Etter å ha sovet godt ut etter lørdagens slitsomme svensketur startet jeg søndagen med å ferdigstille bloggpostene fra de to kampene, før jeg på ny hoppet i bilen, denne gangen med panseret i retning nord. Etter halvanna time svingte jeg inn mot militærleiren på Terningmoen på Elverum, og fant en nokså høstlig gressbane hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom DK Leiret og Elverums andrelag.
«Dumpekandidatene» (Som DK i hjemmelagets klubbnavn visstnok står for) hadde i år vist seg å være alt annet enn i nedrykksfare. Etter at rivalene fra Storhamar lørdag gikk på et tap var det foran dagens kamp klart at de hadde vunnet serien og spiller i 4. divisjon 2027, og dermed ble det hele innledet med æresvakt fra dommere og motstandere mens seriemestrene marsjerte inn.
Når kampen kom i gang så det ut til at det kanskje hadde blitt litt mye feiring av seriemesterskapet i går. Det var de unge Elverum-spillerne som så friskest ut, men Leiret-supporterne gjorde sitt beste for å oppildne sine helter.
Tross solid støtte fra tribuna, det var Elverum 2 som først fikk ballen i mål, og med 19:10 på min stoppeklokke sto det 0-1. I det 27. spilleminutt kom så 0-2 på en dødball som jeg typisk nok ikke filmet.
Etter dette virket det som om DK Leiret klarte å riste av seg ettervirkningene av feiringa, og fem minutter senere var det de rødhvites tur å score da en corner ble satt inn til 1-2.
Ganske nøyaktig tre minutter senere ble bedriften gjentatt, og vi hadde 2-2. Etter dette tok de rødsvarte helt over, men flere mål lot vente på seg. Det sto dermed fortsatt 2-2 da lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat.
Etter hvilen fikk vi litt over 100 frammøtte se det hele tilspisse seg litt. Begge lag ble etter hvert litt sure og frustrerte, og etter en stund måtte dommeren kalle til seg begge kapteinene for en alvorsprat. Ting bedret seg noe etter dette, men han måtte også noen ganger fram med gulkortet.
Begge DK Leirets mål i første omgang hadde som nevnt vært på hjørnespark, og tjue minutter inn i andre omgang fikk hjemmelaget nok en gang ballen i mål på en corner! 3-2, og stor jubel.
Selvsagt ville det bli feiring etter kampen uansett resultat, men gullhatter og sjampis er jo mer på sin plass etter en seier!
Slutten av kampen fikk litt transportetappepreg. Begge lag byttet en rekke spillere, blant annet målvokterne sine, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte 3-2, og det var klart for feiring sammen med supporterne!
Mens flere av de andre fremmøtte banehopperne satte kursen videre mot nok en kamp i området returnerte jeg til hovedstaden, i et forsøk på å få varmet noe fårikål jeg hadde glemt å ta ut av fryseren.
Etter over en uke uten fotball hadde jeg i går kveld sendt opphavet som hadde vært på besøk nordover igjen, og var etter en liten restemiddag klar for å dra på kamp igjen. Skuffelsen var derfor stor da jeg kom ned i garasjen og fant bilen uten strøm på startbatteriet etter at lyset i bagasjerommet hadde stått på etter litt frakt av greier til fyllinga. Heldigvis fant jeg en stikkontakt så jeg fikk litt strøm og etterhvert fikk startet motoren. Jeg innså at jeg ikke kom til å rekke avspark, men bestemte meg likevel for å dra ut på kamp, og litt etter avspark parkerte jeg ved den nye banen på Mortensrud hvor det var femtedivisjonskamp mellom Klemetsrud og Jusstudentene.
Da jeg kom fikk jeg høre at det alt sto 1-1, og jeg merket meg at det var et solid banehopperoppmøte (Totalt 14 innsjekk!). Dette medførte at i første omgang ble det mye prat og lite fotografering, men under de litt labre flomlysene var uansett fotoforholdene mildt sagt utfordrende.
Det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk ta pause, og mens dommeren varmet seg med en ullgenser utapå dommertrøya fikk han klar beskjed fra noen av de fremmøtte banehopperne om at siden en av dem hadde bursdag måtte han dele ut flere kort. Uslåelig logikk, det er jo helt naturlig at man sender kort til bursdagsbarna!
Etter pause syntes jeg egentlig Klemetsrud så ut til å opparbeide seg et ørlite overtak, noe som nok var en naturlig konsekvens at de kjemper litt med ryggen mot veggen for å unngå nedrykk. Studentlaget som hadde tatt turen hit til den nye banen (som ligger litt sør for den jeg besøkte i 2021) hadde på sin side lite å spille for, men de forsvarte seg likevel godt og satte også innimellom de bakre rekker hos hjemmelaget på noen prøver.
Etter tjue minutter av andre omgang fikk så de blåkledde et frispark som etter litt kaos i feltet endte i mål til 2-1, selv om de tilreisende prøvde å argumentere for at ballen hadde blitt reddet på strek.
Etter denne scoringen gikk det bare knapt to minutter før ballen igjen lå i nettet, men denne gangen var det Jusstudentene som kunne juble. Det var et nydelig lynangrep som hadde medført scoring, og nå sto det altså 2-2.
Med litt under et kvarter igjen å spille fikk vi på ny scoring, og nok en gang var det hjemmelaget som hadde tatt ledelsen. 3-2-scoringen kom på et skudd fra litt uti feltet, og jeg syntes bortelagets keeper så nokså selvkritisk ut etter å ha latt dette passere seg.
Tross et bra trykk fra hvittrøyene mot slutten av kampen og en rekke dårlig utnytta hjørnespark fra vertskapet, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren blåste av kunne de lokale her på Oslos sørside juble voldsomt for å ha klart å holde unna og sikre 3-2-seieren, og tre poeng i banken som kan være svært viktige når sesongen skal oppsummeres etter at de to siste serierundene er spilt de neste ukene.
Jeg fant tilbake til bilen (Som heldigvis startet uten problemer nå), og tok fatt på den korte veien hjem, hvor jeg nesten sovna på sofaen før bloggen var ferdigskrevet.
Etter ei uke på rett side av Nordlandsporten var tiden fredag morgen kommet for å starte ferden sørover igjen. Siden TIL spiller lørdagskamp mot RBK skulle ferden gå etappevis, og jeg startet derfor med å tilberede et bedre måltid i Trondheim, før groundhoppingkompis Magnus plukket meg opp og vi sammen satte ferden i retning Frosta. Etter å ha svingt av E6 ventet et par mil på smale og svingete veier, før vi så flomlysene og kunne parkere ved banen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Neset og Sverre.
Kunstgressbanen jeg var kommet til var omringet av løpedekke, men det var merkelig nok ikke malt opp løpebaner på dette, kanskje det var helt nytt og dette ikke var klart ennå? Ellers var det en hyggelig overraskelse i gråværet å se at de hadde en finfin liten tribune her, hvor det ville være gode muligheter å gjemme seg om det ble mer regn enn det var akkurat nå.
Min kompanjong tok umiddelbart plass på tribuna, mens jeg selv fant ut at jeg skulle starte kampen med å fotografere litt rundt banen mens det fortsatt var litt naturlig lys til å hjelpe flomlysene. Innmarsj ble foretatt til musikken av AC/DCs Hells Bells, og mens dommeren snakket med kapteinene før avspark runget noe galgenhumoristisk (Neset ligger helt sist på tabellen, og ser ganske nedrykksdømte ut) «I will survive» ut over anlegget.
Da kampen startet ble det raskt klart at det var gjestene fra Levanger (Sverre er en av klubbene som sto bak da Levanger FK ble etablert i 1997) som var favoritter. Det gikk faktisk bare 200 sekunder før ballen lå i nettet og det sto 0-1 etter et hjørnespark.
Etter denne pangstarten tok det nesten ti minutter før neste scoring kom og det sto 0-2, men deretter gikk det bare to minutter før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket foran hjemmelagets målvakt. En av Neset-forsvarerne hevdet fellingen hadde vært utenfor streken men fikk ikke medhold i det, og straffen ble satt i mål til 0-3, og et hattrick gjennomført med under 11 minutter fra første til siste mål!
Etter dette tok Sverre foten litt av gasspedalen, uten at Neset slapp så veldig inn i kampen av den grunn. Faktisk var noe av det mest nevneverdige som skjedde i resten av første omgang at en enorm flokk gjess plutselig satte kursen sørover, noe som nesten fikk meg til å føle at jeg var i en scene fra Hitchcocks «Fuglene».
Jeg hadde etter at mørket hadde tatt helt over rundt banen (Med unntak av enkelte sterkt opplyste drivhus rundt omkring i nabolaget) tatt plass på tribuna, noe jeg var svært glad for etter at regnet hadde begynt å bøtte ned. Da det ble pause sto det fortsatt 0-3, og jeg hadde sørget for å bevege meg bort til kiosken for å teste de lokale vaflene, som absolutt fikk ståkarakter!
Etter pause virket det som om Sverre hadde bestemt seg for at det de hadde prestert den siste halvtimen ikke hadde vært helt godt nok. Foran oss drøyt åtti frammøtte ble det igjen litt futt og fart ute på kunstgressmatta, og det tok under halvanna minutt fra avspark før laget i svarte og hvite trøyer økte til 0-4 og min sidemann selvsikkert erklærte at denne kampen ikke kom til å ende med hjemmeseier.
0-5 kom i det klokka mi passerte 54 spilte minutter, og jeg kan røpe alt nå at spådommen om hvilket lag som kom til å vinne kampen ikke sto for fall. Hjemmelagets keeper var faktisk sitt lags bestemann, og sørget lenge for at ikke stillingen var verre, før han i det 67. spilleminutt måtte melde pass og det ble 0-6.
Knappe ti minutter senere kom også 0-7, og for første gang i kampen fikk vi så mye protester at det ble delt ut et gult kort, etter at flere av Nesets forsvarsspillere mente det skulle vært dømt offside foran dette målet. Herlig engasjement å gidde å krangle på dette når man uansett ligger så mye under, men jeg tror faktisk dommertrioen dømte riktig her, og at ballen ble spilt bakover da innlegget ble slått.
Med fem minutter igjen av ordinær tid ble kampens andre hattrick fullført og det ble 0-8. Jeg forventet nå at dommeren ikke kom til å legge til noe særlig med tid, men det ble faktisk spilt rundt fire minutters tillegg før oppgjøret ble blåst av, og spillerne kunne takke hverandre for kampen, og også gratulere Neset-keeperen med å ha avverget et solid tosifret nederlag i en kamp hvor han tross at det var to tremålsscorere hos motstanderne utvilsomt var kampens store spiller.
Kursen ble satt tilbake mot Stjørdal, hvor jeg etter en kjapp tur på butikken fikk tatt et av helgas siste tog på Trønderbanen tilbake til Trondheim, hvor jeg kom meg i hus like før midnatt etter å ha besøkt min bane nummer 1091.
Etter et par dager med hjemmekontor i nord og et par dager på hytta sammen med opphavet hadde jeg torsdag kveld planlagt en bytur med litt fotball. Kamp nummer to for kvelden var dessverre blitt avlyst, men i god tid før avspark hadde jeg inntatt banekanten ved kunstgressbanen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Gruben og Mo.
Det var jo ikke så innmari lenge siden sist jeg besøkte denne banen, men i løpet av de tre årene som hadde gått siden da hadde de langs veggen mot flerbrukshallen fått etablert en stor betongtribune. I den lave kveldssola hadde likevel de fleste av de rundt femti fremmøtte plassert seg på den mindre tretribuna motsatt, selv om siktforholdene herfra var mildt sagt utfordrende.
Ute på banen kom kampen etter at et provisorisk myntkast var foretatt med en penn som mynt-substitutt i gang, og det var innledningsvis hjemmelaget som så sterkest ut. De helt store sjansene hadde grønntrøyene riktignok ikke, men det var definitivt de som hadde banespillet, og som også hadde en solid ledelse i corner-statistikken. Da lagene etter 45 minutters spill gikk i garderoben for en liten hvil sto det likevel 0-0, etter at den kanskje største sjansen, et frispark fra langt hold, hadde blitt bokset over mål.
Etter hvilen syntes jeg laget i brunt så ut til å være langt mer med på notene, og jeg begynte å lure på om det kanskje var Grubens store mangel på innbyttere som var i ferd med å vise seg. Det overtaket de grønne hadde sett ut til å ha fordunstet nå, og 7 minutter etter pause kunne bruntrøyene juble da Marcus Haukland (Sist avbildet på bloggen min iført rødt i Stockholm!) stusset et hjørnespark i mål til 0-1.
Gruben slo ganske raskt tilbake, og i det 59. spilleminutt kom utligningen, etter at et flott angrep endte med et skudd i lengste hjørne.
Kampen var nå i en fase hvor den nok kunne vippet begge veier, men det skulle bli hjemmelaget under ledelse av den gamle Tippeliga-dommeren Jonny Ditlefsen (Hei, eventuelle Vålerenga-supportere som leser denne bloggposten) som trakk det lengste strået. For første gang i kampen gikk de opp i ledelse da 2-1 kom rett før det var spilt 74 minutter.
Bare fire minutter senere så det ut til at hjemmelaget satte spikeren i kista, da et hjørnespark ble kriget i mål.
Gleden hos grønntrøyene og deres supportere ble dessverre kortvarig, da dagens dommer etter en kort konferanse med sin rutinerte assistent dømte frispark til fordel for en stakkars Mo-spiller som hadde blitt liggende strak ut etter scoringen. Høyst kontroversielt, og en avgjørelse flere av de frammøtte høylytt ytret sin uenighet rundt.
Tross annullering og en solid sluttspurt fra bruntrøyene, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen ble blåst av var det hjemmelagets menn som med 2-1 i målprotokollen kunne smile bredest. Etter å ha takket hverandre for kampen trakk så aktørene mot garderobene, mens debatten rundt det annullerte scoringa fortsatte.
Østfold er et fylke jeg alt for sjeldent får groundhoppet i etter at jeg i praksis ble ferdig der for et par år siden, men av og til byr det seg en mulighet, og i kveld skulle jeg besøke et anlegg som var blitt splittet i Futbology nylig på nytt for å få tatt den av de to banene jeg manglet. Rundt seks dukket Vegard og André (Øyvåg) opp utafor blokka mi, og etter å ha plukket opp Christian på veien kom vi i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Gresvik og Rygge.
Da jeg sist besøkte Trondalen i 2021 hadde jeg sett at lagene varmet opp på en gressbane ved siden av kunstgressbanen jeg da så kamp på. Siden den gang hadde det blitt lagt kunstgress også på denne banen, og det var til dette kunstgresset den suverene serielederen hadde tatt turen. På veien sørover fra Oslo hadde det regna ganske heftig, så til vår store glede så vi ved ankomst at det var plassert to store containere ved banekanten som man kunne stå inni dersom himmelens sluser igjen skulle åpne seg.
Da kampen startet som forventet gjestene best, men den største muligheten i åpningsminuttene var det Gresvik som kom til da de så ut til å skulle få ballen i mål, men ble stoppet av at det ble dømt angrep på keeper. Etter dette hadde de blå en så god periode at de faktisk klarte å få litt liv i sine unge supportere som hadde okkupert den ene av de to containerne.
Før avspark hadde speaker erklært at det ville bli muligheter til å se bedre fotball her i kveld enn det man ellers har sett på TV-sendingene fra VM, og vi hadde etterhvert blitt vel 70 frammøtte som lurte på om dette skulle bli innfridd. Vi nærmet oss en halvtime spilt da en av de tilreisende plutselig leverte et helt nydelig skudd som ga 0-1, og absolutt var verdig litt hype!
Rundt ti minutter senere inntraff så kampens største snakkis. Rygges keeper var noe overivrig i et forsøk på å bokse bort ballen, og fikk tildelt et gult kort for et slags overfall på GIF-spissen som kom mot ham, samtidig som det også ble dømt straffespark. Mannen i lilla var veldig uenig i at dette skulle vært straffe, men kunne likevel juble i noen sekunder da han reddet straffen!
Jubelen varte som sagt bare noen sekunder, for det ble raskt klart at assistentdommeren markerte for noe. Etter en rask prat med hoveddommer ble det klart at de to i svart mente at keeper hadde gått fra streken for tidlig. Jeg har prøvd å fingranske videoen min opp og ned og i mente, og jeg sliter virkelig med å se at det han gjør kan ha vært brudd på regel 14s bestemmelse om at «When the ball is kicked, the defending goalkeeper must have at least part of one foot touching, in line with, or behind, the goal line.»!
Uansett ble straffen tatt på nytt, og denne gangen ble målvakten overmannet. Ballen gikk i nettet, og det sto 1-1 med drøye fem minutter igjen av omgangen.
1-1 var også pausestillinga, og jeg må innrømme at jeg brukte store deler av pausen på å finne ut om jeg var enig eller uenig med dommerne i at keeperen hadde gått fra streken for tidlig. Uansett kom kampen ganske presis etter et kvarter i gang igjen, tydelig preget av misstemning hos bortelaget etter det de nok mente var en skandale.
Rygge hadde tydeligvis bestemt seg for at i dag skulle de bare score lekre mål, for seks minutter inn i andre omgang fikk vi en ny vakker scoring. 1-2, og stor jubel fra bortesupporterne. For øvrig må det nevnes at store deler av de unge syngende og trommende hjemmefans hadde forsvunnet i pausen. Tør jeg gjette at det var snakk om leggetid klokka ni?
Tross et solid Gresvik-press i sluttminuttene var det Rygge som kom til den største sjansen i resten av kampen, da de i det 65. spilleminutt satte en avslutning i tverrliggeren. Kampen endte dermed med borteseier 1-2, og selv om gjestene hadde vært voldsomt uenige i dommeravgjørelsene rett før pause, så fikk de iallfall ingen betydning for poengfangsten.
Jeg fikk samlet sammen passasjerene mine, vi takket André (Wauthier) som også hadde vært tilstede for selskapet, og satte ferden nordover igjen kun avbrutt av en liten pissepause for Øyvåg som hadde trøkt i seg ikke bare FIRE sandwich-is men også en hel 1,5l-flaske vann underveis i kampen! På veien begynte det å regne voldsomt igjen, og vi innså at vi hadde vært utrolig heldige som hadde unngått nedbør hele kampen.
Da Ole Jakob og jeg snakka litt om mulighetene for å se kamp sammen denne mandagskvelden landa vi til slutt på å ta turen til Hokksunds beste vestkant. I Futbology-sammenheng ble det ingen ny bane for meg, men ikke bare var det på kunstgresset jeg hadde sett kamp sist jeg var der mens det nå skulle spilles på gressbanen, kampen covid-høsten 2020 var også en G19-kamp. Jeg plukket derfor i rask rekkefølge opp Christian, OJ og Martin, og sammen kom vi oss til Drammen og litt nordover, til vi kunne parkere på anlegget hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Eiker Kvikk og Solberg.
På plass i Øvre Eiker virket det som om flere av de frammøtte var minst like interesserte i kampen om å bli neste motstander i VM for Norge (eller for Elfenbenskysten) som de var i det som skulle skje ute på gressmatta. Rett før avspark tok attpåtil Japan ledelsen, men allikevel kom vi ca presis klokka halv åtte i gang med kampen.
I en stadig lavere kveldssol var det hjemmelaget som så skumlest ut, uten at det på noen måte var snakk om noen overkjøring av gjestene fra andre sida av (og litt lenger ned i) Drammenselva. Hvittrøyene fikk attpåtil ganske raskt ballen i mål, men dommeren mente det hadde skjedd noe ureglementert i forkant av dette, og Solbergs keeper fikk starte spillet på nytt med et frispark rett foran mål.
Tross vertskapets overtak, det ville seg lenge ikke foran mål for noen av lagene, men i det 38. spilleminutt lyktes det endelig! Eiker Kvikk kom seg gjennom, og ballen ble satt i mål til 1-0.
Jeg forventet egentlig at 1-0 også kom til å være pausestillinga, men litt inn i overtiden kom jammen også 2-0 på et skudd der det må være lov å være litt kritisk til Solberg-keeperens prestasjon.
Lagene gikk dermed i garderoben med tomålsledelse til hjemmelaget, mens jeg kunne gå i kiosken og sikre meg en vaffel. Da denne var fortært ble kampen gjenopptatt, og jeg forventet 45 minutter med mer spenning.
Dessverre hadde visst begge lag gått mer eller mindre i feriemodus etter den første omgangen. Jeg har ikke notert ned noe som helst fra andre halvdel av kampen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da kampen var over og alle involverte kunne takke hverandre for kampen.
Returen til hovedstaden ble like hendelsesløs som turen til kamp hadde vært, og litt inn i kveldens andre VM-kamp var vi alle hjemme igjen.
Ny kveld, ny tur. Denne gangen gikk ferden etter at jeg hadde laget en helt fremragende Pasta Carbonara mot Vestfold, et fylke hvor det blir stadig færre baner igjen å ta. Jeg parkerte, spankulerte over den nye hovedtribuna som ikke var bygd ennå sist jeg var her, og fant fram til kunstgressbanen hvor det i kveld skulle spilles femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Fram Larvik og Nøtterøy.
Litt etter at lagene dukket opp for å varme opp kom også Mads, som hadde beveget seg ut av hjemfylket Telemark, og sammen ble vi sittende og vente på avspark. Etter at myntkast var foretatt ventet jeg at dette ville skje raskt, men av noen grunn jeg ikke skjønte lot det vente på seg. Plutselig så jeg hvorfor: En av vannsprederne som skulle sørge for optimale spilleforhold nektet å la seg slå av, og selv om man prøvde å vri den vekk fra banen lot det seg ikke gjennomføre noe kamp så lenge den var på.
En tekniker dukket etter hvert opp og vippet opp et par kumlokk og forsvant nedi, men uansett hvilken kran han skrudde på ville ikke vannet stoppe. Det ble snakket om å flytte kampen over til gressbanen like ved, og jeg vurderte om jeg i så fall overhode skulle orke å se kamp eller bare dra hjem med uforrettet sak. Heldigvis fikk noen da en genial idé. En søppeldunk ble hentet, snudd opp ned og plassert over vannstrålen! Når det i tillegg ble lagt en betongblokk oppå dunken sørget dette for at vannet i stedet for å sprute over alt nå bare sildret utover, og kampen kunne endelig komme i gang, ca 20 minutter forsinket.
Ute på kunstgressmatta bar kampen innledningsvis litt preg av at det hadde vært en litt spesiell oppkjøring til kampen, men etter hvert produserte begge lag noen halvsjanser. Mål fikk derimot ikke vi omlag 50 frammøtte se før en av hjemmelagets menn etter 11 minutter ladet kanonen og fyrte av et flott skudd som ga 1-0.
Kampen fortsatte å være ganske sjansefattig (Men definitivt fartsfylt og underholdende likevel), og vi fikk ikke flere scoringer i første omgang. Det sto altså 1-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent av klubben jeg tidligere har kåret til å være helt i norgestoppen hva angår hamburgere på A-lagets kamper.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før hvilen. Ingen av lagene klarte helt å feste noe grep, men man så at Fram-rekruttene var fornøyde med å lede med det ene målet de hadde, mens gjestene fra Færder ble mer og mer desperate i sine forsøk på å finne fram til mål.
Etter som sola havnet lavere og lavere på himmelen påvirket den spillet litt med at ikke bare skinte den den ene veien, fra vinduene i motsatt ende av banen kom det også noen reflekser som helt sikkert irriterte noen av spillerne innimellom. Men en knapp halvtime før kampslutt var det slutt på problemene, da sola forsvant og man heller kunne klage over at det ble litt småhustrig.
Mot slutten av kampen presset Nøtterøy veldig på, og vant noen dødballer. Et frispark var svært nær å ende i mål, men hjemmelagets målvakt kunne takke en kombinasjon av flaks og dyktighet for at han til slutt lå og holdt rundt ballen!
På overtid var det så Nøtterøys keeper sin tur til å være i begivenhetenes sentrum. Mannen i gult hadde blitt med opp for å prøve å få kjempet inn en utligning på et frispark nesten ute ved cornerflagget. Dette skjedde ikke, derimot ble ballen klarert, og en kontring satt i gang som endte med at ballen ble trillet inn i det tomme målet til 2-0!
Etter dette fikk gjestene litt tid til å prøve å få et trøstemål, men dette lyktes ikke, og hjemmelaget kunne dermed feire en 2-0-seier da dommeren blåste av. Selv hastet jeg mot bilen, skysset Mads til togstasjonen, og satte kursen hjemover etter det som til slutt ble en riktig så fin kveldstur.