Nok en solskinnsdag på Østlandet, så jeg hev meg i bilen og dro opp til Jevnaker for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mot Modum.
Jevnaker har slitt voldsomt i serien i år, og under Erik «Panzer» Hagens ledelse før denne kampen bare tatt åtte poeng på 16 kamper. Modum har plassert seg relativt trygt midt på tabellen, og var nok favoritter før kampen, og dette syntes også på banen da kampen kom i gang.
Gjestene fra nabofylket styrte det meste som skjedde på banen de første fem minuttene, og forundringen var derfor stor da det plutselig var hjemmelaget som åpnet scoringskontoen og det sto 1-0 på tavla!
Fem minutter senere fikk så gjestene et korrekt idømt straffespark, men sjansen til å få utligning ble forspilt da dette ble kontant satt i tverrliggeren og ballen forsvant til himmels.
Gjestene fra koboltkommunen fortsatte å dominere spillet resten av omgangen, og da de endelig fikk hull på byllen like før pause var det kanskje et tegn på at det faktisk fins rettferdighet i fotball!
I pausen ble det konsumert en prima vaffel, mens jeg fikk bomma til meg litt strøm til kamerabatteriet som jeg hadde glemt å lade før kampen. Takk til han som styrte scoringstavla og som fiksa det for meg.
Modum-spiller som ble bytta ut med skade, og gikk rett til bortesupporterne og satte seg. Eksempel til etterfølgelse!
I andre omgang virka det som om spillet på banen jevnet seg ut, men verken veteranen Allan M. Simonsen (Født 1971, 5 sesonger for Hønefoss i 1. divisjon) eller unggutten Sander Lafton (Nevø av Lars med samme etternavn) klarte å forhindre at gjestene etter halvspilt andreomgang ledet 1-2, og på overtid fikk spikret sluttresultatet til 1-3.
Høydepunktet i tribunelivet var kanskje da ei jente spurte «Leder Jevnaker?», og da hun fikk høre at de lå under ropte «Fy skamme dere Jevnaker!».
I strålende solskinn fant jeg veien til Manglerud for å se kamp mellom østkant og vestkant, Manglerud/Star mot Fagerborg.
Ble hyggelig tatt imot av hjemmelagets trener (som også er TIL-supporter, pluss i margen for det!), før han gikk for å hilse på noen folk som hadde med seg en hund. Fikk en tweet fra klubben senere om at han liker ikke hunder, og hunder liker ikke han, og det stemte: hunden gikk HELT bananas fram til han hadde gått derifra igjen!
Når kampen endelig startet gikk hjemmelaget hardt ut fra start, og det var absolutt fortjent da det første målet kom på et frispark etter knapt 15 minutter.
2-0 kom så etter at Fagerborgs forsvar ble stående og se på et M/S-angrep etter knappe halvtimen, og snitthastigheten på scoringene holdt seg da hjemmelaget scoret sitt tredje like før pause.
Etter pause hadde nok Fagerborg en plan om å kjempe seg tilbake inn i kampen, men denne fikk et kraftig skudd for baugen da vertskapet etter å ha fått fordel på en offsideavgjørelse kontret inn 4-0 bare etter et par minutter. Litt usikkerhet om hva som skjedde fram til dommeren hadde fått snakket med assistenten som sto med flagget i lufta, men målet ble godkjent.
Etter halvspilt omgang hadde hjemmelagets keeper flaks at Fagerborg ikke avsluttet mens han var totalt ute av posisjon, men da avslutningen endelig kom virka det som om han var litt desorientert, og ballen gikk enkelt inn.
Målet ble aldri den vitamininnsprøytingen man kanskje kunne vente, og resten av andre omgang ble en lite minneverdig affære. Vi omlag 25 frammøtte (samt totalt 3-4 hunder) måtte dermed nøye oss med fem mål, og 4-1 ble sluttresultatet.
Straks etter jeg hadde fått tømt bilen for varer etter min lille utflukt til Sverige tok jeg turen til LSK-hallen for å få krysset av enda et nytt stadion på lista.
Siden det er matchdag for TIL var jeg kledd i rødt og hvitt, og fikk dermed noen spydige kommentarer fra de få fremmøtte hjemmesupporterne. Like etter kampstart dukka det opp tre trivelige salangsværinger som hadde kjørt 150 mil for å se kampen (De innrømte etterhvert at det vel ikke var _eneste_ formål med kjøreturen).
Hjemmelaget startet svært bra, men de hvitkledde fra nord kjempet seg etterhvert mer inn i kampen. Det skjedde likevel ikke allverden, før en kollaps i Salangens forsvar etter en drøy halvtime gjorde at alle inkludert undertegnede trodde det var mål. Overraskelsen var derfor stor da keeper jogget bak mål og hentet ballen og ropte at det ikke var mål.
Like etter fikk Salangen sin største sjanse i første omgang, da et skudd strøk stolpen, og keeper var litt utspilt, så jeg tror ikke han hadde reddet dersom det hadde vært innafor.
Ikke lenge før pause kom så LSK-rekruttene med et solid angrep som ble avslutta i tverra. Returen havnet etterhvert hos en annen LSK-spiller som fyrte løs, og det sto 1-0. Dette var også resultatet da lagene kunne ta pause.
Etter pause forventet vi å se et Salangen som ville prøve å reise kjerringa, men i stedet doblet LSK2 ledelsen umiddelbart etter avspark, og det ble klart at det ville bli svært tøft for karene fra Sør-Troms å snu dette.
Da LSKs spiller 3 fikk rødt kort, frisparket i denne situasjonen medførte corner, og corneren medførte mål så jeg for meg en svært spennende avslutning med omlag ti minutter igjen av kampen. Like etter ropte alle på bortelaget på straffe for hands, men dommer valgte å ikke blåse, og på filmen jeg har er det umulig å se sikkert om han gjorde feil.
Med bare et par minutter igjen kontret så Lundebø, passet til Moses, som denne gangen ikke gjorde noen feil og sikkert satte inn 3-1.
3-1 ble også sluttresultatet, mye på grunn av nevnte Moses, samt forsvareren Antonijevic, som begge viste tydelig at de hører hjemme på et helt annet nivå enn dette (Begge fikk for øvrig også spilletid i LSKs eliteserieseier mot Vålerenga dagen før).
Etter en kort kjøretur fra ettermiddagens første kamp kom jeg fram til Degerfors, bare for å måtte lete litt etter hvor jeg skulle, fordi gata forbi Stora Valla var stengt i anledning noe markedsgreier som ble arrangert der.
Da jeg og Google maps var blitt venner igjen fant jeg meg selv sammen med flesteparten av publikum på ståtribunesida (Det var faktisk direkte påfallende hvor få som hadde valgt å kjøpe seg plass på sittetribuna) av stadion. Kjøpte meg en kryddkorv, og fant meg en plass hvor jeg kunne sitte.
Kun få minutter etter at kampen tok til fikk hjemmesupporterne juble. En kanonkule fra spiss vinkel gikk inn bak en fortvilet Varberg-keeper, og det sto 1-0.
Resten av omgangen var hjemmelaget et hakk kvassere hele veien, uten at de klarte å omsette dette i flere mål, likevel var det med en følelse av at dette var et fortjent pauseresultat vi fikk se lagene gå i garderoben.
I pausen fikk vi et lite cheerleading-show med Black Dragons før vi i andre omgang fikk se et mye mer tent Varbergslag komme på banen.
Om Degerfors var et hakk kvassere før pause, så var nå gjestene fra Halland minst like mye kvassere. Det var likevel ett punkt hvor de ikke var kvassere: Hjemmelagets keeper Jesse Öst vartet opp med klasseredning etter klasseredning, og de få (om noen) bortesupporterne måtte vantro se at deres gutter ikke klarte å omsette sjanser til mål.
Mot slutten av kampen fikk så hoveddommer et voldsomt markeringsbehov og det kom en rekke merkelige avgjørelser (Til alt hell i begge retninger, selv om jeg tror hjemmelaget ble litt hardere rammet enn gjestene). Dette fikk likevel ikke påvirket denne kampens resultat, og da fløyta til slutt gikk kunne både de to trivelige gubbene jeg hadde kommet i prat med under kampen og vel 1800 andre slippe jubelen løs.
Oppdaget plutselig at jeg hadde alt for mange bonuspoeng på hotellbonuskortet mitt som var i ferd med å «gå ut på dato», så før jeg visste ordet av det hadde jeg booka meg ei lita harryhandel- og groundhoppehelg i Värmland!
Etter noen innspill fra lokalkjente på twitter fant jeg ut at dagens første kamp (Om man ser bort fra syvendedivisjonskampen Brunskog United - Arvika United som jeg så et glimt av fra bilen) skulle bli IFK Ölme mot IK Franke.
Etter en litt dramatisk biltur fra Norge (Google Maps sendte meg på en obskur grusvei, og akkurat da åpnet himmelens sluser seg VIRKELIG), kom jeg etterhvert fram til Ölme, fant ut at det nok var en dårlig idé å ikke ha kontanter, råna inn til Kristinehamn, sendte snap til alle jeg kjenner som heter Kristine, tok ut penger, og kjørte tilbake til Ölme.
I Ölme fant jeg et utrolig sjarmerende idrettsanlegg, med to gressbaner, og en stor parkeringsplass som nok også kunne vært brukt som grusbane om det var behov for det. På matchbanen foregikk oppvarmingen for fullt, og jeg fant etter hvert en prima plass på den ene tretribuna. Var litt skuffet over at hamburgerne ikke var klare før kamp, men jeg fant ut at jeg nok skulle klare meg gjennom første omgang uten.
Første omgang ble en fartsfylt affære der begge lag hadde noen store sjanser. Begge assistentdommerne fikk muligheten (og benyttet seg av den) til å annullere et mål for offside, så det var kanskje rettferdig at det sto 0-0 da lagene gikk til pause og publikum til hamburgergrillen.
Hamburgeren var strålende, og da de attpåtil hadde iskald Trocadero i kiosken var jeg i breddesnadder-himmelen!
Før pause hadde vi sett enkelte tilløp til frustrasjon over dommernes prestasjoner, og dette fikk virkelig grunnlag for å vokse etter hvilen. En av gjestenes spillere ble liggende nede etter en smell, helt klart med hodeskade, men regelen om at spillet i slike tilfeller skal stoppes, den var det tydeligvis ingen som hadde fortalt dommeren om. Dette var den første (og kanskje største) av en rekke uforståelige avgjørelser fra dommertrioen, men til alt hell lot verken trenere eller spillere frustrasjonen ta overhånd.
Etter drøyt halvspilt andreomgang kom endelig kampens første mål, og ikke ufortjent var det gjestene fra Västerås som fikk et mål. Hjemmelaget hadde hatt en rekke store sjanser, men egen udyktighet kombinert med en bortekeeper som presterte veldig veldig bra i noen avgjørende situasjoner gjorde at det ikke ble noen mål på dem. Fem minutter før full tid satte så gjestene inn nok et mål, og meldte seg igjen på kampen om opprykkskvalifiseringsplassen i divisjonen.
Etter kampen var det bare å skynde seg vekk fra stadion for å rekke neste kamp!
Jobben sendte meg til Arendal for å delta på Arendalsuka, så da benytta jeg noen fritimer til å stikke til Grimstad for å se lokaloppgjøret mellom Jerv og Arendal, og dermed få kryssa ut Levermyr Stadion som stadion nummer 90 i appen! Brukte facebook til å få instrukser fra Arendals-supporterne om hvilken buss jeg skulle ta hvor og når, og fulgte disse til punkt og prikke.
Ankom ganske tidlig, og mens jeg venta på at portene skulle åpne (strekkodeleserne i porten virka visstnok ikke før én time før kamp), fikk jeg både tatt en selfie med hjemmelagets jervemaskot, og kjøpt to gule lodd. Y 62 og Y 63!
Da lagene starta oppvarminga ble Rage Against The Machine spilt på høyttaleranlegget, definitivt plusspoeng til de gulblå fra Grimstad (Selv om noe av musikken som kom etterpå trakk litt ned). Da borte-ultrasene ankom ble det fyrt opp litt uautorisert pyro, mens da lagene marsjerte inn på banen var det tid for autorisert pyro.
Hjemmelaget startet kampen best, men da Arendal-keeper Anders Gundersen pådro seg et SVÆRT stygt beinbrudd alt etter fire minutter, og det ble et langt opphold i spillet mistet de litt initiativet.
Går hardt for seg i lokaloppgjøret mellom Jerv og Arendal. Sistnevntes keeper ut med beinbrudd i førsteomgang... #OBOSLigaenpic.twitter.com/9UEPBPQm3C
Etter dette oppholdet i spillet var gjestene langt mer med, og da kampens første scoring kom etter en halvtimes spill var det de hvitkledde gjestene som kunne juble! Det så dog ut som om dette fikk Grimstadværingene til å våkne, og det skulle bare ta to minutter før de hadde kvittert (og jeg nok en gang kunne twitre om viktigheten av å klarere).
Resten av omgangen hadde nok hjemmelaget et lite overtak, men det var aldri snakk om noen overkjøring. Nesnas store sønn Ulrik Reinaldo Berglann spilte for øvrig etter min mening en svært god første omgang, men ble mer anonym etter pause. Som en naturlig følge av keeperskaden og det lange avbruddet ble det lagt til godt med tid (over sju minutter) i første omgang, og dette klarte arendalittene å utnytte! Jerv var rystet, og lagene gikk til pause med 1-2 på scoringstavla.
Etter pause virka det som om hjemmelaget hadde sovna igjen, og etter bare ett minutt var stillingen blitt 1-3! Forza Arendal og de øvrige på bortefeltet (som forresten var tidenes merkeligste bortefelt. Det viste seg at de 7 borteste setene på hver rad i det ordinære feltet også var solgt til bortesupportere, selv om det var på samme side av skillegjerdet som hjemmesupporterne og oss nøytrale) jublet som gale i den enorme megafonen sin!
Da knapt en time var spilt fikk Jervs Gomes stjernetreff og reduserte til 2-3, men flere mål enn dette ble det ikke, og den største dramatikken i resten av kampen kom kanskje da en Arendal-forsvarer fikk seg en smell og gikk i bakken og ble liggende, keeper kastet ballen ut, og Jerv brukte innkastet etterpå til å starte et angrep. Gjestene østfra ble mildt sagt lite imponerte over fair play-ånden i dette.
En fartsfylt og spennende kamp, et fint stadion, og en fæl skade som jeg håper Gundersen kommer tilbake fra! God bedring!
PS: Da resultatet av loddtrekningen ble lest opp viste det seg at sjuendepremie gikk til Y 63, og jeg kunne hente en fin sekk full av reklamestæsj fra en av sponsorene. I tillegg rakk jeg akkurat en buss tilbake til Arendal (etter å ha løpt over en ganske tett trafikkert gate, beklager hvis jeg skremte noen sjåfører), så alt var bare fryd og gammen!
Etter 104 år på lånt grunn skulle Vålerenga flytte til egen bane, og Tromsø hadde fått æren av å være motstander i tidenes siste seriematch på Ullevaal.
Vi i Isberget innleda dagen med å samles på Tordenskiold for å spise hamburgere og synge litt, før vi ga de andre T-banepassasjerene en opplevelse de sent vil glemme på veien opp til nasjonalarenaen.
Da kampen kom i gang fikk vi se et TIL-lag som helt klart visste at de har kniven på strupen, men likevel var de nok en gang ute av stand til å score mål.
Til alt hell var også de blåkledde rimelig ufarlige foran mål, så da kampen ebbet ut målløs var nok begge lag skuffet. TIL fordi de ikke hadde klart å knappe innpå lagene foran i bunnstriden, VIF fordi de ikke hadde fått den avskjeden med Ullevaal som de nok hadde håpet.
Mens de fleste andre fotballinteresserte mennesker i kongeriket satt inne og så Premier League-åpningsrunde fra England på TV tok jeg turen til Drøbak for å se tredjedivisjonskamp mellom Drøbak/Frogn og Kvik Halden.
Sammen med omlag hundre andre fikk jeg se en målorgie av de sjeldne i Kvik-trener Kent Bergersens retur til sin gamle hjemmebane Seiersten, og det var gjestene som fikk æren av å starte ballet. Etter bare 5-6 minutter satt 0-1 på hjørnespark! (Og da hadde de alt fått avvinket en scoring for en hårfin offside!)
Vertskapet startet kampen med hver gang de fikk hjørnespark å prøve seg på en kort variant, men etter ca 18 minutter gjorde de sitt første forsøk med en lang corner, og boom, der satt utligningen!
Like etter ble jeg oppringt av NRK Radios nye program «4-4-2 med Schau og Aune», og fikk fortelle litt om kampen jeg var på, om groundhoppingen min, og ikke minst fikk jeg kommentere
1-2-målet til Kvik Halden på direkten, da spillet endelig kom igang igjen etter et langt avbrudd pga en hodeskade.
Nesten umiddelbart etterpå kom også 1-3, og det begynte nesten å virke litt kjørt for hjemmelaget, som virkelig hadde problemer i forsvaret i dag. Etter 42 minutter fikk de likevel nytt håp, da en kanonkule gikk i tverra, og returen så ble heada i mål, men likevel sto det 2-4 på tavla da lagene gikk til pause, etter nok en tabbe i de rødkleddes forsvar i det klokka bikka 45:00.
Kampen var enda ikke over, skulle det vise seg etter pause. Drøye ti minutter ut i andre omgang gjorde Drøbak/Frogn nok en stor prestasjon, og det sto 3-4. Et kvarter før slutt bestemte Kvik seg for å prøve å avgjøre kampen, og bare malte seg gjennom hele drøbakslaget, og satte inn 3-5.
Drøbak/Frogn hadde likevel ikke gitt opp, og med under ti minutter igjen av ordinær tid gikk Diagne opp i feltet på et innlegg, og stanget inn 4-5!
Gjestene fra svenskegrensa viste seg dog å fortsatt ikke være ferdige med sin innsats, og ca 30 sekunder på overtid satte de inn 4-6, og resten av overtida (totalt omlag 5 minutter) ble et rent pliktløp, hvor drøying av tid var gjennomgangsmelodien til stor frustrasjon for hjemmelagets supportere, spiller og trenere (med ikke ukjente Teitur Thordarson i spissen).
Etter kampslutt fikk vi høre Sa-sa-sa runge fra bortegarderoben, og jeg tror Skeid-folket snart må innse at de har tapt eneeierskapet til den låta!
For andre gang i år gikk turen til Åråsen, denne gang for å prøve å heie «gutan» fram til avansement i cupen. I et avsindig regnvær møttes Isberget på pub i sentrum, og tok maxitaxi til stadion i anledning været.
Vel framme på kamp fikk vi i første omgang se et TIL-lag som spilte en fotball vi rødhvite supportere svært sjelden har fått se i år. Pasningene satt nøyaktig der de skulle, og laget kom til flere sjanser. Likevel ble det ikke mål i noen av endene av banen før pause, og da lagene gikk i garderoben etter ekstra kraftig regn de siste minuttene var vi nok flere som var litt optimistiske med tanke på sluttresultatet.
Til tross for at det roet seg ned med regnet fikk vi en kraftig kalddusj under ti minutter etter pause. LSK angrep, og TILs forsvar klarte aldri å stoppe angrepet. 1-0.
Etter dette tok LSK mer og mer over, og med unntakt av en kjempedobbbelsjanse på overtid var de gulkledde nærmere 2-0 enn tromsøværingene var utligning.
Nedtur, men samtidig så mye positivt før pause at vi ser lyst på situasjonen foran neste kamp, Vålerengas avskjedskamp på Ullevaal.
Endelig bød anledningen seg til å få kryssa av stadion nummer 88 i Groundhopper-appen, og det utvalgte stadion var på Ask i Gjerdrum. Etter en liten kjøretur ut på bondelandet tok jeg plass på den fine lille tretribuna, og oppdaget raskt at flesteparten av de som satt i nærheten av meg var mødrene til Skedsmo 2-spillerne. Speaker ønsket velkommen, etter først å ha levert den klassiske «Hallo? Der blei det lyd ja, så bra!»
Alt etter 5 minutter hadde mødreflokken fått juble to ganger, etter at gjestene i rødt hadde fått to hjørnespark som begge ble effektivt ekspedert i mål. Det andre rakk jeg til og med å få filmet!
Etter de to målene slukna gnisten hos Gjerdrum-spillerne, som de første to minuttene virka veldig tent, noe. Likevel var det ikke ufortjent da de like før halvspilt omgang nok en gang lot gjestene vise hvorfor klareringer lønner seg. Klareringen kom aldri, og til slutt ble ballen satt i mål til 1-2. På dette tidspunktet forlot en av fotballmødrene kampen, og sa at hun trodde det kom til å ende 2-5.
Jeg satt akkurat klar til å begynne å skrive en tweet om at 1-2 ville være et meget fortjent pauseresultat da Skedsmo nok en gang fikk score, og det ble dermed 1-3 til pause i stedet.
Før kvarteret var spilt av andre omgang handser en Gjerdrum-spiller i egen sekstenmeter, men nesten ingen i publikum skjønte hva som skjedde, ettersom INGEN av de gulkkledde protesterte, og det heller ikke var noen jubel blant de rødkledde gjestene. Straffen ble sikkert ekspedert i mål, og det sto 1-4.
Gjerdrums keeper ble ikke lenge etter satt på en stor prøve som han besto greit. Skedsmo kom gjennom med flere mann, første avslutning ble satt i stolpen, andre ble mesterlig reddet til en retur, før den tredje gikk via keeper og i tverrliggeren og ut. Den påfølgende corneren var ikke langt utenfor, men gultrøyene hadde på merkelig vis ridd av denne stormen!
Et lite kvarter før full tid kom så gjestenes femte mål, før speaker kommer med informasjon om at det foreligger femten nystekte vaffelplater, noe som ga hjemmelaget nye krefter, og de satte inn sitt andre for kvelden! 2-5 ble også sluttresultatet, akkurat slik hun som dro tidlig hadde spådd! Noen bør kjøpe oddstips fra henne!
Turen hjem forløp helt udramatisk, til tross for en del kløe fra knottbittene jeg hadde pådratt meg.
Lett sultefora på fotball etter sommeren hadde jeg oppfordra Isbergets medlemmer på østlandet til å komme til Skjetten på mandagskamp.
Etter at jeg fem minutter før avspark var alene på tribuna (med unntak av dommerobservatøren som understreket at han neppe hadde tatt turen om han ikke måtte), kom det like før avspark noen lokale helter, samt ytterligere tre bortesupportere.
Gjennom tidvis ganske tette regnbyger (og bare én paraply på deling) fikk vi se et TIL-rekruttlag som gjennom hele omgangen var klart best, og det var helt fortjent da man fikk kranglet inn et mål (tror det var et selvmål) drøye fem minutter før pause.
Pausen ble benyttet til en visitt i kiosken for å varme seg litt med pølser og vafler, og la seg imponere over at kiosktilbudet var fullt på høyde med hva flere Eliteserie-klubber kan tilby bortesupporterne!
I andre omgang var Skjetten, som nylig hadde signert den gamle Lyn-kjempen Stanley Ihugba langt mer aggressive, og like før Isbergets seksjon ble styrka med to personer til på tribuna måtte TIL-keeper Erlend Jacobsen levere en kjemperedning for å holde på ledelsen. (Videoen under har ingenting med det å gjøre, men bør ses (med lyd) pga en kommentar fra supporterlegenden Leif)
Etter 73 minutter fikk endelig TILs gode Gerkondani hull på sin personlige byll, og kunne feire dobling av ledelsen. Etter dette gikk lufta mer ut av hjemmelaget, og det ble ikke noe bedre da de også fikk en mann utvist. De grønnkamokledde fikk likevel et reduseringsmål på overtid, men dommeren blåste av like etterpå så det endte 1-2.
Isbergets frammøtte fikk altså for første gang i år feire en seier på Romerike sammen med spillerne, som fikk klar beskjed om å dra hjem og fortelle A-lagsspillerne hvordan det skulle gjøres foran onsdagens cupoppgjør.
