Tottenham Hotspur - Elfsborg 3-0

Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.

Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene. 

Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.

Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.

I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!

Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).

Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.

«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.

Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.

De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.

Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.

Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.

Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.

Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.

Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!

(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)

OSI 1 - OSI 4 (3-3)

I dommerbestillingsskjemaet til Oslo Fotballdommerlaug hadde jeg oppdaga at det den siste tirsdagen i januar skulle spilles internkamp mellom to av lagene til Oslo Studentidrettslag. Etter å ha sjekket med dommeren at det faktisk ble kamp satte jeg derfor etter en liten middagslur kursen mot Sognsvann, og inntok sidelinja ved banen bak Norges idrettshøgskole hvor det altså var duket for treningskamp mellom OSI 1 og OSI 4.

Da jeg kom var en trening for noe jentekretslag i ferd med å avsluttes, men da disse og deres pårørende var forsvunnet ble det raskt klart at tilskuertallet på kveldens kamp var 1. Det jeg og de få innbytterne lagene hadde med seg fikk se var at OSIs fjerdelag kom klart best ut fra start, og da de like før kvarteret var spilt gikk opp i 0-1 var det absolutt fortjent.

De rødkledte fortsatte å se sterkest ut, men tross at OSIs førstelag hadde en utespiller i mål måtte vi vente helt til det 33 minutt før vi igjen fikk et mål, og denne gangen var det et frispark fra ca tjue meter som måtte til. 0-2 ble det nå, og det kunne se ut som vi var på vei mot en litt uventet seier til laget som forbereder seg på niendedivisjon over laget som skal spille femtedivisjon i år.

De siste minuttene før pause kom så endelig det på papiret sterkeste laget litt mer med på notene, og helt på tampen av omgangen fikk de også kjempet ballen inn i mål etter en corner.

Scoringen ble uten protester annullert for en offside, og dermed sto det fortsatt 0-2 da kveldens dommer sendte lagene til innbytterbenkene for en kort pauseprat.

Etter pause virket det som om OSI 1 hadde skjerpet seg voldsomt, og det var absolutt fortjent da de ganske nøyaktig sju minutter etter at spillet var gjenopptatt satte inn reduseringen til 1-2 på et straffespark som medførte at jeg måtte småjogge fra en ende av banen til motsatt side for å få filmet det.

Under halvanna minutt etter straffemålet kom så et helt nydelig innlegg som fant en av de hvitkleddes panner og derfra seilte perfekt i mål til 2-2! Skulle vi få en snuoperasjon?

Joda, med et kvarter igjen å spille vartet «hjemmelaget» opp med et hjørnespark som endte med at OSI 4-forsvaret overmannet sin egen målvakt, og ballen gikk i nettet til 3-2!

Helt på tampen av kampen fikk de røde så en ny mulighet til å score på frispark, men nå var det utespilleren i OSI-målet sin tur å skinne.

«Gjestene» hadde nå uansett bitt seg fast i nordenden av banen, og klarte i det 89. minutt å krige inn utligningen til 3-3. Etter et par minutters overtid ble dette også sluttresultatet i en kamp hvor 0-2 absolutt var et fortjent resultat i første omgang, og 3-1 var et like fortjent resultat etter hvilen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

LSK Damer 2 - Gamle Oslo Damer (1-1)

På vei hjem fra Telemark i går hadde Sören ymtet frampå om en mulighet til å få en ny bane på søndag, så etter en rolig formiddag hjemme fant jeg ut at jeg skulle benytte meg av tilbudet om å bli med. Christian og Jon Are dukket også opp, og sammen satte vi kursen nordover til Gran på Hadeland, hvor opprykkskvalikkampen til 3. divisjon mellom andre-damelaget til LSK og damene til Gamle Oslo.

Utgangspunktet for kampen var ganske enkelt. Vinneren ville slå følge med andrelaget til samarbeidsandrelaget til Sarpsborg 08 og Sarpsborg FK opp til 3. divisjon, og i tillegg hadde Lillestrøm-damene (dette er altså andrelaget til dameavdelinga i Lillestrøm SK; og må ikke forveksles med andrelaget til LSK Kvinner, som spiller i samme divisjon som førstelaget til LSK-damene. Forvirrende? Ikke i det hele tatt!) fordelen av bedre målforskjell så de ville ta opprykket dersom kampen i dag endte uavgjort.,

På veien til Hadeland hadde vi merka at tåka ble tykkere og tykkere, og vel framme var det en ganske disig kunstgressbane vi fikk se. Det var heldigvis måket litt publikumsplass, for der løpebanene rundt banen var var det meterhøye skavler, som det fristet lite å skulle tråkke seg ut i. Etter noen minutters venting dukket spillerne opp, og det var klart for avspark.

De gulkledde kom godt i gang, og alt før det var spilt fire minutter vartet de opp med en scoring. Med 1-0 her så veien til opprykk for Gamle Oslo (Som altså er klubben som i alle ikke-offisielle sammenhenger omtaler seg som FC Oslo) veldig lang ut.

Etter den gode starten for «hjemmelaget» (Jeg aner sant å si ikke hvorfor kampen var lagt hit opp) kom etterhvert Gamle Oslo mer med, men til glede for flesteparten av de noenogtretti frammøtte ble det ikke noe mål av det. Like før halvtimen var spilt fikk hvittrøyene riktignok et stolpetreff, hvor returen gikk rett i armene til keeper så de gule slapp unna med skrekken. Rosseli Olsen (Søstra til hockeyspilleren?) kom ved en anledning alene med keeper men avsluttet utafor, og like før pause fikk osloenserne et frispark fra langt hold hvor neste touch ble en lobb som traff i tverrliggeren, så helt sjanseløst var det på ingen måte. Det sto likevel fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for å varme seg litt.

Varme seg gjorde også jeg og mine medsammensvorne ved å trekke inn i kaféen, hvor det ble solgt varm drikke og ikke minst varme vafler! Deilig og styrkende, så det var etter et lite kvarter med fornyet mot vi igjen tuslet ut til publikumsområdet for å se hvordan andre halvdel av kampen ville forløpe.

Lenge var det mest nevneverdige som skjedde etter hvilen at ei av LSK-jentene fikk en smell som gjorde at hun begynte å blø neseblod. Hun klarte likevel å spille videre ei stund, men hadde nå en så stor papirlapp i nesa at jeg er overbevist om at det påvirket topphastigheta hennes!

Gamle Oslo presset mer og mer på, og med like under ti minutter igjen av kampen blåste dommeren og pekte på straffemerket. Straffeskytteren vant duellen mot LSKs målvakt, og med 1-1 var det ny spenning i kampen. Ville Oslo-jentene kunne snu det?

Spiler alert: Det kunne de ikke. LSKs mannskap kunne da dommeren etter et par minutter blåste av kampen juble for 1-1, og dermed å ha sikret opprykket til kommende sesongs tredjedivisjon sammen med sine supportere, mens vi fire musketerer hoppet inn i Sörens Audi og kom oss på veien tilbake mot hovedstaden igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Oppsal 2 (6-1)

Etter å ha kommet hjem fra utflukten til Telemark dro jeg etterhvert ut igjen, da ryktebørsen kunne fortelle at det skulle være en kveldskamp i Vallhall også denne lørdagen. Etter en kort kjøretur kunne jeg litt skuffet konstatere da jeg kom fram at uten at noen utenom de involverte klubbene visste om det var treningskampen mellom Stovner og Oppsal 2 blitt flytta fram en time, så lagene gikk nå akkurat til pause.

Jeg fikk varslet Christian som også var på vei, og kunne også dele nyheten med Ray som akkurat kom inn døra i tide til avspark. Jeg hadde i pausen latt meg fortelle at stillinga mellom et Stovner-lag som for anledningen hadde gitt mange av sine faste spillere en frilørdag, og dermed åpna muligheten for mange nye, og et ungt Oppsal-lag var 2-0.

Etter hvilen tydet lite på at sluttresultatet ville bli noe annet enn «hjemmeseier» til laget som hadde leid seg inn i hallen denne kvelden, og i det 54. minutt fikk de hvitgrønne uttelling for overtaket de hadde ute på kunstgresset i den noe dunkelt belyste hallen. 3-0 kom etter at en spiller distanserte Oppsal-forsvaret og plasserte ballen forbi keeper.

Bare tre-fire minutter senere havnet ballen på ny i nettet, denne gang fra litt distanse etter at man så at målvakten sto litt langt ute Med 4-0 etter to kjappe scoringer må jeg si at jeg syntes kanskje de blås forsvar virket litt shaky.

Treningskamper i «preseason» er tross at de først og fremst handler om å forberede sesongen som kommer  også en fin mulighet for publikum til å bli kjent med lagenes spillere, og da min navnebror Marius André Bjerkeli vartet opp med dette frisparket som ga 4-1 27 minutter ut i omgangen var det nok mange Oppsal-publikummere som noterte seg navnet hans. Kompisgjengen hans som satt like ved meg på tribuna var iallfall veldig fornøyde!

Noen opphenting betød likevel ikke dette. Stovner responderte med en gang på samme vis, og satte også de et frispark i mål til 5-1 i det 79. minutt.

Med tre minutter igjen av kampen valgte så groruddølene å skifte keeper, uten at det påvirket kampen på noen som helst måte (Jeg er faktisk usikker på om reservekeeperen som kom inn overhode hadde noen involveringer). Det som derimot påvirket kampen var at Stovner igjen lyktes med å score, og dermed sto det 6-1 i det vi gikk inn i de to siste minuttene ordinær tid.

Kveldens dommer ville tydeligvis hjem til lørdagspizzaen, for det ble ikke lagt til noe særlig med tid før han blåste av, og glade Stovner-spillere kunne gå i garderoben med en solid opptur etter forrige helgs litt sure uavgjort.

Noen svært få flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Odd 3 - Storm (4-1)

Etter ei fotballfri uke var det lørdag igjen tid for å sette kursen ut av Oslo på jakt etter nye eventyr. Jeg plukket etter å ha vært innom min lokale Post i butikk og hentet ut et brukt kamera jeg hadde kjøpt på Finn opp Sören og Karoline, før vi fant Øystein og stappet ham også i baksetet før kursen ble satt sørvestover. Etter en kjapp pitstop i utkanten av Horten samt litt enkel proviant ved Telemarksporten kunne vi så parkere utenfor Skagerak Arena og i stedet for å gå inn på stadion innta den enkle kunstgressbanen like ved hvor det skulle spilles treningskamp mellom Odds tredjelag og IF Storm.

På plass under oppvarminga var også Mads og hans far, og like før avspark så vi i Futbology-appen at også Ilari hadde klart å klemme inn et besøk her sammen med en kompis, så banehopperoppmøtet var slett ikke så verst. De to lagene skal begge spille fjerdedivisjon kommende sesong, men umiddelbart så de unge Odd-spillerne et hakk kvassere ut, og det aller meste foregikk foran Storm-keeperens mål.

De rundt 80 som hadde møtt fram i et strålende fint januarvær (Sol og plussgrader på denne tida av året er svært sjelden vare) fikk se et nær konstant press fra hvittrøyene, men lenge ga det ingen uttelling. Storm kom på sin side på noen få visitter i motsatt ende av banen, men heller ikke dette ga noen nevneverdig effekt. Første omgang av kampen var ganske nøyaktig halvspilt da det første målet endelig kom. Odd hadde gått opp i 1-0, og det var så lite jubel både på og rundt banen at jeg nesten ikke fikk med meg at det var blitt mål.

Storm lot seg likevel ikke skremme av dette, og i det 26. minutt endte et av de relativt sjeldne angrepene deres med en kanonkule av et skudd som smalt i mål. 1-1, og like langt.

Flere mål ble det ikke før pause, tross at vi innimellom så noen tegn til at det var et visst tenningsnivå hos spillerne, og at Odd 3 fikk et treff i tverrliggeren. Da dommeren sendte lagene i garderoben for en pust i bakken var det dermed fortsatt ett mål til hvert av lagene som sto notert i kamprapporten.

Etter pause virket det som at Odd 3 hadde bestemt seg for at det overtaket de hadde hatt i første omgang skulle de nå utnytte til det fulle. Det tok fra avspark bare fire minutter før ballen lå i nettet, og hjemmelaget var oppe i 2-1.

3-1 kom så i det 54. minutt etter et hjørnespark, og herfra og inn var det aldri spørsmål om det skulle bli noe annet enn Odd-seier, men bare spørsmål om hvor stor den skulle bli.

Mot slutten av omgangen måtte dommeren stadig i lomma etter det gule kortet, men heldigvis ble de så jevnt fordelt at ingen måtte gå før kampen var over. En tomålsledelse føles jo for øvrig aldri 100% trygg, så da en av vertskapet etter drøyt 82 minutter ekspederte et frispark i mål til 4-1 gikk lufta litt ut av kampen.

Da klokka passerte 90 spilte minutter og dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 4-1, og begge lags trenere hadde forhåpentligvis fått noen svar på hva de skal jobbe med videre i de henholdsvis 80 og 79 dagene de har igjen av sesongoppkjøringen.

Jeg tok med meg passasjerene, sa takk for i dag til Anders som også hadde dukka opp, og foretok en svært begivenhetsløs (Bortsett fra noen sinte utrop fra Sören hver gang Bayern München scora mot Wolfsburg) retur til hovedstaden, hvor det ventet en mulighet for en kamp til for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Lambertseter 2-2

Etter å ha returnert fra en liten handletur over grensa så jeg at jeg hadde mulighet til å rekke en kamp denne lørdagen også. Jeg plukket derfor opp Sören og satte kursen ned Groruddalen og parkerte bak Intility arena. Det var ikke her det var kamp, men i hallen like ved skulle Stovner og Lambertseter møtes til treningskamp.

Da vi kom inn i hallen hvor halve tribunen var avstengt pga oppussing var det ikke så mye som tydet på at kampen skulle starte om ett minutt. I ett hjørne varmet riktignok Lambertseter-spillerne opp, men Stovners menn var ingensteds å se. Det man derimot så var rødkledde Ullern-spillere overalt, men noen minutter etter seks forsvant disse, og plutselig kom Stovner-spillerne også ut på banen så nå så alt så meget bedre ut. Det var et solid banehopper-oppmøte tross at de fleste (om ikke alle) hadde banen fra før, så etterhvert satt vi der på rekke og rad: Mattis, Lars, Christian, Sören, Martin, Terje, Ray, meg selv og Øystein.

Som vanlig i Vallhall var det voldsomt irriterende med nettet mellom tribuna og banen, men gjennom dette fikk vi alt etter tre minutter av kampen se en glimrende soloprestasjon der en Stovner-spiller distanserte sin mann i Lambertseter-forsvaret og deretter plasserte ballen til side for keeper og i mål til 1-0.

Laget fra Groruddalens østende så faktisk ganske sterke ut, men etter at keeperen deres hadde en fæl feilvurdering som en lagkamerat av ham med nød og neppe klarte å avverge at ble til mål kom de litt ut av balanse, og i det tjuende minutt satt utligningen til 1-1.

Knapt sju minutter før pause så det så ut som om Stovner skulle ta tilbake ledelsen sin da de fikk et straffespark, men straffeeksekutøren klarte å sette ballen høyt over mål.

Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten hvil, og mens praten om både gjennomførte turer og planer for turer framover gikk livlig på tribunen kom kampen etterhvert i gang igjen.

Nok en gang fikk «hjemmelaget» en svært god start, og før det var spilt fem minutter av andre omgang satt ballen igjen i nettet bak Lambertseter-keeperen. 2-1, og det meste var nok glemt om straffebommen før pause.

Etter en ganske intens start på kampen hvor det ble delt ut tre gule kort i løpet av den første halvtimen hadde gemyttene roet seg litt etterhvert, og bortsett fra noen sjanser innimellom skjedde det lite å skrive hjem om i store deler av andreomgangen. Et drøyt kvarter før slutt vartet så en av de blåkledde opp med en flott scoring, og dermed var vi like langt med 2-2.

Flere mål ble det ikke denne lørdagskvelden, så da dommeren blåste av var nok begge lag tålig fornøyd. Mest fornøyd var nok vi som hadde fått se en januarkamp uten å fryse, så vi takket hverandre for selskapet og satte kursen enten hjemover eller i retning et vannhull.

Jevnaker - Hallingdal 2-3

Det er i ferd med å bli en tradisjon at årets første kamp på norsk jord spilles ganske tidlig i januar på Hadeland, og akkurat som i fjor var vi en hel gjeng som hadde gleda oss til denne kampen. Planen om en ny visitt (og for mange et første besøk) på kunstgressbanen på Jevnaker fikk seg dog et skudd for baugen da det torsdag kveld kom melding om at pga vinteren måtte kampen flyttes til Hønefoss. Vi var likevel to biler som satte kursen nordover fra Oslo, og etter hvert kunne stoppe ved stadionet hvor treningskampen mellom Jevnaker og Hallingdal skulle spilles.

Mens jeg hadde stappa André, Martin og Mattis inn i min bil hadde Sören tatt med seg sin bror Lars, Jon Are og Christian. I tillegg dukka også ingen ringere enn Adrian opp, så det var en ganske solid andel banehoppere på plass blant de totalt knapt femti frammøtte på det som vi var skjønt enige om at dersom det hadde hatt tribuner på alle fire sidene av samme type som det hadde på den ene lang- og den ene kortsida ville vært ett av norges fineste stadioner.

I den iskalde vinterkvelden var det med livet som innsats vi bevegde oss rundt på tribuna, men på de øverste radene var det heldigvis bart og relativt godt fotfeste. Herfra fikk vi se gjestene komme best i gang, og etter ti minutters spill satt ballen i nettet for første gang denne kvelden. 0-1.

Ikke lenge etter kom så et av kampens virkelige høydepunkter. Noe jeg tror egentlig var et forsøk på et skudd mistet helt retningen og forsvant ut i retning der det skulle vært et hjørneflagg på motsatt side fra posisjonen til assistentdommeren som løp foran hovedtribuna. Fra vår posisjon høyt oppe på tribuna var det ganske enkelt å se at ballen trillet ut til utspark fra mål, men da Hallingdals målvakt skulle til å sette i gang spillet stoppet dommeren ham og ropte ut til assistenten sin om det var innkast. Svaret kom svært kjapt, og forklarte svært godt hvorfor man bruker hjørneflagg: «Åssen skal jeg se det 'a?». Det ble utspark fra mål, og som sagt var dette helt riktig vurdert.

Med omlag ti minutter igjen av omgangen kom det en ny HFK-scoring, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg når sant skal sies syntes så ganske riktig vurdert ut fra min dårlige posisjon i motsatt ende av banen. Det tok likevel bare noen få minutter før de hvitkledde klarte å få ballen i mål på lovlig vis, og dermed sto det 0-2 etter 39 minutters spill.

0-2 sto seg til dommeren blåste av for pause, etter at vi hadde vært nødt til å se på dette «fabelaktige» frisparkforsøket.

Lagene fikk nå muligheten til å få litt sårt etterlengtet varme, mens vi som sto i kulden på tribuna utvekslet mer eller mindre saklige røverhistorier. Selv la jeg ut på en risikabel ekspedisjon i de dype snøskavlene for å få tak i en ball som hadde lagt seg utenfor rekkevidde.

Da lagene kom tilbake virket Jevnaker mye kvikkere, og i det 49. minutt kunne de mest kortreiste supporterne juble for en redusering til 1-2, før vi rett før timen var spilt endelig fikk se en dødball som medførte et resultat, da JIF (Altså ikke Ajax) utlignet til 2-2!

Apropos dødballer, det var hos begge lag unormalt mange dårlige fri- og hjørnespark, så jeg mistenker at et av svarene trenerne fikk med seg fra denne tidlige treningskampen var at dette bør man øve litt på utover vinteren. Typisk nok hadde jeg ikke filmet utligningsmålet, men jeg fikk ellers svært mange tilskudd til min store samling av opptak av hjørnespark med ymse kvalitet.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende uavgjort, da Hallingdal klarte å mobilisere litt ekstra krefter i sluttminuttene. I det 88. minutt fikk gjestene kjempet inn 2-3, til stor jubel fra flere.

Etter noen minutters overtid endte det hele med 2-3 og seier til Hallingdal. På vei ut fra stadion skjedde så det uunngåelige i den glatte trappa. André mistet fotfestet og foretok en utilsiktet tofotstakling bakfra på Sören. At dette endte uten at noen av de to involverte fikk varige mén var helt utrolig, men det var en uskadd gjeng som kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyde med at endelig var den norske fotballsesongen i gang!

RC Lens - Toulouse FC 0-1

Etter en god natts søvn våknet jeg, pakket sakene mine og forlot hotellet i Lille, og satte kursen mot nabobyen Lens. Etter å ha sirkulert litt i området rundt stadion fant jeg det jeg mente ville være en kurant parkeringsplass og forlot bilen på jakt etter litt næring (Det ble en «Royale Cheese») før kampen. Da portene åpnet kom jeg meg inn, og forserte et utall trapper til jeg fant plassen min og kunne skue ut over stadion hvor Ligue 1-kampen mellom Lens og Toulouse skulle spilles.

Jeg var jo alt for tidlig ute, så jeg fikk god tid til å granske stadionet, som var bygd etter det som på Wikipedia omtales som «engelsk stil», med fire frittstående tribuner med åpne hjørner mellom. En detalj som var veldig fin var at nedre del på minst to av tribunene (kanskje også på den jeg satt på, det var ikke mulig å se fra min posisjon) var ståfelt, og det viste seg at hovedtyngden av syngende supportere befant seg på midten av langsida motsatt fra TV-kameraene. Bortefansen var her, i likhet med på gårdagens kamp, grundig inngjerdet av nett som skulle motvirke kasting av objekter, men feltet var ikke like dårlig plassert som det i Lille.

Kampen som ventet var et oppgjør av ganske stor betydning i kampen om de siste europacupplassene, og det var tydelig at dette var et oppgjør som engasjerte. Stadionet som har flere plasser enn det er innbyggere i Lens var nesten helt fullsatt! Turen fra Toulouse er lang, så på bortefeltet var det en del ledig, og de få gangene jeg hørte sang derfra fikk det nesten umiddelbart hjemmefansen til å stemme i for å overdøve dem, så de tilreisende hadde en tøff jobb. Apropos tilreisende, på Toulouses lag krydde det av nordmenn! Joshua King og Aron Dønnum figurerte begge i startelleveren, mens den gamle TIL-helten Warren Kamanzi startet på benken.

Begge lag produserte en del gode sjanser i første omgang, men spesielt hjemmelagets keeper vartet opp med noen svært gode redninger. Det sto derfor fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kunne finne ut hvorfor hjemmefansen hadde et britisk flagg på et av flaggene sine. (Visstnok har det historisk vært svært mange engelskmenn fra det sørøstlige hjørnet av landet (Grevskapet Kent) som hadde kommet hit for å se toppfotball heller enn å dra til London, der de nærmeste topplagene i hjemlandet holdt til).

Et lite kvarter ut i andre omgang tok så kampen virkelig fyr. Litt ut av det blå gikk plutselig dommeren ut for å se på VAR-skjermen, og da han kom tilbake fikk en av hjemmelagets spillere tildelt et rødt kort. Toulouse-spilleren som var involvert i mottakende ende fikk herfra og ut vanvittige pipekonserter mot seg hver gang han var nær ballen, uten at det lot til å påvirke ham så veldig.

Ikke lenge etter gikk dommeren på ny ut av banen, men denne gangen kalte han til seg speaker, som så kom med en beskjed. Jeg mistenker at noen Lens-supportere hadde kastet ting på banen, og at det var dette det ble gitt beskjed om å slutte med. Ikke lenge etter ble det NOK en tur ut på sidelinja, og denne gangen var det skjermen som skulle tas i bruk igjen, og nå fikk bortelaget et straffespark. Dommeren var snart like upopulær på tribunene som det den tidligere nevnte Toulouse-spilleren var! Tross pipekonsert, straffen gikk i mål, og etter drøyt 72 minutters spill sto det 0-1!

(Her hadde jeg en video av scoringa, men den ble spist av den franske opphavsrettsmafiaen)

Var dommeren lite populær fra før ble det ikke bedre nå, og i tillegg oppsto det stadig vekk episoder med knuffing og sammenstimlinger ute på banen som fyrte enda mer opp under hjemmepublikummets sinne. Etter at en Lens-spiller måtte ut på båre, og en i støtteapparatet hos hjemmelaget ble bortvist i sluttminuttene forventet jeg at det kom til å bli rikelig med tilleggstid. Jeg ble derfor litt overrasket da det bare ble lagt til 8 minutter, men selvsagt kom det noen hendelser også i tilleggstida som ga enda mer tillegg.

Flere mål ble det likevel ikke, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 0-1, og over 37000 mennesker kunne sette i gang en pipekonsert som nesten var på høyde med den jeg opplevde i Istanbul sist høst! Ikke rart at det pipes når man har sett Toulouse slå Lens. (Sorry, jeg måtte bare…)

Selv forlot jeg raskt stadion, og fant ut at fordi stedet hvor jeg hadde parkert var på motsatt side av bortesupporterparkeringa var det ikke en så bra plass som jeg trodde fordi jeg måtte gå en lang omvei for å komme meg dit. Etter å ha funnet bilen forsvant så nesten hele tidsbufferen jeg hadde før bilen skulle leveres på flyplassen i å komme seg vekk fra stadionområdet (Som omtrent alle andre stadioner i verden er trafikkbildet rundt stadion etter kamp helt ubrukelig), men etter å ha fylt tanken parkerte jeg 1945 (Fristen for levering var 2000), kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, og fikk kledd av meg noen lag med klær gjennom litt akrobatikk inne på et toalett på flyplassen før jeg endelig kunne sette meg ned for drøye to timers avslapning på en Airbus i retning Norge.

En svært vellykket groundhoppinghelg i Frankrike med Belgia som en liten bonus ble så avsluttet på samme vis som den startet, med flybussen på Østre Aker vei.