Etter en natt hvor jeg våknet omtrent annenhver time og trodde jeg hadde forsovet meg og mista flyet sto jeg tidlig søndag morgen opp, pakket kofferten full av varme klær og satte nesen mot Gardermoen. Etter litt venting her entret jeg et glissent besatt SAS-fly med kurs mot Longyearbyen. Før flyet forlot fastlands-Norge hadde det heldigvis en mellomlanding i Tromsø, hvor jeg gikk av og inntok hotellrommet for en liten powernap. Etter litt oppladning på pub med høydramatisk Formel 1 på skjermene satte jeg sammen med den harde kjerne kursen oppover bakkene mot Alfheim stadion, hvor jeg for første gang skulle se kamp fra tribune vest.
Serieavslutningen mellom Tromsø og Viking, hvor ingen av lagene egentlig hadde noe å spille for (Viking hadde en høyst teoretisk sjanse til å ta andreplassen på tabellen, men i praksis hadde de sikra bronsen), var faktisk mitt første besøk på Alfheim på over to år! Så lenge har jeg ikke vært borte fra TILs hjemmebane siden jeg første gang var der og så TIL slå nettopp Viking 3-1 våren 2011.
Det ble raskt klart at vi på felt L ville få en utfordring hva gjaldt tribuneliv i dag. Vikings supportere hadde mobilisert voldsomt, og totalt var det godt over 300 tilreisende på bortefeltet, som for anledningen var flyttet til kortsidetribuna. Det dalte ned litt snø, men ikke sånne mengder at det burde bli noe problem verken for spillerne eller tilskuerne.
Før kampen ble blåst i gang fikk August Mikkelsen overrakt beviset på at han er kåret til «Årets isbjørn» av Isberget, og så fikk vi akkompagnert av heftig blussing i sørenden av banen se de nye «QR-trøyene» til TIL i aksjon.
Innledningsvis var spillet ganske jevnt, men akk så sjansefattig. Lagene hadde i beste fall en avslutning hver, mens vi på tribunene holdt det gående som fy. Jeg ble faktisk så ivrig at min medbragte flaggstang avgikk med døden og vil bli etterlatt på hotellrommet når jeg flyr sørover igjen i morgen.
Det var nok medaljørene fra Rogaland som hadde et lite favorittstempel foran kampen, og med 7-8 minutter igjen til pause lyktes de endelig med å bygge opp et strøkent angrep. Det hele endte med et skudd i mål, og fortvilet måtte vi se målscorer hysje mot oss, mens bortefansen gikk helt amok.
0-1 sto seg til pause, og jeg gjorde dagens største feilvurdering. Jeg regna med pølsekøen var helt vill i starten av pausen, så jeg bestemte meg for å vente litt før jeg gikk ned på jakt etter en klassisk Mydland-pølse. Vel nede stilte jeg meg i kø, bare for etter lang venting å få beskjed om at det var tomt for pølser og jeg måtte prøve i neste kø. Jeg flyttet meg lenger ned i korridoren, og fikk etter litt ventetid beskjed om at det var tomt også her! Andre omgang var nå i ferd med å bli blåst i gang, så jeg hastet til meg en kopp buljong, og fikk mens jeg gikk under tribuna høre noe jubel utenfra. Da jeg kom opp så jeg at ikke bare var jeg blitt snytt for pølser, jeg hadde også gått glipp av at Viking hadde gått opp i 0-2!
Utover i andre omgang ble det likevel nok å synge om for oss på «Lidenskapens felt». På rekke og rad ble spillere som skulle forlate klubben byttet ut eller inn, og spesielt da legenden Magnus Andersen entret kunstgresset for sine siste minutter i TIL-trøya tok det av.
Da det gikk mot slutten av kampen innså vi mer og mer at det neppe ble noen poeng på Alfheim i kveld heller, men helt til dommeren et par minutter på overtid blåste av kampen levde vi i håpet om at vi iallfall kunne få feire en scoring. Slik ble det ikke, og kampen endte 0-2, før vi kunne takke spillerne for sesongen, og noen heldige fikk seg nye trøyer.
Før jeg returnerte til sentrum tok jeg en tur bak hovedtribuna hvor jeg først møtte selveste Babsii Blubb, og deretter fikk slått av noen ord med en rekke av spillerne samt ble utsatt for et intervju i avisa. Endte så opp med et bedre takeaway-måltid på hotellrommet før jeg inntok horisontalen for å samle krefter til reisen sørover igjen.
Etter gårdagens svensketur var det egentlig litt tungt å motivere seg for en relativt betydningsløs kamp i dag, men er man supporter så er man supporter. Plukket derfor etter en heftig frokost i rask rekkefølge opp Margret, Simen og Arne, og så satte vi kursen sørover mot Olav den helliges by. Ved ankomst her parkerte vi ved kirkegården, før vi lokaliserte en pub hvor det var avtalt at vi kunne tilbringe et par timer inn mot kampstart. Etter hvert dukket også Ruben og Andreas opp, og med førti minutter igjen til avspark tuslet vi ned St. Marie gate i retning stadion og inntok bortefeltet.
I tillegg til oss i den harde kjerne var det rundt femten andre som befolket feltet, og til vår store glede oppdaget vi at flere av dem lot seg høre på sangene som ble fyrt i gang. På den måten hørtes vi faktisk litt innimellom, tross at vi nok ikke var mer enn et parogtjue som var på plass for å heie fram «Gutan».
Det var ikke bare på bortefeltet det var lite folk i dag, det var tydelig at sarpingene syntes desember kunne brukes til annet enn å se fotball. Faktisk var det så lite folk at da speaker opplyste om tilskuertallet følte han for å presisere ekstra tydelig at dette var antall solgte billetter, og det var tydelig at tallet på noe over 4000 ikke hadde noe som helst med hvor mange frammøtte det reellt var.
Om det var denne holdningen som smittet over også på spillerne vet jeg ikke, men den første halvtimen var det langtfra festfotball vi fikk se på det østfoldske kunstgresset. Litt ut av ingenting fikk så TIL et frispark fra litt distanse, hvor August Mikkelsen fikk fintet ut keeper ved å sette ballen via muren og i mål. 0-1 og stor jubel på bortefeltet.
Mer å fortelle om skjedde egentlig ikke inn mot pause, og heller ikke andreomgang ble fylt av store hendelser. De siste minuttene av kampen frøs vi og ville hjem, og det ble derfor i hui og hast skrevet en ny sangtekst som prøvde å formidle dette til dommeren, uten at det hjalp så veldig. Totalt måtte vi nok vente drøyt fem minutter etter klokka bikket 90 minutter før han blåste av, og vi sammen med spillerne kunne flere tre nye poeng og TILs beste bortesesong siden 2008, før jeg måtte krype under tribuna en tur for å fiske opp noen flagg som hadde forvillet seg ned i noen sprekker. (For øvrig, hvis noen fra Stabæk support leser dette kan jeg røpe at dere har jævlig mange flagg liggende under der!)
Supporterkoordinator og forsanger Arne hadde ved ankomst hatt litt tvilsom kvalitet på stemmebåndene, og i løpet av kampen hadde dette blitt forverret mange ganger, så hjemturen var full av latter på bekostning av at han tidvis hørtes ut som en tolvåring i stemmeskiftet.
Siste serierunde i Allsvenskan, og årets siste sjanse (trodde jeg, mer om det senere) til å krysse ut et nytt stadion. Hadde avtalt med André og Mattis at vi skulle ta turen til Örebro for å se klubbens siste kamp i Allsvenskan, og siden jeg liker Stålkam., André liker LSK, og Mattis er lett å lede, så kledde vi oss i gult og svart og erklærte at for å hylle Oscar Aga var vi Elfsborg-supportere. Billetter på bortefeltet ble kjøpt! Etter en ganske hendelsesløs tur østover med en sovende André (Det tar på å være på Heidis hele natta før du skal på tur) i baksetet kom vi etter et kort stopp i Karlskoga fram til skostaden, og fant relativt greit fram til stadion. Nesten overraskende greit fant vi også en plass å parkere, og på veien dit møtte vi også en haug med borte-ultras som ble eskortert av politiet. Dette lovet godt! Selv spaserte vi det korte stykket til «Behrns arena» uten eskorte, og kom oss etter litt tafsing av vaktene inn på østre kortside. Bortestå, på et flott stadion!
På plass på tribunen fikk vi se at gjengen vi nettopp hadde sett bli eskortert til stadion hadde tatt plass rett bak mål, og allerede var kommet i gang med tromming og synging. I det kampen ble blåst i gang smalt det også flere ganger rett ved siden av oss, og plutselig var hele feltet i fyr og flamme!
Når røyken la seg fortsatte synginga av «Vi er gulsvarta Elfsborg» ustanselig i over et kvarter, samtidig som Örebro måtte foreta et tidlig bytte som følge av en skade.
Vi är Gulsvarta Elfsborg
Elfsborg från Borås
Ingenting kan stoppa oss
Åh Elfsborg allez allez
Det er mulig jeg lot meg påvirke av hvilken ende av banen jeg befant meg i, men jeg syntes det var de gulsvarte fra Borås, en by jeg ellers bare forbinder med å være hjemstedet til postordrefirmaet Ellos, som hadde kommet best ut. Scoringene lot dog vente på seg, og typisk nok, etter vel 35 minutters spill var det gjengen i motsatt ende av banen som kunne juble for 1-0. Når Elfsborg også var avhengige av at Häcken tok poeng fra Djurgården for å kunne passere sistnevnte på tabellen og ta tredjeplassen i serien hjalp det heller ikke på at nettopp Djurgården hadde tatt ledelsen i sin kamp.
Supporterne malte likevel utrettelig på inn mot pause, som ble brukt til å skaffe litt forfriskninger av ulike slag. Jeg gikk for en klassisk svensk korv, mens Mattis og André også supplerte med litt folköl, selv om det var så kaldt at Mattis så ut til å være i ferd med å fryse ihjel.
Kom i pausen i snakk med ei svært hyggelig jente blant de tilreisende, som fanget opp at vi var norske og lurte på hvordan i alle dager det hadde seg at vi befant oss på Elfsborgs felt i en bortekamp i Örebro. Vi sa som sant var at det var pga Oscar Aga, og garanterte at i ham har de noe å glede seg til neste sesong (Om du leser dette, Oscar: Nå må du innfri!)
Etter pause fortsatte de syngende supporterne å egge sine karer til innsats, og det tok nå under fem minutter før de fikk uttelling. 1-1, og enorm jubel!
Når så også 1-2 kom knapt fem minutter senere var jubelen om mulig enda større. Kunne nå bare Häcken se å utligne i sin kamp?
Optimismen fikk seg et nytt skudd for baugen før timen var spilt. Örebro utlignet igjen, og nå var faktisk Elfsborg nede på femteplass på tabellen, men i det stadionuret viste 63:50 var det igjen på tide for bortefansen å gå helt bananas. Det var nå, tross den intense kulden, flere som prøvde seg på bar overkropp (De fleste av dem varte kun noen svært få minutter før de måtte kle på seg igjen).
Da kampen nærmet seg slutten håpet Örebro-fansen at det å bytte inn kaptein og klubblegende Nordin Gerzic som også hadde blitt hyllet før avspark ettersom han skulle legge opp etter sesongen skulle hjelpe til å pynte på resultatet, men til stor glede for oss på østtribunen kom det ikke flere scoringer. Vi kunne dermed applaudere spillerne, det ble overrakt noen trøyer til supporterne, og alle i tribuneenden lot til å være svært fornøyde tross at Häcken aldri lyktes med sin oppgave, og Elfsborg dermed endte sesongen på den litt sure fjerdeplassen
.
Før vi forlot stadion spilte jeg inn en liten videohilsen til vårt nye bekjentskap, og utrolig nok: Like etter kom det en melding på twitter om at jeg hadde dukka opp i storyen til ei god venninne av ei som følger meg der. Norge er ikke bare et lite land, Skandinavia er attpåtil ei lita halvøy!
Mens jeg og mine to kumpaner tuslet tilbake til bilen hørte vi syngingen fortsette fra bortefeltet i flere minutter, før vi satte kursen tilbake til Norge, og via litt mat i utkanten av Karlskoga, litt shopping i Töcksfors, og noen nye hendelsesløse mil på E18 og E6 kom vi tilbake til hovedstaden i visshet om at vi kanskje kunne få til ENDA en svensketur før jul, ettersom det selvsagt også her skal spilles kvalik mellom tredjeplassen i Superettan og fjortendeplassen i Allsvenskan!
Sesongen går mot slutten, og med flerfoldige kuldegrader var det kanskje like greit. Satte onsdag ettermiddag kursen mot Valle, og inntok Intility arena. Etter først å ha gått inn feil inngang og havnet på bortefeltet plasserte jeg meg etterhvert trygt omtrent midt på tribuna for å se kvalikkampen mellom KFUM og Sogndal.
Fikk inn mot kampstart selskap av Joakim og Sören, og det ble mye fotballnerding innimellom kulderiene. Det var faktisk så kaldt at Sören for første gang på langt over 600 fotballkamper hadde med seg et pledd! Selv stolte jeg på at ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, og ullundertrøye skulle bidra til å holde meg i live gjennom de nitti minuttene kampen varte.
I første omgang var det to veldig forsiktige lag vi fikk se ute på kunstgresset. Jeg tror lagene hadde bare en sjanse hver, før det tok seg litt opp fem minutter før pause, da hjemmelaget fikk tilkjent et straffespark. Nøyaktig hva som skjedde med straffeskytteren vet jeg ikke, men han klarte å plassere ballen på stolpen, og lagene gikk dermed til pause med 0-0 på tavla.
Etter femten iskalde minutter hvor det i det minste var innafor å stå og småhoppe litt for å gjenopplive tærne kom spillet igjen i gang. Som kjent gikk denne kampen på Initility fordi flomlysene på KFUMs faste hjemmebane på Ekeberg er alt for dårlige for TV-sendte kveldskampen i desember. Dette burde dog ikke være noe stort hinder for de røde og hvite, som har svært god statistikk på denne banen, ikke minst i kvalifiseringer.
Drøyt fem minutter inn i andre omgang viste KFUM at de mener alvor også i år. Bilal Njie fikk tak i ballen, løp og løp og løp, og hamret den i nettet til 1-0, og enorm jubel fra det unge hjemmesupporterfeltet! For øvrig var nok den uheldige straffeskytteren fra første omgang minst like glad som målscoreren!
På bortesupporterfeltet derimot, hvor det fram til nå hadde vært litt synging og tromming, ble det nesten urovekkende stille. Det virket som om safta helt hadde rent ut av sogningene, og selv om det var ganske spennende også resten av kampen var nok hjemmelaget nærmere 2-0 enn hva gjestene var utligning.
Etter noen svært spennende overtidsminutter (Også spennende for de få av oss nøytrale blant de totalt neste 900 tilstede, ettersom en utligning ville medføre ekstraomganger, og det vi absolutt ikke trengte var mer kulde!) blåste dagens dommer endelig av kampen, og KFUM-trener Isnes kunne sammen med laget takke supporterne for støtten og oppfordre alle til å ta turen til Fredrikstad for neste kvalikkamp kommende mandag.
Litt senere på kvelden opplevde jeg for øvrig noe av det merkeligste jeg har opplevd på twitter noensinne som et resultat av denne tweeten.
Etter å ha vært med en gruppe fra korpset mitt og spilt på et par borettslagsjulegrantenninger i kulda innså jeg at når jeg først var godt kledd kunne jeg jo like gjerne sørge for å få med meg en fotballkamp også. Satte derfor kursen mot Åråsen, og kjøpte billett på felt K hvor man har god sikt til både hjemme- og bortesupportere, i dette tilfellet altså LSKs og Strømsgodsets fans.
Da lagene marsjerte inn på gressmatta kom det ikke overraskende en ganske kraftig oppfyring av bluss fra de tilreisende supporterne.
Dommeren blåste i gang oppgjøret, og hjemmefansen ville ikke være noe dårligere.
Noe av det beste med all denne pyro-fyringa var at de 5-6 brannfolka som hadde tatt plass ikke langt unna meg på tribuna ikke lot til å være like bekymra som det DSB er. Det ble glist og flirt for hvert nytt bluss som ble futtet av.
Strømsgodsets supportere var ikke voldsomt mange, men de leverte en mer enn godkjent innsats på sangfronten. Det ble sunget og sunget og sunget, og på et tidspunkt tror jeg faktisk de til og med sang en liten hilsen til meg. Sangen stilnet dog midlertidig noe etter 21 minutter, da Thomas Lehne Olsen fikk satt en ball i mål til 1-0.
Kanarifansen hadde nå fått opp dampen borte på sitt område, og både kjente og ukjente melodier runget ut over Stilla og Brauterstilla naturreservat, men tross at de var ganske «outnumbered» sto drammenserne på i nordenden av stadion. I tillegg til synginga fikk vi jevnlige innslag av nye bluss som ble tent både her og der.
I det 43. minutt hadde jeg nesten begynt å forberede meg på at det ville bli pause med 1-0 på scoringstavla, men da LSK fikk et hjørnespark, hvem andre enn nettopp Thomas Lehne Olsen var sistemann på ballen før den igjen endte i nettet?
Spillet var knapt kommet i gang igjen før LSK igjen scoret, og lagene tuslet dermed i garderoben med 3-0 på lystavla og storskjermen.
Andre omgang kom igang ledsaget av litt mer pyro, men vi måtte vente over et kvarter før vi fikk nok en scoring. Igjen var det hjemmelaget som scoret, og nå hadde attpåtil Thomas Lehne Olsen laget sitt første hattrick i LSK-trøya.
Ute på banen begynte det nå å virke som de mørkeblå hadde resignert noe, mens på bortefeltet på tribuna var det bare en ting å gjøre: Lete fram galgenhumoren. De siste 25 minuttene av kampen runget Jahn Teigens «Optimist» ustoppelig fra de tilreisende, og knappe fem minutter før kampen var over kom endelig et lite trøstemål som takk for innsatsen til bortesupporterne.
Flere scoringer fikk vi ikke, så det endte 4-1. Etter å ha bivånet de to lags spillere takke supporterne for støtten satte jeg kursen mot bilen igjen, og traff på veien både Kim som skulle drukne sorgene og Morten/Roy/André/enda noen fler som skulle feire seieren.
Etter fire dager på LO Stats «kartellkonferanse» Gol kom jeg fredag tilbake til hovedstaden, og gjorde den klassiske tabben å legge meg nedpå litt. 25 minutter før avspark i kampen jeg hadde tenkt å se våkna, jeg, spratt opp og kjente at jeg var utsultet, så via en liten hamburgerstopp på veien ankom jeg LSK-hallen akkurat litt for sent til å rekke avspark i OBOS-cupfinalen for Akershus mellom Bjerke og Gjerdrum.
Vel på plass i hallen møtte jeg Mauras store sønn Petter Ødemark og fikk sammen med ham se Bjerke komme til den første store sjansen i kampen, selv om det var gultrøyene fra Gjerdrum som hadde dominert spillet. Det var ganske tydelig at det var snakk om et fjerde- mot et femtedivisjonslag, men noe sluttprodukt å snakke om klarte likevel ikke karene fra Ask å vise fram.
Bjerke, på sin side, kom nå og da til noen farligheter, men stort sett ble det for unøyaktig eller for enkelt å avverge. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at min rekke med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle svikte nå i kveld, men neida, i det 33. minutt glapp det litt for Gjerdrums keeper på det som så ut til å skulle være en enkel redning. Ballen endte i nettet, og det sto 1-0 til Bjerke!
Scoringer preger kamper sies det ofte, men sant å si preget ikke denne scoringa kampen så innmari. Gjerdrum fortsatte å dominere uten å få så mye ut av det, og Bjerke fortsatte å stå med ryggen mot veggen. Likevel var det de sistnevnte som fire minutter før pause fikk frispark fra skummel posisjon, og jaggu endte det ikke i mål til 2-0!
2-0 sto seg til pause, som jeg benyttet til å forlate Ray og Mattis bak mål og tusle opp på fotoplattformen for å slå av en prat med Steinar som filmet kampen. Etter litt skjitprat på balkongen inntok jeg posisjonen bak kortlinja igjen, og før det var spilt fem minutter av andre omgang krysset ballen igjen mållinja for «hjemmelaget» fra øvre Romerike. 3-0, og ting så mørkt ut for gultrøyene.
I det 67. minutt fikk endelig Gjerdrum hull på byllen. Et flott skudd endte i nota, og det var kanskje håp om ny spenning i kampen?
Spoiler alert: Det ble aldri veldig spennende. Bjerke hadde ganske god kontroll, og da dommeren blåste av kampen et par minutter på overtid sto det fortsatt 3-1, og rødtrøyene kunne juble for medaljer, pokal, heder og ære!
Etter en rolig formiddag tuslet jeg ut av Maria Dehlis vei og tok buss 66 mot Helsfyr. Oppdaget her at VIF har gjort opplegget for bortesupportere betydelig mye dårligere enn før, så jeg måtte gå mye lenger enn vanlig før jeg kom meg inn på stadion og kunne ta plass nede ved gjerdet mot banen for å heie på «Gutan» i nok et forsøk på å få med seg de nødvendige poengene for endelig å sikre neste års eliteserieplass.
Da avspark nærmet seg var vi flere folk på plass på bortefeltet enn jeg kan huske å ha vært på lange tider. I det dommeren blåste i gang hørte man over hele feltet smellene fra bluss som ble avfyrt, noe jeg iallfall ikke kan huske å ha vært med på at skjer fra TIL-supporterhold før. Her er det tydelig at det er nye tider på tribunene!
Det var god trekk i lufta, så det var aldri bekymring for om kampen måtte stoppes pga røyk. Ute på kunstgresset kom TIL godt i gang, og Vålerenga fikk seg nok virkelig en støkk da Runar Espejord driblet omtrent halvparten av alle frammøtte på stadion før han skjøt stolpe-stolpe-ut i det 13. minutt. Som flere har påpekt: Hadde den ballen gått inn, så hadde det nok vært årets mål!
I pausen ble det opplyst at det var solgt 4822 billetter i dag. Det reelle tilskuertallet kan umulig ha vært over 4000, noe som umulig kan være noe VIF er fornøyde med. På bortefeltet fant flesteparten av supporterne nå ut at det kanskje var bedre akustikk lenger opp på tribune, og trakk noe lenger opp. Jeg valgte dog å bli stående nede ved gjerdet, og opplevde iallfall ikke herfra at det føltes som om det ble noe særlig mer trøkk i synginga av flyttinga.
Det var derimot ganske bra trøkk i blussinga også nå.
Seks minutter inn i omgangen ble det dessverre mindre trøkk, da VIF scoret, og mer eller mindre helt overtok spillet. Sakte men sikkert kjempet dog vi rødhvite oss inn igjen, både på tribunen og ute på banen. Med kun ti minutter igjen klarte Tromsøs spillere å få opp et knallangrep, og endelig fikk man hull på byllen. På flere forsøk over flere år var den eneste TIL-scoringen på Intility arena endelig et faktum (I målprotokollen står det ett mål fra før, men det var et VIF-selvmål), så nå ble Adam Örn Arnarson historisk som TILs første målscorer her.
Flere scoringer ble det ikke, selv om begge lag hadde noen fler muligheter inn mot kampslutt, og med 1-1 da sluttsignalet gikk kunne mellomfornøyde supportere for begge lag takke mellomfornøyde spillere for innsatsen, før vi satte kursen hjemover igjen, med visshet om at med uavgjort hjemme mot Stabæk neste helg ville plassen være sikret.
Etter en lite hendelsesrik kjøretur fra dagens første kamp i Stange så jeg ved ankomst Jessheim at jeg skulle fint ha tid til å kjøpe en liten hamburger (Noe som var dagens første egentlige mat) før jeg entret stadionet til Ull/Kisa. «Vent nå litt, Ull/Kisa?» sier du kanskje nå, «det står jo i overskrifta her at det er Strømmen - Grorud du skal se?». Saken er den at pga for dårlige flomlys på Strømmen stadion var hjemmekampen i nest siste serierunde der alle kamper skal gå samtidig klokka 1500 flyttet til Jessheim hvor stadion var ledig og lysene forskriftsmessige.
Jeg gikk inn på stadion hvor jeg sist jeg var der måtte stå utenfor, og entret for første gang bortefeltet i «nordre sving». Møtte her haugevis av tilreisende groruddøler, og etter et forsøk på en liten hodetelling anslo jeg at det var minst 50% flere på bortefeltet enn på hovedtribuna! Utgangspunktet for kampen var forresten enkelt: Hvis Grorud vant ville de være sikret spill på nivå 2 også i 2022, mens om Strømmen ikke både vant og fikk hjelp i andre kamper, så ville de rykke ned til nivå 3 for første gang siden 2009. Veldig mye på spill for begge lag, med andre ord.
Grorud tok raskt tak i kampen, og drevet fram av støtten fra kortsida bak Strømmen-keeperen bølget de fram i angrep etter angrep. Strømmen hadde noen få forsøk i motsatt ende av banen, men hver gang ble det ryddet opp. Tenningsnivået var ganske høyt, og da en GIL-spiller foretok en litt hardhendt takling var det flere av de nærmeste strømningene som klart sa fra hva de mente om dette. Dette ville ikke Geirald Meyer som befant seg minst 20 meter unna stå og se på, så han stormet fram for å ta lagkameraten i forsvar. Da dommeren fikk roet ned gemyttene var Meyers løpetur det eneste som ble belønnet med gult kort.
Drøyt fem minutter etter denne situasjonen kom Grorud på nytt i et angrep, og denne gangen så ikke Strømmen noen annen mulighet for å stoppe de gulkledde enn å felle en av dem inne i sekstenmeteren. Det er sjelden smart, og dommer pekte på straffemerket. Som så mange ganger før gjorde Oscar Aga seg klar, og som så mange ganger før gjorde han ingen feil og hamret ballen i nettet! 0-1, og om man myste litt mot sørvest kunne man nesten skimte en OBOS-logo på himmelen på andre sida av TV-masta på Røverkollen.
Var stemninga god på bortefeltet nå ble den ikke dårligere tre minutter senere. Grorud ville vise at de kunne mer enn å score på straffespark, og rullet opp et flott angrep som endte med 0-2. Jeg har sett flere hevde at dette kanskje skulle vært avvinket for offside, men det ble det iallfall ikke tross de gråkleddes protester!
Jeg benyttet pausen til å prøve å få meg en vaffel, men køen var så lang at da kampen ble blåst i gang igjen sto jeg fortsatt borte ved kioskbua. Mens jeg sto her hørte jeg at dommeren igjen blåste og pekte på straffemerket, denne gang i andre enden av banen, altså fortsatt til fordel for Grorud. Oscar Aga tok igjen tilfart og satte ballen i mål til 0-3.
Grorud-speaker Frode Englund lot nå bortekamp være bortekamp og inntok speakerrollen midt på bortefeltet. Jeg fikk meg endelig en vaffel, og ble stående igjen på langsida mens jeg spiste den. Herfra fikk jeg se Strømmen få et hjørnespark, og etter litt om og men ble dette ekspedert i mål!
Jeg gikk tilbake til kortsida (Dette er for øvrig en utrolig undervurdert posisjon å se kamp fra), hvor stemninga fortsatt var spent, men samtidig begynte de fleste med 1-33 i dommerens bok og 0-3 på scoringstavla (Den som var ansvarlig for å oppdatere denne lot til å ha sovna) å tro på at det jeg for bare en drøy måned siden hadde sagt at jeg anså som helt urealistisk skulle skje: Grorud ville berge plassen og slippe å måtte ut i kvalifisering.
Strømmen fortsatte å prøve og prøve, uten å lykkes, mens de gulblå nå brukte ganske lang tid på alt de foretok seg. Et høydepunkt i så måte var kanskje da Bjørn Martin Kristensen (som hadde et gult kort fra før) skulle byttes ut, og rolig luntet mot sidelinja. Da han merket at dommer kom småjoggende etter ham fikk han det plutselig veldig travelt, og sørget for å være ute av banen før flere kort fikk muligheten til å bli delt ut.
Tross et treff i tverrliggeren, og flere minutters tilleggstid, flere scoringer ble det ikke, og da dommer blåste av kampen sto det fortsatt 1-3! For Strømmen var skuffelsen enorm, mens for bortelaget ventet en firedobbel «Grorudgutt hei!»
Etter retur til Oslo forvillet jeg meg jaggu også inn i den nye flerbrukshallen på Grorud hvor det var stelt til en aldri så liten feiring, før jeg dro hjem og snekret sammen en deilig middag.
Etter at helgas planlagte Østerrike-tur gikk dukken pga pandemisituasjonen der nede ble fredagen brukt til et kvalitetsshow med DHZ, før jeg lørdag satte kursen mot Stange. Ottestad IL skulle være arrangør for KM-finalen i 6. divisjon, og til min store glede var kampen blitt flyttet fra Ottestad idrettspark til den svært lite brukte Hias-banen nede ved Mjøsa. 12 minutter etter jeg var ute av senga var jeg i bilen, og jeg rakk dermed en svipptur innom en gårdsbutikk for litt juleshopping før jeg lokaliserte banen hvor lagene fra Vind og Vaaler var i full oppvarming.
Det som møtte meg var et rimelig standard, men nyrenovert, kunstgressanlegg, med en helt spesiell aroma i lufta. Hias, som banen er oppkalt etter, er nemlig det interkommunale vann- og avløpsselskapet, og anlegget bak banen behandler alt avløpsvann fra omlag 60 000 mennesker. Dette kunne man tidvis kjenne ganske intenst, men heldigvis var det litt trekk i lufta så det ble ikke uutholdelig. Som sagt pågikk oppvarmingen da jeg kom, og blant dem som varmet opp var dagens dommertrio. På lydanlegget ble det spilt musikk, og til min store overraskelse begynte flere av de tre med NFF-logo på armen å synge med da Åge Aleksandersens «Lys og varme» kom på. Nok et kapittel i boka med ting man sjelden opplever i toppfotballen.
Da kampen kom i gang var det laget fra motsatt side av Mjøsa som kom best i gang, men alt etter ti minutters spill så vi at begge lag begynte å bli nokså frustrerte. Vaalers karer var frustrerte fordi de alt for lett slapp motstanderne til muligheter, mens Vind var frustrerte fordi de tross mange muligheter hver gang misbrukte dem.
Etter tjue minutter av kampen kom det som kanskje var den mest kontroversielle dommeravgjørelsen jeg så i dag. En ball på vei mot dødlinja skiftet retning i en Vind-spiller, og Vaalers keeper fant ut at det var tryggest å kaste seg ned og ta pallen omtrent på hjørnet av femmeteren. Til de svartkleddes store overraskelse dømte den orangekledde (litt spesielt, når også Vinds trøyer var orange) dommeren indirekte frispark for tilbakespill. Tross nøye planlegging og plassering lyktes det dog ikke Vind å overliste solungenes forsvar fra kort hold heller.
Etter dette hadde Vaaler kanskje sin beste periode i omgangen, men de helt store sjansene kom de dog ikke til. Med 7-8 minutter igjen til pause tok derimot Vind tilbake initiativet i kampen, og kom blant annet til noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ikke ble scoring.
I det vi entret overtiden før pause forventet nok de fleste en målløs førsteomgang, men totningene (Ja, Gjøvik er en del av Toten, det kommer jeg aldri til å gi meg på!) ville det annerledes. Plutselig prøvde Vaalers forsvarsspillere seg på den klassiske «om vi er mange nok som rekker en arm i været er nok AD enig i at det var offside»-taktikken i stedet for å fortsette å spille til dommeren blåste. AD var ikke enig, og smack så sto det 1-0 rett før lagene kunne samles for å roe seg ned litt og planlegge de neste 45 minuttene.
Etter pause var det Vaaler som kom til den første gode sjansen, noe som fikk Vinds myndige lagkaptein til både å høres og se ut som om han skulle bite hodet av enkelte av medspillerne sine.
Vind var nok litt preget av vissheten om at de nå ledet kampen, noe som ga Vaaler litt mer muligheter, men de slet likevel med virkelig å utnytte dette. Like før timen var spilt rullet derimot Vind opp et førsteklasses angrep som endte med scoring til 2-0 og stor jubel!
Vind fortsatte å virke ganske kontrollerte, og da kampen nærmet seg full tid gjorde de også en rekke bytter så alle skulle føle at de hadde vært med på å ta pokalen. Blant annet byttet de keeper til en etter sigende svært god junior. Det var heldigvis absolutt ikke keepers feil da Vaaler på overtid kom til en redusering, og spenningsnivået steg mange hakk. Skulle vi få en utligning som ville gi ekstraomganger?
Vind hadde tydeligvis ikke bedre tid enn meg etter kampen, så da spillet ble satt i gang etter scoringen gjorde de kort prosess. Rett i angrep, lobb over keeper, og scoring 3-1! Etter dette ble det ikke flere scoringer, og da dommer blåste av kunne NFF Indre Østlands representant gjøre seg klar til pokalutdeling mens jeg selv hastet videre mot dagens andre kamp.
Etter å ha sittet noen timer på kontoret fant jeg ut at jeg måtte utnytte fleksitida litt, så jeg dro på meg ullundertøyet og tuslet i retning t-banen og ventet på en bane i retning Sognsvann. Hoppet av på Kringsjå, tuslet gjennom studentbyen, hvor jeg helt tilfeldig tok igjen selveste Ray Tørnkvist, som var ute i samme ærend som meg, og inntok tribuna på Kringsjå kunstgress. Her var det duket for kvalifiseringskamp mellom Lyns damelag og ditto fra Åsane.
I motsetning til da Grorud møtte Åsanes herrelag nylig ble det her ikke delt ut tørkepapir ved inngangen, så det var mange av de frammøtte som ble noe fuktige i stumpen da de skulle ta plass. Heldigvis hadde regnet som hadde bøttet ned på formiddagen gitt seg, så i det minste holdt man seg tørre på forsiden.
Lyn, som kjemper mot nedrykk fra Toppserien, var naturlig nok favoritter i forkant av kvalifiseringsoppgjøret, og før det var spilt fem minutter kunne de for anledningen blåkledde juble for scoring. 1-0, og fremtiden så lys ut.
Det kom stadig sigende til mer folk, og da vi nærmet oss pause var vi nok nærmere hundre personer tilstede som så et hjemmelag som nærmest bedrev enveiskjøring mot gjestenes mål, uten at de klarte å oppnå det de så inderlig gjerne ville: Score mål.
Selv om sola skinte, var det ingen tvil om at det var høst. Åsanes utespillere kjørte likevel alle på med rent kortermet antrekk, mens halvparten av Lyn-damene hadd valgt langermet undertrøye i kulda. Selv var jeg godt kledd, men da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-0 forlot jeg likevel plassen min og satte kursen mot kiosken med håp om å få meg en nystekt vaffel eller kanskje en varm pølse. Stor var derfor skuffelsen da jeg fant ut at i dag var det kun kaffe, brus og vanlige kioskvarer å få kjøpt. Jeg sto over, og satte meg på en ny plass på tribuna hvor jeg ville få mindre trøbbel med den lave ettermiddagssola dersom Lyn fortsatte å dominere slik de hadde gjort i første omgang.
Dette skulle raskt vise seg å være et klokt valg. Det aller meste foregikk foran Åsanes keeper også i andre omgang, og ni minutter inn i omgangen konverterte Lyn et hjørnespark til scoring, så det sto 2-0.
Man skulle kanskje nå tro at Åsane ville begynne å få panikk, men de framsto svært disiplinerte. Selv om Lyn fortsatte å pumpe på med angrep etter angrep, så sto de imot, og den eneste gangen Oslo-laget lyktes med å få ballen i nettet ble de avvinket for en soleklar offside.
Mot slutten av kampen dukket plutselig en haug med kids opp, og det ble snart klart at disse skulle ha fotballtrening på nabobanen. Flere av dem skiftet på tribuna, og måtte få hjelp fra tilfeldige publikummere til å få knytt fotballskoene. Da tiden for trening nærmet seg forsvant de, men dukket snart opp igjen sammen med trenerne sine og en tromme. Her skulle det heies! Store mengder kudos til trenerne som valgte å starte treninga på denne måten for å støtte damelaget.
For å få fotografert litt også fra kortsida trakk jeg de siste minuttene av kampen bort mot kortsida, hvor jeg oppdaget at også NRKs Olav Traaen sto og kommenterte kampen pr telefon. Meget merkelig valg av plassering for denne jobben. Vi fikk herfra se Lyn fortsette å angripe, til en kommunikasjonssvikt mellom deres egen keeper og en forsvarsspiller endte med et hjørnespark. Hjørnesparket ble til kanskje den eneste målsjansen Åsane hadde hatt i kampen, og for virkelig å toppe det hele gikk ballen i mål. 2-1 foran returoppgjøret ville være uendelig mye bedre enn hva 3-0 som vi flere ganger hadde vært nær ville vært.
Hvor stor forskjellen var innså nok også Lyns spillere, for da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen var det en meget dempet jubel for seieren vi fikk se. Det blir utvilsomt et spennende returoppgjør i Bergen til helga!
