Reisebrev fra #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg

En litt uvanlig bloggpost denne gangen, men jeg fant ut at dette var det beste stedet å presentere dette reisebrevet.

En dag i slutten av juni ble jeg plutselig lagt til i facebook-gruppa «Football in Heaven». Samtidig fikk jeg en melding fra den rumenske journalisten Emanuel Rosu om at han var med og arrangerte en breddefotballgroundhoppingtur til det vakreste stedet i verden, og at om jeg hadde mulighet burde jeg bli med. Jeg leste litt i gruppa og så at det dreide seg om en langhelg i Bukovina, et område nord i Romania som grenser mot Ukraina.

Siden jeg elsker både groundhopping og breddefotball syntes jeg dette hørtes ekstremt spennende ut! Jeg ventet noen uker til datoen var spikra, og bestilte flybilletter. Oslo-Wien-Iasi (Uttales ca «Iash») sørover, Iasi-Wien-München-Oslo hjem igjen. Hotell ble bestilt av arrangørene, og det eneste som da gjensto var å finne en praktisk måte å komme seg fra Iasi til Suceava (Uttales ca Sutsjava) på, dette endte jeg med å booke en leiebil til.

Fredag morgen sto jeg grytidlig opp og kom meg på flybussen til Gardermoen, før flyturen startet. Turen sørover ble totalt udramatisk, med kun en liten forsinkelse på propellflyet (Følte meg jo nesten som hjemme) fra Wien til Iasi. Ved ankomst Iasi gikk det greit å få tak i leiebilen, og eventyret var i gang!

Iasi er en by med omlag 300 000 innbyggere, og trafikken ut av byen en fredag ettermiddag var ikke noen spøk, det var først da jeg passerte småbyen Targu Frumos 5 mil unna (Og godt over en time senere) at det begynte å løse seg opp. Jeg hadde da fått sett en rekke ting som bekreftet noen av mine fordommer om Romania. På vei ut av Iasi møtte jeg plutselig ei dame som kom gående på fortauet og leide på ei ku, jeg så falleferdige blokker fra Ceaucescu-tida, og jeg så hester som dro vogner med høy langs motorveien. Apropos motorvei, Selv om veien hadde midtdeler, så var det i utgangspunktet bare en fil i hver retning på hver side av veien, men samtidig var det en veiskulder som var full bredde, og det ble snart tydelig at det var forventet at om man ble tatt igjen, så skulle man svinge ut og slippe han som kom bakfra forbi. For en enkel nordlending var dette litt uventet, men ble fort en vane. (Blinklysbruk i rundkjøringer var også et kapittel for seg selv.)

Etterhvert begynte det å mørkne, og resten av kjøreturen ble dermed ikke stort å melde om, ettersom jeg så svært lite av omgivelsene. Jeg skjønte dog raskt at man i Romania har et annet forhold til strømbruk enn vi har i Norge, da det at det ble mørkt ute betød at det ble _veldig_ mørkt, fordi nesten ingen lyskilder var i bruk. I de husene jeg kjørte forbi var det stort sett lys i ett rom, og det var ingen forretningsbygg hvor det sto på andre lys enn et svakt belyst skilt med firmaets logo.

Tochitura

Etter hvert kom jeg fram til Suceava, og i det jeg svingte inn foran hotellet så jeg akkurat en gruppe som gikk derfra som jeg var overbevist om at var gruppa jeg skulle sammen med. Dette var foruten Emanuel tre andre rumenere, deriblant presidenten i det lokale fotballforbundet i Suceava fylke, ca 15 briter, som hadde fløyet direkte til Suceava fra Luton. Disse hadde kommet så tidlig på dagen at de både hadde rukket litt sightseeing og å se en Liga V-kamp før jeg kom. Etter å ha sjekket inn på hotellet fikk jeg tak i dem, og sluttet meg til dem på en restaurant hvor jeg lot meg overtale til å bestille en lokal spesialitet, Tochitura, som ble servert på en kobberplate over et oljebluss. Dette besto av svinekjøtt, røkt skinke og grov pølse som var stekt i en tomat- og paprikasaus, og som ble servert med fersk saueost, et speilegg og den lokale varianten av polenta, mamaliga. Kjempegodt!

Neste dag var det tid for den av kampene vi skulle se som var på det høyeste nivået, Liga II. Før kampen, som du kan lese mer om her, fikk vi en omvisning i kontorlokalene til det lokale fotballforbundet, og fotballpresident Ciprian Anton skaffet foto-vester til de i følget som ville inn langs banekanten og fotografere litt. Selv tok jeg plass på tribunene, og fikk en fin opplevelse av rumensk fotballkultur, samt turens eneste nye stadion i Groundhopper-appen (Nivå 2 er det laveste innen rumensk serie i appen)

Etter kampen bar det rett inn i en ventende minibuss for tur ut på landet. Vi skulle nå til det som var turens egentlige mål, fjellområdene i Bukovina, hvor vi skulle se to kamper i Liga IV og én kamp i Liga V.

Toget opp Moldovita-dalen

Etter å ha kjørt litt ut av Suceava begynte plutselig landskapet å endre seg, haugene som hittil hadde vært lave og avrundete ble høyere og høyere, og spissere og spissere, og det ble snart klart at vi var i ferd med å nærme oss fjellene. Etter å ha kjørt et stykke langs elva Moldova, som har gitt navn til hele regionen som Bukovina er en underregion av, og også den selvstendige republikken nordøst for Romania svingte vi av og inn langs elva Moldovita (Uten å ha veldig store rumenskkunnskaper tipper jeg det betyr «lille Moldova»), og nå begynte det virkelig å bli spennende. Vi hadde litt tid fram til kampen skulle begynne, så vi fortsatte forbi stadionet vi skulle til oppover Moldovita-dalen, og jeg merket plutselig at langs veien gikk det et smalsporet jernbanespor. Sporet så utrolig krokete ut, så jeg tenkte at jernbanen nok ikke hadde vært i drift på mange mange år, men plutselig tok vi igjen et gammelt tok med damplokomotiv, og da svingte plutselig minibussen til side. Fotballpresidenten (Som vi spøkefullt bare kalte «El Presidente») hoppet ut, viftet med armene, og fikk toget til å stoppe! Vi ble kommandert ut av bussen og inn i bakerste vogn i toget, hvor vi fikk varmet oss skikkelig rundt en god gammel vedovn, mens toget bragte oss videre oppover dalen!

En av løvene som voktet brua
over Moldovita-elva.

Da toget kom til endestasjonen begynte det å pøsregne, men heldigvis var det sitteplasser med tak over, for her fikk vi mulighet å kjøpe oss lunsj, og hva ble servert spør du kanskje? Jo: Tochitura med mamaliga! Vi begynte nå å få det litt travelt, så vi heiv oss i minibussen igjen, og kom fram akkurat i tide til neste kamp, som du kan lese mer om her.

Etter kampen kjørte vi videre over to fjellpass på over 1000 meters høyde, før vi kom ned til skistedet Vatra Dornei hvor vi skulle tilbringe natten. Her tuslet vi gjennom byparken og så blant annet på mineralvannkilden der, før vi inntok nok et godt måltid. Denne gangen åt jeg kotelett, sopp og ost.

Tradisjonelt «Koldtbord»

Etter frokost søndag hadde vertskapet håpet på å få oss med i en gondolbane opp til en topp i nærheten, men værforholdene med snø i høyden og tildels kraftig vind tillot ikke dette, så etter litt vandring i sentrum var det igjen inn i minibussen, for å kjøre til Dorna Candrenilor hvor vi skulle se kamp på nivå 5. Ved ankomst ble vi invitert inn i klubbhuset hvor det var satt fram et slags koldtbord med noen helt fantastiske villsvinpølser, og mye annet godt! Etter kampen, som du kan lese mer om her, inntok vi igjen bussen og ble kjørt til en restaurant ikke langt unna, hvor vi fikk servert en fantastisk lunsj. Forrett var samme type koldtbord som vi hadde fått i klubbhuset, og til hovedrett: Tochitura med mamaliga!

Vi hadde det nå enda travlere enn etter gårdagens lunsj, så vi heiv oss inn i bussen igjen (Det gikk usedvanlig fort å komme seg fra restauranten og inn i minibussen, fordi nå sludda det KRAFTIG, og var virkelig sur vind.) og kjørte tilbake samme vei som vi kom. Etter å ha passert det ene passet igjen kom vi ned til Pojorata hvor vi skulle se turens siste kamp. Jeg tror vi alle i følget var enige om at dette var en av de fotballbanene vi hadde vært på med de vakreste omgivelsene, så vi så nesten mer på dem enn på kampen, som du kan lese mer om her.

Etter kampen ble vi igjen servert samme type koldtbord før vi busset tilbake til Suceava og igjen sjekket inn på hotellet. Jeg låste meg inne på hotellrommet og så Tromsø-Viking på stream før jeg tuslet ut i kvelden for å finne noe mat. Denne kvelden ble det pasta carbonara (med så mye ost på som jeg ALDRI har sett før) på en irsk pub. Noen kompromisser må man ty til når man prøver å finne spisesteder etter 2200 en søndagskveld.

Mandag var det tid for avskjed. Britene skulle fly tilbake til Luton utpå dagen, mens jeg som sagt skulle fly fra Iasi, så etter frokost dro de på sightseeing på den lokale festningen, mens jeg satte meg i bilen for å kjøre. Da jeg kom hadde jeg blitt rådet av Emanuel til ikke å kjøre den veien Google Maps anbefalte, men en rute han mente var mye bedre, et råd jeg klokelig fulgte ettersom jeg skulle kjøre i kveldinga. Nå som det var lys dag og jeg hadde relativt god tid fant jeg ut at jeg skulle prøve Googles ruteforslag, og dette var noe jeg virkelig ikke angret på!

Etter å ha passert byen Botosani (ca 100 000 innb.) ble veiene merkbart dårligere, og omgivelsene mer og mer landlige. Etter en stund var jeg omgitt av tilsynelatende uendelige sletter med bølgende hauger, kun avbrutt av enkelte knivskarpe bekkedaler. For meg som kommer fra Nord-Norge var Bukovina vakkert, men bratte fjell og snø er jeg tross alt vant med hjemmefra. Denne vestlige utposten av de sentralasiatiske steppene derimot, det var det ingen ting jeg har sett hjemme som kunne forberedt meg på, og jeg ble rett og slett helt slått ut av hvor massivt dette landskapet var. Innimellom dukket det opp en og annen landsby, spesielt ble jeg imponert over den hvor annethvert hus hadde et hagebord utenfor innkjørselen med hvitløk og vanlig løk til salgs. (I en annen landsby måtte jeg bremse kraftig ned pga en flokk kalkuner som akkurat da krysset veien)

Kloster sør for Botosani

Etter hvert ble det mer og mer bebyggelse igjen, og jeg ankom Iasi i god tid for å få levert fra meg leiebilen igjen og sette meg og vente på flyet til Wien. Dette ble selvsagt litt forsinket, så jeg fikk det kjempetravelt på flyplassen i Wien, men bortsett fra det gikk også hjemreisen helt udramatisk for seg, og jeg låste meg inn døra hjemme ca halv ett, noenognitti timer etter jeg hadde låst samme dør.

I ettertid kan jeg ikke få takket Emanuel, «El Presidente» og de andre lokale nok for det fantastiske opplegget de hadde stelt i stand til oss. Vi snakket allerede mens vi var der om at dette må vi få til å gjenta en gang (gjerne i mai eller juni, så det er litt andre temperaturer enn de vi hadde nå), og dersom det faktisk blir reprise vil jeg anbefale alle fotballinteresserte mennesker å melde seg på. Til dere som ikke er fotballinteresserte kan jeg også på det sterkeste anbefale et besøk i rumensk Moldova, både Bukovina og de andre delene av landet jeg så var virkelig en opplevelse å ha med seg videre.

For meg som leser litt musikkitaliensk, følger et katalansk fotballag og hadde fransk på ungdomsskola var også det språklige langt enklere enn hva jeg opplever at det er i nabolandene med slaviske og finsk-ugriske språk. Det er utrolig hvor mye rumensk man skjønner på kort tid dersom man tidligere har vært på «sydenferie» i et romanskspråklig land.

Så, nok en gang takk til vertskapet og de andre i reisefølget, og dra på tur hvis du kan!

 Flere bilder fra turen kan du se på facebook, og om du søker opp hashtagen #bucovina2017 i sosiale medier vil du finne ting både jeg og andre har delt underveis på turen. (Mens hashtagen #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg nok mest inneholder ting fra meg, og svar til meg)

Oppsummering 29.10.17

Selv om jeg har vært på #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg har det jo også blitt spilt annen fotball rundt om i verden.

Først ut var Eintracht Frankfurt, som lenge ledet mot Mainz, men slapp inn et mål på slutten så det ble 1-1.

Lørdag var en travel dag, hvor Manchester United tok en sterk seier mot et Tottenham som virkelig har vært i slaget i år.
Nàstic gikk på en smell mot Lugo, mens Juventus greit nedsablet AC Milan.

Søndag var helgas viktigste kamp Tromsø - Viking, noe tromsøværingene lett fiksa i snøkovet, så rogalendingene må ta den tunge veien ned i OBOS-ligaen 2018.

DWLWW må vel sies å være godkjent?

ACS Bucovina Pojorita - Şomuzul Preuteşti (2-0)

Etter en bedre lunsj sammen med det seirende lag fra dagens første kamp var det etter noen mils kjøring i over 1000 meters høyde og tildels tette snøbyger klart for #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg sin siste kamp!

Eventyrlaget FC Pojorata (Eller ACS Bucovina Pojorita som klubben egentlig heter, jeg fikk aldri noen helt klarhet i når man brukte hvilket av navnene) som så sent som i 2015-16-sesongen spilte i Liga II er nå nede i Liga IV, og var vertskap for Şomuzul Preuteşti.

Vi ankom kampen umiddelbart etter avspark, men det sto fortsatt 0-0 da jeg etter å ha gått rundt banen tok plass på hovedtribunen.

Fra hovedtribunen hadde man en fantastisk utsikt til de nydelige toppene i Bukovina, som er enden av fjellkjeden Karpatene (Som igjen er den østlige forlengelsen av Alpene), og det var til tider nesten vanskelig å fokusere på kampen og ikke på naturen.

Etter en knapp halvtime med flere gode sjanser til begge mål ble det hjemmelaget som først scoret, da de kriget inn et hjørnespark. De siste minuttene før pause kom det et par hendelser som gjorde at det til tross for den lave lufttemperaturen var relativt høy temperatur ute blant spillerne og blant supporterne på tribunen, men det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste for halvspilt kamp.

Etter pause hadde dommertrioen en svært dårlig periode, og det var nok ganske fortjent at de fikk ropt ting etter seg fra tilskuerne som jeg, tross svært dårlige rumenskkunnskaper, skjønte at ikke var støttende utsagn. Like etter kom jeg og min sidemann i «prat» med en eldre herre, som ble veldig imponert da han skjønte at vi var fra henholdsvis «Norvegia» og «Anglia», og da min sidemann attpåtil kunne by ham på en rullings var han overlykkelig! (Takk til Google Translate for å gjøre det mulig å formidle hva vi var der for)

Etter knapt halvspilt andreomgang økte hjemmelaget ledelsen til 2-0 på en flott volley-variant, og til tross for noen enorme sjanser for gjestene (avslutning både i tverra og i stolpen (videoen var egentlig et forsøk på å snikfilme en av tilskuernes tilrop, men så skjedde det ting i bakgrunnen)) endte kampen til slutt 2-0.

Før avreise fikk vi både mer koldtbord og litt kake, så vi led absolutt ingen nød!

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Dorna Candrelinor - Poieni Solca 3-2

Søndag sto vi tidlig opp for å ta gondolbane til en fjelltopp, men været var så kjipt at det måtte vi stå over. Etter en relativt kort kjøretur kom vi til Dorna Candrelinor hvor vi fikk se en nydelig liten tribune med tak (noe som gledt oss alle i det kalde og våte været) før vi ble invitert inn i garderobebygget til et koldtbord som satte alt jeg har vært borti av breddesnadder tidligere i skyggen!




Etter hvert ble det tid å entre tribunen, og så lenge man holdt seg unna øverste rad (hvor det var åpen bakvegg og stiv kuling i nakken) var det faktisk relativt behagelig å sitte der.

Da kampen kom i gang var det første jeg la merke til bortelagets keeper. Mannen kan ikke ha vært langt unna 60 år! Imponerende! Hjemmelagets keeper vakte også oppsikt, ettersom hans kroppsvekt ikke kan ha vært langt unna min egen!

Etter et kvarters spill bryter plutselig hjemmelagets nummer 9 gjennom forsvaret til de gulkledde gjestene, og vips, så står det 1-0. Dette var helt fortjent, og hjemmelaget hadde i mine øyne et klart grep om kampen fra start til mål.

Et kvarter etter dette ble det nok en scoring og 2-0, et resultat som sto seg helt til pause, da spillere og dommere i høy hastighet flyktet inn i garderoben for å få kroppstemperaturen opp noen grader igjen.

I pausen benyttet hjemmelagets keeper anledningen til å ta på seg lue, noe som nok ikke var så dumt, da det bare gikk noen få minutter fra avspark til det begynte å snø! (Banen lå tross alt på over 800 moh). Hjemmelaget var fortsatt best, men etter ca tjue minutter av omgangen kom reduseringsmålet. 2-1.

Fem minutter senere trodde jeg spikeren var satt i kista da det ble scoret 3-1, men med fem minutter igjen å spille fikk gjestene et frispark fra helt nede ved hjørneflagget, som de klarte å score på, og det var duket for en forrykende sluttspurt, trodde jeg.

Det viste seg dog at det hadde vært så mange knallharde dueller gjennom kampen, at de færreste av spillerne på noen av lagene hadde så veldig mye mer å by på, og kampen ebbet til slutt ut med en fortjent 3-2-seier til hjemmelaget, mens jeg konkluderte med at jeg ikke hadde vært så kald på fingrene siden i fjor på denne tida!

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Victoria Vatra Moldovitei - Foresta II Omnia Suceava (1-0)

Lørdagens andre kamp ble spilt i Vatra Moldovita, ved elven som har gitt navn både til regionen øst for Bukovina og landet øst for Romania.

Dette var et oppgjør på nivå fire i rumensk fotball, og det var helt klart noe helt annet som møtte oss på denne landlig beliggende banen enn det vi fikk se tidligere på dagen. Det var ikke minst et helt annet nivå på tribunen, som var en lang benk langs autovernet på veien som gikk forbi! Noe annet som var veldig uvant, men som kanskje burde innføres også i norsk breddefotball var at før avspark gjennomførte dommerne full ID-sjekk av spillerne. Dette for å unngå at det ble brukt andre spillere enn de som var ført opp på dommerkortet.

Omnia er Forestas andrelag, og hadde nok en snittalder på max 18 år. Spillerne her var i store trekk de samme som de som startet sesongen for Foresta med noen grusomme tap. Hjemmelaget var derimot, ikke ulikt breddefotballag på landsbygda hjemme, en fin blanding av rutine og unggutter, og det ble tidlig klart at dette var snakk om en kamp med gutter mot menn.

Det tok likevel lang tid før noen fikk hull på byllen, og til de 60-70 fremmøtte tilskuernes frustrasjon sto det fortsatt 0-0 da lagene tok pause. Da hadde jeg også rukket å avlegge en liten liverapport til Schau og Aune på NRK Radio.

Andre omgang fortsatte som første hadde sluttet, men etter et drøyt kvarter ble det endelig en scoring, og til de trommende og syngendes store glede var det de oransje som hadde scoret.

En liten stund senere fikk de en strålende sjanse til å avgjøre det hele da de fikk straffespark. Noe uventet kom keeper fram for å ta straffesparket, som så ble reddet uten at noen rakk returen, så forsvarende keeper fikk sette i gang en kontring. Heldigvis for hjemmelaget forsvant kontringen ut over sidelinjen, så straffeskytteren rakk å komme seg på plass igjen.

Til tross for flere store sjanser ebbet kampen ut med 1-0, og både hestekjørere, trommeslagere og bilførere kunne juble over tre poeng.

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Foresta Suceava - UTA 2-3

Første kamp i #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg ble spilt før jeg kom fredag, så mitt første oppgjør fant sted en kort spasertur fra hotellet i Suceava. Ved ankomst til stadion fikk vi låst inn bagasjen i det lokale fotballforbundets kontorer, og en kjapp orientering om hvor vi skulle etter kampen, før vi tok plass på hovedtribuna.

Hjemmelaget var i desperat poengnød etter å ha startet sesongen omtrent uten spillere, men det var håp om at ny eier, nye spillere og ny trener skulle klare å vende skuta. Sammen med nesten 700 andre fikk vi som var tilreisende se to lag som begge nok hørte hjemme på den nedre delen av tabellen, men det virka som om de gulgrønne bukovinerne var ekstra gira, og det var absolutt fortjent da de tok ledelsen 1-0 like før halvtimen var spilt.



Det tok dog bare fem minutter før gjestene svarte med en utligning, og jeg begynte å lure på om det ventet en ny kollaps da gjestene like etter svarte med nok en scoring. 1-2 ble også pauseresultatet. I pausen byttet jeg side for å få litt sol, og det ble også fortært en del gresskarfrø.

Andre omgang ble en relativt hendelsesfattig affære, helt til hjemmelaget igjen strammet seg opp da det gikk mot slutten av kampen, og dette lønte seg knappe ti minutter før slutt, da vi fikk nok en utligning. 2-2 hadde til tross for at gjestene nok var det beste laget ikke vært et galt resultat kampen sett under ett, men et par minutter på overtid kom så kampens femte mål. De rødkledde stormet fram, forlot en mann liggende like forbi midtbanen, stormet videre, og scoret! Noen hevder det var offside, men det mente ikke dommer og linjemann, og simsalabim, så endte kampen poengløst for Foresta.

Etter kampen kom hjemmelagets spillere bort for å takke noen av supporterne, men stort sett dreide dette seg om at de fikk kjeft for det de (ikke) hadde levert på banen.


Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Oppsummering 25.10.17

Mye midtukeball denne uka, så da er det like greit å oppsummere før helga kommer.

Tirsdag herja Eintracht Frankfurt med laget med det sjarmerende navnet Schweinfurt i den tyske cupen, samtidig som Manchester United tok en solid seier mot Swansea i den engelske ligacupen.

Onsdag måtte Nàstic ut i straffekonk i den noe obskure katalanske cupen for å ta seg videre på bekostning av Vilafranca, mens Juventus tok en grei 4-1-seier i Serie A mot S.P.A.L.

WWWW er absolutt godkjent :D

Oppsummering 23.10.17

Helgas første kamp var det Eintracht Frankfurt som sto for, og de halte inn et svært sterkt poeng etter å ha ligget under 2-0 mot Borussia Dortmund!
Like sterkt leverte ikke Manchester United, som gikk på en stygg smell mot Huddersfield!

Søndag var det tre kamper som gikk helt samtidig.
Juventus spilte en kamp som hadde det meste, inkludert rødt kort etter bare halvspilt førsteomgang, likevel endte det med en bunnsolid 2-6-seier!
Nàstic tapte 0-3 mot Alcorcon, men er fortsatt over streken.
TIL tok tre ekstremt viktige poeng på Nadderud.

DLWLW ser ksnskje ikke veldig bra ut, men bortsett fra tapet til United er det til å leve med.
(Dessuten er jeg fortsatt ikke helt ferdig med å feire at Stålkam. rykket opp!)

Stabæk - Tromsø 1-2

Nadderud er en av de arenaene jeg har best statistikk på, så det var med en viss optimisme jeg nok en gang hadde satt meg på T-banen for å dra ut til Bekkestua og se oppgjøret Stabæk - Tromsø.

Etter et kjapt besøk på supporterpuben Onkel Blaa tok jeg turen til stadion og fikk se siste del av oppvarminga til «gutan», før de forsvant inn i garderoben. Da de så kom ut igjen hadde det akkurat begynt å regne, og resten av kvelden ble en fuktig fuktig affære.

På grunn av en liten misforståelse hadde vi ikke de vanlige storflaggene med oss, men så mye som det regna var det egentlig bare greit at det var et litt mindre flagg enn vanlig som var festa i toppen av flaggstanga.

Men: Hva gjør vel litt regn når det som skjer ute på den grønne matta varmer som det gjorde i kveld? Etter drøyt halvspilt førsteomgang fikk TIL et frispark like foran oss bortesupportere. Morten Gamst Pedersen fikk nok en gang vise at han har en utsøkt innleggsfot, og Jostein Gundersen steg til værs og stanget ballen i mål!
Jubelen stilna like fort som den hadde begynt: Assistentdommer hadde en arm i været! Dommer Moen (Som jeg hadde prøvd å påvirke litt før avspark) jogga bort og hadde en prat med assistenten sin, før han pekte mot midtsirkelen! Jubelen ble enda større enn da målet først ble scora - Det ble stående på scoringstavla!

Etter dette kom speaker med et sleivspark i retning assistentdommer (Som klubben klarer å forsvare med at siden han sa «linjedommer» kan det ikke ha handlet om AD!) som burde være helt unødvendig å komme med.

Ti minutter senere kom TILs andre mål etter en trønderkombinasjon mellom Åsen og Bakenga, og nå begynte stemninga virkelig å bli god blant oss på bortefeltet. Selv han som er kronisk negativ hørtes tidvis litt positiv ut.

Mot slutten av omgangen pressa Stabæk veldig på, men det sto fortsatt 0-2 da lagene gikk til pause.

Etter pause tok det bare et par minutter før Stabæk scora, og vi begynte å ane uråd på tribuna. Skulle de livsviktige poengene glippe likevel?

Til tross for flere gode muligheter for de rødhvite og et skummelt press fra de blå utover i kampen endte det uten flere mål, og da dommeren blåste av nesten fem minutter på overtid var jubelen stor både på tribuna og på banen. Tromsø-keeper Gudmund Kongshavn var faktisk så glad at han ødela et reklameskilt! (Noe han ba veldig om unnskyldning for etterpå).

T-baneturen hjem ble ikke uventet veldig koselig til tross for at jeg var både våt og kald!

Trosvik - Moss 2 (2-1)

I det jeg trodde var en fin høstkveld satte jeg meg i bilen retning Østfold for å se kamp i Fredrikstad mellom Trosvik og Moss 2. På veien skjønte jeg at dette ble alt annet enn en fin høstkveld, da regnet etterhvert begynte å bøtte ned. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at Trosvik ved banen hadde noen søte små benker med tak over!

Fra start ble det klart at Moss var det beste laget, og B-laget var for anledningen forsterket med iallfall 4-5 A-lagsspillere, deriblant tidligere Skeid- og Vålerenga-profil Dawda Leigh. Likevel ble det også tidlig klart at bunnlaget Trosvik ikke hadde tenkt å gi bort noe gratis.

Etter ca halvspilt førsteomgang, der flesteparten av de ca 20 tilskuerne bare satt og venta på at Moss skulle score, så smalt plutselig bomben. Det ble plutselig mål til Trosvik! Etter dette virka Moss i en periode ganske rystet, men de klarte etterhvert å hente seg inn og det virket etterhvert som om de hadde fått tilbake kontrollen.

Ti minutter før pause smalt det likevel igjen, og det sto 2-0, et resultat som holdt seg til pause. Moss' spillere og trenere var nok langtfra fornøyde da de gikk i garderoben. Med seier i dagens kamp ville de fortsatt ha sjans om å berge plassen i divisjonen.

Det er ikke bare i Slovakia det går tog forbi fotballbanen.

Det var derfor et kamplystent Moss-lag som kom på banen etter pause, men Trosvik fortsatte å ri av angrepsbølge etter angrepsbølge, og etter hvert ridde de også av regnet. Siste halvtimen fikk vi opphold så vi kunne bevege oss ut fra takene.

15 minutter før slutt fikk Moss frispark, og før dette skulle tas ropte plutselig assistentdommeren på motsatt side fra trenerbenkene til seg hoveddommeren og de snakket litt sammen. Hoveddommeren løp så bort til hjemmelagets innbytterbenk og bortviste en person som oppholdt seg der, før han løp tilbake og lot Moss ta frisparket. På spørsmål til assistentdommeren etter matchen fikk jeg ikke annet svar om hva dette dreide seg om enn at det skulle han ta med kretsen. Merkelige greier.

Frisparket satt som en kanonkule i mål, og Moss øynet nytt håp om å få med seg noe annet enn et tap fra kampen.

Trosvik skal ha all ære for at de ikke parkerte noen buss, men stadig gikk på kontringer når de gjenerobret ballen (som stort sett var i Moss-spillernes varetekt de siste minuttene), og de hadde faktisk flere muligheter til å øke til 3-1.

Etter en småstygg takling hvor en av Trosvik-spillerne måtte bæres av banen av en lagkamerat blåste dommeren til slutt av kampen fem minutter på overtid, og klubben som for lengst var klar for nedrykk fikk med seg en positiv opplevelse inn mot sesongslutt. De gulkledde fra Moss, derimot, må nok belage seg på å bli med ned i femtedivisjon, noe de neppe ser fram til samtidig som A-laget rykker opp til andredivisjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Oppsummering 15.10.17

Ei hektisk fotballhelg (Årets siste med seks kamper) er over.

Helgas viktigste kamp var først ut. Stålkameratene hadde reist til Sandnessjøen for årets siste seriekamp. Utgangspunktet var enkelt: Med seier ville det bli opprykk, med uavgjort eller tap sannsynligvis ikke opprykk.
Det ble seier, og opprykket er i boks! Gultrøyene spiller i regionligaen, eller tredjedivisjon som vi folk flest kaller det, neste år!

Like etterpå starta det som kanskje var årets mest opphypete kamp, Liverpool - Manchester United. Det endte med et enormt antiklimaks og 0-0.

På ettermiddagen tok TIL imot serieleder RBK, noe som endte med tap. (Men langtfra noen større krise enn før helga!)
Samtidig slet Eintracht Frankfurt inn en borteseier i Bundesliga.

Lørdagens største skuffelse kom i matchen Juventus - Lazio. I en kamp som hadde kanskje de mest dramatiske sluttsekundene jeg har sett i fotball noensinne gikk de hvitsvartstripete på et tap.

Søndag var det dermed bare ett lag igjen, Nàstic, som hadde tatt turen til Cordoba. Dette endte med en solid 1-5-seier, og katalanerne tok dermed et solid jafs oppover tabellen i La Liga 2.

WDLWLW er vel ei godkjent helg, spesielt når effekten av Tromsø-tapet i stor grad ble nullet ut av at også andre bunnlag tapte.

Frigg - Lyn 1-1

Etter en generalprøve med Universitetets Symfoniorkester på Hovseter tok jeg turen rett borti høgget til Røa, der Frigg skulle ta imot bydelsrival Lyn til slaget om Oslo Vest.

Ettersom dette kunne være kampen hvor Lyn sikret opprykket var det ventet en del folk, og dette var nok en medvirkende årsak til at kampen gikk på Røabanen og ikke på Friggs faste hjemmebane, Tørteberg.

En del folk ble det, men kanskje litt færre enn jeg hadde trodd på forhånd til tross for et fantastisk flott vær. 307 stykker var innbetalte, og flesteparten av disse jubla kraftig da de opprykksjagende fra Lyn fikk straffespark som det ble scoret på etter 7 minutter.

Ikke lenge etter var ballen nok en gang i nettet bak Frigg-keeperen, men denne gangen hadde linjedommer oppe flagget for offside, noe som sannsynligvis var riktig.

Lyn fortsatte å ha overtaket resten av omgangen, uten at de klarte å utnytte dette godt nok til å score flere mål. Samtidig var det stadig litt rufs bakover, og det var nok litt betegnende da keeperen etter en situasjon hvor en Frigg-spiller var alene gjennom (men offside) ropte til medspillerne sine «Hei! Ta det jævla returløpet der!»

I pausen sto det 0-1 på tavla, og køen i pølsebua var så lang at jeg bestemte meg for å vente litt før jeg gikk og handla.

Kampen kom i gang igjen, og det ble raskt småampert på banen. Flere situasjoner ble etterfulgt av småknuffing og dytting, så dommeren måtte opp med gulkortet. Samtidig følte Lyns fans og spillere at dommeren var begynt å motarbeide dem, og for meg som nøytral må det sies at en del situasjoner kunne han nok godt dømt annerledes enn han gjorde.

Like før slutt skjedde plutselig det ingen med hjertet i Lyn ville skulle skje. En av Friggs spillere fikk banke ballen i mål, og det sto 1-1!

Lyn prøvde nå desperat å score igjen, men Frigg red av bølge etter bølge. Da dommeren blåste av etter at et godt Lyn-angrep endte med at ballen ble blåst over sank både han som skjøt og flere av lagkameratene hans sammen og ble liggende lenge. Med poengtrekket som sannsynligvis venter var det kun tre poeng som var godt nok i denne kampen, siden Stabæk 2 samtidig slo Eidsvold Turn.

Lyn må nok belage seg på nok en sesong i «regionligaen», eller tredjedivisjon som folk flest kaller det.

Domkirkeodden - Fart 3-2

Brukte tirsdagskvelden til en langtur til Hedemarken for å se bunnoppgjør i fjerdedivisjon mellom Munkenes Ballklubb Domkirkeodden (En avlegger av Munkholmen Ballklub) og naboene fra Fart FL.

Etter en begivenhetsløs tur nordover (Det mest spennende som skjedde var at det var full stopp i trafikken i noen minutter pga veiarbeid), ankom jeg stadion akkurat i tide til avspark. Jeg var på forhånd tilbudt gratis kaffe på tribunen, og håpet at det skulle være muligheter også for annen bevertning, men det ble raskt klart at det eneste tilbudet som fantes var en kaffekanne og en stabel pappkrus.

Til tross for at hjemmelaget på mange måter framsto friskest var det gjestene som først åpnet scoringsprotokollen, da de etter en drøy halvtime klarte å trenge gjennom «munkenes» forsvar. Et par minutter senere kom også 0-2. Ingen av disse to målene klarte jeg å se skikkelig, på grunn av et mål som sto plassert foran tribunen. Like etter dette tok en handlekraftig fyr affære og flyttet målet, så resten av kampen ble sett uten for mye hindring.

Denne gangen lot jeg klok av skade vær å twitre noe om hjemmelagets sjanser, og bare et par minutter etter pause startet Domkirkeodden sin opphenting av gjestenes ledelse, og det sto 1-2. Resten av andre omgang ble en utrolig slapp affære, helt til de rosakledde plutselig utlignet!

Ikke lenge etter utligningen så en av Farts forsvarsspillere seg nødt til å ty til ulovlige midler for å få stoppet en angrepsspiller på vei mot mål, og dommeren dømte korrekt straffe. Denne ble sikkert satt i mål og snuoperasjonen var fullført.

Fart spilte nok bedre de siste ti minuttene av kampen enn de hadde gjort resten av omgangen tilsammen, men det holdt ikke til å få med seg noe poeng, og det hele endte 3-2. Fart er dermed avhengig av å vinne samtidig som Eidskog ikke tar poeng i siste serierunde for å være trygge fra nedrykk. MBKD på sin side sikret med dette resultatet at de ikke kan ende dårligere enn nest sist i serien og dermed ikke kan rykke ned.

Ble turen nordover begivenhetsløs, så ble ikke turen hjem igjen det! Etter en kort stopp på bensinstasjonen like ved stadion for å spise pølsa de ikke solgte på stadion la jeg ut på E6 igjen. Like før Minnesund blinket det plutselig blå lys i speilet mitt, jeg svingte av, og ble fortalt at jeg manglet et baklys, kjørte uten hovedlysene på, og i tillegg måtte jeg blåse i promilletesteren. Heldigvis slapp jeg unna med en formaning om å få fikset det defekte baklyset, og fikk fortsette videre mot Oslo.

Hana - Randaberg 3-2

Hadde tatt turen til Sandnes i jobbsammenheng, og klarte jammen å flette inn en liten fjerdedivisjonskamp. Spaserte fra hotellet og ut av sentrum, forserte de superdrøye Hanatrappene (Jeg trodde i mitt enfold at trappa ytterst på Mjølan var ille. Dette var ti ganger verre, og definitivt ikke noe for en over middels lubben nordlending) på litt under fem minutter, og ankom stadion et par minutter etter avspark.

Kampen bølget mye fram og tilbake i starten, men det virket som om gjestene fra Randaberg hadde et lite overtak, og etter et kvarters tid tok de også ledelsen etter at Hana-forsvaret føyer nok et empirisk bevis til min tese om at det lønner seg å klarere.

Ca halvveis ut i omgangen fikk jeg plutselig levert et RIL-skjerf med et sendebud fra lagets fysioterapeut, min gamle militærkompis Steinar. Svært hyggelig!

Overtaket Randaberg hadde vist gjennom omgangen kulminerte like før pause, da en av lagets spiller fikk fulltreff fra nesten tredve meters hold, og hamra ballen i mål via tverrliggeren! Lagene gikk dermed til pause med 0-2 på tavla (Som for øvrig var nesten umulig å se. Når man har mekanisk scoringstavle bør man også spandere en lyskaster på den.)

Jeg twitret at jeg ikke kunne se at Hana skulle komme tilbake, og etter en liten pølse (svært god) og en liten stekt lapp med syltetøy (mer enn nok, så jeg sølte masse på fingrene) kom lagene på banen igjen.

Til å begynne med så det ut som om jeg skulle få rett, men etter et drøyt kvarter av omgangen scora Hana mer eller mindre ut av ingenting. En av Randabergs spillere løp rett bort til assistentdommer og kjefta på seg et gult kort fordi han hevda det skulle vært dømt offside, men målet ble stående.

Etter dette falt gjestene fra Randaberg helt sammen. Jeg har sjelden sett på maken til kollaps. De som hele kampen hadde vært det førende laget hadde null initiativ lenger, og bare drøye fem minutter senere satt utligningen etter at keeper måtte gi retur etter en relativt god redning på det første skuddet.

Dommertrioen fikk stadig kjeft fra begge lags spillere, og det hele toppet seg nok da en tilskuer ropte at dette var den verste dømminga han hadde sett, for så å bli satt på plass av sidemannen som repliserte «Åja, du så ikke da jeg dømte mens du spilte?». Det kom også en del mer eller mindre (mest det siste) saklige tilrop fra veteranene på den såkalte «Kaklehauen» bak det søndre målet.

Randaberg forsøkte å få avgjort kampen mot slutten, men gjorde så en skrekkelig tabbe i forsvar. Et sidelengs tilbakespill ble jaget av en Hana-spiller, som klarte å blokkere keepers forsøk på klarering, og deretter fikk en enkel jobb med å sette ballen i mål. Til tross for en god del tilleggstid klarte aldri Randaberg å slå tilbake etter dette, og Hana fikk feire som gale i garderoben etter kampslutt!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Vollen - Grei 1-1

Tirsdagskvelden tok jeg veien gjennom byen og ut til Vollen i Asker, hvor hjemmelaget hadde besøk av Greis herrelag, til et relativt viktig oppgjør for begge lag.

Grei ville med poeng fortsatt være i førersetet når det gjaldt opprykk til neste sesongs tredjedivisjon, mens Vollen de facto ville berge plassen i fjerdedivisjon dersom de tok ett poeng.

Etter først å ha vært på podkastinnspilling med Pyro & Pivo ble jeg litt forsinket, og ankom Arnestad kunstgress (for øvrig det første stadion jeg har vært på med blåhvite flomlys på den ene siden og gule på den andre) et par minutter etter kampstart, men likevel rikelig tidsnok til å få med meg både hjemmelagets første mål etter drøyt halvspilt omgang, og deretter gjestenes utligning like etterpå.

Utligningen kom på et godt gjennomført indirekte frispark etter en noe klønete tilbakespillssituasjon, og etter dette dabba begge lags angrepsvilje kraftig av.

Lagene gikk til pause, jeg kjøpte årets beste breddefotballvafler, og lagene kom tilbake på banen.

Det var fortsatt mye fart i det som skjedde, men begge lag lot til å ha blitt vaksinert mot scoringer i pausen, og det siste kvarteret var det tydelig at ingen av dem, og kanskje spesielt ikke vertskapet, ville
risikere det ene poenget de tross alt satt igjen med for å prøve å krige til seg to til.

Kampen endte 1-1, og alle virka rimelig fornøyde.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Oppsummering 1.10.17

Ei begivenhetsrik fotballhelg er over.

Først ut var Stålkameratene, som dro til Meløy lørdag formiddag og grusa hjemmelaget.
Deretter tok Eintracht Frankfurt imot Stuttgart, som måtte reise hjem uten poeng.
Lørdagens siste kamp fant sted i Manchester, hvor United slo Crystal Palace og nå bare ligger ett plussmål bak tabelltoppen.

Søndag var det også tre kamper på tapetet. Den første (og viktigste) var med Tromsø, som etter en solid førsteomgang og en rufsete andreomgang sendte LSK hjem med halen mellom beina.
Den andre kampen, Gimnastic de Tarragona mot Barcelona B ble utsatt grunnet den spanske regjeringas overgrep mot folk i Katalonia.
Avslutningen på kvelden skulle være en Juventus-seier i Atalanta, men dette endte dessverre med uavgjort.

WWWW_D er uansett en svært sterk helg, nå må bare Stål og TIL fortsette sine gode perioder så det blir henholdsvis opprykk og fornyet kontrakt!