Etter å ha trodd jeg måtte ty til finalen i 6./7.-divisjonscupen i Buskerud på Marienlyst i Drammen denne onsdagen dukket det plutselig opp en kvalikkamp i Vestfold, så jeg hev meg på toget sørvestover. På stasjonen i Sandefjord ble jeg plukket opp av Anders fra NFF Vestfold som både ga meg skyss og overrakte noen flotte gaver fra fotballkretsen. Vi kom til «Gamle stadion» akkurat i tide til innmarsjen, og jeg lot meg imponere over hvor mange som var dukket opp, selv om vi nok måtte tatt noe opp mot hundregangeren for å nærme oss publikumsrekorden på litt over 14000.
Etter vinterens omlegging av opprykkssystemet skulle Øst- og Vestfold dele én opprykksplass fra fjerdedivisjon, og det var de to avdelingsvinnerne fra hver av kretsene som møttes i den første av to kamper som skulle avgjøre hvem som fikk spille i tredjedivisjon neste år.
Etter avspark var det hjemmelaget som fremsto klart kvassest, og det kunne virke som om de i publikum som hadde snakket om at de trodde Østfold-avdelinga var veldig svak kunne ha sine ord i behold. På Twitter gikk det store diskusjoner hvorvidt Sandefjord 2 kunne ha gjort en tabbe og startet med en ikke spilleberettiget spiller, men man konkluderte til slutt med at de nok hadde sitt på det tørre ved at den aktuelle spilleren som manglet tilstrekkelig antall seriekamper for andrelaget ikke hadde spilt noen førstelagskamper, og dermed ikke var regnet som en del av A-troppen.
Spilleberettiget eller ei, noen scoring for de blå kom det dog ikke, og etter drøyt tjue minutter begynte dominansen å gi seg noe. Typisk nok kom det da litt før halvtimen var spilt en scoring motsatt vei.
Etter dette begynte alt å vakle hos hjemmelaget, og knappe ti minutter før pause ble en av Fredrikstads spillere felt foran motstanders mål, og dommer pekte på straffemerket. 0-1 ble til 0-2.
Etter pause, da jeg fikk vekslet noen ord med en svært hyggelig fyr i Stag-jakke (Oslolosens favorittlag?), og også flere andre blant publikum, startet hjemmelaget friskt opp igjen, og før fem minutter var spilt kom 1-2, til stor glede for flesteparten av de frammøtte (Selv om det var et og annet rødhvitt skjerf å se også blant de tilstedeværende).
I det 57. minutt ble så plutselig veien til opprykk for hvalfangstbyens spillere veldig lang, da FFK gikk opp til 1-3, og 9 minutter senere ble så et frispark fra 16 meter hamret i mål via tverrliggeren.
Med 1-4 på scoringskortet begynte det etter hvert å tynnes ut langs sidelinja, så da gjestene etter ganske nøyaktig 80 minutters spill økte til 1-5 var det nok under 50 som fikk se det, og tross gjentatte forsøk på å pynte litt mer på resultatet ble dette også sluttresultatet. Sandefjord 2 har et svært svært dårlig utgangspunkt for returkampen neste uke, mens Fredrikstad-rekruttene har en meget god sjanse til å klare det førstelaget ikke klarte. Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.
Etter klokkestilling natt til søndag var jeg forholdsvis uthvilt da jeg sto opp og tok tog til Gardermoen for å dra til Nordens Paris for å se eliteseriekamp igjen. Etter forrige helgs misére i Stavanger var jeg fullt klar over at dagens kamp mot bunnkollega Ranheim var ekstremt viktig for Tromsø. Med tap i dag ville veien til fornyet eliteseriekontrakt bli veeeldig lang.
På flyplassen i et vinterprydet Tromsø ble jeg plukket opp av min gamle korpsvenninne Nina. Etter at jeg hadde inspisert den nye kåken til henne og samboeren (Hvor man så lysmastene på Alfheim over sundet) dro vi og gaflet i oss deilig pasta og tok en tur på biblioteket før vi skilte lag. Jeg satte kursen til Isbergets samlingssted Nr. 24 hvor det ble tid til noen røverhistorier før jeg snek meg inn på dassen for å få på meg ullsokker, stillongs og en ekstra genser. Foretok deretter som vanlig gåturen opp til stadion i litt for høyt tempo, så jeg var svett og jævlig ved ankomst.
Inne på tribuna fikk jeg beskjed fra Magne som hadde ansvaret for dagens flagging at jeg skulle være med og flagge i dag. Jeg svarte at det hadde jeg nesten regna med at jeg kom til å bli spurt om, hvorpå det kjapt ble replisert at jeg tok feil, jeg ble nemlig ikke spurt, jeg ble kommandert! Det var altså ingen ting å vente på, men bare å begynne å klargjøre storflaggene til kampstart. For å virkelig oppildne «Gutan» til innsats hadde Isberget og Forza Tromsø i samarbeid bestemt å flagge rundt hele banen, så jeg tok plass ved spillerutgangen og fikk på veien vekslet noen ord med Eurosport-Gunnhild som klagde på kulden. Totalt var vi 8 mann stasjonert med flagg på ulike steder rundt banen da spillerne entret matta, og i tillegg ble det fyrt av noen blinkere i nordenden av banen..
Etter flaggingen var det bare å komme seg på plass på tribuna for å heie TIL framover, og det ble snart tydelig at våre kjære polkagriser var på nett i dag. Da Juha Pirinen skled inn en flott servert ball fra Gamsten var det en alt annet enn ufortjent ledelse.
JAAAAAAAA 1-0
Pirinen ⚽🤟
Publisert av Ellen Sørensen Søndag 27. oktober 2019
Da Pirinens landsmann Onni Valakari så ordnet 2-0 like før pause var vi nær ekstase på tribuna, etter like før å ha måttet se Fitim Azemi bli båret av banen. Faktisk hadde TIL bare ti mann på banen da dette målet kom, ettersom innytter Runar Espejord ennå ikke hadde kommet innpå!
JAAAAAAAA 2-0
Valakari
Publisert av Ellen Sørensen Søndag 27. oktober 2019
Vi ble ikke så lenge i paradis, da Ranheim klarte å overliste Karlstrøm i målet rett før dommeren blåste og det sto 2-1 til pause. Bekymringene var likevel ikke verre enn at de lot seg døyve med et par Mydland-pølser.
Etter pause gikk Gutan ut i hundre, og før fem minutter var spilt kom det et herlig mål fra Magnus Andersen (selv om Runar Espejord gjorde sitt beste for å forsøke å knabbe det fra Magnus), og nye fem minutter senere kom så TILs fjerde scoring for dagen, og denne gangen var det nettopp Espejord som var god venn med begge stolpene i målet!
TIL fortsatte å dominere, men med drøyt 20 minutter igjen av kampen skapte en ellers svært god Jostein Gundersen litt ny spenning med et uheldig selvmål, men heldigvis ble det ikke flere scoringer, og vi kunne feire tre poeng og 4-2-seier sammen med spillerne etter at dommeren hadde blåst av kampen.
Jeg hadde det nå småtravelt med å komme meg til flyplassen, men heldigvis gikk det relativt greit å få vekk den dobbelsidige isen fra frontruta på Magnes Volvo, og jeg ble trygt levert i god tid for å få av meg stillongsen igjen før flyet sørover gikk. Absolutt en vellykket Tromsø-tur!
Lørdag formiddag, og opprykksdrama i nabolaget, da er det bare én ting å gjøre: Komme seg på kamp. Jeg gjorde klar dressen fordi jeg skulle videre og spille konsert, og kjørte opp til innfartsparkeringa på Grorud og dumpa bilen og dressen der før jeg tusla over brua og til stadion, hvor det var hektisk aktivitet med forberedelser. Generalsponsor OBOS hadde spytta i kassa for å ordne gratis inngang, så det var ventet mye folk på kamp. Utgangspunktet for hjemmelaget var enkelt: Ta minst like mange poeng som Åsane, og dere rykker opp. Gjestene fra Larvik hadde på sin side ikke annet enn æren å spille for, mens Åsanes motstander Elverum kjempet en desperat kamp mot nedrykk, så alt var duket for enorm spenning.
Da avspark nærmet seg var jeg blitt påkledd en fotovest, og spådommene om mye publikum hadde virkelig slått til! Tribuna var full, motsatt langside var full, kortsidene var ganske fulle, og det var folk overalt. Ingen ringere enn julebruskjenner og tidligere PL-dommer Bobby Madley var satt til å dømme kampen, og fra han blåste i gang kampen gikk det ikke fire minutter engang før hjemmepublikum kunne juble for første gang i dag. En spiller ble felt foran gjestenes mål, og det ble straffe, og dermed sto det 1-0 etter 4 minutter og 15 sekunder.
Ti minutter senere var det gjestenes tur til å juble, men dette ble en svært kortvarig jubel. Etter litt kaos i Grorud-forsvaret endte ballen i mål, men flere av Groruds spillere mente det hadde vært hands først, og det var dommer Madley helt enig i. De gule slapp dermed med skrekken, men jeg fastslo på dette tidspunktet at Grorud nok burde sørge for å score flere mål, fordi de neppe ville klare å holde nullen i dag.
I det 26 minutt ble det på nytt oppmerksomhet rundt en dommeravgjørelse. Igjen ble en Grorudspiller felt, og denne gangen ble det vurdert at han ble fratatt en så stor mulighet at dommeren ga synderen rødt kort. Hendelsen fant sted utenfor 16-meteren, men det påfølgende frisparket ble satt rett i mål, og det sto 2-0.
Etter dette fikk Grorud en liten down-periode, og gjestene fra Vestfold kom mer inn i kampen enn de hittil hadde vært, selv med bare ti mann på banen. Med bare et par minutter igjen av første omgang klarte så Fram å faktisk utnytte det lille overtaket de hadde hatt en stund nå til å score. Det sto dermed 2-1 i det lagene gikk inn i brakkeriggen ved stadion for å legge en revidert slagplan for andre omgang.
Det var som sagt veldig folksomt på stadion, og rett etter andre omgang var startet kunne speaker opplyse om at dagens tilskuertall var hele 1204! Jeg oppdaget like etterpå at tre av disse var britiske groundhoppere som sto rett bak meg, så da fikk jeg jammen snakket litt groundhopping med Marcus, Darren og han tredje som jeg ikke fikk med meg navnet på underveis. De skulle utnytte helga godt, med besøk på Åråsen planlagt senere samme dag, og KFUM og Mjøndalen på programmet dagen etter.
Grorud hadde nok et lite overtak utover i andre omgang, men det var ikke før det var bare litt over ti minutter igjen av kampen at de lyktes med å få omsatt en av de store sjansene til scoring. Igjen var det en dødball som lyktes, og denne gangen var det et hjørnespark det dreide seg om.
Med 3-1 på scoringstavla gikk lufta litt ut av gjestene, og etter ganske nøyaktig 82 minutter kom også 4-1. Målscorer Thierry Dabove feiret så kraftig at han pådro seg gult kort, noe jeg tror han ikke tok så veldig tungt, og rundt hele banen begynte folk å forberede seg til å slippe jubelen løs når dommeren stoppet kampen.
Etter tre laaaange tilleggsminutter blåste Madley i fløyta for siste gang i dag, og vi fikk bivåne vanvittige gledesscener både på og utenfor banen. Som en fyr jeg snakket med sa: «Da gutta møtte på trening i ti minus i februar, så sa jeg til dem at det var dette vi jobba for, nå er vi der». I dette tilfellet var altså «der» norsk liganivå 2, OBOS-ligaen, høyere i ligasystemet enn hva noe lag fra Groruddalen noensinne har klart å oppnå!
Da jubelscenene avtok hastet jeg over Trondheimsveien igjen og byttet ut kamerasekk med dresspose, og kom meg til Universitetets aula for å spille konsert. Hvor de ferske OBOS-spillerne tok veien tør jeg ikke tenke på, men jeg mistenker at det ble livlig der!
Etter den korte kjøreturen fra Flaktveit til Åsane satte Davy Wathne meg av utenfor Vestlandshallen, hvor det skulle spilles en framskjøvet kretsmesterskapssluttspillskamp for 6. divisjon. Det ene av de to lagene hadde bestilt lagtur til London den helga kampen egentlig skulle spilles, så motstanderen hadde gått med på å flytte den. At kampen ble spilt i Vestlandshallen var rett og slett en gave fra klubbene til spillerne som hadde vunnet hver sin serieavdeling, så de skulle få spille på en bedre bane enn de hadde hjemme.
Ved ankomst ble jeg praiet av Hordalandsfotballs utskremte medarbeider, som kjørte et kjapt videointervju med meg før avspark, og jeg tok så plass inne på tribunen i hallen. Etter regnkampen på Flaktveit var det et velkomment avbrekk å se kamp innendørs, men i motsetning til den forrige kampen var det ikke akkurat noen målorgie vi fikk bivåne i første omgang her. Faktisk var det en av de minst minneverdige fotballomgangene jeg har sett i år, med unntak av én situasjon, der Hovding fikk straffespark og tok ledelsen 0-1.
I pausen benyttet bortelaget anledningen til å bytte trøyer, da de i likhet med vertskapet hadde mye hvitt på seg hadde de måttet spille første omgang med overtrekksvester på seg, men da andre omgang ble sparket i gang stilte de i helrødt.
I motsetning til et annet lag fra Bergen som spiller i helrødt fortsatte Hovding å score, så etter fem minutter av omgangen sto det 0-2.
Trane kom etter hvert mer og mer inn i det som skjedde, og etter tjue minutter fikk jeg se et av de merkeligste målene jeg har bivånet i år. Et skudd fra litt ute i feltet smalt i tverrliggeren og gikk nesten rett til værs. Da ballen langt om lenge kom ned igjen klarte han som skulle sparke den vekk å bomme helt, og dyttet den heller i eget mål med kneet. Mål er mål, og det sto 1-2.
Trane fortsatte å male på, og leverte en jevn strøm av sjanser som ble større og større. Til hjemmefansens store fortvilelse lot dog scoringene vente på seg, men etter 75 minutters spill smalt det endelig. En av de grønnkledde fikk maksimaltreff på ballen og hamret den i mål. 2-2, og vi var like langt.
Hjemmelaget fikk på ny ballen i mål, men denne gangen mente dommeren (uforståelig for hjemmesupporterne) at det var offside, men protestene fra den delen av tribunen stilnet noen minutter senere da det var Tranes tur å få straffespark. Dette ble satt i mål, og 0-2 var snudd til 3-2.
Fem minutter før full tid fikk Trane igjen straffespark, og det var lett å se på keepers opptreden i etterkant av dette at han var klar over at han var svært heldig som ikke fikk sitt andre gule kort for kvelden (Det første kom i krangelen etter den forrige straffen, hvor han ikke var direkte involvert) i situasjonen som ga straffe. Han som tok straffen var sikker fra ellevemetersmerket, og det sto 4-2.
Hjemmelaget kontrollerte etter dette inn seieren, og kunne juble for et godt utgangspunkt for resten av sluttspillet.
Etter at dagens dont var tilbakelagt satte jeg meg på buss 4 nordover ut av Bergen sentrum, og kom etter noen kriker og kroker fram til noe så sjeldent som et sted med a-ending. Fra Breimyra gikk jeg ned en liten bakke, og fikk plutselig se utsikt mot Flaktveit stadion, hvor det skulle være syvendedivisjonskamp mellom Flaktveit 2 og Myrdal.
I motsetning til gårdagens kamp hadde Bergen i dag bestemt seg for å vise seg fra sin vante våte side, og gleden min var derfor stor da jeg ved ankomst oppdaget at det var et lite tak ved kiosken der man kunne stå mer eller mindre tørt. Riktig nok var dette på kortsida, men som reisende bortesupporter er ikke det akkurat noe uvant sted å se fotballkamp fra.
Da kampen kom i gang var gjestene bare ti mann på banen, men det tok heldigvis ikke mer enn to minutter før sistemann var klar. Han rakk dermed å være med på at Myrdal fikk sitt første baklengsmål, da et frispark endte i nettet like før fire minutter var spilt.
Etter 7 minutter kom 2-0, og ikke lenge etter var ballen igjen i mål bak Myrdal-keeperen, men denne gangen mente dommer det hadde vært en offside involvert.
Før tjue minutter var spilt i griseværet hadde både 3-0 og 4-0 blitt notert i dommerkortet, og samtidig hadde Flaktveit-reservene levert noen helt vanvittig dårlige avslutningsforsøk, samt at gjestene hadde kommet med noen avsindige redninger på strek. Her var det liten tvil om at sluttresultatet kom til å bli ganske drøyt.
5-0 fikk vi omlag fem tilskuerne som var igjen etter at guttegjengen som hadde sittet under speakertårnet stakk for å spise på mækkern se i det 28. minutt, 6-0 kom fire minutter senere, og i det klokka passerte 37:00 stormet en av de gulkledde forover, og avsluttet med å vippe ballen over keeper til 7-0.
I løpet av de siste fem-seks minuttene før pause kom så både nummer 8 og 9 for hjemmelaget, og rett før dommeren blåste for halvspilt kamp kom også det tiende! 10-0 til pause er ikke akkurat hverdagskost. Forklaringen på den store nivåforskjellen fikk jeg høre utenfor kioskbygget: Fire mann fra Flaktveits a-lag hadde hatt karantene for gule kort i siste kamp, og var derfor med på b-laget nå i kveld.
Etter pause forventet jeg fortsatt stor hjemmedominans, selv om en som hadde putta fire og hadde to assist kom og hentet seg en kopp kaffe og erklærte at det var galskap å bytte ham ut. Det kunne se ut som han skulle få rett, for omgangens første scoring kom i samme mål som de i første omgang hadde gjort. Myrdal fikk straffe og satte denne i mål.
Hjemmelaget kom dog fort på scoringssporet igjen, og 11-1 og 12-1 kom i det 52. og 57. minutt. Rett etter timen var spilt kom 13-1, og vi var nå på det stadiet der de Flaktveit-spillerne som gjorde tabber ble møtt med hånlatter fra egne lagkamerater på benken.
En som ikke fikk hånlatter var han som scoret neste mål. En av Myrdals spillere kom alene med keeper og foretok en nær perfekt lobb som ga 13-2 etter 62:20.
Rett før det var spilt 69 minutter kom så 14-2 på corner, før det kom tre scoringer til i løpet av de neste drøyt ti minuttene. Utrolig nok ble det ikke scoret et eneste mål de siste ti minuttene, men til gjengjeld sluttet det nesten å regne nå, så summen av faktorene var ikke så verst.
Kampen endte 17-2, og jeg ble plukket opp av ingen ringere enn Davy Wathne som skysset meg videre til neste kamp i sin SAAB cabriolet!
Jeg hadde blitt sendt på jobbreise til vestlandets hovedstad, og oppdaget til min store glede at her var det fortsatt plenty av deilig breddefotball, så onsdagskvelden lot jeg CL være CL og hoppet på bussen til Loddefjord! Her beviste jeg nok en gang at det å bare lese Google Maps-kart og ikke se på et ordentlig kart med høydekurver ofte er en dårlig idé. Jeg tok bussen videre fra bussterminalen i Loddefjord opp til Hetleviksåsen som hos Google så ut til å ligge veldig nært fotballbanen jeg skulle til. Joda, på kartet lå den ganske nært, det jeg ikke hadde sett var høydeforskjellen. På mystisk vis kom jeg meg iallfall helskinnet ned en stupbratt sti, og fant en flott kunstgressbane som lå inneklemt mellom en bratt skrent og en terasseblokk.
Her var det duket for syvendedivisjonskamp mellom Haakonsvernsoldatenes egen klubb, Neptun, og Vareggs tredjelag. Etter litt nervøs venting dukket endelig begge lags spillere opp for oppvarming, og jeg skjønte at det ble kamp. Neptun stilte faktisk i trøyer med navn på ryggen, og det hadde spilleren ved navn Mathias Bakke valgt å bruke til et aldri så lite ordspill. Mbappé er kanskje en av verdens beste spisser, men det skulle vise seg at Mbakké er en slettes ikke så verst syvendedivisjonsvenstreback!
Etter en ganske jevn start giret snart Neptun opp et hakk, og etter femten og et halvt minutt kom scoringen etter at en av Vareggs forsvarsspillere var uheldig og gled da han skulle klarere ballen unna. Dette vakte stor frustrasjon fra brorparten av de fremmøtte, da de fleste som så kampen var spillere fra et annet lag som var avhengige av poengtap for de mørkeblå i kveld for firtsatt å ha heng på kvalikplassen.
Apropos mørkeblå, en vittig detalj i kampen var at siden begge lag hadde blå trøyer måtte gjestene spille med overtrekksvester. Vi hadde altså en kamp mellom Forsvaret og De gule vestene. Det var krigerne fra Neptun som inn mot pause dominerte spillet, men så lenge de ikke hadde klart å putte mer enn ett var alle muligheter åpne.
Etter en kort pause kom spillet i gang igjen, og det ble raskt tydelig at hjemmelaget hadde bestemt seg for å ri inn ledelsen. Samtidig var det etter hvert flere spillere hos begge lag som var blitt litt hete i topplokket, og at dommeren slapp å dele ut noen røde kort var nesten mirakuløst.
Etter en spinnvill avslutning på kampen blåste dommeren etter ganske mange minutters overtid endelig av, og Neptun kunne juble for fortsatt å være i posisjon til å ende sesongen på kvalikplass.
Etter å ha trålet terminlistene etter kamper for 22.10. fant jeg ut at eneste mulighet (Da jeg bestemte meg, det dukket senere opp noen sluttspillkamper i Østfold også) var å ta en kveldstur til Brumunddal for å se det utsatte oppgjøret mellom Nybygda og Jessneskameratene. På grunn av dårlig lys ble kampen riktignok ikke spilt på Nybygdas hjemmebane «Tundra'n», men på Brumunddal ILs anlegg Sveum idrettspark. Fant til min store glede ut at avspark og sluttsignal passet finfint for å la bilen stå hjemme og heller ta toget oppover, og etter litt smisking med hjemmelaget i sosiale medier ble det til og med ordnet transport for meg fra stasjonen og opp til banen.
På Sveum tok jeg plass på den lille tribuna ved klubbhuset, og fikk derfra se en svært merkelig start på kampen. Etter et minutt eller så blåste dommeren stopp i spillet, og løp ut av banen. Det var en stund stor forvirring vedrørende hva som sto på, men da han kom tilbake og vi fikk se at han hadde skiftet til gul trøye ble alt mye mer forståelig, siden bortelaget spilte i sine svarte bortedrakter.
Jessneskameratene var en av klubbene som var omtalt i Dagbladets artikkel om landets dårligste fotballag (+), men likevel var det de som kom til den første virkelig store målsjansen da to mann var på vei gjennom. Dommeren blåste offside, noe som frustrerte en av de to så mye at han fikk gult kort. Jeg satt i svært dårlig posisjon for å se dette skikkelig, men jeg snakket med en av de involverte i pausen, og iflg ham hadde også motstanderne vært overrasket over at det ble dømt offside.
Når en av gjestene hadde fått gult fant en av hjemmelagets menn ut at han ikke ville være dårligere, så han klipte ned en motstander, og havnet slik på neste linje i dommerkortet. At han som ble felt skulle komme seg på bena igjen hadde jeg nesten ikke trodd der og da!
Like etter at første omgang var halvspilt fikk så vi noenogtjue frammøtte endelig se kveldens første scoring. Et halvlangt skudd gikk i tverra og inn, og det sto 1-0 til de røde.
Flere mål eller nevneverdige hendelser ble det ikke før pause, og jeg slo av en prat om groundhopping og sånt med lokalavisa (+), før lagene igjen var klare til avspark. Den som derimot ikke var klar var dommeren, så spillerne sto et par minutter og ventet, før også han var på plass og blåste i gang andre omgang. Også han ene av de to involverte i den offsideannullerte scoringa til Jess-kam var borte, men det var fordi han skulle til Skottland og drikke øl, så han var det ingen som ventet på.
Hjemmelaget hadde helt klart bestemt seg for at 1-0 mot et lag som står med 0 poeng i serien (og pga målforskjell faktisk ligger UNDER et lag som har trekt seg i tabellen hos fotballforbundet) ikke holdt mål, og det tok ikke engang fem minutter fra kampen var i gang igjen til vi fikk 2-0, denne gang på en corner.
Like etter timen var spilt kom så 3-0, også det på en corner.
Selv om resultatet kunne virke sånn, så var det ikke noen klassisk overkjøring vi fikk se, og JK hadde stadig gode muligheter. Etter omlag 65 minutters spill hadde de en enorm mulighet som på mystisk vis ble skuslet bort, før de tre minutter senere endelig fikk reduseringen de så lenge hadde jaktet på.
I det jeg var i ferd med å bli litt bekymret for målsnittet mitt kom så 4-1 og 5-1 i rask rekkefølge da det var litt over et kvarter igjen av kampen, og mens Brumunddals G14-lag jublet for seier på nabobanen (OBOS-bana) ble det hjemmeseier også her på «SH-banen». Etter kampen ble jeg hentet av min gamle korpsvenninne Ann Elisabeth og kjørt på en liten sightseeingrunde til selve Nybygda, før jeg ble sluppet av på togstasjonen i god tid før toget tilbake til Oslo gikk.
Etter en liten ettermiddagsdupp etter søndagens strabasiøse Stavanger-tur tok jeg mandag kveld turen til Østfold. Etter å ha vurdert flere muligheter endte jeg med å taste inn «Skogstrandbanen» i Google maps, og jeg kom fram dit ei stund før avspark i oppgjøret mellom Skogstrand og Drøbak/Frogns andrelag.
Etter å ha bivånet slutten av en miniputt-trening (Hvor et av høydepunktene var en pjokk med «11 James» på ryggen som scoret på en straffe mot et mål med fire keepere i, og feiret ved å løpe rundt som en gal og rope «Harry Kane, Harry Kane») kom kampen i gang, og etter en ganske jevn start begynte etter hvert gjestene fra badebyen å ta litt grep. Det føltes derfor ikke på noen måte ufortjent da de etter 13-14 minutter satte inn 0-1. Til hjemmelaget har jeg ikke annet å si om denne scoringen enn at det lønner seg ofte å klarere…
Etter dette hadde DFI2 en svært god periode, og det føltes nok for dem veldig urettferdig da det ble utlignet i det 21. minutt. Var utligningen urettferdig, så var det som skjedde i det stadionuret bikket fra 21:59 til 22:00 enda verre. En feilpasning i de rødes forsvar ble snappet opp, og nådeløst plassert forbi keeper og i mål. 0-1 var blitt til 2-1.
Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake gjennom omgangen, men mer scoringsjubel ble det ikke før gjestene noen minutter før pause fikk et frispark som endte opp i målnettet. Jubelen ble dog raskt avbrutt av ukvemsord fra benken, da det viste seg at AD hadde flagget i været for offside. Det er dessverre helt umulig å se på min video om dette var en riktig avgjørelse.
Pausen ble brukt til en helt ekstremt nystekt dobbel dose vafler, og så braket det løs igjen. På vei tilbake til benken erklærte Drøbak-treneren at nå når han hadde fått seg ei pølse, så ble det seier. Samtidig viste han (antagelig ubevisst) at Follo ikke er 100% integrert i Østfold fotballkrets. Han valgte nemlig pølse i lompe, og ikke pølse i vaffel.
Utover i omgangen kom etter hvert Skogstrand til en del helt vanvittige sjanser, og blant annet ble et skudd fra kort distanse på mirakuløst vis blåst over mål. Nok en gang føltes det nok dermed tungt for det førende laget da det kom en utligning, denne gangen på et flott skudd, og med 27 minutter igjen av kampen var vi like langt.
Like etterpå kom det en ny kontroversiell dommeravgjørelse. Etter litt kriging i feltet endte det hele med at en av Drøbak-Frogns spillere kastet ut en fot etter ballen, som trillet fint inn til keeper en meter unna. Denne plukket opp ballen, og alle hjemmelagets menn ropte ut om tilbakespill. Dommer slo ut med armene, og det var i noen sekunder svært dårlig stemning.
Rett før kvarteret gjensto av kampen hadde så Skogstrand et hjørnespark som endte i totalt kaos i feltet, og ut av dette kaoset kom plutselig en scoring. 3-2!
Skogstrand ble etter hvert ganske kyniske i sitt forsøk på å beholde ledelsen, og rett før full tid ble en av de gulkledde belønnet med sitt andre kort i samme farge som egen trøye. Han fikk dermed også se et kort som var i motstanderlagets farge, etter at han hadde slengt ut foten og vippet en ball som alt var passert sidelinja ut over gjerdet så det kom til å gå ekstra tid før spillet kom i gang igjen.
Tross reduksjonen til ti mann holdt hjemmelaget ut, og kunne feire tre poeng da dommeren blåste av etter noen minutters overtid.
En kjip dag startet kjipt, og ble deretter jevnt og trutt kjipere og kjipere. Jeg hastet ut hjemmefra søndag formiddag, kjørte til Grorud T hvor jeg parkerte og småløp i styrtregnet over Trondheimsveien til busstoppet for å ta flybuss ut til Gardermoen.
Etter å ha funnet ut at flyet gikk fra en B-gate så jeg først måtte gå i en evighet, og deretter igjen måtte ut i regnet for å komme om ombord ble flyreisen svært lite hendelsesrik. Innflygingen til Stavanger ga meg flott sikt til flere jærske fotballbaner, og jeg dro i gang litt stadionquiz på Twitter straks vi hadde landet.
Inne på terminalen ble jeg møtt av halve LO som hadde vært på konferanse, før jeg gikk ut og møtte min medsammensvorne fra Romania, groundhopper og viking-supporter @Giktnes. han skysset meg til stadion, hvor jeg fikk i meg litt mat og høre diverse Viking-support-relaterte røverhistorier fram til kampen nærmet seg og resten av bortesupporterne kom. Jeg fikk da igjen Groundhopper-badge for å ha komplettert eliteserien.
Foto: Eurosport
Vi var en relativt bra gjeng med bortesupportere i dag, men dessverre nyttet det ikke. Eller, vi hadde tydeligvis klart å provosere noen spillere, for da Viking scoret 1-0 fant gjøken som hadde puttet ut at det var en god ide å løpe til bortesupporterfeltet og feire. Dommeren belønnet denne genistreken med et særdeles velfortjent gult kort.
Spillet «Gutan» leverte var fullt på høyde med hjemmelagets menn, så det var med en forsiktig optimisme vi gikk inn i pausen. En pause hvor underholdninga besto i å se dagens reservekeeper Gudmund Kongshavn prøve å score på innlegg fra Gamst og Gundersen.
Etter pause fortsatte TIL å holde håpet i live ganske lenge, men da de rødhvite måtte presse mer på i sluttminuttene kom 2-0 og alt så kjørt ut.
Så feil kan man ta! Det ble varslet fem minutter overtid, og etter to av disse kriget Jostein Gundersen inn en redusering, og det håpet ble vekket til liv igjen. Gundersen løp for å hente ballen, og ble sparka i ryggen av Vikings keeper som skal være glad han slapp unna med gult kort.
Flere mål ble det dog ikke, og for virkelig å toppe det hele fikk jeg varsel om at flyet mitt hjem igjen var nesten to timer forsinket! Et hyggelig lyspunkt i ventinga var at dagens dommer, Rohit Saggi, skulle med samme fly så vi ble sittende og diskutere både dagens kamp og fotball generelt. Fikk også hilst på kommentator Petter Bø Tosterud, så her var det kort mellom celebritetene.
Flyet kom seg til slutt av gårde, og etter en kjapp spurt på Gardermoen rakk jeg utrolig nok siste flytog. Det jeg derimot ikke rakk var første 31-buss til Grorud etter flytogets ankomst til Oslo S, så det ble dermed en halvtimes venting på neste, mens jeg så på to karer som dundret løs på en søppeldunk fordi de mente det var en rotte oppi den. Kom meg til slutt hjem, ca klokken 0230.
I det 57. minutt ble så plutselig veien til opprykk for hvalfangstbyens spillere veldig lang, da FFK gikk opp til 1-3, og 9 minutter senere ble så et frispark fra 16 meter hamret i mål via tverrliggeren.
