Sandar - Tønsberg 3-1

Etter først å ha tenkt å ta fotballfri denne tirsdagskvelden innså jeg plutselig at jeg kanskje ikke kom meg på kamp onsdag, så da var det bare å hive sammen en kjapp omelett etter jobb, og så sette kursen sørvestover. Etter et par begivenhetsløse (og overraskende problemfrie) timer i trafikken kom jeg fram til Vesterøya ved Sandefjord, hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Sandar og Tønsberg FK.

Inn mot avspark hørte jeg mye snakk om påståtte bemanningsproblemer hos gjestene, og det var snakk om både skader på oppvarming og noen som ikke kunne komme før til andre omgang. Om man i tillegg så litt på tabellen var det ingen tvil om at det var hjemmelaget som var favoritter her på kunstgresset midt i idrettsparken, som ellers besto av en kunstgressbane til, et kampsportsenter, en liten gressbane, en flerbrukshall og en fotballhall.

Hjemmelagets garderobe viste seg å være i samme bygg som kampsportsenteret, mens gjestene før avspark trakk inn mot flerbrukshallen. Dommerne kom så ut på banen fra en tredje retning, så noen samlet innmarsj fikk vi definitivt ikke.

Fra avspark ble det raskt synlig at hjemmelaget hadde tenkt å leve opp til favorittstempelet sitt. De la umiddelbart Tønsberg FK (som ikke må forveksles med FK Tønsberg (Og enda mindre med FK Eik Tønsberg 871)) i sine røde trøyer under press. Før det var spilt fem minutter fikk Sandars høyrekant ballen, stormet framover forbi alt og alle, driblet av et par mann, før han skjøt forbi keeper og i mål til 1-0.

Foran et ganske solid antall publikummere fortsatte Sandars dominans, men målorgien jeg kanskje hadde forventet da de tok en så tidlig ledelse uteble. Vi måtte faktisk vente nesten en halv time før ballen igjen havnet i nettet, og da etter at vertskapet hadde strammet seg opp igjen etter en litt daff periode. 2-0, og jeg var nå spent på hvordan kampen ville utspille seg videre.

    

Noe av det første som skjedde etter 2-0-målet var at TFK kom stormende i et angrep og jeg trodde de satte ballen i mål. Jeg trodde deretter det ble annullert for offside, men etter å ha fingransket bildene mine har jeg konkludert med at skuddet må ha vært like utenfor mål, og at det ble gitt femmeter. Hjemmelaget ledet uansett fortsatt med to mål da dommeren blåste til pause og lagene gikk hver til sitt.

Jeg ble praiet av en kar i hjemmelagets støtteapparat, og bedt om å bli med for å se på hjemmegarderoben. Jeg hadde på forhånd hørt rykter om det som ble sagt å skulle være breddefotballens fineste garderobe, og jeg må si at ryktene absolutt ikke ble gjort til skamme. Det var virkelig høy standard på dette rommet, og etter sigende (dette valgte jeg å ikke teste) hadde de til og med kunstgress på do!

Etter et lite kvarter ble flomlysene endelig slått på, og andre omgang kunne starte. Sandar hadde fortsatt et overtak i spillet, men det kunne se ut som om de varslete forsterkningene TFK skulle få til pause hadde hatt en viss effekt, for nå produserte de stadig sjanser. Til sin store frustrasjon virket til stadighet hjemmelagets offsidefelle, så assistentdommeren fikk det etterhvert travelt med flagget.

Rett før timen var spilt innså så en av tønsbergenserne at om man ikke klarte å spille seg fram til mål, så fikk man bare skyte! Et flott skudd ble sendt avgårde, og vips sto det 2-1!

Sandars forsvar virket å bli litt stresset etter dette, og det hendte stadig at det ble litt kaos der, men uten at gjestene klarte å utnytte dette. Mens spillet bølget fram og tilbake inntok jeg en liten benk oppå en kant bak det ene målet, hvor det slik jeg hadde mistenkt var en helt fremragende utsikt over banen.

Herfra fikk jeg i det 82. minutt se Sandar lykkes med å punktere kampen. Med 3-1 virka det meste avgjort, og selv om Tønsberg-laget fortsatte å presse på for en ny redusering virket det svært uoppnåelig nå at de skulle klare å lage to eller flere mål, slik de trengte for å få med seg poeng hjem.

Sandar red av stormen etter at til og med keeperen fikk krampe, og kampen endte 3-1. Jeg satte kursen hjemover spent på hvor mye veiarbeid det skulle vise seg å være på E18. (Sørgående felt viste seg å være stengt over en ganske lang strekning, mens i min retning var det kun det aller siste stykket inn til Drammen og gjennom Operatunnelen det var utfordringer).

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jardar - Frisk Asker 1-4

Bjørnegård (Som var en av banene jeg besøkte med G19-lag under pandemien) er under rehabilitering, så jeg fikk plutselig et tips om at det er noen muligheter i høst til å få krysset ut Hauger kunstgress litt lenger øst i Bærum. Siden jeg ikke kunne være i Tromsø i kveld lot jeg eliteserie være eliteserie, og satte kursen vestover fra hovedstaden, og kom fram i god tid før avspark i åttendedivisjonskampen mellom Jardar og Frisk Asker.

Ut fra tabellsituasjonen var Frisk Asker store favoritter. Laget med de mange tidligere toppfotballspillerne i troppen stilte riktignok ikke med så veldig mange av disse på banen i dag, men tok likevel tidlig tak i kampen. Da det var spilt 5-6 minutter kom de på et flott angrep som ble avblåst for en meget tvilsom offsideavgjørelse.

Jardar kom etterhvert mer med i kampen, og lenge var det vanskelig å se at vi her så et topplag og et bunnlag med 25 poengs forskjell i tabellsituasjonen. Forskjellen ble for øvrig heller ikke noe enklere å se av at flomlysene ikke var slått på, og det ble dårligere og dårligere lys på kunstgressmatta. Drøyt fem minutter brøt det derfor ut spontan jubel blant deler av publikum da noen hadde funnet telefonnummeret til rett person for å få på lysene.

Om det var det at man nå så målene som gjorde utslaget vet jeg ikke, men vel et minutt senere kom Jardar stormende framover, og etter en fæl kollisjon mellom Frisk-keeperen og Jardars angrepsspiller trillet ballen i mål til 1-0! Keeper fikk et gult kort, og det hadde her utvilsomt blitt straffespark om ikke ballen hadde gått i mål.

Lagene tok dermed pause med 1-0 på blokka, noe gjestene neppe var spesielt fornøyde med. Det var ingen bevertning på stadion, annet enn at jeg fungerte som mat for ganske mange flyvende skapninger, men takket være litt medbragt myggspray klarte jeg å holde de største myggsvermene unna.

Etter pause tok det bare tre minutter før Frisk Asker i sine orange trøyer utlignet etter litt slurv i Jardar-forsvaret. Frisk kom ikke lenge etter til en ny stor mulighet som endte med ballen i mål, men denne gangen gjorde dagens dommer helt rett når han annullerte scoringen for offside.

Frisk hadde uansett nå strammet til grepet noe, og da de i det 66. minutt endelig satte inn 1-2 mistenkte jeg at det ville bli tøft for blåtrøyene å komme tilbake. Noe lettere ble det ikke 8 minutter senere da også 1-3 kom.

Jardar virket nå noe resignerte, men kjempet fortsatt på. Da 1-4 kom i det 83. minutt da et hjørnespark smalt i stolpen og inn var nok dette den endelige spikeren i kista.

Frisk Asker var faktisk etter dette nærmere å øke ledelsen enn hva Jardar var redusering, men da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 1-4, så askerbøringene kunne juble for nok en trepoenger på veien til sjuendedivisjon 2023, mens jeg selv jublet for August Mikkelsens vinnermål på overtid på Alfheim! (Jeg må for øvrig si at hvis det Jardar viste fram i dag (spesielt før pause) er representativt for hvordan de har spilt i år, så må nivået i 8. divisjon avdeling 1 være skyhøyt!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rinn - Värmskog 3-2

Etter en fin kjøretur (Med en forferdelig trafikk fra Rottneros til Torsby, som gjorde at de minuttene jeg hadde kjørt inn mellom Högboda og Rottneros kjapt forsvant igjen) fra dagens første kamp kjørte jeg gjennom Torsby, og litt østover. Etter et par hundre meter på en liten grusvei parkerte jeg, og fikk akkurat kjøpt billett i tide til å få startet stoppeklokka i det dommeren blåste i gang division 5-kampen mellom Rinns AIK og Värmskog.

Det viste seg å være et lykketreff at jeg kom fram i tide, for fra kampen ble blåst i gang tok det bare 25 sekunder før gjestene hadde klart å få ballen i mål! 0-1, og jeg lurte på om jeg skulle få se en helt enveiskjørt affære.

Det viste seg raskt at det var ikke hjemmelagets plan at dette skulle bli enveiskjørt. Faktisk tok det bare fem minutter før vi igjen fikk en scoring, og nå var det de grønnkledde og deres fans som kunne juble for en utligning etter at ballen ble plassert forbi keeper ved stolperota.

Ute på gresset foran det flotte garderobe/kiosk/klubbhus-bygget fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, men jeg syntes vertskapet var i ferd med å få et grep rundt det som skjedde. Likevel roet tempoet seg litt etter den forrykende innledningen, og begge lag virket å ha rimelig god kontroll bakover. Denne følelsen av kontroll varte til like etter at halvtimen var spilt, da en Rinn-spiller fikk legge an og fyre løs fra litt avstand, og ballen ble hamret i mål til 2-1.

Igjen tok det bare fem minutter før vi fikk et nytt mål, og igjen var det en utligning som kom. 2-2, og jeg tenkte at denne kampen virkelig burde vært filmet, for alle målene var riktig så flotte!

Pausen nærmet seg, men først fikk vi en stygg hendelse der to spillere klinket voldsomt sammen. Begge var heldigvis raskt på beina igjen, men hjemmelagets mann blødde så voldsomt fra et kutt over øret at han måtte byttes ut og kjøres på legevakta.

Det sto dermed 2-2 da det ble pause, og jeg benyttet anledningen til å få i meg enda en korv i bröd, men denne gangen gikk jeg for en enkel. Godt å få mer fyll i magen, men pausen var så kort at jeg var knapt ferdigspist da andre omgang ble satt i gang.

Kampen fortsatte med det jeg følte var et lite overtak til hjemmelaget, men begge lag kom til noen enorme muligheter som følge av slurv i motstanders forsvar. Scoringer ble det derimot lenge ikke noen av, men litt over halvtimen inn i omgangen ble en grønnkledd taklet på ulovlig vis inne i feltet. 

Dommeren pekte på straffemerket, straffen ble hamret i mål, og det sto 3-2.

Gjestene prøvde nå alt de kunne å få utlignet på nytt, men da de misbrukte en kjempesjanse omtrent i det vi gikk inn i overtiden begynte det å se veldig vanskelig ut. Etter noen minutters overtid blåste dommeren, og grønntrøyene kunne juble for tre poeng. Selv satte jeg via en mystisk grusvei kursen tilbake mot Norge og Oslo, men la på veien inn en liten pitstop for å bli kvitt store mengder tomgods, og erstatte det med nesten like store mengder deilig vaniljecola.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Högboda - Torsby U 0-1

Lørdag morgen sto jeg opp, fylte bagasjerommet på bilen med tomme brusbokser og kjørte østover. Etter en pitstop på Systembolaget ankom jeg det lille stedet Högboda, hvor jeg etter å ha passert en liten park smekkfull av politikere (Det er valg i Sverige om ikke lenge) kom fram til en lekker liten fotballbane hvor det var to lag i full oppvarming. Etter å ha parkert tok jeg plass, klar for å se division 7-kampen mellom Högboda og Torsby U.

Ved innkjøringa til stadion sto det skilt om å swishe 30 kroner til inngangsbillett, men som nordmann falt det meg vanskelig. Jeg gikk derfor mot kiosken, hvor de godt kunne ta betalt i cash, men ikke hadde vekslepenger, så jeg måtte ha presis sum. Siden pølsene ennå ikke var varme ble vi enige om at jeg skulle fikse det senere, så jeg gikk og bivånet myntkastet og så kampen bli blåst i gang.

Det var hjemmelaget som kom friskest i gang, men de helt store sjansene så vi ikke stort til. Da gjestene først fikk tak i ballen kom det derimot raskt en enorm sjanse. Et skudd fra litt ute i feltet hadde retning mot mål, men ble såvidt reddet og slått ut til hjørnespark. Da dette ble tatt kom aldri den forløsende klareringen, og etter litt om og med sto det 0-1 ganske nøyaktig ti minutter ut i kampen.

Etter å ha tatt ledelsen tok U-laget til Torsby mer eller mindre helt over. De neste ti minuttene handlet det aller meste om dem, og de gangene Högboda kom i angrep fislet det ut i ingenting. Like før omgangen var halvspilt vinket dommeren riktignok for straffespark etter en duell i hjørnet av feltet, men etter en liten prat med assistenten sin som sto rett foran der situasjonen inntraff omgjorde han avgjørelsen til frispark utover. Hjemmelagets spillere var selvsagt skuffet, men jeg er hundre prosent overbevist om at dommeren endte på rett konklusjon her.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, og slik kampen hadde utviklet seg var dette langtfra ufortjent. Jeg hadde strategisk bevegd meg rundt banen i løpet av omgangen, og sto nå klar ved kiosken. Jeg skaffet meg en deilig dobbeltløpet pølse i brød, et kakestykke, en brusflaske, og inngangsbillett for hundre kroner. Ettersom jeg ikke hadde spist noe tidligere på dagen kunne jeg antagelig fått servert selvdødt ekorn og satt pris på det, så dette var virkelig godt nå.

Da andre omgang kom i gang ble det raskt klart at det jeg så på var breddefotball. Foran vel førti tilskuere var det som ble vist ute på gressmatta tidvis av hårreisende laber kvalitet. Gjestene hadde i første omgang virket å ha et fysisk overtak som de klarte å utnytte til å holde et grep rundt kampen, men om man så på benken og i lagoppstillingen var de bare 11 mann. Hjemmelaget hadde på sin side noen innbyttere, og begynte utover i andre omgang å gjøre noen bytter, samtidig som flere av de tilreisende hadde fått seg noen smeller som nok gjorde at de gjerne skulle kunnet be om å bli byttet ut. Dette medførte at vi mot slutten av kampen fikk et voldsomt press fra Högboda om å få den etterlengtede utligningen, men ballen ville ikke i mål.

Langt på overtid ble så en av hjemmelagets spillere felt like utenfor sekstenmeteren, og her gjorde dommeren en stor tabbe ved å gi en fordel som ikke egentlig var noen fordel. De hvitkledde ville fremstått langt skumlere om de hadde fått ta frisparket, og det var mye frustrasjon ute og gikk på grunn av dette. Mål ble det uansett ikke, og da dommeren endelig blåste av kampen kunne bortelaget juble for seier, mens jeg hoppet i bilen og med 72 minutter til rådighet satte kursen mot neste kamp, 69 minutters kjøring unna!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Herøya - Åfoss 6-0

Jeg hadde lenge sett meg ut en kamp i Vestfold denne onsdagskvelden, men plutselig oppdaget jeg at bortelaget hadde trukket seg fra serien alt i mars. Jeg gravde derfor gjennom oversikten over dagens kamper rundt om i kongeriket, og da Tor Henrik helt uavhengig av det twitret at han skulle gjøre comeback i kveld bestemte jeg meg for å ta toget til Grenland. Som sagt så gjort, etter to begivenhetsløse timer ankom jeg Porsgrunn, ble plukket opp av nevnte Tor Henrik, og kom etter en kort kjøretur fram til åstedet for kveldens sjettedivisjonskamp mellom Herøya og Åfoss.

Mens lagene gjorde seg klare i garderoben fikk jeg sett meg litt rundt på anlegget, hvor det var flere mindre baner rundt en flott gressbane som lå like ved vannet i Gunnekleivfjorden, med Norsk Hydros anlegg på Herøya i bakgrunnen. I et betraktelig varmere vær enn jeg hadde ventet så jeg til min store glede at det kom ei dame og åpnet kioskbua, så kanskje det ville være mulighet å få kjølt seg ned litt etterhvert?

Med noe så eksklusivt som en dommertrio på plass i en sjettedivisjonskamp begynte lagene å gjøre seg klare til avspark, men først måtte man løse en liten draktfloke. Dommerne stilte i helsvart, begge lagene hadde blå som hovedfarge på trøyene, og gjestene fra Åfoss (og omegn) hadde svarte overtrekksvester. Dommeren mente det fikk gå med svarte vester og svarte dommere, så da var man etter en kjapp runde steinsakspapir klare for kamp. (Åfoss hadde for sikkerhets skyld også svarte keepertrøyer, så keeperen måtte ha en selvlysende overtrekksvest)

Det var hjemmelaget som kom klart best i gang, men etter knapt ti minutter begynte Skiittene (Jeg mener bestemt at personer fra Skien burde omtales som dette) å komme seg litt mer med på notene. Typisk nok fikk da Herøya et hjørnespark som endte med scoring og 1-0 etter et kvarter.

Herøya koblet nå inn en liten turbo, og etter å ha scoret 2-0 i det 24. minutt tok det ganske nøyaktig ett minutt før 3-0 kom. Jeg begynte å frykte for at dette skulle bli ufint, men nå dabbet spillet noe av igjen, og faktisk kom etterhvert Åfoss med noen ganske solide angrep. Felles for alle disse var dog at Herøya-angrepet håndterte dem helt fint, og at ballen dermed ikke endte i nettet.

I det vi nærmet oss pause havnet dog ballen i nettet, og nok en gang var det Åfoss' keeper som måtte plukke den ut, men denne gangen ble scoringen annullert for offside. Denne offsiden var for øvrig de fleste jeg snakket med skjønt enige om at var totalt feilaktig, men det skulle vise seg både at feilene jevnet seg ut over tid, og at dette ikke på noen måte ble avgjørende for noe som helst.

Det sto altså fortsatt 3-0 da vi tok pause, og jeg tuslet bort til kiosken for å få meg noe å bite i. Det var dessverre ingen is å få kjøpt (Hun som sto der tok massiv selvkritikk for å ha droppa dette i dag), men derimot fikk jeg en relativt nystekt vaffel. Denne vaffelen viste seg å være ekstremt smakfull og god, og attpåtil med hjemmelaga jordbærsyltetøy på. Her snakker vi om en rangering helt i det ypperste toppskiktet!

Etter noen minutter syntes spillerne de hadde hatt nok pause, og gjorde seg klare til avspark igjen. Dommerne var derimot ikke klare, og det ble dermed nesten et fullt kvarter før vi igjen var i gang. Herøya kom raskt ut fra startblokkene, og kom tidlig med en sjansebonanza det framsto som helt utrolig at ikke munnet ut med scoring.

Vel ti minutter inn i andre omgang gjorde så Herøya en hel haug med bytter. Faktisk byttet de så mange spillere samtidig at det lot til å råde en viss forvirring om hvem som skulle spille hvor da de kom ut på banen, men etter å ha funnet plassene sine tok det bare to-tre minutter før ballen igjen endte i mål, og med 4-0 mistenkte jeg at dette nå var avgjort.

Åfoss satte etterhvert innpå reservekeeperen sin så han også skulle få litt spilletid, og innimellom at han vaset rundt bak mål og lette etter ballen som stadig forsvant der rakk han også å slippe inn 5-0 med 81:15 på klokka.

Fem minutter etter dette kom så situasjonen som jevnet ut den offsiden som nektet Herøya 4-0 like før pause. Det så for meg ut som om AD vinket for offside, for så å ombestemme seg etter at alle forsvarsspillerne til Åfoss hadde stoppet opp, og dermed fikk hjemmelaget en relativt grei jobb med å sette inn 6-0.

Åfoss fikk faktisk et par sjanser på tampen til å skaffe seg et trøstemål, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 6-0, så hjemmelaget og deres fans kunne glade sette kursen hjemover. Selv ventet jeg til Tor Henrik var ferdigdusjet før jeg ble skysset tilbake til togstasjonen, og etter litt venting igjen var på tur tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Konnerud - Vestfossen 3-7

Etter en deilig restemiddag satte jeg igjen kursen vestover, og etter en begivenhetsløs kjøretur kom jeg til Drammens «skjulte» bydel Konnerud, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Her fant jeg etter litt navigasjon fram til fotballbanen, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Konnerud og Vestfossen.

Det første jeg så ved ankomst var at selve Konnerud stadion ikke var der kampen skulle gå. Det lå løse kunstgressmatter over hele banen, og tungt utstyr drev og la ut de siste mattene før man kunne gå i gang med å sveise det nye underlaget. Litt lenger inn på anlegget lå det en kunstgressbane til, og her så jeg noen grønnkledde som så ut til å skulle gjøre seg klare til kamp. Jeg slo av noen ord med Vestfossens svenske trener, og kjente at her kom det til å bli såpass hustrig at det var tryggest å gå tilbake til bilen og hente Forza Tromsø-hettegenseren, noe jeg absolutt ikke skulle komme til å angre på etterhvert som temperaturen snek seg nedover mot ensifret nivå.

Før avspark rakk jeg å slå av noen ord med en veterandommer jeg har møtt flere ganger før på kamp i Buskerud, en venn av ham, og det som viste seg å være veterandommerens sønn. Fikk fortalt litt om groundhopping, og det viste seg at vennen til dommeren faktisk hadde Futbology installert på telefonen uten at han noen gang hadde tatt appen i bruk. Nå fikk han iallfall sjekket inn for første gang. Sjekket inn gjorde jeg også selv, og oppdaget til min store overraskelse at jeg nå hadde 4. divisjon Buskerud komplett!

Kampen kom i gang, og tross at Vestfossen var topplaget som jager litt bak serieleder Åskollen, så var det Konnerud som kom friskest i gang. De helt store målsjansene lot derimot vente på seg, og da hjemmelaget i det 13. minutt endelig kom til en stor sjanse viste de ingen nåde. Dødelig effektivitet ga 0-1.

Spillet skiftet egentlig ikke så veldig karakter av dette målet, selv om Vestfossen hadde ballen noe mer nå enn de hadde hatt innledningsvis. Konnerud klarte derimot fortsatt ikke å sette de grønnkleddes forsvar på noen skikkelige prøver, og like etter at halvtimen var spilt ble de igjen straffet selv. Det som i utgangspunktet så ut som et helt håpløst skudd sneiet forbi en legg, skiftet retning, og etterlot en helt sjanseløs målmann som bare kunne se ballen gå inn til 0-2.

Noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre for rødtrøyene. En forsvarsspiller var litt uvøren i feltet, og felte en motstander. Straffespark, og 0-3.

Tross en etterhvert ganske håpløs situasjon, Konnerud-spillerne hadde ikke tenkt å gi opp. Like etter at klokka mi hadde passert 37 minutter kom 1-3 etter et flott angrep. Dette hjalp dog akk så lite da Vestfossen 45 sekunder senere satte ballen i motsatt mål etter en situasjon hvor halve Drammen mente det skulle vært dømt offside. Dessverre for hjemmelaget var ikke dommertrioen blant de som mente dette, og 1-4 ble stående.

Lagene tok pause med 1-4 i boka, og jeg tok meg en tur bort i kiosken. Det jeg fikk servert var en svært god vaffel, som attpåtil var nystekt. Her hadde vi luktet på toppscore hadde det ikke vært for at fyllingsgraden i jernet må ha vært ganske lav, så omkretsen på baksten var litt skuffende.

Da andre omgang ble blåst i gang hadde jeg knapt rukket å tenke at skulle dette bli spennende måtte vi få en tidlig scoring for hjemmelaget før vi fikk en tidlig scoring … for bortelaget. Et angrep som var som en varm kniv i smør sendte en angrepsspiller gjennom, og det sto 1-5. Under to minutter senere kom også 1-6 på en måte som var så bra at i jubelscenene som fulgte hørte jeg målscorerens lagkamerater både spørre om hvem han var, og nevne navnet Mbappé!

Foran de på det meste rundt 80 tilskuerne fortsatte Konnerud å prøve, men Vestfossen var rett og slett for gode. Gjestene ble etterhvert tvunget til å bytte ut keeperen sin, og etter at 1-7 kom i det 69. minutt gjorde de også flere bytter som jeg mistenker at var noe av grunnen til at hjemmelaget fikk overta mer av det som skjedde ute på kunstgressmatta.

Vertskapets sluttspurt startet egentlig etter 81 minutters spill. Gjestene fikk tilkjent et nytt straffespark, og jeg hadde alt skrevet klar en tweet om ny scoring da jeg fikk se Konnerud-keeperen kaste seg rett vei og holde ballen i fast grep!

Strafferedningen må ha gitt drammenserne ny inspirasjon, for selv om kontringen som startet etter strafferedningen ikke ga umiddelbar uttelling tok det ikke mer enn knapt ett minutt før ballen satt i nettet i motsatt ende. 2-7 etter et flott skudd.

Konnerud fortsatte å male på nå, og produserte både et stolpeskudd og en scoring som ble annullert for offside før klokka passerte nitti minutter spilt. Rett før vi hadde spilt to minutter overtid kom så endelig 3-7-scoringen, men nå mistenkte jeg at toget for å rekke en opphenting hadde gått. Etter at spillet igjen var satt i gang ble mine mistanker raskt bekreftet. Det ble ikke spilt mange sekundene før dommeren blåste av, og Vestfossens spillere, trenere og fans kunne juble for tre nye poeng i jakten på serielederen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vålerenga - Tromsø 1-0

La meg advare dere først som sist: Er du en av de fjolsa som er motstandere av VAR kan du slutte å lese med en gang. I dag har jeg nemlig nok en gang opplevd at dommeren avgjør kampen til motstanders fordel i en TIL-kamp. Jeg troppet nemlig opp glad til sinns søndag ettermiddag på Intility, klar for å se eliteseriekampen mellom Vålerenga og Tromsø.

Hadde ikke rukket i dag å være med de andre før kampen, og kom heldigvis noen minutter før dem til stadion så jeg slapp den grusomme køen i innslippet. Alle var heldigvis på plass til avspark, så vi sang og sang og sang.

I åtti minutter sang vi, og så fant AD1 og HD ut at de hadde fått for lite oppmerksomhet i dag. Vålerenga fikk et hjørnespark, der ballen til slutt havnet i mål, etter at det 110% sikkert hadde vært offside. Alle så det. Alle, unntatt nevnte dommere. Jeg er sikker på at AD2 i motsatt ende av banen også så det, men ham kan jeg faktisk tilgi for ikke å blande seg inn. Målet ble uansett stående, og kampen endte 1-0.

Gi oss VAR nå! Snarest mulig!

Modum - ROS 2-1

Da jeg i slutten av juni var i Solbergelva på kamp hadde jeg av noen forbipasserende blitt tipset om at nå den tjuende august skulle det være åpningskamp for en ny kunstgressbane ikke langt unna. Jeg satte derfor et kryss i kalenderen, og i dag satte jeg kursen vestover etter en rolig lørdagsmorgen. Jeg kom i god tid før avspark fram til Geithus, ble kommandert til å parkere ganske langt unna banen pga store folkemengder og relativt dårlige parkeringsmuligheter ved stadion, og spaserte ned bakken til Rolighetsmoen, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Modum FK og IL R.O.S.

Rolighetsmoen er et navn som gir gjenklang i norsk fotballhistorie. I 1953 klarte Geithus IL å rykke opp til hovedserien 1953/54, og det var her på Rolighetsmoen kampene ble spilt. Det ble med den ene sesongen på øverste nivå, men mannskapet satte spor etter seg i Buskerud-fotballen i mange mange år etter dette. Det hadde derfor vært mange som var veldig sterkt imot at banen skulle legges om til kunstgress, men når man i dag så resultatet og det flotte anlegget de hadde fått på plass hadde nok de fleste kritikerne stilnet.

Det var som sagt åpningskamp i dag, og etter at damelaget hadde vunnet 10-1 i sin kamp var det tid for taler og overrekkelser. Tidsskjemaet her brøt selvsagt sammen, så man måtte avbryte det hele for at dagens hovedkamp skulle komme i gang til annonsert tid.

Da kampen ble sparket i gang tok det ikke lang tid før man igjen fikk et lite stopp. Hjemmelaget kom opp på sin venstre flanke, og det viste seg at gjestene fra Røyken og Spikkestad hadde glemt å rydde vekk markørene på banen etter oppvarminga, så dette måtte gjøres i all hast før spillet kunne fortsette. Foran et veritabelt hav av mennesker hadde hjemmelaget et lite overtak, men de klarte ikke for alt i verden å få produsert noen scoringer. Til og med et skudd i tverrliggeren fikk vi, men da dommeren etter 45 minutter pluss tillegg blåste for pause var nok det mest nevneverdige at det hadde vært drikkepause halvveis i omgangen.

Pausen benyttet jeg til å skaffe meg en hamburger og et kakestykke. Burgeren var grei nok, men jeg må innrømme at modingene fortsatt har litt å gå på før de når den jeg fikk kjøpt i Svarteborg forrige helg. (Men kakestykket var helt konge!). Ute på kunstgresset ble de talene det ikke ble tid til før kampen holdt, og jeg må si den klart beste var den som ble holdt på vegne av de aktive i Modum FK der de takket styret og styrelederen for jobben med å få anlegget på plass.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme stil som det første omgang hadde vært. Hjemmelaget lå mye bedre an på tabellen enn hva gjestene gjorde, og det gjenspeilet seg også i spillet, men ineffektiviteten de hvitkledde viste var tidvis helt grusom å se på. Litt over et kvarter ut i omgangen kom så endelig målet, og fortjent nok var det faktisk Modum FK som tok ledelsen 1-0. Stor jubel!

Etter en drikkepause fortsatte spillet, og hjemmelaget fortsatte å slite med å overliste blåtrøyene fra Hurumlandet. Etter hvert begynte det å virke litt som om de kanskje tenkte at det kunne være bedre å sikre 1-0 helt inn enn å gå for å øke ledelsen ytterligere, noe som fort kan være en skummel tanke. Så også i dag, og i det 78. minutt klarte ROS å tråkle seg gjennom Modum-forsvaret og utligne til 1-1!

Hjemmelaget måtte nå igjen score skulle de klare å få det ønskete resultatet ut av kampen, men god innsats fra de blås forsvar og keeper førte lenge til at de ikke fikk noe ut av det. Knapt fem minutter før full tid ble det så et lite stopp i spillet i forbindelse med at en spiller måtte ut og plastres litt, noe som ikke gikk, så til slutt måtte han byttes ut. Da spillet skulle gjenopptas etter dette var det snakk om et frispark fra litt avstand, og alle gjorde seg klare for et skudd. Skuddet kom aldri, men derimot kom et gjennomspill som lurte både kameramannen (dvs meg) og bortelagets forsvar, og ballen ble i det stoppeklokka mi bikket 86:00 satt i mål til 2-1!

Denne gangen klarte hjemmelaget å ri av stormen, og etter noen minutters overtid ble kampen blåst av med det best tenkelige resultatet for en åpningskamp på et nytt stadion: Hjemmeseier! Spillerne og dommerne takket hverandre for kampen, mens jeg ruslet opp bakken til der bilen min sto parkert i solsteiken, lot AC-en gjøre jobben sin noen minutter, og så satte jeg kursen tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.