Da jeg fikk beskjed fra Jømna/Heradsbygd om at de skulle spille en treningskamp på Jømnabanen var skuffelsen stor da jeg så at det kolliderte med konserten jeg spilte sist lørdag. Desto større var gleden da kampen ble utsatt noen dager, så jeg etter jobb denne nydelige apriltirsdagen kunne dytte Terje og Christian inn i bilen og sette kursen nordover. Etter et lite pitstop på Elverum kom vi en halvtimes tid før avspark fram til en smekkfull parkeringsplass ved banen hvor det altså var klart for treningskamp mellom Jømna/Heradsbygd og Kjellmyra 2.
Eller, klart og klart, det krydde av unger som hadde trening ute på gressmatta, men vi så raskt at både dommer og begge lag var på plass, så alt tydet på at til planlagt tid klokka sju kom kampen til å starte. I den lave kveldssola ble det så tatt myntkast, noe som medførte at lagene byttet side. Det var dermed hjemmelaget som måtte spille første omgang med sola i øynene.
Det viste seg raskt at dette ikke kom til å være noen stor ulempe. Spillet foregikk stort sett foran bare ett mål, og det var Kjellmyra-keeperen som i samarbeid med sine forsvarere hadde sin fulle hyre med å holde hjemmelaget unna scoring. Foran knapt femti tilskuere måtte de hvitkledde likevel gi tapt rett før det var spilt tjue minutter, da et mål ble satt inn til 1-0.
Blant tilskuerne var vi hele 15 brukere av Futbology-appen, så det var tydelig at dette var en bane som sjelden er i bruk. J/H spiller seriekampene sine i Heradsbygd (Hvor jeg var i forfjor), men banen her i Jømna pleier å bli tidligere klar om våren, så det spilles nå og da noe preseason her.
Vi som var der fikk iallfall se hjemmelaget fortsette å dominere spillet, og i det 27., 28. og 32. minutt kom det tre raske scoringer som helt tok livet av alle spor av spenning. Med 4-0 tror jeg ikke selv den mest innbarka Kjellmyra-patriot hadde troa på at kampen skulle ende med annet enn i beste fall et trøstemål.
Før pause fikk Jømna/Heradsbygd ballen i mål enda en gang, men nå ble det dømt offside, noe jeg tror var en helt riktig vurdering. Det sto dermed fortsatt 4-0 da lagene kunne samles for en liten peptalk før kampen fortsatte.
Etter pause var det bare å flytte seg til motsatt ende av banen, for rødtrøyenes grep om kampen så ikke ut til å glippe. Det tok riktig nok noe tid før de fikk uttelling, men etter en time av kampen kunne de sammen med flesteparten av tilskuerne juble for 5-0, før også 6-0 kom et lite kvarter senere.
Kjellmyras målvakt fikk mange anledninger i sluttminuttene til å vise seg fram, og selv om ingen keeper er fornøyd etter et seksmålstap, så har han faktisk all grunn til å være stolt av en god del av redningene han lette fram i kveld. Han skal absolutt ha mye av æren for at det ikke ble mer enn de seks målene, for da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer.
Etter 90 minutter med fin naturgressfotball i nydelig vær trodde vi det var lite som kunne ødelegge kvelden da vi satt kursen hjemover. Så feil kunne vi ta! Rett før vi kom til fylkesgrensa til Akershus ble vi sendt til skogs, og etter flere mil på smale, svingete og tildels gruslagte veier kom vi tilbake på E6 ved Eidsvoll, nesten en time forsinka! Irriterende nok var vi bare den TREDJE bilen som ikke fikk følge E6 sørover, men ble sendt ut på denne grusomme omkjøringa! Mye irritasjon å spore bak rattet, tross at selve turen hadde vært helt førsteklasses!
I Indre Østland fotballkrets er kvalifiseringa til neste års cup alt i gang, og da jeg så at det skulle være tidlig avspark på en kamp på den nylig Futbology-splitta OBOS-bana i Brumunddal var det bare å planlegge tur på formiddagen før orkesterkonsert på kvelden. Jeg fylte bilen med et par Vålerenga-supportere, og sammen passerte vi Romerike og Hedmarken, før vi parkerte og tuslet opp mot banen hvor det altså skulle spilles cupkvalik mellom Nybygda og Nybergsund.
At klubbnavnene starter med Ny- er kanskje det eneste de to klubbene som skulle møtes hadde til felles. Mens Nybygda er en kompisgjeng som nok ikke trener seg i hjel i forsesongen og til daglig spiller i sjettedivisjon er Nybergsund en ambisiøs klubb som nok anser fjerdedivisjon som minst ett nivå lavere enn hvor de faktisk skulle vært. Man trenger heller ikke veldig god hukommelse for å minnes deres fire sesonger på nivå to i fotballpyramiden for noen år siden. Det var dermed ingen overdrivelse å si at gjestene var massive favoritter i denne kampen som ble spilt på en kunstgressbane omgitt av kritthvite snøskavler etter at det hadde kommet en hel del snø natta i forveien.
Ved avspark ga været derimot klare indikasjoner på at våren er på vei, og det tok ikke mange minuttene før tryslingene viste at de hadde ikke tenkt å avslutte årets cupeventyr (Som etter den fæle omlegginga teknisk sett er neste års cup) riktig ennå. Det tok såvidt tre minutter, så lå ballen i mål bak Nybygdas keeper. Med 0-1 allerede mistenkte jeg at om hvittrøyene hadde den rette innstillinga kunne det bli solide målsifre i denne kampen til slutt.
Det meste fortsatte å foregå foran hjemmelagets (som altså spilte på en lånt bane, da deres egen «tundraen» nok ikke er spilleklar på minst et par måneder ennå) mål, men de røde forsvarte seg godt. De kom også til noen små besøk i motsatt ende av banen, men for det meste hadde Nybergsund-keeperen en svært rolig dag på jobben. Like rolig var det ikke for vertskapets målvakt, og han vartet opp med et par gode redninger før han et kvarter ut i kampen igjen måtte melde pass så det ble 0-2.
Etter det andre målet måtte Nybygda også gjennomføre et keeperbytte, uten at jeg tror det på noen måte ble avgjørende for kampen. Foran det som etterhvert krøp opp mot trekvart hundre tilskuere som hadde benyttet anledningen til å skaffe seg det som ble sagt å sannsynligvis være Nybygdas første papirbilletter til en fotballkamp noensinne fortsatte gjestene å male på, men enten var presisjonen for dårlig, eller så ble forsøkene blokkert.
Om det var stresset som gjorde det vet jeg ikke, men jeg klarte ikke å se at det hadde vært noen smell i forkant da hjemmelagets keeper plutselig begynte å blø neseblod, men etter litt leting fikk man tak i noe å stappe i nesa på ham så kampen kunne fortsette. To-tre minutter før pause fikk så Nybergsund en corner som aldri ble skikkelig klarert, og etter mye om og men endte ballen i mål til 0-3.
0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause og lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat. Selv benyttet jeg anledningen til å prøve ut Brumunddals vafler, som absolutt fikk godkjent karakter! Lagene kom etter hvert tilbake, og kampen fortsatte i samme spor som før, selv om det tok 11 minutter etter hvilen før vi fikk neste mål, og 0-4.
I det 62. spilleminutt kom 0-5, og etter en offsideannullering av et flott mål ble ballen igjen satt i nettet til 0-6 rett etter stoppeklokka hadde passert 77 spilte minutter. Halvanna minutt senere kom så 0-7, så det var nå svært tydelig at vi snakket om to lag fra ganske forskjellige fotballvirkeligheter som møttes.
Vi nærmet oss 82 minutter spilt da bortelaget gikk opp i 0-8, før 0-9 kom med halvanna minutt igjen av kampen. Jeg begynte å lure på om det skulle bli tosifra, men dommeren blåste av uten å legge til noe tid, og dermed endte det hele med en nimålsseier til laget fra grensetraktene.
I det jeg var på vei ut av banen hørte jeg snakk om noe tvil om spilleberettigelse hos en av Nybergsunds målscorere som hadde pådratt seg rødt kort i siste serierunde i fjor, så det blir spennende å se om det leveres noen protest og om denne i så fall blir tatt til følge. Det er iallfall ingen tvil om at debatten om hvorvidt FIKS burde gjøre det umulig å registrere spillere som ikke har lov å spille kommer til å fortsette også i 2026.
Jeg satte sammen med mine passasjerer igjen kursen sørover, og rakk fram akkurat i tide til å gjennomføre en finfin konsert med orkesteret jeg spiller i!
Da jeg kikka gjennom dagens kamper for denne søndagen merket jeg at dersom jeg snek meg litt tidlig avgårde fra korpsets seminar kunne jeg rekke å få en ny bane i sørenden av Valdres. Som tenkt, så gjort, da dirigenten kunngjorde siste pause pakka jeg sammen og satte kursen nordover E16, og etter et par timer kunne jeg parkere utenfor kunstgressbanen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Bagn og Slidre/Røn.
Bortelaget hadde jeg jo også sett i forfjor, mens vertskapet var et nytt bekjentskap for meg. Fossvang som stadionanlegget heter ligger på et lite nes ut mot elva gjennom sentrum av Bagn, rett over fra kraftverket som hadde et utseende som ga assosiasjoner til ymse James Bond-kulisser. Bak banen pågikk det noe byggeprosjekt, men det var satt inn en del benker langs banekanten som gjorde at det var gode muligheter for de som ønsket å sitte. Jeg hadde nettopp kommet da jeg ble gjenkjent av dommeren, som også dømte kampen jeg så på Otta forrige helg, og han kom bort og hilste og lurte på hvordan jeg nå lå an i banehoppinga. Han ble ganske imponert da jeg kunne fortelle at dette ifølge Futbology ville bli min bane nummer 956.
Da lagene ble lest opp merket jeg meg at det var en nordnorsk speaker, og jeg fant senere ut at han var finnmarking som hadde bodd i Bagn i snart 25 år. Da han hadde ramset opp hvem som skulle starte for gjestene avsluttet han med å si at de også hadde ført opp en haug med innbyttere, men han var i tvil om hvor mange av dem som faktisk var med.
Ute på kunstgressmatta så gjestene umiddelbart sterkest ut, men etter fem minutter var det faktisk hjemmelaget og deres fans som først kunne juble. En Bagn-spiller stormet mot mål, og fikk satt inn 1-0 på flott vis!
Gleden over å lede fikk dog ikke leve så lenge. I det niende minutt kom utligningen, da en av mennene med lysegrå vest ble felt innenfor sekstenmeteren og det ble idømt et straffespark som altså medførte 1-1.
Gjestene tok nå mer eller mindre helt over, og knappe ti minutter etter straffen ble et frispark fra kanten ekspedert i mål til 1-2.
Tross klar dominans fra de tilreisende yppet begningene seg innimellom, og like etter vi hadde passert en halvtime spilt fikk de en enorm mulighet til å utligne. Det kom først en mulighet som isolert sett var ganske bra, og som endte med at keeper måtte gi en retur. Han som fikk tak i returen hadde nå en helt utrolig sjanse, men på mystisk vis endte avslutningen skyhøyt over mål fra fem meters hold!
Når man misbruker sånne sjanser, så blir det tungt å få med seg noe, og når vi 60-70 som var på kamp i kveld så fikk se vertskapet slippe inn nok et mål, denne gang på hjørnespark, bare noen få minutter etter at de hadde misbrukt sjansen til å utligne, da ble det en tung høstkveld!
Rett før pause fikk Slidre/Røn igjen corner, og denne gangen vartet han som tok den opp med en ball som ble skrudd rett i mål til 1-4! Morten Gamst Pedersen kunne ikke gjort det stort bedre!
1-4 sto seg til pause, og jeg inntok kiosken for å skaffe meg en vaffel, som ikke bare var god, men også så varm at jeg fikk gjenopplivet fingrene litt. Det var definitivt blitt høst, det var ensifret temperatur på gradestokken, og i tillegg en sur vind som kom nedover dalen, så jeg var glad jeg hadde valgt ullsokker til shortsen i dag.
Litt etter pause gikk plutselig flomlysene i svart, noe jeg først trodde skyldtes at ballen smalt i et reklameskilt, men jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det skulle påvirke noe. Da jeg oppsøkte speakeren for å høre om han visste hva som lå bak, så kunne han noe beskjemmet innrømme at det nok var han som hadde rota med lysstyrings-appen da han fikk en kunde i kiosken som ville ha kakao. Etter litt tasting på mobilen fikk han slått på lysene igjen, noe som nå begynte å bli litt påkrevd ettersom sola gikk ned bak fjellene i vest alt da kampen startet.
Ti minutter før kampen var over kom så bortelagets første mål som ikke var resultat av en dødball da de fikk satt inn 1-5, og i det 88. minutt kom også 1-6. Med en så klar ledelse var det lite behov for noen lang overtid, og etter at hjemmelaget hadde fått et par sjanser på cornere uten å klare å redusere blåste dommeren av, og slidringene kunne feire både sin første seier og sine første poeng for sesongen!
Jeg forlot raskt området, og satte kursen sørover igjen, og etter en høyst begivenhetsløs kjøretur (Som alltid når man kjører bil: Intet nytt er godt nytt) kom jeg hjem litt etter ti, og kunne innta sofaen ei stund før jeg tok kveld etter ei helg som hadde gitt meg mye mer fotball enn jeg først hadde trodd ville la seg klemme inn mellom all trombonespillinga.
Denne lørdagen hadde jeg egentlig satt av til trombonespill, men da seminarets omfang ble redusert fra to til én dag valgte jeg å heller ta en utflukt for endelig å få tatt en bane som lenge hadde unngått meg. Jeg satte etter en deilig frokost kursen nordover, svingte innom en gårdsbutikk i Stange, fortsatte nordover, og kom til slutt fram til Otta, hvor jeg kjøpte litt godsaker til lunsj før jeg tok plass utenfor fotballbanen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Otta og Vind.
Mens jeg ventet på kampen regnet det ganske kraftig, men Yr hadde meldt at regnet skulle gi seg ca ved avspark, så jeg var veldig spent på om dette kom til å holde stikk. Mens lagene marsjerte inn på banen regnet det iallfall godt, men jeg syntes jeg så noen lyspunkter bak Svartkampen i sørvest, samtidig som jeg sjekket inn i Futbology og fikk badge for å ha fullført 5. divisjon Indre Østland avd. 1 med min bane nummer 952!
Det regnet fortsatt godt da de opprykksjagende gjestene fra Gjøviks sørende kom i hundre ut fra startblokkee, og alt etter fire minutters spill fikk satt ballen i mål til 0-1.
Virkelig tungt for vertskapet, og lettere ble det ikke da det et par minutter senere kun var assistentdommerens flagg som stoppet en dobling av bortelagets ledelse.
Foran et publikum som inkludert en god del «bilskuere» (Tross at regnet nå hadde gitt seg, og det etter hvert hadde blitt riktig så bra vær) var på godt over 100 personer fortsatte totningene (En av mine geografiske kjepphester er at Gjøvik er en del av Toten og ikke noen slags mystisk selvstendig enhet uten regional tilhørighet!) sin dominans, men flere scoringer fikk vi ikke se i første omgang. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene forlot den noe slitte kunstgressmatta (Når reklamen som er inkorporert i matta er for en bensinstasjonkjede som for snart ti år siden skiftet navn skjønner du at det er noen år siden den ble skiftet) og gikk i garderoben.
Klok av skade etter en hendelse for noen år siden (De som vet, de vet, de som ikke vet kan anse seg selv som heldige) lot jeg vær å teste de lokale svelene, selv om de så riktig så gode ut. Etter litt tid kom så lagene tilbake, og igjen var det gjestene som kom best i gang, og nå fikk de ballen i mål alt etter halvannet minutt. 0-2, og jeg mistenkte at denne kampen herfra og inn kom til å savne alle spor av spenning.
Været holdt seg fortsatt relativt bra, mens jeg ikke akkurat kan si det samme om stemninga internt i hjemmelaget. Det ble etter hvert så mye kjefting i alle retninger at dommeren måtte kalle til seg noen av de ivrigste og ta en liten alvorsprat med dem, noe som faktisk lot til å virke.
Jeg lurte egentlig på om gudbrandsdølene var i ferd med å komme tilbake i kampen da vi nærmet oss de siste ti minuttene, men så var Otta-keeperen uheldig og slapp det som egentlig så ut som et skudd han var i ferd med å redde forbi seg. 0-3, og nå var nok alt håp om poeng til hjemmelaget ute.
Sluttminuttene ble dermed et rent pliktløp, der det meste handlet om at Otta prøvde å få med seg et trøstemål, men Vind (For øvrig spilte i dag minst to av de som spilte G19-kampen jeg så med dem under pandemien i 2020) gjorde det som måtte til, og sørget for å holde eget bur rent.
Det sto dermed fortsatt 0-3 da dommeren blåste av kampen, og jeg kunne igjen sette kursen sørover i et stadig dårligere vær, inntil jeg etter å ha passert Minnesund møtte et regnvær som på sin vei nordover hadde sørget for å stoppe minst én fotballkamp tidligere på kvelden, og som nå truet med også å stoppe trafikken på Romerike. Heldigvis gikk alt fint, og jeg kunne etter en finfin dag parkere hjemme for å samle krefter til søndagen.
Lørdag morgen pekte jeg etter å ha smurt meg en enkel matpakke snuten nordover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Stor-Elvdal kommune, hvor det ventet en sjettedivisjonskamp på meg mellom Koppang og Jømna/Heradsbygd.
Jeg var alt for tidlig framme, så etter å ha sett meg litt rundt på anlegget tok jeg en prat med to karer i kiosken, før jeg tuslet bortom butikken for å finne noe snacks til kjøreturen sørover etter kampen. Da jeg kom tilbake til den fine gressbanen hadde bortelaget dukket opp, og jeg kunne hilse på folk derfra jeg hadde møtt før også.
Da klokka ble halv to var lagene klare ute på banen, og kampen var ganske presis i gang. Dette var faktisk en liten markering for meg, for dette var den siste av banene i avdeling 5 av den laveste divisjonen i Indre Østland fotballkrets. Hjemmelaget kom godt i gang, og før det var spilt ti minutter hadde hjemmelagets målvakt måttet varte opp med en kremredning etter et hjørnespark.
Like etter dette kom regnet som lenge hadde ligget og truet litt lenger ned i Østerdalen inn over stadion, og det viste seg å ikke være bare litt vann som ville ned fra skyene. Det bøttet ned, og det var flere av oss rundt førti frammøtte som forsvant i retning parkeringsplassen for å finne regntøy eller paraplyer. Jeg var i ferd med å ta samme turen selv, men drøyde litt ved gjerdet, noe som viste seg å være smart, da et frispark til vertskapet i det 20. minutt medførte en slags kontring og til slutt på litt komisk vis endte med 0-1!
Bare tre minutter senere kom det en mulighet til å doble ledelsen for det opprykksjagende laget fra sørenden av Elverum. En hendelse i feltet førte til at dommeren pekte på straffemerket, men da straffen ble tatt kastet hjemmelagets keeper seg riktig vei, og returen ble klarert i tide.
Mens regnet ikke bare fortsatte å bøtte med, men attpåtil ble enda verre så nå gjestene sterkest ut, men i det 29. minutt skulle det endelig lykkes for hvittrøyene fra Stor-Elvdal. 1-1, og igjen en vidåpen kamp som gjestene absolutt burde vinne om de ville henge med i opprykkskampen.
Flere mål fikk vi ikke før pause, så det sto fortsatt 1-1 da jeg i et atskillig hyggeligere vær enn bare noen minutter tidligere gikk mot kiosken for å teste tilbudet der. Jeg skaffet meg en vaffel som jeg faktisk rakk å spise uten at den ble våt, og inn mot andre omgang lettet faktisk skydekket enda litt til.
Det var bare spilt to minutter av andre omgang da hjemmefansen på ny kunne juble for scoring. 2-1, og igjen så det mørkt ut ikke bare på himmelen i sør, men også for J/Hs muligheter til å holde følge med Løten 2 på tabelltoppen.
Utover i kampen ble det mer og mer klart at den våte banen sugde krefter. Samtidig ble det også tildels fint vær, så kombinasjonen av varme og et tungt underlag gjorde nok sitt til at flere spillere etter hvert måtte legge seg på rygg og få litt tøying av utslitte muskler. Et høydepunkt i så måte var kanskje han som da han måtte byttes ut fikk høre at med fem minutter på sidelinja kom han til å være klar for mer spill, noe han selv var høyst uenig i.
Etter som vi nærmet oss slutten av kampen ble det tross slitne bein mer og mer intenst ute på banen, men jeg hadde egentlig begynt å vente at Koppang skulle få alle tre poengene her i dag, da et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte spektakulært! En av Jømna/Heradsbygds offensive spillere snappet ballen og gjorde akkurat det han skulle, så i det stadionuret passerte 86 minutter sto det 2-2.
Tross intenst press i alle retninger gjennom overtidsminuttene, flere scoringer ble det ikke, og akkurat i tide før neste regnbyge ankom stadion ble kampen blåst av med to scoringer og ett poeng til hvert av lagene, noe jeg tror alle var ganske misfornøyde med. Hjemmelaget fordi de hadde gitt fra seg ledelsen, de tilreisende fordi de var hekta av fra tabelltoppen.
Da banehoppermiljøet litt før sommeren ble klar over at Einas fotballbane på Blili var solgt og skulle legges ned var det én ting som var nesten like viktig som å få sett kamp på banen før den ble lagt ned: Å få klarhet i når første kamp på den nye banen skulle spilles. I dag skulle det skje, og etter å ha plukket opp Mattis, André og Cathrine på Lillestrøm gikk turen nordover gjennom Nittedal og over Hadeland smertefritt, og i god tid før avspark hadde vi parkert utenfor Thune skole, som ligger rett ved den nye banen hvor sjettedivisjonskampen mellom Eina og andrelaget til Skreia skulle spilles.
Siden det var åpningskamp var det ventet godt oppmøte av både banehoppere og lokalt publikum, og grillen varmet karbonader for full gass. Da kampen skulle ta til ble avsparket tatt av en lokal fotball-legende, mens de fleste av oss som hadde reist litt for å komme på kamp (Sören hadde faktisk med seg en engelskmann!) tok plass på langsida. Herfra fikk vi sammen med oppimot 200 andre se hjemmelaget komme best i gang, men uten at de helt store målsjansene kom. Likevel var det høyst fortjent da Eina etter et kvarter av kampen gikk opp i 1-0.
I et strålende sensommervær ble det etter halvspilt omgang gjennomført drikkepause, og etter denne syntes jeg faktisk at gjestene fra nabokommunen i øst kom langt mer med i kampen. Flere scoringer ble det likevel ikke før lagene, fortsatt med 1-0 i målprotokollen, kunne ta seg et kjapt besøk i garderobene, som lå i tilknytning til flerbrukshallen bak vestre kortside og var like nyetablerte som kunstgressmatta kampen ble spilt på.
I pausen ble det en liten samling av groundhopperne og en prat med lokalavisa, før kampen fortsatte. Skreia 2 klarte nå å slå tilbake knappe ti minutter ut i omgangen, og med 1-1 så kampen rimelig åpen ut.
Eina viste nå at de på ingen måte hadde tenkt å la noe ødelegge denne festdagen i bygda, og etter at speaker tok HELT av etter en scoring som ga 2-1 i det 59. minutt forholdt han seg faktisk litt roligere da vertskapet økte til 3-1 fire minutter senere.
Mot slutten av kampen var det naturlig nok gjestene som presset mest på, men da vi gikk inn i overtiden og de som skulle dra videre til storkamp i OBOS-ligaen på Åråsen forlot arenaen var det fortsatt en tomålsledelse til hjemmelaget. Dette skulle dog ikke vare. Fire minutter på overtid satte en uheldig Eina-forsvarer inn 3-2 i eget mål, og lynkjapt var ballen lagt klar på midtbanen for å spille litt til.
Flere store muligheter ble det ikke, så da dommeren etter et drøyt minutt til blåste av sto det fortsatt 3-2, og Einas spillere og fans kunne juble for å ha vunnet første kamp på den nye banen.
To av passasjerene mine hadde funnet andre transportveier hjem etter kampen, så det ble bare Mattis og jeg som på ny forserte Rv4 i retning hovedstaden, lett solbrente etter en strålende banehoppingsdag!
