Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Etter å ha sett ferdig tredjedivisjonskampen på Ullern hoppet jeg i bilen, og satte kursen videre vestover. Målet var nå Glassverket IFs anlegg sør i Drammen hvor det andre laget som holder til der, Åskollen FK skulle ta imot Kongsberg til kamp i fjerdedivisjon.
Ved ankomst stusset jeg litt på at det ikke så ut til å være noe særlig aktivitet, men etter litt research fant jeg ut at grunnen var at høstferieinnspurten hadde gjort bortelaget så forsinket i trafikken at avspark var utsatt ti minutter.
Til min store overraskelse møtte jeg også André og to andre banehoppere som viste seg å være Håkon og Silje der. Alltid hyggelig med nye bekjentskaper! Sammen stilte vi oss opp på klubbhusbalkongen og så de første minuttene av kampen derfra, før jeg la ut på en fotorunde for å få litt bilder fra ymse vinkler mens det ennå var litt dagslys som kunne hjelpe de spinkle flomlysene.
Med sine to ulike trøyedesign på spillerne (Noen spilte i rent gult og svart, noen i gulsvartstripet trøye) var det hjemmelaget som kom best i gang, og på corner tok ledelsen 1-0 i det niende minutt.
Gjestene hadde virket litt preget av forsinkelsen innledningsvis, men de ristet det raskt av seg, og i det trettende minutt kom utligningen, før de under to minutter senere hadde snudd kampen og nå ledet 1-2.
Mens det stadig ble mørkere rundt banen fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, lenge uten at de helt store sjansene dukket opp. Da hjemmelaget utlignet til 2-2 6-7 minutter før pause forventet jeg egentlig at dette kom til å stå seg til pause, men på overtid ga gjestenes keeper en retur på et frispark, og denne ble satt i mål til 3-2!
Etter pause fikk vi se et typisk eksempel på et dårlig tegn. En Åskollen-spiller i fullt firsprang fremover tok seg plutselig til låret, begynte å hinkehalte, og satte seg etterhvert ned. Han ble byttet ut, og må nok ha seg litt fri fra fotballen før han igjen kan gå på slike løp.
I det stoppeklokka mi viste 51:50 fikk vi for tredje gang i kampen et utligningsmål, og jeg var nå dum nok til å erklære at denne kampen virkelig levde. Joda, vi fikk nok noen fler sjanser, men vi knat femti frammøtte fikk ikke se flere mål, så da kampen endelig ble avblåst fikk lagene ett poeng hver med seg hjem, mens jeg måtte rydde i bilen for å få tilbudt de andre banehopperne skyss tilbake til hovedstaden.
Endelig var dagen alle i Buskerud har ventet på kommet: Seriespillet i breddefotballen kom tilbake! De fleste kampene i fjerdedivisjon skulle spilles fredag, men et par «tyvstarter» torsdag var satt opp, og deriblant en kamp vi var flere banehoppere som siklet etter. Samarbeidslaget Sande/Berger skulle starte sesongen med en kamp mot Åskollen på gressmatta på Berger, hvor det ikke hadde vært spilt seniorkamp så lenge noen kunne huske. Jeg og Anders hadde satt kursen gjennom en grusom kø på E18, men heldigvis beregnet nok tid til å likevel være framme i god tid før avspark.
Vel framme fikk vi se et nydelig anlegg i ei nydelig grend badet i sol. Det strømmet til folk fra alle kanter, her var det duket for folkefest! En kjapp telling viste at det var et solid tresifret antall tilskuere, både helt lokale og tilreisende fra fjern og nær. Mens sola sakte seg ned mot åsen bak banen fikk vi se hjemmelaget gang på gang komme til enorme sjanser på den nyfriserte gressmatta, uten at de klarte å omsette noen av disse til mål.
Etter en knapp halvtimes spill kom første mulighet for hjemmefansen å juble, men jubelen ble kortvarig da assistentdommeren (sannsynligvis korrekt) hadde flagget oppe for offside, og det sto fortsatt 0-0, noe som sto seg helt fram til pause.
I pausen fikk jeg høre at mens Sande/Berger hadde spilt et par treningskamper (bl.a. denne) og trent godt inn mot sesongstart hadde de tigerstripete fra Åskollen kun hatt én trening i sesongoppkjøringen. Jeg var svært spent på hvordan dette ville slå ut utover i kampen.
Det var tydelig at begge lag hadde ambisjoner for sesongen, og det var tidvis litt dårlig stemning ute på banen, uten at det noen gang gikk over styr. Dårlig stemning ble det derimot ikke hos hjemmelaget og deres supportere da et hjørnespark i det 64. minutt ble stanget i mål til 1-0!
Etter scoringa virket det dog som om rødtrøyene ble litt feige. Man la seg mer bakpå, og der man lenge hadde mer eller mindre kontrollert kampen kom nå Åskollen til fler og fler sjanser. Det begynte også å spre seg en del frustrasjon innad i laget, og det kom nå og da til direkte munnhuggeri mellom lagkameratene, tross at man fikk til blant annet et forsøk på å score årets mål på et kanonskudd fra 30 meter som strøk like utenfor stolpen. Samtidig så vi at flere begynte å merke at det var lenge siden sist de spilte en tellende kamp, og måtte tøyes litt før de kunne spille videre.
Frustrasjonen ga seg etterhvert, og Sande/Berger kom med ti minutter igjen til en ENORM sjanse, men også denne ble misbrukt, og da gikk det like etter som det måtte. Dommeren mente han så noe ureglementert i sekstenmeterfeltet foran hjemmelagets mål, og keeper fikk gult kort, og det ble pekt på straffemerket. Jeg sto i motsatt ende av banen, og så ikke veldig godt hva som skjedde, men fikk høre fra flere andre at han som «ble felt» bare skled, og at det aldri var noen kontakt som burde gitt straffespark. Kontakt eller ikke, dommeren dømte straffe, og denne ble satt i mål til 1-1 i det klokka mi viste 83:40.
Resten av kampen forløp uten de helt store sjansene, men det var tydelig at det var flere som var uenig i dommerens avgjørelse ti minutter tidligere da kampen var blåst av. Litt etter at fløyta hadde gått for det vi trodde var siste gang blåste dommeren på nytt, og viste det gule kortet til en som antagelig hadde kranglet litt for mye på det som hadde skjedd. Det endte uansett med ett poeng til hvert lag, og antagelig en hel del notater på blokka til dommerveilederen som var tilstede.
