Fjell - Haugfoss/Modum 2 (2-7)

Etter helgas vestlandstur var jeg egentlig litt i tvil om jeg kom til å gidde å se fotball nå når hverdagen var tilbake, men etter å ha spist en deilig fiskemiddag innså jeg at det nok ble en tur ut i kveldssola i dag også. Jeg hadde opprinnelig vurdert en tur til Biri, men etter å ha sett at banen på Fjell i Drammen som jeg valgte bort i fjor høst var åsted for en kamp i kveld satte jeg kursen østover, og kom fram akkurat i tide for femtedivisjonskampen mellom Fjell og Haugfoss/Modum 2.

Da jeg sjekket inn i Futbology-appen så jeg at det også var en tysker innsjekket, men jeg var ganske sikker på at det ikke var noen av de få jeg akkurat nå så sitte rundt banen, men inn mot avspark dukket det opp fler og fler folk, lenge uten at jeg mistenkte noen av dem for å være dagens tysker.

Da lagene gjorde seg klare for avspark fikk han som sto nærmest tribuna, på Haugfoss' høyrekant beskjed fra noen gutter som satt der at dersom han ikke scora hattrick, så skyldte han dem hundre kroner. Han bare flirte tilbake, og jeg lurte på hvor mange mål jeg skulle få se i kveld.

Om det var samme mann som etter 121 sekunders spill scorte vet jeg ikke, men faktum var iallfall at de grønnkledde fra Blaafarveværkets nabolag hadde tatt ledelsen svært tidlig. De fortsatte å føre an innledningsvis, før hjemmelaget kjempet seg mer inn i kampen, og etter tretten minutter var det rødtrøyenes tur til å juble da et virkelig kremangrep endte etter planen og det sto 1-1.

Etter noenogtjue minutters spill fikk vi rundt førti frammøtte se lagene gå til sidelinja for å ta en kjapp drikkepause, og da de kom tilbake hadde visst Fjells forsvarsspillere lagt igjen alle ferdigheter der ute, og plutselig sto det 1-2.

Hjemmelaget ga ikke opp, men fortsatte å produsere sjanser, etter hvert ganske store sjanser. Dessverre for dem ville ballen virkelig ikke i mål, og da blir det veldig vanskelig å vinne fotballkamper. Lettere ble det heller ikke da forsvaret nok en gang gikk på en veritabel kollaps, som ga 1-3 etter 35 minutters spill.

1-4 kom så et drøyt minutt før pause, og omtrent nå begynte ting å skje! Fjell er jo en bydel i Drammen hvor det bor mange med bakgrunn fra andre land, og jeg hadde alt observert en tyrkisk lira-seddel som lå henslengt bak det ene målet. I nettopp Tyrkia ble det akkurat i kveld spilt siste serierunde, og da det ble klart at Galatasaray hadde vunnet tok det helt av i nabolaget. Lange kolonner med tutende biler, ATV-er, motorsykler og gud vet hva som spilte høy musikk mens folk holdt flagg ut vinduer og takluker kjørte ustanselig rundt i nabolaget resten av kampen.

For øvrig brukte jeg pausen på endelig å finne ut hvem tyskeren som hadde sjekka inn var. Det var et tysk par på plass, og jeg mistenker at Futbology-brukeren faktisk var den kvinnelige delen av paret. Med hver sin Pilsner Urquell på tribuna snakka de iallfall sammen på tysk, så inntil det motsatte er bevist går jeg ut fra at det var dem det var snakk om.

Ute på kunstgresset kom Fjell ganske godt i gang etter hvilen, og det føltes nok derfor ekstra bittert når den gode perioden etter vel sju minutters spill endte med at Haugfoss økte til 1-5. Ikke lenge etter trodde grønntrøyene at de hadde økt til 1-6, men det var ikke assistentdommeren enig i.

Like før timen var spilt kom så 1-6 etter en kontring, før en Haugfoss-spiller i et forsøk på å øke ledelsen ytterligere fikk et spark i hodet som medførte et stopp i spillet. Han kom seg etterhvert på beina igjen, og kampen kunne fortsette. I det 86. minutt kom så 1-7, før Fjell i det 90. minutt endelig fikk en scoring igjen. Dommeren la ikke til noe tid tross flere solide stopp i spillet, men ingen protesterte på dette, og dermed endte kampen 2-7.

Jeg havnet i en kolonne bak feirende tyrkere, men kom meg etterhvert ut på E18 igjen, og kunne returnere til hovedstaden med nok en ny bane besøkt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Haugesund - Tromsø 1-2

Mandag morgen i Bergen, og etter å ha plukket opp Martin på flyplassen der ble kursen satt sørover langs E39 i et veldig vestlandsk vær. Inn mot sildabyen begynte det å lette litt, men vi ble fortsatt våte i håret da vi forlot bilen og la ut på en liten byvandring. Etter å ha fått i oss litt mat og sosialisert litt med noen fler rødhvite ble kursen satt mot byens stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Haugesund og Tromsø.

Siden i fjor hadde vi fått nytt bortefelt i motsatt ende av banen, og jeg var derfor ganske spent på været da det i utgangspunktet ikke var noe tak her. Gleden var derfor stor da jeg så at det faktisk var et lite tak bakerst på feltet, så om det ble for fuktig kunne man gjemme seg under der. Apropos fukt, litt komisk å se at det i en ganske så vasstrukken atmosfære likevel blir kjørt vanningsanlegg før kamp på det mye omtalte hybridgresset i Haugesund!

Med noenogtredve TIL-hengere på plass på bortefeltet, og liten eller ingen koordinasjon ble det i dag mest flagging og betydelig mindre rop og synging. Noen taktfaste «Eya TIL» kom det, men siden «Gutan» i første omgang angrep i motsatt ende av banen ble det heller ikke allverden av dette. Heldigvis hadde det i det minste så godt som sluttet å regne.

Etter 18 minutter av kampen fikk vi så en corner. Da jeg så Kent-Are Antonsen gikk ut for å slå den tenkte jeg straks på mitt første kampbesøk i Haugesund, og ropte så høyt at det iallfall hørtes godt på TV-sendinga «Kent-Are! 2015!» før han slo corneren. Noen reprise av 2015 ble det ikke, men ballen endte til slutt opp hos Jostein Gundersen som fikk ekspedert den i mål. 0-1, og stor jubel på bortefeltet!

Dessverre var vi ikke så veldig lenge i paradis. I det 32. minutt fikk Bruno Leite se en halvdårlig klarering komme trillende rett mot seg. Han fyrte løs, og ballen satt utagbart i nettet til 1-1. Et ørlite håp ble tent da dommeren holdt seg til øret og drøyde litt før han lot spillet bli satt i gang igjen, men VAR-rommet hadde ikke funnet noe å gripe inn mot denne gangen.

Etter pause fortsatte vi fra tribuneplass å prøve å støtte våre helter, og alt etter fire minutter fikk de for anledningen svartkledde igjen hjørnespark, og nå altså rett foran oss. Igjen gikk Kent-Are ut for å slå inn ballen, og igjen ble ballen ekspedert i nota, denne gangen av Anders Jenssen! Drømte jeg? Her har jeg stått hele våren og klaget for at vi ikke klarer å ta ordentlige cornere, og nå hadde vi plutselig scoret på to? Kan man søke NFF om at uansett hvem vi spiller mot får vi ta cornerne i Haugesund?

Resten av kampen ble en tung affære. TIL-spillerne kjempet som løver, fikk masse juling, det gikk masse tid, det ble spilt kjempemasse tilleggstid, men da dommeren til slutt blåste av kampen var det vi som sammen med spillerne kunne juble for å ha snudd fjorårets tapende resultat til en seier i år!

Hjemturen etter kampen ble dermed en mye lystigere affære enn i fjor, og det ikke bare fordi Martin ikke hadde magesjau i år.

Lysekloster - Sandviken 0-1

Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp, hvorav siste del av turen tok meg forbi et sted som iflge Google maps bar det maleriske navnet Klamydiatoppen, og inn på en usaklig smal vei langs en fjellside kom jeg til slutt endelig fram til Søvika i Bjørnafjorden kommune. Her fant jeg en flott fotballstadion, hvor det straks skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Lysekloster og Sandviken.

Som sagt et flott stadion, med ei overbygd tribune som det nesten var synd at hadde tak i dag, for det hadde rett og slett blitt et nydelig vær denne søndagsettermiddagen. Jeg prata litt med daglig leder Svein som hadde fått et vink om at jeg kom fra Bent Raknes, så da gikk det greit å få ordna meg en fotovest så jeg kunne vandre litt rundt på anlegget under kampen. Inn mot kampstart stabla så en god del folk seg inn på tribuna, og da lagene entret kunstgresset futta plutselig bortefansen av noen bluss!

Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at begge lagene var veldig interesserte i seier i dag. Hjemmelaget for å befeste sin plass på toppen av tabellen, gjestene fra Stemmemyren for å krympe luka oppover etter en litt rufsete sesongstart. Det kom en del tøffe dueller, uten at det ble ufint, men en vakt jeg snakket med var litt bekymret for at dette kunne bli grisete etterhvert, og fortalte at en treningskamp mellom lagene tidligere i år hadde utartet litt.

Samme mann gjorde meg da jeg fortalte at jeg var Tromsø-supporter også oppmerksom på at broren til Warren Kamanzi faktisk spilte på Lysekloster. Jeg hadde jo alt lagt merke til den raske 6-eren i hvit trøye, men ikke sjekket navnet i lagoppstillinga før, men når jeg ble gjort oppmerksom på det så jeg noen likhetstrekk, men jeg så også at det nok ikke var helt tilfeldig hvem av dem som ble fransk cupmester og hvem av dem som til uka stiller som massiv underdog i cupmøte hjemme mot Sogndal. (Men han holdt absolutt et godt tredjedivisjonsnivå må jeg presisere, så det ikke virker som om jeg snakker ham ned!)

Med omlag 35 minutter spilt stormet Sandviken framover i et angrep som ble avsluttet med at han som hadde ballen ble sparket overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffespark, og de fleste forventet nok at nå kom det til å bli mål! Så feil kan man ta. Straffen var ikke direkte dårlig, men ble satt i en høyde hvor keeper kunne ta den, og det endte da også med at han gjorde nettopp det. Returen ble klarert, og faktisk fikk vi nesten en kontring som resultat av straffesparket.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg forserte tribuna for å komme meg opp til kiosken og få testet de lokale vaflene, som viste seg å være svært gode, men såpass dyre at jeg ikke kjøpte mer enn én selv om det at jeg ikke hadde spist siden frokost nok gjorde at jeg burde hatt en til.

Utover i andre omgang virket Sandviken et lite hakk kvassere enn hva Lysekloster var. Om det var den kommende cupkampen som satt litt i bakhodet på «Munkene» vet jeg ikke, men bortefansen hadde definitivt grunn til å være optimister, anført av en svært høylytt fyr som fra tribuneplass kommenterte omtrent alt som skjedde ute på banen.

Da vi nærmet oss at det bare var fem minutter igjen av ordinær tid kom så den forløsende scoringen, og til glede for de mange tilreisende fra byen, det var gjestene som etter et hjørnespark det først så ut som ble redda på strek kunne juble for at ballen ble dømt inne. 0-1, og 84:10 på min klokke.

Man skulle jo nå tro at det var såvidt over 6 minutter igjen å spille. Det ble mer. Mye mer. Sandviken satte naturlig nok i gang en voldsom treneringsaksjon nå. Uansett hva som skulle skje tok det lang tid, og det toppet seg kanskje da de brukte så lang tid på å ta et dobbelbytte litt inn i overtiden at det hele endte med at dommeren nektet dem å ta byttet og heller ga treneren et gult kort. Gule kort var det også flere andre som fikk etterhvert, og veien til poeng ble ikke akkurat lettere da Lyseklosters gamle Vålerenga-spiller Wawrzynkiewicz rotet seg opp i noe som ga ham kveldens andre gule kort så han måtte tusle litt før de andre i garderoben.

Lysekloster kjempet heroisk, men ballen trillet ikke deres vei i kveld. Etter 9 minutters overtid blåste dommeren endelig av, og de rødkledde kunne slippe jubelen løs, etter noe som definitivt må kunne sies å ha vært en sliteseier!

Jeg forlot stadion, klarte å spore opp ei sjappe som solgte asiatisk takeaway og ikke hadde pinsestengt, og kom meg tilbake på hotellet for å lade opp til morgendagens viktige kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Baune 2 - Djerv 2 (1-3)

Søndag i pinsen, og jeg våknet, dro fra gardinene og lurte på hvor i alle dager hotellet mitt hadde blitt flytta i løpet av natta. Da jeg la meg var det et erkebergensk bergensvær, men nå var det blå himmel og sol! Det kom snart en regnbyge og gjorde det klart at jeg fortsatt var i byen mellom de syv fjell, men været var langt lettere enn det hadde vært da jeg så kamp på Møhlenpris i gårkveld. Jeg kom meg etterhvert ut, og satte kursen mot Landås, nærmere bestemt Lægdebanen der SK Baune holder til, og hvor i dag altså klubbens andrelag skulle ta imot andrelaget til SK Djerv til sjettedivisjonskamp.

Anlegget viste seg å være ganske nyrenovert, og med et flott garderobebygg på ene siden, hvor det også var såpass med takoverheng at om det skulle komme noe regn hadde man et sted å gjemme seg. Det var også en liten utildekket ståtribune i betong som så ut til å være noe eldre, samt en laaaaaaaang benk langs hele motsatt langside.

Da kampen ble blåst i gang var de fleste av oss knapt tjue tilstedeværende pakket sammen under taket, for tross at været var relativt bra, kom det fortsatt en og annen regnbyge forbi. Lenge var regnet egentlig det eneste nevneverdige ute på kunstgresset, fram til gjestene etterhvert kom til noen ganske store sjanser.

Den største sjansen før pause var det likevel vertskapet som kom til, og etter å ha kvittet seg med gjestenes målmann så veien mot ledelse svært kort ut. Ballen ble likevel i siste liten reddet på strek av en Djerv-forsvarer (for ikke å si en djerv forsvarer), og dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren etterhvert sendte lagene i garderoben for en peptalk.

Baune 2 kom også til den første store sjansen etter pause, men etter å ikke ha scoret fikk han som hadde stormet fram og fått avsluttet en krampe som måtte tøyes før han var kampklar igjen. Spillet bølget nå fram og tilbake, men etter sekstitre og et halvt minutts spill kunne endelig noen juble for scoring, og det var de blåkledde gjestene som hadde tatt ledelsen 0-1 på frispark.

Ikke uventet ble de etter dette mer opptatt av å forsvare ledelsen enn å prøve å øke den, og dette er noe som ofte straffer seg. Så også denne gangen, og i det 83. minutt var det hjemmelagets karer som kunne juble for å ha hamret et frispark i mål til 1-1.

Overtiden startet, og jeg begynte å mistenke at dette kanskje skulle ende uavgjort, men den gang ei! Like før det var spilt to minutter etter at klokka hadde passert 90 sendte en av Djerv-spillerne avgårde et frispark fra like ved midtbanemerket. Om det faktisk var dette han prøvde på, eller om det var tenkt som et innlegg, det vet jeg ikke, men det som faktisk skjedde var at ballen seilte i en bue over alle, og så ut til å bli en enkel sak for keeper å plukke opp. Så feil kan man ta! Da ballen nådde keeper passerte den mer eller mindre rett gjennom hendene hans, og inn i mål til 1-2! Stor jubel hos de blåkledde, og ditto fortvilelse hos vertskapet!

Vertskapet satte nå selvsagt alt inn på å prøve å utligne i den korte tiden som gjensto, og da gikk det som det så ofte gjør i sånne situasjoner: Det ble scoring i motsatt ende av banen, og 1-3 langt inn i overtiden.

Kampen endte 1-3, og mens spillerne takket hverandre for kampen satte jeg kursen sørover mot nok en kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mann - Fana 3 (3-2)

Etter å ha sjekket inn på hotellet etter dagens første kamp satte jeg på ny kursen ut i Bergens-regnet med Møhlenpris som mål. Etter å ha lett litt etter en gateparkering jeg var sikker på at ikke var ren beboerparkering ga jeg opp, og svingte inn foran VilVite-senteret ca 120 meter unna fotballbanen, og trasket gjennom regnet mot åstedet for sjettedivisjonskampen mellom SK Mann og Fana ILs tredjelag.

Da jeg kom fram fikk jeg akkurat se Sædalen utligne til 1-1 i en fjerdedivisjonskamp mot Djerv. (Sistnevnte var hjemmelag, og vant etter en ganske spennende avslutning på kampen 2-1 med et vinnermål som kom ved at et hjørnespark ble skrudd direkte i mål.) Da denne kampen var over ble tribuna (med tak over, takk og lov!) raskt tømt, og det var klart for kampen jeg hadde kommet dit for å se.

Foruten meg var vi omlag femten stykker som ble igjen for å se sjettedivisjonsfotball, og det vi fikk se var et Haugaland-tungt hjemmelag som kom klart best i gang ute på kunstgresset som en gang i tiden var så mye omtalt pga verdens merkeligste hjørne.

Hadde det regnet mye da jeg så damekamp tidligere i dag, så regnet det definitivt ikke noe mindre nå. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det bøttet ned, men det stoppet ikke SK Mann (Som for å sikre at ingen skal trekke maskuliniteten deres i tvil har ♂-symbolet som klubblogo) fra å presse voldsomt på, og da de i det 22. minutt endelig lyktes med å få stanget et frispark i mål til 1-0 føltes det absolutt fortjent.

I det kraftige regnet begynte hjemmelagets hvite trøyer så smått å ligne litt på en «wet T-shirt competition» fra en amerikansk collegefilm fra åttitallet, men dette hindret ikke vertskapet fra å på overtid før pause gjenta det de hadde gjort halvveis inn i omgangen. Igjen ble det slått et frispark fra ganske langt hold, og igjen ble det satt i mål med hodet, så det sto 2-0 da lagene kunne rømme under tak, samtidig som regnet bestemte seg for at nå som ingen var under åpen himmel var det ikke nødvendlig at det kom ned noe vann lenger.

I pausen la jeg merke til at noen av de rødhvitstripete forlot anlegget, samtidig som minst en ny spiller ankom. Et lynskifte ble foretatt ved innbytterbenken, før avsparket ble nesten et minutt forsinket fordi leggbeskytterne hans måtte teipes på plass før dommeren (som også i denne kampen var nordnorsk) fikk blåst i gang de neste 45.

Fana 3 virket nå litt mer oppgira enn de hadde vært i første omgang, så skuffelsen var nok veldig stor da de knapt ti minutter etter hvilen igjen måtte hente ballen ut av målet. 3-0, og veien til poeng for gjestene virket akkurat nå veldig veldig lang.

Likevel, rett før timen var spilt ble et nytt håp tent hos fanabuene, da et hjørnespark som en fuktig mobilskjerm og litt følelsesløse fingre gjorde at ikke ble filmet gikk inn, og det sto 3-1. Fana fortsatte å prøve å skape ny spenning, og noen ganske så enorme sjanser ble kastet bort, før det etter vel 80 minutter oppsto full forvirring da dommeren etter å ha delt ut et gult kort til en Mann-spiller plutselig kalte til seg flere av de hvitkledde og begynte å diskutere noe med dem mens han så på noe i notisboka si. Uten at jeg kan si det sikkert er min beste teori på hva som skjedde at det hadde blitt noe kluss med registrering av hvem som hadde fått gult kort tidligere så han måtte prøve å få dette rettet opp så ingen ble utvist ved en feil, og når så dette var løst ble så frisparket som hadde frembragt kortet satt i mål til 3-2, igjen uten at jeg fikk filmet det.

Fana hadde nå fått blod på tann, men igjen ble det alt for lite effektivt. Noen av sjansene til å få en utligning var helt enorme, men da dommeren etter noen minutters overtid stoppet kampen sto det fortsatt 3-2, og glade spillere for og fans av SK Mann kunne juble for en seier som for alvor tok dem med opp i opprykksstriden.

Jeg dro tilbake på hotellet og skaffet meg en solid middag mens jeg så Luton vinne fotballuniversets aller mest verdifulle enkeltkamp og sikre seg plass i den engelske Premier League for 2023/24-sesongen  og dermed være garantert omtrent 2 milliarder norske kroner i inntekter! Her kan man snakke om kontraster.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fyllingsdalen - TIL 2020 (1-0)

Etter gårdagens strabaser spratt jeg frisk og opplagt ut av senga lørdag morgen, dusjet av meg de siste restene av feber, og fortsatte vestover. Med tette bihuler ble ikke turen ned fra Filefjell mot Lærdal bare behagelig, men etter å ha passert Gudvangatunnelen var det heldigvis ikke så mange store opp- og nedurer før jeg var framme i Bergen. Her fant jeg etterhvert fram til idylliske Varden Amfi, hvor det skulle spilles kamp i kvinnenes førstedivisjon mellom FK Fyllingsdalen og serieleder TIL 2020.

I et typisk bergensk kupert terreng var det klemt inn flere fotballbaner, og foran selve Varden Amfi var det bygd en svær tribune. Til uka kommer byens «storesøster» Brann på besøk, og da kan man nok forvente et noe større innrykk enn oss 7-8 som hadde satt oss på bortefeltet i dag for å heie på våre jenter. Totalt var det 146 frammøtte i dag, men lenge var det vi få som heiet på bortelaget som ga noe lyd fra oss. Selv var jeg dessverre fortsatt litt indisponert i halsen etter noen dagers influensa midt i uka, så det ble ikke noe synging i dag.

Inn mot kampstart skjønte jeg at jeg skulle være veldig glad at dette var en tribune med tak over. Det regnet som det bare kan regne i Bergen. I bøtter og spann! På de øverste radene på tribunen var det heldigvis tørt, men damene ute på kunstgresset fikk definitivt skyllet håret, mens Forza Tromsø-flagget vaiet i vinden oppe hos meg. (Har for øvrig latt meg fortelle at Arbeidets Rett skrev om en annen supporterklubbs tilstedeværelse. De tar feil.)

Innledningsvis i kampen skjedde det ikke veldig mye å skrive hjem om. Det tok rundt tjue minutter før den første anstendige sjansen kom, men etter et flott innlegg fra TILs venstre side ble avslutningen nikket over tverrliggeren. Ellers syntes jeg dessverre spillet var preget av mye unøyaktighet, og at bergenserne fikk slippe unødvendig mye til, noe som dessverre kulminerte i en Fyllingsdalen-scoring etter 25 minutters spill. 1-0.

Det ble pause, jeg fikk testet de lokale pølsene (Gode, men brødet var kjipt) og vaflene (gode), og så var det igjen klart 45 minutter regnfylt fotball.

Blant mine medsammensvorne på bortefeltet var det en solid kontingent fra Nord-Østerdalen, noe som har sin naturlige forklaring i at både treneren og to spillere på laget har sin bakgrunn derfra (Dette er selvsagt også grunnen til at tidligere nevnte avis fra fjellregionen dekket kampen). Engasjementet hos gjengen var stort, og etter pause fungerte ting langt bedre hos de rødhvite enn jeg syntes det hadde gjort i første omgang, og nå begynte man etterhvert å produsere en hel del målsjanser.

Dessverre for oss så var ikke de nordnorske gudene på jobb i dag, så på toppen av at «Mackøl og måsegg»-sanger Bjørn Jens hadde gått bort måtte vi se skudd etter skudd gå utenfor eller bli blokkert. Unntaket var den ene gangen ballen faktisk endte i nettet, men vi etter et halvt sekunds jubel fikk se at AD hadde flagget i været. Offside.

På overtid været hjemmepublikummet seier og begynte endelig å gi litt lyd fra seg, og da Gruben-dommer Victoria Nilsen blåste for siste gang i dag sto det fortsatt 1-0 til stor gleder for de blålilla, og minst like stor skuffelse for oss bortefans og -spillere.

Jeg forlot stadion, dro og sjekket inn på hotellet, fant litt ekstra klær, og satte kursen mot en siste kamp for dagen.

Hedalen - Slidre/Røn 0-3

Etter noen dagers influensa konkluderte jeg fredag med at jeg heldigvis var blitt frisk nok til å gjennomføre turen jeg hadde booket for en stund siden, selv om det ennå kom noen ufine hostekuler nå og da, og jeg også hadde en snørrproduksjon som ikke var langt unna det forventete ølsalget hos Heidi's Bier Bar i Oslo med USS Gerald Ford på besøk. Etter noen timers kjøring og en enkel groundhoppingmiddag i veikanten kom jeg fram til et nydelig anlegg hvor det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Hedalen og Slidre/Røn.

Når jeg sier Hedalen er det fordi det er det det står i terminlistene hos NFF, men om man klikker på laget og får opp full info, så ser man plutselig at de i realiteten er et samarbeid som er Hedalen/Begnadalen/Valdres 2. Jeg velger likevel å omtale dem bare som Hedalen her, og håper eventuelle begnadøler og fagernesinger på laget tilgir meg.

Ved ankomst skjønte jeg at noen måtte ha tystet om min ankomst, for klubbens speaker tok varmt imot meg, og også flere andre gjorde det klart at Roar hadde fortalt at jeg skulle dukke opp. Jeg fikk fortalt litt om groundhopping, og at dette ble min bane nummer 609 med kampbesøk, og så rakk jeg akkurat en tur for å sjekke fasilitetene bak kioskbua (Terningkast 6- (Trekk for voldsomt komplisert låsemekanisme på døra, ellers helt strålende)) før kampen ble blåst i gang.

Tross advarsler fra lokalkjente om både fare for knivbruk og langeleik-relaterte fornærmelser gikk første omgang av kampen forbausende rolig for seg. Ingen av lagene produserte noen sjanser å skrive hjem om på den strøkne gressmatta (Imponerende til å være 457 moh.!), men jeg fikk etterhvert en liten følelse av at gjestene fra Slidrefjordens bredder kanskje var et lite hakk bedre enn hjemmelaget.

Rett før pause minte speaker nok en gang om at det var åpen kiosk, før han kom med en beskjed jeg mener alle breddeklubber som ikke har billettsalg på kampene sine burde komme med. «Vi har ikke billettsalg, men om du vil støtte oss, vipps gjerne ti eller femti eller tusen kroner til 11466.». Frivillig billettsalg, og med totalt femti tilskuere hvorav kanskje halvparten vippser en femtilapp i snitt, så har man plutselig dekt inn mesteparten av dommerregninga. Virkelig noe flere kan lære av.

I pausen måtte jeg på ny benytte meg av stedets fasiliteter, og da jeg oppdaget at mobiltelefonen min var forsvunnet fikk jeg litt panikk for at dommeren skulle blåse i gang andre omgang uten at jeg fikk starta stoppeklokka. Heldigvis ble det igjen ledig, mobiltelefonen lå der jeg trodde, og jeg rakk akkurat å starte klokka på nytt fra 45 minutter i det dommeren blåste.

Siden pausen gikk med til andre ting prøvde jeg nå å kjøpe en vaffel, noe jeg ble nektet med beskjed om at tidligere nevnte Roar hadde sagt det måtte jeg få gratis. Jeg hadde heldigvis alt vippset frivillig billett så jeg tok etterhvert imot uten å krangle mer på den saken.

Ved speakerbua gikk nå debatten ivrig om veistandarden i bygda, mens min følelse av at bortelaget under ledelse av noe så sjeldent som en kvinnelig hovedtrener var et knepp bedre enn vertskapet stadig ble styrket. Lenge så det dog ut til at rødtrøyene virkelig ikke skulle lykkes med å trenge gjennom et hardtarbeidende Hedals-forsvar.

Med ti minutter igjen av kampen begynte jeg å tenke på da den lange rekka mi med kamper med scoringer i røk i nettopp sjettedivisjon Indre Østland i fjor på denne tida, og for virkelig å gjøre det enda skumlere vartet Hedalens keeper opp med en redning som var så god at han som løp for å hente ballen mente det var viktig at han ikke fikk krampe i armene nå.

Så, med såvidt over to minutter igjen av ordinær spilletid smalt det. Ballen gikk i mål, og ikke ufortjent var det bortelaget som endelig kunne juble for 0-1-ledelse!

Spenningen steg nå noen hakk, skulle grønntrøyene klare å komme tilbake før dommeren blåste av kampen? Spoiler alert: Nei, tvert imot. Vel ett minutt inn i overtiden fikk Slidre/Røn et innkast hvor ballen ble ekspedert gjennom et noe passivt forsvar, og vips sto det 0-2.

Som om dette ikke var nok, over fire minutter på overtid gjentok dette seg fra motsatt kant, og med 0-3 var det liten tvil om hvem som kom til å vinne dette.

Da dommeren blåste av hadde vi altså ikke bare fått en kamp med to innkastmål på overtid, vi hadde også sett en tremåls sliteseier! Mens spillere og dommeren takket hverandre for kampen hoppet jeg     i bilen og satte kursen videre oppover dalen mot Tyinkrysset, hvor jeg skulle overnatte før morgendagens eventyr på Vestlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Østlandskameratene - Grüner 2 (0-1)

Etter å ha kommet hjem fra en herlig langhelg på Færøyene skulle du kanskje tro det var på tide med litt fri fra fotballen, men da jeg hadde trøkt i meg noe kjøtt fra grillen lette jeg fram kameraene og satte kursen mot Ekeberg, hvor det skulle være åttendedivisjonskamp mellom Østlandskameratene og andrelaget til Grüner.

Jeg innså ved ankomst at kampen nok ble spilt på bane 3 på gressfeltet på Ekeberg, som jeg faktisk hadde sett kamp på før, så noen ny bane i min uoffisielle internliste ble det ikke denne gangen. (Interessant nok: Ved forrige besøk skulle kampen gått på bane 2, men ble spilt på bane 3. Denne gangen skulle kampen gått på bane 4, men det var altså på bane 3 nå også.)

Innledningsvis i kampen var det gjestene fra Grünerløkka som førte an, men da de ikke hadde klart å overliste Øl-kam (Ja, det er forkortelsen de bruker) sitt forsvar på ti-femten minutter jevnet spillet seg mer ut. Den klart største sjansen i første omgang var det hjemmelaget som kom til etter halvspilt omgang, da en ball gikk i tverra, så ned, så opp igjen, og så ut. De orangekledde ropte som gale at den var inne, men dommeren hørte ikke på det øret. Dessverre har verken VAR eller mållinjeteknologi gjort sitt inntog i åttendedivisjon ennå, men jeg er ganske sikker på at bildene mine viser at ballen faktisk var over streken.

Dette var altså første omgangs største sjanse, så da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-0. Som seg hør og bør på en Grüner-match var det en i publikum (underlig nok iført en Raufoss-trøye) som drakk Schous pils i pausen. Etter fem minutter hadde lagene hatt nok pause, så spillet ble satt i gang igjen, og nå hadde Øl-kam en svært god periode.

Tross den gode starten på omgangen lyktes ikke dagens hjemmelag med å gjenskape den ignorerte scoringen i første omgangen, og etterhvert kom lillatrøyene mer med i kampen igjen. Etter å ha produsert noen halvsjanser fikk de i det 72. minutt et frispark som vi 5-6 som hadde møtt opp for å bivåne kampen fikk se bli headet i mål til 0-1.

Resten av kampen presset hjemmelaget på for å få en utligning, men tross antydninger til høy temperatur, og at de sendte keeperen (som det gikk rykter om at egentlig var utespiller) opp på en dødball helt på slutten fikk vi ikke fler scoringer. Dermed sto det da dommeren et par minutter på overtid blåste av fortsatt 0-1, og lillatrøyene kunne juble for tre nye poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Reisebrev fra Færøyene

Som lovet skriver jeg denne gangen i tillegg til de vanlige kamp-bloggpostene et reisebrev om hele turen min til Færøyene. Som tidligere nevnt startet det hele da Tromsø dessverre røk ut av cupen i kvartfinalen. Jeg innså da at Oslo definitivt ikke var noe blivende sted den helga, som i tillegg var noe av ei langhelg ettersom både onsdag og torsdag var fridager (og vi vet jo alle hva som da skjer med fredagen). Jeg satte meg derfor ned og lette etter reisemuligheter, helst til et land jeg ikke tidligere hadde sett fotball i. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at det var en del fotballmuligheter på Færøyene disse dagene, og ikke nok med det: Atlantic Airways hadde opprettet direkterute til og fra Oslo onsdager og søndager. Helt perfekt med andre ord!

På morgenen 17. mai sto jeg derfor opp og mens andre folk tok på seg bunader og dresser dro jeg på meg shorts og hettegenser og satte kursen mot Gardermoen. Det var tydelig at det var langhelg på gang, for så mange reisende på formiddagen 17. mai tror jeg ikke er vanlig kost. Flyet ble bittelitt forsinket, noe som egentlig bare var fint, for da vi landet på flyplassen like utenfor Sørvágur ble ventetiden på buss til Tórshavn rimelig kort. Jeg kjøpte et firedagers busskort, noe jeg i ettertid er litt usikker på om egentlig lønte seg, men gjort er gjort.

På plass i Tórshavn tok jeg en runde inne på kjøpesenteret SMS og skaffet meg noe brød og pålegg, da jeg denne gangen skulle bo i en liten leilighet uten noe servering. Jeg tok deretter den gratis bybussen opp dit jeg skulle holde hus, og fant enkelt fram til nøkkelen og fant meg til rette. Det var voldsomt grått ute, så det frista ikke så veldig å dra ut på sightseeing før jeg på kvelden uansett skulle ned til sentrum for å spise en bedre middag. Jeg tok på ny bussen ned, og etter å ha trasket litt rundt fant jeg fram til Áarstova hvor jeg skulle spise, og fikk en matopplevelse som absolutt innfridde forventningene!

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Marius Helgå (@mariushelgaa)

Etter en god natts søvn sto jeg torsdag opp og satte kursen ned mot et leiebilfirma jeg hadde booket meg bil hos. Etter å ha ventet en stund ga jeg opp å håpe at det skulle komme noen buss verken etter vanlige eller søndagsruter, så det ble en liten halvtimes gåtur, heldigvis kun i nedoverbakker. Jeg fikk hentet ut bilen, og dro tilbake opp til overnattingsstedet for å hente sekken med kameraer og sånt.

Jeg la deretter ut på oppdagelsesferd i den færøyske geografien. Kursen ble først satt mot Vestmanna, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelene på den nye veien inn til Tórshavn kjørte jeg opp på fjellet og gjennom en forferdelig tykk tåke hvor jeg ikke så noe som helst langs gammelveien. Så mye for den flotte naturen jeg hadde hørt så mye om.

Etter å ha sett meg litt rundt i Vestmanna gikk turen videre under havet og til øya Vágar, hvor mitt eneste faste holdepunkt denne dagen skulle finne sted. Jeg kjørte rundt de merkeligste steder, og var helt ute ved Gásadalur og snudde (Uten å gå ned og se på den berømte Múlafossur, dessverre) før jeg på returen stoppet litt etter Bøur og så på minnesmerket for flyulykken i 1996. Jeg fortsatte så til dagens hoveddestinasjon, Sandavágur, hvor jeg innså at det nok ikke ble noe mat i formiddag da det ikke var ledige bord på Fiskastykkið. Med uforrettet sak kjørte jeg derfor og parkerte ved stadion, og satte meg for å vente på turens første fotballkamp.

Etter å ha sett kampen var jeg mer enn klar for å få i meg litt mat, så etter litt leting på Google maps booket jeg meg bord på Roses Café og Catering en liten time nordøstover. (Det aller meste på Færøyene virker å være en times tid unna). På veien dit tok jeg litt sightseeing der jeg skulle på kamp fredag, før jeg også svingte opp til Eiði før jeg dro tilbake til Roses hvor jeg kjøpte en helt nydelig hjemmelaget burger. Absolutt mat av den kvaliteten som trengs når man skal drive restaurant langt fra de store folkemengdene i nabolaget (Bygda Ljósa hvor restauranten ligger har iflg Wikipedia 31 innbyggere).

Mett og god så jeg at det fortsatt var litt for tidlig på kvelden til å legge inn årene, og i tillegg var det flere timer til jeg måtte ha levert bilen. Bensinen var også så billig her ute (11-12 danske kroner pr liter) at jeg hadde få kvaler med å prøve å få sett enda litt mer av landet før jeg tok kveld. Kursen ble derfor satt tilbake til fjellveien mot Tórshavn, med håp om faktisk å få sett litt av omgivelsene nå, ettersom skydekket hadde lettet en hel del. Det var fortsatt mye vind, faktisk så mye vind at jeg så flere fosser som rant feil vei!

Med en rekke podkaster på bilstereoen svingte jeg underveis av mot Norðradalur, og etter å ha forsert en svært smal og svingete vei fikk jeg et snev av utsikt utover mot storhavet i vest. Majestætisk som ei jeg spiller i korps med ville ha sagt!

Man kan jo ikke gjøre forskjell på nord og sør, så etter å ha sneiet innom utkanten av Tórshavn forlot jeg igjen byen, nå med kurs via Velbastaður til Syðradalur. Fantastisk utsikt også herfra, bare synd at ikke været var bedre. Etter en svipptur nedom til fergeleiet i Gamlarætt dro jeg og dumpa bilen før jeg fant veien inn til sentrum, kjøpte noen flasker brus og litt snop, og deretter tok taxi opp til overnattingsstedet mitt siden det fortsatt ikke var noe som tydet på at bussene skulle begynne å gå.

Fredag morgen opprant, og endelig fant jeg beskjeden jeg ikke hadde sett i går. I anledning Kristi himmelfartsdag var samtlige bybussruter innstilt. Ikke rart det aldri kom noen buss da jeg sto og ventet. Nå gikk det iallfall buss, så jeg dro igjen ned til sentrum, handlet litt, så meg litt rundt, og tok deretter bussen til Klaksvík. Etter en fin tur på litt over en time (Hva sa jeg fire avsnitt opp her?) var jeg i «lille Molde», og kunne se meg litt rundt der. Jeg fant et spisested Kasper hadde anbefalt meg, og spiste en svært god laksesalat. Om jeg skulle klagd på noe måtte det være fraværet av smør/fett/olje for å ha på brødet.

Jeg gikk deretter ut og så meg litt rundt, og fikk blant annet inspisert stadion, som hadde en svært dominerende plass i bybildet. Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har vært noe sted hvor stadionet har vært så umulig å overse som det var her.

Etter å ha slått ihjel noen timer med å se meg rundt dukket bussen tilbake mot Tórshavn opp, men denne gangen skulle jeg ikke hele veien. Like etter å ha krysset brua fra Eysturoy til Streymoy trykket jeg på knappen, og på Streymnes hoppet jeg av. Etter noen minutters gange dukket det så opp et flott stadion, som det var helt utrolig at lå på et sted med omlag 200 innbyggere! Jeg fant meg et treningsrom hvor det var mulig å smette på seg litt mer klær, og var så klar for turens andre fotballkamp.

Etter kampen bar det tilbake til hovedstaden, og før jeg busset opp til leiligheta rasket jeg med meg en fritert kylling med chips, noe som var veldig veldig godt å gomle i seg etter nok en lang dag. Jeg kom også over en helt nydelig liten politisk tagging/stensilmaling.

Min opprinnelige plan for lørdag hadde vært å ta båt til Suðuroy for å se «mitt» færøyske lag, Royn Hvalba spille kamp. Det var en del logistikk involvert i denne planen, og blant annet måtte jeg stå opp grytidlig, ta ferge i to timer, deretter buss i en halvtime, og så vente i flere timer før kampen tok til. Denne logistikken sammen med det faktum at værvarselet var rimelig fuktig gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter, og etter å ha sikret at jeg kom til å få sett minst én kamp også på lørdag slo jeg fra meg planen om Hvalba.

Lørdag fikk jeg derfor en rolig morgen før jeg igjen busset ned til sentrum. Jeg hadde sett en del meldinger om endringer i rutene denne dagen pga Kvinnurenning, et gateløp for damer, men rute 3 gikk iallfall på min side av byen som normalt. Igjen trasket jeg rundt litt på måfå, før jeg satte kursen opp mot Gundadalur-området hvor det ligger tre fotballbaner. Da jeg kom dit så jeg at det var en landslags-sjappe som var åpen, så jeg fikk sjekket om de hadde 2021-bortedrakta Christian hadde bedt meg se etter (Det hadde de ikke), så jeg måtte gå ut igjen med uforrettet sak. Jeg bestemte meg for å gå videre rundt landslagsarenaen Torsvøllur, og plutselig så jeg en åpen port! Jeg kikket som snarest innom på den flotte arenaen før jeg fortsatte runden. I motsatt kortside fant jeg så noe langt bedre enn en åpen port. Det viste seg at den høyt plasserte ståtribunen i nordvestsvingen var helt åpen, så det gikk helt fint å gå inn og se seg rundt på anlegget derfra. Som jeg skrev på twitter: Om Tromsø IL noen gang får bygd seg nytt stadion håper jeg de stjeler tegningene herfra!

Fornøyd med å ha fått sett nærmere på stadionet med verdens nest feteste flomlys gikk jeg ned bakken til Gundadalur ovari vøllur, hvor jeg etterhvert fikk sett turens tredje og dagens første kamp.

Da kampen var ferdig prøvde jeg å bestille taxi gjennom en app jeg hadde lastet ned, men ikke snakk om at noen ville komme og hente meg. Jeg hadde relativt god tid så foreløpig fikk jeg ikke panikk for neste kamp, og da jeg lastet ned appen til det konkurrerende taxiselskapet fikk jeg napp fra en som skulle være 6 minutter unna. Etter et par minutters venting ringte han meg, og sa at trafikken sto nesten helt stille pga det nevnte gateløpet, så det kom til å bli noe mer venting enn det appen sa. Dette viste seg å stemme mer enn godt! Det som skulle vært 6 minutters venting ble nesten en halvtime! Dit jeg skulle var det heldigvis ingen hindringer i trafikken, så jeg var på plass på stadionet Inní i Vika bare et par minutter etter kampstart, og fikk sett turens fjerde (dagens andre) kamp.

Etter kampen prøvde jeg igjen å få bestilt taxi, men heller ikke nå var dette spesielt enkelt. Jeg måtte derfor manne meg opp litt, og fulgte etter en tilfeldig fyr bort mot parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen stoppet jeg ham og spurte om han skulle i riktig retning for meg, noe han heldigvis skulle, så da fikk jeg ordnet meg skyss tilbake dit jeg holdt hus for å få på meg litt mer klær før jeg busset ned til Gundadalur igjen for å se dagens tredje og turens femte og siste kamp. (Det å snakke med færøyinger som nordmann går for øvrig overraskende greit. De aller fleste kan dansk og synes norsk er enda enklere, og om ikke kan de engelsk.)

Under kampen ble det faktisk tildels pent vær, og i pausen ble jeg så fornøyd at jeg booket meg bord på restaurant Angus for en aldri så liten biff på lørdagskvelden. Da kampen var over trasket jeg ned til bussterminalen og klemte meg inn på verdens minste avlukke på toalettet der for å få av meg noen lag med ull før jeg gikk over veien til restauranten og fikk meg en deilig middag før jeg kom meg opp til overnattingsstedet igjen med taxi. (Prisene på taxiturene jeg tok varierte for øvrig mellom 100 og 135 danske kroner, så hadde ikke kronekursen vært så elendig hadde ikke disse taxiturene vært noe jeg ble ruinert av).

Søndag våknet jeg så grytidlig (reisefeberen lever sterkt hos meg), og ryddet ut av leiligheta, mens jeg småskuffet så at været fortsatt var ganske bra, nå som jeg skulle dra. Denne gangen gikk det ganske så smooth å få bestilt taxi, og jeg kom meg ned til bussterminalen for å få dratt ut til flyplassen med det jeg trodde var 0800-bussen. Så feil kan man ta! Jeg hadde lest bussruta helt motsatt av hvordan den var, så mens 0800-bussen var en ren hverdagsbuss, så var 0915 en som gikk alle dager, så jeg kunne faktisk ha ventet i over en time ekstra før jeg sto opp og dro! Irriterende, men sånn går det når man ikke leser bussruter nøye nok. Jeg bare priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde fått noen tilsvarende konsekvenser da jeg skulle ta buss til fotballkamp fredag.

Bussturen til flyplassen gikk helt fint, bortsett fra at jeg hørte noen som snakket helgelandsk noen seter foran meg, og i skrivende stund sitter jeg bare og venter på at det skal åpne for å levere kofferten og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Færøyene var et fantastisk sted å besøke, og jeg håper å finne en åpning for en ny tur hit en gang!