Etter en sårt tiltrengt fotballfri kveld onsdag satte jeg igjen kursen vestover torsdag kveld. Denne gangen var det Buskeruds administrasjonssenter Drammen som var målet, og etter å ha parkert utenfor Marienlyst stadion gikk jeg rundt hjørnet til Marienlyst kunstgress, hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Skiold og Skrim.
Ut fra tabellposisjon og antall innbyttere i lagoppstillingen hadde jeg en mistanke om at hjemmelaget var store favoritter i denne kampen, og jeg så snart at det aller meste kom til å skje foran gjestenes mål. Jeg hadde likevel innledningsvis plassert meg i motsatt ende av banen, og fikk derfra i det 13. minutt se Skiold gå opp i 1-0 på et hjørnespark.
En riktig fortjent ledelse, men selv om rødtrøyene fortsatte å dominere ute på kunstgresset som om vinteren er islagt, så lot flere mål vente på seg. Vi måtte vente helt til det var fem minutter igjen til pause, men da kom 2-0 som resultat av et angrep vi rundt femti som var til stede ikke kunne gjøre annet enn å applaudere.
2-0 var fortsatt stillinga da det ble pause, og begge lag trakk inn i garderobene. Jeg fant ut at også jeg skulle teste fasilitetene i sokkelen under hovedtribunen på stadionet like ved, og kom etter et svært nødvendig opphold ut igjen like før andre omgang tok til.
I pausen hadde den gamle Notodden-, Vindbjart-, Egersund- og Levanger-keeperen Nicolai Larsen Berg dukket opp, og etter at han under oppvarmingen hadde sett lagkameratene gå opp i 3-0 bare drøyt to minutter etter hvilen kom han etterhvert inn i Skiolds angrepsrekke og bidro sterkt i lagets videre gjennomføring av kampen.
4-0 kom like etter at timen var spilt, og i det 68. minutt hørte jeg en av vertskapets menn nevne ordet «tosifra» i feiringa etter at nevnte Larsen Berg hadde sendt dem opp i 5-0. Riktig så ille skulle det ikke bli, men Skrim slet nå med å i det hele tatt få passert midtstreken så helt urealistisk var det heller ikke.
Etter at Skiold gikk opp i 6-0 med ti minutter igjen av kampen hadde de faktisk to nettkjenninger til i sluttminuttene som begge ble annullert for offside til stor frustrasjon for de involverte.
Da vi passerte nitti spilte minutter ropte dommeren at det var lagt til to minutter, og samtidig noterte jeg meg at Skrims forsvar på ingen måte gjorde jobben for seg selv veldig enkel da de drev og småspilte omtrent innenfor egen femmeter. På den annen side må det kanskje nevnes at mens de hadde ballen her klarte de iallfall å ikke miste den, for ikke lenge etter ble et forsøk på å komme seg ut stoppet, og ballen satt i mål uten at det ble dømt offside, så det sto 7-0!
Da kampen var over kommanderte dommeren spillerne til en organisert takkforkampen-linje, før alle fikk dra hver til sitt. Turen hjem til Kongsgårdmoen ble nok litt ekstra lang denne kvelden for blåtrøyene.
Etter gårdagens vanvittige opplevelse på Larkollen var det tilbake til strieskjorta og havrelefsa i groundhoppinghverdagen på tirsdagskvelden. Jeg dro hjemmefra for å hente noe greier mamma hadde funnet på Finn, og fortsatte så vestover over Hadeland til jeg kom fram til Ringerikes hovedstad Hønefoss. Her fant jeg etterhvert navigert meg fram til bydelen Tolpinrud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hønefoss SK (Som altså er noe helt annet enn byens mest kjente klubb Hønefoss BK) og fjerdelaget til Konnerud.
Da jeg svingte inn mot idrettsplassen så jeg til min store fortvilelse at her var en helt nydelig gressbane som lå ubrukt, mens spillerne som kom ut av garderoben stimet bort mot kunstgressbanen. Sånt burde vært straffbart! Jeg hadde nok fått en merkelig opplevelse om jeg hadde insistert på å sitte og se på en tom gressbane i nitti minutter, så jeg måtte bite i det sure eplet og gå bort til kunstgresset hvor spillerne var i full oppvarming.
Da kampen kom i gang syntes jeg raskt det ble gjenspeila at gjestene ikke hadde tapt en eneste kamp i år, mens vertskapet huserte lenger ned på tabellen. Det ble likevel ikke mange veldig store målsjanser, men det meste av spillet foregikk på HSKs banehalvdel. 12 minutter ut i kampen gjorde så en av hjemmelagets forsvarsspillere en gigatabbe som satte egen målvakt ut av spill så ballen trillet i mål til 0-1.
Foran det jeg etter hvert kom fram til var den svimlende sum av 15 tilskuere inkludert meg selv fortsatte begge lag å ha ballen en hel del, men der drammenserne faktisk produserte en del sjanser var det ganske impotente greier vi fikk se i motsatt ende av banen. Det gikk dermed slik det måtte gå og i det 25. minutt vartet rødtrøyene opp med et fint angrep som endte med at ballen snek seg inn ved stolperota til 0-2.
Rett før pause fikk Konnerud-laget satt ballen i mål nok en gang, men dette mente dommer var offside, og det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok en kort taktisk pause. Mens spillerne var raskt på plass igjen tok dommeren seg en prat med noen kjente langs sidelinja før han følte at han var klar for nye 45 minutter med fotball.
Ut fra start etter pause virket det som om det lokale laget hadde gjort de riktige grepene i pausen. De så nå slettes ikke så ufarlige ut, og etter seks minutter av omgangen kom det endelig et mål … til Konnerud 4. 0-3 føltes sett under ett ikke veldig ufortjent, men at scoringen kom i den fasen i kampen den gjorde, det var nok tungt å svelge!
Ti minutter etter scoringen gjorde HSK seg klare til å slå et frispark da et eller annet skjedde bak dommerens rygg i feltet. En av Konneruds spillere gikk i bakken og ble liggende og gråte kraftig. Etter litt drittslenging mellom de som sto i muren og han som skulle slå inn frisparket fikk sistnevnte tenning og løp inn i mølja som hadde dannet seg, og etter noen fryktelig ampre minutter ble det delt ut ett gult kort i hver retning før frisparket endelig kunne slås (Selvsagt uten resultat).
Konnerud så fortsatt for det meste ut til å ha kontroll, men med 11 minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for blåtrøyene. Et frispark ble slått inn fra ganske langt hold, nesten klarert, slått inn på nytt, og etter litt om og men endte ballen i mål til 1-3!
Det var fortsatt ikke veldig god stemning ute på banen, og i sluttminuttene virka det som det var like før det smalt mellom en av hønefossingenes angrepsspillere og forsvarsspilleren fra Konnerud som skulle holde ham i sjakk. Heldigvis utartet det ikke like ille som da timen var spilt, men jeg tenkte at det var nok veldig greit at det bare var noen få minutter igjen av kampen nå.
Kampen endte til slutt uten flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-3 og de røde kunne glade reise tilbake til Drammen med tre nye poeng. Selv tok jeg en prat med dommeren om kampen før jeg hoppet i bilen og forserte veiarbeidsområdet ved Sollihøgda for å komme meg hjem.
Endelig var dagen kommet. Det Stig-André hadde ment kom til å gå rett inn på topp 2 av St. Hansaftener i norsk fotball (Hva som var på topp av dette og 1998 trodde han de lærde kom til å strides noe om) skulle skje. Jeg hadde plukka opp Thomas og Torsi fra fotball-tv, og sammen satte vi kursen ned mot banen på Østfolds solkyst hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Rygge og Tveter.
Bakgrunnen for at det var kamp her var at vi var flere i banehoppermiljøet som lenge hadde siklet etter å få krysset av denne banen med det litt uvanlige navnet Park Lane (Visstnok et navn den hadde fått fordi to lokale ildsjeler var fans av klubbene som spilte på de to engelske stadionene Villa Park og White Hart Lane). En av de mest aktive for å få spilt en kamp her hadde vært nettopp Stig-André, og i vinter hadde han endelig fått napp hos Rygge IL. De hadde fått klarsignal fra motstander, krets, og baneeier, og vi banehoppere hadde takket for dette ved å mobilisere for å få folk til å komme. Og folk kom! Alt før bussen Kald Kaffe hadde satt opp var kommet hadde antallet innsjekk passert 70, og jeg skjønte snart at det kom til å bli et tresifret antall Futbology-brukere på plass!
Et drøyt kvarter før kampstart var bussen på plass, og snart hadde hundrevis av folk pakket seg sammen langs gjerdet mot den lille veien langs stadion. Myntkast ble tatt, buss-sjef André hadde fått seg et par pølser, lagene byttet side, og kampen kom i gang.
Til frustrasjon for de mange hjemmesupporterne som var på plass var det gjestene fra fylkeshovedstaden som kom best i gang, og i det 6. minutt ble ballen satt i mål til 0-1. Vi var nok mange som trakk et lettelsens sukk, tenk for en skandale om halve banehopper-Norge skulle fått nullstilt rekkene sine med kamper med scoring i samtidig?
De sortkledde med sine mildt sagt interessante draktnumre (Sebastian hadde regnet ut at gjennomsnittlig nummer var 55,5, og da hadde de også en utespiller med nummer 1) fortsatte å styre det som skjedde ute på gressmatta, og like etter at første omgang var halvspilt kom 0-2.
Gjestene økte til 0-3 i det 38. minutt, men nå slo endelig hjemmelaget tilbake, da et hjørnespark ganske nøyaktig to minutter senere ble satt inn til 1-3.
Tveter hadde likevel ikke tenkt å slippe vertskapet inn i kampen, og 85 sekunder senere hadde de igjen skaffet seg tre måls forsprang da 1-4 ble satt i mål.
Litt inn i overtiden før pause fikk så Rygge tildelt et straffespark, og da dette ble hamret inn kunne lagene gå til pause med 2-4 i dommerens bok og fortsatt litt kontakt mellom lagene.
Jeg hadde rett før pause skaffet meg en vaffel og spist den, og resten av pausen ble brukt til å rusle rundt og hilse på kjentfolk, og dem var det mange av. Jeg hadde som sagt tippet at vi kom til å passere tresifret innsjekk, og vi var godt over 100 nå! Det var også solid oppmøte av andre, så sammen med Anders og Stig-André kom vi fram til et estimat et sted godt over 350.
Da lagene kom på banen etter pause virket det plutselig som om all futten var gått ut av Tveter, som helt klart hadde vært det førende laget i første omgang. De hadde lagt seg lavt, og det var nå Rygge som hadde ballen mest, men lenge uten å sette bortelagets forsvar på de helt store prøvene. Da de i det 65. minutt fikk et frispark ytterst i buen foran sekstenmeteren ble dette derimot en håndfull både for mur og målvakt, og plutselig var Tveters ledelse redusert til 3-4 og bare ett mål!
Rødtrøyene fra Halmstad (Som altså er et tettsted i Østfold i tillegg til en by i Sverige) hadde nå fått ferten av poeng, og fortsatte å male på, og med knapt tjue minutter igjen av ordinær tid kom en utligning til 4-4 jeg på ingen måte hadde sett for meg at skulle komme da stillingen var 1-4 drøye tre kvarter tidligere.
Tveter prøvde desperat å komme tilbake i kampen, men Rygge hadde ikke tenkt å bli nødt å minnes denne fotballens festaften som noe annet enn nettopp en fest. Jubelen var derfor enorm da de i det 84. minutt etter å ha avsluttet i stolpen satte inn returen til 5-4! Skulle vi virkelig få en hjemmeseier foran det en entusiastisk speaker kunngjorde at var 401 tilskuere (og dermed tilfeldigvis akkurat mange nok til å være sikret tilskuerrekord, den gamle var 3-400 fra en treningskamp mot Molde i 1982)?
Etter fem lange tilleggsminutter satte dommeren fløyta mot leppene for siste gang i kveld og blåste tre ganger. Det ble banestorming og stor jubel for 5-4-seieren, mens hos oss banehoppere gikk smilet nesten rundt hodet etter det som hadde vært en helt fantastisk breddefotballkveld. 400 tilskuere, 111 innsjekkete i Futbology, 9 mål, et ukjent antall pølser og vafler, nesten ikke regn, Dagfinn Enerly, lokalmedia, riksmedia, SteP, TikTok-kjendiser, sponsorinntekter, naturgress og alt som var fint på en gang!
Jeg satte fornøyd kursen hjemover, og ikke en gang en omkjøring og en tunnel med femtigrense klarte å ta knekken på det gode humøret mitt. Dette var noe jeg håper flere klubber får til i årene som kommer, og jeg vet iallfall hva JEG rangerer øverst av «Mirakelet i Marseille» og «Lekkerbiskenen på Larkollen» når det gjelder santkthansaftenkamper i norsk fotball! Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet av filminga til Thomas og Torsi og legger lenke her når episoden kommer på nett.
Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur nordover fra kampen i Sandvika var vi en spent gjeng som parkerte på Hamar og ruslet mot bortefeltet på Briskeby. Etter en sjekk i inngangen tok vi plass på stadionet hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø.
Inn mot kampstart kom det ganske mange på plass på vårt felt, mens på resten av stadion var det skuffende glissent. Vi rundt 200 som var på plass i rødt og hvitt sang av full hals, og ute på kunstgresset så TIL ganske friske ut etter at HamKam hadde kommet til en svært tidlig sjanse som heldigvis ble avverget.
Akkompagnert av sang og tromming fortsatte TIL å presse helt til den noe kontroversielle lånespilleren August Mikkelsen etter et drøyt kvarter landet uheldig og måtte ut med en skade i hælen. Fem minutter etter dette kom svenske David Edvardsson til hjørneflagget for å slå en corner, og resultatet ble ren kunst! Ballen traff panna til Vegard Erlien akkurat slik den skulle, og vips sto det 0-1 i det 21. minutt!
TIL fortsatte nå å ha god kontroll ute på banen, og i det 26. minutt var det Edvardssons tur å komme på scoringslista selv. Et skudd ble fyrt av og som de sa på TV2s sending på kvelden: Her ble det satt press ikke bare på spillerne fra Hamar, men også han som har ansvaret for målnettene når 0-2 virkelig tøyde nettmaskene.
Det sto fortsatt 0-2 til pause, men da kampen kom i gang igjen sto en betydelig andel av de besøkende på bortefeltet fortsatt i kioskkø da TIL igjen scoret på hjørnespark. Denne gangen var det kaptein Yttergård Jenssen som slo ballen inn, og Ieltsin Jeronimo Camões som stanget inn 0-3 i det stoppeklokka passerte 46 minutter.
HamKam fikk TIL-spillerne litt ned på jorda igjen etter tre minutters eufori, da 1-3 kom, men Ulf Johnny og jeg, som var dagens frammøtte fra Forza Tromsø senior tok likevel livet med ro. Med to måls ledelse følte jeg meg ganske trygg, og det virket også som om TIL-spillerne ikke ble feige eller fikk panikk, men fortsatte å jage etter flere mål samtidig som de tettet godt igjen bakover.
Det eneste øyeblikket da jeg ikke følte meg særlig trygg var da gullgutten Kinteh ble liggende nede og fysioterapeuten ble tilkalt. Heldigvis ble det raskt signalisert tommel opp, og mannen TIL alt har takket nei til bud i 60-millionersklassen på kunne fortsette å spille resten av kampen.
Tross 6 minutter tilleggstid, det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kunne jeg overrekke det rødhvite flagget til Jens Hjertø-Dahl, før jeg i den kollektive feiringa som fulgte klarte å knekke flaggstanga. Vel verdt det!
Absolutt en fin tur til Hamar, og som Martin sa før vi forlot stadion: Dette med å vinne fotballkamper burde alle prøve så ofte som mulig!
Søndag formiddag dro jeg hjemmefra uten nye fotballbaner i sikte, men derimot to kamper med mine rødhvitstripete helter i aksjon. Først dro jeg til Grorud og plukket opp Martin, før vi fant Henrik på Sinsen og satte kursen vestover. Etter litt kunne vi svinge inn mot Kadettangen i Sandvika hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Bærum og Tromsøs andrelag.
I billettluka satt Bærums «potet» par excellence Massimo og vinket meg gjennom ettersom jeg hadde avtalt med Dag Magne at jeg skulle få fotoakkreditering i dag. Inne på stadion dukket også Ole-Kristian opp, før nok en med samme navn også kom, sammen med Henning. Mens jeg gjorde meg klar for å fotografere myntkastet så jeg at dommeren tok en slags piruett, noe jeg tror var mest for å erte meg.
Da spillet kom i gang var det de gulsvarte som først tok tak i kampen, og keeperveteran Simon Thomas fikk nok å henge fingrene i. Han klarte likevel lenge å holde «unggutan» inne i kampen, og da vi nærmet oss halvspilt kamp i en overraskende trykkende hete følte jeg at bortelaget virkelig var i ferd med å komme inn i dette.
Typisk nok var da noe av det første som skjedde at et forsøk på en klarering traff en Bærum-spiller i foten, så ballen seilte i en fin bue over alt og alle og inn i mål til 1-0. Fryktelig surt, og garantert ikke noe han som ble kreditert scoringen hadde klart dersom han hadde prøvd på det.
For å gjøre vondt verre kom også 2-0 drøye fem minutter før pause, men der det første målet hadde vært basert på flaks var det nå ferdighetene som kom til sin rett. Ballen ble hamret i krysset fra litt utenfor sekstenmeteren, og det var stor jubel hos hjemmefansen.
2-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at det var for varmt til å orke å stå i kø i kiosken. Jeg slo meg derfor ned på bortefeltet hvor jeg i 2014 hadde sett TILs a-lag gå på et surt tap i 1. divisjon, og nøt de få vindpustene som av og til kom inn over banen fra fjorden.
Etter hvilen hadde Tromsø-rekruttene tydeligvis bestemt seg for å slå tilbake, og det var bare spilt såvidt over ett minutt før de rødhvite tråklet seg gjennom et hjemme-forsvar som så ut til å ha hodene igjen i garderoben fortsatt. Ballen endte i mål, og med 2-1 var det full fart inn i målet for å hente ballen og komme i gang igjen.
Dessverre for oss bortesupportere, det ville seg ikke for TIL 2 denne formiddagen. Resten av andre omgang ble målløs, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-1. Mens jeg trakk rett til bilen for å fyre i gang airconditionen gikk noen av oss og hilste på den tidligere TIL-spilleren Erlend Sivertsen som nå er i Bærum, før vi sammen satte kursen nordover mot Hamar hvor a-laget skulle i aksjon og forhåpentligvis få med seg et bedre resultat enn det vi hadde fått med oss her.
Foto: Henning Kvaal-Tanguay
På veien ble det en rask pitstop for litt kebab, samt en bollebonanza noen mil lenger nord, før vi i god tid før avspark var på plass på Briskeby.
Etter en tross alt trøbbelet etter kampen fredag kveld god natts søvn sto jeg lørdag opp og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet til Vinstra. Denne gangen passerte jeg Vågåmo i høy hastighet, og etter noen timer hadde jeg passert Strynefjellet og kommet over til et Sunnmøre som for en gangs skyld var badet i sol. Jeg fikk besøkt en butikk som hadde noen fremragende vårruller, og så inntok jeg arenaen hvor det skulle spilles kamp i tredjedivisjon mellom Volda og Kvik.
Da jeg sjekket inn i Futbology fikk jeg en etterlengtet badge, da dette var det siste stadionet jeg manglet i 3. divisjon avdeling 2. Ellers møtte jeg straks Runar som det viste seg ikke bare var ivrig Volda-supporter, men også fungerer som materialforvalter for laget. Han ønsket meg hjertelig velkommen, og overrakte en voldsom haug med gaver. Både et skjerf, en lue og et pledd var i haugen, men også en Volda-trøye med signaturer fra hele laget. Nesten litt overveldende!
Jeg hadde blitt fortalt at det kanskje ikke ble så veldig mange tilskuere i dag da kampen kræsjet med noe cup så mange var bortreist, men jeg syntes tilveksten på den flotte tribuna ikke var så aller verst både inn mot kampstart og i de første minuttene av kampen. Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, og det var ikke veldig overraskende da grønntrøyene tok ledelsen 1-0 etter drøyt seks minutters spill.
Det kom som sagt stadig nye tilskuere, og etter at et forsøk på å telle endte litt over 170 har jeg ingen motforestillinger mot å hevde at det må ha vært nærmere 200 tilskuere her denne finværslørdagen. Dersom dette er «ikke så veldig mange», så må en godt besøkt kamp her være litt av en opplevelse. Det virket ikke som om det var så mange fler enn laget selv som hadde kommet fra Trondheim, så på tribunen gledet det nok ikke noen at gjestene så ut til å komme mer og mer med i kampen.
Etter en periode med mye klaging på både dommeren og hans assistenter fra spillerne var det Kviks tur til å få et frispark litt inne på Voldas banehalvdel etter 35 minutter av kampen. De blåhvitstripete slo langt, ballen ble nikket inn foran mål, og satt inn til 1-1 til stor frustrasjon fra vertskapet.
1-1 sto seg til pause, og jeg tok turen opp til kiosken for å prøve meg på en svele (Med litt bekymring i bakhodet etter en dårlig opplevelse litt lenger nord i fylket for noen år siden). Umiddelbart var denne svært god, og jeg håpet jeg ikke skulle få noen uønskede ettervirkninger på vei hjemover utover kvelden.
Andre omgang ble en solid nedtur etter hvordan den første hadde vært. Begge lag kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser, men ballen var ikke samarbeidsvillig for de som var i angrep. Tross «Framover»-rop fra ivrige hjemmesupportere dabbet tempoet mer og mer av fram til vi i det vi nærmet oss overtiden fikk en liten sluttspurt. Denne sluttspurten medførte ganske høy temperatur hos spillere i begge trøyefarger, men da vel fire minutter var passert etter 90 minutter hadde vi ikke fått verken noen alvorlige disiplinærsaker eller scoringer, så kampen endte dermed 1-1.
Jeg sa før jeg dro takk for meg til Runar, og hilste også på noen av Kviks mange ranværinger, og kunne så sette kursen tilbake mot Østlandet. Turen hjem gikk helt udramatisk for seg, både trafikalt og fordøyelsesmessig, så litt før midnatt kunne jeg parkere nedafor blokka og rydde plass i baksetet til de som skulle være med meg på en TIL-dobbel søndag.
