Borre - Sande/Berger 3-7

Etter en god natts søvn spratt jeg opp denne lørdagen og satte kursen sørvestover, mot Horten. Etter først å ha besøkt en gårdsbutikk og kjøpt litt grønt og fått i meg litt brønsj fra varmmatdisken på Meny entret jeg Borre idrettspark, og oppdaget til min store glede at dagens treningskamp skulle spilles på selve gress-stadionet, og ikke på kunstgresset like ved.

Noen minutter før avspark var vi kun to personer på den store tribuna, så akkurat det å holde avstand var ikke akkurat noe stort problem. Avstand holdt også Borre-forsvaret, som mer eller mindre sto og så på at gjestene fra Sande og Berger (Ikke Sander Berge) tok ledelsen etter bare sytti sekunders spill. 

Knappe fem minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å lure på om dette skulle bli et virkelig stygt resultat, men etter dette roet scoringstakten seg noe ned, selv om de rødkledde kom til en vanvittig mulighet til ytterligere å øke ledelsen bare noen minutter senere.

Borres unge keeper valgte flere ganger å få lagkamerater til å ta lange utspark og frispark, og i ett av disse tilfellene kom en av lagets midtstoppere bak for å sparke ballen framover. Karen hadde et voldsomt tilslag, og kombinert med solid medvind i første omgang sendte dette ballen rett ut over linja i motsatt ende av banen. For mye Möllers tran?

Litt etter halvspilt omgang kom det nok en scoring, og igjen var det bortelaget som kunne juble. Etter dette skjedde det lite nevneverdig utover i omgangen, før det på overtid kom en avslutning i tverrliggeren. Han som sto bak erklærte etterpå at på kunstgress hadde den IKKE endt i tverra, men i nettet.

I pausen var det mest dramatiske som skjedde en sykkelvelt i søndre sving, men katastrofe ble avverget av en trøstende far. (Storebroren til den forulykkede mente for øvrig lillebror kunne takke seg selv når han absolutt skulle sykle så nært ham).

Etter pause virket Borre å ha skjønt at de kunne ikke fortsette som i første omgang om de skulle kunne gå hjem med hevet hode etter kampen. Det var nok derfor en strek i regningen for dem da en av spillerne etter knappe ti minutter måtte lempes ut av banen pga skade. Ikke lenge etter dette ropte så gjestene etter straffe uten å få det, og i frustrasjonen over at dette ikke ble straffe klarte endelig hjemmelaget å få i stand et angrep som endte med scoring. 1-3 i det 59. spilleminutt.

De grønnhvite var dog ikke lenge i paradis, kun tre minutter senere kom det en ny scoring for bortelaget, som dermed igjen var tre mål foran. Fire minutter etter dette igjen kom så enda et mål, denne gang som resultat av en lang lobb som keeper ikke klarte å få tilstrekkelig med fingre på til å dytte den utenfor.

Da 1-6 kom etter en forsvarstabbe, og det ti minutter før full tid også ble 1-7 skulle man kanskje tro alt var over, men plutselig fikk hjemmelaget ny energi. Et angrep ble stoppet på ulovlig vis av gjestenes keeper, og dommeren blåste og pekte på straffemerket.

Med 2-7 i boka og 83:15 på klokka var det likevel kanskje i seneste laget å starte en opphenting? Hjemmelaget fortsatte uansett å prøve, og like etterpå gjorde gjestenes keeper en kjempetabbe. Da jeg tok bildet her trodde jeg han holdt ballen og hadde kontroll. Det neste han gjorde var å slippe ballen videre bakover til en Borre-spiller som sto så godt plassert at det ville vært omtrent umulig for ham å ikke score. 3-7!

Dette ble også sluttresultatet i en kamp på et svært flott stadion i bredden. Jeg håper Borre ikke bare bruker det til treningskamper, men at det også brukes til seriefotball når det er mulig. Mens spillerne takket hverandre for kampen hastet jeg mot bilen, kjørte til havna, tok ferga til Moss, svingte innom enda en gårdsbutikk og kjøpte enda mer grønnsaker, sveipet forbi Nordstrand hvor det ikke var treningskamp slik jeg trodde det var, og fortsatte hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google foto.

Follebu - Ridabu 2-4

Ferien går mot slutten, og jeg hadde igjen satt kursen sørover. Litt etter avgang fra Nordsjona oppdaget jeg at jeg måtte snu og hente masse greier jeg hadde glemt, og like etter det oppdaget jeg at kampen jeg hadde tenkt å nå var flyttet fra 1930 til 1830. Med masse flyt, og null dopauser suste jeg likevel sørover E6, og rakk fram til Follebu så jeg akkurat rakk et kjapt besøk i kjelleren på klubbhuset for å tømme tanken før jeg entret stadion.

Ved ankomst fikk jeg utdelt en piknikkurv med et pent sortiment godsaker, samt flere forskjellige Follebu-klubbeffekter (Dette blir mine første fotballag-underbukser!). Tydelig at det ikke var hver dag det kom tilskuere som hadde kjørt åtti mil nonstop for å se kamp. Slo meg ned ved siden av Jørgen Knutsen som hadde ankommet litt før meg, og fikk derfra se gjestene fra «Black River Park» komme best i gang og ta ledelsen alt etter knapt to minutters spill.

Etter dette følte lagene hverandre litt på tennene, før også hjemmelaget tok affære og scoret, slik at det sto 1-1 etter et drøyt kvarter. Da dommeren sendte lagene til sidelinja for å få i seg litt vann i varmen fem minutter senere oppdaget jeg tilfeldigvis at bortelaget stilte med minst tre spillere med nr 28 på ryggen. Interessant variant!

Spillet bølget fortsatt fram og tilbake, men knappe ti minutter før halvspilt kamp havnet ballen igjen i nettet bak Follebu-keeperen, og dermed sto det 1-2 da dommeren blåste for pause, og banen raskt ble invadert av unger som ville sparke ball i noen minutter.

Etter hvilen fortsatte det å være ganske jevnspilt, selv om jeg satt med en følelse av at bortelaget kanskje var et ørlite knepp vassere. Fem-seks minutter etter pause kom likevel hjemmelaget til en helt vanvittig sjansebonanza uten at den ble kronet med scoring, og det føltes nok veldig tungt da gjestene noen minutter etterpå gikk opp i 1-3, også der etter flere enorme sjanser i forkant av scoringen.

I det det bredte seg en liflig duft av grillmat fra en ondsinnet sjel i nabolaget over kunstgresset blåste dommeren igjen for en kort vannpause, og nå skjedde det noe snodig. Da stoppet i spillet egentlig nærmet seg slutten småjogget den sortkledde plutselig bort til baneinngangen og begynte å rope og gestikulere til en eller annen utenfor stadion. Dette var for langt unna til at jeg hørte hva som ble sagt, men tok såpass med tid at han virket veldig travel med å få satt i gang spillet igjen da han kom tilbake.

I det mi klokke viste 78:30 fant så Ridabus keeper ut at han ville skape ny spenning i kampen. En mildt sagt snodig inngripen etter et frispark endte med baklengsmål, og det sto 2-3. (Nevnte keeper var under middels fornøyd med at målet ble filmet)

Hjemmelaget kom etter dette til flere muligheter for å utligne, uten å lykkes. Typisk nok fikk da Ridabu en ny sjanse i siste ordinære spilleminutt, gjorde ingen feil, og vi hadde fått 2-4. Tross litt dårlig stemning og munnhuggeri i overtiden skjedde det ikke noe mer, og dette ble dermed også sluttresultatet.

Jeg kunne hoppe i bilen igjen, og sette kursen tilbake til Tigerstaden som jeg hadde forlatt snart en måned tidligere.

Noen flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Skånland - Tromsø 0-11

Endelig mulighet for et nytt stadion, og det attpåtil med mitt kjære TIL! Etter at det i fjor ikke ble spilt cup skulle man i år igjen gjøre et forsøk på å kåre en norgesmester, og i første runde var «Gutan» satt opp mot legenden Tom Høglis hjemklubb Skånland. Siden jeg var hjemme i Rana var reisen i utgangspunktet overkommelig, men for å komplisere det hele litt startet jeg med å ta nattoget til Trondheim, før jeg satte kursen nordover i en fremmed bil. Etter 50 mil E6 byttet jeg så til min egen bil før jeg fortsatte nordover med GPS-en innstilt på Engan i Sørfold hvor jeg skulle overnatte. Etter en prima middag, litt sjauing i fjøset, og en god natts søvn fortsatte så ferden mot Bognes fergekai hvor jeg var meget spent på hva som ville møte meg av kø. Forholdene var heldigvis gode og etter en begivenhetsløs fergetur fikk jeg ved ilandkjøring i Lødingen en solid nedtur. Køen med biler som skulle sørover var massiv, hvordan skulle det gå når jeg selv skulle den veien senere på dagen? Jeg fortsatte uansett mot Evenskjær, fant parkeringen ved Skånland ungdomsskole, og hvem andre enn nevnte Høgli svingte inn og parkerte like ved siden av meg i det jeg gikk ut av bilen. Etter en kort spasertur over en haug entret jeg et flott stadionområde hvor jeg ble hyggelig ønsket velkommen.

Etter hvert dukket også en del andre rød- og hvitkledde opp på det tildelte bortefeltet, og jeg kjente nå at jeg ikke hadde spist annet enn snacks og snop siden frokost, så jeg fant ut at før avspark var det på tide å inspisere kiosken. Etter en effektiv køavvikling (Meget lurt å ha både inne- og uteekspedering) endte jeg opp med en flaske brus og en vaffel. Det er altså lite breddesnadder som er mer autentisk enn det man får i første runde i cupen, og vaflene på Skånland var virkelig i nasjonal toppklasse!

Nyrekruttert
TIL-supporter!

Avspark nærmet seg, og til de velkjente tonene inspirert av Händels «Zadok the priest» (Søk det opp om du ikke tar referansen) marsjerte lagene inn på banen anført av det norske flagg. Høytidsstund på Evenskjær! I presentasjonen av lagene fikk vi høre at det var flere debuterende sekstenåringer som skulle i aksjon for hjemmelaget i dag. For en dag å debutere på!

Lenge hang Skånland godt med ute på banen. Noen tøffe taklinger, et par situasjoner dommer nok lot gli mellom fingrene, men absolutt ikke den forventede ekstreme forskjellen på lagene. En virkelig støkk fikk vi rødhvite også da et hjørnespark endte opp i tverrliggeren over dagens TIL-keeper Simon Thomas!

Likevel, det skulle vise seg at det ER forskjell på et eliteserielag som har spilt og trent omtrent som normalt, og et ferskt tredjedivisjonslag som verken har fått trene som normalt eller spille kamper på halvanna år. Etter tjue minutter lyktes endelig Moses med det han hadde prøvd på flere ganger i år, og vi kunne juble for scoring. Fem minutter senere kom også Kent-Are og August med to kjappe scoringer, og til tonene av isbilen kunne vi konkludere med at nå var nok spenninga over. Ikke lenge etter var ballen på nytt i mål, men denne gangen ble SOIF reddet av offsideflagget, noe de ikke ble da isbilen kom tilbake og 0-4 ble satt inn knappe fem minutter før pause. (Isbilen lot seg for øvrig høre flere ganger i løpet av kampen, og hver gang scoret TIL eller kom til store sjanser, så det er mulig direktør Alapnes bør ringe og høre om de kan legge turen forbi Alfheim når det er kamp)

Etter mye trivelig prat i pausen, observerte jeg at det nå var langt flere tilskuere på den banehalvdelen hvor TIL skulle prøve å score i andre omgang, og det tok ikke mange minuttene før de fikk valuta for pengene. August ble tomålsscorer like etter omgangen var startet, og litt etterpå var det forsvarsspillernes tur. Først fikk Anders Jenssen inn et hjørnespark, før Jostein Gundersen gjorde det samme fra motsatt side!

Jeg hadde tidlig varslet at mitt faste løfte om bar overkropp ved tosifret antall mål også gjaldt her, så nå begynte spenningen å stige på bortefeltet. Ville det bli hud å se? Rothmann og Ingebrigtsen var tydeligvis ivrige etter dette, og med to mål hver var den magiske grensa oversteget. Både jeg og Isbergets sjåfør Magne fullførte dermed kampen som to lysende stjerner!

Sportslig ble det kanskje ikke den helt store suksessen for hjemmelaget Skånland med 0-11 på «Boye-klokka» til slutt, men arrangementet var prikkfritt, stadion var flott, tribuna var ny, og jeg fikk krysset av mitt stadion nr 375 i Futbology-appen! Great success! Noe spent satte jeg kursen mot Lødingen, og fikk til min store glede se at det omtrent ikke var fergekø i det hele tatt, så det gikk helt smertefritt å igjen komme seg sør for Ofotfjorden, og sette kursen videre hjemover mot Nordsjona for å fullføre ferien.

Mosjøen - Sandnessjøen 4-0

Siden jegt tilbringer ei ferieuke i Mosjøen med å spille basstrombone på Festspillene Helgeland var gleden stor da jeg oppdaget at ikke bare skulle Mosjøen IL spille treningskamp mot naboene fra Sandnessjøen IL, i tillegg var kampen på et tidspunkt jeg hadde anledning til å dra! Jeg lurte derfor med meg min medsammensvorne trombonist Tim fra kurset, og satte kursen mot Kippermoen idrettspark på andre sida av sentrum. Etter først å ha blitt litt forvirret av at det var noen som hadde trening på kunstgressbanen skjønte vi etterhvert at kampen skulle gå på selve gressbanen like ved, så vi inntok tribuna. Her dukka etter hvert også fløytist, TIL-supporter og ikke minst Mosjøen-patriot Marita opp, så det var plenty muligheter for å snakke om løst og fast.

Ble etter å ha sjekket med dommer at han tok myntkast mot tribuna gjort oppmerksom på at kampen ville bli noe forsinket, noe jeg tror skyldtes at de gulkledde fra kysten hadde kommet fram litt senere enn opprinnelig planlagt. Mens vi ventet satt jeg og kikket på oppvarminga, og plutselig gikk det opp for meg at jeg kom til å få se to av norges mest kjente fotballspillere i aksjon. Ingen ringere enn musikktvillingene Marcus og Martinus (Gunnarsen) var i hjemmelagets tropp, førstnevnte i startelleveren, mens broren måtte vente litt med å få vist seg fram for de omlag 200 fremmøtte.

Da kampen kom i gang var hjemmelaget raskt ute med å ta tak i det som skjedde ute på den nydelige gressmatta, og etter nøyaktig åtte minutters spill kunne veteranen «Higgi» juble for scoring, og 1-0 til Mosjøen. Under to minutter senere kom så en sterk kandidat til årets mål på Kippermo-gresset. Ballen ble plukket opp og sendt avgårde i en banan mot mål. Lenge trodde jeg den skulle gå over, men plutselig duppet den ned, traff lavt på tverrliggeren og spratt inn i mål! 2-0, og igjen var det «Higgi» som sto for scoringen!

Det var fortsatt de blåkledde fra Vefsnas bredder som styrte kampen resten av første omgang, men flere scoringer ble det ikke, så det sto fortsatt 2-0 da jeg tuslet mot kiosken (Som er uhensiktsmessig langt unna tribunen) for å finne noe godt å spise og drikke. Vaflene var veldig gode, men det var litt skuffende at det ikke var syltetøy av noe slag å oppdrive. Vi setter dog denne gangen mangelen på kontoen for ting som var glemt etter koronapausen.

Andre omgang ble etterhvert blåst i gang, og Mosjøens spillere fortsatte å presse gultrøyene. Dette ga da klokka mi viste 53:40 uttelling, og denne gangen var det ingen ringere enn Marcus Gunnarsen som sto for scoringen, etter å ha kommet seg langt forbi SIL-keeperen. Stor jubel for 3-0!

Ikke lenge etter dette gjorde begge lag en rekke bytter, blant annet ble begge lags reservekeepere satt innpå for å få litt spilletid. Om det var dette som gjorde at Sandnessjøen kom mer med i spillet vet jeg ikke, men de klarte faktisk etter hvert til og med å få ballen i mål, noe som bare endte med kjefting og frustrasjon fordi linjemannen hadde vinket for offside så det fortsatt var null godkjente scoringer til bortelaget.

Ettersom det hadde vært drikkepause ble det en del tillegg i tiden, og godt inne i overtiden kolliderte Sandnessjøens keeper med en angrepsspiller på en måte som ikke ga dommeren annet valg enn å blåse for straffespark. Denne ble sikkert satt i mål til 4-0.

Dette ble i grove trekk det siste som skjedde i en kamp hvor det godt kunne blitt flere mål, det heldigvis ikke ble noen alvorlige skader, og hvor det endte med et rettferdig resultat på en bane jeg ikke har besøkt på veldig mange år.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.