Viser innlegg med etiketten nordland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nordland. Vis alle innlegg

fredag 11. september 2026

Gruben - Mo 2-1

Etter et par dager med hjemmekontor i nord og et par dager på hytta sammen med opphavet hadde jeg torsdag kveld planlagt en bytur med litt fotball. Kamp nummer to for kvelden var dessverre blitt avlyst, men i god tid før avspark hadde jeg inntatt banekanten ved kunstgressbanen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Gruben og Mo.


Det var jo ikke så innmari lenge siden sist jeg besøkte denne banen, men i løpet av de tre årene som hadde gått siden da hadde de langs veggen mot flerbrukshallen fått etablert en stor betongtribune. I den lave kveldssola hadde likevel de fleste av de rundt femti fremmøtte plassert seg på den mindre tretribuna motsatt, selv om siktforholdene herfra var mildt sagt utfordrende.


Ute på banen kom kampen etter at et provisorisk myntkast var foretatt med en penn som mynt-substitutt i gang, og det var innledningsvis hjemmelaget som så sterkest ut. De helt store sjansene hadde grønntrøyene riktignok ikke, men det var definitivt de som hadde banespillet, og som også hadde en solid ledelse i corner-statistikken. Da lagene etter 45 minutters spill gikk i garderoben for en liten hvil sto det likevel 0-0, etter at den kanskje største sjansen, et frispark fra langt hold, hadde blitt bokset over mål.


Etter hvilen syntes jeg laget i brunt så ut til å være langt mer med på notene, og jeg begynte å lure på om det kanskje var Grubens store mangel på innbyttere som var i ferd med å vise seg. Det overtaket de grønne hadde sett ut til å ha fordunstet nå, og 7 minutter etter pause kunne bruntrøyene juble da Marcus Haukland (Sist avbildet på bloggen min iført rødt i Stockholm!) stusset et hjørnespark i mål til 0-1.


Gruben slo ganske raskt tilbake, og i det 59. spilleminutt kom utligningen, etter at et flott angrep endte med et skudd i lengste hjørne.


Kampen var nå i en fase hvor den nok kunne vippet begge veier, men det skulle bli hjemmelaget under ledelse av den gamle Tippeliga-dommeren Jonny Ditlefsen (Hei, eventuelle Vålerenga-supportere som leser denne bloggposten) som trakk det lengste strået. For første gang i kampen gikk de opp i ledelse da 2-1 kom rett før det var spilt 74 minutter.


Bare fire minutter senere så det ut til at hjemmelaget satte spikeren i kista, da et hjørnespark ble kriget i mål.


Gleden hos grønntrøyene og deres supportere ble dessverre kortvarig, da dagens dommer etter en kort konferanse med sin rutinerte assistent dømte frispark til fordel for en stakkars Mo-spiller som hadde blitt liggende strak ut etter scoringen. Høyst kontroversielt, og en avgjørelse flere av de frammøtte høylytt ytret sin uenighet rundt.

Tross annullering og en solid sluttspurt fra bruntrøyene, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen ble blåst av var det hjemmelagets menn som med 2-1 i målprotokollen kunne smile bredest. Etter å ha takket hverandre for kampen trakk så aktørene mot garderobene, mens debatten rundt det annullerte scoringa fortsatte.

mandag 11. mai 2026

Lørenskog - Rana 1-2

Ettersom jeg skulle spille konsert søndag kveld var det lite aktuelt med noen langtur denne dagen, så da passet det veldig fint at det var en mulighet for å se en ganske interessant kamp en bane jeg har vært på før, men ikke etter at den ble ombygd. Jeg sørget derfor for å pakke dressen og trombonen i bilen, og satte kursen til Rolvsrud, fant en av de få tilgjengelige parkeringsplassene der, og gjorde meg klar for å se andredivisjonskampen mellom Lørenskog og Rana.


Etter å ha tatt en prat med RFK-trener Ørjan ble jeg tatt med på en liten omvisning inne i sokkeletasjen under tribuna, og jeg må si det virkelig er et standsmessig anlegg Lørenskog har ordnet seg. Noe ganske annet enn første gang jeg var her, i 2015! Jeg slo også av en prat med ferierende Rana Blad-journalist Gøran som også var på plass, og så var det endelig klart for innmarsj, hilseseremoni og myntkast.

Helgelendingene kom godt ut fra startblokkene, men når den innledende spurten var overstått tok hjemmelaget mer over. Lørenskog kom blant annet til en rekke gode muligheter på dødball, men ballen ville ikke i mål, og heller ikke da Rana fikk en ny god periode på tampen av omgangen ble det noen scoringer, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderobene for å planlegge andre omgang.

Jeg gjorde et forsøk på å besøke kiosken, men siden en ikke ubetydelig andel av de oppunder 300 tilskuerne hadde gjort det samme slo jeg det raskt fra meg, og gikk heller ned for å snakke litt med Lokalfotballen-Espen som også hadde dukket opp. Andre omgang ble blåst i gang, og da det ti minutter inn i omgangen ble blåst straffespark stormet jeg oppover tribunen for å få filmet dette fra litt høyde.


Etter litt om og men (Lørenskogs keeper pådro seg et gult kort fordi han prioriterte å krangle over å gå på streken og gjøre seg klar) ble straffen tatt, og den satt sikkert i nettet. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne (Som jeg har en mistanke om at stort sett var ganske kortreiste denne gangen).


Etter dette hadde kioskkøen roet seg noe ned, så jeg gikk bortover for å prøve å skaffe meg en sårt etterlengtet vaffel. På første forsøk var det både tomt for røre, litt ventetid fordi noen andre hadde bestilt og ikke fått, og i tillegg var det en liten katastrofe i vaffeljernet! Heldigvis ble alle problemene raskt løst, og jeg fikk etterhvert spist en helt fremragende vaffel.


Etter at vaffelen var fortært gikk jeg igjen ned til banen, og fikk snart se hjemmelagets spillere og fans juble for å ha utlignet til 1-1 i motsatt ende fra der jeg sto. Det gjensto fortsatt nesten tjue minutter pluss tilleggstid, så Rana virket likevel ikke å ha fått panikk, men de hang litt i tauene nå, for å bruke en boksemetafor.


Med 82 minutter på stadionuret kom så en RFK-spiller stormende framover, og angrepet ble avsluttet på best tenkelige måte for «Kørvan». 1-2, og igjen var de i føringen!


Da det ble annonsert 6 tilleggsminutter var det nok fler enn jeg som tenkte på gjestenes noe labre baklengsmålstatistikk på overtid i år, Det skulle likevel vise seg å gå bra denne søndagen. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og tre sårt etterlengtete poeng kunne feires sammen med supporterne.

Selv satte jeg kursen ned mot sentrum, og fikk etter hvert på meg dressen og fikk spilt en strålende konsert mens jeg jublet inni meg over at TIL vant sin eliteseriekamp, og også gremtes innvendig over at jeg gikk glipp av en svært sjelden banehoppingsmulighet i Bærum.

mandag 8. september 2025

Bossmo & Ytteren - Sandnessjøen 6-2

Etter å ha forlatt Sagbakken gikk turen over Ranelva og til en bensinstasjon som serverte hamburgere. Vi tok disse med oss opp til Yttraheia, og fortærte dem i bilen før vi gikk ut og tok i nærmere øyensyn arenaen hvor fjerdedivisjonskampen mellom Bossmo & Ytteren og Sandnessjøen skulle gå av stabelen.


Å få se hvordan idrettsparken på Ytteren hadde blitt siden jeg sist var der i 2007(!) var ganske revolusjonerende. I forkant av flerbrukshallen som hadde erstattet det gamle idrettshuset hvor så mange fylleslag hadde gått av stabelen var det en flott tribune, og siden det småregnet litt tok flere av oss plass bakerst der hvor det var litt tak. Her møtte jeg ufattelig mange kjente som nå var på plass i egenskap av å være fotballforeldre, faktisk dukket det til og med opp en fotballpappa fra bortelagets rekker som jeg hadde vært i førstegangstjenesten med for snart 30 år siden rett etter at kampen var blåst i gang!


Ute på den noe slitne kunstgressmatta bølget kampen innledningsvis fram og tilbake, fram til hjemmelaget i det 17. spilleminutt fikk hull på byllen og gikk opp i 1-0 etter et regelrett kremangrep.

Om det var kvaliteten på angrepet som gjorde at Sandnessjøens keeper følte han trengte å få opp blodsukkeret vet jeg ikke, men et par av lagets innbyttere stormet opp på tribuna og fikk tak i en vaffel med umoralske mengder syltetøy på, som forsvant ned med et stort glefs.

Vi nærmet oss halvspilt omgang da endelig øyværingene skulle få noe å juble for. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og det sto 1-1!


Resten av omgangen inneholdt noen fler store sjanser, blant annet vartet en B&Y-spiller opp med et treff i tverrliggeren på et frispark, samtidig som alle hjørnespark for SIL også var livsfarlige. Dette kulminerte rett før pause med at ballen etter et salig kaos i feltet igjen endte i nettet bak vertenes målmann, så det ble 1-2.


Pausen brukte jeg stort sett til å være litt bekymret for hvor det var blitt av André, som da kampen startet hadde bestemt seg for å bestige fjellsida bak bebyggelsen nord for stadion. Vi hadde sett et par glimt av ham tidlig i kampen, og vi hadde også fått tilsendt noen oversiktsbilder, men nå begynte det å bli lenge uten at mannen med bøttehatten hadde vist seg. Heldigvis, ikke lenge etter at andre omgang var blåst i gang dukket han opp, våt som en druknet kattunge etter at han hadde gått nesten til Langvatnet for å komme seg ned igjen etter sin strabasiøse fjelltur.

Foto: André Wauthier

I hans fravær hadde hjemmelaget kommet til en tidlig utligning til 2-2 halvanna minutt etter hvilen, mens Sandnessjøens jubel ikke lenge deretter fikk en brå slutt da det ble dømt angrep på keeper også i denne kampen. Flere scoringer måtte vi faktisk vente en halvtime ut i omgangen på, men da var det en riktig frisparkperle fra hvittrøyene som gikk inn til 3-2.


Et par minutter senere gikk Bossmo & Ytteren opp i 4-2, og som om ikke dette var ille nok, medførte litt knuffing i feltet at etter en liten konferanse mellom dommer og AD fikk Sandnessjøens rutinerte kaptein direkte rødt kort og mulighet til å ta seg en tidlig dusj.


Med 86:30 på min stoppeklokke kom så en veritabel bonanza med tverrliggertreff, før ballen endelig ble satt i mål til 5-2, og nesten fem minutter på overtid kom så dagens siste mål da et hjørnespark som fullførte lagkaptein Vallas hattrick ble satt inn til 6-2.


En tung hjemtur ventet Sandnessjøen, mens vi syv fotballfarere hadde en ganske fin, men akk så lang tur til Trondheim i vente. Vi var uansett alle skjønt enige om at dette måtte vi gjøre flere ganger! Planlegginga av «Football in Helgå» 2026 kommer til å starte straks terminlistene er ute, så får vi bare håpe det ikke blir riktig like mange sistelitenendringer neste gang!

Rana - Kjelsås 0-3

Etter en sen kveld med en ganske slapp forsamling baki den leide niseteren ankom vi sent natt til søndag Nordsjona, og alle soveplassene mamma hadde vært så snill å gjøre klar ble kjapt tatt i bruk. Søndag morgen startet så med et herlig egg og bacon-måltid (og et morgenbad i fjorden for André!), før vi igjen dro ut for å finne noe fotball å se. Nå var det kampen som var hele utgangspunktet for ferden som ventet, og etter en kjapp liten kjøretur var vi på plass utenfor åstedet for andredivisjonskampen Rana - Kjelsås.


Kampen hadde opprinnelig vært satt opp som lørdagskamp, så da den ble flyttet til søndag falt planen for helga litt sammen. Vi endte som kjent opp med to kamper utenfor Östersund lørdag, og så mistet vi muligheten til å dra til Lurøy søndag. Nå skulle iallfall «Helgelands stolthet» få muligheten til å vise seg fram for et ganske reisevant publikum, og sammen med rundt 600 andre tok de reisende plass på hovedtribuna på Sagbakken mens «Rataskankan» sang Can't help falling in love.


Da dagens hovedaktører kom i gang ute på kunstgresset skulle Rana FK vise seg å være en litt vanskelig gjeng å elske akkurat i dag. Hjemmelaget slet med å gjenskape de gode prestasjonene de hadde vist i de siste kampene, og i det klokka akkurat hadde passert 8 spilte minutter kollapset forsvarsspillet totalt og Kjelsås fikk en relativt enkel jobb med å sette inn 0-1.


Som om ikke ting var ille nok nå for vertskapet, fra 0-1 til 0-2 gikk det ikke mer enn ganske nøyaktig nitti sekunder! Skulle dette virkelig bli stygt?

Om det skyldtes at Kjelsås syntes ledelsen virket komfortabel, eller at RFK faktisk hevet seg skal være usagt, men hjemmelaget klarte etterhvert å arbeide seg litt mer inn i kampen igjen. I det vi passerte en halvtime spilt medførte dette også at ballen endte i nettet, men til hjemmefansens store frustrasjon ble scoringen annullert for angrep på keeper.


0-2 sto seg dermed til pause, og innimellom all snakkinga med kjentfolk klarte jeg faktisk å få klemt i meg ei helt fremragende vaffel. (Pølsekøen var helt grusom, så valget av næringsmiddel var rimelig enkelt i dag). Jeg observerte også at Terje ER så stor på TikTok som det sies: Også her på Helgeland har kidsa sett reportasjene hans fra inn- og utland!

Etter hvilen forandret lite seg. Kjelsås så ikke ut til å være særlig stressa, og det var fortsatt de syngende hjemmesupporterne som var banens beste. Rataskankan sørget absolutt for support på et nivå du sjelden ser i andredivisjon!


Vel tjue minutter etter pause fikk ranværingene faktisk ballen i mål nok en gang, men denne gangen var det assistentdommerens flagg som reddet osloenserne. Offside, og typisk nok kom 0-3 fem minutter senere i en situasjon mange mente minnet mye om det annullerte målet i første omgang. Denne gangen ble det ikke dømt noe angrep på keeper, og dermed ble målet stående.


Flere mål fikk vi ikke i dag, og dermed sto det fortsatt 0-3 da Kjelsås-spillerne kunne feire sammen med sine fire tilreisende supportere, mens Ranas spillere bare fikk applaudere sine supportere for sterk innsats fra tribunen.


Før vi rullet videre tok jeg med meg groundhopping-følget mitt til gamle Sagbakken, hvor minner fra en svunnen tid i både Rana- og den internasjonale fotballen tittet fram innimellom sprukne betongheller og viltvoksende planter på tribuna. Etter denne lille nostalgitrippen gikk turen videre til litt mat, før det var tid for helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

søndag 31. august 2025

Eidsvold Turn - Rana 1-4

Denne søndagen hadde jeg planlagt å ta det ganske rolig, så jeg startet derfor med å plukke opp Ole Jakob, og sammen satte vi kursen oppover Romerike. Etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi fram til Eidsvoll, og parkerte utenfor Myhrer stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp mellom Eidsvold Turn og Rana.


Ranværingene, som siden jeg så dem i vår hadde gjennomført en svært sterk snuoperasjon, var nok tross dette underdogs i dette oppgjøret. Mens jeg hilste på kjente Rana-supportere kom det også flere med Havmannen-skjerf til, så selv om jeg var varslet om at det på grunn av festivalhelg hjemme i Rana neppe kom noe særlig innrykk nordfra, så var det iallfall en del fra familie- og venner-segmentet som hadde tatt turen.

Innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgresset, men i det tiende spilleminutt fikk Rana et innkast fra sin høyre side, helt nede ved hjørneflagget. De sendte opp spillere som om det skulle vært et hjørnespark, og dette viste seg å være smart. Ballen endte til slutt hos den nylig landslagsuttatte (G18) forsvarsspilleren Sander Fjelldalselv, som fyrte løs til 0-1!


Etter dette tok hjemmelaget litt mer over, men uten at Rana så særlig truet ut. ETF hadde kanskje ballen mest, men de få avslutningene de hadde ble enkelt avverget av RFK-forsvaret og keeperen de etter jeg sist så dem i aksjon hadde måttet hente inn på lån fra Vålerenga. Vi noe under 200 frammøtte følte nok likevel at det ikke hadde vært ufortjent om det kom en utligning, men så gikk det som det ofte gjør når et lag ikke klarer å utnytte et overtak. Rana scoret litt ut av ingenting og rett før vi passerte en halvtime spilt sto det 0-2.

Bare fem minutter senere var det igjen Fjelldalselvs tur. Rana fikk et hjørnespark, og jeg sa til min sidemann på tribuna der jeg nå hadde tatt plass at siden jeg ikke filmet dette blir det nok scoring. Som sagt, så gjort: Ballen endte i mål, og det sto 0-3. Blytungt for vertskapet!



0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause, og jeg sendte med Ole en bestilling på vaffel til kiosken. Selv ble jeg sittende på tribuna, så da han kom tilbake med vaffelen var jeg nydusjet som resultat av vinden som sørget for at en god del av vannet som skulle fukte kunstgresset i stedet føk bakover mot oss i publikum.

Da kampen igjen ble blåst i gang var det ikke overraskende hjemmelaget som kom raskest ut fra startblokkene. De blåkledde presset voldsomt på, og vel fem minutter etter hvilen lyktes de med å tråkle seg gjennom et ellers solid Rana-forsvar og sette inn reduseringen til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

Spoiler alert: Det fikk vi ikke. ETF fortsatte sitt solide press en liten stund til, før RFK vant tilbake kontrollen, og vel 12 minutter etter pause ble et hjørnespark kontant stanget i mål til 1-4, noe som i praksis tok livet av all spenning i kampen.


Herfra og inn ble kampen for en stor del et langt gjesp. Eidsvoldsmennene (Kan man kalle spillerne til ETF det?) hadde nok mest ball, men satte ikke de tilreisende på noe særlig til store prøver. Det var ganske symptomatisk da et ganske langvarig angrep endte med et skudd som gikk så høyt over mål at det var en viss fare for at togtrafikken på Minnesundbrua kunne blitt forstyrret.

Det eneste nevneverdige som skjedde etter dette var nok at Ranas innlånte keeper pådro seg et høyst fortjent gult kort for drøying av tida, og da dommeren ca fem minutter på overtid blåste av kampen (Etter at samme keeper hadde foreslått at den kunne bli blåst av et drøyt minutt tidligere) sto det fortsatt 1-4. Samme sifre som sist jeg var her på kamp, men motsatt fortegn.

Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor en deilig pastasaus ble tilberedt mens TIL slo KFUM på Alfheim.

søndag 20. juli 2025

Rana - Follo 1-0

Etter en liten uke i nord, hvorav flere dager hadde blitt tilbragt med å slåss med klegg ved Helgåvatnet hadde jeg nå i helga tatt turen til sivilisasjonen. Jeg hadde på et tidspunkt leflet med tanken om å ta en kjøretur til Umeå for å se Superettan-kamp der lørdag, men mamma klarte å få meg til å ta til vettet, så jeg fikk nøye meg med en kortreist revisit søndag. Kursen ble derfor satt fra Nordsjona og inn til Mo i Rana, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Rana FK og Follo FK.


Hjemmelaget har jeg jo sett en rekke ganger før, mens gjestene har jeg bare sett i aksjon én gang før, og da hjemme i Ski mot nettopp en av de to fusjonspartnerne som danna RFK. For et hardt presset hjemmelag var dette den første av mange vinn eller forsvinn-kamper gjennom høstsesongen, etter at poengfangsten i debuten på nivå tre i det norske seriesystemet hadde vært miserabel på våren (Som da jeg så dem borte i mai), mens gjestene nok også kunne tenke seg den luka ned til nedrykksstreken en borteseier i dag ville gi dem.

Hetebølgen som har skyllet over landet den siste uka har også satt sine spor på Helgeland, så alt før avspark var Siv Hege fra kiosken ute på banen en tur og kjølte seg ned litt under vannsprederne. Ellers så jeg det strømmet til bra med folk inn mot kampstart, selv om ferietid og varme hadde gjort at ingen var spesielt optimistiske med tanke på tilskuertallene.

Da kampen kom i gang så jeg at dommerne til alt hell hadde skiftet til noen lysere trøyere enn de svarte de hadde varmet opp i, og mens Rana spilte i sine hvite trøyer stilte Follo i de rosa de ble så kjente for da de i 2010 kom seg helt til cupfinalen. Alle aktørene på banen skulle dermed ha ganske optimalt antrekk for forholdene som venta ute på kunstgressmatta på Sagbakken stadion.


I varmen var det hjemmelaget som så best ut innledningsvis, men da vi litt før halvtimen var spilt fikk et avbrekk i spillet for at spillerne skulle få i seg litt sårt tiltrengt vann både inn- og utvortes var det fortsatt et målløst oppgjør vi hadde fått se. Også etter drikkepausen var det Rana som så best ut av de to FK-ene, og da Brede Frøysa etter vel 38 minutter av kampen satte inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.


1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben ble det kunngjort fra speakerbua at man i dag ga amnesti fra regelen om at alle må holde seg unna banen i pausen, så de som ønsket det kunne gå mot hjørneflagget nærmest inngangen og få seg en liten dusj fra vannsprederen. Dette var et svært populært tiltak, kanskje spesielt blant de yngste av dagens totalt 609 tilskuere.

Andre omgang fortsatte lenge som første hadde sluttet, men like før timen var spilt skjønte Follo at dersom de skulle få med seg noe i dag måtte de sette inn en slags sluttspurt. De kom til flere sjanser, men enten ble de satt utenfor, eller så sørget Ranas gode målvakt Adam Håkonsen for at det ikke ble noen baklengsmål.


Faktisk skulle det vise seg at hjemmelaget kom nærmere 2-0 enn gjestene gjorde 1-1, da et hjørnespark knappe ti minutter før ordinær tid var omme ble headet i tverrliggeren.


I overtiden kjørte Follo selvsagt voldsomt på i jakten på utligning, men til «Rataskankan»s store glede, 1-0 sto seg helt til dommeren åtte minutter på overtid blåste av oppgjøret, og man kunne for første gang siden 5. april feire tre poeng på hjemmebane!


Jeg tok meg tilbake til bilen som jeg fornuftig nok hadde funnet en skyggefull parkeringsplass til, og satte kursen hjemover med TIL - Bryne på bilstereoen, og hvor hun foran meg som kjørte alt for sakte gjennom Bustneslia sørget for at jeg akkurat rakk å høre Vegard Erlien sende «Gutan» i ledelsen på straffe før jeg kjørte inn i Sjonatunnelen og mista radiodekninga.


søndag 25. mai 2025

Asker - Rana 2-0

Etter å ha forlatt Hedmarken gikk turen sørover høyst smertefritt, og jeg kunne med litt over en time igjen til kamp parkere på den svinedyre parkeringa til Asker skiklubb. Her skrev jeg klar teksten til bloggen fra kampen jeg hadde sett, før jeg ruslet forbi friidrettsbanen og bort til kunstgresstadionet hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom de to nyopprykka lagene Asker og Rana.


Jeg hadde på forhånd avklart at jeg kunne fotografere nede ved banen (Alltid smart å sjekke sånt på forhånd på dette nivået), så etter å ha vært oppom kioskteltet og sikret meg en svært etterlengtet hamburger (Jeg hadde ikke spist annet enn litt snop og snacks siden frokost, og klokka nærmet seg nå åtte på kvelden) tok jeg plass nede ved banekanten. Her hilste jeg raskt på Ranas trener og et par av spillerne, før de fikk forberede seg til kampen i ro og fred.

Ute på kunstgresset foran tribuna (som jeg fra mitt første besøk her husker som ufattelig ubehagelig å sitte på) var det etter at avspark var tatt vertskapet som kom best i gang. Asker la innledningsvis et betydelig press på Rana, men noen store målsjanser ble det ikke ut av det. Den største muligheten var kanskje da de svarthvitstripete ville ha et straffespark, men dommeren var kategorisk på at det var det ikke snakk om.


Gjestene fra Helgeland kom etterhvert mer med på notene, men også de slet med å skape spesielt mye, og det ble etterhvert ganske klart at det var en bunnkamp i divisjonen vi hadde med å gjøre. Da dommeren etter 45 minutter og litt til sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0, og jeg hadde når sant skal sies begynt å frykte at min lange rekke uten målløse kamper skulle ryke i kveld.

Etter et kvarter kom kampen igjen i gang, og lenge så kampen ut til å fortsette mye i samme spor som før hvilen. Vi måtte faktisk vente helt til det 68. minutt før noe av betydning skjedde, og da var det hjemmelaget og deres supportere som kunne juble for 1-0 etter et frispark som de svarthvite først hadde mast veldig om at de mente skulle vært en straffe.


Dette var nok et lite spark i ræva til Rana-spillerne, som nå plutselig hadde bare en halv omgang på å få med seg noe fra denne viktige kampen. De presset litt på, noe som medførte en litt morsom situasjon da Askers keeper kom med en så lang strøm med kommandoer og beskjeder til forsvarsrekka si at til slutt snudde en av dem seg mot ham og svarte «Jeg er sliten, hold kjeft!».

Bortelagets lille offensiv ga dessverre for de 4-5 bortesupporterne jeg observerte ikke noe resultat, og i det 79. minutt kom det en kontring som endte med å gjøre Roman Fazi til tomålsscorer. Med 2-0 på scoringstavla så det plutselig ganske håpløst ut for de mørkeblå.

I sluttminuttene foregikk det meste foran Askers mål, men de klarte å ri av stormen, så da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne glade feire sammen med sine supportere, mens bursdagsbarn Fjelldalselv og resten av RFK så langt mer betenkte ut.