Etter å ha forlatt stadion i Grums gikk ferden nordover langs E45, og etter vel førti minutter kom vi fram til dagens andre destinasjon. Etter å ha trålet gjennom sentrum på jakt etter en butikk (Vi fant ingen) inntok vi et nydelig lite stadion, hvor det attpåtil gikk fint å betale med kontanter for å slippe inn. Akkompagnert av duften av en rykende grill var vi nå klare for å se kamp på nivå sju mellom Ämtervik og Hertzöga 2.
På grillen var det hamburgere i kjømda, så jeg og André holdt oss i dette området fram til kampen var i gang. Vi hadde sett i Futbology-appen at det var noen tyskere på plass, så da André så en fyr med Hansa Rostock-genser skjønte vi at dette var Ulf som er den med flest registrerte kamper med dette nokså utskjelte laget. Det dukket også opp noen fler etterhvert, men dem så vi dessverre ikke noe til blant de rundt 100 frammøtte.
Vi fikk etterhvert skaffet oss hver vår svært gode hamburger, noe som var svært etterlengtet etter en lang dag med lite annet enn flytende føde. Vi startet deretter å bevege oss rundt banen, og fikk etter en drøy halvtime se hjemmelaget ta ledelsen 1-0 etter et frispark.
1-0 sto seg til pause, og vi så fram til flere mål i andre omgang. Det skulle dessverre vise seg at slik ble det ikke. Hjemmelaget virket svært så komfortable med ettmålsledelsen de hadde skaffet seg, og gjestene klarte ikke å trenge gjennom rødtrøyenes forsvar.
Noen skadesituasjoner samt store mengder drøying av tid medførte at sluttsignalet lot vente på seg til min stoppeklokka var nærmere tolv minutter på overtid, men da dommeren endelig blåste for siste gang sto det fortsatt 1-0. Ämtervik kunne dermed feire tre poeng inn mot sommerferien.
Jeg satte kursen tilbake mot Töcksfors for å gjenforene min passasjer med bilen hans, og kom meg deretter trygt tilbake til hovedstaden etter en svært vellykket groundhoppingdag.
For å ferdigstille ei strålende groundhoppinghelg hadde jeg denne søndagen sett meg ut to kamper i vårt nest nærmeste ferieland, Sverige. Jeg satte derfor kursen mot Töcksfors, hvor jeg etter å ha fylt bagasjerommet med vaniljecola plukket opp André og vi sammen fortsatte østover. Etter en drøy times kjøring ankom vi vår destinasjon, og inntok arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå åtte mellom andrelagene til Grums og Råtorp.
Morsomt nok hadde jeg sett begge disse lagene i aksjon tidligere, men her i Grums hadde jeg altså aldri vært på kamp. Bak en ganske så generisk kunstgressbane lå det en liten jordvoll med et lite bygg oppå, og når man entret denne fikk man se en finfin gressbane med en litt sliten grusløpebane rundt. På motsatt side lå en liten tribune i skogkanten, så her var det virkelig duket for en flott dag. Dessverre, siden dette var en kamp mellom to andrelag ble det nok langtfra noen folkefest, men vi så likevel fram til en forhåpentligvis målrik og spennende kamp.
Det skulle vise seg at vi bare kom til å få oppfylt ett av de to ønskene våre. Det gikk under to minutter før vi fikk første scoring, og vi ble da litt i villrede om hvilket av lagene det var som hadde tatt ledelsen. Det så nemlig veldig ut som om begge hadde samme logoer på brystkassa, så det virket som om Råtorp-spillerne hadde lånt Grums' bortedrakter. Først trodde vi det var Råtorp 2 som hadde scoret, men da det kom opp 1-0 på måltavla skjønte vi at det faktisk var hjemmelaget som nå ledet.
De hvitkledde, som vi etter hvert skjønte at faktisk var hjemmelaget, fortsatte å være klart best, men flere scoringer lot vente på seg. Da pausen kom sto det fortsatt 1-0, og ut fra hvor mange av de andre av de noenogtretti frammøte samlet seg skjønte vi at det var en kiosk tilgjengelig.
På vei mot kiosken for å skaffe noen forfriskninger kom andre omgang i gang, og nå gikk det enda kortere tid enn i første omgang før vi fikk en scoring, og det sto faktisk 2-0 etter ganske nøyaktig femten sekunders spill! 3-0 kom så to og et halvt minutt etter dette, og nå var det «no looking back» for Grums-laget.
I det 52. minutt kom 4-0 etter en situasjon hvor en av karene fra Klarälvens bredd fikk gult kort for protester fordi han mente det skulle vært dømt offside, og etter 66 minutter økte Grums 2 til 5-0. Rett før det var spilt 72 minutter ble så noe nedfallsfrukt etter et hjørnespark stanget inn til 6-0.
I sluttminuttene kom også 7-0 og 8-0, så den spenningen jeg hadde håpet på før avspark, den hadde jeg definitivt ikke sett mye til. På overtid havnet ballen faktisk enda en gang i nettet bak Råtorps målvakt, men denne gangen ble bortelaget reddet av en god offsideavgjørelse fra dommeren.
Kampen endte dermed 8-0, og det var bare å innta bilen for å dra videre til dagens neste reisemål.
Etter litt ellemelle for hvilken kamp jeg skulle dra på denne lørdagen endte jeg med å sette kursen sørvestover langs kysten. Etter noen timer kom jeg til Arendal, kryssa en bru, og parkerte rett ved fotballbanen. Jeg fant kjapt kiosken, hvor pølsene ikke var ferdige enda, men ellers var alt klart for fjerdedivisjonskamp mellom Trauma og Flekkefjord.
Rett før avspark fikk jeg sikret meg en dobbel wiener i brød, noe som var sårt tiltrengt etter den lange kjøreturen. Jeg fikk så se lagene starte ganske jevnt, mens jeg speidet etter Jostein som hadde sjekket inn i Futbology-appen, men ikke var noensteds å se. (Han var på politikk-sommerleir, og dukket etterhvert opp). Ellers kan det nevnes at dette var første gang jeg så noen av de involverte lagene i aksjon, så jeg var spent på hva som ville møte meg utover i kampen.
Gjestene hadde nok basert på tabellsituasjonen et lite favorittstempel foran dagens oppgjør, og tross den ganske jevne starten syntes jeg jeg ante et hakk høyere toppnivå hos de rødkledde. Det kom derfor som en liten overraskelse da det var hjemmelaget som etter vel seksten minutters spill kunne juble for å ha satt ballen i mål til 1-0!
Like etter scoringen fikk vi så en sjansebonanza av de sjeldne foran Flekkefjord-målet. Det var tydelig at vi befant oss i bibelbeltet, for det at ikke ledelsen ble doblet var simpelthen et mirakel! Etter dette tok det ikke lang tid før ting skjedde i motsatt ende av banen, og gjestene rett etter at omgangen var halvspilt hadde utlignet til 1-1. Mens de røde jublet var Traumas kaptein mildt sagt vred på sine forsvarsspillere som hadde latt en fot med en svart strømpe på snike seg inn mellom dem.
Kampen fortsatte å bølge fram og tilbake, og da pausen kom sto det fortsatt 1-1. Jeg spankulerte igjen bort til kiosken, og fikk bestilt meg en vaffel. Jeg fikk utlevert en som var så fersk fra vaffeljernet at jeg nesten ikke klarte å holde den, og da jeg spiste den innså jeg at dette helt klart var årsbeste på vaffelfronten. Å dra til Hove på fotballkamp og ikke spise «Traumavafler» er rett og slett en dødssynd!
Etter hvilen var det hjemmelaget i sine blå trøyer som kom klart best i gang, og det var absolutt fortjent da de i det 54. spilleminutt satte ballen i mål til 2-1.
Flekkefjord hadde likevel ikke gitt opp, og like før timen var spilt ble de tildelt et straffespark. Med en svært uerfaren keeper (Visstnok en sekstenårig utespiller som aldri hadde stått i mål før) mellom stengene hos Trauma var det forventet at en utligning skulle komme, men jaggu ble ikke straffen redda!
Like etterpå kom så en av kampens største kontroverser. Etter en hendelse på midtbanen fikk en Flekkefjord-spiller tildelt rødt kort, og etter hva jeg klarte å fange opp handlet dette om at han hadde utsatt en av sine medspillere for fare med en hodeløs takling. Det var nå svært mange svært opprørte mennesker fra Vest-Agder rundt bortelagets benk.
Med bare ti mann på banen ble det nå svært tungt for de tilreisende, og i det 66. minutt kunne hjemmelaget juble for det de trodde var 3-1-scoringen etter en corner, men etter litt dialog mellom hoved- og assistentdommer ble målet annullert for offside. Etter å ha sett litt på videoen min av det som skjedde tror jeg jeg skjønner hvorfor det ble annullert, og støtter faktisk dette ettersom selv om han som skjøt ballen ikke var offside, så var en lagkamerat av ham det, noe som gjorde at keeper ble trukket bort fra sentrum av målet før skuddet kom.
Hadde det ikke vært dårlig stemning fra før, når de røde ble sure for det røde kortet, så var det iallfall ille nå når de samme fortsatt var sure for det, og i tillegg hadde de blå blitt sure for annulleringen. Tross all surmulingen klarte hjemmelaget å fortsette å utnytte at de var en mann mer på banen, og etter vel 77 minutter av kampen satt endelig 3-1 i nettet.
Flekkefjord fortsatte likevel å jage scoring, og etter 85 minutter fikk de nok en gang tildelt et straffespark. Denne gangen klarte ikke målvakten å hindre scoring, og med 3-2 på tavla var alt duket for en svært spennende sluttspurt.
Det var nå liten tvil om at Trauma først og fremst hadde som mål å avverge flere scoringer, så veldig mye av spillet skjedde heretter foran målet i nordenden av banen, og omtrent i det vi gikk inn i overtiden skjedde det! Nok et straffespark til bortelaget! Da alt så ut til å være klart for at det skulle tas stormet en Trauma-spiller inn og skjøt ballen bort, noe som ga ham et veldig gult kort, noe jeg mistenker delvis var for å ødelegge konsentrasjonen for Flekkefjords straffeskytter, men også muligens for å skaffe seg litt tidligere sommerferie enn resten av laget.
Da en ny ball var på plass ble så straffen endelig tatt, og så skjedde det utrolige! Keeperdebutanten reddet også dette straffesparket!
I jubelscenene etter målet holdt Trauma på å gå på en smell da gjestene var lynkjappe med å ta hjørnesparket etter strafferedningen, men muligheten ble misbrukt, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 3-2.
Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, og høyst fortjent var det målvakten som sto i sentrum for feiringen. Gjestene var på sin side helt slått ut. Dette var en kamp de ikke hadde råd til å tape for å holde følge i opprykkskampen! Da jeg forlot banen og satte meg i bilen for å komme meg hjem igjen satt fortsatt en av de rødkledte midt ute på banen og selv hundre meter unna var det ingen tvil om hvor stor skuffelsen hans var.
For en god stund siden ble jeg tipset om at Hallingdal FK pga Landskappleiken måtte flytte en kamp bort fra sin hjemmebane på Gol, og at denne så ut til å bli spilt på Ål i stedet. Jeg hadde derfor planlagt langtur denne fredagskvelden, men plutselig kom det beskjed om at oppgjøret i stedet ville bli spilt på gressbanen i Nesbyen. Litt kjipt, da det neppe blir så mange fler muligheter til å se kamp i Ål, men Nesbyen har naturgress, og ikke veldig mange kamper berammet. Det ble derfor noe senere avreise, og etter å ha plukket opp Sören, Lars og Christian kom vi etter noen timers kjøring fram til åstedet for toppoppgjør i fjerdedivisjon mellom Hallingdal og Vestfossen.
Da vi kom fram ble vi først møtt av en solid regnbyge, men etterhvert våget vi oss ut av bilen, og hilste på HFK-ildsjel Eirik som selvsagt var på plass, sammen med godt over 200 andre hallingdøler. Kampen var som sagt et toppoppgjør, der det var hjemmelaget som lå øverst på tabellen, mens de tilreisende fra Eiker kom halsende etter. Før avspark fikk jeg også hilst på min gamle kjenning Knut Jakob som har forvillet seg fra Rana og nettopp hit til Nesbyen!
Ute på en kløverblomstprydet gressmatte var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, men det jevnet seg raskt ut, og så skjedde det egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Første omgangs definitive høydepunkt var da støtteapparatet til Vestfossen ble så sinte pga et manglende gult kort til en HFK-spiller som viljehandset at det var like før det kom røyk ut av ørene på dem.
Da det ble pause sto det altså fortsatt 0-0, og jeg gikk for å inspisere kiosken som var drevet av den lokale klubben Nesbyen IL. Organiseringen her kunne nok fort ha vært bedre, men vareutvalget var helt i toppklasse. I stedet for vafler var det nystekte sveleaktige lapper som ble solgt, og med syltetøy på var disse svært gode. Man kunne også kjøpe kanelboller fra et lokalt bakeri, som etter sigende var svært gode, men jeg valgte å stå over disse i dag.
Etter pause ble det raskt klart at hjemmelaget var mer enn fornøyde med ett poeng mot serietoeren i dag, mens gjestene ble mer og mer desperate etter poeng. Det var stort sett en god tone ute på gressmatta men Collina-kopien med fløyta fikk likevel en hel del å gjøre etter hvert.
En morsom situasjon i omgangen oppsto da et innlegg fra en presset hallingdøl gikk ut bak mål, og han kom med et helt sjanseløst krav om hjørnespark mot assistentdommeren like bak ham. Svaret han fikk var at dette aldri var noen corner, og AD presiserte at «Jeg er dum, men ikke så dum!»
Regnet som hadde kommet før avspark hadde heldigvis glimret med sitt fravær i andre omgang, men noe godvær vil nok ingen si at det var. Utover i kampen ble det en surere og surere vind, og det var svært lite denne sommerkvelden som tydet på at Nesbyen er landets varmeste sted. Jeg fant likevel ut at så lenge nedbøren holdt seg unna hadde vi lite å klage over.
Etter noen intense overtidsminutter ble så kampen blåst av. Det sto fortsatt 0-0, og frustrerte VIF-spillere måtte skuffet innse at de ikke hadde klart å utnytte sjansen til å ta innpå serielederen, mens hjemmelagets menn glade kunne ta sommerferie på tabelltoppen. Jeg sa takk for i dag til Knut Jakob som hadde kjøpt fem lodd for lite til å vinne et skjerf, før jeg og mine medsammensvorne igjen satte kursen tilbake mot hovedstaden.
Nok en kveld hadde jeg bestemt meg for en tur til Innlandet. Jeg forserte en fæl trafikk ut av Oslo, kjøpte en hamburger på Nebbenes, plukket opp Espen på Hamar, og kom så fram til en flott gressbane ved en liten vei oppi åsen bak Brumunddal. Her var det klart for sjettedivisjonskamp mellom Nybygda og Rena.
Jeg hadde jo tidligere både sett og planlagt å se Nybygda spille hjemmekamp, men den gangen jeg så dem var det på lånt bane nede i Brumunddal, mens forrige gang jeg planla tur til «Tundraen» ble kampen avlyst like før. Apropos kallenavnet til Nybygda stadion, i det varme sommerværet vi hadde i dag var det svært lite som minnet om tundra på Hedmarken!
Etter at jeg hadde hilst på både noen lokale og noen mindre lokale fremmøtte kom kampen i gang, og innledningsvis bølget spillet fram og tilbake. Heldigvis ble det varme været ledsaget av en deilig svalende vind, og etter at jeg beveget meg over til skyggeland på vestsida av banen ble det virkelig behagelig å se på kampen.
Vi hadde såvidt passert 20 spilte minutter da hjemmelaget fikk kveldens første scoring, og like etterpå ga dommeren spillerne en etterlengtet drikkepause. Med litt bedring i væskebalansen fortsatte kampen mye i samme spor som før, og begge lag kom til noen mer eller mindre kurante sjanser.
Vi måtte likevel vente helt til det var spilt 38 minutter før det igjen ble scoring, og da kom den som resultat av at Nybygdas keeper slapp en ball han så ut til å ha full kontroll på tvers gjennom fingrene sine. 1-1, og stor frustrasjon hos den uheldige målvakten.
Litt før pause dukket den lokale twitterlegenden Gro opp og jeg fikk hilst på og snakket litt med henne, før vi skilte lag så hun kunne dra hjem og pleie sine syke luftveier mens jeg tok en tur i stadionkiosken. Der ble det kjøpt en svært god vaffel, hvor det eneste jeg kunne trekke for var at den etter min smak burde vært stekt litt mørkere.
Etter pause tok det bare halvanna minutt før vi igjen fikk et mål, og nok en gang var det hjemmelaget som tok ledelsen. Med 2-1 i boka fikk Nybygdas rutinerte mannskap nye krefter, og etter først å nesten ha misbrukt en kjempesjanse alene med keeper ble også 3-1 satt inn på returen etter 53 minutter.
Rena fikk nok nytt håp da en av hjemmelagets menn fikk rødt kort litt før timen var spilt, men da var det nok desto tyngre å se 4-1 gå inn med 61:30 på klokka etter et hjørnespark som kom som resultat av en kremredning fra gjestenes målvakt.
De blåkledde fra Østerdalen hadde fortsatt ikke gitt opp, og like før omgangen var halvspilt reduserte de til 4-2. Etter en ny liten drikkepause fikk de så igjen ballen i mål, men denne gangen strakte dommeren hånda i været og markerte for offside.
Hadde bortelaget nå ligget bare ett mål bak kunne nok alt ha skjedd, men i stedet fikk vi i det 70. minutt se Nybygda igjen øke ledelsen, og med 5-2 mistenkte jeg at oppgjøret var avgjort. Denne gangen tok det riktignok bare ett minutt før Rena igjen hadde redusert og det sto 5-3, så jeg begynte å lure på om det likevel skulle lykkes for blåtrøyene.
Foran omlag femti tilskuere satte så Nybygda spikeren i kista (Speakeren holdt seg derimot i kioskbua, hvor han innledet alle sine meldinger på høytaleranlegget med et «Hallo.») med et langt frispark som ble kungfusparket i mål til 6-3.
Helt på tampen trodde jeg også at 7-3 ble satt inn på et hjørnespark, men jeg ser på fotball.no at målet må ha blitt annullert, det er iallfall ikke registrert der, og sluttresultatet er oppgitt til å være 6-3. Etter litt grundig videoanalyse tipper jeg det ble blåst frispark for angrep på keeper.
Kampen endte altså med en solid hjemmeseier, og da dommeren blåste av måtte frustrerte renainger (For et grusom demonym!) innse at det ikke ble noen poeng med på veien hjem i kveld. Selv deponerte jeg passasjeren min tilbake på Hamar, før jeg igjen tok fatt på veien sørover til hovedstaden for en god natts søvn.
Jeg hadde egentlig planlagt fotballfri denne kvelden for en kjøtt-orgie på Brasilia, men da jeg dro derfra innså jeg at det var en åpning for litt kortreist breddeball. Jeg satte derfor kursen mot Trondheimsveien, og kom etter et lite kvarter fram til Bjertnes og fant meg en parkeringsplass. Jeg trasket så over kunstgressmatta og tok plass på tribuna, klar for å se åttendedivisjonskamp mellom Nittedal og Enebakk.
Stadionet til Nittedal hadde jeg ikke besøkt siden 2016, da klubben stilte lag i fjerdedivisjon, så nå etter at de hadde restarta på bunn av systemet var det ganske andre forhold som møtte meg. Tribuna var litt mer sliten, og det var betydelig mer plass der. Kampen kom uansett i gang ganske presis kvart over, og omtrent samtidig med at jeg trakk ned mot banekanten dukket Terje opp, og like etter satt ballen i mål til 1-0 i det syvende spilleminutt.
Mens jeg og Terje snakka om gjennomførte og planlagte groundhopping-eventyr bølget spillet fram og tilbake, med en myndig dommer til å holde spillere og trenere i ørene. Jeg følte at Nittedal kanskje hadde et lite overtak, men like etter at det hadde blitt gjennomført drikkepause kom de grønnkledde gjennom og satte inn 1-1 rett før det var spilt 22 minutter.
Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men hjemmelaget virket fortsatt et lite knepp kvassere. Rett før pause klarte så han som hadde utlignet for grønntrøyene å pådra seg sitt andre gule kort, og dermed ville Enebakk måtte gjennomføre andre omgang med en mann mindre på banen.
Etter hvilen hadde sola gått ned, noe som var en klar lettelse etter en riktig så varm førsteomgang. Før ti minutter var spilt hadde hjemmelaget fått straffespark, og oppskriftsmessig tatt ledelsen 2-1.
Da timen var spilt klarte likevel Enebakk å sette ballen i mål nok en gang, nå etter et langt innkast. Dermed sto det 2-2 inn mot slutten av kampen. Skulle gjestene klare å skaffe seg sitt andre poeng for året her i kveld?
Nittedal presset og presset og presset på resten av kampen, men på nær utrolig vis klarte Enebakk å ri av stormbølgene, og helt på slutten av ordinær tid ble også et frispark satt i tverrliggeren, så her kunne man virkelig fått se et ran.
Godt inn i overtiden fikk så de grønne (ikke Miljøpartiet) en siste mulighet, men i det det som så ut til å skulle bli en kjempefarlig kontring virkelig var i ferd med å manifestere seg blåste dommeren av kampen. Dette var for å si det mildt lite populært hos bortelaget, som egentlig hadde grunn til å være storfornøyde med ett poeng med ti mann i 45 minutter, men nå helt opplagt følte seg bortdømt fordi de mista den siste muligheten.
Jeg takket Terje for selskapet, og gjorde som de andre knapt tjue fremmøtte, og satte kursen hjemover etter en overraskende morsom kamp!
Ny sommerkveld, ny fotballtur. Jeg hadde merket meg at denne tirsdagskvelden var det satt opp kamp på den lite brukte Schjeibanen på Elverum, så etter å ha forsikret meg om at kampen faktisk ville bli spilt der tok jeg med meg Christian, Stian og Mattis på roadtrip, og etter halvannen times kjøretur var vi på plass rett bak Elverum stadion, og fikk se lagene gjøre seg klare til femtedivisjonskamp mellom DK Leiret og Trysil FK.
Da vi inntok stadion møtte jeg flere kjentfolk, og det strømmet etterhvert også på med flere groundhoppere, de fleste mer eller mindre lokale hedmarkinger (Man kan virkelig ikke gå rundt og kalle folk innlendinger bare fordi fylkene er slått sammen!). Det var også en solid kontingent tryslinger med André i spissen som hadde tatt turen for å heie på sine rødkledde helter, så alt lå til rette for en fin kampopplevelse ved Glommas østbredd.
Innledningsvis så hjemmelaget svært sterke ut, og de svartkledde så ut som alt annet enn dumpekandidater (som er det DK i klubbnavnet står for). Det tok da også bare tre minutter før ballen satt i mål bak Trysils målvakt og målscoreren kunne feire 1-0 med å løpe og hente ballen for å feire med den som en falsk gravidmage under trøya.
DK Leiret fortsatte å ha styringen på kampen, men flere mål lot vente på seg. Enten ble avslutningene for dårlige, eller så vartet Trysil-keeperen opp med kremredninger. I motsatt ende av banen skjedde det ikke allverden, selv om et frispark for de røde satte målvakten på prøve.
Apropos frispark, i det 34. minutt fikk bortelaget igjen prøve seg med motstanderne på behørig avstand, og denne gangen funket det for dem. Ballen føk i mål til 1-1 og stor jubel fra de tilreisende.
Som om ikke utligningen var ille nok for hjemmelaget, så kom tre minutter før pause også 1-2. Kampen var snudd, og alt lå til rette for en vidåpen andreomgang.
Etter en liten pust i bakken startet kampen igjen, og mens hjemmelaget hadde vært ganske overlegne før hvilen hadde ting nå jevnet seg mer ut. Dette medførte at den første drøye halvtimen av andre omgang ble ganske så kjedelig, men så tok det litt fyr ute på banen inn mot slutten. Fra det 78. minutt og til kampen ble blåst av ble det delt ut totalt åtte gule kort, og begge lag opplevde at en av deres menn fikk sitt andre gule og måtte tusle ut mot sidelinja.
Noen flere mål ble det derimot ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2, og de tilreisende kunne juble for tre poeng som ga dem et solid heng på serieleder Løten inn mot fotballferien. Mine passasjerer og jeg hoppet i bilen og fikk høre tidenes kjedeligste EM-gruppespillavslutningsrunde på radioen mens vi via en rekke omkjøringer kom oss tilbake til hovedstaden.
Etter en fæl bussfortog-reise og en påfølgende togtur var jeg tilbake på Østlandet, og klar for en liten mandags-revisit. Underlaget på Bruvollen skal skiftes fra naturgress til kunstgress, og om alt går etter planen skulle det i kveld for siste gang spilles på gjødslet underlag. Jeg plukket derfor med meg Thomas fra fotball.tv og satte kursen nordøstover til åstedet for fjerdedivisjonskampen mellom Blaker og Fjellhamar.
Siden dette formodentlig ville bli siste gang man kunne se kamp på naturgress her hadde det blitt mobilisert svært bra i banehoppermiljøet, og alt da jeg kom fram en drøy halvtime før avspark var det et tosifret antall innsjekk i Futbology-appen. Jeg krysset travbanen, og møtte haugevis av kjente, og så også at det strømmet på med flere banehoppere, deriblant også en brite!
Kampen kom i gang, og kjapt inntok Fjellhamar en førende rolle i kampen. Blaker, som ligger sist i divisjonen hang litt i tauene innledningsvis, og etter 8 minutter måtte speaker Øyvåg for første gang i kveld annonsere et mål til gjestene. Vertskapet slo likevel umiddelbart tilbake, og i det klokka passerte ti spilte minutter satt ballen i målet til 1-1.
Fjellhamar fortsatte likevel å ha styringen i kampen, og det var absolutt fortjent da gjestene fra sørvest igjen tok ledelsen like før kampen var halvspilt.
I det 35. minutt økte de så til 1-3, og nå mistenkte jeg rett og slett at kampen var avgjort. Så feil kan man ta!
Inn mot pause slo jeg ihjel tida med å prate litt med den tidligere nevnte briten som var på plass, samt at jeg snakka litt med Lokalfotballen-Espen, som nok en gang hadde prøvd å sabotere myntkastbildet for meg før kampen kom i gang. (Han var heldigvis klar over det og hadde flytta seg unna med en gang han var ferdig med kapteinshilsningsbildet sitt)
Da lagene krysset travbanen for å ta en peptalk i garderoben sto det ennå 1-3. Innimellom prat med de fleste av de over 30 innsjekka Futbology-brukerne, som hadde kommet fra steder som Halden, Stathelle, Sandefjord, Skien, Kristiansand, Vennesla og Stange sørga jeg for å skaffe meg en svært god vaffel. Jeg fikk også overta Blaker-lua Espen hadde vunnet i trekning av diverse premier blant de som hadde sjekket inn i appen!
Da lagene igjen var ute på gressmatta ventet jeg at vi skulle få se mer av det samme, men det tok nå bare ett minutt før Blaker hadde redusert til 2-3. Skulle kampen bli spennende likevel?
Tross at trener «Blaker'n» visstnok var i Tyskland på EM måtte det ha blitt sagt de rette tingene i garderoben i pausen, for omgangen fortsatte å være mye jevnere enn det hadde vært før hvilen. Fjellhamars mannskap manglet noe av det overskuddet de hadde hatt i første omgang, og med 70 spilte minutter på stadionuret kunne flesteparten av de noenogåtti fremmøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for utligning til 3-3.
Dette var tydeligvis sparket bortelaget trengte bak for å ta tak i kampen igjen, for ikke lenge etter klarte de å kjempe seg til et frispark like utenfor sekstenmetersstreken. Frisparket var godt plassert, men det så først ut som om keeper skulle redde det, men ballen viste seg å forsvinne ut av hendene hans og inn i mål til 3-4 med 74:30 på min stoppeklokke.
Blaker hadde likevel ikke gitt opp etter nok en gang å ha havnet under, og med 13 minutter igjen av ordinær tid kom nok en utligning, nå til 4-4. Som om ikke dette var nok kom i det 79. minutt 5-4, og hjemmelaget hadde for første gang i kveld tatt ledelsen!
Jeg var likevel ganske sikker på at vi neppe hadde sett kveldens siste mål, og i det siste ordinære spilleminutt fikk jeg mine mistanker bekreftet. Igjen fikk Fjellhamar et frispark, denne gangen fra noe lenger hold. Frisparket ble slått som et innlegg, og et hode som stakk ut av en hvit trøye steg til værs og nikket ballen i mål til 5-5.
Tross noen minutters overtid lyktes ingen av lagene å få det viktige sistemålet. Da dommeren stoppet kampen ble det dermed ett poeng til hvert lag, noe jeg på ingen måte hadde sett for meg da spillerne gikk til pause med 1-3 i boka.
Jeg takket de andre for selskapet, og tok med meg mitt reisefølge tilbake til hovedstaden, hvor jeg etter å ha kommet hjem fikk se en andreomgang fra EM som var nesten like dramatisk som denne kampen hadde vært.
