Søndag, og eliteserierunde! Etter å ha startet dagen med et lite besøk hos NRK dro jeg hjem og fulgte med på Ulf-Johnnys jakt på toget. Forza Tromsø hadde nemlig planlagt å ta felles tog fra Oslo til Drammen, og Kårviks store sønn skulle lande på Gardermoen litt i siste liten for å rekke dette. På mystisk vis gikk dette bra, og mens de ivrige toget til Buskeruds hovedstad for å pumpe opp stemninga litt laget jeg litt trashfood før jeg plukket opp Marita og fulgte etter vestover. Etter å ha sluppet henne av ved samlingspuben kjørte jeg til stadion og parkerte før jeg tuslet ned til puben selv akkurat tidsnok for å bli med i samlet tog opp til stadion igjen. Det var klart for eliteseriekamp mellom Strømsgodset og Tromsø.
Det hadde vært mobilisert voldsomt i Tromsø foran denne kampen, og det var en svært solid gjeng som hadde kommet sørover til helga. Etter å ha forsert sikkerhetskontrollen gjorde vi klart alt utstyret (Etter at Håkon hadde måttet jogge tilbake på puben for å hente en bag med flagg og bannere som Noen™ hadde klart å la ligge igjen der).
Vel, til kampstart var alt utstyret på plass, og det ble raskt klart at sikkerhetskontrollen på vei inn til bortefeltet hadde vært noe utilstrekkelig. Noen skummelt utseende typer dro fram blussene, og kampstarten ble akkompagnert av lys, røyk, og en «Tromsø på tur»-tifo.
Det som skjedde ute på kunstgresset i første omgang ble egentlig litt antiklimaktisk med så bra trøkk fra tribuna. Et sjansefattig oppgjør, som var hårfint mer givende å følge med på enn hva forrige kamp på østlandet hadde vært. Litt urovekkende var det dog at Godset tok mer og mer over, men da det ble pause sto det fortsatt 0-0.
Etter et lite kvarter var vi igjen i gang, og «Gutan» virka nå litt mer på hugget igjen, samtidig som vi på tribuneplass fortsatte å trøkke til. En liten tekstbannertifo med referanse til fjorårets supporterkamp på Alfheim ble vist fram, og noen hadde alt trukket i baris.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen skulle det plutselig ble langt fler som rev av seg klærne! Nyervervelsen Yaw Paintsil trykket ballen i mål, og i de ville scenene som fant sted etterpå ble jeg både skåldet i kaffe og svidd i skalpen av brennende konfetti (Hvem var geniet som fant ut at konfetti og pyro var en god kombinasjon?), før et branntilløp i en sinkbøtte måtte tas hånd om. 0-1!
Resten av kampen ble ikke uventet en kamp litt med ryggen mot veggen, men med en om jeg skal si det selv massiv støtte fra tribunen klarte de rødhvite jobben, så da dommeren endelig blåste av kampen hadde TIL igjen tatt en trepoenger på bortebane, og Forza Tromsø hadde vist at de virkelig er i stand til å gjøre store ting også borte.
Etter en fin liten kjøretur fra dagens første kamp kom jeg fram til Tveit nordøst i Kristiansand kommune. Jeg parkerte, ble sittende i bilen ei stund for å få mest mulig strøm på mobilen, og så tuslet jeg inn på et avgjerdet område med flere idrettsanlegg, deriblant en fullstørrelse kunstgressbane hvor det straks skulle være sjettedivisjonskamp mellom Just 2 og Solbygg.
Jeg ble like etter ankomst gjenkjent av bortelagets trener, som husket at jeg hadde sett dem spille kamp i 2019. Han kunne fortelle at 2023-versjonen av laget var en helt annen enn det man hadde sett i 2019, og at det var et svært ungt mannskap han mønstret i dag.
I god breddefotball-stil var det litt uro rundt ulike draktleverandører i hjemmelagets tropp, men da lagene gjorde seg klare for kamp så det ut som om også målvakten hadde fått på seg trøye fra samme produsent som resten av laget.
Å velge et sted å stå for å se kampen var ikke bare lett. Jeg kunne velge mellom å stå på skyggesiden av banen hvor det var fine fotoforhold med sola i ryggen, men bikkjekaldt i den sure vinden; eller å sto i solskinnet hvor det var godt og varmt, men helt umulig å få tatt gode bilder. Løsningen ble å bevege ganske mye på seg, så jeg fikk varmet skrotten litt mellom fotosessionene.
Jeg hadde da jeg kom merka at kunstgresset kjentes litt merkelig ut, og det ble raskt tydelig for meg at det syntes spillerne også. Begge lags karer skled til stadighet på ræv i situasjoner hvor det normalt ikke skulle vært noen grunn til å gjøre det, men jeg syntes kanskje gjestene ble et lite hakk mer preget av dette enn vertskapet. Utenom akkurat dette var det et flott anlegg Tveit IL hadde her, og som altså både Just og en rekke andre klubber var henvist til å bruke hele eller deler av årets sesong.
I det 13. minutt fikk vi kampens første scoring, og det var vertskapet i sine grønne trøyer som kunne juble for å ha tatt ledelsen. Flere scoringer fikk vi ikke før hvilen, men det var uten tvil fortjent med 1-0-ledelse da lagene tok pause, for hjemmelaget hadde absolutt virket kvassest.
Jeg slo av en prat med dommeren i pausen, og han hadde observert det samme som meg hva gjaldt fotfestet på kunstgressmatta. Jeg fortalte ham litt om groundhoppingen min, og han kunne fortelle om sin dommerkarriere, som startet i den relativt modne alder av 45. Han hadde også vært med i et innslag på TV2 for noen år siden.
Etter pause hadde Solbygg tydeligvis bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp. De blåkledde var nå mye mer involvert i spillet enn de hadde vært før pause, men lenge så det ut til at dette skulle bli en sånn kamp hvor det var helt umulig å få scoret.
Til alt hell for gjestene klarte heller ikke vertskapet å øke sin ledelse, og dermed ble det faktisk en utligning da det endelig lyktes for bortelaget i det 83. minutt. Det viste seg at flesteparten av de omlag 15 frammøtte var bortesupportere, og jubelen formelig sto i taket da 1-1 gikk inn.
Begge lag var naturlig nok svært interesserte i å få ta med seg en seier hjem fra Solsletta, som banen het, så sluttminuttene ble nå ganske intense. Tross høy temperatur (bortsett fra i skyggen), så endte kampen etter noen minutters overtid 1-1, og jeg kunne fornøyd sette kursen nordøstover på E18 igjen.
Lørdag og tidlig opp for å komme meg på halvlangtur. Hoppet i bilen etter å ha smurt meg et arsenal med polarbröd med falukorv, og satte kursen sørvestover. Kom etterhvert fram til Fevik, hvor jeg ikke hadde fått andre tips enn ferskvaredisken på Meny for lunsj, så jeg parkerte heller ved stadion hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Express og Hisøy, og gikk og hilste på hjemmelagets daglige leder Magne.
«Vent litt,», sier nå kanskje faste lesere av bloggen, «Fevik har du da besøkt før?» Joda, det stemmer at jeg var der i 2021, men denne gangen benyttet jeg anledningen til å krysse av et besøk på kunstgressbanen like ved gressbanen jeg så kamp på da. Jeg var ute i god tid, men etter litt venting ble det endelig kamp, og fra dagens nordnorske dommer blåste i gang oppgjøret tok det bare vel ett minutt før Express fikk frispark like utenfor sekstenmeteren, og ganske nøyaktig etter nitti sekunder ble frisparket blåst i mål til 1-0.
Apropos blåst i mål. Dette var på ingen måte et tilfeldig ordvalg. Det var en voldsom vind på Sørlandet denne lørdagen, og blant annet hadde en stund før kampstart stativet med automatkameraet blåst over ende så det ikke ble noen filming av dagens kamp. Vinden påvirket tidvis også spillet noe, uten at den på noe vis kan ilegges skylden for at vi like før det var spilt 7 minutter fikk en ny scoring, så det sto 2-0.
Hjemmelaget fortsatte å ha relativt god kontroll på det som skjedde, og de nær 150 frammøtte tilskuerne fikk se flere gode sjanser, før ledelsen økte til 3-0 i det 34. minutt. Et par minutter før pause kom så 4-0, etter litt akrobatikk i feltet, og da dommeren sendte spillerne i garderoben virket det rimelig klart at dette var avgjort.
Jeg hadde som sagt droppa å finne noe lunsj ved ankomst til Fevik, så pausen ble benyttet til å forsere kioskkøen og få tak i et par vafler. I køen var det for øvrig tidvis ville tilstander etter at det ble kjent blant de yngste som sto der at det ble delt ut gratis is!
Da kampen igjen startet tok det på ny ganske nøyaktig 90 sekunder før vi fikk en scoring, og igjen var det i målet på sjøsiden nettmaskene strakte seg ut. 4-1, og kanskje et lite håp om en opphenting for de grønnkledde?
Joda, bortelaget hadde ballen mye mer enn de hadde hatt i første omgang, men vertskapets ledelse virket aldri truet. Da så 5-1 kom vel ti minutter før slutt var det absolutt null spenning igjen. Det hadde vært en del smeller som tok litt tid å behandle underveis, så det ble lagt til fem høyst unødvendige minutters tilleggstid før dommeren endelig blåste av og Express kunne feire en fortjent seier.
Selv hastet jeg mot bilen, og kjørte videre mot neste kamp mens jeg spiste resten av matpakka.
Ukas arbeid var over, og etter en bedre middag satt jeg og så på snooker da jeg plutselig merket at kampen jeg hadde tenkt meg på var 1900 og ikke 1930 som jeg av noen grunn hadde fått for meg. Plutselig hadde jeg det travelt, og skyndte meg ned til bilen og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Etter en frustrerende periode kom jeg meg endelig forbi en spansk bobil som syntes tunneler var så skumle at man ikke kunne kjøre mer enn 50 i dem, og litt senere enn planlagt, men fortsatt i god tid før kampstart var jeg framme i Tyristrand hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Tyristubben og Glassverket.
Jeg hadde bare akkurat stilt meg opp ved banekanten da Tyristubbens trener kom bort og hilste på meg før han forsvant inn i garderoben. Etterhvert kom lagene og dommerne tilbake, det ble hilst og tatt myntkast, og så var det klart for fotballkamp with a view. Utsikten fra banen utover Tyrifjorden var virkelig flott, iallfall nå før løvet spretter ut på trærne.
Hjemmelaget startet klart best, men etterhvert kjempet gjestene fra Drammen seg inn i det, så da vi passerte et kvarter spilt hadde det sett under ett så langt vært ganske jevnt. Det var nå «stubben»s tur til å ha en god periode, og like før det var spilt 17 minutter kom de gulblå til et strålende angrep som endte med scoring og 1-0.
Bare fem minutter senere ble det igjen jubel blant flesteparten av de rundt 60 fremmøtte. Etter at en Tyristubben-spiller ble felt foran mål pekte dommeren på straffemerket, og like etterpå sto det 2-0.
Glassverket ble etter dette sluppet litt mer inn i kampen igjen, men likevel føltes det som om det kom litt ut av det blå da et skudd snek seg inn ved stolperota i det 29. minutt, og det sto 2-1. Videre i omgangen føltes det som om 2-2 skulle være rett rundt hjørnet, men vertskapets forsvar og målvakt sørget for at ingen baller passerte streken. Jubelen var derfor stor da 3-1 kom et par minutter før pause, og dette var også stillinga da lagene gikk i garderoben for en liten prat.
Selv inntok jeg kiosken, hvor det viste seg at hun som solgte vafler (som for øvrig var veldig veldig gode!) hadde hørt meg radiosporten forrige helg, og det hadde vært stor enighet i bilen om at jeg kom sikkert aldri til å besøke Tyristrand. Så feil kan man ta!
Andre omgang skulle vise seg å bli ganske enveiskjørt. Hjemmelaget hadde helt mistet det fine trøkket de hadde hatt i store deler av førsteomgangen, og gjestene presset voldsomt på for å redusere avstanden. De slet likevel voldsomt med å true ledelsen, til stor glede for publikum hvor det var dukket opp en fyr med et trykklufthorn som etter litt innledende motvilje fra eieren («Detta skal vare ut sesongen» utbrøt han da noen ville at han skulle tute) etterhvert stadig vekk ble brukt.
Glassverkets press fortsatte, men de klarte ikke å overliste Tyristubben i åpent spill. Jeg hadde nesten begynt å tro at vi skulle få se en ledelse som ble berget helt inn, da 3-2 plutselig kom på et frispark i det 77. minutt.
Stemninga ble mot slutten av kampen dårligere og dårligere ute på kunstgresset. Glassverket-spillerne følte at dommeren ikke gjorde nok for å få Tyristubbens spillere til å sette i gang igjen når ballen hadde vært ute av spill, og begge lag var også under middels fornøyde med noen av dommerens avgjørelser. For mine nøytrale øyne virket nok dommertrioen å stort sett gjøre en god jobb, så her var det flere som burde tatt seg en bolle.
I det siste ordinære spilleminutt fikk så Glassverket igjen frispark, men denne gangen fra ganske mye lenger hold enn det forrige de hadde scoret på. Ballen ble sendt avgårde, og skiftet retning i en uheldig forsvarsspiller som prøvde å klarere. Dette fintet keeper helt ut, og gjestene kunne juble som gale for å ha utlignet til 3-3!
Det ble lagt til ganske mye tid, men da dommeren til slutt blåste av kampen var det ikke blitt scoret flere mål, og mens spillerne takket hverandre for kampen tok jeg korteste vei tilbake til hovedstaden.
Etter en svært vårlig følelse forrige uke hadde vinteren gjort en retur på Østlandet etter helga. Kampen jeg egentlig hadde tenkt å dra på denne tirsdagskvelden ble derfor avlyst, og jeg måtte sjekke terminlistene etter andre muligheter. Etter å ha brukt facebook for å få bekreftet at det kom til å bli spilt kamp på Skoppum satte jeg derfor kursen sørvestover, og etter å ha funnet et overraskende fint vær i Vestfold tok jeg plass klar for å se sjettedivisjonsoppgjøret mellom Skoppum og Fevang.
Jeg forsikret meg ved ankomst om at kiosken kom til å ha åpent hele kampen, og tok deretter plass på den flotte lille tribuna ved kunstgressbanen. På anlegget var det også et stort gressfelt, men ettersom det nå rant en bekk nedover veien og inn på gresset mistenker jeg at det ennå er noen uker til det blir spillbare forhold der. På kunstgresset var det forsåvidt fine forhold, men ganske store og helt ferske snøskavler langs den ene langsida avslørte at her var det lagt ned mye innsats for å sikre at kampen lot seg gjennomføre etter snøfallet som hadde vært.
Da avspark nærmet seg kommanderte dommeren gjestene til å ta av seg overtrekksvestene sine. De blå- og hvitstripete draktene til hjemmelaget var ifølge ham mer enn nok forskjellige fra bortelagets svart- og hvitstripete.
Skoppum gjorde seg deretter klare til å ta avspark, og da dommeren blåste skjedde det … ingenting. Det tok sikkert to sekunder uten at han som sto ved siden av ballen rørte den, og plutselig løp en lagkamerat av ham fram og kælka ballen framover. Tanken var nok at man med fullklaff kunne klare å hamre den rett i mål, men da må det nok utføres bedre enn det ble gjort her i dag, for det eneste man her oppnådde var at gjestene overtok ballen.
Det ble raskt klart at dette kom til å bli et tøft (men på ingen måte ufint) oppgjør. Begge lag hadde en del ganske kraftige karer på banen, som ikke var redde for å bruke verken muskler eller generell kroppsmasse til sin fordel. Det var likevel hjemmelaget som i den dalende kveldssola etterhvert opparbeidet seg et lite overtak, og da 1-0 kom etter et drøyt kvarters spill føltes det absolutt ikke ufortjent.
Om scoringa føltes fortjent da den kom, så ble ikke følelsen mindre utover i omgangen. De blåhvite tok mer og mer over, og det aller meste handlet om når de skulle få sin neste scoring. Tross dominansen, flere scoringer ble det ikke før pause, og det sto fortsatt 1-0 da dommeren ga spillerne en pust i bakken.
Jeg hastet avgårde mot klubbhuset hvor kiosken var, da dette lå et lite stykke unna banen. Jeg kjøpte der en helt fremragende vaffel, som dersom den hadde vært stekt i 45 sekunder mer hadde vært helt oppe og luktet på norgestoppen. Jeg rakk så akkurat tilbake til banen før det igjen ble gjort klart for en omgang med fotball.
Fevang var nå mye mer med på notene enn de hadde vært den siste halvtimen før pause, men hjemmelagets målvakt ble likevel ikke satt på de helt store prøvene. Skoppum virket rett og slett å ha rimelig god kontroll, tross at de bare hadde en ettmålsledelse. Kampen var fortsatt ganske tøff med flere harde men faire taklinger, og de få gangene man passerte den ganske høye lista dommeren hadde lagt, så var det ikke så veldig mange protester. Litt klaging ble det jo innimellom, men da hadde mannen med NFF-logoen på brystet langt lavere terskel enn han hadde for harde taklinger.
Med litt under et kvarter igjen av kampen kom så avgjørelsen. Et skudd fra litt distanse gikk i mål, og vips ledet vertskapet 2-0.
Like etter kom også flomlysene på, så vi faktisk fikk sett de siste ti minuttene av kampen, uten at det var så veldig mye som skjedde som var verdt å se. Skoppum brente en megasjanse, og så var det over med 2-0 i dommerens bok.
Jeg inntok igjen min trofaste Subaru og foretok en begivenhetsløs kjøretur tilbake til hovedstaden, mens Skoppum-spillerne feiret seieren ute på kunstgresset.
Etter den korte turen fra dagens første kamp svingte jeg etter en kort pitstop på ICA inn på parkeringa utenfor Skarsjövallen i skogkanten utafor Ljungskile. Etter å ha fortært litt kjøtt og ost kledde jeg så på meg litt mer ull, og tuslet inn for å se «ettan»-kampen mellom Ljungskile og Ariana.
Ljungskile har en stolt fortid med en sesong på nittitallet og en på 2000-tallet på det øverste nivået i svensk fotball, noe som tydelig synes på anlegget her. I sør en mindre tribune foran garderobebygget med sitteplasser over det hele, og i nord en enorm tribune med ståplasser i begge endene og sittefelt på midten. Jeg hadde forhåndskjøpt sittebillett, og inntok etter en prat med 442 Radiosporten plassen. Det var såpass glissent på stadion at jeg innså at jeg lett kunne flytte meg litt rundt på arenaen underveis i kampen.
Hjemmesupporterne «Leguanerna» hadde hengt opp en rekke svære bannere foran sitt felt, og da det ble gjort klart til avspark ble en rekke røykbokser utløst, så det ble fylt med tykk grønn røyk under tribunetaket.
Det var såpass trekk i lufta at røyken raskt forsvant, og vi fikk se det som skjedde ute på en ganske vårlig gressmatte. Gjestene kom raskt i angrep, vant et hjørnespark, og med 3:20 på stadionuret sto det 0-1!
Oppildnet av synging om både Conference League-seier og OL-gull(!) kom dog hjemmelaget tilbake, og rett etter at det var spilt 11 minutter kom utligningen. Stor jubel hos de grønne!
Kampen fortsatte å bølge fram og tilbake, og nærmest å ta ledelsen var kanskje hjemmelaget på en kontring hvor det så helt utrolig ut at de ikke klarte å overliste Malmö-lagets målvakt.
Like før pause kom det melding om at eier av en Volvo med registreringsnummer RPF 841 måtte flytte den da den var feilparkert, og bilførerens «walk of shame» mot parkeringsplassen ble ledsaget av «Flytta bilen allez allez» fra supporterne. Scoringer fikk vi derimot ikke, og det sto fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben.
Spent gikk jeg mot kiosken da det ble pause, og til min store glede fikk jeg bekreftet at her gikk det an å handle med kontanter! Dette måtte feires med en dobbel korv i brød!
Andre omgang startet, og det ble opplyst at dagens tilskuertall var 287. Et lite stykke unna rekorden fra siste Allsvenskan-sesong i 2008, da 7128 personer kom for å se oppgjøret mot IFK Göteborg! Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan trafikkforholdene på den smale veien opp til stadion må ha vært den gangen.
Litt inn i omgangen strammet gjestene skruen noen hakk, og i det 56. minutt kom 1-2, før vi knapt ti minutter senere også fikk 1-3. Nå våknet faktisk noen som viste seg å være bortesupportere!
Det så nå ganske stygt ut for hjemmelaget, men bare tre-fire minutter etter forrige mål fikk vi nok en redusering, så med 2-3 var det virkelig håp om å klare å karre til seg minst ett poeng fra denne kampen. Da klokka passerte 90 minutter ble det signalisert fire tillagte minutter, men tross intense forsøk på å få den etterlengtete utligningen ville det seg ikke, så da dommeren til slutt blåste av kampen måtte man skuffet innse at det ble tap.
Jeg forserte veien nedover mot E6, og ledsaget av eliteserierunden på NRK Sport gikk turen tilbake til Oslo som en lek, og jeg kunne etter å ha fått parkert endelig spise maten jeg hadde tenkt å starte dagen med.
Etter å ha drøyd søndagsmorgenen litt lenger enn planlagt ble egg&bacon-frokosten utsatt til kvelds, og jeg hoppet etter to skiver med leverpostei i bilen og suste sørover på E6. Etter et par timer kom jeg til Uddevalla, svingte av og fant etterhvert fram til Undavallen, en arena jeg har sett utallige ganger fra E6, og nå altså skulle besøke for å se kamp på for første gang i forbindelse med division 2-matchen mellom Herrestad og Torslanda.
Arenaen var på forhånd annonsert som kontantfri, men jeg hadde klart å få lovnader på Messenger om at så lenge jeg hadde svenske kontanter skulle det gå greit å få betalt inngangsbilletten uten Swish. Etter å ha parkert viste dette seg å stemme, og jeg fikk etter å ha gitt fra meg en hundrelapp utlevert et enkelt kampprogram. Jeg gikk inn og kikka meg litt rundt på anlegget som hadde en tribune med seter, en litt vaklevoren tribune uten seter, og en lang enkeltrad med seter, alt på samme side motsatt fra innbytterbenkene. Jeg hilste også på Herrestads styreleder, som hadde hørt rykter om at det var norrbaggar på besøk. Da kampstart nærmet seg så jeg at André også sjekket inn i Futbology-appen, men jeg så ham ikke noen steder.
Kampen var iallfall sparket i gang, og innledningsvis kom begge lagene til noen halvsjanser foran et publikum som ikke kan ha vært langt unna 150 personer. Spillet endret seg etterhvert noe, og sjansene sluttet å komme. Heldigvis dukket André opp etter å ha virret rundt andre steder på stadion, så jeg fikk noen å konversere med utover i en stort sett ganske kjedelig omgang. 0-0 sto seg til pause.
André hadde alt prøvd seg på kiosken, hvor det viste seg å ikke være mulig å betale på annen måte enn med Swish, så vi ble stående i ro på kortsida hvor vi hadde flytta oss i den sure vinden. Jeg angra sårt på at jeg ikke hadde sett mer på kalenderen enn på værvarselet da jeg kledde på meg, men trøsta meg med at jeg hadde en ullgenser og et par ullsokker som lå i bilen og venta på meg til etterpå.
Andre omgang kom i gang, og vi fikk se mye av det samme som før pause. André begynte å bekymre seg om hans rekke uten målløse kamper skulle ryke (Jeg var ikke SÅ bekymret siden mi rekke bare var ei uke gammel). Så, helt på tampen av kampen smalt det plutselig. Torslanda hadde kanskje hatt litt overtak fra 80 minutter og ut, og i det 88. minutt lyktes det endelig for de rødkledde. 0-1, og stor jubel fra de tilreisende fra Hisingen.
Etter noen hektiske overtidsminutter hvor jeg tidvis var bekymret for om Torslanda-treneren skulle få hjerteinfarkt i sine forsøk på å få spillerne sine til å være smarte og kyniske. Hvor smarte og kyniske de faktisk klarte å være skal være usagt, men likevel holdt ledelsen til dommeren blåste av kampen. Hjemmelagets menn lå utslått utover kunstgresset, mens rødtrøyene jublet.
Jeg takket André for selskapet og sendte ham nordover igjen for å se eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Odd (Oisann, der røk visst målrekka di likevel, André), mens jeg selv tok den korte turen over Uddevallabron for å se nok en kamp.
Etter å ha returnert fra en jobbreise med Kielferga kjente jeg et intenst behov for en dupp, så det ble ingen langtur denne lørdagen. Da jeg våknet innså jeg at kampen jeg vurderte å dra på starta to og ikke tre, så da var det bare å haste avgårde ut døra. Etter en kort kjøretur kom jeg til Marikollen, og fikk parkert akkurat i tide for å entre arenaen før fjerdedivisjonskampen Rælingen - Sørumsand.
Jeg kom altså fram en del senere enn jeg skulle likt å gjøre, men jeg rakk såvidt å hilse på brødrene Döpker og Jakub som hadde tatt turen for å besøke et nytt stadion, mens jeg selv hadde vært her én gang tidligere, helt tilbake i 2015.
Jeg fikk akkurat filmet en røykfylt innmarsj, før Lars kom bort til meg og fortalte at det muligens ville komme nye sjanser til å få groundhoppet banen på Åsvang. Dommeren var deretter skremmende effektiv med myntkastet, så det fikk jeg ikke dokumentert, og så var det klart for avspark.
Det første som skjedde etter at kampen ble sparket i gang var at en bilalarm på parkeringa begynte å ule, men denne ga seg heldigvis rimelig kjapt. Ute på kunstgresset tok gjestene raskt tak i kampen etter en innledende sjanse til vertskapet, og det var på ingen måte ufortjent da 0-1 kom rett før det var spilt ti minutter.
Mens jeg trasket rundt banen og tok omgivelsene i nærmere øyensyn fortsatte gjestene å styre kampen, men tross dette virket de ikke veldig målfarlige. I det flotte vårværet virket slalombakken like bak stadion nesten litt malplassert, men samtidig ga de snøfylte bakkene en helt unik bakgrunn til fotballen som svært mange nå satt og så på. (Deler av det gode besøket skyldtes nok at det hadde vært «Klubbens dag», med kamp for alle aldersbestemte lag tidligere på dagen, så flere av de fremmøtte var nok foreldre som hadde blitt igjen litt ekstra når de først var der.)
Bortsett fra scoringa var det få høydepunkter i første omgang, kanskje bortsett fra han som gikk rundt med en kurv full av hjemmebakte boller og delte ut. Både gratis inngang og gratis boller, hva for breddefotballparadis var det jeg var kommet til? For øvrig hadde jeg på runden også hilst på Blaker'n og Tommy, som også hadde tatt turen til Marikollen.
Etter å ha sirklet rundt banen litt slo jeg meg ned på tribuna sammen med Sören & Co, inntil det gikk opp for meg at det sikkert ble masse kø i kiosken i pausen, så jeg spratt opp for å slå køen. Mitt første syn der ble litt skuffelse, da det så ut til at burgergrillinga var avslutta, men jeg fant heldigvis ut at det var noen burgere igjen, og etterhvert fikk jeg også tak i salat og dressing, så da var det eneste kjipe at brødet var så tørt at man kunne brukt det til å redusere vannstanden i Øyeren ved behov.
Pausen kom, og det sto fortsatt 0-1. Jeg oppdaget plutselig at det var Daniel som var AD1, så jeg fikk hilst på ham også, før jeg fortsatte banehoppingspraten med de tre LSK-musketerer på tribuna. Andre omgang ble satt i gang, og Sørumsand scoret så kjapt at det ikke hadde gått opp for alle tilskuerne at det hadde vært sidebytte. 0-2.
Resten av andreomgangen ble ganske antiklimaktisk. Det mest spennende som skjedde var kanskje at noen unger hadde vannkrig på nabobanen, et sikkert vårtegn. Ute på den banen hvor det var fotballkamp hadde Sørumsand stort sett kontroll, mens Rælingen virket litt hjelpeløse. Kampen endte dermed 0-2, og både jeg og Espen fikk trusler om utestengelse fra stadion siden RFK alltid tapte når en eller begge av oss var tilstede.
På en kveld der de nærmeste mulighetene for nye baner var i Åmål eller Kristiansand, så valgte jeg heller å sette kursen til sørenden av Groruddalen. På plass utenfor Bryn kunstgress var det første jeg så Frode Lia som løp rundt på banen med høye kneløft, så her var alt klart for fjerdedivisjonskamp mellom hans hjertebarn Christiania BK og Union Carl Berner.
Jeg møtte deretter den gamle Stålkam.-keeperen Erik, som faktisk var spilleberettiget for UCB, men var skadet nå. Det ble også slått av en liten prat med tidligere nevnte Frode, før lagene tok en svipptur i garderoben. Pga Ramadan var det flere av spillerne på hjemmelaget som fastet, og da klokka nærmet seg kvart over og de ennå ikke hadde kommet ut av garderoben må jeg innrømme at jeg mistenkte at her prøvde man å skaffe seg så kort tid uten næring som mulig før det var avtalt en kort spise- og drikkepause etter en drøy halvtime.
Kampen kom i gang et par minutter forsinket, og innledningsvis vekslet lagene litt på å ha gode perioder, før jeg syntes de sortkledde fra gamlebyen begynte å feste et lite grep rundt det som skjedde ute på kunstgresset. De tre syngende Union-supporterne prøvde å få sine hvitkledde helter gira opp, men da det annonserte fastebruddet kom sto det fortsatt 0-0.
Om det var maten som gjorde utslaget vet jeg ikke, men bare noen få minutter etterpå fikk CBK et frispark som var svært nær å bli til mål, og så fikk de i det 37. minutt et hjørnespark som ble stusset i mål til 1-0.
Om angrepet hadde våknet kunne det virke som om forsvaret hadde sovnet, for fra den første scoringen tok det ganske nøyaktig 90 sekunder før det sto 1-1 etter et fint angrep fra gutta fra Carl Berner. Vi var like langt, tross at hjemmelagets spillere og støtteapparat var i harnisk fordi de mente det skulle vært dømt offside.
1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter ble ballen på ny satt i spill. Etter utligningen i første omgang hadde det vært bortelaget som virket farligst, og dette kampbildet fortsatte i høy grad inn i andre halvdel av kampen. Unionistene klarte likevel ikke å utnytte overtaket til å score, samtidig som heller ikke vertskapet lyktes på sine muligheter.
I det 73. minutt kom det så endelig et mål igjen, og denne gangen var det gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 1-2. Ikke lenge etter ble ballen etter et hjørnespark fra CBK kriget inn i målet, og plutselig var det uavgjort igjen, denne gangen 2-2.
Jeg syntes inn mot sluttminuttene at det var UCB som virket farligst, men de så ikke ut til å være i stand til å overrumple de bakre rekker hos Christiania. Samtidig så jeg med forskrekkelse på at det stadig ble tatt sjanser av et kaliber jeg definitivt ville prøvd å unngå i samme situasjon. Det må da være bedre å safe inn ett poeng enn å tape alle tre?
Rett før full tid kom så en kontroversiell situasjon. Etter en kort corner ble han som prøvde å spille seg innover mot mål felt, og alle Christiania-spillerne og alle på benken ropte ut i sinne. Dette måtte da være straffespark? Dommeren var klinkende klar på at det var det ikke, og jeg må innrømme at mine videobilder fra situasjonen ser ut til å støtte denne avgjørelsen.
Om hoveddommer var upopulær hos hjemmelaget, så sto ikke assistenten hans noe særlig høyere i kurs hos gjestene. De hvitkledde klarte å få ballen i mål, men flagget var hevet, og dommeren var enig. Målet ble annullert, og Christiania prøvde febrilsk å sette i gang tidlig og utnytte at Union-spillerne var mer opptatt av å kjefte/klage enn å spille fotball. Dommeren tillot ikke dette, og spillet ble satt i gang med begge lag i balanse.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende 2-2, men plutselig, godt inn i overtiden lyktes Union Carl Berner med å få ballen i mål uten at det ble vinket verken for offside eller noe annet. 2-3, og da dommeren blåste av like etter måtte hjemmelagets karer skuffet innse at det ikke ble noen poeng i kveld, mens gjestene kunne feire som gale.
