Viser innlegg med etiketten innlandet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten innlandet. Vis alle innlegg

lørdag 31. oktober 2026

Odal - Trysil 2-0

Jeg hadde lenge luktet på muligheten til å få meg en kamp nå den siste dagen i oktober, men lenge var det litt uvisst om planen lot seg gjennomføre. Da alle timeplaner var klare så jeg likevel at det gikk, så jeg plukket opp Mads og satte kursen østover litt forbi Skarnes. En liten halvtime før avspark svingte vi ut av tåka som hadde lagt seg over romerike denne høstdagen og parkerte ved gressbanen på Sandermoen og gikk bort til kunstgresset hvor dagens fjerdedivisjonskamp mellom Odal FK og Trysil FK skulle spilles.


Tilfeldighetene ville ha det sånn at da jeg sist var her på anlegget, og så kamp på gressbanen, så var det faktisk samme bortelag som var i aksjon, men siden da har hjemmelaget vært gjennom en omorganisering og gått fra å være Sander IL til å ha blitt Odal FK. Etter å ha tatt kunstgressbanen i nærmere øyesyn og latt meg imponere av at det faktisk var en liten tribune også på denne banen møtte jeg TFKs supersupporter «Piders» som med dette besøket hadde fullført en komplett sesong med laget sitt. Voldsomt imponerende!

Dessverre for de tilreisende supporterne, det var ikke Trysils dag i dag. Laget var i desperat poengnød i bunnstriden i divisjonen, og selv om de i utgangspunktet hadde alt i egne hender var sjansene for nedrykk absolutt til stede. Det var derfor et hardt slag for de rødkledde da hjemmelaget etter tolv minutters spill gikk opp i en om jeg skal være ærlig helt fortjent 1-0-ledelse.


De frammøtte bortesupporterne prøvde med ujevne mellomrom å oppildne sine helter til økt innsats, men det ville seg virkelig ikke for rødtrøyene i dag. De få sjansene de kom til traff enten i stolpen, eller så sørget en god Odal-keeper for å holde unna mål, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause.


I pausen ble det en tur inn på klubbhuset for å få i seg litt varme og smake på de lokale vaflene. Etter å ha studert de mange spillertrøyene som hang utstilt her fikk jeg også vekslet noen ord med en odøling som antydet at klubbens andrelag neste sesong kanskje ville prøve seg på noen kamper på vanligvis ubrukte baner som Oppstad og Disenå. Lekre nyheter for en banehopper!


Da andre omgang startet fikk vi først litt teknisk trøbbel ved at han som styrte musikken ikke var til stede, så mens spillet kom i gang fortsatte musikken å dundre ut over anlegget. Heldigvis ble dette etterhvert ordnet, og snart var de eneste lydene vi hørte spillere som kjeftet på hverandre og dommerne, og ett og annet passerende tog.

Blant bortesupporterne senket stillheten seg også mer og mer. Resultatene fra kampene de andre bunnlagene spilte pekte feil vei, og dermed ble det mer og mer klart at hvis Trysil skulle spille fjerdedivisjon i 2027 måtte kampen snus, men fortsatt ville ikke ballen i mål. Et nydelig skudd som endte i tverra var det nærmeste de røde kom, og da vi et halvt minutt inn i overtida fikk 2-0 til hjemmelaget skjønte nok alle hvor det bar.


Kampen endte med tomålstap, og mens vertskapet fikk avsluttet sesongen med en opptur var det altså femtedivisjon som ventet for de tilreisende neste år. Selv hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor jeg skulle spille konsert bare et par timer senere.

søndag 18. oktober 2026

DK Leiret - Elverum 2 (3-2)

Etter å ha sovet godt ut etter lørdagens slitsomme svensketur startet jeg søndagen med å ferdigstille bloggpostene fra de to kampene, før jeg på ny hoppet i bilen, denne gangen med panseret i retning nord. Etter halvanna time svingte jeg inn mot militærleiren på Terningmoen på Elverum, og fant en nokså høstlig gressbane hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom DK Leiret og Elverums andrelag.


«Dumpekandidatene» (Som DK i hjemmelagets klubbnavn visstnok står for) hadde i år vist seg å være alt annet enn i nedrykksfare. Etter at rivalene fra Storhamar lørdag gikk på et tap var det foran dagens kamp klart at de hadde vunnet serien og spiller i 4. divisjon 2027, og dermed ble det hele innledet med æresvakt fra dommere og motstandere mens seriemestrene marsjerte inn.


Når kampen kom i gang så det ut til at det kanskje hadde blitt litt mye feiring av seriemesterskapet i går. Det var de unge Elverum-spillerne som så friskest ut, men Leiret-supporterne gjorde sitt beste for å oppildne sine helter.


Tross solid støtte fra tribuna, det var Elverum 2 som først fikk ballen i mål, og med 19:10 på min stoppeklokke sto det 0-1. I det 27. spilleminutt kom så 0-2 på en dødball som jeg typisk nok ikke filmet.

Etter dette virket det som om DK Leiret klarte å riste av seg ettervirkningene av feiringa, og fem minutter senere var det de rødhvites tur å score da en corner ble satt inn til 1-2.


Ganske nøyaktig tre minutter senere ble bedriften gjentatt, og vi hadde 2-2. Etter dette tok de rødsvarte helt over, men flere mål lot vente på seg. Det sto dermed fortsatt 2-2 da lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat.


Etter hvilen fikk vi litt over 100 frammøtte se det hele tilspisse seg litt. Begge lag ble etter hvert litt sure og frustrerte, og etter en stund måtte dommeren kalle til seg begge kapteinene for en alvorsprat. Ting bedret seg noe etter dette, men han måtte også noen ganger fram med gulkortet.


Begge DK Leirets mål i første omgang hadde som nevnt vært på hjørnespark, og tjue minutter inn i andre omgang fikk hjemmelaget nok en gang ballen i mål på en corner! 3-2, og stor jubel.


Selvsagt ville det bli feiring etter kampen uansett resultat, men gullhatter og sjampis er jo mer på sin plass etter en seier!


Slutten av kampen fikk litt transportetappepreg. Begge lag byttet en rekke spillere, blant annet målvokterne sine, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte 3-2, og det var klart for feiring sammen med supporterne!



Mens flere av de andre fremmøtte banehopperne satte kursen videre mot nok en kamp i området returnerte jeg til hovedstaden, i et forsøk på å få varmet noe fårikål jeg hadde glemt å ta ut av fryseren.




mandag 28. september 2026

Lom - Otta 2 (9-1)

Etter å ha forlatt kampen i Nord-Fron fortsatte ferden oppover Gudbrandsdalen, før vi på Otta svingte vestover i en sidedal. Her kom vi etter hvert til en kommune jeg aldri hadde sett fotball i før, og kunne rett etter at kampen var blåst i gang parkere ved nok en kunstgressbane hvor det skulle spilles nok en sjettedivisjonskamp, denne gang mellom Lom og Otta 2.


Jeg fikk bekreftet at kampen hadde blitt blåst i gang et lite minutt før annonsert tid, men at det fortsatt sto 0-0, så det var ikke noe vi hadde gått glipp av. Hjemmelaget etablerte raskt et grep rundt kampen, men lenge forsvarte rødtrøyene fra «Byen ved Rondane» seg godt, samtidig som de av og til kom fram og utfordret vertskapets godt voksne målvakt litt.


Ca halvveis ut i førsteomgangen raknet det likevel til slutt bak hos Otta-rekruttene. Keeperen deres vartet opp med noen ville redninger, men til slutt måtte han melde pass og se ballen gå inn til 1-0 bak seg. Som om ikke dette var nok, like etter at halvtimen var spilt kom også 2-0, denne gang etter et hjørnespark.


Otta 2 hadde tross at de var hardt presset ikke gitt opp, og under fem minutter senere kom reduseringen til 2-1, etter at et frispark aldri ble skikkelig klarert. Jeg tror for øvrig dommeren hadde helt riktig i sin vurdering rundt kravene som kom fra hjemmelaget om at det skulle dømmes offside, noe han blankt avviste.


2-1 sto seg til pause, og siden OJ og jeg hadde bestemt oss for å dra og spise på Vågåmo etter kampen droppa jeg å handle noe i kiosken nå. Her ble det en relativt kjapp pause, og jeg glemte typisk nok å starte stoppeklokka etter hvilen. Jeg trengte likevel ikke klokke for å vite at det ikke var spilt mange minuttene de 3-1 kom etter et veritabelt kremangrep, og 4-1 kom like etterpå etter mer flott spill fra de blåhvite.

Det var tydelig at Lom hadde bestemt seg for virkelig å drepe denne kampen, og ikke lenge etter kom 5-1, før vi også fikk 6-1 på et straffespark fra en unggutt fra Lom.


Med et lite kvarter igjen av kampen kom 7-1, og jeg benyttet nå anledningen til å plante tanken hos noen i teamet hos Lom om at de neste sesong måtte ta en kamp i nabokommunen Skjåk, så vi som samler baner kunne tatt oss en tur dit også. Ideen virket ikke å bli avvist, så inntil videre velger jeg å leve i håpet.


Hjemmelaget gjorde mot slutten av kampen en haug med bytter, men det skal være usagt om dette var årsaken til at de scoret to mål til i sluttminuttene. Det hele endte dermed 9-1 etter en tung ettermiddag for bortelaget (Men om de skal ta med seg noe fra kampen må det være at de virket ganske strukturerte i forsvarsspillet i første omgang).

Jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss nedover dalen til vårt utvalgte spisested, hvor vi var blant de siste som fikk kjøpt noe fra middagsmenyen (Den retten vi hadde mest lyst på var de selvsagt alt tomme for), og deretter kunne jeg fortsette til Otta hvor han ble sluppet av for å ta bussfortog videre nordover, mens jeg i ensom majestet returnerte til hovedstaden etter å ha sett kamp på fotballbane nr 1100!

Vestsida - Kvam 0-11

Søndag spratt jeg tidlig opp, og kjørte ned til Ensjø for å plukke opp Ole Jakob og Jon Are for å dra ut på nye eventyr. Sistnevnte dukka aldri opp fordi han prioriterte å holde seg i senga, så vi ble bare to mann som satte kursen nordover på E6, og store deler av formiddagen tilbragte jeg bare i mitt eget selskap mens min sidemann drev intens sagbruksvirksomhet. Et lite kvarter før vi var framme vekte jeg ham, og et drøyt kvarter før avspark parkerte vi ved kunstgressbanen på Vinstra hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vestsida og Kvam.


Like etter oss svingte også Terje og Christian inn på parkeringa her ved banen som var etablert som erstatning for den gamle banen som lå der hvor det var bygd en rekke næringsbygg i forbindelse med omlegginga av E6 for noen år siden. De to hadde samme førstekamp som oss i dag, men en annen plan videre, så derfor hadde vi måttet fordele oss på flere biler. Jeg hadde spist en liten frokost, men var klar for litt mer næring nå så jeg inntok klubbhuset, hvor det var et voldsomt utvalg i bakverk. Jeg endte på et stykke snickers-kake som heldigvis ble utsolgt ganske raskt, for ellers hadde jeg sannsynligvis spist enda mer. Dette var godsaker!

Da klokka ble 12 var alle aktørene klare, bortsett fra én: Dommeren var ingensteds å se. Han dukket heldigvis opp like etter, og etter å ha hilst og tatt myntkast og alt sånt var det klart for kamp. Hjemmelaget har i år hatt en mildt sagt trøblete sesong, og sto før denne kampen med 0 poeng og smått hårreisende 4-103 i målforskjell! Det tok likevel over ti minutter før naboene fra andre enden av Teigkamptunnelen klarte å overliste grønntrøyenes forsvar og sette inn 0-1.


I det 29. spilleminutt kom så også 0-2, og mens Vestsida-forsvaret måtte jobbe som gale hadde målvakten i motsatt ende av banen det så rolig at jeg hørte hjemmelagets trener spøkefullt spørre ham om han ville ha noe lesestoff.


Begge lag hadde noen ganske unge spillere, og det var litt komisk å sjekke kampstatistikken til enkelte av disse. Både Vestsida og Kvam hadde nemlig spillere på banen som har spilt en rekke kamper i år for G15-laget Kvam/Vestsida. Lagkamerater aldersbestemt, motstandere på seniornivå!

Det var nok Kvam-spillerne i sine for anledningen sorte trøyer som hadde den beste opplevelsen her i dag, for i løpet av de fem siste minuttene før pause kom både 0-3 og 0-4 før lagene gikk i garderoben. Jeg hadde da jeg så Vestsida annonserte med servering håpet at det også skulle være noe mer proteinrikt enn kaker å finne i kiosken, men måtte konstatere at pølsekokeren sto ubrukt i dag, så jeg fikk basere meg på et mer karbohydratbasert kosthold. (Men som sagt var det heldigvis utsolgt for snickers-kake!)

Etter hvilen virket det som om Kvam hadde bestemt seg for å sette inn et ekstra gir, og før det var spilt fire minutter av andre omgang kom både 0-5 og 0-6, før en fæl glipp av keeper ga 0-7 med 51:40 på min stoppeklokke.


Bortelaget fortsatte å dominere, og de fleste av barnefamiliene fra Vinstra som hadde dominert tribuna i første omgang hadde nå forsvunnet, så det virket å være flest bortefans igjen der. Disse fikk virkelig utbytte av å være her, og i det 57. minutt kom 0-8, før Vestsida fikk et hvileskjær på 13 minutter uten scoring. Rett før det var spilt 70 minutter ble det altså 0-9, før det ble tosifra og 0-10 etter et litt komisk sjølmål på en corner tre minutter etter forrige scoring. 


Et drøyt minutt senere kom også 0-11, før en kneskade gjorde at en allerede tynn Vestsida-tropp ble enda tynnere. Lufta gikk nå litt ut av kampen, og jeg fant ut at siden dommeren hadde vært så sen skulle jeg droppe de siste minuttene og sette kursen videre mot neste kamp.

Jeg fant etterhvert ut at vi ikke hadde gått glipp av noe, kampen endte 0-11, og jeg kom bare et lite minutt for sent til kampen jeg skulle se etterpå. Til Vestsida er det ikke annet å si enn at laget fortjener all ære for å ha fullført sesongen tross 28,5 baklengsmål pr scorete mål, og at jeg håper de klarer å stille lag også neste sesong!


tirsdag 1. september 2026

Toten 2 - Skreia 2 (2-6)

Da det kom melding om kamp på en bane som sist ble brukt til seniorfotball i 2002 innså jeg at mandag fikk være mandag, og jeg ga dirigenten beskjed om at jeg måtte dra tidlig fra orkesterprøven. Plukket opp Mads som fikk sin første tur med meg etter gamlebilen havarerte, og sammen satte vi kursen opp Hurdal og forbi sauer og kyr på Totenåsen, og med grei margin før avspark parkerte vi utenfor idrettsplassen i Lensbygda, der det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Toten og Skreia.


Nøyaktig hvorfor denne kampen var blitt lagt hit var det ingen av oss som visste sikkert, men likevel var vi rundt 15 innsjekka banehoppere i Futbology, og da jeg kom hadde de første alt vært og inspisert kiosken og slått seg ned på tribuna med en vaffel. Jeg skuet ut over banen og innså at gressmatta kanskje ikke var helt biljardbord, men naturgress er uansett bedre enn plast!

Basert på tabellsituasjonen var det nok hjemmelaget som hadde et visst favorittstempel i dette lille Østre Toten-derbyet, men i den lave kveldssola ble det raskt klart at Skreia-laget ikke hadde tenkt å la dette stoppe dem fra å levere en strålende kamp. Det tok bare seks og et halvt minutt før gjestene hadde tatt ledelsen ved å resolutt stange inn et hjørnespark til 0-1.


Ti minutter senere gikk de hvitsvarte opp i 0-2, før vi i det 24. spilleminutt fikk se et hjørnespark til Toten 2 ende med kontring og 0-3 under en dramatisk kveldshimmel!


Etter dette slo vertskapet raskt tilbake, og neste corner gikk etter planen og ga 1-3 med 25:10 på min stoppeklokke.


Vi rundt 60 tilskuerne som var på plass fikk se det fortsette å komme flere sjanser, men nå lot det vente på seg med flere mål. Vi var faktisk helt inne i siste ordinære spilleminutt før det kom en ny tellende scoring, og igjen var det hjemmefansen som kunne juble for redusering, og 2-3.


Gleden over å ha fått kontakt med laget som ledet ble dessverre for rødtrøyene kortvarig, for godt inn i overtida kom det nok en scoring, og det sto dermed 2-4 da lagene tok pause. Noen detaljer rundt denne scoringen får dere dessverre ikke fra meg, da jeg var fordypet i å skaffe meg en vaffel mens dette pågikk.

Etter en tur i garderoben kom spillerne ut igjen, og kampen kunne fortsette. Å fotografere noe særlig nå var ganske bortkastet, da flomlysene her tross at de var helt nye ikke akkurat ga mye hjelp til mitt rimelige fotoutstyr. Vi fikk mens praten gikk livlig om andre baner på Toten det kunne blitt satt opp enkeltkamper på se hjemmelaget prøve fortvilet å komme tilbake i kampen igjen, men dette var virkelig ikke deres dag. Ballen ville alle andre steder enn i nettet, og i stedet gikk gjestene opp i 2-5 rett før det var spilt ti minutter av andre omgang.


Ni minutter før full tid kom også 2-6, men det var virkelig utrolig at ikke Toten 2 hadde klart å skape flere mål enn de to de hadde fått i protokollen. Stolpetreff, strålende redninger og skudd fra kloss hold som på uforklarlig vis ble satt over hadde forhindret dette, og dermed endte oppgjøret med borteseier 2-6 etter noen minutters overtid.

For å unngå noen ubilde møter med kyrne på Totenåsen i mørket ble kursen tilbake til Oslo satt en noe annen rute enn i motsatt retning, og i god tid før midnatt var jeg igjen trygt hjemme.

mandag 31. august 2026

Fron - Otta 2 (4-1)

Søndag morgen sto jeg opp, sjekka ut, kom akkurat for sent til toget og måtte vente 45 minutter på neste, spiste frokost på Gatwick sammen med Ulf-Johnny, og fløy hjemover. På plass på Gardermoen gikk ferden videre med tog til Oslo S og så et nytt tog ut av byen igjen før jeg endelig var hjemme. Her ble jeg i ca 8 minutter før jeg igjen sto i heisen i blokka, nå på vei ned til parkeringsgarasjen. Bilen ble startet, og kursen satt nordover, og en drøy halvtime før avspark sto jeg klar ved banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Fron SK og Otta ILs andrelag.


Fron SK, som er videreføringen av Fron Fotball (Sammen med Fron Håndball), var da de i 2010 oppsto som Fron Fotball en paraply for en rekke fotballag i området, men minst to av de opprinnelige aktørene, Kvam og Vestsida har nå egne lag igjen, så den helt store suksessen kan dette nok ikke sies å ha vært. Laget leder uansett sin avdeling i 6. divisjon Indre Østland nå, og seier i dagens kamp ville være et viktig skritt videre på veien mot opprykk.

Det var en relativt grå og tildels fuktig ettermiddag her i Gudbrandsdalen, så jeg hadde dratt på meg regnjakka, og tok innledningsvis plass på den ganske så imponerende tretribuna de hadde bygd utenfor gjerdet langs løpebanene rundt kunstgressmatta her. Herfra fikk jeg se en fin markering av at kongen gikk bort før helga, og så kom kampen i gang.

Det ble raskt klart at hjemmelaget var favoritter, men tross et solid overtak slet de hvitsvarte med å produsere veldig mye. Riktignok holdt gjestenes målvakt på å fomle ballen i eget mål nesten før kampen var startet, men etter dette skjedde det ganske lite foran målet. Vi var nok rundt trekvart hundre som var til stede, og jeg tipper flesteparten heiet på hjemmelaget.

Vi nærmet oss en halvtime spilt før vi endelig fikk et mål, og da var det noe mot spillets gang gjestene som satte inn 0-1 og dermed kom i føringen. Dommeren var klink ærlig på at det kunne ha vært offside, men det var ikke mulig for ham å si sikkert nok til å annullere målet, og at han ønsket seg assistentdommere til neste sesong.


Målet endret uansett lite av kampbildet. Fron fortsatte å være det dominerende laget, og i det vi gikk inn i overtiden før pause fikk de uttelling ved at det ble dømt straffespark etter et hjørnespark.


Straffen ble satt sikkert i mål til 1-1, og dette var dermed også pauseresultatet.


Jeg oppsøkte i pausen kiosken, først og fremst for å skaffe meg en serviett for å få tørket litt regn av brillene, men når jeg først var der ble det selvsagt også et kakestykke. Jeg gikk deretter ut, og fikk fortalt en gjeng ungjenter litt om groundhopping.

Etter hvilen virket det som om Frons trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben. Det tok bare såvidt over ett minutt før kampen var snudd og det sto 2-1, og seks minutter senere førte også en flott prestasjon til at 3-1 kom.


Otta 2 ga på ingen måte opp, men hjemmelaget ble rett og slett for sterke for dem. Rødtrøyene klarte faktisk å få ballen i målet en gang til, men det var avblåst før ballen gikk i mål, og ingen protesterte, så det var sannsynligvis riktig dømt. Jeg må likevel innrømme at jeg sliter litt med å skjønne hva det var det ble dømt for.


I det 73. spilleminutt satte så Fron inn 4-1 med en kanonkule av et skudd, og hjemmelaget fortsatte også å produsere sjanser som gjorde at vi var langt nærmere en større seier enn noen reduseringer. Flere mål ble det derimot ikke, så da kampen ble blåst av etter noen tilleggsminutter sto det fortsatt 4-1, og hjemmelaget kunne glade juble for tre nye poeng.

Selv satte jeg kursen sørover igjen, og etter å ha forsert et regnvær mellom Lillehammer og Biri som fikk meg til å undres på om Mjøsa hadde forlatt sin vante posisjon og i stedet hadde inntatt luftrommet over E6 gikk resten av turen tilbake smertefritt.


mandag 17. august 2026

Nord-Odal - Brumunddal 2 (2-4)

Etter å ha kommet hjem fra Sverige klokka to i natt hadde jeg i min galskap egentlig planlagt å dra ut igjen ganske tidlig søndag for en ny svensketur. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på en sjelden innenlands mulighet bare en drøy time unna Oslo, så jeg lå litt lenger i senga enn vanlig, og satte så kursen nordover før jeg svingte østover på Eidsvoll. Etter en liten visitt på en gårdsbutikk på veien kom jeg så et lite kvarter før avspark fram til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Nord-Odal og andrelaget til Brumunddal.


Jeg hadde jo alt i 2021 besøkt anlegget her i Dalen på Sand, men da var det for å se kamp på kunstgressbanen. Nå i sommer har klubben lagt stor innsats i å få gressbanen også i drift, og nå skulle de altså debutere med en kamp på gresset for første gang på mange mange år. Myntkast ble tatt, og det ble bestemt at lagene skulle bytte side før avspark. Hjemmelaget var alt i gang med sin peptalk, noe gjestene ikke brød seg om, og derfor stilte seg helt inntil dem for å ta sin, en noe spesiell situasjon!

Da kampen kom i gang i godværet var det svært godt oppmøte, og jeg talte meg etterhvert fram til at vi nok var et tresifret antall mennesker som fulgte med. Det var hjemmelaget som startet friskest, og som kom til sjanse etter sjanse uten at disse lot seg konvertere til mål. Mens jeg vandret rundt banen møtte jeg journalist Petter som jeg først møtte høsten 2019, og resultatet ble selvsagt en ny sak, nå hos en annen publikasjon enn sist.


Som sagt var det hjemmelaget som hadde produsert mest, og da er det jo typisk at motstanderne scorer først. Det må være lov å si at det var mot spillets gang da vi i det 18. spilleminutt fikk se Brumunddal 2 på et sjeldent besøk for an vertskapets mål hvor ballen endte i nettet til 0-1.


Etter halvspilt omgang fikk vi en liten drikkepause før kampen fortsatte mye i samme spor, og etter 32 minutter av kampen (inkludert drikkepausen) kom 0-2 til stor fortvilelse for Nord-Odal. For virkelig å gni salt i såret var det et selvmål som hadde kommet, og dermed hadde bortelaget en tomålsledelse etter det som virket å være kun én avslutning på mål!

0-2 sto seg til pause, og jeg skaffet meg en svært god vaffel, før jeg gikk og snakket litt med noen av de andre frammøtte groundhopperne som hadde tatt turen i dag. De andre var fullt og helt enige i min analyse om at det var et lite ran at stillinga så ut som den gjorde. Etter drøye ti minutter syntes spillerne det hadde vært lenge nok pause og inntok igjen banen, men dommeren var ingensteds å se. Til slutt dukket han også opp, og kampen kunne fortsette.

Etter pause føltes kampen mye jevnere enn den første omgangen hadde vært, men likevel virket det litt som om rettferdigheten slo til da hjemmelagets nr 15 som hadde misbrukt så mange sjanser i første omgang nå endelig fikk målet sitt så det ble 1-2 med 56:30 på klokka mi.


Håpet om utligning fikk dessverre et kraftig skudd for baugen knapt seks minutter senere. Hvittrøyene fikk hjørnespark, og ballen ble kontant hamret i mål etter den var slått inn. 1-3.


Et nytt håp ble tent vel 20 minutter inn i omgangen da dommeren etter rop om hands pekte på straffemerket foran Brumunddals keeper. Straffen ble satt i mål, og med 2-3 hadde Nord-Odal igjen kontakt.


Litt etter straffesparket fikk vi igjen drikkepause, og jeg overhørte en vittig tilskuer som lurte på hvor det ble av reklamen. Som en banehoppervenn av meg pleier å si: Fotball er ikke et TV-program! Reklame eller ikke, snart var oppholdet over, og fotballen fortsatte, nå også med en ung supportergjeng på plass i bergveggen bak benkene.

Mot slutten av kampen steg tenningsnivået veldig, og på overtid fikk vi først se hjemmelaget være fryktelig irriterte over at de ikke fikk straffe, men etter å ha gransket min video av situasjonen synes jeg sant å si at om det skulle vært dømt noe var det frispark utover. Lufta gikk litt ut av vertskapet da gjestene økte til 2-4 i det femte tilleggsminuttet, men enda dypere inn i overtida ble det så ampert at dommeren fant ut at det var like greit å blåse av kampen, og dermed var det 2-4 som ble sluttresultatet.


Kampen sett under ett var det kanskje ikke noe klart ran at bortelaget vant, men Nord-Odal kan føle seg fryktelig frustrerte (men ikke takke noen andre enn seg selv for det) over at det ikke var de som ledet med minst to mål til pause!

Jeg kom meg hjem i tide til å se slutten av et frustrerende TIL-tap i Molde på TV, før jeg laget en strålende middag som avslutning på ei finfin fotballhelg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: Det ryktes at Nord-Odal kommer til å sette opp flere kamper på gressbanen framover, så følg med!

lørdag 23. mai 2026

Folldal - Tylldal 2-7

Etter å ha vippet mye fram og tilbake rundt hva jeg skulle finne på i pinsa landa jeg etter hvert på at jeg skulle ta en liten visitt hos søstra mi i Trondheim. Etter å ha gjort unna dagens dont på hjemmekontoret fylte jeg derfor bilen med det jeg trengte for ei helg, og satte kursen nordover. Etter litt shopping på en gårdsbutikk krysset jeg etter hvert over Venabygdsfjellet hvor jeg inntok et enkelt måltid omgitt av snø og is, og så kom jeg en liten time før avspark fram til banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Folldal og Tylldal.


Jeg rakk såvidt å se meg litt rundt før det begynte å regne, så jeg flyktet i sikkerhet inn i bilen igjen. Det jeg hadde fått se var en egentlig finfin gressbane som foruten at den var litt preget av at den ligger over 700 meter over havet også var skjemmet av et fælt arr etter noen form for grøftegraving diagonalt foran det ene målet. I tillegg lå her en mindre kunstgressløkke, en ikke like godt vedlikeholdt gressbane til (Kanskje det egentlig bare var en litt overgrodd grusbane), og i følge Google maps var det også en til gressbane litt lenger inn i skogen. Lite å klage på rundt banekapasiteten, altså!

Da kampstart nærmet seg måtte jeg bare dra på meg regnjakka og trosse regnet, og fikk med de historiske Folldal gruver i bakgrunnen se de to dommerne lede myntkastet før spillet kom i gang.


Det var gjestene fra Tylldal (Som i likhet med Folldal ligger i Innlandet fylke, selv om begge klubbene spiller i Trøndelag fotballkrets) som umiddelbart så sterkest ut, men det var nok likevel et hardt slag for dem da en av de gulkledde etter knapt ti minutter ble offer for en alt for sen takling. Det smalt høyt, og resultatet var at han etter å ha ligget og gaulet litt måtte bæres av banen og bort til sidelinja.

Foran det som viste seg å være over 150 tilskuere fortsatte likevel bortelaget å dominere, og i det 18. spilleminutt kom endelig 0-1. Høyst fortjent!


Ikke lenge etter ankom ambulansen som var tilkalt for å frakte den skadde spilleren til sykehus. Dommeren valgte å stoppe spillet så helsepersonellet fikk trygge arbeidsforhold, og det ble derfor et drøyt kvarter stopp i spillet før båra med spilleren på til applaus fra de frammøtte ble dyttet inn baki ambulansen og han ble kjørt vekk.


På grunn av stoppet i spillet anså jeg stoppeklokka mi som ubrukelig resten av omgangen, men det var knapt tre kvarter siden kampen starta da hjemmelaget gjorde en fæl glipp i et forsøk på å sette i gang spillet etter en redning. Keeper var dermed på helt feil sted da Tylldal fikk ballen, og den ble satt i en fin bue over ham og i mål til 0-2.


Fire minutter senere kom også 0-3, da en corner ble stanget inn i mål.


Det samme gjentok seg to minutter senere, men 0-4-scoringen fikk jeg dessverre ikke fanget på video ettersom jeg sto og oppdaterte to sent ankomne publikummere om dramatikken som hadde funnet sted tidlig i kampen. Da dommeren endelig blåste for pause sto det fortsatt 0-4, og det var nærmere 65 minutter siden kampstart!

Jeg ga raskt opp å prøve å få handlet noe i kiosken, for der var det lang kø, og dette vedvarte en god stund inn i andre omgang. Etter hvert fikk jeg tak i en svært god vaffel, som jeg klarte å ha i overkant mye syltetøy på. Ned gikk det uansett, og den var så vidt fortært da en ny heading fra de gulsvarte ga 0-5 i det stadionuret som nå var riktig viste 53:35.

Jeg hadde tidlig i kampen lagt merke til en liten gjeng unger som hadde flere bannere med støtte til hjemmelaget, og de hadde også ei tromme med seg. De hadde foreløpig ikke gjort så mye ut av seg, men ingen skal beskylde dem for å være medgangssupportere, for etter som situasjonen så mer og mer håpløs ut for de hvite og svarte ble det mer og mer liv der de sto. I det 69. minutt kom 0-6, og jeg kom til å tenke på et annet hvitt og svart lag i Trøndelag fotballkrets hvor også supporterne leverer langt bedre enn det som kommer ute på banen.


I det 84. og 86. minutt kom hjemmelaget til to kjappe mål, og med 2-6 begynte publikum å summe litt. Kunne vi få bevitne en helt legendarisk opphenting? Drømmen ble dog raskt knust da det bare gikk et drøyt minutt etter det siste målet før gjestene igjen satte ballen i mål, og med 2-7 hjalp det nok ikke uansett hvor mye de unge supporterne ropte til spillerne at de ikke måtte gi opp.


Dommeren la til litt tid også i andre omgang, men flere mål ble det ikke, så da han blåste av sto det fortsatt 2-7. Jeg hastet mot bilen og fortsatte ferden mot Trondheim, hvor jeg var i hus i god tid før midnatt så jeg kunne samle krefter til nye eventyr dagen etter.