Etter å ha forlatt Halden suste jeg sørover gjennom Enningdalen, krysset grensa, og før jeg visste ordet av det var jeg framme i Bullarebygden. Her gikk det svært enkelt å finne fram til fotballplassen, hvor jeg parkerte og gikk bort til banekanten og tok en prat på lufta med Schau og Aune i 4-4-2 Radiosporten. Da dette var gjort var jeg klar for kamp i division 6 (altså nivå 8) mellom Bullarens GoIF og Hedekas/Svarteborg U.
Banen hadde en langt bedre gressmatte enn den jeg hadde sett litt lenger nord noen timer tidligere, men også her så man at det fortsatt var vår. Som publikum merket jeg også at underlaget ikke var helt perfekt gjennom at hvis jeg ble stående på ett sted noe mer enn 30-40 sekunder så begynte jeg sakte men sikkert å synke ned i bakken. Jeg fant det derfor tryggest å sirkulere litt så jeg ikke plutselig måtte berges med mobilkran eller noe slikt.
Sammen med noenogsytti andre fikk jeg se hjemmelaget komme best i gang, men noe veldig med målsjanser ble det ikke, og mål ble det iallfall ikke. Typisk nok var det derfor gjestene som i det 11. minutt tok ledelsen 0-1 etter et innkast som ble ekspedert videre.
Banen var som sagt svært bløt, og etter som lagene foretok noen sklitaklinger hver begynte jeg å lure på om det skulle settes potet etter kampen. Grøftene for å plassere settepotetene i var iallfall i orden!
Jeg hadde akkurat begynt å forvente at det skulle bli pause med en knapp ledelse til bortelaget da vertskapet fikk et hjørnespark helt på slutten av ordinær tid. Han som slo corneren traff ikke ballen helt rent, og han som prøvde å klarere traff enda mindre rent. Dermed sto det 1-1 i det dommeren sendte lagene i garderoben.
Selv gikk jeg mot kiosken, og fant til min store glede ut at det gikk an å betale med kontanter her, og jeg betalte derfor både for en korv med bröd og for en inngangsbillett, før jeg havnet i en diskusjon med linjevakta og dommeren om hvor mange publikummere som faktisk var tilstede. (Skal man forresten telle med firbente tilskuere?)
Som sagt hadde jeg store deler av første omgang syntes hjemmelaget var et lite hakk kvassere enn gjestene, uten at de hadde klart å få noe resultatmessig overtak ut av dette. Nå i andre omgang var situasjonen den motsatte, og jeg syntes det var de rødkledte fra nabokommunen i sør som så best ut. Det tok likevel hele 25 minutter av andre omgang før de fikk utnyttet dette til å score 1-2-målet.
Hjemmelaget prøvde desperat å utligne etter dette, men tross at de sendte keeper opp på et hjørnespark helt på tampen, da kampen var over sto det fortsatt 1-2 og gjestene kunne juble for tre poeng. Før jeg dro fikk jeg tildelt en dobbel korv i kiosken, og jeg satte deretter kursen mot nærmeste kjøpesenter for å litt shopping før jeg returnerte til Norge og Oslo, mens jeg på radioen hørte mitt kjære Tromsø gå på nok et eliteserietap.
Etter lørdagens lange ferd hadde jeg faktisk en stund oppe til vurdering å bare bli hjemme søndag, men så fant jeg ut at ved å dra litt sørover kunne jeg først ta en revisit på en bane jeg ikke hadde vært på på lenge, og deretter krysse grensa for litt deilig svenskeball. Jeg dro derfor først til Halden, hvor jeg som sist jeg var der parkerte utenfor Würth før jeg gikk inn på stadion for å se andredivisjonskamp mellom Kvik Halden og Vard Haugesund.
Jeg hadde på forhånd kontaktet Sammy, lagleder for Vard Haugesund, og fått ham til å ordne meg en fribillett, så når jeg kom og henta den stussa karene i porten litt på dialekta mi, men de ble straks mindre skeptiske da jeg kunne fortelle at jeg var Tromsø-supporter og derfor likte draktene til Kvik Halden. Fikk faktisk fortalt at visstnok hadde TIL fått et draktsett fra Halden da «Gutan» var nystarta, og dette var bakgrunnen for at klubben den dag i dag spiller i rødhvite striper i Nordens Paris.
Men nå var jeg altså ikke i Nordens Paris, men i byen hvor den store samfunnsøkonomen Thomas Malthus i sin reiseskildring fra 1799 skrev «Dansesalen var ikke særlig stor eller elegant, og damene stort sett heller ikke særlig vakre», Halden. Etter å ha passert billettskranken tok jeg en tur innom kiosken og sikret meg en prematch-vaffel, som jeg tok med meg til et passende sete på hovedtribunen.
Noe jeg straks så fra min plass var at gressmatta kanskje var grønn på langt hold, men når man studerte den nærmere ble det veldig tydelig at det fortsatt var tidlig på året, og da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at dette var et utfordrende underlag å spille på. Innledningsvis syntes jeg kanskje hjemmelaget taklet dette best, men uten at de produserte noe særlig med sjanser de 3-4 syngende supporterne (André var for en gangs skyld ikke på plass) kunne glede seg over.
Like før omgangen var halvspilt fikk så gjestene fra Haugalandet et hjørnespark som ble stusset videre i lengste hjørne, og dermed sto det 0-1. Stor jubel blant 4-5 personer på motsatt langside!
Kvik Halden lot seg ikke knekke av å ha havnet under, og slo umiddelbart tilbake. Før vi visste ordet av det hadde Mohammed Jatta utlignet etter et nydelig angrep. 1-1, og fortsatt bare halvveis i omgangen.
Etter dette bølget spillet litt fram og tilbake, før plutselig Vard Haugesund fikk et straffespark som for meg som satt ganske langt unna så veldig billig ut. Som om ikke dette var nok klarte også keeper å sprelle så mye på streken mens straffeskytteren gjorde seg klar at han fikk et gult kort, og deretter ble skuddet satt i mål til 1-2 etter vel 32 minutter av kampen.
I det stadionuret passerte 41 spilte minutter kom det så nok en cornerscoring for bortelaget, og det sto dermed 1-3 i det lagene gikk til garderoben, og jeg på ny gikk mot kiosken. Det var nå en grusom kø, så jeg avventet litt, og slo i det spillerne kom ut igjen av en prat med Sammy før jeg igjen vendte min oppmerksomhet mot kiosken. Da jeg endelig kom fram til luka viste det seg at de var tomme for pølser, så jeg måtte gå videre til neste kiosk før jeg endelig fikk tak i en deilig «hagle», og da var andre omgang godt i gang.
Den andre halvdelen av kampen ble veldig preget av at Vard Haugesund nå hadde en tomålsledelse, og hadde innsett at underlaget på banen var helt uegnet for finspill. Det handlet om å vinne dueller og holde på ballen, noe de i stor grad lyktes med. Kvik Halden på sin side måtte bytte ut en spiller som fossblødde fra hodet, mens en annen spiller måtte bytte sin venstre sko under et stopp i spillet.
Mot slutten av kampen fikk jeg se den gamle Stålkameratene-spilleren Joachim Olufsen komme inn for å være med å trygge seieren for de for anledningen blåkledde, og siden verken han eller noen av lagkameratene skjemte seg nevneverdig ut (Selv om trener Fosen så ut som han holdt på å selvantenne ved en anledning da en spiller ikke nyttet høvet til å drøye litt tid) ebbet kampen etter fem minutters overtid ut med 1-3 på scoringstavla.
Etter å ha forlatt dagens første kamp plukket jeg opp litt mat på veien, før jeg kjørte til åstedet for kamp nummer to og spiste på parkeringsplassen der mens jeg skrev ferdig teksten til bloggposten fra kampen jeg nettopp hadde sett. Når jeg var ferdig tok jeg på meg et ekstra lag klær, og gikk så ut og tok plass for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Donn og Lyngdal.
Donn så jeg jo også i fjor, men da spilte de på ærverdige Kristiansand stadion, mens etter at de rykket ned til fjerdedivisjon skal de i utgangspunktet spille på klubbens egentlige hjemmebane på Kongsgård (Hvor jeg også har vært). Den banen hadde jeg latt meg fortelle at ikke var klar ennå, så derfor skulle de i dag spille på Kristiansand kunstgress, like ved det gamle stadionet. Gjestene fra Lyngdal hadde jeg for øvrig også vært på visitt hos før, og da attpåtil med bursdagskake på tribunen!
Fra avspark tok det bare tre minutter før vi fikk dagens første scoring, og det var hjemmelaget Donn som brukte et frispark ute fra kanten til å overrumple Lyngdal-forsvaret og sette inn 1-0!
Ikke lenge etter dette dukket Simen opp, og mens han prøvde å få oppdatert FIKS med det som hadde skjedd før han kom takket vi hverandre for sist og pratet om løst og fast. Til hans store glede fortsatte hjemmelaget å dominere ute på kunstgresset, men til hans frustrasjon klarte de ikke å omsette overtaket til scoringer, og det toppet seg kanskje da det han beskrev som et av de fineste angrepene han hadde sett noensinne ebbet ut uten scoring.
Etter 26 minutter av kampen fikk både Simen og de andre blåhvite kristiansanderne som var tilstede juble, da det lyktes for vertskapet å få ballen i mål nok en gang, så det sto 2-0.
Flere scoringer fikk vi ikke før pause, så det sto dermed fortsatt 2-0 da spillere og dommere gikk den lange veien bort til garderobene under hovedtribuna på stadion. Selv gikk jeg bort og pratet mer med Simen, som også introduserte meg for Donns sportssjef Mattias Andersson.
Da kampen kom i gang igjen fortsatte Donn å lede an, og etter fem minutter lyktes de etter litt om og men med å få ballen i mål etter et hjørnespark. 3-0.
Mens jeg gikk opp på haugen bak det sørlige hjørnet av banen for å ta noen oversiktsbilder fikk Donn enda et mål. Dette var i det 59. minutt, og med 4-0 mistenkte jeg at vi ikke kom til å få noen sensasjonell opphenting fra lyngdølene.
Med et kvarter igjen av kampen så jeg noen av de tilreisende supporterne (som for øvrig hadde varslet at de planla pyrobruk på kampen mot Flekkefjord 16.5.) reise seg og gå, så det var tydeligvis ikke bare jeg som manglet tro på at rødtrøyene skulle kunne få noe ut av denne kampen.
Det viste seg at dette neppe var et så veldig dumt valg av dem. I det 79. minutt scoret Donn sitt femte for dagen, mens ganske nøyaktig to minutter senere kom 6-0.
Dette resultatet sto seg til kampen var over, og jeg må når sant skal sies innrømme at det nok var fortjent at hjemmelaget tok en solid seier, men det hadde på ingen måte vært ufortjent om karene fra Zlatko Tripić' hjemtrakter hadde fått et trøstemål. Slik ble det uansett ikke, så kjøreturen hjem ble nok ekstra lang for dem.
Selv satte jeg kursen motsatt retning, og kom etter noen timer hjem igjen, med to nye baner krysset av på lista.
Denne siste aprillørdagen hadde jeg funnet en mulighet for en dobbel på sørlandet, så etter å ha stått grytidlig opp entret jeg E18 med kurs mot Kristiansand. Rett før jeg kom til Topdalsfjorden svingte jeg av, og etter noen km kom jeg fram til åstedet for den tidlige kampen jeg skulle se. Umiddelbart ble jeg litt bekymret, for det var vanvittig mange biler parkert her, men heldigvis fant jeg etterhvert en ledig plass og fikk gått mot banen for å se sjettedivisjonskamp mellom tredjelagene til Randesund og Vigør.
Grunnen til at det krydde av biler i nabolaget viste seg å ikke være at fotballkampen var spesielt attraktiv, men derimot at en lokal misjonsmenighet arrangerte konfirmasjonsgudstjenester i idrettshallen rett ved banen. Det var derfor en jevn strøm av festkledde mennesker som passerte forbi mens lagene gjorde seg klare til avspark.
Etter noen innledende «føle hverandre på tennene-minutter» var det gjestene som først havnet i målprotokollen, da de i det syvende minutt satte inn 0-1. Like etter sørget målvakten deres for å holde dem i ledelsen med en strålende dobbelredning. Etter 12 minutters spill vartet så bruntrøyene opp med et flott lynangrep som ga dem 0-2, og etter dette var det egentlig aldri spennende hvem som skulle vinne denne kampen.
Randesund 3 hadde forsåvidt en grei periode rundt halvspilt omgang, men noen store trusler mot Vigør-ledelsen fikk vi aldri se. Vigør 3 overtok så litt igjen, og da to av de grønnkledte like før det var spilt en halvtime smalt sammen og ble liggende ble hjemmelaget knallhardt straffet da ballen ble plukket opp og vippet over keeper og i mål til 0-3.
Vigør fortsatte nå å presse på, men hjemmelagets målforskjell ble flere ganger reddet av offsideavgjørelser fra dommeren. Bortelaget var naturlig nok ikke spesielt enige i de fleste av disse, og jeg mistenker at selv om noen så ganske bra ut, så var noen av dem høyst tvilsomme.
De vi nærmet oss pause fikk Randesund noen muligheter igjen, og med 40:50 på min stoppeklokke fikk vi se det jeg mener var dagens fineste mål! Et innlegg ble tatt på volley og under hardt press fra en motstander hamret i mål fra kort hold, og det sto dermed 1-3.
Jeg forventet nesten at denne stillinga skulle stå seg til pause, men Vigør-spillerne ville det annerledes. Like før vi nådde 45 spilte minutter fikk de igjen ballen i mål, og dermed sto det 1-4 i det spillerne samlet seg for å snakke litt sammen og få noen instrukser fra trenerne.
Som forventet på en sjettedivisjonskamp mellom to tredjelag var det verken serverings- eller sanitærtilbud i pausen, så jeg holdt meg ved banekanten, og før jeg visste ordet av det var det igjen klart for fotball ute på den ganske ferske kunstgressmatta.
Etter pause kom Vigør 3 ut i hundre, og før det var spilt tre minutter var det scoret to ganger, begge gangene ved å utnytte angrepsspillere som var betydelig raskere enn hjemmelagets forsvar. Det sto dermed 1-6 nå, og i tillegg ble flere store muligheter misbrukt!
Det kom fortsatt flere offsideavgjørelser spillerne var lite fornøyde med, men som dommeren sa til en av de som klagde, «Jeg bestemmer, ikke du»! Vi måtte derfor vente til det var spilt litt over en time før vi igjen fikk scoring, og denne gangen var det vertskapet som kunne juble etter først å ha truffet tverrliggeren, og så klart å gjenvinne ballen og få dyttet den i mål til 2-6.
I det 70. minutt kom så 3-6, og jeg begynte å lure på om jeg skulle få være vitne til en smått sensasjonell opphenting, men dengang ei. Vigør hadde stadig sløst med store sjanser, og kunne godt ledet mer enn de gjorde, men i det klokka passerte 82 minutter spilt kom endelig 3-7, før de også satte sitt åttende mål for dagen i det 89. minutt.
Så vidt på overtid fikk så Randesund 3 mulighet til å pynte enda litt på resultatet, da 4-8 ble satt inn litt etter et innkast.
4-8 ble også sluttresultatet i en kamp hvor det hadde vært kjempevarmt når sola skinte, og iskaldt når det kom en sky foran. Jeg hastet derfor til bilen for å tine fingrene mens spillerne takket hverandre og sine nærmeste, og jeg satte så kursen via litt mat videre til dagens neste kamp.
Etter å ha laget og fortært en deilig pastamiddag dro jeg igjen hjemmefra, denne gang med kurs ikke så veldig langt vestover. Etter å ha passert et par kommunegrenser var jeg framme på Risenga i Asker, hvor jeg for et par år siden holdt på å få en bomtur. Etter å ha funnet parkering hastet jeg bort mot kunstgresset, og tok plass ved banekanten akkurat i tide til å få med meg hilseseremonien før tiendedivisjonskampen mellom Asker SKK og tredjelaget til Stabæk.
Begge lagene er nyoppstartet i seriespill i år. Asker-laget er A-laget til Asker Skiklubb, som altså er idrettslaget som det noe mer kjente Asker Fotball har sprunget ut av, mens Stabæk ga opp å ha tredjelag i femtedivisjon for noen år siden, og nå altså hadde startet opp på nytt i bånn av seriepyramiden. Det var et overraskende stort publikum på noenogtjue personer på plass, og jeg merket snart at de aller fleste var bortesupportere.
Innledningsvis så laget fra Bærum svært sterke ut, og etter 5-6 minutter brøt de blåstripete spillerne ut i jubel for det de trodde var en scoring. Dommeren mente derimot at dette var en offside, og målet ble annullert. Det meste havnet likevel om Stabæk, og det var derfor ganske overraskende da vi i det 12. minutt fikk en 1-0-scoring til hjemmelaget.
Stabæk fortsatte sin dominans ute på kunstgresset, men scoringer ble det ikke av det. Skiklubben var derimot dødelig effektive, og litt før det var spilt 19 minutter vartet de opp med en kontring som ga 2-0!
Stabæk var nå virkelig rystet, men denne gangen klarte de å slå kjapt tilbake. Ganske nøyaktig halvanna minutt etter forrige mål var det nå blåtrøyene og deres fans som kunne juble for mål. 2-1, og igjen kontakt mellom lagene.
Utover i omgangen ble det mange tette dueller, mye kjefting, og etterhvert også litt ampert. Det var nok høyst påkrevd med pause etterhvert, og da dommeren ga lagene noen minutter for å roe seg ned sto det fortsatt 2-1. Jeg brukte pausen til å slå av noen ord med et par «Bærumspøbler» som hadde tatt turen på kamp, og før vi visste ordet hadde alle spillerne tatt plass ute på banen igjen. Dommeren var derimot ikke å se, men etterhvert dukket han opp og etter omtrent 7 minutters opphold var vi igjen i gang med kampen.
Hadde Stabæk vært det beste (men akk så lite målfarlige) laget i første omgang var det nå Askers tur til å briljere. De hvit- og svartstripete (Iallfall han ene som spilte i en gammel Asker Fotball-trøye, de fleste andre spilte i mest hvite drakter) så ut som et helt nytt lag, og det var absolutt fortjent da de tre-fire minutter inn i omgangen økte sin ledelse til 3-1 etter et innkast.
Asker fortsatte nå å være det førende laget, men vi måtte vente helt til det 69. minutt før vi igjen fikk en scoring. Igjen var det et innkast som startet situasjonen som endte med mål, og det sto altså nå 4-1.
Ti minutter senere fikk så Stabæk 3 et hjørnespark som ble klarert så godt utover at det medførte en strålende kontring, og 5-1. Nå måtte det vel være avgjort?
Det ble aldri veldig spennende etter dette, tross at de blå faktisk fikk en ny redusering med fem minutter igjen av ordinær tid. 5-2 ga kanskje et ørlite håp, men kroppsspråket til gjestene tilsa at de ikke helt trodde på det de drev med.
Da dommeren etter 3-4 minutters tilleggstid blåste av sto det fortsatt 5-2, og mens vertskapet jublet startet jeg på den korte ferden tilbake til hovedstaden, med nok en ny bane på lista.
Etter å ha tilbragt torsdagen med et hyggelig møte i Haugesund satte jeg meg igjen på Kystbussen, denne gang med snuten sørover, og kom etter et par timer fram til Stavanger. Jeg bestemte meg for å straks dra videre til Bryne med toget, og kom etter en drøy halvtimes venting på Ganddal pga en person i sporet ved Klepp stasjon fram til kommunesenteret i Time kommune. Her gikk ferden innom Erling Braut Haalands favorittrestaurant for litt mat, før jeg med paraplyen over hodet tuslet over kommunegrensa til Klepp kommune for å se fjerdedivisjonskampen mellom Kåsen og Stavanger IF.
Til min store glede så jeg da jeg kom fram at det var et bredt takskjegg langs veggen på klubbhuset ved banen, så jeg ikke måtte stå med paraply hele kampen for å holde meg tørr, og mens jeg sto der og snakket med en leder i Kåsen dukket også Håvard og hans bedre halvdel opp.
Etterhvert dukket spillere og dommere opp, og etter at en keepertrøye som hadde vært glemt igjen hjemme ble levert i siste sekund før avspark ble kampen satt i gang. SIF gikk nærmest umiddelbart opp i angrep, og før det var spilt to minutter lå ballen i nettet til 0-1! Man skulle tro at i det kraftige regnet trengte ikke rødtrøyene flere kalddusjer.
Kåsen kom likevel raskt tilbake, og mer eller mindre overtok helt alt som skjedde ute på den fine kunstgressmatta. Det var derfor absolutt ikke ufortjent da de i det tolvte minutt lyktes i å sette inn en utligning til 1-1.
Hjemmelagets menn fortsatte etter utligningen å dominere spillet, men uten å produsere de helt store sjansene. Regnet hadde nå gitt seg, og etterhvert kom siddisene mer inn i spillet igjen og lyktes etter vel 25 minutter å komme til en helt latterlig stor mulighet som ikke ble til noe mål. Mål fikk vi derimot etter 32 minutters spill, da et hjørnespark på lekkert vis ble vridd inn i mål til 2-1!
SIF skjønte nå at dette kunne de ikke være bekjent av mot et nyopprykket lag, og satte etterhvert inn et ekstra lite gir. I det 42. minutt lyktes de så med å sette inn 2-2, og det så lenge ut som om lagene skulle gå i garderoben med to mål hver. Godt på overtid kom så dagens mest rotete mål, da et slags sleivskudd traff stolpen, spratt ut og traff baksida av leggen til Kåsen-keeperen, og deretter spratt i mål til 2-3.
Det sto dermed 2-3 da lagene tok pause, og jeg benyttet anledningen til å få meg en vaffel med noe så sjeldent i breddefotballsammenheng som blåbærsyltetøy på. Veldig godt, og en fin avveksling fra det vanlige utvalget med jordbær eller bringebær. Etter omtrent ti minutter kom så spillerne tilbake på banen, og vi sto foran nye 45 minutter med fotball.
Igjen var det SIF som kom best i gang, og før det var spilt tre minutter av omgangen ble det dømt straffespark. Eksekutøren gjorde ingen feil, og ballen gikk i mål til 2-4.
Hadde hjemmelaget dominert store deler av første omgang, så gjorde de mindre av seg nå i andre omgang. De tilreisende presset voldsomt på, og rett før det var spilt 67 minutter var det deres tur å score på et hjørnespark, riktignok som følge av at et skudd fra feltet skiftet retning på veien mot mål. 2-5 sto det iallfall nå.
Ti minutter etter dette målet kom også 2-6, og nå var det nok ingen tvil om at det kom til å bli borteseier i denne kampen, som heldigvis ikke hadde blitt så preget av regn som jeg hadde fryktet da jeg ankom stadion. Det ble da heller ikke flere mål før dommeren rundt tre minutter på overtid blåste av, og Stavanger IF kunne dermed juble for en solid firemålsseier på bortebane.
Håvard sørget deretter for å transportere meg via en butikk tilbake til jernbanestasjonen, hvor jeg etter en knapp times venting kunne innta sovekupeen min og sove meg tilbake til hovedstaden.
Etter å ha holdt et kurs ombord på danskebåten tirsdag ettermiddag og onsdag morgen sa jeg farvel til kursdeltagerne og dro med den københavnske metroen ut til Kastrup. Herfra gikk ferden videre med fly til Stavanger, da torsdagen skulle tilbringes noe lenger nord i Rogaland. Etter å ha fått tilbake kofferten min stormet jeg ut og fant Eiger-supporter Kristian og hans far, som hadde lova å skysse meg til kamp, og vi fikk parkert akkurat i tide for å være på plass på stadion til avspark i fjerdedivisjonskampen mellom Randaberg og Eiger.
Kampen ble ikke spilt på Randaberg stadion, men på den nye kunstgressbanen like ved Vår Energi Arena, Myrå 2. (Hører dere, NFF: Myrå med å til slutt, ikke «Myra» som dere har kalt den!). Dette skyldtes nok den kjølige våren, men fra et banehoppingsperspektiv var det absolutt kurant å få tatt et besøk hit, så får heller selve stadion vente til en annen anledning. På den lille tribuna var det tett i tett med folk, så jeg tok plass ved banekanten, og fikk derfra se hjemmelaget komme best i gang, uten at de skapte de helt store sjansene.
Mens jeg bevegde meg rundt banen kom jeg etterhvert i prat med lokalavisas mann Per, og lovet ham å svare på noen spørsmål senere på kvelden. Fra vår posisjon bak mål fikk vi og nærmere sytti andre fremmøtte se gjestene fra sørenden av fylket arbeide seg mer og mer inn i kampen, før de bare et drøyt minutt før pause endelig fikk hull på byllen og fikk skutt i mål til 0-1.
Denne ledelsen sto seg til pause, og jeg gikk over kunstgressmatta som tross at den var så godt som helt ny ikke var helt feilfri. Jeg fikk faktisk litt assosiasjoner til den utskjelte matta Skeid for et par år siden slet med å få i orden mens jeg gikk mot kioskhjørnet ved inngangen, hvor det ved kampstart hadde vært en liten kaffekatastrofe (Noen hadde startet trakteren uten å sette en kanne under). Jeg hadde sett en kjele og håpet å kanskje finne noen lekre wienerpølser her, men da innholdet viste seg å være lett ihjelkokte grillpølser sto jeg glatt over og slo heller av en prat med speaker.
Overtaket gjestene hadde opparbeidet seg utover i første omgang ga de ikke slipp på etter hvilen, og det tok litt under fire minutter før de hadde doblet ledelsen og det sto 0-2. Knappe to minutter senere fikk så Randaberg et hjørnespark som endte med en kontring og 0-3!
I det stoppeklokka mi passerte 58 spilte minutter kom så 0-4, og hadde det ikke sett håpløst ut for hjemmelaget fra før, så gjorde det definitivt det nå. Det ble tent et lite håp for de sortkledde da Eigers keeper var uheldig og smalt sammen med en medspiller i det 64. minutt, noe som medførte at RIL fikk sette inn en redusering til 1-4. Like etterpå måtte også målvakten gi seg, men når sant skal sies var det nok ikke det at keeper hadde gjort en kjempejobb som var grunnen til at ikke vertskapet hadde scoret mer, men at de rett og slett ikke kom til sjanser.
Randabergs keeper hadde derimot en svært god dag på jobb, og uten ham kunne nok sluttresultatet blitt enda verre for hjemmelaget, men da dommeren til slutt blåste av kampen var en heading i tverrliggeren det nærmeste vi hadde vært flere mål.
Kampen endte altså 1-4, og jeg fikk Kristian til å skysse meg til bussterminalen i Stavanger, hvor jeg etterhvert fant riktig buss og kom meg over Boknafjorden til Haugesund hvor torsdagen skulle tilbringes med møteaktivitet.
Etter å ha forlatt kampen på Romerike dumpet jeg bilen utenfor nok et stadion jeg har besøkt mange ganger før, og fant fram til speaker Frode for å få utlevert en fotovest. Jeg var dermed klar for nok en andredivisjonskamp, denne gangen mellom Grorud og Tromsdalen.
Noe av det første jeg la merke til var at man hadde fått lekre nye innbytterbenker, som så så komfortable ut at jeg nesten fryktet at spillerne heretter vil prøve å havne i unåde hos treneren så de må tilbringe mer tid der.
Da kampen så kom i gang var Grorud raskt ute med å ta føringen, og etter at TUIL-keeper Tollefsen hadde fått en lagkamerat til å fjerne litt tape fra leggen hans så han fikk tilbake blodomløpet tok det ikke lange stunda før ballen føk inn til 1-0. 7:40 spilt.
Spillet jevnet seg nå noe ut, men tromsdalingene genererte så godt som ingen nevneverdige sjanser, og når da Grorud etter halvspilt omgang økte ledelsen til 2-0 så det slett ikke lett ut for de tilreisende og deres ene supporter.
Fem minutter før pause kom så også 3-0, så da lagene gikk i garderoben for å regruppere litt virket veien tilbake for blåtrøyene veldig veldig lang.
Etter pause begynte det tidlig å flagre gule kort i alle retninger. En av bortelagets menn fikk gult for et spark som traff ansiktet til en groruddøl, før en av gultrøyene fikk gult for en hendelse som fikk tromsdalsbenken til å reagere så kraftig at AD1 måtte gi dem en alvorsprat. Det hele toppet seg dog like etterpå da TUILs Mats Frede Hansen tok knekken på en motspiller rett foran hjemmelagets benk. Direkte rødt, og nå var det iallfall ikke stort som tydet på at ikke alle poengene skulle bli igjen i godværet på Grorud.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen var det Simen Becks tur til å få seg en smell. Den dramatiske effekten av at klokkene i Grorud kirke like ved stadion begynte å ringe mens han ble fulgta av banen kunne ikke underslås, men heldigvis virket det som om det ikke var verre enn at en ispose og litt hvile vil få skikk på skaden.
Med ti mann på banen virket det som sagt like sannsynlig at TUIL skulle komme tilbake, men i det 77. minutt fikk de et hjørnespark, som akkurat i det klokka mi passerte 77 spilte minutter gikk i mål til 3-1. Skulle vi få en sensasjonell opphenting?
Det tok under to minutter før Grorud slo tilbake. 4-1 demonstrerte tydelig at ingenting annet enn tre poeng var akseptabelt i kveld, og dette ble da også til slutt det endelige resultatet i kampen.
Jeg sa takk for i dag til vaktene i skyggeland ved garderobeinngangen, kom meg hjem og startet grillsesongen, og var godt fornøyd med helgas livefotball.
