Herkules - Storm 2 (6-3)

Jeg hadde endelig sett meg ut en kveld for et besøk til en av de få banene i Grenlandsområdet jeg fortsatt manglet, og plukket etter jobb opp Jon Are og satte kursen sørvestover. Litt etter Drammen havnet vi i en forferdelig trafikkork, og innså at vi neppe kom til å rekke kampstart. I Horten ble André plukket opp, og tross at resten av ferden gikk smooth var femtedivisjonskampen mellom Herkules og andrelaget til Storm alt i gang da vi parkerte ved banen.

Da vi gikk ut av bilen så det ut til at det ene laget akkurat scoret, men forbauselsen var stor da jeg fant ut at tross at det bare var spilt 12 minutter sto det allerede 2-1 til det gulgrønne hjemmelaget! Apropos gulgrønt, rett etter jeg hadde tatt plass bakerst på tribuna fikk jeg fra min fagforeningskamerat Magnus som bor like ved banen overrakt en caps med hjemmelagets logo og farger! En fin markering av at jeg nå hadde fullført 5. divisjon i Telemark.

Jeg sto og tenkte at det hadde vært litt typisk om kampen endte uten flere mål etter at jeg hadde ankommet, men det skulle vise seg at denne frykten hadde vært bortkastet. Etter ca 19 minutters spill kom 3-1, før vertskapet fortsatte sin dominans og økte til 4-1 etter rundt 25 minutter av kampen.

Tross at det meste handlet om Herkules (Som lokalt ikke uttales slik man vanligvis sier navnet på den greske sagnhelten, med trykket foran, men mer som Herkules med tyngden midt i, eller ofte bare forkortet til 'kules) kom gjestene fra andre sida av elva stadig med noen besøk i motsatt ende av banen, og under ett av disse dømte dommeren straffespark til blåtrøyene. Straffen ble hamret i tverra og inn, og dermed sto det 4-2 etter ca 32 minutter av kampen.

Etter at sola var gått ned fikk vi ikke flere scoringer i første omgang, og det sto dermed fortsatt 4-2 da vi litt over 50 frammøtte fikk se lagene gå til pause. Etter hvilen var det ikke engang spilt 10 minutter da de gulgrønne igjen fikk ballen i nettet, men dette ble korrekt annullert for offside.

Storm-laget, som i store deler av første omgang hadde sett ganske ferdige ut hevet seg etter dette en hel del, og det var på ingen måte ufortjent da de med 57:45 på min stoppeklokke på ny reduserte. Med 4-3 var det definitivt ny spenning i kampen, og det så lenge ut som om også en utligning skulle kunne komme når som helst.

Herkules klarte å ri av stormen (wøh høh høh), og etter en corner rett før det var spilt en halvtime av andre omgang kunne de juble for å ha økt ledelsen til 5-3. Ti minutter senere kom også spikeren i kista da 6-3 ble satt inn på spektakulært vis etter et frispark!

Etter flere overtidsminutter ble kampen blåst av, og jeg kunne ta med mine passasjerer nordover igjen i en kamp mot klokka for å få levert André på ferja til Østfold i tide (Det gikk med halvanna minutts margin), før ferden fortsatte til hovedstaden via litt billig bensin i Drammen.

Flere bilder fra kampen kan ses på Google photos.

Rygene - Hidra/Flekkefjord 2 (3-1)

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp var den andre alt i gang da jeg parkerte like ved banen hvor det var femtedivisjonsoppgjør mellom Rygene og samarbeidslaget Hidra/Flekkefjord 2.

Da jeg kom var det et kort stopp i spillet fordi en spiller hadde fått seg en smell som medførte neseblod, men det var fortsatt 0-0. Jeg fant fram til Stabæk-supporter og banehopper «Steinar» (Som egentlig heter Stian) som skulle sitte på tilbake til Oslo etter kampen, og hilste på ham mens han spiste en pølse, før jeg tok meg en runde rundt banen og fotograferte litt.

Hjemmelaget så skumlest ut her, men målene lot vente på seg. Vi var alt på overtid før pause, og jeg hadde forberedt meg på at det kom til å stå 0-0 da de gulsvarte endelig lyktes, og satte inn 1-0.

Om ikke dette var ille nok for gjestene, bare noen øyeblikk senere kom også 2-0, og dette var dermed stillinga da lagene gikk i garderoben. Da kampen kom i gang igjen var også A-laget til Flekkefjord på plass for å støtte kompisene sine, uten at dette medførte så mye endring i kampbildet.

Jeg besøkte kiosken og fikk meg en vaffel, og mens jeg spiste denne fikk jeg se gjestene tvinges til å bytte keeper etter at han som sto i mål fikk vondt noe sted. Det virket som om han som overtok egentlig var utespiller, men Rygene klarte ikke å utnytte dette spesielt godt. Det var først da det gjensto bare ett minutt av ordinær tid de endelig lyktes med å få et mål igjen, og vi gikk dermed inn i overtiden med 3-0 i dommerens bok.

Jeg forventet egentlig at dette kom til å bli sluttresultatet, men langt langt inn i overtiden var det endelig gjestenes tur til å juble. Det var nesten spilt seks minutter etter at min stoppeklokke hadde passert 90 minutter da en av rødtrøyene fra liggende posisjon under hjemmelagets målvakt fikk klemt inn et trøstemål, og dermed fastsatte sluttresultatet til 3-1.

Kampen ble blåst av nesten umiddelbart etter dette, og jeg og Stian tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, mens jeg kunne nyte vissheten om at Tromsø hadde sikret fortsatt serieledelse, samtidig som fjorårets seriemester gjorde kjøreturen hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Holeværingen - Slemmestad 3-0

Tirsdag kveld, og de fleste breddefotballinteressertes øyne var rettet mot innspurten av fjerdedivisjon i Oslo, hvor opprykket i avdeling 1 skulle avgjøres. Jeg hadde også egentlig tenkt meg på en av kampene der, men da jeg fikk snusen i at helgas kamp mellom Hønefoss 2 og Solberg kom til å bli flyttet til HBKs faste stadion valgte jeg i stedet å rykke ut for å få tatt banen den kampen først hadde vært satt opp på nå i kveld. Bilen ble fylt opp med Jon Are, Andreas og André, og sammen krysset vi Sollihøgda, tok et pitstop på Sundvollen, og kom i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Holeværingen og Slemmestad.

Jeg hadde jo alt vært på anlegget her og besøkt gressbanen, men siden da var banene blitt splittet hos Futbology, og nå hadde det altså endelig kommet en mulighet for å få besøkt også kunstgressbanen. Da vi kom var det et yrende liv med noe aldersbestemt aktivitet i tillegg til de to lagene som varmet opp. Noen minutter etter annonsert tidspunkt var det likevel klart for avspark, og vi fikk se to lag som spilte langt jevnere enn tabellsituasjonen tilsa.

Spillet bølget fram og tilbake, og de få målsjansene som kom var såpass små at jeg nesten begynte å frykte at det var en 0-0-kamp vi skulle få bivåne sammen med de 30-40 andre frammøtte. Heldigvis hadde ikke hjemmelaget tenkt å avgi poeng til bunnlaget Slemmestad (Litt over de absolutte jumboene Svelvik), og rett før omgangen var halvspilt vartet de røde og blå opp med flott angrepsspill som ga 1-0.

Som om det ikke var ille nok for Slemmestad å havne under, så måtte de også nå bytte ut en spiller som hadde fått strekk. Det så nå tungt ut for de for anledningen hvitkledde. Etter å ha tuslet rundt banen var det rundt ti minutter igjen til pause, men jeg måtte nå forlate åstedet litt for et høyst nødvendig ærend inne i idrettshallen like ved. Da jeg kom tilbake var vi på overtid av første omgang, og tross at mine passasjerer prøvde å overbevise meg om at kampen var snudd til 1-2 sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben til pause.

Etter pause fikk vi første mål alt etter halvannet minutt, og igjen var det vertskapet som kunne juble, mens de tilreisende fortvilte etter at det hadde skjedd en forferdelig glipp i forsvaret. Med 2-0 kunne mye virke avgjort, men det var fortsatt høyt tenningsnivå, og flere spillere pådro seg gule kort utover i omgangen.

Da vi nærmet oss 57 spilte minutter scoret Holeværingen på ny, og denne gangen var det et hjørnespark som endte med at ballen ble ekspedert i mål til 3-0.

Hadde Slemmestads sjanser ikke alt sett små ut, så gjorde de definitivt det nå. Laget med det fossilprydete stadionet skal ha all ære for at de aldri ga opp, men den etterlengtete reduseringen kom aldri. Det sto dermed fortsatt 3-0 da lagene takket hverandre og dommerne for kampen, og vi alle kunne gå mot parkeringsplassen for å få varmet oss litt i bilene igjen.

Turen hjem ble bortsett fra et par-tre omkjøringer ganske begivenhetsløs, og snart var passasjerene dumpet i sentrum og jeg var hjemme i Groruddalen igjen etter det som fort kan ha vært årets siste nye norske bane for undertegnede.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nanset - Åsgårdstrand 2 (14-1)

Endelig var det tid for å få tatt en bane som har unnsluppet meg alt for lenge. Jeg satte etter dagens møter som i går kursen sørvestover, og etter et stopp i Horten for å fylle bilen med poteter fortsatte jeg i retning Larvik. Her parkerte jeg på en nesten overfylt parkeringsplass, og gikk det korte stykket bort til banen hvor det så snart en G14-kamp som pågikk var over skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nanset og andrelaget til Åsgårdstrand.

Da jeg kom krydde det av folk på anlegget, men straks den aldersbestemte kampen var over gikk det forbausende fort før de aller fleste hadde forsvunnet. Voksenkampen kom i gang noen minutter forsinket, og etter 20 sekunder hadde hjemmelaget tatt ledelsen 1-0!

Dette viste seg å ikke være noen tilfeldighet, resten av kampen kom i all hovedsak til å handle om hvor stor Nansets seier skulle bli, og gjestene så knapt ut som et fotballag i det hele tatt. 2-0 kom rett før det var spilt fem minutter, og etter åtte fikk vi 3-0 på corner.

I det stadionuret passerte 13 spilte minutter klarte faktisk bortelaget å redusere til 3-1, og de skal faktisk ha all ære for å stadig produsere situasjoner som kunne blitt farlige. Hjemmelaget slo likevel raskt tilbake, og før kvarteret var spilt sto det 4-1, før vi fikk en strøm av offsideavblåsninger og -annulleringer før 5-1 endelig kom rett etter at halvtimen var passert.

Foran et publikum som lå i underkant av tjue personer kom både den sjette, syvende og åttende scoringa til Nanset før jeg tilfeldigvis fanget opp at kiosken var i ferd med å stenge. Jeg skaffet meg derfor i hui og hast en vaffel, og før jeg hadde rukket å spise opp denne kom også 9-1 rett før pause.

Lagene syntes ikke de trengte så veldig lang pause, så da alle sto klare ute på banen fant jeg fram til dommergarderoben og fikk varslet de tre i gult om at nå var alle andre enn dem på plass. De kom raskt ut, og kampen var igjen i gang, nå med betydelig færre tilskuere enn vi hadde hatt før hvilen.

Som om det ikke var seigt nok for Åsgårdstrand å ligge 9-1 under, rett før timen var spilt ble en av de tilreisende utvist, etter sigende for å ha bannet på morsmålet sitt, noe dommeren slett ikke ville ha noe av. Tross at vi så fikk 10-1 i det 62. og 11-1 i det 68. minutt vil jeg si at gjestenes keeper har svært lite å skjemmes for etter denne kampen, da han leverte flere gode redninger i situasjoner som 100% burde blitt scoring!

Med såvidt over seks minutter igjen av ordinær tid var en av hvittrøyene uheldig og satte ballen i eget mål til 12-1, og jeg innså at kampen jeg så på Setskog i mai nå var i fare for å miste statusen som årets mest målrike kamp. Joda, to minutter før sesongen var over kom 13-1, før også 14-1 kom ett minutt senere.

En helt sjuk kamp avsluttet dermed sesongen i femtedivisjon Vestfold 2025 som jeg endelig hadde fått komplettert i Futbology, og med 14-1 vil jeg tro karene fra Larvik bys nordflanke har med seg godt med motivasjon for ny satsing neste år!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nore Neset - Arna-Bjørnar 2 (2-7)

Etter at dagens konferanse var gjennomført ble kursen satt sørover fra Bergen sentrum til en god venninne i nærheten av Kalandseid for å hilse på hennes ganske så nyankomne arving. Etter en kjapp visitt der gikk så turen videre til Nore Neset, ei grend i Bjørnafjorden kommune hvor jeg etter å ha forlatt bussen relativt enkelt fant fram til banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nore Neset og andrelaget til Arna-Bjørnar.

Anlegget her besto av to kunstgressbaner tett i tett, med et lite garderobe-/kiosk/møtelokale-bygg og noen benker mellom. Det var på den største av disse det skulle være kamp nå, og mens voldsomt høylytt musikk dundret ut over sletta akkompagnert av skuddsalver fra en heimevernsøvelse i nabolaget varmet lagene opp. Hoveddommeren var dog ikke å se, men knappe ti minutter før kampen skulle starte dukket også han opp, og jeg lot meg fortelle at den sene ankomsten skyldtes at han hadde glemt flaggene til sine assistenter hjemme, så han pådro seg litt ekstra kjøring denne onsdagskvelden.

Alt var likevel klart for avspark da klokka passerte sju, og mens lufta fyltes med vann var vi omtrent 75 personer som hadde tatt plass for å se om Nore Neset klarte å fortsatt ha heng på den andre opprykksplassen i avdelinga, deriblant Sivert som hadde lovet meg skyss tilbake til byen etter kampen. Gjestene hadde på sin side lite å spille for, annet enn heder og ære, siden de med et førstelag i divisjonen over uansett hvor bra det gikk ikke ville kunne rykke opp.

Innledningsvis så rødtrøyene fra Arna ganske sterke ut, men etter fire minutter av kampen glapp det litt for dem. Et hjørnespark medførte en kontring av høy klasse, og vips lå ballen i mål. 1-0, og blåtrøyenes fans var storfornøyde.

Arna-Bjørnar 2 fortsatte tross at de hadde havnet under å prege kampen, men de stanget nå en stund mot veggen. I det 18. spilleminutt lyktes likevel en av de tilreisende etter en corner med å få stanget ballen i mål til 1-1, og etter dette så de seg aldri tilbake.

1-2 kom i det 21. minutt, før hjemmelagets keeper solgte seg litt for tidlig ti minutter senere, og stillinga ble 1-3. Drøye fem minutter før pause trodde Arna-Bjørnars spillere og supportere at de hadde økt ledelsen ytterligere, men denne gangen ble det etter en kjapp konferanse mellom dommeren og hans assistent avgjort at det hadde vært en hands involvert og scoringen ble annullert.

Det sto dermed fortsatt 1-3 da vi kom til pausen, og jeg benyttet anledningen til å takke kioskpersonalet for at de hadde funnet et rom bagasjen min kunne stå i under kampen ved å kjøpe en vaffel som var riktig så god. (Når sant skal sies var jeg på dette tidspunktet så sulten at jeg nok ville syntes hva som helst var godt, men jeg tror denne vaffelen også uten denne motivasjonen ville blitt vurdert som god)

Da spillet kom i gang igjen hadde regnet roet seg ned litt, men målhungeren til bortelaget var fortsatt til stede. Etter 8 minutters spill kom 1-4, etter at Nore Neset like før hadde vært nær å redusere til 2-3, og drøye ti minutter senere ble de siste rester av spenning avlivet da 1-5 kom.

Tross et håpløst utgangspunkt. Da 2-5 litt ut av det blå kom etter 71 minutter av kampen var det iallfall enkelte av hjemmesupporterne som lot til å være optimister, men håpet tok nok en brå slutt da en misforståelse mellom keeperen og en av hans medspillere medførte 2-6 med såvidt over et kvarter igjen å spille.

Like før ordinær spilletid var over kom også 2-7, og jeg var spent på om jeg som i går skulle få et siste mål til bortelaget, men dette var fortsatt spillinga da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret. Nore Neset måtte nok innse at håpet om opprykk nok nå var forsvunnet!

Selv fant jeg igjen kofferten, og fikk som lovet skyss inn til togstasjonen, hvor jeg fikk i meg litt fritert mat, og så kunne slå i hjel ventetida til togavgang med å skrive bloggpost fra kampen etter en veldig effektiv tur vestover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Odda - Varegg 2 (3-1)

Etter to fine dager med fotball på Sørlandet satte jeg søndag formiddag kursen nordover opp Setesdalen. Etter å ha krysset et par fjelloverganger kom jeg så ned på Vestlandet, og etter litt til kjøring kunne jeg parkere bak en betongtribune og gå inn på stadionet hvor det et par timer senere skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Odda og andrelaget til Varegg.

Ventetida til kampen slo jeg ihjel med å se meg rundt, og jeg fikk også en kikk inn i Oddahallen, noe så sjeldent som en underjordisk idrettshall (Inngangskorridoren hit var visstnok første mulighet i Norge til å løpe 110 m hekk innendørs), og et ganske imponerende anlegg selv om man merket at det begynner å bli noen år siden den var ny. Ute var det som nevnt en solid betongtribune, og foran denne fant man en kunstgressbane som var omkranset av løpebaner. Det må også nevnes at på baksida av tribuna var det en inngangsport som ville gjort mange svenske anlegg sjalu!

Det var et helt fantastisk høstvær denne oktoberdagen, men da kampen etter et lite opphold for å fikse en skade på det ene målnettet ble blåst i gang forsvant akkurat sola bak Jordalsnuten i sørvest, og temperaturen droppa ganske raskt betydelig. Ute på banen stoppet ikke dette det opprykksjagende hjemmelaget fra å sette gjestene fra Bergen under et visst press, men lenge uten at de helt store målsjansene kom.

Selv om det var et visst favorittstempel på rødtrøyene sto de blågule anført av sin kaptein (som jeg hadde oppdaget at var nevø av Mo Hornmusikks mangeårige NM-dirigent!) godt imot, og satte vertskapet på noen prøver innimellom. Jeg hadde likevel begynt å forberede meg på at det kom til å være målløst til pause og vendt ryggen mot banen for å besøke kiosken da det brøt ut jubel bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Varegg-spillerne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 med 44:40 på min stoppeklokke.

0-1 sto seg til pausen, som jeg benyttet til å få meg en deilig stekt lapp, og så var det klart for kamp igjen.

Oddas trenere måtte ha sagt de rette tingene i pausen, for de første minuttene etter hvilen haglet det med store målsjanser. Avslutningene ble enten blokkert eller for upresise, så noen mål ble det ikke, og etter noen minutter fikk også Varegg inn et skremmeskudd da ballen igjen havnet i nettet, men heldigvis for hardingene var også assistentdommeren enig i det alle vi på tribuna så: Han som scoret hadde vært langt offside.

Om noe fikk dette Odda til å stramme skruen enda et knepp, og da de etter 57 minutter fikk et frispark ute ved kanten fikk lagets kaptein etter litt om og men æren av å hamre inn utligningen til 1-1.

Ti minutter senere kunne de røde på nytt juble. Straffespark, og nå var det en av de som hadde skapt mange målsjanser i starten av omgangen som satte ballen i nettet. 1-2, og etter dette så hjemmelaget seg aldri tilbake.

Vi gikk inn i en periode med en del frustrasjon nå, i situasjonen hvor det ble gitt straffe måtte dommeren dele ut gult kort i begge retninger, og det samme skjedde også ikke lenge etter da det på ny kom en ulovlig hevnaksjon. Gemyttene roet seg heldigvis noe, og med et drøyt kvarter igjen av kampen kom spikeren i kista da Odda gikk opp i 3-1.

Etter et kvarter med ganske mye gnål i dommernes retning, og overraskende mye tilleggstid sto det fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av. Odda hang fortsatt med i kampen om andreplassen i avdelinga og spill i 4. divisjon 2026!

Jeg takket for meg, og forlot raskt stadion. Jeg hadde tidligere på dagen vurdert å ta Hardangervidda hjem for avvekslingens skyld, men fant ut at den ekstra halvannen timen det ville ta ville jeg helst slippe å bruke, så det ble korteste vei over Haukeli (Så kunne jeg nok en gang sende Martin en melding og minne ham på en traumatisk tur over fjellet et par år tidligere), og jeg var hjemme rundt 2200 etter en helt strålende helnorsk groundhoppinghelg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Alta 4 - Kvalsund (4-1)

Etter å ha sittet på puben og sett første omgang av TIL - Godset takket jeg for meg, og satte kursen mot nærmeste busstopp. Herfra gikk ferden til bydelen Aronnes, hvor det gamle stadionet i Alta ligger. Rett ved dette ligger også en kjempesliten kunstgressbane, men heldigvis også en flunke ny bane av samme slaget, og det var her på «Villaksbanen» det i kveld skulle være femtedivisjonskamp mellom Altas fjerdelag og Kvalsund.

Før avspark rakk jeg en prat med hjemmelagets trener, som kunne fortelle at dette stort sett var snakk om klubbens G17-lag som gjennom å stille i serien fikk seg en bedre kamparena enn det de ellers hadde hatt tilgang til. Det hadde lenge vært usikkert om gjestene klarte å stille lag, men heldigvis hadde det løst seg såpass at det ble kamp. Ellers noterte jeg meg at kveldens dommer var en jeg hadde møtt flere ganger tidligere i helga, først som trener i Tverrelvdalen i går, og så som hallansatt i Finnmarkshallen tidligere i dag.

Da kampen kom i gang var mørket i full gang med å senke seg, og jeg innså raskt at det å fotografere i kveld kom til å bli en høyst utfordrende øvelse. Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge var det et svært sjansefattig oppgjør vi litt over tjue frammøtte fikk se. Etter litt over 32 minutter lyktes det endelig for de blågule å få ballen i mål, og vi hadde en høyst fortjent 1-0-ledelse.

Knapt fem minutter etter det første målet fikk så Alta 4 straffespark, og da dette gikk inn til 2-0 var alle spor av spenning i denne kampen over.

2-0 sto seg til pause, og jeg fullførte min runde rundt banen, og fant ut at det faktisk var en liten improvisert kiosk i området der de fleste publikummerne befant seg. Jeg fikk ordna meg et deilig lite stykke tekake (Noe jeg tror jeg ikke har spist siden mormor døde på slutten av nittitallet!) som kunne nytes samtidig som jeg plasserte meg ved siden av ingen ringere enn «Europakongen» Magnus Andersen som også hadde tatt turen hit til denne kampen.

Etter pause fortsatte dominansen fra ungguttene fra Alta, og rett før det var spilt ti minutter kom 3-0, før 4-0 kom tre minutter senere. At det ikke ble flere scoringer var et eller annet sted mellom mirakuløst og skandaløst, for det haglet med sjanser uten at det ble noe uttelling på noen av dem. I det 74. minutt kom det så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe de tilreisende feiret nesten som en seier!

Noe mer å skrive hjem om skjedde det ikke, og kampen endte 4-1. Jeg drista meg så bort for å spørre dommeren om skyss tilbake til sentrum, noe han gladelig sa ja til. Jeg fant under kjøreturen ut at han ikke var noen hvilken som helst tilfeldig svenske, men ingen ringere enn Tomas «Hula» Johannesson som hadde med seg en solid bakgrunn fra fotball på høyt nivå i Värmland og Örebro før kjærligheten lokket ham til Finnmark hvor han hadde vært både hoved- og assistenttrener i flere klubber i Alta-området i årene siden 2009!

En flott groundhoppinghelg hadde dermed fått en flott avslutning, og underveis hadde jeg nesten lovet noen fra Bjørnevatn at neste år må jeg se å få besøkt Sør-Varanger for å få krysset av noen baner i Øst-Finnmark også!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.