Ull/Kisa - Tromsø 0-0

Fredag tidlig ettermiddag, og sommerens første treningskamp på østlandet for «Gutan», så jeg og medsupporter Arne hadde satt kursen nordøstover ut av Oslo for å se om det ikke lot seg gjøre å bivåne begivenheten fra «gratishaugen» selv om pandemien hadde sørget for at kampen ble spilt for stengte dører.

En forlatt vesteråling
på Skedsmokorset

Etter å ha krysset Nitelva ble vi fanget opp av en voldsom kø, og det viste seg at en trafikkulykke skapte kork helt fram til Berger. Etter å ha brukt alt for mye tid på å komme fram innså vi at vi ikke kom til å rekke avspark, så Arne måtte fiske fram Direktesport på mobilen for å få sett avspark da vi nærmet oss Jessheim.

Da vi endelig entret jordvollen ved stadion så vi at vi var litt lenger unna enn vi hadde håpa på, men vi hadde ganske god sikt til det meste av banen. Vi hadde missa knapt tjue minutter av kampen, men innså raskt at her måtte solkremen fram!

I hele første omgang var det TIL som ledet an, og det var også de for anledningen sortkledde som kom til de største sjansene (Uten at jeg vil kategorisere så mange av dem som _store_ sjanser).

I pausen tok vi oss en rekognoseringstur for å se om det var noen andre steder det var bedre å stå, og vi hadde nok endt opp bak søndre mål hadde det ikke vært for at der var det betydelig mindre vind enn oppe på jordvollen hvor vi fikk litt luftkjøling. Vi returnerte derfor dit for å se andreomgangen fra samme sted, og jeg gjorde et forsøk som ufrivillig wet t-shirt-deltaker da farrisflaska mi fikk en utblåsning.

Igjen var det nordnorges stolthet som startet best, og den hjemvendte sønn «Mo» Ahamed fikk sin første sjanse på banen etter kontraktsigneringen tidligere i uka. På kjent vis skapte han masse uro i Ull/Kisa-forsvaret, men fortsatt lot de helt store mulighetene vente på seg.

Begge lag gjorde etter hvert en rekke bytter, og om det var disse som gjorde at maktbalansen forskjøv seg, eller om det var den stekende sola som begynte å kreve sitt av spillerne vet jeg ikke, men de siste 15-20 minuttene av kampen var nok de gulgrønne fra Romerike best, og fem minutter før full tid var det bare en mesterlig inngripen fra TILs nr 1 Jacob Karlstrøm (som fram til nå hadde hatt en svært rolig dag på jobb) som forhindret scoring for hjemmelaget.

Kampen ebbet ut uten scoringer, og etter at jeg hadde forvirret trener Helstrup ved å rope «Eya TIL» uten at han klarte å lokalisere hvor lyden kom fra kunne vi sette kursen tilbake mot hovedstaden, lettere bekymret for hvordan trafikkforholdene nå skulle vise seg å være (De var helt fine, så Arne rakk frisørtimen sin fint.) Uansett om det ble målløst: Følelsen av å ha vært på fotballkamp igjen, for første gang siden 8. mars, den var uslåelig!