Fjerdedivisjon i Oslo er jeg jo egentlig ferdig med iflg Futbology-appen, men noen obskure unntak gjenstår, så etter kampen ved Glommas bredder satte jeg kursen mot Ski idrettspark i Nordre Follo. Denne banen har lenge vært et sårt punkt for meg, fordi mitt forrige besøk på kunstgresset her bare var en halv kamp, og i tillegg er her to baner som i appen ligger registrert som ett anlegg. Dagens kamp mellom Follo 2 og Nesodden skulle være på KG2 så ved å se den ville jeg iallfall ha sett en hel kamp på anlegget som ligger i appen, så fikk jeg fortsette å ha bare en omgang på KG1.
Da kampstart nærmet seg pågikk det ennå noe barnefotball, men da den kampen var ferdig ble banen ryddet ganske så radig. Da vi trodde det var klart for å bli blåst i gang viste det seg at noe var galt med det sørlige målet, og før vi kom i gang var avspark blitt nesten 8 minutter forsinket pga bytte av mål!
I et eksepsjonelt dårlig flomlys fikk jeg og omlag 30 andre se gjestene komme klart best i gang, og før det var spilt seks minutter ledet de svartkledde 0-1.
Så, ca ti minutter ut i kampen, fikk en av Follos forsvarsspillere et skudd i kneet som satte ham ut av spill. Etter et langt stopp i spillet ble han båret ut på båre, og senere hentet i ambulanse. Krysser fingre og tær for at alt blir bra igjen.
Da spillet langt om lenge kom i gang igjen klarte hjemmelaget å få ballen i mål, men gjestene ble denne gangen reddet av assistentdommerens flagg. Apropos assistentdommere, så fikk jeg litt senere høre en meget interessant regeltolkning da en spiller prøvde å protestere mot at det andre laget fikk frispark. Grunnen hans var at når ikke AD som sto helt inntil der situasjonen inntraff vinket med flagget, så kunne ikke hoveddommeren på eget grunnlag dømme noe. Selvsagt en helt riv ruskende gal forståelse, og dommer tok seg da også tid til en alvorsprat med han som kom med dette utsagnet.
Med litt over en halvtime spilt var det ikke så mye som skjedde. Jeg syntes fortsatt bortelaget var et lite knepp foran, men de var voldsomt ineffektive foran mål. I tillegg mistet de omtrent på denne tiden lagkapteinen, som måtte ut med noe som virket som en slags strekk i låret. Armbindet ble overtatt av Casper fra twitter, som ledet laget til pause med 0-1 i boka etter over ni minutters overtid.
Det var en virkelig mørk kveld, så med den store forsinkelsen i mente lurte jeg litt på om man her hadde flomlys av den typen som automagisk slås av klokken 2200, så det var en viss spenning knyttet til dette. Spenning var det også knyttet til det som skjedde på banen, ettersom hjemmelignet utlignet til 1-1 i det 52. minutt.
Nesodden repliserte dog lynkjapt på scoringen, og ca 130 sekunder etter forrige mål var de igjen i ledelsen med 1-2.
Det kom etterhvert et solid duggfall, så jeg hadde et svare strev med å holde objektivene duggfrie, men akkurat i det duggingen var i ferd med å gi seg ca da kampen skulle vært ferdig klokken 2200 kom så scoringen som i praksis avgjorde kampen. Follo 2 hadde ikke sluppet gjestene helt fri, og kom stadig til sjanser av en viss størrelse. Det føltes nok derfor svært godt for Nesodden at 1-3 kom nå, med ca 20 minutter igjen av kampen.
De siste tjue minuttene ble en ganske langdryg affære. Det mest nevneverdige som inntraff var litt munnhuggeri mellom publikum og en Follo-spiller, og etter noen få minutters overtid blåste endelig dommeren av kampen så alle involverte kunne sette kursen hjemover.
Snek meg sørover gjennom Rælingen, Enebakk, Indre Østfold, Skiptvet og Våler, og plutselig var jeg i Sarpsborg. Her testet jeg ut rushtrafikken. (1/10, anbefales ikke), og krysset Glomma. Jeg havnet dermed på et sted som ulogisk nok ligger i Fredrikstad kommune, men på alle måter burde vært en del av Sarpsborg. Svingte inn ved Årum sentralskole, og fant Borgarbanen like ved E6 hvor det var duket for sjuendedivisjonskamp mellom Borgar, et lag som så sent som i 2015 spilte tredjedivisjon, mot Kråkerøys tredjelag, som inneholdt flere falmete stjerner fra fotballen på «blomsterøya».
Jeg hørte flere fra bortelaget mumle noe om at de hadde slitt med å stille fullt lag i dag, og da en i trenerteamet kom rett før kampstart var det første han spurte om om de var elleve mann, før han føyde til at de eneste som kunne rekke dette tidlige kamptidspunktet var profesjonelle utøvere.
Da kampen kom i gang ble det snart klart for meg at det neppe var noen profesjonelle utøvere i omløp her, selv om noen kanskje hadde vært det en gang i tida. Serielederne fra Kråkerøy levde tidlig opp til sitt favorittstempel, men lenge kjempet hjemmelaget heroisk mot overmakten, og de kom også til et par store sjanser, før gjestene etter vel 26 minutter satte inn 0-1 på et frispark.
Mens kveldssola ble lavere og lavere sto jeg og pratet om løst og fast med Trond og Kai, og i det jeg egentlig hadde begynt å forberede meg på at lagene skulle gå til pause med kun ett mål i protokollen kom 0-2 noen minutter på overtid.
Pausen ble brukt til å innta en pølse (i brød, ikke vaffel) før lagene entret gressmatta igjen.
Bare tre minutter inn i andre omgang kunne endelig hjemmelaget og flesteparten av de 10-20 frammøtte tilskuerne juble. En kontring ble dratt opp av hatten, og denne gangen satt den i buret. 1-2!
Dette kunne man jo tro ville skape ny spenning i kampen, men når sant skal sies handla det meste etter dette bare om hvor stor borteseieren ville bli. 1-3 kom i det 62. minutt, 1-4 etter 71 minutter, og i det min klokke viste 76:00 kom også 1-5. Flere scoringer enn dette fikk vi ikke, og da dommeren blåste av kunne Kråkerøy 3 juble for å ha hektet av det ene av de to lagene som lå fem poeng bak dem. Selv satte jeg kursen nordover, og fant ut at jeg skulle ta en kamp til når jeg først var på veien.
En ny liten svipptur etter dagens andre kamp, denne gangen over en bro eller to og ut på den største øya langs Sveriges vestkyst, Orust (Som også er landets tredje største øy totalt, etter Gotland og Öland). Her fant jeg etter å ha passert et militært sjekkpunkt (Det var bare øvelse) fram til Rimmåsvallen, hvor Torp GoIF spiller sin hjemmekamper, og hvor det i dag var kamp i division 6 mot IK Svane fra Uddevalla.
Etter å ha kjølt meg ned litt med en is så jeg til min store irritasjon at det ikke ble noe myntkast, bare loddtrekning. Det som ikke var irriterende var derimot at Christian og Magnus som jeg møtte i Munkedal hadde gjort det samme som meg, så da var det litt selskap å finne når jeg ikke sirkulerte rundt banen også her.
Med lav kveldssol på langs av banen stilte jeg meg med sola i ryggen store deler av første omgang, og fikk herfra se det som vanskelig kan beskrives som en god fotballkamp. Bortelaget var nok et lite knepp bedre, og kom til en god del store sjanser, men ingen av dem ville i mål. Først da vi nesten hadde spilt en halv time lyktes det for de hvitkledde å få ballen i mål, til 0-1.
Kampen hadde en ganske ung dommer, og han ble stadig kritisert for sine offsideavgjørelser, men jeg må si at til å dømme uten AD-er, så gjorde han det slett ikke så verst. 0-1 sto seg til pause, og jeg fant ut at siden jeg uansett måtte få meg et skikkelig måltid på vei hjem etter kampen droppet jeg enda mer korv.
Da lagene var klare til å starte opp igjen var dommeren ingensteds å se, men etter hvert dukket han og veilederen hans opp fra garderoben igjen. Spillet fortsatte å være av heller laber kvalitet, ispedd noen taklinger som neppe hadde fått passere i høyere divisjoner. På et tidspunkt henvendte en spiller seg til dommeren og ba ham dele ut noen gule kort, fordi han «har inte Messi och Cristiano på benken om nån blir skadat». Dommeren justerte likevel ikke så mye på lista, så det gikk en del tid bort i pleie av ømme ankler i noen tilfeller.
Litt over halvveis ut i omgangen satte så gjestene 0-2, noe som førte til enorme gledesscener. Skulle de endelig klare å få sine første poeng for sesongen? Hadde ting tatt lang tid før, så ble det ikke noe bedre nå. Absolutt alle stopp i spillet varte i evigheter. Ved en situasjon fikk Svane en corner som det lenge virket som om ingen skulle gå ut og ta. Jeg innså at her blir det en del overtid.
Knapt fem minutter etter forrige mål ble det så duket for ny spenning. Hjemmelaget fikk straffespark, og dette ble hamret høyt midt i målet! 1-2.
Med under ti minutter igjen av kampen kom så også utligningen, og herfra og inn kokte fotballkampen!
Begge lag virket ganske ivrige på å få vinnermålet, men gjestene var helt klart nærmest. Alle var sårt klare over at det kom til å bli mye tillegg i tiden, så at vi passerte nitti minutter betød svært lite. Så, i det min stoppeklokke viste 92:15 kom 2-3-scoringen, og igjen var det bygutta som kunne juble som besatte!
Hjemmelaget innså at i kampen om å henge med øverst på tabellen var ett poeng veldig mye bedre enn ingen poeng, så de satte inn en voldsom sluttspurt, og motivasjonen ble nok ikke mindre da Svanes keeper pådro seg sitt andre gule kort for kvelden og måtte forlate banen. At det var en utespiller som da måtte steppe inn mellom stengene gjorde nok heller ikke noe for Torp.
Etter 7 minutter og 40 sekunders overtid ble det så endelig blåst av, og det uten at det hadde kommet noen flere scoringer. Jeg takket Christian og Magnus for selskapet mens bortelaget jublet, og satte kursen nordover mot Norge igjen, via en pitstop for å fylle opp vaniljecolalageret.
Etter at dagens første kamp var tilbakelagt hoppet jeg i bilen, kjørte en drøy halvtime, tok ut litt penger i en minibank, og kjørte litt til. Jeg svingte så inn bak folkparken i Munkedal, hvor Munkedals IF skulle ta imot Brålanda IF til Division 4 (Nivå 6)-kamp på Munkedals IP.
Det som møtte meg inne her var et nydelig anlegg, med en helt herlig liten overbygd tribune. Jeg var tørst, så jeg stimet bort til kiosken og fikk meg en brus, før jeg slo meg ned på tribuna og ventet på avspark. Her dukket også de to göteborgske banehopperne Christian og Magnus opp, så da fikk jeg snakket litt om sånt også.
Om det var de rrrrrrrullende rrrrrr-ene til speaker som distraherte meg vet jeg ikke, men jeg klarte iallfall å gå glipp av myntkastet jeg satt klar for å fotografere. Dette irriterte meg voldsomt, men kampen kom uansett i gang. Ute på gresset var bortelaget store favoritter ut fra tabellsituasjonen, og alle anså det som en selvfølge at de kom til å rykke opp i år og få prøve seg på et høyere nivå neste år. Likevel, etter nøyaktig syv minutters spill var det hjemmefansen som kunne juble for ledelse, noe som var så overraskende at til og med speaker hørtes litt «förvånad» ut da hun annonserte scoringen.
I det 17. minutt var derimot forundringen over. 1-1 kom, og jeg skjønte ut fra jubelen at det kunne ikke være langt unna halvparten av de frammøtte som var bortesupportere.
Så, like etter at stoppeklokka mi passerte tjue spilte minutter tok hjemmelaget et frispark. Ballen ble klarert rett til værs, og da den kom ned igjen fikk en av de to Hampus-ene på Munkedals lag en stjernetreff som sendte ballen forbi alle og i mål! 2-1 på vakkert vis.
Resten av omgangen skjedde det ikke så mye nevneverdig. Jeg slo av en kort prat med Morgan, som hadde vært materialforvalter i Munkedal i over 30 år, og jeg fikk se noen hjørnespark som endte uten uttelling.
Da det ble pause hadde jeg strategisk plassert meg i enden av banen og slo dermed køen til kiosken. Det ble en aldri så liten korv i brød her også!
Andre omgang ble en helt annen affære enn hva første hadde vært. De grønnkledde fra Brålanda hadde helt klart bestemt seg for at denne kampen ville de virkelig ikke tape. Etter 5 minutters spill fikk de uttelling for innsatsen, og det sto 2-2.
Gjestene fortsatte å trøkke på, og de mange tilreisende tilskuerne fikk på nytt juble i det 67. og i det 77. minutt. Med 2-4 og under et kvarter igjen av ordinær tid var nok kampen avgjort.
Noe lettere ble det ikke for hjemmelaget da den andre Hampus-en helt på slutten fikk sitt andre gule kort og måtte tasse mot garderoben. Kampen endte dermed 2-4, og jeg kunne fortsette mot dagens tredje kamp.
Lys til sinns etter gårdagens eliteserie sto jeg tidlig opp søndag, og oppdaget at værgudene må være LSK-supportere. Dette stoppet meg dog ikke fra å hoppe inn i bilen, tanke opp, og sette kursen sørover mot Bohuslän i Sverige, der jeg hadde sett meg ut ei rute med hele tre kamper i løpet av dagen. Ankom etter et par timers kjøring Fjällbackas idrettsplass, fikk låne et do, og kunne deretter ta anlegget nærmere i øyensyn.
En nydelig gressmatte omgitt av rester av friidrettsfasiliteter, et flott og moderne klubb- og garderobehus, noe jeg tipper er det gamle garderobebygget, en liten gressbane hvor det ble spilt noe knøttefotball, og en alt for trang parkeringsplass. Breddefotball på sitt absolutt beste! Anlegget var sjarmerende omkranset av skog og nakne knauser av den typen man så ofte finner i skjærgården.
To av bortelagets spillere måtte rett før avspark løpe opp og flytte sine feilparkerte biler, men så ble det foretatt myntkast, og så var kampen i gang. Ved kampstart var det ikke spesielt mange utenom foreldrene til ungene som spilte på nabobanen tilstede, men det var et jevnt tilsig, så etter hvert var vi nok nærmere femti stykker som så nabooppgjøret på nivå åtte i det svenske seriesystemet utspille seg.
Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men jeg hadde et inntrykk av at hjemmelaget var et hakk kvassere, så da 0-1 kom etter vel 18 minutter føltes det som om det var litt mot spillets gang.
Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og etter ytterligere 10 minutter klarte de å få kranglet ballen inn i mål etter det som må kunne sies å ha vært en aldri så liten keepertabbe.
Det hadde ikke vært så innmari mye derbystemning i størstedelen av omgangen, men at det var litt ekstra på spill fikk vi se helt på tampen av omgangen, da det tok veldig lang tid å få unnagjort et hjørnespark pga knuffing i feltet foran mål. Corneren kunne til slutt tas uten resultat, og dommeren sendte lagene i garderoben for å hente nye krefter med 1-1 på blokka.
Jeg benyttet anledningen i pausen til å gjennomsøke bilen, hvor jeg til slutt fant en svensk tjuekrone jeg trodde jeg husket at lå der. Det ble dermed litt breddesnadder av erkesvensk type i dag også, siden behovet for dobesøk gjorde at jeg ikke rakk å ta ut penger før kampen. (Dersom noen som leser dette jobber i Vipps: Dere må få samordnet dere med svenske Swish så man kan betale på tvers av grensene!)
I likhet med i lavere divisjoner i Norge ble kampen dømt uten assistentdommere, og han som dømte kom til tider med noen merkelige avgjørelser på offsidefronten, men de fleste av dem ble motvillig akseptert av de involverte. Det som derimot ble akseptert uten noen nevneverdige protester var det andre gule kortet til en av Tanums spillere, som dermed måtte tusle tidlig mot garderoben og lagkameratene hans måtte fullføre oppgjøret med ti mann.
Mot slutten av kampen var det veldig mange tungpustete spillere, og det som kunne foretas av bytter ble gjort. Dette ga nok hjemmelaget som fortsatt var 11 mann en liten fordel, og knappe fem minutter før kampen var over lyktes de endelig med å overliste Tanums keeper igjen. 2-1 og stor jubel!
Tanum prøvde nå desperat å få foretatt en utligning, men det ville seg ikke for de svarte og hvite fra kommunesenteret, noe de ble veldig frustrerte over. Det hele toppet seg da dommeren blåste av kampen til hjemmeseier, og det på ny ble tumulter i feltet. Gemyttene så heldigvis ut til å roe seg da jeg hastet opp bakken mot parkeringa for å komme meg videre til dagens andre kamp.
Etter at oppvarmingskampen jeg hadde funnet i Vestfold var over var det på tide å tenke på viktigere ting. Tok med meg Aslak, kjørte under Oslofjorden (Som altså er rett svar på spørsmålet om hvor jeg befant meg da Norge gjenåpnet), og svingte innom Sofiemyr for å plukke opp en tredje TIL-supporter, Karl Oskar. Han er noe så sjeldent som supporter av TILs herrelag og Sandvikens kvinnelag, så han hadde dratt for å se laget som kommer til å vinne Toppserien i år slå Kolbotn, før vi dro videre i retning Lillestrøm. Parkering, gåtur, og inn på det som i utgangspunktet kunne vært et koselig bortefelt, men som blir helt ødelagt av de ¶‰}}≠{\≠ leilighetene bak tribunen.
Landet var som sagt gjenåpnet, og det var ikke lenger koronarestriksjoner på stadion, verken hva angår det å slippe inn eller hvordan man skulle stå/sitte. Kanarifansen hadde derfor flyttet fra motsatt kortside tilbake til sin faste plass nederst på langsida, og da kampen kom i gang må jeg innrømme at samlet sett med oss ganske mange stående og syngende på bortefeltet kombinert med hjemmefansen, så føltes det i dag som om det var bortimot like mange som sto og sang som det var som satt og så på kampen!
Vi var altså i dag ganske mange på bortefeltet. Dette skyldtes i stor grad at det hadde blitt mobilisert både hos Forza Tromsø og Isberget for denne kampen, som siden den var lørdagskamp var relativt enkel å reise nordfra til. Det ble derfor mer synging enn normalt på bortekamper. Veldig mye mer synging! Om det var dette som var grunnen vet jeg ikke, men hjemmelaget lot til å være nesten nøytralisert, og TIL kom stadig til farligheter uten at det ble de helt store sjansene.
Like før halvtimen var spilt kom endelig den store sjansen. Runar Espejord ba høflig LSKs venstre stopper Tom Pettersson om å hute seg vekk, en oppfordring svensken lydig fulgte. Innlegget traff Niklas Vesterlund, og plutselig sto det 1-0. Her passer det å henvise til iTromsøs Rune Robertsen:
TIL leder på Åråsen, og koronarestriksjonene er fjernet. Hva skjer nå? Lever Elvis?
1-0 sto seg til pause, og vi på bortefeltet kunne forberede oss til 45 nye nervepirrende minutter på høstgresset i utkanten av Lillestrøm. Kunne det virkelig holde? LSK hadde kanskje ikke skapt så mange sjanser, men de ga «Gutan» tøff behandling, ville vi få enda flere skader? Ville det rakne denne gangen også?
Etter pause fikk vi se TIL fortsette å nøytralisere LSK, og samtidig visste jeg jo at flere av de gulkledde hadde spilt 120 minutter i rødt sist onsdag, noe det ikke var unaturlig om påvirket dem noe. Var det likevel håp om at det skulle gå?
Vi som sto på bortefeltet og sang fortsatte å holde oppe trøkket, og knapt halvveis inn i omgangen trodde vi knapt våre egne øyne. August Mikkelsen, «han litje August» som vi hadde sunget masse om, hamret inn 2-0 rett foran oss! Vi fikk feire en superviktig scoring sammen med spillerne!
LSK fortsatte å prøve, men etter at Pål André Helland hadde kvestet Jostein Gundersen i skrittet uten å pådra seg noen sanksjon fikk de til slutt et straffespark helt på tampen. Straffen ble hamret i mål, men det var heldigvis for sent. Etter mange og lange minutter overtid blåste dommer Saggi forløsende i fløyta for siste gang, og jubelen kunne virkelig bryte løs!
Spratt opp lørdag morgen og tenkte å lage frokost. Brødet var hårete, så jeg kasta det og satte kursen sørvestover via en pitstop på en matbutikk hvor det ble polarbrød og servelat i stedet. Svingte innom en gårdsbutikk i utkanten av Horten, og kom så fram til Barkåker ved Tønsberg hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Barkåker IF og Nesjar IF.
Siden jeg hadde handla hadde jeg litt av hvert i kjølebagen, så det var derfor veldig greit at jeg fikk låne en stikkontakt så den slapp å stå i bilen og bli varm under kampen. Den første jeg kom i prat med på den lille tribuna viste seg å være en pølsemaker fra Mosjøen som bodde rett i nærheten. Helgelendinger finner man altså overalt! Etter hvert dukket også med-TIL-supporter Aslak opp, også han bosatt ikke langt unna.
Sammen fikk vi se lagene entre banen til tonene av AC/DC før kampen ble blåst i gang og den flotte gressmatta ble brukt til det den var der for. Innledningsvis i kampen følte lagene hverandre litt på tennene, og vi måtte vente en god stund før det kom noe særlig til sjanser. Den første virkelig store sjansen var et hjemmelaget som kom til, men etter at Nesjars keeper var overrumplet og utspilt gjorde en forsvarsspiller en kjempeinnsats og sikret at det ikke ble noen scoring.
Scoring ble det derimot knappe fem minutter senere, i det omgangen var halvspilt. Nesjar tok et innkast, Barkåkers forsvarsspillere sovnet litt, og vips sto det 0-1!
Hjemmelaget fortvilte, men kunne ikke gjøre annet enn å spille videre, og fra fortvilelsens dype dal til jubelens høye tinder var veien kort da en av de grønnstripete ble felt i motstanderens felt og dommeren pekte på straffemerket. Straffesparket ble satt i mål, og det sto 1-1 etter 31 minutters spill.
Etter at gjestene hadde hatt den største sjansen i resten av omgangen tok lagene pause med 1-1 i dommerens bok. Jeg foretok etter hvert en liten utflukt til kiosken hvor det både ble en strålende vaffel og en aldri så liten saftis for å kjøle meg ned litt i solsteiken. Jeg fikk også utdelt et flott lite kampprogram fra klubben.
Etter pause hadde gjestene en god periode, og i det 54. minutt foretok de en strålende kontring som endte med ny ledelse til bortelaget. 1-2.
Om det var den stekende høstsola som gjorde sitt vet jeg ikke, men det ble etter hvert mange hete hoder ute på fotballbanen. Det hele toppet seg da det var spilt omtrent tjue minutter av andre omgang. En Barkåker-spiller foretok en takling som var langt utenfor alle fotballens regelbøker. Dommeren tok til lommen hvor spillerne tidligere hadde sett at han hadde det gule kortet, og da klikket det totalt for to av Nesjars spillere, blant annet han som hadde blitt felt. Det hele ebbet dermed ut med at de to hissigproppene hos Nesjar fikk hvert sitt gule kort, mens Barkåker-spilleren fikk det røde kortet de hadde kjefta dommeren opp for at han ikke ga ham.
Noe overraskende var hjemmelaget det klart beste laget fra de ble redusert til ti mann og ut kampen. Med et kvarter igjen på klokka fikk de så et frispark i meget farlig posisjon like utenfor sekstenmeterstreken, og den gamle Vålerenga- og Strømsgodset-spilleren Morten Kihle erklærte kjekt at han skulle ta det, med scoringsgaranti. Hvor mye denne garantien var verdt kan du se her…
Ti minutter før slutt fikk så en av Nesjars spillere sitt andre gule kort, og vi hadde igjen jevne lag. Dette svekket jo absolutt ikke hjemmelagets dominans, men mål ble det likevel ikke. På overtid lyktes de med å få metallet til å synge da en ball smalt i krysset, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-2, og veien opp mot opprykksstriden så nå veldig lang ut for Barkåker.
Jeg hoppet i bilen, og satte via Sofiemyr kursen mot Åråsen for kveldens andre kamp.
Etter et deilig pannekakemåltid for å feire den annonserte gjenåpninga av landet satte jeg kursen nordover med kurs for Skreia på Toten. «Vent litt», sier du kanskje nå, «det er jo ikke der Ridabu holder til?». Les videre, så får du forklaringen: Etter å ha forsert en voldsom kø på E6 og en rolig kjøretur langs Mjøsas vestbredd svingte jeg inn på Skreiaplassen hvor det så foruroligende tomt ut. Jeg gikk kjapt inn på NFFs nettsider og fikk min store frykt bekreftet: Kampen mellom Skreia og Lunner/Harestua som skulle begynt 1930 var utsatt til et ikke oppgitt tidspunkt! Nå var gode råd dyre, og jeg tok et kjapt søk for å se om det fantes noen andre muligheter i kretsen. Klokka var nå ca 1845, og om jeg ville ha et nytt stadion kunne jeg velge mellom Vang 1900 eller Vågå 1930. Ingen av dem var særlig sannsynlige reisemål innenfor den tilgjengelige tidshorisonten, så jeg innså at om jeg ville se kamp i kveld ble det en gjenvisitt et sted jeg alt hadde vært, og da var det 2000-kampen mellom Ridabu og Stange som pekte seg ut som den eneste sannsynlige kandidaten. Jeg satte kursen videre nordover langs Mjøsa, krysset over Mjøsbrua, og gasset på sørover den nye motorveien fra Moelv til Hamar. Dette gikk helt smertefritt, og jeg svingte inn foran Black River Park, hvor det siden sist jeg var der hadde poppet opp en hall ved siden av banen, knappe ti minutter før avspark.
Da jeg gikk inn på stadion ble jeg straks gjenkjent av en ambulansearbeider som satt på tribuna som «han som ser fotball overalt». Jeg er usikker på om dette er et godt tegn, men det er iallfall et sikkert bevis på at myten om breddepasienten er reell!
Av en eller annen mystisk grunn hadde jeg fått for meg at det var hjemmelaget som spilte i rødt, og jeg sto i vel fem minutter og var imponert over hvor gode gjestene var. I det sjuende minutt kom så kampens første scoring, og jeg skjønte nå at jeg hadde tatt feil, og at det var hjemmelaget som var blåkledde og nå hadde tatt en velfortjent 1-0-ledelse.
Ikke lenge etter kom Stange på et sjeldent besøk foran hjemmelagets mål, og fikk til og med fyrt av et skudd. Skuddet gikk over mål, men Ridabu-keeper Wattum fortalte forsvarsspillerne sine i klartekst hva han syntes om at den rødkledde fikk skyte. Han la deretter ballen ned for å ta utspill fra femmeter, noe han løste så dårlig at han kjefta enda mer på seg selv enn han nettopp hadde gjort til de andre!
Hjemmelaget fortsatte å dominere ute på banen, men lenge lot uttellingen i form av mål vente på seg. Det var først da gjestene i det 26. minutt hadde et fælt balltap ikke langt fra midtbanen det lyktes for de blå å straffe dem. 2-0.
Med drøyt ti minutter igjen av omgangen kom så også 3-0, før 4-0 kom fem minutter senere. Det var nå klart at resten av kampen ikke kom til å handle om hvem som skulle vinne, men om hvor stor seieren til hjemmelaget kom til å bli.
I pausen slo jeg av en prat med Simen Brænden Mortensen som også hadde tatt turen på kamp, for anledningen iført et KÍ-skjerf, fordi det var det nærmeste Ridabus blå effekter han hadde! Ellers overhørte jeg en ivrig diskusjon på tribuna om formatet på playoffen som skulle komme etter sesongen siden man i Indre Østland fotballkrets i stedet for å kjøre enkel serie har valgt å doble antall avdelinger og kjøre dobbelt, og så ha kvalik etterpå. Konklusjonen lot til å være at ingen visste hva streken som var tegnet inn på tabellen betød.
Jeg hadde før pause mistenkt at sluttresultatet kunne bli virkelig stygt hvis laget med skilpaddelogoen orket, men det meste tydet nå på at de ikke hadde tenkt å gjøre det. At Stange var mer med på notene nå skyldtes nok noe dem selv, men også i stor grad at firemålsledelsen hadde fått hjemmelaget til å slappe litt av.
Hadde det eksistert noe håp om en opphenting for stangesokningene forsvant det et kvarter ut i omgangen. Den gode perioden de hadde hatt ebbet ut uten scoring til dem, mens hjemmelaget så takket for forsøket ved å øke til 5-0.
I det 78. minutt kom så 6-0 etter et flott raid, og tross desperate forsøk på å få et trøstemål ville det seg ikke for Stange SK denne kvelden, så da dommeren etter noen svært få overtidssekunder blåste av kampen sto det fortsatt 6-0, og jeg kunne haste tilbake til bilen for å komme meg tilbake til hovedstaden.
Etter cupkampen på Grorud fant jeg bilen, og suste ut på Trondheimsveien i retning Sinsenkrysset. På veien lurer jeg på om det blinket i en fotoboks, så jeg er litt spent på om jeg får lov å sende en fin førjulsgave til staten. Etter å ha svinget innom Brattlikollen for å levere noe Forza Tromsø-utstyr til Arne fortsatte jeg sørover til jeg kom til Prinsdal ved Hauketo. Her parkerte jeg, fant kunstgressbanen, og fant ut at jeg hadde fortsatt god tid til kampstart tross forsinkelsen ekstraomgangene i forrige kamp hadde påført planen min for dagen.
Etter å ha fått skyflet M33-laget som nettopp hadde avsluttet sin kamp litt vekk fra sidelinja blåste dommeren i gang kampen et par minutter forsinket, og hjemmelaget gikk rett i angrep og scoret. 1-0, 45 sekunder spilt.
Like etter at klokka viste 3 minutter spilt kom så 2-0, før også 3-0 kom et drøyt minutt senere. 4-0 kom før det var spilt sju minutter, men neste gang ballen havnet i målet bak Oppegårds keeper ble det annullert for offside, kunne jeg konstatere sammen med Elisabeth som også hadde sett seg ut denne kampen på banehoppingslista i kveld.
I det 14. minutt kom så 5-0 etter den til nå lengste måltørken i kampen, og like etter dette skjedde en veldig breddefotballete ting da en av hjemmelagets spillere ble fersket i å spille uten leggbeskyttere. Som resultat jaget dommeren ham bort til benken for å få på seg et par. Han hadde selvsagt ikke noen for hånden, så en lagkamerat på benken måtte fiske sine ut av strømpene og gi dem fra seg.
Jeg hadde observert at det på andre siden av banen var en åpen kiosk, så jeg la ut på en liten ekspedisjon for å prøve å få i meg noe næring, ettersom den forsinka avreisen fra Groruddalen hadde gjort at jeg ikke rakk å spise før kampen slik den opprinnelige planen hadde vært. Vel framme i kiosken fant jeg til min store glede ut at de hadde vafler, så jeg kjøpte to med syltetøy og klæsja dem sammen med jordbæra i midten før jeg gomla løs på dem. Sjelden har så ordinære vafler smakt så ekstraordinært godt!
Mens jeg gomlet på vaflene gikk jeg tilbake til banekanten, og jeg fikk herfra se Oppegårds keeper med en vill inngripen langt utenfor sekstenmeteren som han etter min mening skal være svært glad dommer ikke dømte hands mot ham på. Samtidig kom jeg i prat med to karer som viste seg å være Hauketos nåværende og forhenværende styreledere. Disse kunne fortelle at klubben jager opprykk, men lå litt bak på målforskjell, så de kom med stor sannsynlighet til å fortsette å trøkke på for å bedre statistikken noe.
Med 33:40 på klokka ble statistikken noe bedre, da ballen igjen gikk i mål, nå til 6-0. Dette ble også pauseresultatet, og jeg tuslet tilbake til den grovhugde steintribuna og slo meg ned sammen med Elisabeth igjen for utveksling av groundhopping-planer og -historier.
Da lagene akkurat var tilbake på banen etter hvilen begynte det å regne litt, og etter få minutter regnet det mer enn bare litt. Mens hjemmelaget etter nesten halvspilt andreomgang satte inn 7-0 hadde jeg blitt så våt på fingrene at det var med store vanskeligheter jeg fikk skrevet en oppdatering om scoringen på twitter. Det ble også heller dårlig med fotografering etter hvilen, av samme grunn.
De grønnkledde fra Oslos sørende fortsatte å male på, og presis da klokka bikket 74 spilte minutter kom det nok et mål. 8-0 er kanskje ikke noe godt utgangspunkt for en opphenting, men bare drøye to minutter senere kom den første reduseringen til Oppegård i det etterhvert ganske ufyselige været. 8-1, og voldsom selvkritikk fra en av Hauketos spillere.
9-1 kom i det åttitredje minutt, før Oppegård igjen reduserte 55 sekunder etter forrige scoring. 9-2, men nå mistenkte jeg at det spøkte for noen videre opphenting. Tvert imot fikk hjemmelaget nok en ball i nettet annullert, før de etter drøyt 87 minutter fikk straffespark. Dette ble satt i mål, og vi hadde et tosifret antall scoringer for de gulsvarte.
Vi var likevel ikke ferdigscoret for kvelden. Som sagt handlet alt om målforskjell for Hauketo i kveld, så etter 89 minutter og 35 sekunder kom 11-2. Dette ble også sluttstillingen, og Oppegård kunne ikke gjøre annet enn å gremmes og prøve å glemme denne onsdagskvelden så fort som mulig, mens jeg satte kursen mot nærmeste kebabsjappe for endelig å få i meg litt mat med substans i!
For andre gang i år skulle jeg se min lokale toppklubb Grorud spille kamp, og i et strålende høstvær slo jeg meg ned på plassen utafor stadion i god tid før kampstart. Fikk vekslet noen ord med både kjente og ukjente fram til portene åpnet, jeg fikk en rød sprittusjprikk på hånda, og tok plass på min etterhvert nesten faste plass helt innerst på tribuna.
Da kampstart nærmet seg raste det på med innsjekkinger av kjentfolk i Futbology-appen, og jeg satt nært nok bortefeltet til å vinke til flere av dem. Speaker prøvde gjentatte ganger å få alle til å sette seg, men en gjeng LSK-fans holdt standhaftig ut ved gjerdet ute på flanken av feltet, men etter at Groruds sikkerhetsansvarlige kom bort og tok en alvorsprat var det kun én av dem som fortsatt ble stående der.
Snittalderen i mitt område på hovedtribunen var ganske lav, og det var til tider ganske festlig å sitte der og overhøre hva som ble diskutert blant kidsa. Innledningsvis var det ikke så mye trøkk verken på banen eller på tribuna, men etter hvert begynte folk å våkne både det ene og det andre stedet. De for anledningen rødfargede kanarifuglene kom etterhvert til noen relativt bra sjanser, blant annet sendte Pål André Helland avgårde en ball som smalt i tverrliggeren. Vi måtte likevel vente helt til klokka viste 26 minutter spilt før det kom scoring, og til de fleste på langsidas fortvilelse var det romerikingene som gikk opp i 1-0 etter en suser fra Mathew.
Det å havne under var tydeligvis det som skulle til for at groruddølene skulle våkne opp. Både på banen og på tribuna ble det plutselig et helt annet trøkk, og oppildnet av supporterne kunne de gulblå juble for å ha fått straffespark i det 34. minutt. Med Oscar Aga på benken ble det Henrik Bredeli som fikk i oppdrag å konvertere muligheten til scoring, noe han løste på utmerket vis så det sto 1-1 etter 34:30.
Fem minutter senere var det tid for Omar Bully. Unggutten som hadde fått mye oppmerksomhet etter serien Grorud Underdogs hadde på forhånd lovet å lage show mot sin tidligere klubb. Han hadde hele kampen vært en sentral spiller i det Grorud drev med, men nå tok det helt av. Manchester United-fansen sier om Ryan Giggs at han «was tearing you apart since 1991», og det Bully nå gjorde var ingenting annet enn nettopp å rive Lillestrøms forsvar i fillebiter før han hamret ballen i mål til ledelse for Grorud. Feiringen? Rett bort til supporterne for å juble sammen!
2-1 sto seg til pause, og fra hovedtribunen ljomet «Stille i fjøset» bortover mot kortsida. På mystisk vis klarte jeg nå å knekke den ene stanga på brillene mine, så resten av kampen måtte jeg forholde meg litt mer i ro for å unngå at de skulle forsvinne helt.
Knapt ti minutter etter hvilen kom så et skår i gleden for de gulkledde. Omar Bully fikk seg en smell, og etter et kort forsøk på å fortsette måtte han forlate banen. På papiret skulle ikke Oscar Aga være noe dårligere, men i denne kampen ble han aldri en sentral kraft på den måten Bully hadde vært. Like etter satte også LSK inn radarparet Thomas Lehne Olsen og Gjermund Åsen. Nå var det alvor!
Åsen var heltent, og brukte bare noen få minutter på å havne i munnhuggeri med dommeren, og til tider konkurrerte han og Trym Hogner som sto på bortefeltet om hvem som klarte å kjefte mest på medspillere, motspillere, dommere, og generelt alle andre.
Grorud prøvde etter beste evne å drøye tida for å komme gjennom kampen med ledelsen i behold, men Olsen og Åsen fant etter hvert godformen, og dette ble virkelig en kamp med ryggen mot veggen for hjemmelaget. Lenge holdt det, men i det 89. minutt var det slutt på moroa. Ballen havnet hos Vetle Dragsnes som fikk plassert den i mål, og det sto 2-2!
Tross seks minutters overtid kom det ikke flere scoringer i ordinær tid, og det var dermed duket for ekstraomganger, akkurat som sist jeg så cupkamp med Grorud. I likhet med den gangen hadde jeg også nå linet opp en kamp nr 2 for kvelden i min plan, og jeg fryktet nå at den også denne gangen skulle ryke.
Første ekstraomgang forløp uten de helt store hendelsene. Det mest nevneverdige var kanskje at Groruds trener fikk gult kort. Ellers var det tydelig at mange av Grorudspillerne begynte å gå tomme for krefter, og jeg fryktet nå at det kom til å ende tungt for de mange frammøtte fra nærområdet.
Like etter sidebyttet skjedde det. En liten svikt, og vips hadde Thomas Lehne Olsen scoret 2-3-målet. Grorud prøvde desperat å utligne på nytt, men det eneste de oppnådde var å se at også LSKs trener fikk gult kort, og da dommeren til slutt blåste av var det bortefansen som kunne juble for avansement, mens hjemmesupporterne måtte nøye seg med å takke sine karer for heroisk innsats mot laget fra divisjonen over.
Selv småløp jeg over Trondheimsveien og hoppet inn i bilen og satte kursen mot Prinsdal for kveldens andre kamp.
Endelig var dagen kommet! Etter at Hurdal i 2019 ikke stilte lag skulle jeg endelig få sett kamp på banen der, og ikke nok med det, dette ble det siste stadionet det spilles herreseniorfotball i Akershus fotballkrets på i 2021 som jeg ser kamp på. Kretsen som dekker Romerike er rett og slett komplettert! Skal jeg få flere baner der nå er jeg avhengig av at det bygges nytt eller at baner som pr nå ikke er i bruk tas i bruk, så det føltes svært godt å svinge inn mot Hurdal stadion etter en liten times kjøretur fra hovedstaden.
Kveldens kamp var niendedivisjonsoppgjøret mellom Hurdal IL og Nittedal IL. Bortelaget har i likhet med vertskapet startet opp igjen etter å ikke ha deltatt i seriespillet noen sesonger, så begge er ferske på nivå ti. Jeg oppdaget ved ankomst til min store forskrekkelse at jeg hadde mye mindre strøm enn antatt på telefonen, men da kiosken åpnet fikk jeg kriseladet litt der fram til avspark nærmet seg.
Det sto ikke oppført noen dommer for kampen på fotball.no, så jeg var litt spent på hvordan dette skulle løses. Noen minutter før kampstart fikk jeg avklart at det var han som var trener for et av aldersbestemtlagene til Hurdal som nettopp var ferdige med treninga som hadde fått tildelt oppgaven. Dommer i dongeribukse der altså, og ikkeno myntkast.
Da kampen kom i gang var det til storparten av de fremmøttes store skuffelse gjestene som kom best i gang. Faktisk tok det bare såvidt over ett minutt fra avspark var tatt til ballen lå i nettet bak Hurdals-keeperen til 0-1.
Det var også de rødkledde fra Nittedal som fortsatte å være det førende laget, selv om Hurdal etter at de gjorde en rekke bytter et kvarter ut i kampen stadig kom på noen svært gode kontringer. Det som ikke var fullt så bra med disse kontringene var det siste leddet, hvor avslutningene uten unntak ble ganske ufarlige. Like før det var spilt tjue minutter kom så 0-2 som en ny kalddusj for blåtrøyene.
Det hadde etter hvert dukket opp en hel del syngende hjemmesupportere, noe man ikke ser spesielt ofte i niendedivisjon. Disse prøvde etter beste evne å oppildne de unge HIL-spillerne til økt innsats, men uten noe særlig hell. En ny nedtur kom så i det klokka mi viste 28:30, og det sto 0-3.
De syngende supporterne prøvde også å alliere seg med en jentegjeng som hadde plassert seg på kortsida, men tross felles hyllest av keeper Edvard sto det fortsatt 0-3 da lagene tok pause. Jeg løp til kiosken og fikk plugga mobilen på lading igjen, men sto etter en kjapp inspeksjon av vareutvalget over å handle noe. Er likevel veldig veldig glad for servicen jeg fikk med lading, takk til dere som ordna det!
Da kampen startet opp igjen virket det som om gjestene var ganske fornøyde med tremålsledelsen sin. Hjemmelaget slapp derfor mer til, men fortsatt ble avslutningene enten litt for fislete, eller altfor upresise (Eller en kombinasjon av de to).
De syngende hjemmesupporterne hadde flyttet seg til motsatt ende av banen fra der jeg sto, men jeg skjønte at de nok i litt for stor grad hadde beveget seg på feil side av gjerdet rundt banen da dommer i et opphold i spillet gikk bort til dem og veivet litt med armene og ga noen klare meldinger. Kampverten innså da at kanskje han også burde ta seg en tur bort dit, men da han kom fram var beskjedene fra dommeren fulgt opp, og alle var på riktig side av gjerdet igjen.
Hurdal prøvde utover i omgangen intenst å skaffe seg et trøstemål, men dette var virkelig dagen da ballen ikke ville i mål, og i det 78. minutt kom også 0-4 etter det som vel må kunne sies å ha vært en aldri så liten keepertabbe.
Etter dette fikk vi ikke flere scoringer, og da dommeren et par minutter på overtid blåste av var det de tilreisende som kunne glede seg over tre nye poeng i sekken.
