Hønefoss - TIL2020 0-2

Etter gårdagens langtur hoppet jeg etter en rolig frokost i bilen og sendte melding til Arne at jeg var på vei for å plukke ham opp. På avtalt sted merket jeg at telefonen sto i flymodus så meldinga ikke var sendt, men han hadde heldigvis gamblet på at jeg kom likevel, så vi kunne raskt sette kursen vestover mot Sandvika hvor vi svingte nordover mot Hønefoss. Etter en begivenhetsløs time ankom vi AKA Arena, hvor det viste seg å være nesten umulig å komme inn. Vi foretok dermed en ureglementert entré gjennom garderobegangen, og fant oss en chill plass på hovedtribuna for å se treningskamp mellom divisjonskollegene Hønefoss og TIL2020.

Da kampen ble sparket i gang så vi at det kun var satt opp hoveddommer, og bortre linje ble fulgt opp av en fra Hønefoss' team. På linja foran tribuna lå det et flagg, og etter hvert ble en av TIL-reservene spurt om å markere om ballen var ute eller ei, en jobb hun utførte med varierende engasjement.

Tromsøjentene tok tidlig tak i kampen og styrte det meste som skjedde ute på banen, men Hønefoss' keeper Margaux Batt Lægreid viste seg å ha en bortimot umulig dag. TIL produserte sjanse etter sjanse, men enten ble avslutninga for upresis, eller så var Lægreid der med en redning.

Det sto dermed 0-0 da dommeren varslet pause etter ca 42 minutters spill. Sammen med nærmere 50 andre (hvorav en god del hadde satt seg på kortsidetribuna for å få nyte vårsola) måtte vi også skuffet innse at det nok ikke ble noen lokalt fremstilte pølser på Hønefoss i dag.

Da kampen etter et lite kvarters hvil igjen startet tok de rødkledde fra nord umiddelbart affære, og det var bare spilt 35 sekunder da ballen endelig kom seg forbi HBK-keeperen. 0-1 og stor jubel blant oss to på bortefeltet (som for anledningen var ca midt på hovedtribunen).

Det haglet fortsatt med målsjanser, men Lægreid fortsatte å storspille, og dersom dette er nivået hun legger seg på i årets 1. divisjon, så kan det umulig ta lang tid før klubber i toppserien banker på døra på Ringerike. Tross veggen i mål, ingen kan gjøre jobben helt alene, og like før det var spilt 25 minutter av andre omgang ble hun sviktet av forsvaret sitt, og TIL2020 kunne igjen juble for scoring, høyst fortjent.

Det kom enda flere sjanser til scoring, men dere kan jo gjette hva som skjedde med dem. Jeg er overbevist om at dersom noen regner på xG for bortelaget denne søndagen, så er vi solid oppe i det tosifra feltet. Det føltes dermed smått utrolig at det ikke sto mer enn 0-2, da dommeren etter nye 42 minutter blåste av kampen.

Arne og jeg applauderte litt, prøvde å sette kursen tilbake mot Oslo, innså at slutten av vinterferie-køen mot Sandvika var helt latterlig, og tok en nær køfri omvei om Jevnaker og Nittedal hjem, etter endelig å ha fått se en TIL2020-seier etter det som etterhvert var ganske mange mislykkede forsøk.

IFK Trollhättan - Trollhättans FK 4-6

Etter å ha forlatt dagens første kamp satte jeg kursen sørover det korte stykket til nabobyen Trollhättan. Her fant jeg først litt relativt rimelig bensin, før jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Edsborg IP, og så at det strømmet på med andreballjakkekledde karer. Jeg hadde utvilsomt funnet rett sted for treningskampen og byderbyet mellom IFK Trollhättan og Trollhättans FK.

Etter å ha sittet i bilen og fått i meg varmen gikk jeg etterhvert inn på anlegget og så meg litt rundt. Her var en flott gressbane med friidrettsfasiliteter, og en imponerende tribune. Det er her FC Trollhättan spiller sine kamper på nivå tre, men kveldens treningskamp skulle gå på kunstgresset like ved hvor det nå foregikk slutten på en kamp mellom to jentelag. Tribunene her var ikke akkurat så imponerende som den på gressbanen, men til gjengjeld var det en helt rå ståtribune i tre på kortsida! For øvrig ble dette mitt 450. stadion i Futbology-appen!

Da avspark i derbyet nærmet seg var vi rundt 30 tilstede, og det tok ikke mer enn drøyt fem minutter før den første scoringen kom. En IFK-spiller herjet litt med det kortreiste bortelagets forsvar, og vips sto det 1-0.

Før klokka viste ti spilte minutter hadde også TFK vist seg fram, og der IFK-målet i stor grad var en enkeltprestasjon var det kollektivet som sto bak utligningen til 1-1.

Det kom stadig sigende til flere tilskuere, så på det meste halvveis ut i første omgang var vi nok nærmere femti personer tilstede, samt et ukjent antall kaier og kråker som virket å ha en beef om hvem av dem som skulle få overnatte i flomlysmastene på stadionet rett ved. På kunstgressbanen var flomlysene lite attraktive som overnattingssted, og nå som den lave kveldssola hadde forsvunnet så man også hvor lite effektive de egentlig var. Tross stadig dårligere lysforhold, da dommeren noen minutter etter halvtimen var spilt blåste i fløyta og pekte mot straffemerket var det ingen grunn til å betvile hans vurdering. Straffen ble sikkert satt i mål, og rødtrøyene hadde snudd kampen til 1-2!

1-2 sto seg til pausen, som for øvrig i beste breddefotballtradisjon ble holdt ganske kort. Etter pause tok det litt tid før det begynte å skje noe, men når det først løsnet så ble det litt ketsjup-effekt. I det 64. minutt utlignet IFK, i det 65. minutt tok TFK igjen ledelsen, i det 69. minutt økte de rødkledde til 2-4, og i det 70. minutt kom også 2-5!

Bare fem minutter etter det jeg trodde virkelig var spikeren i kista for de blåhvite vartet de så opp med en perle av en langlobb som satte 3-5 og igjen ga dem kontakt med motstanderne, men i det klokka mi viste 82:15 kom så 3-6.

IFK fortsatte å jobbe som besatte for å prøve å redde æren, og i kampens siste spilleminutt kom det som nok var deres beste mål i dag. Med 4-6 på tavla og omtrent null tid igjen å spille løp likevel en av spillerne inn i målet for å hente ballen, men etter at spillet igjen var satt i gang ble det ikke tid til flere scoringer, og Saab- og filmbyderbyet endte dermed med en solid seier til Trollhättans FK, noe som egentlig bare skulle mangle da de spiller en divisjon over motstanderne.

Jeg hastet til bilen for å få varmen i meg igjen, og tok nå korteste vei hjem igjen langs E6 gjennom Bohuslän og Østfold.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vänersborg - Västra Frölunda 5-1

Etter å ha våknet grytidlig lørdag morgen stelte jeg i stand en matpakke, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot svenskegrensa. Etter å ha fått pantet noen flak med vaniljecolabokser i Töcksfors svingte jeg sørover og passerte gjennom Dalsland på langs og kom etter hvert fram til sørenden av Vänern. Her fant jeg raskt fram til Vänersvallen, men jeg måtte lete litt før jeg skjønte hvilken side av anlegget jeg skulle parkere på. Etter å endelig ha fått deponert bilen gikk jeg inn gjennom portalen der det sto Vänersvallen Nord, og fant et nydelig lite kunstgressanlegg med ei tribune de fleste klubber litt ned i divisjonssystemet kunne misunne dem. Her var det duket for treningskamp mellom Vänersborgs IF og Västra Frølunda.

Mens jeg så meg rundt på anlegget oppdaget jeg til min store glede at det ble rigget opp en gassgrill, og det ble båret ut en stor sekk med frosne hamburgere. Her skulle det bli kvalitetsmat i pausen!

Et par minutter etter annonsert tidspunkt var begge lag klare og dagens dommer kunne blåse i gang kampen. Han hadde knapt rukket å få fløyta ut av munnen før hjemmelagets rødkledde spillere stormet i angrep, og med 27 sekunder på klokka sto det på vakkert vis 1-0!

Under to minutter senere kom også 2-0, og jeg begynte å lure på om jeg skulle få bivåne et godt gammeldags slakt i godværet i Vänersborg.

Vi rundt 100 frammøtte fikk se hjemmelaget fortsette å dominere på banen, men den effektiviteten de så nådeløst hadde vist i startminuttene lot til å ha forsvunnet. Gjestene på sin side slet lenge med å få etablert noen gode angrep, og sin første store sjanse fikk de på en corner etter drøyt halvspilt omgang uten at denne ga uttelling.

Da det ble pause sto det fortsatt 2-0, og mens jeg stimet avgårde for å teste de tidligere nevnte hamburgerne (Godt kjøtt, dressing og grøntfôr, grusomt tørre brød) observerte jeg at begge lag hadde en god del spillere i oppvarming, så i kjent treningskampstil kom det nok til å bli en god del bytter i andre omgang.

Også etter hvilen var det VIF som var det førende laget, og da de i det 59. minutt økte ledelsen sin til 3-0 var det absolutt ikke ufortjent.

Litt flatterende var det kanskje for hjemmelaget at de hadde holdt nullen, men i det stadionuret viste 65:35 fikk endelig gjestene sitt trøstemål.

Det var ingen tvil om at de hvite og grønne fra Göteborgs sørside hadde ambisjoner om at dette ikke bare skulle være et trøstemål, men rødtrøyene fortsatte å male på. Den stadig lavere lufttemperaturen sammenfalt med en stadig høyere temperatur ute på banen, og det ble etterhvert delt ut flere gule kort, men da dommeren knapt tre minutter før full tid trakk opp det røde kortet og viste det til en av de tilreisende var det uten noe forutgående gult som resultat av en sen takling som avverget en 100%-sjanse i feltet. Hjemmelagets straffeskytter gjorde ingen feil, og det sto 4-1.

Da vi entret overtiden skrev jeg klar en tweet om at kampen endte 4-1, og da gikk det selvsagt som det pleier. Det kom en ny scoring, og igjen var det Vänersborg-fansen som kunne juble for 5-1.

Før kampen endte rakk også gjestenes kaptein å få med seg et gult kort, og det var nok en skuffet gjeng som tok turen nedover langs elva etter kampen. Selv hoppet jeg i bilen for å få i meg litt varme før ettermiddagens neste kamp, en kort kjøretur unna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kolbotn - TIL2020 3-1

Etter å ha hastet meg gjennom å få sendt dagens eposter i øst og vest dro jeg fra jobb og plukket opp bilen. Med kurs mot Follo sendte jeg en melding til Sören som jeg hadde sett sjekke inn i Futbology-appen om at han måtte starte stoppeklokka ettersom jeg kom til å bli for sen til avspark. Fikk et beroligende svar om at kampen var utsatt en halv time, så jeg rakk dermed fram i god tid før kampen melom Kolbotn og TIL2020 ble satt i gang.

Toppseriespillerne fra Nordre Follo var selvsagt favoritter i treningskampen mot laget fra 1. divisjon, og det var på ingen måte ufortjent da et flott angrep ble toppet med scoring etter 6 minutters spill. 1-0.

TIL2020s rødkledde spillere viste likevel raskt at de ikke hadde tenkt å bli totalt overkjørt, og sakte men sikkert kriget de seg på nytt inn i kampen. Det var likevel de blå som kom til de fleste og største sjansene, men i motsetning til i Gigi Becalis FCSB lot alle spillerne her til å være fullvaksinerte, men dessverre mot å score. Med litt over halvspilt omgang fikk derimot jentene nordfra lønn for strevet, og ballen ble kjempet inn til 1-1.

Flere scoringer fikk vi ikke i denne omgangen, og da en Kolbotn-spiller ble liggende og vri seg i feltet etter å ha fått en smell blåste dommeren like godt til pause. Om jeg legger godviljen til var vi omlag 15 tilskuere på kamp i dag, og pausen varte litt over et minutt for hver tilskuer, så klokka hadde passert tre med god margin da lagene igjen var på plass og klare for nye 45 minutters fotball.

Gjestene fra nord kom svært friskt ut fra garderoben, men heller ikke de lyktes med å overliste motstandernes forsvar. Kolbotn kom så mer og mer inn i kampen igjen, og rett før kvarteret var spilt av andre omgang kom et nytt ledermål. Kampen fortsatte med massiv sjansesløsing for hjemmelaget, før de under ti minutter før full tid endelig lyktes med å sette inn 3-1.

Etter noen minutters overtid blåste dommeren av så vi kunne komme oss vekk fra høstkulda. Kampen endte med en fortjent 3-1-seier til de blåstripete, men når sant skal sies hadde kanskje 6-3 vært et mer beskrivende resultat av hvordan kampen hadde vært.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tveter - Badebyen Drøbak 1-2

Med kun én boks vaniljecola igjen i kjøleskapet begynte situasjonen å se småkritisk ut, så da det dukket opp en kamp å se på Skjeberg sportsplass bare et drøyt kvarter fra svenskegrensa var det et enkelt valg å ta turen på litt harryhandel rett etter jobb. Etter å ha konkludert med at Old El Paso er mer eller mindre helt fortrengt av Santa Maria så Arne måtte fortsette å leve uten ostesaus til tacoen satte jeg så kursen tilbake over Svinesund og i retning Skjeberg. Her fant jeg raskt fotballbanen, og fikk sneket meg inn på toalettet som egentlig var stengt og fikk lurt på meg helsetrøye og ullundertøy så jeg var klar for et par timer ute i kulda for å se Obos Cup-kampen mellom Tveter ILs nylig gjenoppståtte a-lag og divisjonskollegene fra Badebyen Drøbak FK.

Sammen med knapt tjue andre fikk jeg og Trond, som også hadde dukket opp, se to lag som begge gikk hardt ut fra start, og kampens første store sjanse var det hjemmelaget (som ikke egentlig er hjemmelag her, men siden deres egen bane er gress og ikke kunstgress er det dårlige spilleforhold der i februar selv i et stort sett snøfritt Østfold) som kom til, men scoring ble avverget av en fremragende benparade fra gjestenes keeper.

Kanskje oppildnet av dette kjempet nå de lillakledde fra Drøbaksundets østbredd til seg et lite overtak, og da de etter et drøyt kvarter fikk overlistet dagens Tveter-keeper var det på ingen måte ufortjent at det ble stående 0-1.

Tveter ga likevel ikke opp, og etter et nytt drøyt kvarter (Med to drøye kvarter spilt, så viste klokka mi ganske presis 32:45) kom så utligningen, og da dommeren et knapt kvarter senere sendte lagene en snartur i garderoben sto det fortsatt 1-1.

Jeg var smart nok til å ta en svipptur til bilen i pausen og legge en boks brus på frontruta til kjøling gjennom andre omgang. (Fordelen med å elske vaniljecola er at sjansene for at noen skal knabbe en boks som ligger slik er utrolig små). Parkeringa var nært banen, så det var god tid til å komme tilbake, og jeg fikk slått av noen ord med flere lokale mens Trond prøvde etter beste evne å få promotert facebookgruppa «Breddeball Østfold».

Da andre omgang kom i gang fikk vi flere sjanser i begge retninger, men det var først etter ti minutters spill noe virkelig nevneverdig skjedde. Et Badebyen-angrep ble stoppet noe i overkant voldsomt av rødtrøyenes keeper, og dommeren pekte på straffemerket. 1-2.

Tveter prøvde litt senere å utnytte at banen også brukes til amerikansk fotball, og i et forsøk på å skyte i mål seilte ballen mellom de to høyt plasserte stengene til det som ville vært et nydelig field goal, men dessverre for dem: Det deles ikke ut trepoengere i ordentlig fotball. Etter noen smådesperate dødballer på overtid endte kampen uten flere scoringer og bortelaget kunne til slutt juble for seieren, mens jeg fornøyd kunne notere mitt stadion nummer 448 i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gui - Lyn 2 (3-5)

Etter en helg med mye korps og lite (dvs ingenting) fotball hadde jeg klart å få bekreftet at det skulle spilles en sen kveldskamp på Arnestad kunstgress mellom fusjonsklubben Gui og divisjonskollegene fra Lyns andrelag. Jeg satte derfor etter en bedre middag kursen vestover, plukket opp Sören på veien, og etter en begivenhetsløs kjøretur fant vi til slutt en islagt parkeringsplass og fikk stavret oss fram til stadion, hvor jeg hadde vært før mens dette var første besøk for min medsammensvorne.

Like etter ankomst ble kampen blåst i gang, og det var de rødhvite fra hovedstaden som kom best i gang, så da de like før det var spilt fjorten minutter tok ledelsen var det ingen som kunne påstå at det var ufortjent. Flesteparten av de omlag tjue fremmøtte tilskuerne virket å være bortefans, og knapt ti minutter senere kunne de på ny juble for scoring.

Gui hadde på ingen måte blitt overkjørt selv om Lyn 2 var det førende laget, men lenge hadde sluttproduktet manglet. Like før halvtimen var spilt blåste så dommeren i fløyta, og pekte på straffemerket, og om de blåkledde ikke produserte spillemål fikk de nå i det minste en scoring. 1-2.

Ti minutter før pause kom en av kampens klart beste spillere, Lyn 2s nr 16, stormende oppover venstreflanken og la et strålende innlegg som på uforståelig vis passerte gjennom beina på han som sto foran mål uten å bli styrt inn i nettet. Mens alle var sjokkert over hvordan dette ikke ble scoring kom så ballen tilbake fra motsatt side, og denne gangen endte den i nettet. 1-3, og som Guis keeper irritert påpekte: 3 feil, 3 mål!

Feil ble det dog også gjort i motsatt ende av banen, og i det min stoppeklokke passerte 40 minutter fikk en Gui-spiller på vei mot Lyns mål en kraftig dytt. Som jeg hørte noen i publikum påpeke: Litt dytting får man tåle, men den der var nok over streken. Igjen pekte dommeren på straffemerket, og igjen havnet ballen i mål. 2-3.

Det hadde i slutten av omgangen begynt å regne litt, og i pausen virkelig åpnet himmelens sluser seg. Det var derfor rett og slett ganske ufyselig på stadion da hjemmelaget klarte å utligne til 3-3 før det var spilt fire minutter av andre omgang. Jeg meldte på dette tidspunktet at jeg ikke trodde kampen var ferdigscora, og det tok knapt fire minutter før jeg fikk rett. Lyn 2 fikk corner, og fra hjørnebuen traff ballen perfekt på hodet til en av bortelagets menn, og det sto 3-4.

I det etterhvert direkte ukoselige været kom begge lag til noen enorme sjanser, men flere scoringer lot lenge vente på seg. Først da det gjensto under sju minutter av kampen klarte Lyn igjen å finne nettet, og kampen ebbet etterhvert ut med med 3-5. Vi kunne dermed komme oss forbi snøhauger og et isdekt inngangsparti og fyre i gang varmeanlegget i bilen for å prøve å få tørket oss litt på vei hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Hobøl - Skiptvet 1-2

Det dukket i vinter opp melding om at Hobøl IL for første gang på årevis skulle stille lag i serien, så i groundhoppingsmiljøet så mange fram til å besøke Tomter idrettspark for første gang, og da spesielt den flotte gressbanen som ligger i et fantastisk naturlig amfi. I idrettsparken er det også en kunstgressbane, og naturlig nok var det denne som skulle brukes til treningskamp mot divisjonskollegene fra Skiptvet. Det første jeg så ved ankomst var at dette var en bane uten undervarme, så dette kunne bli spennende!

Undervarme var det heller ikke på vei fra parkeringa til publikumsområdet, så det første som skjedde var at jeg falt og slo hull på kneet, men jeg kom meg etterhvert fram til der banehopper Tom (som hadde dratt på kamp for å sikre at han beholdt førsteplassen i besøksstatistikken for banen) sto nogenlunde uten varige mén, og etter hvert dukket også selveste Ray opp.

Jeg var på forhånd informert om at hjemmelaget ikke hadde fått draktene sine ennå, så de skulle spille i overtrekksvester, og da det ble gjort klart til avspark så jeg at også gjestene fra motsatt side av E18 stilte i vester, og jammen hadde ikke også han som skulle dømme kampen vest på seg! Dette medførte noe forvirring på publikumsplass, og vi var lenge usikre på hvilket lag som var hjemmelaget.

Spillet ute på banen ble voldsomt preget av det glatte føret, og jeg mistenkte til tider at det kunne vært like fruktbart om man hadde gått over til kølle og liten ball og spilt bandy. Lagene hadde likevel bestemt seg for at de skulle spille kamp, og like før ni minutter var spilt hadde en forsvarsspiller en liten glipp som ga 1-0. Der og da trodde jeg det var hjemmelaget som tok føringen i kampen, men det viste seg etterhvert at det var det motsatte som var tilfelle.

Kampen ble spilt som 3x25 minutter, og flere mål fikk vi verken i resten av «1. periode» eller i den andre. Så, ganske nøyaktig fire minutter ut i siste spilløkt kom det en scoring for historiebøkene. Ikke fordi den var spesielt bra, men fordi det var den første scoringen av en Hobøl-spiller på sju år da et hjørnespark endte opp med å bli ekspedert i mål!

Begge lag kom til flere sjanser til å avgjøre, men det var gjestene som til slutt skulle vise seg å mestre det glatte føret best. Igjen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og med under ti minutter igjen å spille kom aldri Hobøl-laget tilbake, tross noen helt kurante sjanser, blant annet en situasjon hvor han som hadde ballen etter min mening burde holdt på den og prøvd å få straffe heller enn å skyte.

Kampen endte dermed 1-2, og jeg kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden med et nytt hakk i banehoppingsbeltet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Løvenstad - Rælingen 1-2

Jeg hadde egentlig en slags drøm om å dra til Karlstad og se kamp i boblehallen der i dag, men da bilen min sitter fast på verksted over helga, og det ikke fristet med ørten timer hver vei i buss måtte jeg se meg rundt i nærområdet i stedet. Valget falt derfor på Sandbekken ved foten av Blystadlia, der Løvenstad hadde fått tak i en erstatningsmotstander etter at Sørumsand måtte trekke seg pga covid. Naboene fra Rælingen stilte opp, og det var duket for treningskamp-derby!

Da det nærmet seg avspark la jeg merke til tre karer som dukket opp og hadde noen velkjente former i lommene. Her skulle det røyklegges! Helt riktig, da hjemmelaget entret kunstgresset ble de akkompagnert av bluss og røyk og forsiktig jubel.

Da kampen kom i gang syntes jeg kanskje fjerdedivisjonslaget som hadde tatt turen over åsen fra Marikollen var litt skarpere enn hjemmelaget som spiller i femtedivisjon. Det var derfor for så vidt ikke ufortjent da de i det 7. minutt tok ledelsen 0-1, men målet kom på en grusom måte da et helt forferdelig slurvete balltap ga klar bane mot mål for en Rælingen-spiller som utnyttet sjansen svært godt.

Etter baklengsmålet hevet egentlig Løvenstads spill seg, og de kom også til flere sjanser, men lenge uten at vi rundt tretti tilskuerne fikk stort å heve øyenbrynene over. Etter en halvtimes spill strammet det seg dog til, og et av kampens fineste angrep endte med at ballen lå i nettet, men det var avblåst for offside, så keeper prøvde ikke engang å stoppe ballen. Det sto uansett fortsatt 0-1.

Det skulle derimot ikke stå 0-1 så veldig mye lenger. Løvenstad kom på nytt i et angrep hvor kombinasjonene satt, og i et tilfelle der keeper som hadde gitt klare beskjeder hele kampen nå var ett sekund for sen med å rope at han skulle ta ballen klarte en Rælingenstopper å være så frampå at han styrte et innlegg i eget mål. 1-1 med 33:25 på min stoppeklokke.

1-1 sto seg til pause, og jeg tuslet bort og snakket litt med hjemmesupporterne som sto der det var sol og kanskje en grad eller to varmere enn i skyggen der jeg stort sett hadde stått for å unngå å få motsol når jeg skulle fotografere. De oppdaget etter hvert at han som hadde stått i mål i 1. omgang nå hadde fått på seg orange trøye nr 9, og skulle spille andre omgang som venstreback. (Han kunne fortelle at nummeret på ryggen skyldtes Fernando Torres)

Dette var ikke det eneste byttet som ble gjort i pausen, og begge lag hadde flere nye fjes i aksjon i andre omgang. Jeg syntes kanskje det nå var hjemmelaget som hadde et lite grep om mye av det som skjedde på det frosne kunstgressdekket, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. Den kanskje største sjansen kom da det var spilt vel tretti minutter etter hvilen, og de orangekledde på nytt fikk kombinasjonene i angrepet til å stemme. Avslutningen suste mot mål, men endte opp med å stryke metallet og forsvinne opp i snøfonnene bak mål.

Etter dette skjerpet Rælingen seg noe, og de kom inn mot slutten av kampen til flere gode sjanser, men også de lot til å være ganske så vaksinerte mot scoringer i dag. Det var først i det 88. minutt det skulle lykkes for blåtrøyene, og det var et frispark som måtte til for å overliste hjemmelagets forsvar og keeper og sette inn 1-2.

Bare sekunder etter at spillet var satt i gang igjen kom så en ny enorm sjanse for gjestene. Det var langt fler enn han som trodde han nå hadde avgjort kampen som ble stående og måpe da ballen traff innsida av stolpen, men i stedet for å trille i mål passerte langs hele mållinja og så forsvant ut over kortlinja rett utenfor motsatt stolpe.

Det ble likevel ikke flere scoringer, så Rælingen kunne reise hjem igjen med æren i behold, mens Løvenstad tross et knapt tap nok hadde fått en liten selvtillitsboost av å levere så bra mot et lag som skal spille årets sesong på nivået over det de selv skal.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Lyn - TIL 2020 1-0

Med bilen på verksted tog jeg sammen med Arne toget til Lillestrøm og bussen videre til Åråsen. Vi spaserte så med livet som innsats (jeg iallfall, Arne var smart nok til å ha piggsko) på glatta bort til LSK-hallen hvor TIL2020 skulle møte Lyns damer til treningskamp.

Etter et kort pitstop i kiosken tuslet vi langs tribuna og slo oss ned mot enden innerst i hallen. Herfra fikk vi se toppserielaget komme best i gang, men jentene fra nord red av stormen og kjempet seg etter hvert mer inn i kampen. Det ble likevel ingen scoringer før pausen (som kom alt etter 40 minutter, sannsynligvis pga 90 minutter total banetid?)

Etter en kjapp hvil gjorde Lyn en haug med bytter, og ansporet av den nye energien tok de igjen initiativet i kampen, men i likhet med i første omgang kom det ikke noen scoringer ut av det. De for anledningen grønnkledde (TIL 2020 er resultatet av en fusjon mellom Fløyas og TILs damelag, og grønt er som kjent Fløyas farge) damene kom til noen ok sjanser, men heller ikke de klarte å få noen oppføringer i målprotokollen.

Da andre omgang var nesten halvspilt gjorde så begge lag en rekke bytter. AD1 så ut til å ha det ganske hektisk noen øyeblikk, men etter hvert var byttene gjort, og speaker gjorde et forsøk på å referere hvem som hadde forlatt og hvem som hadde entret banen.

Litt etter dette begynte jeg å bli bekymret for «scorings-streaken» min (siden denne kampen har det blitt scoret minst ett mål i alle kampene jeg har sett), og da jeg ytret min bekymring for dette offentlig tok det bare to minutter før ballen litt ut av det blå lå i nettet bak TIL 2020-keeperen.

Med bare et drøyt kvarter igjen av kampen prøvde Tromsø-jentene febrilsk å utligne, men sant å si var Lyn nærmere 2-0 enn hva vi var å få en utligning, så da dommeren blåste av med 1-0 på tavla var det nok alt i alt en fortjent seier i en ikke veldig minneverdig treningskamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.