Etter en deilig søndagsfrokost satte jeg kursen mot Oslo sentrum, hvor jeg etter å ha møtt Arne og Leif sammen med dem fant fram til Forza Tromsøs innleide buss. Vi tok plass på bussen, og etter en begivenhetsløs tur kom vi fram til stadionet som skifter sponsornavn oftere enn andre skifter underbukser, og gjorde oss klar på tribuna for å se eliteseriekampen Start - Tromsø.
Jeg sa bussturen var begivenhetsløs, men det stemmer bare dersom man ikke regner pissepauser som begivenheter, for i så fall var det nok av begivenheter underveis. På bortefeltet var det derimot lite rom for pauser, her skulle det synges mer eller mindre nonstop, og vi ble etterhvert 3-400 rødhvite som hadde tatt turen for å støtte våre helter i jakten på tre nye poeng.
Innledningsvis var det ganske begivenhetsløst ute på det sørlandske kunstgresset også, og når sant skal sies var det lite som tydet på at en av seriens mest markante dumpekandidater så langt tok imot serielederen. Gleden var dermed desto større når ballen ble nikket inn til gullgutten Hjertø-Dahl, som gjorde det rette og plasserte den i nettet bak Starts målvakt. 0-1, og håp om fornyet innsats ute på banen.
Ettmålsledelsen sto seg til pause, og mens vi fikk en pust i bakken fikk vi høre Ole Martin Årst hevde at TILs mål var en smule ufortjent. Hvordan våger han? (Men han hadde kanskje litt rett)
I andre omgang virket kanskje TIL noe mer frampå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I mål gikk den derimot da det gjensto et kvarter av ordinær tid. 1-1, og stor frustrasjon blant oss bortesupportere.
Det ble av noen mystisk grunn lagt til hele sju minutter, og jeg lurer på om det var det at dommeren skjønte at dette var for mye som gjorde at han tok det uforståelige valget å blåse av kampen da TIL egentlig fikk frispark i farlig posisjon helt på tampen av den tillagte tida.
Kampen endte dermed 1-1, og en busstur som hadde vært uendelig mye kortere med tre poeng i bagasjerommet tilbake til hovedstaden ventet.
Da det ble kjent at alt to uker før den offisielle åpningskampen på Nye Nadderud stadion skulle det spilles en annen kamp der ble det liv og røre i banehoppermiljøet. Straks opplysningene var bekreftet flyttet Futbology åpningskamp-badgen til denne kampen, og dermed var det bare å kaste andre planer på båten og heller sette kursen mot Bekkestua. En drøy time hadde jeg parkert utafor den fortsatt ikke åpna dagligvarebutikken, og fant veien inn til banen hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom andrelaget til Stabæk og Madla.
Jeg var som sagt tidlig ute, og fikk god tid til å se meg rundt på anlegget, som virkelig var noe av en stadionperle. I motsetning til mange andre nye stadionanlegg ser man ut til å ha unngått megalomanien som gjør at man ender opp med å spille for tomme tribuner, men heller bygd nøkternt, og akseptert at man kanskje vil få litt billettangst foran de aller største oppgjørene. Foreløpig så det litt merkelig ut at man mangler ei langside, men når denne også er på plass vil det virkelig være en bane verdt et besøk.
Alt var ikke helt på plass, det manglet blant annet innbytterbenker, og hjemmelaget måtte bruke en garderobe et stykke unna, men de møtte likevel opp ved spillertunnelen og foretok innmarsj sammen med gjestene fra Rogaland foran et sted mellom 150 og 200 tilskuere. Blant disse var det en solid andel banehoppere, og i skrivende stund står det i appen at vi var 75 brukere på plass, og blant disse var det kanskje Cathrine som imponerte mest etter at hun hadde tatt tog, taxi og privatbil i mange timer for å komme seg fra Bryne til Bærum for å se kamp!
Da spillet kom i gang ute på kunstgresset (Kanskje det eneste minuset med anlegget er at det ikke er naturgress på banen) så bæringene friskest ut, og supportergjengen KakkMadlaFakkas fikk ikke allverden å juble for. Det var likevel ikke noen utklassing det var snakk om, og Madla virket ganske kontrollerte.
Det hadde kommet noen små regndråper og jeg hadde trukket opp på tribuna da vi nærmet oss en halvtime spilt. Stabæk 2 slo en corner som ble klarert og kontret, før det med 29:45 på stadionuret ble skapt historie da det nye stadionet fikk oppleve sin første scoring. 0-1, og Mathias Dessingué hadde skrevet seg inn i en historiebok han neppe forventet å havne i før sesongstart.
I det 38. spilleminutt kom så utligningen til 1-1. Ballen ble etter litt kaos dyttet over målstreken av en uheldig Madla-spiller, og dermed hadde fortsatt ingen Stabæk-spillere scoret på klubbens nye hjemmebane. Denne stillinga sto seg til lagene gikk til pause, og mens det ble lagt nye slagplaner så jeg Ingebrigt Steen Jensen, «Styrmann» og flere andre kjente Stabæk-supportere nyte dagen. Tenk så fint de får det når stadion er fullsatt og det er alagskamp!
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor. Jeg hadde en mistanke om at Madla kanskje hadde et noe høyere toppnivå inne enn det de klarte å vise i dag, mens de med enkelte unntak unge Stabæk-spillerne helt tydelig ville innvie stadion på best mulig måte. Jeg trodde likevel lenge at det gikk mot et uavgjort resultat, etter at begge lag hadde svidd noen rimelig store målsjanser.
Det sies ofte at de gamle er eldst, og selv om 34 (snart 35) isolert sett ikke er noen høy alder, så skiller man seg med denne alderen ut i de fleste såkalte rekruttlag når man spiller kamp. Stabæk 2 hadde likevel en spiller født i juli 1991 på banen, og i det 83. spilleminutt sendte han lagkameratene og hjemmefansen til himmels da det var hans tur til å skrive seg inn i historiebøkene. Dersom statistikken hos NFF er riktig var 2-1-scoringen som ble første mål fra en Stabæk-spiller på Nye Nadderud også første Stabæk-mål noensinne for Jørgen Skjelvik! Virkelig en ettermiddag å huske for den rutinerte forsvarsspilleren!
Resten av kampen handlet i stor grad om at Madla febrilsk prøvde å utligne, men heller ikke da de fikk en corner langt inn i overtiden og sendte keeper opp i angrep lyktes de, og dermed sto det fortsatt 2-1 da dommeren blåste av. Det hadde vært noen rop om straffe på slutten, og det var nok dette som medførte at det ble noen hissige diskusjoner og et gult kort også etter kampslutt.
Underveis i kampen hadde jeg flere ganger sett en mann med PC gå rundt på anlegget og prøve å fikse og justere tekniske ting som ikke var helt som de skulle. Jeg er overbevist om at han er glad det er to uker igjen til den egentlige åpningshelga, da man virkelig vil få stresstestet alle systemer på stadion, men nå kunne man iallfall feire at denne kampen hadde latt seg gjennomføre! Jeg kan iallfall ikke gjøre annet enn å gratulere Stabæk med nytt stadion, og så får jeg håpe de rykker opp til Eliteserien igjen så jeg også får prøvd stadionet som bortesupporter.
Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
