Den siste dagen i juni, og nok en kjapp tur til Østfold, denne gangen for å få med meg et aldri så lite lokalderby i gamle Eidsberg kommune. Hjemmelaget fra bygda tok imot «bylaget» fra Mysen til treningskamp, og det var pyntet med grønne flagg på hele innkjørselen til stadion, samt prideflagg i flaggstanga.
Jeg hadde raska innom en takeawaysjappe på veien og fått med meg noen pommes frites og kyllingnuggets til middag, og mens jeg konsumerte disse dukka i rask rekkefølge Jørgen, Tom, Raymond og Beate, og til slutt i det kampen startet Anders og Stig André opp, så banehoppermiljøet var godt representert blant de totalt omlag førti tilskuerne.
Med en divisjon mellom lagene var det et lite favorittstempel på gjestene fra Mysen, så det føltes nok som en kalddusj for dem da hjemmelaget tok ledelsen alt før det var spilt tre minutter.
Gjestene kjempet seg dog raskt inn i kampen igjen, og like før dommeren stoppet spillet for vannpause kom utligningen på et flott hodestøt rett før klokka passerte tjue spilte minutter. Også neste scoring var det Mysen som sto for, da keeper var litt uheldig med sitt forsøk på å stoppe et skudd, så ballen traff ham, og deretter spratt videre over ham og rett i mål. Klokka viste nå at det var spilt en halvtime, og bare et par minutter senere kom også 1-3, til stor frustrasjon for hjemmelaget. Faktisk måtte en av Eidsberg-spillerne gi klar beskjed til lagkameratene at her måtte de kjempe videre, de kunne ikke begynne å se mot innbytterbenken nå. Om det var dette som virket vet jeg ikke, men faktisk kom det en redusering 7 minutter før pause, og 2-3 sto seg helt til pausen.
Jeg og flere med meg benyttet pausen til å gjemme oss i skyggen bak kioskbua (Faktisk var det så varmt at jeg glemte å spise vafler!), før dommeren igjen satte i gang kampen etter en liten hvil. Gjestene fortsatte sin dominans på banen, og etter ca fem minutters spill kom 2-4 på et frispark.
Mysens keeper var etter hvert blitt ganske trygg på sin rolle, og prøvde seg innimellom på en slags Neuersk sweeper-rolle. Mot bedre motstand kunne dette nok blitt skummelt, men det eneste farlige dette medførte i denne kampen var et frispark fra omtrent 25 meter da han klarte å slå til ballen med armen helt der ute og dermed få en hands mot seg.
Like etter at timen var spilt og det igjen var tid for å få i seg litt vann kom 2-5, etter det som for meg framsto som uforståelig passivitet i Eidsbergs forsvar. Ti minutter senere kom også 2-6, drøyt ti minutter før slutt 2-7, og i siste ordinære spilleminutt 2-8.
Lagene takket hverandre for kampen, mens vi som var tilreisende kunne fyre opp AC-en i bilene våre for å prøve å få kjølt oss ned igjen under hjemreisen fra et stadion med en fantastisk flott gressmatte.
Satte i dag kursen nordover etter jobb, og etter å ha forsert en grusom kø fra Olavsgård til Berger (i likhet med i fjor på denne tida) krysset jeg etter hvert grensa fra Viken til Innlandet. Jeg var ute i god tid, og benyttet anledningen til å kjøre østsida av Mjøsa fra Moelv til Lillehammer, før jeg svingte sørover igjen og ankom Vingnes. Etter noen voldsomme oppoverbakker fant jeg et flott lite breddestadion hvor Vingar IL skulle være vertskap for en treningskamp mot «demokratiprosjektet» Gudbrandsdølenes Ballklubb Lillehammer.
GBK hadde på forhånd lovet kake, og sto for det de lovet. Like etter de ankom stadion strenet trener og en til representant fra klubben mot meg med et stykke rullekake med krem, og jeg fikk også et flott krus. Stor stas! Som dere kanskje merket har jeg omtalt klubben som et demokratiprosjekt, da både formasjon og hvem som skal bekle de ulike rollene i formasjonen avgjøres gjennom online avstemninger. I dag hadde for eksempel internettet bestemt at det var keeperen som skulle ta frispark og cornere, så da ble det sånn. Han fikk noen seige returløp utover i kampen!
For hjemmelaget var dette første treningskamp siden 2019, så det var en del bekymringer ute og gikk både om timing, teknikk og treningsgrunnlag. Det var også kjent at flere av spillerne på GBK hadde erfaring fra noe høyere nivå, så det var flere av de rødkledde som var litt bekymra for hvordan dette skulle ende.
Ut fra start var det ikke noen umiddelbar forskjell på nivået å se, og det var faktisk hjemmelaget som tidlig kom til den første gode avslutningen. GBKs keeper var dog på jobb, og scoring ble avverget.
Etter atten og et halvt minutt kom så bortelagets keeper igjen opp for å slå et frispark, og på elegant vis ble dette hælflikket i mål til 0-1! Stor jubel, og attpåtil en video på twitter.
— Gudbrandsdølenes Ballklubb (@GBKLillehammer) June 29, 2021
Nøyaktig fire minutter senere kom også 0-2, før reduseringen til 1-2 kom to minutter etter det igjen. Jeg begynte nå å lure på om vi kom til å få en målorgie av de sjeldne, men etter denne intense perioden roet det seg litt ned ute på gresset, og det sto fortsatt 1-2 da lagene tok pause.
Etter en kort pause begynte det å regne omtrent samtidig som spillerne igjen entret gressmatta. Tilskuertallet sank da fra omlag femten til ca seks, hvorav fem av oss klumpet oss sammen på hjemmelagets innbytterbenk i et forsøk på å få tak over hodet. Vi fikk herfra se en GBK-spiller gå i bakken foran Vingars keeper og dermed skaffe seg et straffespark. Dette ble effektivt ekspedert i mål til 1-3.
I pøsregnet fikk vi som fortsatt var igjen (Blant annet en ikke ukjent skihopper med snurrebart som ble forsøkt vervet til å spille for Vingar, men måtte skuffe de som maste med at det nok måtte vente til etter han hadde lagt opp) se naturen komme med en fargesprakende pridemarkering. Like før det var spilt sytti minutter kom så Vingar til nok en redusering. Kunne det bli litt spenning mot slutten, selv om gjestene hadde virket å ha ganske god kontroll til nå?
Noen minutter senere bidro jeg i leting etter en ball som hadde forsvunnet i et kratt bak mål, og fikk dermed ikke med meg hva som skjedde før jeg så at Vingar sto klare for å ta avspark på midtbanen. Det var altså scoret 2-4. (Ballen ble for øvrig funnet delvis under en stabel med noe trevirke).
Med under ti minutter igjen å spille kom så kampens store nedtur. En av de rødkledde var involvert i noe foran mål, og ble plutselig liggende og vri seg i smerter. Etter å ha fått ham av banen ble det klart at han måtte kjøres rett på legevakta med en skade i ankel eller legg. Håper det viser seg å ikke være noe som holder ham ute lenge.
På overtid fikk GBK satt inn ennå et mål som ble feiret først i knestående og deretter med kyssing av klubbmerket, og umiddelbart etter nytt avspark var tatt blåste dommeren av så vi kunne komme oss hjemover i håp om å bli tørre igjen.
Nok en treningskamp i Østfold-bredden, og i kveld var det Torp IF i Fredrikstad som fikk meg på besøk for første gang. Foruten undertegnede, noen andre banehoppere, og en rekke lokale helter hadde også byrivalene fra Trosvik tatt turen øst for elva.
Et par minutter før annonsert tid blåste dommeren i gang kampen, og det ble tidlig tydelig at vi ville få en jevn kamp. Etter knappe tolv minutter kom kampens til da største sjanse, da en Torp-spiller ikke ble avblåst for en relativt klar offside, men keeper likevel klarte å avverge scoring. I angrepsbølge to etter dette ble det derimot ikke avverget, og det sto dermed 1-0.
Hjemmelaget var dog ikke særlig lenge i ledelsen, bare fem minutter senere utlignet de rødkledde, og forsvaret til Torp fikk klar beskjed fra benken: «Det er for dårlig press!». For oss omlag 25-30 som så kampen var det vanskelig å være uenige med treneren.
Etter 24 minutters spill kom så 2-1, etter at en av svarttrøyene nådeløst utnyttet en glipp i Trosviks forsvar. Bare sekunder etter avspark sneiet så ballen tverrliggeren over Torpekeeperen. Her gikk det unna!
Tross at det var treningskamp og at laget ledet, klarte en av Torps spillere å pådra seg gult kort for kjefting etter at lagkameratene hans ikke fikk et straffespark alle med sympatier for hjemmelaget mente de hadde gjort seg fortjent til.
Da lagene tok pause sto det fortsatt 2-1, og jeg og Anders ble stående og diskutere sensommerens banehoppingsplaner så ivrig at ingen av oss husket å starte stoppeklokka for andre omgang, som startet alt etter ca 5 minutter pause. Tidspunktene fra andre omgang er derfor høyst omtrentlige.
Min klokke viste 50 minutter da det igjen ble scoret, altså var det sannsynligvis spilt omtrent 52 minutter, og igjen var det gjestene som kunne juble for utligning. 2-2.
Knapt tjue minutter etter dette ble det på nytt jublet i den røde leiren. For første gang i kampen var bortelaget i ledelsen, med 2-3.
Heller ikke denne gangen varte ledelsen veldig lenge. En svartkledd spiller gikk overende i feltet foran Trosviks mål bare to minutter senere, og dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket. Eksekutøren gjorde ingen feil, og igjen var vi like langt. 3-3.
Flere mål fikk vi ikke, tross at begge lag virket å være svært sultne på enda en scoring. Det ble dermed uavgjort i denne treningskampen ved Glommas østbredd.
Jeg har i lang tid sittet med terminlistene for breddefotballen i Østfold fotballkrets for å prøve å sy sammen en plan for å få sett kamp på flest mulig av banene jeg mangler der til høsten. Til min store irritasjon hadde jeg ikke klart å fått inn Vansjø/Svinndals hjemmebane Kirkebygden Kunstgress i planen, så da det dukket opp en mulighet til å se en treningskamp der nå var jeg langtfra tungbedd, og hoppet i bilen i retning Våler i Østfold (Altså ikke Våler i Solør). Etter ankomst innså jeg at jeg burde sjekket værmeldinga litt bedre før jeg dro hjemmefra i sandaler, shorts og t-skjorte. Heldigvis hadde jeg en NATO-genser liggende i bagasjerommet, så jeg så altså totalt gal ut da jeg entret stadion iført sandaler og ullgenser og slo av en liten prat med dagens dommer som nettopp hadde ankommet.
Før avspark dukket også flere banehoppere opp. Jørgen, Marius, Elisabeth og banehopperhunden hennes (Når har du egentlig tenkt at han skal få egen profil i appen, Elisabeth?) inntok tribuna, og det ble faktisk så mye prat at jeg klarte å glemme å fotografere myntkastet. Skandale!
Etter litt fram og tilbake i starten av kampen begynte etter hvert hjemmelaget å feste et grep om det som skjedde på kunstgresset, og det var absolutt ikke ufortjent da 1-0 kom i det fjortende minutt. Etter en stopp i spillet pga skade på en av de gjestende spillerne kom også 2-0, etter et komplett kaos i HSV-forsvaret.
Tre minutter senere, like før det sto 31:00 på stadionuret kom også 3-0, og like før pause kom 4-0 på en corner jeg nesten rakk å filme.
I pausen hadde jeg egentlig tenkt å inspisere kvaliteten på vaflene i kiosken, men det var så lang kø at jeg fant ut at det måtte utsettes litt. Etter pause syntes jeg gjestene klarte å ta noe mer tak i kampen igjen, men uten at det ble scoring av det. Etter 61 minutter fikk de en corner som ble tatt av keeper som raskt satte i gang en kontring. Han som fikk ballen klarte å overliste HSV-keeperen som sto veldig langt ute, og fikk dermed en relativt enkel (men langtfra helt ferdig utført, avslutningen var ganske så bra!) jobb med å trille inn 5-0.
Noen minutter senere kom også 6-0 mens jeg var på vei i retning kiosken, og mens jeg spiste vafler (og den lille sjokoladen jeg fikk på kjøpet!) ble det sjuende målet for dagen ført i dommerens notisbok, også dette i venstre kolonne. Dette fikk for øvrig en pjokk på tribuna som hadde hevda lenge at kampen kom til å ende 5-2 til å proklamere at det han egentlig hadde ment var 5+2, altså 7. Nice try, kid!
Mot slutten av kampen kom det et par merkelige situasjoner. Den morsomste var utvilsomt da en HSV-spiller ble sittende nede omtrent på sekstenmeteren etter en duell. Jeg er usikker på om det var duellen som sådan som var grunnen, eller om han drev og fikset på skoa. Uansett: Mens han satt der kom en lang ball gjennom V/S-forsvaret, og selv om absolutt alle på stadion inkludert han selv så at han var minst 20 meter offside spratt han opp, tok imot ballen, og satte den i mål mens dommeren blåste av for offsiden. At det var annullert lot han i galgenhumorens navn vær å bry seg om, og jublet som om han hadde scoret vinnermålet i VM til stor applaus fra tribunen.
Like etterpå dette fikk vi en knallhard duell om ballen hvor en mann ble liggende nede etterpå. At han som lå nede var ikledd HSVs hvite trøyer var ikke så veldig overraskende, ettersom begge de involverte i duellen var det. Avslutninga fra han som «vant» duellen var for øvrig ikke så aller verst.
Da dommeren noen minutter etter klokka passerte 90 minutter blåste av sto det fortsatt 7-0, og hjemmelaget kunne takke de omtrent femti frammøtte for støtten, mens det gjestende lag kunne sette kursen hjemover for å slikke sine sår.
Etter forgjeves å ha sett meg rundt etter mulige banehoppingsturer denne lørdagen endte jeg opp med å ta turen ned til Majorstuen for å se Frigg mot Ullern på det som teknisk sett er en ny bane for meg, men som ikke blir registrert som ny bane i appen fordi den er en del av samme anlegg som den gamle banen på Tørteberg rett ved. Samma det, flott var den nye kunstgressbanen som både Frigg og Lokomotiv Oslo skal bruke som hjemmebane i årets tredjedivisjon.
Etter å ha chillet i skyggen fram til like før det skulle begynne fikk jeg dokumentert myntkastet og så var det klart for avspark. Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, uten at det kom så mange veldig store sjanser ut av det. Vi måtte vente nesten ti minutter før det kom en slags sjanse, og da var det gjestene som endte med å heade like over mål.
Ikke mange minuttene etterpå fikk de hvite og røde sjansen på nytt, og denne gangen gjorde ikke lagkapteinen noen feil i det han lobbet ballen over keeper og i mål til 1-2, med 14 minutter på klokka.
Da halve omgangen var spilt i steiksola kommanderte dommeren til et stopp for å drikke, noe jeg mistenker at de fleste av de totalt oppimot femti tilskuerne også gjerne skulle ha gjort. Det var varmt på Tørteberg denne ettermiddagen!
Varmen begynte inn mot pause å kreve sitt av spillerne tross stopp i spillet for å drikke, og på et tidspunkt ble det så mye kjefting at en av Friggs trenere måtte bryte inn og gi beskjed til en av spillerne sine at enten fikk han spille og holde kjeft, eller så kunne han komme og bli byttet ut. Like etter fikk også en av de marineblå gult kort for en noe seig takling, så da dommeren endelig blåste for pause var vi nok mange som trakk et lettelsens sukk.
I pausen fikk jeg i meg en boks Ramlösa og vekslet også noen ord med Ullerns hyggelige assistenttrener som kunne fortelle at de skulle bytte hele åtte spillere foran andre omgang. Frigg så ikke ut til å ha med seg så veldig mange innbyttere, så hvor mange bytter de gjorde vet jeg ikke.
0-1 føltes ikke som noe urettferdig resultat til pause, men da hjemmelaget i det klokka viste 58:50 gjennomførte et flott angrep som endte med at keeper måtte gi en retur som ble hamret i mål, så føltes absolutt ikke 1-1 urettferdig heller. Om det var Ullern som var svekket eller Frigg som var styrket vet jeg ikke, men vertskapet hadde utvilsomt ført an etter hvilen.
Knapt 8 minutter senere var snuoperasjonen fullbyrdet da også 2-1 kom. Igjen var det et finfint angrep av de blå som ble kronet med scoring rett før dommeren igjen kommanderte væskeinntak.
Resten av kampen presset Ullern voldsomt på for å få en utligning, uten å lykkes. Det de derimot lyktes med var å få en skadet spiller, da et eller annet i låret sa takk for seg hos en av dem under et løp forover, så han plutselig slo om fra galopp til hinking. Laglederen kom etter litt bandasjering bort og spurte om det ville hjelpe med Kaptein Sabeltann-plaster, men resten av kampen ble sett fra sidelinja for den uheldige. Håper han kommer seg raskt på beina igjen.
Som sagt, ingen utligning kom, og heller ikke hjemmelaget klarte å score flere mål, og det endte dermed 2-1 i varmen på Tørteberg.
Mer eller mindre ut av det blå kom det tirsdag beskjed om at det var åpnet for at klubbene i Eliteserien igjen kunne tillate bortesupportere. Jeg fyrte av en tweet med en utfordring til Odds daglige leder Einar Håndlykken, og onsdag kom gladbeskjeden: TIL hadde fått adgang til å ha inntil 20 bortesupportere. Arne heiv seg rundt og organiserte, og vips hadde vi blitt kvitt brorparten av billettene, og attpåtil fylt bilen min med folk og en kjølebag.
Klokken 1330 var det samling bak Shell på Grorud. Arne inntok forsetet med en kebab i fanget, og bak ham satt Martin med samme næringskilde, mens Margret inntok setet bak meg. Etter å ha forsert trafikken ut av Oslo og forbi Drammen svingte vi inn mot Hvittingfoss og Lardal og suste forbi Siljan til vi kom til Skien. Der inntok vi som så ofte før Odd-supporternes pub «Fort Falkum» hvor det i tillegg til god drikke ble servert helt fabelaktige svinetacos fra en foodtruck. Her fikk jeg også tatt en prat med Tor Henrik som tidligere på dagen hadde servert en forhåndssak om at Odd var pionerer på bortesupportområdet(+), og også sendt en rapport til iTromsø om det samme(+).
En liten halvtime før avspark entret vi så arenaen. For en følelse! Ganske nøyaktig ett år og syv måneder etter forrige kamp som bortesupportere, samme sted var vi tilbake! Det var bare å renske halsen og begynne å synge, men før avspark ga vinden oss et noe utrivelig møte med vanningsanlegget på stadion.
Selv om vi var håpløst i mindretall sang og sang og sang flesteparten av oss ca 15 som var samlet på bortefeltet, og vi følte faktisk at vi hørtes. Om dette stemmer får andre vurdere, men da vi kjørte noen vekselrop sammen med hjemmesupporterne i retning et fotballforbund ingen av oss er spesielt store fans av hørtes det overraskende bra ut!
Tross trøkk på tribuna, ute på banen ble det en tung dag for TILs spillere. Det første målet kom etter en drøy halvtime, og selvsagt var det den tidligere TIL-spilleren Mushaga Bakenga som kunne juble for scoring. Likevel, selv om det sto 1-0 til Odd til pause følte vi at det hadde vært en ganske OK omgang, og det kunne nok være håp om noe om bare «Gutan» fikk hevet seg bittelitt.
I pausen kom det byttet media hadde vært desperate etter i det siste. Gaute Helstrup satte inn TILs nummer 21, og dermed var det tre stk Kitolano-brødre samlet på kunstgresset i Skien, til stor glede for gjengen som hadde med «Kongene av Gulset»-banner.
Dette fikk dessverre ikke den ønska effekten på TILs spill. Under ti minutter ut i omgangen fikk en annen Kitolano hamre ballen i mål til 2-0, og litt over ti minutter før full tid satte Bakenga inn sitt andre for dagen. Kampen endte dermed 3-0, og vi kunne ikke gjøre annet enn nok en gang å erklære vår kjærlighet til klubben mens spillerne kom bort og takket for støtten.
Hjemreisen gikk langs E18, og ble svært begivenhetsløs, bortsett fra hyppige pissepauser. Tapet gjorde at stemninga kanskje ikke var allverden, men samtidig fantes det en liten trøst: BORTESUPPORTERNE ER TILBAKE!
Den siste senior-herrekampen på Romerike før koronanedstengingen var så vidt jeg har klart å finne ut denne, og i kveld, over femten måneder senere, var det endelig klart for en ny kamp i Akershus fotballkrets. Hjemmelaget var Funnefoss/Vormsund, og gjestene var grønntrøyene fra Skjetten. Kampen var lagt opp med 3x30 i stedet for de vanlige 2x45, men det gjorde da ingenting for meg, Stig-André, André, Tommy og Stefan som alle hadde tatt turen i solsteika.
Iført min rumenske landslagssupporterhatt som beskyttelse mot den stekende sola fikk jeg se lagene komme i gang, og til hjemmelagets skuffelse måtte de foreta første bytte alt etter 7 minutter, da Ørjan Hopen haltet av banen. Lagene fortsatte å føle litt på hverandre den første halvtimen, men da dommeren første gang blåste for pause sto det fortsatt 0-0, og jeg gikk og skaffet meg en is, og fikk til min store overraskelse se en TIL-vimpel henge ved kiosken!
Temperaturen i lufta hadde fortsatt å stige, og det gjorde den visst også inni hodene til spillerne, for etter en litt seig takling like foran tribuna ble det voldsomt ampert. Kamphanene roet seg heldigvis ned etter hvert, og lagene slapp unna med et gult kort i hver retning. Ikke lenge etter dette tok så gjestene ledelsen, og det sto fortsatt 0-1 da dommeren igjen tok pause etter 60 minutters spill.
Før «dritte halbzeit» fikk vi et nytt myntkast om hvem som skulle spille hvilken retning, og Skjetten fikk nå fortsette å spille som de hadde gjort den andre halvtimen av kampen. Om det var dette som inspirerte dem vet jeg ikke, men det tok nå bare knappe åtte minutter av omgangen før de økte til 0-2 etter et perleangrep.
Det begynte nå å bli tydelig på noen av ballguttenes latterkuler under en gresskrig at det gikk mot kveld, men FuVo-spillerne hadde fortsatt ikke sovnet. Drøyt ti minutter etter forrige mål ble det igjen scoring, og denne gangen var det hjemmelaget som kunne juble for nettkjenning.
Laget fra Glommas nordbredd presset mot slutten voldsomt på uten å sette Skjettens forsvar og keeper på de helt store prøvene, og etter noen minutters tillegg i tiden (I stor grad pga et voldsomt behov for tøying blant enkelte i sluttminuttene) blåste dommeren av med 1-2 på tavla.
Endelig såpass åpent i Oslo at det var mulig å få sett kamp innenfor kommunens grenser igjen, så jeg dro opp til mitt lokale lag Grorud for å se dem ta imot sørlendingene i Start, som nettopp hadde fått ny trener. Ankom i god tid, og fant meg en fin plass på tribuna og fikk slappet av en stund, mens jeg observerte Per Ravn Omdal surre rundt og snakke i telefonen. Det begynte etter hvert å sige på med folk, og plutselig dukket ingen ringere enn Lars Tjærnås opp og hilste på. Etter hvert dukket også Stian Bøe opp og slo seg ned ved min side, og så så jeg Dag-Eilev Fagermo innta tribuna litt lenger bort. Før kampen ble blåst i gang dukket også Geirald Meyer som ikke var i dagens tropp opp, det samme gjorde Tromsøs «Team manager» Lars-Petter Andressen, Lillestrøm-spiller Fredrik Krogstad og Mjøndalens assistenttrener Jan-Remi Dalen. Litt etter kampstart dukket også ingen ringere enn Jan Bøhler opp og sluttet seg til Ultras Grorud!
Da kampen kom i gang leverte nevnte ultras bra, med solid støtte fra en liten veskehund som var med på tribuna, og som gikk helt bananas hver gang stortromma ble tatt i bruk. Det ble likevel lite lyd både fra trommer og hund da kveldens første mål kom. 0-1 etter drøyt 12 minutter. (De Start-supporterne som hadde stilt seg utenfor gjerdet med et svært flagg kunne derimot juble vilt!)
Litt før halvtimen var spilt hadde Grorud en god periode, der de blant annet fikk flere hjørnespark. På ett av disse kom det en situasjon hvor «alle» på stadion ropte etter straffe, men dommeren ikke reagerte i det hele tatt. Reagerte gjorde også Start-spillerne, i en slik grad at en av dem pådro seg gult kort i sin iver etter å få tildelt et gult kort til Grorud-spilleren som gikk i bakken. Jeg synes videoen min viser at dommeren her handlet helt rett: Dette var ikke straffe, men definitivt heller ikke gult kort for filming.
Det ble lite dramatikk videre i omgangen, og lagene kunne ta pause med 0-1 på tavla. Jeg orka ikke å stå i kø, så jeg droppa å prøve meg på kiosken, og ble heller sittende og prate sjit med de rundt meg.
Etter pause kom hjemmelaget friskt i gang, men bare drøyt fem minutter etter at dommeren hadde blåst i gang omgangen fikk de seg en solid kalddusj. 0-2, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for de gulblå. Startspillerne så virkelig ikke ut som om de hadde tenkt å ta noen unødvendige sjanser, dette skulle de hale i land.
I det 71. og 73. minutt kom det så to kjappe scoringer til fra de for anledningen sortkledde, så for en med sympati for hjemmelaget var nå det mest underholdende Martin Høylands besvær med å få på seg kapteinsbindet etter et bytte. Bindet kom til slutt på, og om det var effekten av dette som gjorde seg gjeldende skal være usagt, men knapt fem minutter før full tid kunne Oscar Aga (hvem ellers?) juble for nok en scoring i årets 1. divisjon, og tross en helt usannsynlig sjanse til Start på overtid endte kampen dermed 1-4.
Som om jeg ikke hadde namedroppet nok kjentfolk i innledninga til bloggposten, så passerte også Frode Lia forbi hovedtribunen på tampen da vi ventet på å komme oss ut. Usikker på om jeg har vært på en så fotballcelebritetstung kamp noensinne!
Endelig er breddesesongen i gang også i Norge. Heming og Ready hadde gått hardt ut og avtalt treningskamp allerede dagen etter åpningen, så jeg tok turen til Hemingbanen hvor jeg bare har vært en gang før, og etter en grusom kø opp mot Slemdal var jeg på plass på tribuna hvor jeg møtte en svært stresset Steinar Pedersen som drev og rigget seg til for filming av kampen. Tuslet rundt og tok bilder av de banene jeg manglet til stadionhjerte, før jeg igjen inntok tribuna og hilste på Hemings sportslige leder Julian Madsen. Etter hvert dukket også André og Stig André opp, begge de sistnevnte på sitt første besøk på banen, så med banehopperne på plass var det klart for avspark!
Da kampen kom i gang kommenterte André mangelen på salg av kaffe. Jeg viderebragte klagen til Madsen som umiddelbart sveivet i gang trakteren. Service i verdensklasse! (Men André var fortsatt litt mellomfornøyd fordi han mener at kaffe på breddekamp skal være litt kald og sur, denne var for varm og god.) Før kaffen kom på plass var det uansett blitt 1-0 til Heming som gikk rett i angrep fra avspark og scoret da det var spilt bare 25 sekunder til de blåkledde gjestenes store frustrasjon.
Hjemmelaget fortsatte lenge å være veldig aggressive i angrep uten at de klarte å overliste Ready-forsvaret flere ganger, og da det etter hvert begynte å dabbe litt av i intensiteten kom endelig gjestene seg til et angrep som endte med en flott scoring fra venstre flanke. 1-1, nøyaktig 25 minutter etter forrige scoring.
Gjestene hadde nå fått opp dampen for fullt, og like etter at klokka mi passerte 31 minutter spilt kom også 1-2. Deretter pendlet spillet litt fram og tilbake, uten at de helt store sjansene dukket opp før Heming på overtid før pause fikk en helt gigantisk sjanse som til stor frustrasjon for han som trodde han var garantert å score ikke ble noe ut av. Det sto dermed fortsatt 1-2 til pause.
I andre omgang skjedde det omtrent ingenting. Ready hadde et ganske bra frispark dere kan se under her, og Heming hadde også et par ok sjanser, men mål ble det ikke.
Kampen ebbet dermed ut med 1-2, og forhåpentligvis hadde begge lags trenere fått noe de kunne jobbe videre med på treningene inn i sommeren.
Med to doser Moderna-vaksine i armen var det endelig duket for en visitt over grensa igjen, og med gårdagens nyhet om norsk breddefotball friskt i hu var det glad til sinns jeg satte kursen sørøstover. Etter en liten pitstop i Töckfors hvor jeg først tømte bagasjerommet for tomme brusbokser og deretter fylte det med fulle fortsatte jeg østover til jeg kom til dagens kamparena. Etter nøye vurdering hadde jeg bestemt meg for at i dag var det Liljevallen som skulle få et besøk, og her var det altså hjemmelaget Värmskogs SK som tok imot Bäckalunds IF til kamp i Värmlands division 5 västra (Altså nivå 7 i den svenske fotballpyramiden).
Jeg hadde på forhånd blitt tipset om at de hadde noen legendariske rekesmørbrød på cafeen rett utenfor stadion, og dette ryktet måtte ha nådd flere. Da jeg kom fram en drøy time før avspark sto det sikkert 50 personer i kø for å spise der. Jeg slo raskt fra meg tanken på å spise før kamp, selv om det eneste jeg hadde spist til nå i dag var en Snickers. Jeg tuslet derfor bort til stadion igjen, og begynte å gjøre meg klar for fotografering. Til min store ergrelse oppdaget jeg at det ene kameraet ikke fungerte (Da jeg kom hjem fant jeg ut at det var fordi jeg hadde plugget i en håndmikser i stedet for batteriladeren før jeg la meg fredag), så jeg måtte klare meg med ett kamera, og uten 550 mm-objektivet.
Som nevnt var jeg ganske sulten, så gleden var derfor stor da jeg hørte en fyr spørre i kiosken om de hadde pølser, og kioskdama etter å ha tenkt seg litt om svarte «Men du, jag går in och kokar några körvar». Hun så gjorde, og litt før avspark fikk jeg endelig inntatt litt vaskeekte svensk breddesnadder igjen!
Da kampen et par minutter over to kom i gang var det et syn draktpuristene ville nytt: Hjemmelaget stilte i helblått, mens gjestene fra nord hadde rødt i alle ledd. Det var de blåkledde som kanskje var et lite knepp over i starten av kampen, men de store sjansene lot virkelig vente på seg. Verken foran Värmskogs eller Bäckalunds keepere skjedde det noe særlig før halvtimen var gått, og en ball smalt i stolpen ved siden av sistnevnte.
Klokka tikket ubønnhørlig mot pause, og jeg hadde begynt å skrive klar en tweet om at det sto 0-0 til pause da det plutselig skjedde et eller annet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Stor jubel, og 1-0, uten at jeg aner hvordan målet kom. Det sto dermed 1-0 og ikke 0-0 til pause.
Om ikke første omgang av kampen hadde vært allverdens på det sportslige planet, så var det utvilsomt en mental opptur. Flere ganger underveis ble jeg helt overveldet av følelser og måtte puste dypt for ikke rett og slett begynne å grine. Det var tydelig at med unntak av en svipptur over grensai fjor høst, så hadde jeg ikke sett ekte breddefotball siden mars 2020, og det hadde jeg savnet mer enn jeg faktisk var klar over!
Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen startet det hele med at hjemmelaget i løpet av 5-10 minutter produserte fler sjanser enn de hadde gjort hele første omgang. Etter et drøyt kvarters spill var det likevel gjestene som kunne juble, da de utlignet med et flott frispark.
Bare drøyt fem minutter senere fikk de rødkledde igjen nettkjenning, nå etter et straffespark som ble idømt etter en uheldig hands.
Hjemmelagets spillere og publikum fortvilte nå. Skulle de virkelig gi bort ledelsen de hadde hatt til pause? Kampen var dog ikke ferdigspilt ennå. Med rett over kvarteret igjen kom kampens mest kontroversielle scoring. Et Värmskog-angrep endte med scoring, og masse rop til dommer og hans assistent, da alle fra Bäckalund var overbeviste om at en av de involverte var minst en meter offside. De fikk likevel ikke noe gehør, scoringen sto og vi var like langt, 2-2.
Et par minutter senere foretok så en av gjestenes forsvarsspillere et forferdelig tilbakespill. En beinhard lobb ble satt rett mot eget mål, så keeper med nød og neppe klarte å stoppe det fra å bli et direkte selvmål. Siden det var tilbakespill kunne han ikke ta opp ballen med hendene, og måtte gi en retur. Denne ble snappet opp av en blåkledd herre, og plutselig var hjemmelaget igjen i føringen!
Tross haugevis av dødballer i sluttminuttene klarte de blå å stå imot presset, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang i dag kunne hjemmelaget juble for årets første trepoenger, mens jeg tuslet til cafeen og endelig fikk prøvd de vanvittige räkmackorna. (Jeg nøyde meg med varianten med 150 g reker i dag. Det var mer enn nok!)
