Fjellhamar 2 - Leirsund (3-6)

Selv om jeg kjente at jeg trengte noen rolige kvelder midt i uka kunne jeg jo ikke ta helt fotballfri. Jeg bestemte meg derfor for å bli med André til Fjellhamar på onsdagskvelden, der han skulle ta et skritt nærmere fullbyrdelse av sitt «Romerike-prosjekt» hvor han prøver å se alle lag på Romerike spille hjemmekamp. I kveld var turen kommet til sjettedivisjonskampen mellom Fjellhamar 2 og Leirsund.

Jeg kom fram i god tid, og fikk se slutten på en M48-kamp, hvor en spesielt laber avslutning ble mottatt med kommentaren «Noen går i mål, og noen går til innkast. Sånn er'e!». André dukket etterhvert opp og utførte litt akrobatikk for å hente en ball som hadde forsvunnet bak et gjerde, og så var vi klare for den kampen vi egentlig hadde kommet for å se. Dessverre, når det spilles aldersbestemt fotball på en bane fram til det annonserte kampstarttidspunktet, så er sjelden banen klar selv om spillere, dommer og tilskuere er det. Klokka ble derfor nesten ti minutter etter planlagt tid før det ble blåst i fløyta og ballen trillet i gang.

Om det var forsinkelsen som hadde gjort spillerne utålmodige vet jeg ikke, men det tok bare ett og et halvt minutt før vi fikk første mål, og det var de gulgrønne fra Leirsund som kunne juble først. Hjemmelaget slo raskt tilbake, og før det var spilt fire minutter sto det 1-1.

Som om det ikke var nok med en opphenting, i det sjuende minutt kom så 2-1, og vertskapet hadde snudd kampen etter noen helt elleville åpningsminutter. Etter dette roet spillet seg noe ned, og jeg benyttet anledningen til å stikke en svipptur utenfor gjerdet for å hente litt myggmiddel i bilen, for her var det nok av blodsugere etter de siste ukers regn. (Riktig så ille som da jeg var på Leirsund var det riktignok ikke).

Etter en knapp halvtime utlignet så Leirsund igjen, med en frekk lobb, før storebroren til LSKs stjerneskudd Henrik Skogvold (I følge lagkameratene ikke riktig like god, men klart raskere enn broren) herjet med Fjellhamar-forsvaret og satte inn 2-3 etter 35 minutter av kampen. Stadionnabo Per Tandberg hadde også dukket opp nå, og det ble mye prat om mygg og andre fæle ting fram mot pause.

Da lagene tok pause var kiosken fortsatt åpen, så jeg fikk sikret meg en vaffel. Svært god, men dessverre litt preget av ikke å være helt nystekt. Da spillerne sto klare for å starte andre omgang hadde pausen vært så kort at man hadde hentet inn hele forsinkelsen fra første omgang, men dette ville ikke dommeren ha noe av. Da han endelig dukket opp var vi igjen ca fem minutter forsinket i henhold til opprinnelig skjema.

Etter hvilen fikk vi se begge lag brenne noen helt vanvittige sjanser, før gjestene fra Leirsund etter halvspilt omgang satte inn 2-4. Med et kvarter igjen av kampen vartet de så opp med et fremragende mål som ga 2-5.

Om dette gjorde at gultrøyene senket skuldrene litt for mye skal være usagt, men i det 81. minutt valgte hele forsvaret å bli stående og se på at Fjellhamar 2 kom i et nytt angrep, og etter dette som ikke kan kalles annet enn en total forsvarskollaps sto det 3-5.

Dette var dessverre for hjemmefansen ikke annet enn et spark i ræva til Leirsund som igjen våknet, og etter et raid på høyrekanten hvor nevnte bror Skogvold virkelig fikk vist frem farta si satte han inn 3-6 med 84:10 på min stoppeklokke.

Etter 2-4 hadde kampen aldri egentlig vært spennende, og det ble heller ikke sluttminuttene. Leirsund forsvarte inn sin tremålsledelse, og da dommeren blåste av var det gjestene som kunne juble over å ha tatt et viktig skritt nærmere opprykk. Jeg takket André for selskapet (Per hadde forsvunnet underveis) og flyktet hjemover mot myggfri omgivelser.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Betydelig færre enn vanlig pga horrible lysforhold)

Östansbo - Hulån 1-4

Etter å ha gjort meg ferdig med formiddagens aktiviteter satte jeg kursen inn mot sentrum av småbyen Ludvika hvor jeg fikk i meg en herlig lunsj før jeg igjen inntok bilen. Det gjensto nå bare en kort kjøretur før jeg kom til Björkliden, en flott gressbane i sørenden av byen, hvor det skulle spilles kamp på nivå sju mellom Östansbo og Hulån.

Hulån er jo et lag jeg har sett i treningskamp tidligere i år, og før avspark hilste jeg kjapt på Filip som jeg jo også møtte da jeg var i Dala-Järna. Da kampen startet ble det raskt tydelig at det var bløtt i gresset også her. Jeg så stadig torv som spratt unna der spillerne foretok taklinger, og spesielt ett sted var det så mye surkling når noen løp forbi at hadde foreldrene mine vært der hadde de nok trodd det var ei myr og begynt å lete etter multer.

Fuktig eller ei, tabellsituasjonen begynte raskt å gjenspeiles ute på banen også her, og gjestene etablerte en ganske klar dominans, men en god stund uten å klare å få ballen i mål. Først da en av de grønnkledde ble revet overende i feltet like før kvarteret var spilt fikk vi ettermiddagens første mål, ettersom dette medførte en straffe som ikke ble reddet og 0-1.

Bare to minutter senere ble hjemmelagets målvakt igjen overlistet, og denne gangen så det ut som om han tok det personlig at 0-2 ble vippet over ham og i mål før tjue minutter av kampen var spilt.

Det var liten tvil om at stoltheten var kraftig såret, og noen minutter etter dette ble han igjen satt på prøve. Denne gangen måtte han gi retur på et knallhardt frispark, men assistentdommeren mente tross store protester fra bortelaget at han som satte returen i mål var offside, og det ble dermed ikke registrert noen scoring nå. Heldigvis for gjengen fra nordvest lot de ikke irritasjonen over annulleringen ta overhånd, og vartet istedet like etter opp med et virkelig kremangrep som ga 0-3 før kampen var halvspilt.

Herfra og inn ble kampen aldri spennende, men den ble heller aldri kjedelig. Foran litt under 50 tilskuere fikk vi se fartsfylt og angrepsvillig fotball, og det tok ikke veldig lenge før ballen igjen lå i nettet, men nok en gang hadde AD hevet flagget, og denne gangen kom det ingen protester.

Vi måtte faktisk vente en god stund på neste mål, men to-tre minutter før pause lyktes de grønne igjen, og det sto dermed 0-4 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat. Jeg sørget for å få kjøpt noe å drikke i kiosken (Hadde de hatt vekslepenger hadde jeg nok kjøpt mer), og fant en skyggefull lokasjon å konsumere dette fram til kampen igjen startet.

Innledningsvis i andre omgang virket det som om Hulån hadde bestemt seg for å teste hvor dårlig de kunne spille i forsvar uten å få baklengsmål. At det ikke ble noen reduseringer i perioden mellom 46. og 55. minutt virket smått helt utrolig, men slik var det altså.

Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og i det 74, minutt lyktes de endelig! Hulåns keeper hadde ikke vært overarbeidet i dag, men nå klarte Östansbo å sette ham på en rekke prøver før han på tredje eller fjerde forsøk måtte melde pass og se ballen gå i mål til 1-4.

Etter dette gjenerobret Hulån overtaket i kampen, men flere scoringer fikk vi ikke. Da dommeren til slutt blåste av kunne dermed grønntrøyene juble for seier, mens jeg hoppet i bilen og satte kursen vestover mot et regnvått Norge etter en svært lang groundhoppingdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nyhammar U - Långshyttan 4-2

Jeg hadde egentlig sett meg ut to kamper i Värmland denne helga, men plutselig spurte opphavet om jeg kunne utføre et ærend for dem noe lenger øst, i Dalarna. Jeg fant derfor en alternativ plan, og satte etter å ha spilt konsert på Bjørkelangen lørdag ettermiddag kursen over grensa, hvor jeg etter å ha passert et ulykkessted til slutt fikk overnattet i Sunne før jeg fortsatte østover søndag morgen. Her kom jeg etter noen timer og et brønsj-stopp på veien fram til den lille bygda Nyhammar hvor jeg først besøkte et saftkokeri før jeg inntok fotballbanen hvor det skulle spilles kamp på nivå 8 mellom det lokale IF-ets U-lag og Långshyttans AIK.

Banen var en flott gressmatte som riktignok virket noe preget av de siste dagenes kraftige regn, omkranset av en del benker langs sidelinja på den sida som vendte mot den lille elva som har gitt Åvallen dens navn. På motsatt langside var det noen eldre falleferdige benker i skråninga mot furuskogen, men jeg innså at dette neppe var noe veldig godt sted å oppholde seg over lengre perioder.

Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men jeg fikk raskt inntrykk av at det var vertskapet som var sterkest her, noe som også gjenspeilet seg på tabellsituasjonen. Gjestene hadde likevel haugevis av innsatsvilje, men jeg fikk også en følelse av at viljen kanskje til tider var noe høyere enn evnen.

Like før det var spilt 11 minutter fikk vi kampens første mål, og tross at det var de tilreisende som hadde slått et hjørnespark, så endte det hele med at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble for ledelse 1-0 etter en slags kontring.

Jeg forserte etterhvert bakken bak innbytterbenkene for å få litt oversikt over banen, og fikk herfra se gjestene kjempe seg inn i kampen igjen. Mens jeg informerte min mor om at her kunne selv hun trivdes på fotballkamp på grunn av mengdene med tyttebær fyrte en av de Juventus-stripete av et skudd som endte i mål, og det sto 1-1.

Det våte underlaget gjorde at det stadig oppsto komiske situasjoner der spillere i helt upressete situasjoner skled, og det avverget også minst en svært stor målsjanse da han som stormet forover med ballen plutselig lå og sprellet på gresset.

Noe av det siste som skjedde før dommeren blåste av første omgang var at gjestene smalt et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren (han som ble felt mente for øvrig hardnakket at han hadde vært innenfor, men her tror jeg dommeren hadde rett) i tverrliggeren, så det var tydelig at selv om vertskapet virket sterkest var ingenting avgjort her.

Etter pause fikk vi knapt femti fremmøtte se kampen fortsette mye i samme sporet som det første omgang hadde vært, og igjen var det Nyhammar som scoret først, denne gangen som resultat av en egen corner i det 58. minutt.

Jeg trodde kanskje vi så hadde fått se den berømte ketchup-effekten da 3-1 kom bare 80 sekunder etter forrige mål!

Det skulle vise seg at slik ble det ikke. Nå ble det en langvarig måltørke i begge ender av banen, og det ble raskt klart at det nå var bortelaget som var mest gira på å score, mens de blåkledde var mer interessert i å prøve å ri inn ledelsen de hadde.

Denne strategien så en stund ut til å fungere, men da vi nærmet oss halvspilt omgang kom de svarthvite i et angrep som lot til aldri å ta slutt. Jeg pleier å si at det ofte lønner seg å klarere, og vi fikk her nok et eksempel på at denne teorien stemmer, da ballen til slutt ble satt i mål til 3-2.

Hadde drøyingen til Nyhammar vært ille fra før, så ble den definitivt ikke noe bedre nå. Målvakten brukte enhver sjanse til å bruke verdifulle sekunder, og spesielt en av de tilreisende angrepsspillerne holdt på å gå helt fra konseptene i frustrasjon over dette.

Jeg hadde akkurat begynt å undres hvor mye tilleggstid dommeren kom til å legge til da en ellers god Långshyttan-målvakt var blitt litt overivrig. En av hjemmelagets spillere så at han sto litt langt ute og fyrte avgårde en slags lobb fra langt hold. Ballen seilte gjennom lufta, og keeperen rygget såpass fort at det så ut til at han hadde kontroll, men plutselig viste det seg at han ikke hadde det og ballen snek seg under tverrliggeren til 4-2.

Dette ble også sluttresultatet, og jeg kunne fortsette på min ferd gjennom Dalarna mens spillere og dommere takket hverandre for kampen. Etter å ha fått utført ærendet som hadde brakt meg hit dro jeg så på nok en kamp, før jeg igjen dro vestover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandnessjøen 2 - Vega (7-1)

Etter flere fotballfri dager med hjemmekontor og ørretfiske hadde jeg endelig kommet meg på kamp igjen, og dagens reisemål var Sandnessjøen, en drøy times kjøring pluss en liten fergetur fra mitt kjødelige opphavs hjem i Nordsjona. I god tid før kamp fant jeg fram til banen som skulle være åsted for dagens femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Sandnessjøen IL og a-laget til IL Vega.

Radåsmyra, som stadion heter, er et av de eldste idrettsanleggene i byen ved foten av De syv søstre, men har i nyere tid måttet vike for kunstgressbanen på Stamnes i de fleste sammenhenger. Dette var nok noe av grunnen til at jeg ikke hadde vært her før, så jeg var veldig glad for å få krysset av en av de få gressbanene i nord som fortsatt brukes nogenlunde regelmessig. For virkelig å toppe besøket fikk jeg ved innsjekk «badge» for å ha besøkt totalt 650 fotballbaner i inn- og utland.

Fem-ti minutter før avspark besto publikum av et såvidt tosifret antall, men da dommer Hauvik og hans unge assistenter satte i gang oppgjøret hadde antallet mer enn fordoblet seg, og litt ut i kampen hadde vi fått en ny dobling. Slett ikke verst for en andrelagskamp på dette nivået med mellom 40 og 50 tilskuere.

Innledningsvis så Vega ikke så verst ut, men etter få minutter tok Sandnessjøen helt over. De store sjansene lot vente på seg, men like før det var spilt et kvarter tok en av de blåkledde fram storslegga og hamret inn 1-0 fra litt spiss vinkel.

Ikke lenge etter dette ringte NRK Sport meg for at jeg skulle avlegge en liten rapport over eteren. Mens jeg ventet på at låta som ble spilt før innslaget med meg fikk vegværingene corner, og denne ble konvertert til scoring og 1-1.

Jeg fikk så fortalt Schau og Aune om kampen, og mens dette pågikk fikk så vertskapet et hjørnespark som ble konvertert til scoring og 2-1. Dette fikk jeg altså ikke filmet på grunn av radiorapporteringen, men ikke lenge etter fikk jeg igjen se et mål, da hjemmelaget satte inn 3-1 i det 31. minutt.

Det tok under 2 minutter før det sto 4-1, og herfra og inn var det aldri noen spenning om hvilket tippetegn vi ville få, men bare om hvor stor hjemmeseieren ville bli. Tross at en Vega-forsvarer hadde meldt at det var «kolåpent» bak fikk vi ikke fler scoringer før pause, så lagene kunne ta pausepraten med 4-1 i målprotokollen.

I pausen oppdaget jeg at min gamle korpskamerat Geir Ove også befant seg på stadion, og vi fikk en hyggelig prat om både gamle og nyere dager, før kampen igjen ble blåst i gang og jeg på ny inntok kortsida i nordenden av banen. Herfra fikk jeg se vertskapet øke til 5-1 etter vel fem minutters spill.

Værgudene hadde lenge truet med nedbør, og jeg hadde sett flere byger fukte fjelltoppene sørøst for banen, uten at noen hadde kommet med mer enn tre-fire dråper nede i lavlandet hvor banen ligger. Da kampen nærmet seg timen spilt endret dette seg, og regnet begynte å tilta. Lenge var det likevel til å leve med, og da 6-1 kom på et hjørnespark rett etter at klokka passerte 60 minutter spilt var det nesten tørt i lufta igjen.

Etter dette så jeg i sør fjelltoppene forsvinne en etter en, og nå var det klart at jeg nok burde gått og hentet paraplyen. Det skjedde så mye på banen at dette aldri skjedde, og etter en stor Vega-sjanse kunne jeg virkelig angre da regnet begynte å pøse ned omtrent samtidig som min troppsfelle fra førstegangstjenesten, Rune, dukket opp så resten av kampen ble tilbragt sammen med ham. Vi fikk fra tribuneplassen se SIL 2 øke til 7-1 på nok et hjørnespark.

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og mens publikum hastet vekk fra den fuktige tribunen takket spillere og dommere hverandre for kampen, hjemmelaget litt gladere enn de tilreisende etter en solid 7-1-seier.

Jeg satte så kursen hjemover, og fikk på fergekaia på Levang se noen svært varierende anslag på avgangstider før ferga endelig dukka opp så jeg kunne komme meg til et bedre måltid før helga var omme.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tollnes - Pors 2 (2-3)

Trombonesesongen er i gang, og jeg får litt færre kvelder som er ledige til fotball. Tirsdagene er uansett fortsatt ledige, og i kveld gikk turen til Grenland. Etter et par timer på veien og et matstopp underveis kom jeg fram til Skiens sørende, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Tollnes og andrelaget til Pors.

Tollnes, som hadde sitt høydepunkt da de 2002-sesongen møtte lag som Tromsø, HamKam, Strømsgodset, Aalesund, Sandefjord og FK Haugesund i 1. divisjon, sliter fælt i årets fjerdedivisjon, mens hos gjestene fra andre sida av kommunegrensa flys det høyt, kanskje spesielt hos førstelaget som ligger à poeng med serieleder Eik i divisjonen over, mens også andrelaget ligger godt an i sin divisjon. Det var nok derfor et rimelig klart underdogstempel på vertskapet i sine gulsvartstripete trøyer i kveld.

Det var nok derfor rimelig etter oppskriftsboka da gjestene alt i det femte minutt leverte et strålende angrep som endte med ballen i mål bak Tollnes-målvakten. 0-1, og verst tenkelig start for bunnlaget.

Det var et ganske solid publikum på plass på tribuna (som besto av gjenbrukte benker fra Eik Tønsbergs gamle stadion), og da en Pors-spiller klarte å pådra seg gult kort for noe tull under et stopp i spillet ble det klart at det var godt med hjemmesupportere også, selv om jeg på scoringen hadde hørt at det var solid oppmøte fra Pors-leiren.

Hadde hjemmefansen jublet for det gule kortet, så ble ikke jubelen noe mindre da Tollnes rett før halvtimen ble passert lyktes med å få satt ballen i mål etter et frispark, og det dermed sto 1-1.

Blåtrøyene hadde i løpet av den første halvtimen klart å pådra seg flere gule kort, og utover i omgangen virket det som om de ble mer og mer frustrerte. Jeg tenkte at her kunne man med hell fokusere mer på seg selv og mindre på dommertrioen, men klagingen fortsatte helt til lagene gikk i garderoben, fortsatt med balanse i målprotokollen.

Jeg tok meg opp til kiosken, og skaffet meg en vaffel som viste stort potensiale. Hadde den vært litt mer nystekt, og også vært stekt litt lenger tid, så hadde vi hatt et svært høyt terningkast. Jeg merket at det var fler enn meg som var sultne i Grenland i kveld, så i tillegg benyttet jeg anledningen til å impregnere eksponerte hudflater med svenskimporterte kjemikalier.

Lysforholdene hadde utover i omgangen blitt dårligere, så jeg så til min store glede at et par karer gikk for å slå på flomlysene. Gleden ble kortvarig, da jeg etter hvert så at lysstyrken som strømmet ned mot kunstgresset ville slitt med å overstråle de selvlysende viserne på den gamle Timex-klokka jeg brukte på åttitallet.

I det 54. minutt fikk jeg så i det svinnende lyset se Pors igjen ta ledelsen, men etter dette overtok Tollnes mer eller mindre helt. De gulsvarte produserte flere halvsjanser, og jeg tenkte med meg selv at dersom Pors-rekruttene faktisk hadde tenkt å vinne denne kampen, så kom de nok til å trenge minst ett mål til. Da så 2-2 kom rett før klokka bikket 67 minutter kunne jeg bare nikke og si til meg selv «Hva var det jeg sa?».

Ansporet av noen spede tilløp til support fra tribuna var det nå hjemmelaget som hadde mest initiativ, men de bakre rekker hos Pors 2 var både gode og heldige, og klarte å ri av stormen. Det ble så ganske ampert da et hjørnespark endte med at en av de angripende spillerne ble liggende igjen og vri seg i smerter etter et sammenstøt med keeper. Etter å ha sett på videoen min konkluderer jeg med at det nok var en riktig avgjørelse å ikke gi straffespark, men det var ganske skandaløst å ikke straks stoppe spillet da det opplagt var hodet som fikk seg en smell. Da spillet til slutt ble stoppet ble det også prioritert å dele ut et gult kort til Tollnes' trener heller enn å se til hvordan det gikk med spilleren som var slått ut.

Ikke lenger fikk også en i gjestenes trenerteam gult kort, og når jeg ser lista over gule kort i denne kampen er det nesten utrolig at ingen klarte å pådra seg to, så kampen ble fullført med 22 spillere på banen.

I det siste ordinære spilleminutt kom så det som skulle vise seg å bli avgjørelsen i kampen. Et Pors-angrep endte med en dårlig avslutning, før spilleren som hadde ballen ble revet overende. Dommeren pekte på straffemerket, og tross at målvakten var på ballen endte den i nettet til 2-3.

Som sagt ble dette avgjørende, vi fikk ingen flere scoringer, og jeg kunne sette kursen hjemover på det jeg håpet skulle bli en begivenhetsløs kjøretur. Det viste seg at vedlikeholdsansvarlig for E18 gjennom Vestfold ikke ville det slik, så godt over en halvtime senere enn planlagt rullet jeg inn i garasjen og kunne ta kveld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Dala-Järna - Falu BS 1-0

Etter å ha kommet oss avgårde fra dagens første kamp startet turen hjem mot Norge med en etappe på en drøy time mens det bare var en knapp time til kampstart. Litt suboptimalt, så da vi kom til Dala-Järna etter å ha passert et utall lekre breddefotballarenaer langs veien og fikk parkert bak klubbhuset på en overfylt parkeringsplass var kampen i division 3 (Altså nivå 5) mellom Dala-Järna og Falu BS allerede kommet i gang.

Dala-Järna, eller bare Järna som det også kalles, er kanskje mest kjent som Gunde Svans hjemsted, men de har altså også et fotballag på et helt respektabelt nivå for en plass med rundt 2000 innbyggere. På stadionet som hadde en liten tribune og benker rundt hele banen var det i dag et imponerende publikumsoppmøte (Jeg talte meg fram til at det måtte være nærmere 250 personer på plass)! Det virket også på applausen som om langt de fleste av de fremmøtte var hjemmesupportere.

Vi kom som sagt litt forsinket fram, men det var ikke spilt mer enn 5-10 minutter (jeg oppdaget ikke stadionuret før litt etter jeg kom), og det sto fortsatt 0-0, så vi hadde ikke gått glipp av så mye. Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Falun som var store favoritter i dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og dette syntes også ute på banen. Mattis og André mente jeg var gal som stilte meg i den sørlige enden av banen, men her var det både et tre som ga litt skygge, og jeg fikk sola i ryggen når jeg fotograferte, så da fikk jeg heller leve med at det aller meste skjedde foran hjemmelagets målvakt i motsatt ende av banen.

Det så lenge uunngåelig ut at denne kampen skulle ende med seier til bortelaget, men de blåkledde fra Västerdalelvens bredd kriget som besatte (Eller som André senere prøvde å hevde at det het: «krigde» eller «kreig») for å stå imot presset. Etter 38 minutters spill skulle det så vise seg at valget mitt av baneende var helt riktig, da järnabo-ene kom i et flott angrep, smatt gjennom gjestenes forsvar og fikk satt inn 1-0. Enorm jubel!

1-0 sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket til å slå av en prat med Filip som jeg først møtte da han spilte kamp i Munkfors i vår, og jeg lovet ham å komme tilbake til Dalarna for å se hans lag Hulån på hjemmebane ved en senere anledning. Han kunne også fortelle at grunnen til at det sto et stort partytelt ved banekanten var at det skulle være festligheter her på kvelden, til minne om en mangeårig ildsjel i klubben som dessverre hadde gått bort for litt siden.

Andre omgang kom i gang, og jeg valgte klokelig å holde meg i samme ende av banen, for hadde spillet pågått mest foran ett mål i første omgang, så ble ikke situasjonen noe bedre nå. Falu BS FK (Falu BS er egentlig en bandyklubb, men dette er altså fotballavdelingen deres) presset på og presset på, og Dala-Järna sto virkelig med ryggen mot veggen. Avslutningene fra de hvitkledde ble heldigvis for vertskapet enten for upresise, eller så vartet målvakten opp med svært gode redninger, så noe mål ble det ikke.

I sluttminuttene ble det naturlig nok voldsomt intenst, og jeg tror aldri jeg har sett en keeper spille så høyt i banen som det Falu-keeperen gjorde på slutten. Det toppet seg nok da mannen i rødt var oppe og tok et innkast omtrent ved midtstreken, uten at det hjalp. Da dommeren etter noen minutters overtid til slutt blåste av sto det fortsatt 1-0, og det brøt ut enorme gledesscener på banen. Det var tydelig at denne seieren betød enormt mye!

Jeg fikk med meg mine reisevenner og fortsatte vestover, en reise hvor høydepunktene skulle vise seg å være en flokk storfe midt i veien (rakk dessverre ikke å ta bilde av at oksen i flokken klatra på ryggen til ei av kyrne), noen stickers på en grenseovergang i ødemarken, og en Audi som lenge lå bak oss, og når vi kom ut på litt bedre vei blåste forbi oss, bare for at vi skulle se ham noen km lenger fram stå i en parkeringslomme ved veien sammen med en politibil og en politimann som lente seg inn gjennom vinduet!

Jeg fikk etterhvert deponert reisefølget rundt forbi, og kom hjem til min egen seng etter det som hadde vært en helt strålende tur i Värmland og Dalarna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Brage - Gais 0-4

Etter en svært hyggelig fredagskveld med nydelig mat trakk jeg meg tilbake til annekset på familien Øyvågs hytte, og sov som en stein sammen med en nattsvermer og en haug med mygg. Da jeg våknet sto jeg opp til en nydelig frokost før vi ga oss veien fatt østover mot Borlänge. Etter tre timer og et par feilnavigasjoner parkerte vi utenfor stadion, og gikk mot åstedet for Superettan-oppgjøret mellom IK Brage og Göteborgs Atlet- och idrottsselskap, bedre kjent som Gais.

Jeg hadde jo faktisk i 2019 sett det motsatte oppgjøret, så det var litt morsom å nå ha fått tatt turen til Domnarvsvallen (og ikke Domnarsvallen slik det er lett å tro at det heter). Mattis kjøpte seg billett (Jeg og André hadde forhåndskjøpt), og vi entret det som skulle vise seg å være et av de vakreste stadion vi noen gang hadde besøkt!

Foruten to relativt nye kortsidetribuner var kunstgresset omkranset av en langside som var noe eldre, og så kom vi til selve juvelen i kronen: Søndre langsidetribune. En lav 7-raders overbygd tribune, som hadde mer karakter og sjel enn det aller meste jeg har sett i fotballen. Dette var virkelig en multisensorisk opplevelse, for da jeg trasket bort for å ta panoramabildet dere ser øverst i bloggposten, så flommet lukten av gammelt treverk inn gjennom neseborene, samtidig som jeg så på det fantastiske byggverket og hørte knirking og knaking samt lyden av fler og fler mennesker som inntok plassene.

Før kampen hadde Mattis vært og ordnet seg grønnhvitt supporterutstyr for å heie på hjemmelaget, siden han kunne bruke det også til HamKam-formål. Selv hadde jeg ordnet meg en grillet pølse som tross svært god smak skuffet en hel del på konsistens. Det som derimot ikke skuffet var ananasbrusen jeg samtidig kjøpte. Dette var noe annet enn Oskar Sylte!

Jeg hadde i minuttene før avspark sett at det ble gjort forberedelser på begge lags supporterfelt, og da kampen startet holdt de tilreisende opp et banner med «Vad betyder mest, GAIS eller Way out West». Dette fikk meg til å søke litt, og uten at jeg fant noe definitivt svar mistenker jeg at budskapet var at flere gaisere burde tatt turen til Borlänge fra Göteborg heller enn å delta på musikkfestivalen Way out West som også ble arrangert denne helga.

Hjemmefansen hadde på sin side benyttet anledningen til å maskere en del nøkkelpersonell på Evertläktaren, og vi fikk et solid pyroshow innledningsvis.

Gais kom svært godt i gang, men det var faktisk hjemmelaget som først fikk ballen i nettet, men dessverre for de grønnhvite var assistentdommerens flagg hevet. Offside, og ikke noe tellende mål. Gais kom så tilbake, og resten av kampen var egentlig aldri spennende. Før ti minutter var spilt sto det 0-1, og like før pause kom også 0-2.

Etter pause byttet hjemmelaget inn en nordmann, uten at det hjalp så veldig på målkontoen (Men Eirik Asante Gayi gjorde absolutt jobben defensivt), mens Gais i det 64. minutt gikk opp i 0-3, før det fem minutter før klokka passerte nitti også ble 0-4.

Tilskuertallet var 1282, men etter at det siste målet kom strømmet det folk ut av stadion, så da dommeren til slutt blåste av kampen var det neppe mer enn halvparten igjen, så for oss som hadde det litt travelt for å rekke neste kamp gikk det greit å komme seg vekk fra Borlänge etter en helt nydelig stadionopplevelse.