Retro: Avspark etter midnatt.

Hurtigruten passerer fotballbanen i
Honningsvåg sommeren 2015.

Etter at media begynte å skrive om TILs ønske om en eliteseriekamp klokka 2200(+) sesongen 2024 kom jeg til å tenke på en liten historie jeg kom over da jeg laget oversikt over alle kamper i den nordnorske cupen. Sommeren 1948 ble nemlig en kamp forsinket og spilt etter midnatt!

På grunn av reiseavstandene var nordnorske lag som kjent utestengt fra å delta i allnorsk fotball, og med unntak av noen få enkeltoppgjør hvor lag fra Helgeland klarte å snike seg inn mot trøndersk motstand i 1. runde. Fra 1963 ble det endelig mulighet også for nordnorske lag til å kvalifisere seg inn i norgesmesterskapet, men fortsatt ble det også arrangert NNM i noen år til. Det siste nordnorske mesterskapet ble spilt i 1969, og regjerende mester er dermed de gulkledde fra Bodø som slo det som noen få år senere skulle bli nordnorges første allnorske toppdivisjonslag, Mjølner.

Oppsettet i denne cupen var lenge preget av kummerlige reiseforhold og dårlige hjemmebaner. En rekke kamper ble spilt på nøytral bane, og spesielt i de første rundene var det svært vanlig med walkover. En raritet med moderne fotballøyne er at ofte ble oppsettet for første runde gjort ut fra hvem som uansett skulle møtes i seriespill på samme tid som runden skulle spilles, så man kunne kombinere og gjøre kampen gjeldende både som seriespill og cupkamp. Dette gjorde at om det sto uavgjort etter 90 minutter delte man ut ett poeng til hvert lag, og fortsatte så med ekstraomganger for å avgjøre hvem som skulle få avansementet til neste runde i cupen. Faktisk skjedde det så sent som i 1964 at Sandnes fra Sør-Varanger trakk seg fra cupen etter å ha spilt uavgjort mot Vardø i ordinær tid. Grunnen til at de trakk seg var oppgitt til å være svært dårlig vær, og dårlige utsikter for å komme seg hjem samme kveld om de først måtte vente på ekstraomganger, og så faktisk spille dem. Ved en annen anledning var det et lag som ble oppgitt å ha trukket seg etter ordinær tid fordi spillerne var for slitne til å gjennomføre ekstraomganger.

Men, tilbake til nattfotballen som er grunnen til at jeg skriver denne bloggposten. 1. august i 1948 skulle IF Stein fra Hammerfest møte Honningsvåg Turn&IF til kamp i 1. runde i cupen. Kampen skulle spilles i Honningsvåg, og da planla selvsagt Stein å reise med hurtigruta, som det forøvrig i avisene fra denne tida kryr av saker om at har satt opp rute fra Mosjøen (Hvor det jo da var jernbanestasjon) til nettopp Honningsvåg.

VfA, 2.8.48

Så veldig mange kilder i avisene om kampen har jeg ikke klart å finne, men da avisene kom ut 2.8. har mange trykt resultatoppdateringer fra cuprunden, mens de fleste bare skriver om oppgjøret Stein-Honningsvåg (Det var på denne tiden ikke uvanlig med «amerikansk oppsett» på kampresultater, der bortelaget ble nevnt først) at det «ble spilt kl. 24 i natt».

Den eneste avisen som faktisk har hatt så sen deadline natt til 2.8. at resultatet er kommet med er Vestfinnmark Arbeiderblad, som kom ut i Hammerfest. Avisen er i dag blitt til Finnmark Dagblad, men i 1948 var de fortsatt offisielt organ for Det Norske Arbeiderparti i Vestfinnmark. De kan melde at Stein i natt hadde seiret over Honningsvåg med 6-1, men skriver ingenting om årsaken til at kampen ble spilt så seint.

For å finne grunnen må man faktisk sørover til Narvik. Lokalavisa der, Fremover, skriver nemlig ikke bare at kampen ble spilt på natta, men føyer også til at avsparktidspunktet var ved midnatt (Kampen ble altså spilt 2.8. og ikke 1.8. slik det sannsynligvis står i diverse arkiver), og at årsaken til dette var at båten hadde blitt forsinka.

Fremover, 2.8.48

Nordlys, 4.8.48

Nyheten om nattfotballen kunne man kanskje vente at ville spredt seg en god del mer, men utenom at Nordlys har en notis om dette 4.8. finner jeg lite stoff om dette. Notisen i Nordlys er til gjengjeld ganske god, og forteller at avspark faktisk var 0030, ikke midnatt. Den sier også at tidspunktet tatt i betraktning var det et ganske tallrikt publikum, og avisen hyller også både hjemmelaget og publikum som gikk med på at kampen ble spilt på det noe uvanlige tidspunktet uten å protestere!

Mens man krysser fingre og tær for at NFF og TV2 går med på Tromsøs idé om en midnattsolkamp på Romssa Arena (eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det) kan man sende noen varme tanker til de som etter en seig båttur fra Hammerfest til Honningsvåg på ettermiddagen/kvelden den første augustdagen i 1948 endte opp med å spille kamp klokka halv ett!

Hamburg - Paderborn 1-2

Da det ble klart hvilke lag som skulle møtes i den norske cupfinalen ble det umiddelbart klart for meg at jeg ikke kunne tilbringe helga i Oslo. Etter litt leting i terminlister og annet ble derfor kursen tidlig fredag ettermiddag satt mot Gardermoen for å fly til Hamburg, hvor det var en lang rekke kamper å velge mellom. På toget ut mot flyplassen sjekket jeg «min terminliste» i Futbology-appen, og fikk et lite sjokk av at alle breddekampene jeg hadde sett meg ut var borte! Litt googling tilsa at vinteren hadde gjort sitt inntog, så plutselig hadde jeg gått fra fire til en planlagt kamp i helga. Solid nedtur! Jeg oppdaget at det også var togstreik, så å komme seg for eksempel til Hannover for å se kamp der fredagskvelden var også lite aktuelt. Fredagskvelden ble derfor brukt til en lang gåtur i Hamburg sentrum, før jeg inntok et solid måltid og tok kveld på hostelet hvor jeg hadde hyret meg inn. Da lørdagen opprant spaserte jeg så tilbake til Hauptbahnhof, og fulgte strømmen til jeg hadde gått av, skaffet meg brønsj, og inntatt Volksparkstadion for å se 2. bundesliga-kampen mellom Hamburg og Paderborn.

Etter å ha funnet riktig inngang tok jeg meg opp ca 150 trappetrinn til jeg var på plassen min, som faktisk var hakket bedre enn jeg først hadde trodd. Til venstre for meg hadde jeg hjemmesupporterne på kortsida, mens ned til høyre for meg befant de tilreisende seg. Lagene entret banen, og vi fikk noe så sjeldent som tifo fra familietribuna, i det som virket som en jubileumsfeiring for barnesupporterklubben.

Etter litt innledende «føle hverandre på tennene»-spill tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og det føltes ganske fortjent da de etter ti minutter hamret et skudd i mål til 1-0. Stor jubel over mesteparten av stadion.

Egen lykke er fint å juble for, men man skal ikke kimse av den gleden andres ulykke kan gi, så da det ble annonsert at Kaiserslautern hadde tatt ledelsen over Hertha Berlin kom det også en solid dose jubel. Tross HSV-overtak, så virket det ikke helt overbevisende, og gjestene kom innimellom til noen sjanser. Det var derfor på ingen måte noe poengran vi så utkrystallisere seg da vi i det 20. minutt fikk 1-1.

Skulle noen ledet til pause skulle det nok vært hjemmelaget, men tross overtak og en god del målsjanser sto det fortsatt 1-1 da de ambulerende ølselgerne kunne returnere for å få fylt opp tankene på ryggen, mens publikum forsvant for å kjøpe noe å bite i. Selv forholdt jeg meg helt i ro, og fikk se at det å kaste de pappgreiene som kan holde fire ølglass nedover tribuna var en populær pauseaktivitet.

Andre omgang kom i gang, og nå virket Paderborn langt mer frampå enn de hadde vært i første omgang. Om det var dette som gjorde at det ble noe uro i bortesvingen vet jeg ikke, men det begynte etterhvert å hagle med ølglass i begge retninger over gjerdene rundt bortefeltet. Det var virkelig dårlig stemning her ei stund, og jeg så også en som var på forsiden av feltet og plukket ned flere bannere, så jeg håper DHZ-podden kan finne ut om det var noe spesielt på gang.

Da vi passerte en time spilt fikk en Paderborn-spiller ballen like over midtbanen. Det så umiddelbart ut som dette ikke skulle bli farlig, men så skled han som hadde muligheten til å stoppe ham. Han fikk dermed løpe ganske alene mot mål, og gjorde ingen feil da han avsluttet forbi keeper og til 1-2-ledelse for de for anledningen svartkledde.

Flesteparten av de noe over 52000 tilskuerne fortvilte, dette hadde både de og duene som bor på stadion sett så mange ganger før. Et HSV som burde vært klart bedre enn motstanderen var i ferd med å rote bort poeng. Et lite håp ble dog tent da vi i det 69. minutt fikk en VAR-situasjon. Dommeren løp ut, og da han gjorde om et gult kort til et rødt ble hjemmefansens piping raskt gjort om til jubel. Skulle et tallmessig overtak gjenspeile seg ute på gresset de siste vel tjue minuttene?

Dessverre, Adam var ikke så lenge i paradis, og det var ikke HSV heller. Knapt ti minutter senere fikk vi igjen se dommeren løpe ut til sidelinja etter å ha dømt frispark. Igjen tok han seg til baklomma, og denne gangen var det hjemmelaget som ble redusert til ti mann.

Det var i sluttminuttene tydelig at det ene laget forsvarte en ledelse mot et rimelig desperat lag. Vertskapet kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men tross over ni minutters overtid, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2.

Etter å ha bivånet spillerne takke sine respektive supportere for støtten forlot jeg stadion, og fant ut at jeg skulle gå til S-bahn-stoppet før der jeg gikk av, noe som gjorde at det var betydelig enklere å komme seg på toget, som da det kom dit jeg hadde gått av alt var ganske stappa.

Ettersom alle kampene jeg hadde tenkt å se resten av dagen var avlyst dro jeg tilbake til rommet og så Molde vinne cupfinalen, før jeg igjen dro ut i Hamburgs gater på jakt etter mat før jeg søndag skal reise hjem med tog og båt.

Vålerenga - Tromsø 1-1

Siste serierunde. Vålerenga på direkte nedrykk. Tromsø i posisisjon til både å ta sølv, bronse eller havne utenfor pallen. Med andre ord helt ville tilstander. Oppi alt dette skulle jeg spille adventskonsert med USO, men den skulle heldigvis være ferdig en halvtime før kampstart. Da applausen la seg stormet jeg derfor ned i garderoben og fikk på meg noen fler lag med ull under dressen, og fikk deretter skyss fra min tubaspillende sidemann opp til borteinngangen på Intility hvor det altså var klart for eliteseriekamp mellom Tromsø Idrettslag og Vålerenga Fotball Elite.

Da jeg entret stadion var det alt spilt ca fem minutter, og bortefeltet som hadde levert en finfin tifo var helt stappa, så innledningsvis måtte jeg bare stå på platten der man kommer inn. Etter noen minutter her så jeg at det var litt glisnere litt lenger bort, og klarte å presse meg bort så jeg ble stående ved siden av Ulf-Johnny. Tross sang og hopping og flagging og litt pyro nå og da, «Gutan» virka litt paralyserte, men noen lyspunkter fikk vi likevel da det tikket inn svært positive resultater fra øvrige eliteseriearenaer hvor både Brann og Viking hadde havnet bakpå i sine kamper.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og vi levde i håpet om at vi kanskje skulle få se noen mål i vår banehalvdel da lagene etter laaaang tid kom ut fra garderoben, etter sigende fordi alle andreomganger i runden skulle starte samtidig.

Dessverre lot det til at det var Vålerenga som hadde utnyttet pausen best, og foran et langt fra fullsatt stadion fortsatte spillet å foregå foran Østblokka som for anledningen hadde fyrt godt opp, og toppet det hele med å kaste litt pyro inn på eget kunstgress. Ikke veldig populært.

De blåkledde fortsatte likevel å peise på, og litt etter at timen var spilt kom kalddusjen for oss røde og hvite. Etter et hjørnespark satte Vålerengas serbiske spiss inn 1-0, og etter at et lite håp ble tent for en stakket stund av at storskjermen opplyste om en VAR-sjekk ble spillet til slutt sparket i gang igjen fra midtbanen så målet ble stående.

På bortefeltet ga vi likevel ikke opp, og da klokka tikket mot nitti minutter hadde TIL virkelig fått opp dampen. Det ble varslet seks minutter overtid, noe VIF-spillerne lot til å ha mest lyst til å bruke til å ligge på rygg og ha krampe. Tromsø fikk likevel etterhvert spilt såpass at oslogutten Jakob Napoleon Romsås fikk hamre ballen i mål til 1-1 tre minutter på overtid!

Vi hadde et ørlite håp om at de rødhvite skulle karre til seg enda et mål, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og slik de andre kampene hadde endt medførte det at Vålerenga nå skal spille kvalik mot Kristiansund, mens Tromsø kan forberede seg på europacupkvalifisering sommeren 2024!

Vi feiret litt med spillerne, det ble delt ut en del trøyer, TIL fikk overrakt prisen som årets klubb i Eliteserien (Prispengene ble direkte overrakt videre til Forza Tromsø), og så var det slutt for i år. Jeg satte kursen hjemover via en kebabsjappe, og konkluderte med at dette hadde vært et ganske annet TIL-år enn de tidligere sesongene jeg har fulgt laget tett.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg som vanlig fb-galleriet til Gry. (Foreløpig har hun ikke lagt ut noe fra denne kampen, men det kommer nok)

Häcken - Bayer Leverkusen 0-2

Da det ble klart at de svenske mesterne fra Hisingen skulle spille høstens europacup-gruppespill på lånt gress på fastlandet, slo groundhopperhjertet noen ekstra slag. Jeg ordna billetter og fylte bilen med medsammensvorne (Sören, Ole Jakob og Jon Are) og satte kursen sørover. Vi plukka så opp André ved Svinesund, og kom etterhvert fram til Göteborg hvor vi møtte Silje og den andre André (som hadde tatt bussen nedover) og inntok et bedre måltid før vi kom oss avgårde mot arenaen for kveldens Europa League-kamp mellom Häcken og Bayer Leverkusen.

Vi kom fram til Nya Ullevi (Som altså er betydelig eldre enn stadionet like ved som i dag heter Gamla Ullevi) litt senere enn planlagt, og fikk ved ankomst se noen helt grusomme køer. Da vi endelig hadde kommet oss inn hadde det alt blitt spilt i ti minutter, men fortsatt sto det 0-0. Dette skulle dog ikke vare lenge. Vi hadde knapt funnet plassene våre før fenomenet Boniface gjorde det han gjør best og sendte gjestene i ledelsen, tilsynelatende uten at noen hevet et øyenbryn blant de syngende Bayer Leverkusen-supporterne som bare sang videre på sangen de var i gang med.

Tross at flere i følget på forhånd hadde hørt rykter om at Bayer Leverkusen var en klubb nesten like ribbet for bortesupportere som det hjemmelaget her i kveld ofte beskyldes for å være, så var det nemlig en ganske solid gjeng med tyskere som var stappet sammen oppe i et hjørne på det imponerende, men alt for alt for store stadionet. Deler av stadion var for øvrig sperret av med store stillaser, så noe vedlikeholdsarbeid pågikk tydeligvis, uten at det på noen måte gjorde inntrykket av en utrolig lite intim arena noe bedre på en dag med bare vel 11 000 av totalt 40 000 plasser fylt opp.

Häckens supportere viftet litt med noen flagg innimellom, og noen av dem hadde nok hatt noe mer på gang for utenfor inngangen bak hjemmefeltet så jeg en politibil stå parkert med noen enorme fyrverkeribatterier utenfor, men det var lite som tydet på at noen hadde klart å få med seg inn på stadion noe pyroteknikk av noe slag. Ute på en ganske så vinterlig gressmatte hadde de tilreisende rimelig god kontroll, og når de gulsvartstripete like før pause klarte å sløse bort en helt enorm mulighet var det lite som tydet på at de skulle få noe ut av denne kampen.

0-1 var pauseresultatet, og flere i følget mitt utnyttet anledningen til å kjøpe seg en stadionpils, tross lav alkoholprosent og enda lavere lufttemperatur. Selv forholdt jeg meg i ro, og mens det snødde stadig tettere kom etterhvert spillerne tilbake for nye 45 minutter.

Heller ikke andre omgang ble noe fyrverkeri verken på eller utenfor banen. Folket fra Leverkusen leverte en ganske jevn innsats på tribunen, riktignok med noen veldig imponerende lydtopper et par ganger, mens spillerne virket å ha grei kontroll på sin del av jobben. Etter en knapp halvtime av andre omgang kom så 0-2, og var ikke borteseieren klar fra før ble den det iallfall da.

Häcken kom riktig nok til noen halvsjanser mot slutten, men da kampen var over kunne Per-Mathias Høgmo ikke gjøre annet enn å konstatere at dette ble for tøft, og at laget hans nå ikke har annet å spille for i siste kamp enn heder og ære.

Vi forlot stadion, fant tilbake til bilen, og kom oss etterhvert tilbake på veien nordover hvor det nå var et føre som gjorde at forbruket av spylervæske nesten var høyere enn forbruket av bensin. Etter å ha sluppet passasjerene av på passende steder fikk jeg så endelig parkert, og i det klokka passerte fire kunne jeg trekke dyna over meg og prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke satt på en buss som forlot byen der «alla heter Glenn» klokka ti på tre.