Viser innlegg med etiketten opprykk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten opprykk. Vis alle innlegg

onsdag 21. oktober 2026

Ås 2 - NMBUI (3-3)

I mangel av nye baner denne tirsdagskvelden hadde jeg fylt bilen og satt kursen mot Ås. Her fant jeg fram til stadion, fikk etter at G14-kampen som gikk der var ferdigspilt parkert bilen, og kunne så ta plass for å se sjettedivisjonskampen mellom Ås 2 og NMBUI.


Det som gjorde denne kampen ekstra interessant var at ikke bare var det byderby, det var også en ren seriefinale, der vinneren ville rykke opp! NMBUI ledet serien foran kampen, så de ville også få opprykket dersom kampen endte uavgjort.

Spenningen rundt sluttstillinga i divisjonen gjorde nok sitt til at vi var godt over hundre personer som fikk se gjestene fra det som en gang i tida het landbrukshøgskola skomme best i gang og gå opp i 0-1 alt etter 40 sekunders spill. Skulle de blåkledte drepe kampen tidlig og få en slutt på all spenninga vi hadde dratt hit for å oppleve?


Det var tydelig at også spillerne var noe preget av stundens alvor, og vi fikk tidlig noen småampre episoder hvor dommeren måtte roe folk ned litt. Dette smittet heldigvis ikke over på publikum, hvor det bare var god stemning.

NMBUI fortsatte å produsere sjanser, men mål fikk vi ikke flere av fra dem på en stund, og de kunne derfor fortvile da hjemmelaget litt ut av det blå utlignet til 1-1 i det 19. spilleminutt.

På min runde rundt banen kjente jeg at det kom en liflig duft fra klubbhuset, så jeg snek meg bort dit og skaffet meg en vaffel som var av svært høy klasse!

Etter å ha fått i meg vaffelen fikk jeg med 37:40 på min stoppeklokke se hjemmelaget snu kampen og gå opp i 2-1. Det var altså nå grønntrøyene som var i posisjon til å få spille i femtedivisjon i 2027.

Gleden over serieledelse skulle dog ikke vare så lenge. Like etter ble det dømt hands i feltet etter et hjørnespark, og eksekutøren gjorde ingen feil. Vi gikk dermed inn i overtiden før pause med 2-2 på scoringstavla.


Flere mål ble det ikke før pause, og begge lag trakk nå inn i garderobene for en liten taktikkprat. Etter et lite kvarter kom spillerne ut igjen, og det var klart for nye 45 minutter med fotball. Igjen var det studentlaget som kom best i gang, og det var spilt knapt tre minutter av andre omgang da ballen ble slått inn og headet inn til 2-3. Bortelaget kom også til flere gode muligheter som ikke ble utnyttet, så dette kunne fort blitt stygt for Ås 2.


Da vi nærmet oss slutten av kampen syntes jeg egentlig vertskapet så litt resignerte ut, de måtte jo tross alt score to mål for å få noe ut av kampen. Likevel kviknet de litt til de siste minuttene, og jammen fikk vi ikke 3-3 på et hjørnespark to og et halvt minutt på overtid!


Tross at ballen ble lynraskt lagt tilbake i midtsirkelen, det ble med det ene målet, og dermed ble den innbyrdes stillinga mellom de to lagene uforandret. Dommeren blåste av, og alle på NMBUI-benken stormet banen for å feire opprykket!


Selv trakk jeg raskt tilbake til bilen, og tok fatt på den korte veien tilbake til hovedstaden etter en riktig så livlig opprykksfinale!

tirsdag 6. oktober 2026

Skjetten 3 - Åkrene (0-8)

Av ymse grunner har jeg litt kamptørke denne og kommende uke, så dermed fant jeg ut at tirsdagskvelden skulle gå til å besøke en bane jeg sist så kamp på i 2018. Siden da har det heller ikke vært så mange kamper der, så det var håp om godt banehopperoppmøte da jeg parkerte utenfor Stav ungdomsskole ved kunstgressbanen der hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Skjettens tredjelag og Åkrene.


Som ventet strømmet det inn mot kampstart til både banehoppere og andre, og totalt var vi 24 innsjekka i Futbology, noe som var omtren halvparten av alle frammøtte. Sterkt! Ute på banen var det de så godt som opprykksklare gjestene som førte an, og rett før det var spilt ti minutter fikk de endelig hull på byllen og gikk opp i 0-1.


Åkrene trengte bare ett poeng for å være klar for femtedivisjon neste år, mens seriemesterskapet fortsatt er i spill med Hakadal hakk i hæl på tabellen. Kampen var såpass enveiskjørt at da 0-2 kom ti minutter etter det første målet antok jeg at rødtrøyene nok kunne starte feiringen allerede.

I det 26. og det 27. spilleminutt kom det to raske scoringer som ga 0-3 og 0-4, og knappe fem minutter senere lå også 0-5 i nettet bak de grønnkledtes målvakt. Rett før pause fikk vi også se Åkrene gå opp i 0-6, som også var stillinga da kveldens dommer ga lagene noen minutters hvile.

Etter litt venting kom kampen igjen i gang, og som ventet var det nå i motsatt ende av banen sjansene kom. Da 0-7 kom i det 50. minutt var vi nok mange som ventet at det hele skulle ende tosifret, men om det var Skjetten som fikk skikk på forsvaret sitt eller Åkrene som tok foten litt av gasspedalen skal være usagt, men vi måtte uansett nå vente en stund på flere mål.


Det var faktisk ikke mer enn åtte minutter igjen av ordinær tid da bortelaget på ny kunne feire scoring etter å ha gått opp i 0-8. Flere mål ble det ikke, og dette var dermed også stillinga da kampen et par minutter på overtid ble blåst av.


Jeg satte kursen hjemover, og kunne fra bilen se Åkrene feire opprykket med lagbilde i det ene målet, og jeg hørte også noen smell på vei vekk fra banen som jeg undres på om kanskje var fyrverkeri av noe slag. Bare å gratulere Åkrene med opprykk, og ønske dem lykke til i de siste kampene for året hvor man skal prøve også å sikre tabelltoppen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Ikke veldig mange, da lysforholdene var helt grusomme denne høstkvelden)

søndag 3. november 2024

Falkenbergs FF - BK Olympic 2-0

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.


Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.

Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke  satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.


Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.


Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).


Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.

Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.


Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!


Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.

Landskrona - Degerfors 1-1

Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.


Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.


Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.



Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.

Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.


Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.


Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.


Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.


Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.

torsdag 31. oktober 2024

Brosundet - Korsvoll 0-7

I jakten på opprykksfeiringer hadde jeg denne onsdagen valgt en egentlig ganske uinteressant kamp, for å holde Sören med selskap mens han fikk fullført en liga og sett kamp på en bane han manglet. Jeg plukket ham derfor opp, og sammen tok vi den korte veien til Ellingsrud, hvor det i kveld var femtedivisjonskamp mellom Brosundet og Korsvoll.


Grunnen til at kampen ikke var spesielt interessant var at mens det lenger vest i kretsen ble spilt en ren finale om den andre opprykksplassen, så hadde Korsvoll alt rykket opp, mens Brosundet befant seg i et ingenmannsland i nedre halvdel av tabellen. Det ble etter at kampen var blåst i gang likevel raskt klart at Korsvoll ville krone opprykket med en siste seier, for alt etter 6 minutter tok blåtrøyene fra Nordre Aker ledelsen 0-1, og de så seg aldri tilbake etter dette.



Oppildnet av en solid supportergjeng kom 0-2 i det 12. minutt, før vi i det 34. og 35. minutt fikk se ledelsen øke først til 0-3 og så 0-4. Denne stillinga sto seg til pause, og jeg kunne leske meg med en medbragt vaniljecola i den mildt sagt friske høstlufta.


Etter pause kom så 0-5 før det var spilt ett minutt, og seks minutter senere kom også 0-6. Deretter døde kampen mer eller mindre helt ut. Det skjedde svært lite å skrive hjem om, så jeg snakka i stedet masse med Sören, og fikk også snakka litt med Korsvolls klubbfotograf som også hadde tatt turen hit til grensa mot Lørenskog.

Vi hadde akkurat gått inn i overtiden da det som skulle vise seg å være kveldens siste må kom, og med 0-7 orka ikke dommeren å legge til noe mer. Vi fikk deretter litt banestorming med blå røyk.


Da røyken la seg forlot Sören og jeg banen og tok igjen den korte turen hjemover.


onsdag 30. oktober 2024

Grei - Lambertseter 5-0

Noe av det fineste med høsten er å prøve å plukke med seg kamper som ender med opprykk til ett av de involverte lagene. Det var med dette i mente jeg denne tirsdagskvelden satte kursen ut i Groruddalskvelden, plukket opp Andreas som var på en visitt i hovedstaden, og sammen med ham forserte bakkene opp mot banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Grei og Lambertseter.


På plass på stadion så vi at André hadde sjekket inn i Futbology, men han var ingensteds å se. Ettersom Greibanen ligger omkranset av høye klipper var ikke dette veldig overraskende, da dette er favorittlokasjonen hans og det dukket snart opp et bilde fra ham tatt fra et høyt punkt ved banen. På den lille tribuna ble det ellers ganske folksomt etterhvert, og blant de frammøtte var også de to Jerv-supporterne Bjørn og Terje.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var favoritter, men gjestene fra Nordstrand bydel forsvarte seg godt, så det satt langt inne for vertskapet å få scoringen de trengte for å sikre opprykket. Når det etterhvert også kom rapporter om at rivalene i Heming ledet sin kamp mot Stovner (Som speaker av noen grunn konsekvent omtalte som «Stovnerkameratene») begynte det nok også å bre seg litt usikkerhet både blant hjemmelagets spillere og store deler av de over 150 frammøtte.

Da vi nærmet oss pause kom så endelig målet med bare såvidt et halvminutt igjen av første omgang. Fra min ganske bra posisjon så det egentlig ut som om det kunne ha kommet et lite offsideflagg, men fra sin noe dårligere posisjon så ikke AD dette, og dermed ble 1-0 stillingen da lagene gikk til pause.


Jeg entret foajeen til den ganske nye fotballhallen rett ved banen, fordi her var det rigget til kiosk. Etter å ha stått flere minutter i en kø med minimal framdrift ble det endelig min tur, og jeg fikk ordnet meg en vaffel å ta med meg ut i høstlufta.

Grei jaget altså opprykk til tredjedivisjon, og da lagene var tilbake på banen tok det under fire minutter før ledelsen var doblet. 2-0 kunne blåtrøyene da vel ikke rote bort? Med den gamle Grorud-helten Geirald Meyer i aksjon virket Greis forsvar rimelig solid, og i det stoppeklokka mi passerte 51 spilte minutter kom også 3-0. Nå luktet det ikke bare pyro-røyk, nå luktet det opprykk!


Mens speaker kunngjorde vinnerne av bowlingrunder, bilvask og fruktkurv fortsatte hjemmelaget å styre kampen, selv om Lambertseter innimellom produserte noen halvfarligheter. Det var derfor på ingen måte ufortjent da hjemmelaget økte til 4-0 i det 79. minutt, og det var ingen som fulgte oppfordringa fra han på tribuna som nå ropte at det bare var å dra hjem.


Med halvanna minutt igjen av ordinær tid kom så 5-0, og herfra og inn ble det en parademarsj for vertskapet, som følte seg så sikre at de nå til og med byttet inn reservekeeperen så han for fullt skulle få ta del i gledesscenene som ventet.

Etter noen minutters overtid blåste dommeren endelig av, og vi fikk både bierdusche, sjampis, konfettikanoner, pyro, banestorming og annen moro i minuttene som ventet!


Da ting begynte å roe seg ned tok jeg igjen med meg Andreas, og fornøyde kunne vi forlate banen etter å ha tilbragt en svært trivelig kveld i skogkanten øst for Årvollåsen.

lørdag 26. oktober 2024

Smørås - Lyngbø 3-7

Etter å ha feilnavigert litt (Sånn blir det selvsagt med en skipslos som sjåfør på land) på veien fra den første kampen vi hadde sett fant Sindre og jeg fram til lørdagens neste destinasjon. Til vår store glede så vi da vi hadde parkert at det befant seg en tribune med tak over her ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Smørås og Lyngbø.


Noe av det første jeg merket meg etter ankomst var at det var solid oppmøte av bortefans her, og med bannere, tromme og ikke minst en vuvuzela(!) samt løfter om pyro etterhvert skjønte jeg at her var det litt av et opplegg på gang. Grunnen til dette var selvsagt at det fantes en reell mulighet for at Lyngbø ville kunne feire opprykk om de selv vant kampen sin i dag. Utgangspunktet var nemlig at laget fra Laksevåg lå to poeng bak serieleder Varegg så om Varegg tapte sin kamp ville de passere dem med seier, mens de ved uavgjort i kampen Trane - Varegg ville være avhengige av at de selv vant med fem eller flere mål. Bortesupporterne leverte derfor et solid show til støtte for sine grønnkledte helter da lagene entret banen.


Lyngbø fikk raskt et visst grep om spillet, men mål måtte vi vente på. De unge supporterne holdt likevel koken på enden av tribuna. Det ble etterhvert klart for meg at også mange andre på tribuna hadde tatt turen fra bortelagets hjemtrakter for å se om de skulle lykkes med å snike seg forbi konkurrentene.

Etter en halvtime av kampen fikk vi så nye grønne røykutslipp! Gjestene hadde tatt ledelsen 0-1, og det ble feiret voldsomt!


Seks minutter etter forrige mål leverte de grønne et flott angrep som ble avsluttet med en veritabel kanonkule og 0-2, før de fire minutter før pause igjen kom med et strålende angrep som ga 0-3. Skulle det faktisk gå å detronisere Varegg i siste seriekamp? Håpet ble kanskje enda sterkere da vi rett før første halvdel av kampen var ferdig gjennomført fikk se en av Smørås-spillerne få et rødt kort.

0-3 holdt seg altså til pause, og etter å ha skaffet meg en vaffel (Sindre inntok i tillegg en pølse, eller «Hot dog» som bergenserne konsekvent kaller det) og slått av noen ord med en som hadde bodd 38 år i Lyngbøs hjemmeområde men nå bodde her ved Smørås' bane tok jeg en liten runde rundt banen for å se kamp fra flere vinkler.


Smørås så ut til å ha brukt pausen godt, og etter 51 minutter av kampen lyktes de med å ekspedere et hjørnespark i mål til 1-3.


Fem minutter senere kom også 2-3, skulle det rakne helt for gjestene etter den gode førsteomgangen? Grønntrøyene klarte nå å ta seg sammen, og bare halvanna minutt etter den andre reduseringen økte ledelsen igjen til 2-4. 


Lyngbø virket nå å ha gjenvunnet kontrollen, og i det 70. minutt kom 2-5, før også 2-6 kom med et kvarter igjen av ordinær tid. Det sto fortsatt 0-0 i kampen på Slettebakken, så da 2-7 ga den sårt tiltrengte femmålsledelsen rett før det var spilt 82 minutter fikk vi en enorm jubel fra de tilreisende.

Jeg noterte meg at veldig mange på tribuna satt med mobilene sine og lette etter oppdateringer fra kampen til Varegg, men det neste som skjedde var at hjemmelaget igjen reduserte. 3-7, 88 minutter spilt, og med en ledelse med bare fire mål var man igjen avhengige av hjelp fra Trane. Så kom hjelpen. Trane scoret, og gjestenes supportere jublet som om de hadde vunnet Conference League!


Etter noen spent overtidsminutters blåste dommeren av kampen med 3-7 på scoringstavla, og vi fikk litt forsiktig avventende jubel. Trane ledet riktignok fortsatt over Varegg, men den kampen hadde vært ca 2 minutter senere i gang med 2. omgang enn denne, og i tillegg visste man ikke sikkert hvor mye som var lagt til der. Etter noen minutter med intens spenning eksploderte det så med gledesscener! Opprykket var sikret, og jeg lar videoene mine tale for seg selv!


Etter at jubelen hadde lagt seg så jeg Lyngbøs trener Trond ta telefonen fatt for å ringe kona. Noe sier meg at den samtalen nok kom til å handle om at han ville komme sent hjem i kveld. Omgitt av hoppende glade Lyngbø-supportere konkluderte jeg med at jeg hadde valgt helt riktig kamp å dra på i dag, og fikk skyss tilbake til overnattingsstedet av Sindre som også var sjeleglad for valget av kamp.

Litt flere bilder fra kampen (selv om det bare er mobilbilder denne gangen) kan du se på Google photos.



lørdag 12. oktober 2024

Oslo Internasjonale - Forward 0-6

Etter å ha forlatt studentenes hjemmebane tok Terje, Ray og jeg den korte turen ned til Bjølsen, hvor bilen igjen ble parkert, før vi entret gressvollen ved en av banene i Oslo med dårligst flomlys. Her var det nok en niendedivisjonskamp som var i gang, denne gang oppgjøret mellom Oslo Internasjonale FK og Forward Sportsklubb (Som altså ikke må forveksles med Örebro-klubben BK Forward)


Igjen fant jeg noen å spørre om stillinga og tida, og fikk høre at kampen hadde kommet i gang litt forsinka så vi ikke hadde mista noe særlig, og det var fortsatt målløst. Kampen var virkelig topp mot bunn, med bortelaget som store favoritter, og de kunne faktisk sikre opprykk hvis de vant i kveld. Spørsmålet var bare om noen ville få det med seg, for flomlysene var som sagt mildt sagt dårlige!

(Ok, dette bildet overdriver kanskje lysforholdene litt!)

Som forventet festet gjestene raskt et grep rundt kampen, og da det var spilt ca fem minutter satt 0-1 i mål til stor jubel fra en betydelig andel av de nærmere 30 fremmøtte rundt banen. Rødtrøyene fortsatte å dominere, men lenge uten at det ble flere mål, i stor grad takket være heroisk innsats fra vertskapets forsvar.

Etter 25 minutter raknet det riktignok bak hos de svartkledde, og 0-2 var et faktum, før også 0-3 kom bare noen få minutter senere. Dette luktet opprykksfeiring!

Jeg hadde nesten forventet å måtte finne fram ei kuleramme for å fortsette å holde tellinga, men faktum var at OIFK nå tok seg sammen og faktisk leverte noen anstendige angrepsforsøk. Mål ble det derimot ikke flere av i første omgang, og det sto fortsatt 0-3 da lagene tok pause.

Etter en kort hvil fortsatte kampen uten at noe særlig hadde endret seg. I det 64. minutt økte det nå i praksis opprykksklare Forward-laget til 0-4, før også 0-5 kom etter 78 minutter. Like etter dette fikk så hjemmelaget sin største sjanse i kampen da et langskudd smalt i stolpen, men dessverre for dem på feil side av stanga.


Med drøye fem minutter igjen av kampen var så en Oslo Internasjonal-spiller uheldig og kom alt for sent i en takling hvor han klipte ned en motspiller. Selv om dette helt klart ikke var med vilje fikk den angrende synder et høyst fortjent rødt kort, og for virkelig å toppe det hele ble det påfølgende frisparket satt i mål til 0-6.


Da dommeren blåste av fikk vi så bivåne enorme gledesscener fra rødtrøyene.


Jeg ordnet deretter et opprykks-lagbilde i mørket før jeg forlot stadion og fikk lurt Terje til å skysse meg hjem etter en uvanlig hektisk ettermiddag og kveld i hovedstaden.