken.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tromsdalen - Senja 2-0

Lørdagens første kamp på denne Tromsø-turen skulle egentlig vært TIL2020 (Fløya) mot Røa i toppserien, men pga cupdeltakelse ble kampen utsatt til søndag, og jeg måtte dermed lage en ny plan. Jeg endte derfor opp med å ta en «revisit» til TUIL Arena, ettersom det var noen andre enn de som bor der som spilte sist jeg var der.

Møtte opp i god tid og kikka på oppvarminga, og like etter avspark ble tatt fikk jeg selskap av TIL-supporter Martin fra Nittedal og en studiekamerat av ham. Sammen fikk vi se Senja gå voldsomt hardt ut fra startblokkene, men da TUIL hadde ridd av den innledende stormen overtok de også initiativet. Hjemmelaget var også først ute med å få ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Etter en halvtimes spill kom det derimot en scoring som ikke ble avvinket, og hjemmelaget ledet 1-0.

Dette sto seg fram til pausen, som jeg benyttet til å la Martins medstudent kjøpe en vaffel for meg i kiosken. Etter pausen prøvde Senja desperat å utligne, men ikke snakk om at de klarte å overliste Tromsdalens forsvar. Det nærmeste de kom var nok et skudd som endte i tverrliggeren, men fortsatt var det en smultring i deres kolonne i målprotokollen.

I motsatt ende av banen klarte faktisk hjemmelaget å få ballen i mål enda en gang, nå etter en corner. Dommer hadde dog blåst av for en hendelse i feltet, og det ble ikke notert noen scoring nå heller.

I det kampen nærmet seg slutten hadde jeg beveget meg mot utgangen for å kunne storme ut straks det var avgjort, da jeg hadde litt stramt program fram mot neste kamp. Stående ved utgangen fikk jeg så se Tromsdalen igjen være i ferd med å bygge opp et angrep, da Sigurd Grønli plutselig fyrte løs fra distanse, og ballen suste forbi alt og alle. 2-0, 2 minutter på overtid, og jeg anså kampen som avgjort og dro videre. (Det kom heller ingen fler scoringer, så jeg gikk ikke glipp av noe)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Kun fra tribuneplass denne gang)

Skognes - Storsteinnes 3-5

Jeg hadde for lenge siden booket meg en helgetur til Troms, bare for å se kamp etter kamp av de jeg opprinnelig hadde tenkt å se forsvinne fra terminlista, men den første ble heldigvis stående. Etter å ha fløyet til Bardufoss hentet jeg ut en leiebil, kjørte gjennom indre Troms og videre ut til Tromsø, sjekket inn på hotellet, og satte deretter kursen mot Sjursnes, ei bygd ved bredden av Ullsfjorden. Her var det kamp, og ikke hvilken som helst kamp: Det var den første seriekampen noensinne på klubbens nyanlagte gressbane. Ja du hørte riktig, femtedivisjonsklubben Skognes OIL har gravd opp og utvidet sin gamle grusbane på Bjørkmyra, og anlagt en gressbane! 

Da jeg kom fram var det kun tre andre personer der, han som tydeligvis var primus motor for banen, han som skulle dømme kampen, og kjæresten/kona hans. Hilste på alle disse, og fikk pratet litt om breddefotball mens vi ventet på at spillere og publikum skulle komme sigende. Da gjestene ankom og begynte å varme opp mener jeg jeg hørte noen nedsettende kommentarer om kvaliteten på gressmatta, men jeg velger å sette dem på kontoen for sjalusi.

Da kampen nærmet seg var dommeren på vei mot banen, da han plutselig bråsnudde og returnerte til bilen. Jeg undret veldig på hva som sto på, men det viste seg at han bare hadde glemt brillene. Jepp, han dømte med briller på. (På den måten slapp han kommentarer om at han trengte briller underveis, men på et tidspunkt hørte jeg et tilrop som oppfordret ham til å snu brillene).

Speaker fikk koblet opp høyttaleren sin og ønsket velkommen, og kunne opplyse at siden det ikke fins dommerkort på papir lenger hadde han ikke navnene på noen spillere tilgjengelig, og at han ikke kunne  opplyse om annet enn at det var det hvite laget mot det gule laget. Etter avspark tok det bare drøyt tre minutter før hjemmelaget startet en forsiktig feiring, men denne ble raskt avbrutt av at dommerens arm var hevet for offside, noe som sannsynligvis var helt riktig basert på hvor få protester som kom.

Etter dette åt gjestene seg mer og mer inn i kampen, og et par ganger måtte Skognes' keeper varte opp med noen virkelige kvalitetsredninger for å stoppe gjestene fra å ta ledelsen. Storsteinnes-keeperen hadde det roligere, men også han ryddet opp når det skjedde noe, selv om han holdt på å gjøre en generaltabbe da han bommet totalt på en femmeter og den stoppet i ræva på en av hjemmelagets menn. Heldigvis for bortelaget sto han som ble truffet innenfor sekstenmeteren, og faren ble avverget på den måten.

I skyggen av de høye fjellene rundt banen, og med en arm av en isbre som kikket mot oss på andre sida av fjorden var det de gulgrønne fra Balsfjord som først virkelig fikk grunn til å juble. I det 34. minutt fikk de endelig overlistet hjemmelagets keeper, og det sto 0-1, noe som slik kampen hadde utviklet seg absolutt ikke kunne sies å være ufortjent.

0-1 sto seg til pause, og jeg var rutinert nok til å nærme meg kioskbua noen minutter før dommeren blåste, slik at jeg kunne starte handelen straks jeg hadde stoppet stoppeklokka mi på 45:00. Som vanlig når det er tilgjengelig og det ikke er tusen grader varmt ble det en vaffel med jordbærsyltetøy, noe som smakte veldig godt! Mens jeg tuslet rundt bortover jordbakken hvor folk hadde plassert seg for å se kampen stående eller i medbrakte stoler overhørte jeg at kveldens store samtaleemne var Cristiano Ronaldos overgang fra Juventus til Manchester United. Dette var virkelig kvelden for de store begivenheter i fotball-Europa.

Etter pause fortsatte gjestene å sette hjemmelagets målmann på prøve, og etter en fremragende dobbelredning kom det i det 49. minutt et hjørnespark som endte med scoring og 0-2.

Storsteinnes virket nå til en viss grad å kontrollere kampen, men det var også tydelig at de gjerne ville score flere, uten at det umiddelbart virket som om det kom til å være så veldig lett for dem. Da hjemmelaget så reduserte til 1-2 ti minutter etter forrige mål kunne det se litt skummelt ut for gultrøyene. Skummelheter ville de dessverre for hjemmefansen ikke ha noe av, og bare minuttet etterpå svarte de med å øke til 1-3.

Vi var så tilbake til situasjonen hvor bortelaget lot til å ha kontroll, og i det klokka mi viste 68:40 tikket 1-4 inn, etter en cornervariant som tross at den innledningsvis virket litt merkelig viste seg å fungere perfekt.

Knappe fem minutter senere kom så det jeg og antagelig de fleste av de ifølge speaker totalt 94 tilskuerne på stadion antok var spikeren i kista. Storsteinnes fikk straffe, og økte til 1-5.

Skognes ville likevel ikke ha noe av at de ble knust i første offisielle kamp på nytt stadion, og like etter at det var spilt 82 minutter ble det som så ut som et totalt hyperopimistisk spark på ballen til en flott lobb som seilte høyt over keeper og i mål til 2-5. Storsteinnes' trener var på dette tidspunktet ikke spesielt fornøyd med konsentrasjonsevnen til sine spillere.

Jeg sto på dette tidspunkt bak Skognes' mål, og sa til keeperen at om de nå klarte å hente inn forspranget og ta poeng ville det være tidenes opphenting. Han sa seg enig, men mente at om det skulle skje måtte de starte nå straks. Helt straks ble det ikke, og det var nok også derfor jubelen da Skognes fikk straffe og kunne redusere ytterligere til 3-5 akkurat i det vi gikk inn i det 89. spilleminutt var relativt behersket.

Tida var nok for knapp nå til å hente inn ytterligere to mål, og da dommeren (I motsetning til de fleste kamper jeg har sett hvor dommeren tiltales «dommer» gikk de fleste her for den mer uformelle «Johnny») noen minutter på overtid blåste av så kramperammede legger og lår fikk hvile sto det fortsatt 3-5. Hjemmelaget måtte derfor fortsette å vente på årets første poeng, men gikk uansett bort og takket publikum for støtten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Nylende - Torp 2 (2-4)

Ukas tredje dag, og ukas tredje tur til Østfold. I dag var det Nylende idrettsplass ved bredden av Visterflo, en arm av Glomma, som var målet. I en forrykende vind satte jeg kursen ut av hovedstaden, og etter at rushet var forsert gikk resten av turen nedover smertefritt. Svingte inn på parkeringa foran stadion, og oppdaget at det var samme dommer som i går som skulle dømme dagens kamp mellom Nylende og Torp 2.

På den lille banen rett ved siden av hovedarenaen pågikk det noe aldersbestemt, og jeg så til min store glede at det var åpen kiosk, så jeg så fram til en vaffel i pausen.

Det var som sagt en voldsom vind på hele østlandet denne ettermiddagen, og Nylende var intet unntak, heller tvert imot. Fra nordenden av banen kom det noen voldsomme kast, og jeg skjønte raskt at dette kom til å påvirke kampen. To av spillerne på Torps venstreside brukte for øvrig vinden som unnskyldning til å late som de ikke hørte hverandre da begge prøvde å pålegge den andre å ta løpsmulighetene som måtte komme på deres side av banen.

Første omgang ble en ganske begivenhetsløs affære. Mens Torp 2 i sine neongulgrønne overtrekksvester spilte mot vinden og hadde sine utfordringer med det slet også Nylende med å tilpasse seg det å spille i medvind. Samtidig virket det som om vinden økte på utover i omgangen, så de siste minuttene inn mot pause var det helt grusomt å stå i sørenden av banen og prøve å skue utover mot vindretningen.

I pausen stimet jeg bort til kiosken, og oppdaget til min store forferdelse at det var tomt for vafler. Skandale! Noen må gå! Jeg ble tilbudt å kjøpe toast i stedet, men det ville neppe hjulpet på søtsuget, så da ble det ingen servering på denne kampen, og heldigvis kom lagene snart tilbake på banen så jeg fikk noe annet å tenke på.

Det skulle vise seg at Torp-reservene raskt ble tilvent det å spille i medvind i andre omgang. Uten at jeg skal påstå at vinden hadde noen sterk rolle i akkurat denne scoringen, så tok det faktisk under to minutter fra dommeren hadde satt i gang spillet igjen til ballen lå i mål til 0-1.

Vinden fortsatte å øke på, og jeg var rett og slett usikker på om jeg noen gang hadde opplevd verre vindkast på en fotballbane (Det måtte i så fall vært i denne kampen). Jeg hadde igjen stilt meg med ryggen mot vinden, og fikk derfra vel ti minutter inn i omgangen se gjestene få et frispark de tok så raskt verken fikk jeg filmet det eller hjemmelaget organisert et forsvar mot det. Det ble dermed 0-2 i det 57. minutt.

Hjemmelaget lot etterhvert til å skjønne at lange, høye baller kanskje ikke var det smarteste de kunne drive med i dette været, men mot naturkreftene kjemper mennesket nå og da forgjeves uansett hvor smarte man er. Etter en Torp-corner forsøkte Nylende å få til en kontring, men denne strandet da det kom en helt vanvittig vindkule som også brakte med seg halve parkeringsplassen i en veritabel støvstorm som gjorde det omtrent umulig å få løpt framover, iallfall om man også skulle ha åpne øyne så man så hvor man løp. (Kan forresten anbefale å ikke ha lyden så veldig høyt når man ser denne videoen)

Etter 67 og et halvt minutt lyktes det endelig for de mørkeblå. Ballen endte etter litt fram og tilbake i nettet, og det sto 1-2. Adam var visstnok ikke så lenge i paradis, og hjemmelagets eufori fikk også en kortvarig karriere da laget fra sørsida av Glomma i løpet av to minutter både scoret 1-3 og 1-4.

I breddefotballen er dog kamper sjelden over før de er over. Nylende fortsatte å krige, og kom til flere hjørnespark i den sterke motvinden. Etter et av disse kom så det som på twitter ble omtalt som «definisjonen på et breddefotballmål». Jeg vet ikke hvor mange touch, ballbom, stolpetreff og gud vet hva som kommer før ballen endelig ender opp i nettet til 2-4.

Dette ble likevel kampens siste scoring, og kampen ebbet ut uten ytterligere dramatikk enn at en av gjestenes spillere fikk en smell i nesa som medførte et veritabelt blodbad, heldigvis tilsynelatende uten noen alvorlige skader. Da dommeren til slutt blåste av kunne bortelaget juble for tre poeng, mens jeg satte kursen nordover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ekholt - Ørje 6-3

Etter at jeg forrige uke fikk krysset ut gressfeltet på Melløs var Ekholt-banen den eneste i Moss jeg manglet å ha sett fotball på, så jeg hadde lenge sett meg ut at jeg skulle se kamp der i løpet av høsten. I dag var dagen kommet, og som en ekstra bonus visste jeg at min navnebror Marius Lien som intervjuet meg til Morgenbladet i juni(+) skulle spille kampen. Jeg ankom stadion i god tid, registrerte meg for smittevern, og møtte medgroundhopper Tom (som ikke er på twitter), og den lokale trøndersk-nordnorske twitreren Høstfolding.

Da kampen skulle ta til meldte Tom seg frivillig som linjevakt, mens jeg lot kameraet gå mens det ennå var kurante lysforhold. Dommeren markerte seg tidlig som en svært myndig herre, og når jeg googlet ham etter kampen fant jeg ut at her hadde vi rett og slett med en ultras-veteran å gjøre! Ikke nok med at han i 2007 klarte å bli ekskludert fra Plankehaugen for bruk av bluss på stadion, jeg ble også gjort oppmerksom på at på åttitallet var han capo for ingen ringere enn Bad Blue Boys i Zagreb! Ikke hver dag man finner sånne i breddefotballen, og iallfall ikke med dommerdrakt.

I starten av kampen følte lagene hverandre litt på tennene, men like før kvarteret var spilt løsnet saker og ting. Først kom Ekholt med et kremangrep i det 15. minutt som ga 1-0, før vi knapt to minutter senere fikk et straffespark i motsatt ende av banen som ga 1-1.

Fire minutter senere kom så 2-1, noe som medførte en voldsom jubel. Spesielt et par tilskuere jublet så overdrevet at jeg har dem mistenkt for å være noe over leggetid. For øvrig var det totalt omlag 50 tilskuere på kampen, slett ikke verst for sjettedivisjon en tirsdagskveld.

Nok en gang måtte vi ikke vente lenge før neste scoring kom, og i det 24. minutt var det nok en gang en utligning som kom. Begge lags forsvarsspillere lurte nok litt på hva det var de drev med, mens jeg gliste og tenkte på målsnittet i årets kamper.

Kun fem minutter senere ble stillingen 3-2, men nå stagnerte målflommen noe. Jeg merket samtidig at mens tidligere nevnte Lien hadde startet med trøyenr 41 ved hjelp av en 4-trøye påklistret en stripe sportsteip, så var det nå blitt noe som så mer ut som «4,» fordi teipen hadde falt av. Etter en offsideannullert Ekholt-scoring falt også siste rest av teip av, og han tok dermed pause som nr 4, akkurat som en av sine lagkamerater.

Etter pause virket det som om Ekholt hadde bestemt seg for at dette skulle de ta. Det tok bare et par minutter fra spillet var satt igang igjen til de virkelig satte Ørjes keeper på prøve. Vi fikk en situasjon hvor Ekholt forgjeves ropte på straffe etter det de mente var hands på et hjørnespark, og vi fikk ikke minst se et vanvittig akrobatisk brassespark som virkelig hadde fortjent å ende i mål, men gikk like utenfor. Samme mann som foretok brassesparket konkluderte like etterpå at det fantes enklere måter å gjøre det på, og rett før klokka viste 58 minutter spilt fikk vi 4-2.

Kampens store kontrovers kom bare et par minutter etter dette. En av Ørjes spillere ble holdt voldsomt i trøya, rev seg løs, og mer eller mindre bevisst slo til synderen i ansiktet så denne gikk rett i bakken. Dette medførte selvsagt et voldsomt sinne hos Ekholts spillere, men til alt hell roet situasjonen seg ned uten andre følger enn litt småknuffing og mye kjefting. Dommeren løste deretter situasjonen på en utmerket måte med gult kort til Ekholt-spilleren som hadde holdt i trøya, gult kort til en Ekholt-spiller som hadde utmerket seg spesielt på kjeftefronten, og rødt kort til Ørje-spilleren som langet ut.

Etter dette ble selvsagt gjestene litt svekket, men de klarte likevel å komme med ytterligere en redusering da det gjensto et lite kvarter av kampen. Denne gangen var Ekholts keeper litt langt ute fra mål, og en perfekt lobb fra langt hold seilte over hodet på ham og i mål.

Ekholt lot definitivt ikke dette gå noe særlig inn på seg, stormet igjen i angrep, og fra spiss vinkel ble ballen igjen hamret i mål bak Ørjes målvakt. På spørsmål fra tribuna om hva han følte svarte målscorer "Litt flaks, litt heldig".

Like etter at klokka hadde passert 84 minutter kom så kampens siste scoring, og denne gangen var det et hjørnespark som ble kranglet i nettet. Kampen endte dermed 6-3 etter en svært begivenhetsrik kveld. Jeg slo av en hyggelig prat med Lien, og satte kursen nordover igjen mens jeg hørte siste episode av Heia Fotball hvor Gjermund Åsen la fram tidenes beste «drømmelag».

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Litt ymse kvalitet, dessverre, på grunn av labre lysforhold. Derfor også lite bilder fra den siste halvtimen av kampen.)

Tistedalen - Moss 2 (0-2)

Etter jobb hoppa jeg i bilen og satte kursen sørover gjennom indre Østfold, og kom til slutt til Halden. Her inntok jeg et bedre kinesisk måltid før jeg navigerte meg oppover langs Tista til jeg ankom Tistedalen Turn- og Idrettsforenings flotte anlegg ved bredden av Femsjøen. Flere kunstgressbaner, et gressfelt, og selve rosinen i pølsa: Et nydelig stadion med ei nydelig gressmatte.

Jeg inntok tribuna, sjekket inn, og kunne stolt konstatere at jeg hadde nådd 400 besøkte stadioner i appen! For en reise, er det ikke det man pleier å si? Både hjemmelaget TTIF og gjestene fra Moss FKs andrelag entret etter hvert matta for oppvarming, og sakte men sikkert begynte det å fylles opp på benkeradene, mens speaker stadig kom på høytaleranlegget for å påpeke at han hadde dårlig stemme i dag.

Da kampen startet var det bortelaget som kom best i gang, og alt før det var spilt åtte minutter fikk vi en velfortjent scoring til dem. Tross at det kunne virke som om mange av de gulkledde hadde valgt feil fottøy i dag, da de stadig skled og falt, fortsatte de å ha et klart grep om kampen, og flesteparten av de omlag nitti fremmøtte måtte nok innse at det kunne bli tøft for de rødsvarte i dag.

Etter hvert som vi nærmet oss pause tror jeg flere enn jeg hadde innstilt meg på at det nok ble 0-1 til pause, noe som ville vært en smule flatterende for hjemmelaget. Tanken hadde muligens også seget inn hos Tistedals-spillerne, og rett etter klokka hadde passert 43 minutter glapp det litt i konsentrasjonen for dem. En av mossekråkene fikk fyre løs fra litt distanse, og ballen smatt forbi alle og i mål til 0-2.

Pausen ble brukt til å konsumere en vaffel, samt å tyvlytte litt til karene på den selverklærte VIP-tribuna i hjørnet rett ved kiosken. Et av temaene som ble diskutert var hvordan de skulle klare å få ordnet ølbevilling i svingen!

Da pausen gikk mot slutten var hjemmelagets spillere svært tidlig på plass på gresset, gjestene kom like etter, men dommerne var ingensteds å se. De dukket heldigvis opp etterhvert, og vi var klare for nye 45 minutter med fotball.

Etter hvilen var hjemmelaget langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men gjestene fra Moss ble likevel aldri virkelig truet. De gangene TTIF klarte å fullføre et angrep hadde mossingenes gode keeper bortimot full kontroll.

Mot slutten av kampen strammet MFK til et lite knepp igjen, men nå hadde virkelig Tistedalens forsvar funnet ut av hvordan de skulle sette bortelaget offside. Gang på gang kom Moss til store sjanser, et par av dem endte til og med i mål, men hver gang stilnet jubelen da det viste seg at AD2 sto med en arm i været.

Rudnt ti minutter før full tid fikk så en av hjemmelagets menn gult kort i to nesten helt påfølgende noe uheldige involveringer, og han måtte dermed ta en tidligere dusj enn de andre. 

Hjemmelaget forsøkte likevel å produsere noe, men om det var tungt før ble det ikke noe lettere med bare ti mann. Kampen ebbet dermed ut med 0-2 på scoringstavla, og et gavekort på pizza til hjemmelagets keeper, som var blitt kåret til dagens tistedalsspiller.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Sandefjord - Tromsø 1-1

Etter å ha sett ferdig kampen i Larvik hastet jeg nordover mot hvalfangerbyen Sandefjord, og ankom etterhvert stadion, som siden sist jeg var der hadde fått nytt navn. Møtte tilfeldigvis Forza Tromsø-leder Morten ute på parkeringa, og da vi kom rundt hjørnet til borteinngangen så vi at de som hadde kommet med buss fra Oslo også akkurat hadde kommet. Det var derfor bare å komme seg inn og skue utover matta før vi rigget oss opp i hjørnet med bannere og flagg.

Vi drøyde ventetida til kampen med så smått å begynne synginga.

Og vi sang.

Og så tok hjemmelaget ledelsen

Og vi sang.

Og så utligna Moses!

Og vi sang.

Og så hørte vi om vi hørte hjemmefansen. (Det gjorde vi ikke)

Og så sang vi litt for Arne.

En liten hyllest til @ArneJJohnsen pic.twitter.com/1L47xVt7tD

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) August 22, 2021

Og så tok vi en liten pause, og konkluderte med at stadion kunne hete hva det ville, det var fortsatt fullt av dritt.

Og vi sang.

Og vi sang om linjemannen som trengte solkrem.

Og vi sang om Kitolano mens familien hans satt bak oss og korsa seg.

Og så fikk hjemmelaget straffe og vi ble helt stille…

OG SÅ REDDA JACOB KARLSTRØM STRAFFEN!

Og vi sang!

Og så var kampen over med ett poeng til hver, så spillerne kunne komme og takke oss for støtten, og vi dem for innsatsen.

Jeg tok deretter Henrik med i bilen og dumpa ham langt uti skogen på Nøtterøy før jeg fortsatte mot Oslo.