GOSRiT Luzino - Stolem Gniewino 1-1

Ettersom jeg ble streikefast i Gdansk ett ekstra døgn innså jeg at kampen jeg hadde tenkt å se på ettermiddagen 1. mai, Haga - Løvenstad 2 kom til å ryke. Jeg hev meg da rundt på 90minut.pl for å se om det ble spilt noen kamper på kvelden 30. april, og jaggu fant jeg ikke en en drøy times togtur unna Gdansk.

Jeg dro ganske tidlig ut til Luzino som landsbyen kampen ble spilt i heter, og sørget etter ankomst for å finne en liten restaurant og kjøpe meg middag. Valget landet på noe som viste seg å være en schnitzel-variant med litt triste fries til, og en helt amazing kålgugge! Etter måltidet tuslet jeg gjennom det lille sentrumet, over togskinnene og et drøyt kvarters gåtur opp til stadion.

Vel framme fant jeg et helt suverent anlegg, med tribuner, speakertårn, servicebygg (men ikke garderober, de var i en hall et stykke unna), og en helt suveren fotballbane. Her skulle det bli kos å se kamp!

Jeg satt en times tid og bare sugde inn atmosfæren på anlegget før klokka begynte å tikke mot seks, men lite tydet på at det nærmet seg avspark. Klokka ble faktisk kvart over før kampen ble sparket i gang, og jeg var veldig glad at jeg hadde god tid til toget mitt tilbake skulle gå etter kampen.

Det tok bare såvidt over fem minutter før jeg fant ut at den benken jeg hadde satt meg på var bortebenken. Siden bortelaget holdt til bare knapt to mil unna var det en liten gjeng gubber (Jeg anslår snittalderen deres til å være 55) som hadde slått seg ned der, og kom med stadige kommentarer og «kurwa»-rop (Stygt polsk ord). Måten jeg fant det ut på var at hjemmelaget fikk frispark fra 16,5 meters hold. Dette ble på mesterlig vis skrudd rundt muren og i lengste hjørne, og stemninga skjøt ikke akkurat i været ved min side.

Hjemmelaget fortsatte å være best den første delen av omgangen, men gjestene tok mer og mer over. Etter en halvtime ble det litt for slapt i forsvaret til Luzino, og Gewino fikk score på et finfint skudd.

1-1 holdt seg til pause, og jeg oppdaget at det fine lile servicebygget med de store WC-skiltene var mest til pynt. Dørene var låst, så jeg måtte sette kursen mot skogkanten like ved.

Andre omgang ble en god gammeldags knokkelkamp. Det haglet med taklinger begge veier, og det haglet med gule kort. At ingen fikk sitt andre gule er simpelthen et mirakel! De tilreisende gulkledde dominerte ute på banen hele omgangen, men hjemmelaget hadde stadig farligheter på kontringer. At ingen scorte etter pause er faktisk også et mirakel!

Mot slutten av kampen ble det enda mer febrilske forsøk på å vinne, men uten at noen klarte å score. Kampen endte 1-1, og det virket det som om hjemmelagets supportere var fullt klar over at det var de som hadde mest grunn til å være fornøyde med.

Jeg tuslet ned til togstasjonen igjen, hadde griseflaks med å nå et kjempeforsinket tidligere tog (og dermed slapp å vente 40 minutter), og ved togbytte i Gdynia hadde jeg på nytt flaks, og rakk umiddelbart et tog videre inn til Gdansk. Vips var jeg tilbake på hotellet over en time tidligere enn planlagt!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Zaspa Gdańsk - OKS Janowo (Rumia) 4-7

Hadde spart det beste til slutt i helgas Gdansk-groundhopping, og gikk for en kamp på nivå åtte søndag. Hadde egentlig planlagt to kamper, og blitt tipset om en til på nivå 7 litt utenfor byen, så det kunne bli mer.

Etter en trikketur gjennom en forstad fylt med kolonihager ankom jeg Gedania 1922s anlegg, hvor den unge klubben Zaspa Gdansk spiller sine hjemmekamper på den smaleste kunstgressbanen jeg har sett noensinne. Anlegget virket for øvrig veldig flott, med flere små haller, mindre baner, og en fullstørrelse gressbane som nok brukes på et noe høyere nivå enn dette (Gedania har lag både på nivå 5 og nivå 6). Anlegget lå ikke så langt unna Energa-stadion hvor Lechia Gdansk spiller, så gjennom buskene kunne man se dette.

Hadde på forhånd sendt en melding på facebook til klubben for å finne ut hvor kampen ble spilt, så da jeg ankom skjønte han som hadde svart hvem jeg var, og kom bort og hilste på. Han lurte selvsagt på hvorfor i alle dager jeg kom og så på dem en søndag formiddag, og beklaget på forhånd for at nivået ikke var allverden, og at de de møtte var serielederen, så her kunne det bli stortap.

Advarselen lot til å holde stikk, da både 0-1 og 0-2 kom før seks minutter var spilt av kampen. Gjestene fortsatte å dominere på banen, og produserte sjanse etter sjanse uten at de ble omsatt til scoring, så de fleste var nok overrasket da det kom en redusering til 1-2 like før 13 minutters spill.

Like etter halvspilt omgang kom gjestene igjen på scoringssporet, og en av lagkameratene til målscorer ble så glad at han sannsynligvis påførte ham hørselsskade i feiringa.

2-3 kom like etterpå da et langskudd skifta retning i feltet, og den varslete overkjøringa resultatmessig lot definitivt vente på seg. 2-4 kom etter 34 minutter, og de siste ti minuttene inn mot pause begynte flere å vise at de var slitne.

Rett før pause fikk de lilla en ny sjanse til å redusere, denne gangen på straffespark, men dette ble satt utenfor, og lagene tok seg en hvil med 2-4 i boka.

Andre omgang startet som første, med en tidlig scoring for gjestene. Etter en stund inntraff en pussig situasjon, da et skudd utenfor mål traff noe skarpt, så ballen punkterte og måtte byttes ut. Første gang jeg har sett det skje!

Tempoet i kampen ble labrere og labrere, men drøyt ti minutter før slutt mobiliserte hjemmelaget krefter til en finfin kontring, som ble kronet med scoring. Minuttet senere fikk man et nytt straffespark, og denne gangen ble det ikke gjort noen feil. 4-5!

Kunne det utrolige skje, at man tok poeng fra serielederen, tenkte nok mange nå, men håpet ble raskt slukket. Like før klokka bikket 90 minutter gjorde keeper en strålende redning da en spiller kom alene mot ham, men returen klarte han ikke å gjøre mer enn å få slengt en eller annen kroppsdel på så den skiftet retning, men fortsatte mot mål. Her klarte en av utespillerne nesten å stoppe den, men den gikk inn, og det sto 4-6.

På overtid kom det nok en scoring, og det hele endte dermed 4-7. Jeg hadde underveis kommet til at det ble for mye stress å komme seg til andre sida av byen for å se nok en kamp, klokka 13 (Jeg ville uansett ikke rukket fram før langt uti første omgang), og at det ville bli alt for komplisert (eller dyrt) å komme seg på nivå 7-kampen i Bojano klokka 18, så jeg avsluttet dermed Gdansk-groundhoppinga mi for denne gang.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Lechia Gdansk - Legia Warszawa 1-3

Etter de to breddekampene (Nivå 5 og nivå 6) tidligere på dagen slang jeg innom hotellet og fikk på meg litt mer klær, og tok trikken til Stadion Energa Gdansk. Her skulle byens stolthet Lechia ta imot hovedstadens Legia Warszawa til toppoppgjør i «Ekstraklasa», den polske toppdivisjonen.

Å komme seg inn gikk bare fint, og jeg slang i meg en Kiełbasa før jeg fant plassen min, som viste seg å ha en strålende utsikt til banen. For bare 45 zloty var dette virkelig et kupp!

Inn mot kampen var det litt kniving mellom supporterne, noe som virkelig var moro å se på. Det hele kulminerte med en svær overhead-greie fra de tilreisende, akkompagnert av masse pyro.

Etter fem minutters spill fikk vi en VAR-situasjon som endte med ingenting, til hjemmefansens store fortvilelse. Stor var derfor gleden da 1-0-målet endelig kom etter drøye ti minutter.

Inn mot pause hadde gjestene flest store sjanser, og jeg fryktet for at ledelsen neppe ville holde til poeng om det ikke kom flere scoringer for de grønnhvite.

Rett før pause kom det så enda mer pyro fra bortesupporterne, denne gangen ganske massivt, akkompagnert av masse flagging.

Da lagene kom på banen igjen etter pause fortsatte de for anledningen gråkledde å være farligst, og etter et kvarter kom utligningen. Ti minutter før full tid kom også 1-2, og da hjalp det ikke om hjemmefansen dro i gang både knallskudd og bluss.

På tampen fikk en Lechia-spiller rødt kort, og på overtid kom 1-3. Dermed ble alle tre poengene, og sannsynligvis også seriemesterskapet, med tilbake til hovedstaden.

Flere bilder (mest av tribunelivet) kan du se på facebook.

Czarni Pruszcz Gdański - Orlęta Reda 2-2

Etter å ha startet dagen på nivå 5 i polsk fotball tok jeg toget litt ut av byen for å se en kamp på nivå 6. I den lille byen Pruszcz Gdański skulle hjemmelaget i helgult ta imot et lag fra Reda, noe lenger nordvest i Pommern. Vel framme valgte jeg selvsagt feil vei til stadion, og måtte gå rundt hele banen da jeg kom fram.

Dette ga meg gode muligheter til å ta anlegget bedre i øyensyn, og det jeg fikk se var en sliten tribune som nok må ha hatt enorm kapasitet i sine velmaktsdager. På andre siden av det kraftige sikkerhetsgjerdet var det en finfin gressmatte, omkranset av noe jeg først tenkte var restene av en løpebane, men så så jeg at i den ene enden var det en rimelig kraftig høydeforskjell. Bane for noe motorsport kanskje?

Før avspark kom det noen voldsomme smell fra en liten park bak stadion, og jeg skjønte snart at det var noen som drev og fyrte av noe slags knallskuddaktige greier. Denne videoen gjenspeiler dessverre bare en promille av smellenes sanne kraft!

Vel, da kampen kom igang var vi kanskje 30 stk tilstede, og det tok like mange sekunder før dommeren blåste i fløyta. Straffespark! Gjestenes eksekutør gjorde ingen feil og de røde gikk opp i 0-1-ledelse.

Etter et drøyt kvarter gjorde så hjemmelagets keeper en kjempeblemme. Han ruste ut etter en ball, innså at dersom han skulle nå den først måtte han begå keeperhands, rygget tilbake, og fikk se ballen gå i mål bak seg. 0-2.

Tomålsledelsen holdt seg helt til pause, og det var nok et skuffet hjemmelag som gikk i garderoben, for 0-2 gjenspeilet på ingen måte hva som hadde skjedd ute på banen i første omgang.

Første halvdel av andre omgang ble utrolig begivenhetsløs, og av frykt for å kjede meg til døde vandret jeg litt fram og tilbake på tribuna for å finne den beste vinkelen for å få med det gamle sukkerraffineriet bak stadion på et bilde. Rundt ti minutter før full tid ble det også et langt opphold i spillet, da hjemmelagets keeper ble skadd og først fikk behandling på bann, før han også måtte byttes ut.

Akkurat i det klokka bikket 89 minutters spill kom så reduseringsmålet på et frispark, og hjemmelagets spillere fikk nå virkelig ferten av blod.

Som antatt etter det lange oppholdet i spillet ble det lagt til svært mye tid, og i overtida var det nok flere målsjanser enn det hadde vært i hele resten av andre omgang tilsammen.

Etter 7 minutter av overtida kunne så endelig hjemmelagets spillere og fans slippe jubelen løs! 2-2-scoringen var et faktum!

Kampen endte etter 9 minutters overtid med poengdeling og 2-2, noe hjemmelaget uten tvil virka mest fornøyde med. Var man i tvil var det bare å høre på lydene som kom fra bortegarderoben etter kamp. Jeg kan ikke polsk, men det trengte man ikke å kunne for å skjønne at der var det dårlig stemning.

Jeg tusla tilbake til togstasjonen, møtte en tropp opprørspoliti, og venta på toget tilbake til storbyen for å se storkamp på kvelden.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Lechia II Gdańsk - Kaszubia Kościerzyna 1-0

Fikk en jobbtur til Gdansk, og sørga derfor for å ta helga i forkant for egen regning og risiko, sånn at jeg kunne få groundhoppet litt. Første oppgjør var andrelaget til byens stolthet, Lechia Gdansk. De skulle ta imot Kaszubia Kościerzyna på klubbens gamle stadion MOSiR. Dessverre gikk ikke kampen på selve hovedarenaen her, men en betydelig mindre arena på samme anlegg.

Jeg ankom anlegget i god tid og soset rundt og kikket meg rundt en god stund, før jeg satte kursen mot tribuna der kampen skulle spilles. Her ble jeg møtt av de i Øst-Europa nær obligatoriske overdimensjonerte sikkerhetsnettene, noe som begrenset sikten til banen noe. Sammen med oppimot 100 andre fikk jeg se hjemmelaget dominere spillet på banen, uten at de klarte å omsette dette til scoring.

0-0 sto seg helt til pause, og jeg kom med en spådom om at denne kampen fort kunne bli til et "første målet vinner"-oppgjør.

Det tok bare fire minutter etter pause før vi endelig fikk en scoring, og fortjent nok var det de hvitgrønne som fikk den. Gjestene prøvde og prøvde, men ikke snakk om at de klarte å utligne. Dette førte nok til en del frustrasjon, og på et tidspunkt ble faktisk keeper så irritert at han kom med en melding til sine forsvarskamerater som fikk dommeren til å gå bort og ha en alvorsprat med ham. Jeg har sjelden i så stor grad ønsket at jeg hadde kunnet polsk!

Kampen ebbet etterhvert ut med 1-0 på scoringskortet, og jeg kunne forlate det flotte anlegget og sette kursen for dagens andre kamp, etter først å ha fått tak i solkrem, drikke og mat.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Frogner - Skogbygda+ 8-2

Etter et lite oppdrag for TIL i eserien-studio i Nydalen satte jeg kursen mot Frogner i Sørum. Her skulle bygdas beste menn møte Skogbygda+ (Som er et samarbeidslag mellom Skogbygda og FuVo 3) til åttendedivisjonsoppgjør.

Da jeg ankom det flotte anlegget drev begge lag og varmet opp på nierbanen, mens det var J14-kamp på den store banen. Lagene byttet bane da denne kampen var over, og så kunne dommeren sette i gang oppgjøret, foran omlag 15 tilskuere.

Noe av det første som skjedde var at en ball forsvant over sikkerhetsnettet mot elva, og man måtte finne en ny. Da spillet kom i gang igjen tok det bare noen få minutter før hjemmelaget tok ledelsen 1-0.

De rødkledde hadde flere store sjanser utover i omgangen, men ikke snakk om at ballen ville i mål, så da det ti minutter før pause kom mål motsatt vei føltes det nok svært bittert. Mindre bittert ble det nok ikke da et langskudd gikk i mål på overtid før pause, og lagene måtte ta pausepraten med 1-2 på scoringsblokka.

Pausepraten måtte ha slått svært positivt ut for vertene, og etter bare to minutter fikk de straffespark som effektivt ble ekspedert i mål. 2-2.

Etter dette tok det bare et drøyt minutt før kampen var snudd, og det sto 3-2. De blåhvite fra Nes begynte nå å ane uråd, og en av dem utbrøt «Gutta, hva er det vi driver med?»

19 minutter ut i utgangen kom hjemmelaget til en ny flott mulighet som ble omsatt til scoring. Like etter forsvant nok en ball ut mot elva, og flere uttrykte bekymring for situasjonen på ballbudsjettet .

Like før det var spilt i 75 minutter kom det et nytt mål. Man ser ofte mål som beskrive som kandidater til årets mål, enten på grunn av flotte enkeltprestasjoner eller på grunn av fantastisk samspill i laget. Dette målet var omtrent så langt unna et sånt mål som man kan komme, men mål er mål. 5-2.

6-2 kom litt over 5 minutter før full tid, etter flere enorme målsjanser. Flere av spillerne begynte nå å bli slitne, og han som bommet på en av de store sjansene uttrykte nok situasjonene best da han klagde over at når han kom fram til mål var han så sliten at det var umulig å score.

Akkurat i det klokka mi bikket 45 minutter spill i andre omgang beviste Skogbygda-forsvaret nok en gang min tese om at det lønner seg å klarere, og på overtid kom også 8-2.

En tung kveld for de blåhvite, og en av trenerne deres prøvde etter kampen å ilegge meg forbud mot å komme på kampene deres, ettersom det endte ille for dem også sist jeg så dem spille. (Mens for hjemmelaget gikk det mye bedre denne gangen enn sist)

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Christiania - Ready 2 (4-2)

Nest siste tirsdag i april, og duket for fjerdedivisjonskamp nesten i nabolaget, når Christiania Ballklubb var vertskap for Ready 2 på Ellingsrud.

Ved ankomst sjekket jeg inn i Groundhopper-appen, og fikk en fin påminning om at jeg nå hadde komplettert 4. divisjon avd. 3 i Oslo. Hilste kjapt på CBK-trener og Josimar-gründer Frode Lia, før han måtte springe for å diskutere med dommerne og motstanderlaget hvor målene skulle plasseres.

«Hvor målene skulle plasseres?», tenker du kanskje nå, og ja, du leste riktig. Bak det sørlige målet på banen var snøskavlen så stor at målet måtte plasseres på linje med den oppmerkede femmeteren, og diskusjonstemaet var om man skulle la det andre målet stå på den opprinnelige linja, eller om målet også der skulle trekkes inn.

Da kampen ble sparket i gang var banen symmetrisk, og altså totalt 10 meter kortere enn normalt. Første omgang ble ganske begivenhetsløs, annet enn at russebussen «High School 2019» rullet inn ved siden av banen, og spilte så høy musikk at politiet kom like etter og jaget dem vekk igjen. Hjemmelaget hadde kanskje et ørlite overtak på det som skjedde på banen, men det var ikke overraskende at det sto 0-0 da lagene gikk til pause.

Hva de respektive lags trenere hadde sagt i pausen vet jeg ikke, men vi fikk et veritabelt fyrverkeri på banen! Ready 2 leverte et trøkk de ikke hadde vært i nærheten av før hvilen, og det tok bare litt over fire minutter før vi fikk kveldens første scoring. 0-1.

Etter halvspilt omgang hadde Christiania-forsvaret en grusom kollektiv kollaps som ga gjestene en tomålsledelse, og jeg var nok ikke den eneste som trodde det nå var kjørt for hjemmelaget. Så feil kan man ta! Bare et drøyt minutt senere kom det en helt sjuk langlobb fra CBKs venstre kant, som gikk i stolpen og i mål. 1-2, og helt åpent igjen.

CBK hadde nå fått ferten av blod, og presset voldsomt på for utligning, og fem minutter før full tid jublet alle for det de trodde var utligningen. Assistentdommer hadde derimot vært oppe med flagget for offside, så den virkelige jubelen måtte vente et par minutter. 2-2 kom like etter, og det var nå elektrisk stemning på tribunen.

Like før dommerens klokke passerte 90 minutter kom 3-2 etter et finfint frispark, og det var nå Ready som måtte prøve å få med seg noe fra kampen. Det høye presset deres straffet seg slik det ofte gjør i slike situasjoner, og godt på overtid ble det 4-2, som også ble sluttresultatet. En sterk snuoperasjon!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Mjøndalen - Tromsø 1-1

Etter oppvarmingskampen i Vestfold dro jeg videre til Mjøndalen, hvor jeg parkerte utenfor bedehuset Salem, hvor TIL-supersupporter Trond bor.

Tuslet derfra til stadion, til spydige tilrop fra naboene. Dette tok jeg ikke så tungt, og da jeg var kommet meg inn på stadion bevilget jeg meg et stykke pizza og en flaske brus, ettersom jeg ikke hadde spist siden frokost.

Da kampen startet var vi ikke så mange på bortefeltet, men vi hadde plassert oss strategisk til i forhold til tv-mikrofonen. Vi fikk rapporter på facebook om at dette hadde hatt den ønskete effekt, og at vi hørtes svært godt.

Ellers var det gledelig å se at hun som stilte med hjemmelaga banner på forrige kamp denne gangen hadde oppgradert til et slags skilt.

Ute på banen fikk vi oss en liten kalddusj etter ti minutter, da vertene fikk et straffespark (som fra vår vinkel bak mål i motsatt ende av banen selvsagt så helt feil ut) de konverterte til scoring.

Utover i omgangen kom TIL mer og mer med i spillet, og tross at vi lå under var det en forsiktig optimisme å spore på bortefeltet i pausen.

I andre omgang var TIL mye bedre enn i første, og etter knapt ti minutter overlistet Onni Valakari MIF-keeperen. 1-1, og enorm jubel blant oss rød- og hvitstripete.

Mot slutten av kampen hadde begge lag sjanser til å avgjøre, men tross blodige knær kom det ikke flere scoringer, og det endte med ett poeng til hvert lag.

Halsen - Ullern 2-1

2. påskedag betyr fotball, og siden jeg skulle til Mjøndalen på kamp lokaliserte jeg ett oppgjør til jeg kunne få med meg på vestsida av Oslofjorden. Valget falt på Larvik-klubben Halsen som skulle ta imot Ullern til oppgjør i tredjedivisjon.

Da kampen kom i gang i vårsola kom jeg i prat med en lokal fyr som viste seg av alle ting å være Bryne-supporter, og fikk snakket mye fotball med ham. Flyttet meg etter hvert bak gjestenes mål, og fikk derfra se hjemmelaget ta ledelsen 1-0 på frispark etter 29 minutter.

Resten av omgangen var ganske jevn, men det føltes på ingen måte ufortjent da lagene tok pause, og det fortsatt sto 1-0.

I andre omgang var gjestene langt mer påslått enn de hadde vært før hvilen, og   etter 52 minutter brøt forsvaret til Halsen helt sammen. Det virket som om flere av forsvarerne sluttet å løpe fordi de trodde det var offside.  Det syntes derimot ikke assistentdommeren det var, og dermed kom spilleren seg igjennom alene og fikk en relativt grei jobb med å sette inn 1-1.

Ullern, for anledningen i sorte trøyer, fortsatte å presse på, og hadde flere sjanser til å ta ledelsen.Da ingen av disse gikk inn skjedde etter 72 minutter det som ofte skjer:  Baklengsmål.

Hjemmelaget fikk en helt grei straffe, og denne ble sikkert satt i mål, så eksekutøren kunne rive av seg trøya og vise fram en singlet med teksten «50 legende», da dette var hans 50. tredjedivisjonsmål for Halsen. For øvrig skaffet dette ham selvsagt et gult kort.

Kampen endte 2-1, og det var nok en svært skuffet gjeng som tok turen tilbake til beste vestkant i Oslo, mens jeg hastet videre til Mjøndalen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Vardar/Makedonija - Romelanda 3-1

Etter å ha sett kamp på såpass høyt nivå som superettan måtte jeg kompensere litt med noe skikkelig breddefotball, så etter et kjapt besøk på hamburger-drivethrough ankom jeg Backavalla. Her tok det makedonskprofilerte laget Vardar/Makedonija imot Romelanda fra traktene nord for Kungälv, så det var virkelig duket for by mot land.

Inn mot avspark dukket det opp rundt 100 mennesker, noe jeg må si jeg synes er svært bra til nivå 7 å være, og det var svært god stemning i den varme vårkvelden, med både makedonsk musikk fra en høyttaler og en fyr som satt og åt frø fra pose, slik man gjør på Balkan.

Kampen startet veldig jevnt, og det virket som om begge lag hadde forsvar som var bedre enn motstandernes angrep. Etter en drøy halvtime raknet det likevel for gjestene. Ballfører tråkket over eller noe sånt, og ble liggende. Dette balltapet snappet en av vertenes spisser opp, og selv om jobben ikke var helt ferdig, så klarte han relativt greit å runde keeper og sette inn 1-0. Den skadde hinket derimot ut etter en grundig runde med taping.

Etter dette kom gjestene mer og mer inn i kampen igjen, og etter pause tok det 19 minutter før utligningen kom. Jeg pleier ofte å si at det lønner seg å klarere, og nok en gang var det forsvarets ønske om å holde på ballen i stedet for å pælme den vekk som straffet seg.

Dette baklengsmålet skulle dog vise seg å være en liten velsignelse for de rød- og svartstripete. Det tok bare minutter før 2-1 ble satt inn, og da det under 2 minutter senere ble 3-1 virket det meste avgjort.

Resten av kampen endte uten mål, selv om en av Vardar/Makedonija-spillerne prøvde seg på noe få andre enn Zlatan ville fått til (Attpåtil virka han fly forbanna på seg selv for at det ikke gikk, så selvtilliten var det tydeligvis ikke noe i veien med).

Da dommeren blåste kunne hjemmepublikummet juble, og jeg kunne sette kursen nordover E6 tilbake til Oslo etter to dager og fire kamper i Göteborg og omegn.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

GAIS - Brage 0-3

Etter dagens første kamp hastet jeg tilbake til Göteborg og Hisingen, nærmere bestemt til Bravida Arena. Stadionet brukes normalt av Häcken i allsvenskan, men i dag var det superettan-klubben GAIS som var vertskap, fordi gresset på Ullevi ikke var spilleklart etter vinteren ennå.

Hadde på forhånd planlagt å sette meg nederst på langsida, nærmest den enden hvor hjemmesupporterne sto, noe som viste seg å være et bra valg. Det var bra trøkk fra de stående og syngende, og det kom også en del svar og separate tilrop fra de som satt rundt meg på felt F.

Ute på banen var det lenge ganske jevnt, men etter halvspilt førsteomgang var det gjestene fra Borlänge som fikk inn første stikk. Et hjørnespark endte med selvmål, og det sto 0-1.

(Beklager dårlig lyd på videoen, den er konvertert fra slo-mo)

Ca ti minutter før pause ble det litt knuffing i feltet, noe som endte med gult kort til blant annet GAIS' keeper. Hadde det vært VAR involvert ser jeg ikke bort fra at flere hadde blitt straffet, og at noen kunne blitt straffet hardere, men her måtte de tre ansvarlige i gult nøye seg med å konferere litt sammen, og så dele ut kortene.

Rett før pause klarte så hjemmelaget endelig å få ballen i mål, men akk, assistentdommeren hadde flagget i været, og det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben.

Hjemmelaget fortsatte etter hvilen å dominere på banen, men så skulle alt endre seg. Etter omlag en times spill trodde GAIS-keeperen at han hadde reddet en ball fra å gå ut til hjørnespark, men det var ikke dommerne enige med ham i. Dette protesterte han sterkt på, faktisk så sterkt at han fikk et nytt gult kort. To gule kort betyr rødt kort, og tidlig besøk i dusjen.

Brage benyttet like godt det påfølgende hjørnesparket til å score på den nyankomne keeperen, og når de også satte inn 0-3 bare minuttet senere var det svært mange som reiste seg og forlot stadion.

Mot slutten av kampen fant «Gårdakvarnen» ut at de like gjerne kunne resignere, så «Let's pretend we scored a goal» runget utover banen, og det var mange skuffete grønnkledde som dro hjem da kampen etter mange minutters overtid ble avblåst, mens de få på bortetribuna kunne feire.

De fleste GAIS-spillerne klappet mot supporterne (som nok var hjemmelagets beste i dag) og forsvant i garderoben, mens enkelte faktisk kom bort og vekslet noen ord.

Ahlafors - Alingsås 2-2

Etter frokost hadde jeg ikke noen planer før dagens første kamp, så jeg satte kursen ut av byen for å lokalisere stadion og se om jeg kunne finne på noe deromkring. Etter en kort kjøretur ankom jeg den lille bygda Ahlafors, hvor jeg fant et helt fantastisk flott fotballanlegg med flere gressbaner, kunstgressbane, badeplass, klubbhus, minigolfbane og denne fantastiske karen!

Jeg hadde god tid til kampen, så jeg fant ut jeg skulle kjøre litt på måfå rundt omkring. Jeg hadde kommet ganske langt ut i ødemarka da plutselig drivstofflampa på bilen begynte å lyse. Joda, sist jeg fylte tanken var jeg i Säffle, så det var kanskje ikke så rart. Jeg heiv meg på Google maps, og til min store glede var nærmeste bensinstasjon bare et drøyt kvarters kjøring unna.

Etter tankingen dro jeg tilbake til stadion, kjøpte meg billett og så meg litt rundt på anlegget. Det hadde på forhånd blitt varslet en type «breddesnadder» jeg ikke hadde vært borti før, så jeg var spent da jeg gikk i kiosken og spurte etter belgiske vafler, men dessverre var ikke disse klare enda, så jeg måtte bare vente.

'

Ute på banen var det etter hvert blitt klart for kamp, og dagens motstander for Ahlafors IF var Alingsås, som bare hadde reist en drøy halvtime for å komme seg hit. Da kampen startet var det hjemmelaget som kom best i gang, og etter tolv minutter kom det en suser fra omlag tjue meter som endte i tverra før den gikk inn. 1-0.

Flere mål ble det ikke før hvilen, og jeg snek meg litt før klokka kom til 45 minutter opp til kiosken hvor de tidligere omtalte belgiske vaflene nå var klare. Dette var simpelthen fantastisk! En helt superduper tykk vaffel, med krem, sjokoladesaus og jordbærsyltetøy! Terningkast sju, åtte og ni!

Gjennom siste del av første omgang hadde gjestene hatt en stigende formkurve, og dette følte jeg at fortsatte inn i andre omgang. Flere mål lot dog vente på seg, men et lite vendepunkt kom like før timen var spilt, da en Ahlafors-spiller fikk et skudd i ansiktet og gikk rett i bakken. Veldig dramatisk, men heldigvis kom han seg etterhvert til hektene igjen, men trener og fysio satte foten ned for at han skulle få spille videre, så hjemmelaget måtte gjøre et bytte de nok helst skulle sluppet.

Etter denne situasjonen tok det iallfall ikke mange minuttene før Alingsås utlignet, og det var et hjørnespark for Ahlafors som ble kontret over til motsatt side og satt i mål.

Et kvarter før slutt fikk så Alingsås straffespark, og snuoperasjonen var komplett. Jubelen blant de tilreisende, både spillere og tilskuere, var stor.

Da klokka passerte 90 minutter varslet dommer at han kom til å legge til fem minutter, og da en Alingsås-spiller ble liggende nede med skade ble d et tydelig kommunisert at klokka ble stoppet. Det var derfor veldig langt på overtid da Ahlafors fikk et hjørnespark hvor alle mann, også keeper, ble med opp i angrep. Overtallet ute i feltet ble da utnyttet på beste vis, og utligningsmålet ble kriget inn.

Kampen endte dermed 2-2, og ett poeng til hvert av lagene, noe hjemmelaget slik kampen utviklet seg utvilsomt var mest fornøyde med.

Flere bilder fra kampen og det fantastiske anlegget på Sjövallen kan du se på facebook.