Etter å ha laget og fortært en deilig pastamiddag dro jeg igjen hjemmefra, denne gang med kurs ikke så veldig langt vestover. Etter å ha passert et par kommunegrenser var jeg framme på Risenga i Asker, hvor jeg for et par år siden holdt på å få en bomtur. Etter å ha funnet parkering hastet jeg bort mot kunstgresset, og tok plass ved banekanten akkurat i tide til å få med meg hilseseremonien før tiendedivisjonskampen mellom Asker SKK og tredjelaget til Stabæk.
Begge lagene er nyoppstartet i seriespill i år. Asker-laget er A-laget til Asker Skiklubb, som altså er idrettslaget som det noe mer kjente Asker Fotball har sprunget ut av, mens Stabæk ga opp å ha tredjelag i femtedivisjon for noen år siden, og nå altså hadde startet opp på nytt i bånn av seriepyramiden. Det var et overraskende stort publikum på noenogtjue personer på plass, og jeg merket snart at de aller fleste var bortesupportere.
Innledningsvis så laget fra Bærum svært sterke ut, og etter 5-6 minutter brøt de blåstripete spillerne ut i jubel for det de trodde var en scoring. Dommeren mente derimot at dette var en offside, og målet ble annullert. Det meste havnet likevel om Stabæk, og det var derfor ganske overraskende da vi i det 12. minutt fikk en 1-0-scoring til hjemmelaget.
Stabæk fortsatte sin dominans ute på kunstgresset, men scoringer ble det ikke av det. Skiklubben var derimot dødelig effektive, og litt før det var spilt 19 minutter vartet de opp med en kontring som ga 2-0!
Stabæk var nå virkelig rystet, men denne gangen klarte de å slå kjapt tilbake. Ganske nøyaktig halvanna minutt etter forrige mål var det nå blåtrøyene og deres fans som kunne juble for mål. 2-1, og igjen kontakt mellom lagene.
Utover i omgangen ble det mange tette dueller, mye kjefting, og etterhvert også litt ampert. Det var nok høyst påkrevd med pause etterhvert, og da dommeren ga lagene noen minutter for å roe seg ned sto det fortsatt 2-1. Jeg brukte pausen til å slå av noen ord med et par «Bærumspøbler» som hadde tatt turen på kamp, og før vi visste ordet hadde alle spillerne tatt plass ute på banen igjen. Dommeren var derimot ikke å se, men etterhvert dukket han opp og etter omtrent 7 minutters opphold var vi igjen i gang med kampen.
Hadde Stabæk vært det beste (men akk så lite målfarlige) laget i første omgang var det nå Askers tur til å briljere. De hvit- og svartstripete (Iallfall han ene som spilte i en gammel Asker Fotball-trøye, de fleste andre spilte i mest hvite drakter) så ut som et helt nytt lag, og det var absolutt fortjent da de tre-fire minutter inn i omgangen økte sin ledelse til 3-1 etter et innkast.
Asker fortsatte nå å være det førende laget, men vi måtte vente helt til det 69. minutt før vi igjen fikk en scoring. Igjen var det et innkast som startet situasjonen som endte med mål, og det sto altså nå 4-1.
Ti minutter senere fikk så Stabæk 3 et hjørnespark som ble klarert så godt utover at det medførte en strålende kontring, og 5-1. Nå måtte det vel være avgjort?
Det ble aldri veldig spennende etter dette, tross at de blå faktisk fikk en ny redusering med fem minutter igjen av ordinær tid. 5-2 ga kanskje et ørlite håp, men kroppsspråket til gjestene tilsa at de ikke helt trodde på det de drev med.
Da dommeren etter 3-4 minutters tilleggstid blåste av sto det fortsatt 5-2, og mens vertskapet jublet startet jeg på den korte ferden tilbake til hovedstaden, med nok en ny bane på lista.
Etter å ha tilbragt torsdagen med et hyggelig møte i Haugesund satte jeg meg igjen på Kystbussen, denne gang med snuten sørover, og kom etter et par timer fram til Stavanger. Jeg bestemte meg for å straks dra videre til Bryne med toget, og kom etter en drøy halvtimes venting på Ganddal pga en person i sporet ved Klepp stasjon fram til kommunesenteret i Time kommune. Her gikk ferden innom Erling Braut Haalands favorittrestaurant for litt mat, før jeg med paraplyen over hodet tuslet over kommunegrensa til Klepp kommune for å se fjerdedivisjonskampen mellom Kåsen og Stavanger IF.
Til min store glede så jeg da jeg kom fram at det var et bredt takskjegg langs veggen på klubbhuset ved banen, så jeg ikke måtte stå med paraply hele kampen for å holde meg tørr, og mens jeg sto der og snakket med en leder i Kåsen dukket også Håvard og hans bedre halvdel opp.
Etterhvert dukket spillere og dommere opp, og etter at en keepertrøye som hadde vært glemt igjen hjemme ble levert i siste sekund før avspark ble kampen satt i gang. SIF gikk nærmest umiddelbart opp i angrep, og før det var spilt to minutter lå ballen i nettet til 0-1! Man skulle tro at i det kraftige regnet trengte ikke rødtrøyene flere kalddusjer.
Kåsen kom likevel raskt tilbake, og mer eller mindre overtok helt alt som skjedde ute på den fine kunstgressmatta. Det var derfor absolutt ikke ufortjent da de i det tolvte minutt lyktes i å sette inn en utligning til 1-1.
Hjemmelagets menn fortsatte etter utligningen å dominere spillet, men uten å produsere de helt store sjansene. Regnet hadde nå gitt seg, og etterhvert kom siddisene mer inn i spillet igjen og lyktes etter vel 25 minutter å komme til en helt latterlig stor mulighet som ikke ble til noe mål. Mål fikk vi derimot etter 32 minutters spill, da et hjørnespark på lekkert vis ble vridd inn i mål til 2-1!
SIF skjønte nå at dette kunne de ikke være bekjent av mot et nyopprykket lag, og satte etterhvert inn et ekstra lite gir. I det 42. minutt lyktes de så med å sette inn 2-2, og det så lenge ut som om lagene skulle gå i garderoben med to mål hver. Godt på overtid kom så dagens mest rotete mål, da et slags sleivskudd traff stolpen, spratt ut og traff baksida av leggen til Kåsen-keeperen, og deretter spratt i mål til 2-3.
Det sto dermed 2-3 da lagene tok pause, og jeg benyttet anledningen til å få meg en vaffel med noe så sjeldent i breddefotballsammenheng som blåbærsyltetøy på. Veldig godt, og en fin avveksling fra det vanlige utvalget med jordbær eller bringebær. Etter omtrent ti minutter kom så spillerne tilbake på banen, og vi sto foran nye 45 minutter med fotball.
Igjen var det SIF som kom best i gang, og før det var spilt tre minutter av omgangen ble det dømt straffespark. Eksekutøren gjorde ingen feil, og ballen gikk i mål til 2-4.
Hadde hjemmelaget dominert store deler av første omgang, så gjorde de mindre av seg nå i andre omgang. De tilreisende presset voldsomt på, og rett før det var spilt 67 minutter var det deres tur å score på et hjørnespark, riktignok som følge av at et skudd fra feltet skiftet retning på veien mot mål. 2-5 sto det iallfall nå.
Ti minutter etter dette målet kom også 2-6, og nå var det nok ingen tvil om at det kom til å bli borteseier i denne kampen, som heldigvis ikke hadde blitt så preget av regn som jeg hadde fryktet da jeg ankom stadion. Det ble da heller ikke flere mål før dommeren rundt tre minutter på overtid blåste av, og Stavanger IF kunne dermed juble for en solid firemålsseier på bortebane.
Håvard sørget deretter for å transportere meg via en butikk tilbake til jernbanestasjonen, hvor jeg etter en knapp times venting kunne innta sovekupeen min og sove meg tilbake til hovedstaden.
Etter å ha holdt et kurs ombord på danskebåten tirsdag ettermiddag og onsdag morgen sa jeg farvel til kursdeltagerne og dro med den københavnske metroen ut til Kastrup. Herfra gikk ferden videre med fly til Stavanger, da torsdagen skulle tilbringes noe lenger nord i Rogaland. Etter å ha fått tilbake kofferten min stormet jeg ut og fant Eiger-supporter Kristian og hans far, som hadde lova å skysse meg til kamp, og vi fikk parkert akkurat i tide for å være på plass på stadion til avspark i fjerdedivisjonskampen mellom Randaberg og Eiger.
Kampen ble ikke spilt på Randaberg stadion, men på den nye kunstgressbanen like ved Vår Energi Arena, Myrå 2. (Hører dere, NFF: Myrå med å til slutt, ikke «Myra» som dere har kalt den!). Dette skyldtes nok den kjølige våren, men fra et banehoppingsperspektiv var det absolutt kurant å få tatt et besøk hit, så får heller selve stadion vente til en annen anledning. På den lille tribuna var det tett i tett med folk, så jeg tok plass ved banekanten, og fikk derfra se hjemmelaget komme best i gang, uten at de skapte de helt store sjansene.
Mens jeg bevegde meg rundt banen kom jeg etterhvert i prat med lokalavisas mann Per, og lovet ham å svare på noen spørsmål senere på kvelden. Fra vår posisjon bak mål fikk vi og nærmere sytti andre fremmøtte se gjestene fra sørenden av fylket arbeide seg mer og mer inn i kampen, før de bare et drøyt minutt før pause endelig fikk hull på byllen og fikk skutt i mål til 0-1.
Denne ledelsen sto seg til pause, og jeg gikk over kunstgressmatta som tross at den var så godt som helt ny ikke var helt feilfri. Jeg fikk faktisk litt assosiasjoner til den utskjelte matta Skeid for et par år siden slet med å få i orden mens jeg gikk mot kioskhjørnet ved inngangen, hvor det ved kampstart hadde vært en liten kaffekatastrofe (Noen hadde startet trakteren uten å sette en kanne under). Jeg hadde sett en kjele og håpet å kanskje finne noen lekre wienerpølser her, men da innholdet viste seg å være lett ihjelkokte grillpølser sto jeg glatt over og slo heller av en prat med speaker.
Overtaket gjestene hadde opparbeidet seg utover i første omgang ga de ikke slipp på etter hvilen, og det tok litt under fire minutter før de hadde doblet ledelsen og det sto 0-2. Knappe to minutter senere fikk så Randaberg et hjørnespark som endte med en kontring og 0-3!
I det stoppeklokka mi passerte 58 spilte minutter kom så 0-4, og hadde det ikke sett håpløst ut for hjemmelaget fra før, så gjorde det definitivt det nå. Det ble tent et lite håp for de sortkledde da Eigers keeper var uheldig og smalt sammen med en medspiller i det 64. minutt, noe som medførte at RIL fikk sette inn en redusering til 1-4. Like etterpå måtte også målvakten gi seg, men når sant skal sies var det nok ikke det at keeper hadde gjort en kjempejobb som var grunnen til at ikke vertskapet hadde scoret mer, men at de rett og slett ikke kom til sjanser.
Randabergs keeper hadde derimot en svært god dag på jobb, og uten ham kunne nok sluttresultatet blitt enda verre for hjemmelaget, men da dommeren til slutt blåste av kampen var en heading i tverrliggeren det nærmeste vi hadde vært flere mål.
Kampen endte altså 1-4, og jeg fikk Kristian til å skysse meg til bussterminalen i Stavanger, hvor jeg etterhvert fant riktig buss og kom meg over Boknafjorden til Haugesund hvor torsdagen skulle tilbringes med møteaktivitet.
Etter å ha forlatt kampen på Romerike dumpet jeg bilen utenfor nok et stadion jeg har besøkt mange ganger før, og fant fram til speaker Frode for å få utlevert en fotovest. Jeg var dermed klar for nok en andredivisjonskamp, denne gangen mellom Grorud og Tromsdalen.
Noe av det første jeg la merke til var at man hadde fått lekre nye innbytterbenker, som så så komfortable ut at jeg nesten fryktet at spillerne heretter vil prøve å havne i unåde hos treneren så de må tilbringe mer tid der.
Da kampen så kom i gang var Grorud raskt ute med å ta føringen, og etter at TUIL-keeper Tollefsen hadde fått en lagkamerat til å fjerne litt tape fra leggen hans så han fikk tilbake blodomløpet tok det ikke lange stunda før ballen føk inn til 1-0. 7:40 spilt.
Spillet jevnet seg nå noe ut, men tromsdalingene genererte så godt som ingen nevneverdige sjanser, og når da Grorud etter halvspilt omgang økte ledelsen til 2-0 så det slett ikke lett ut for de tilreisende og deres ene supporter.
Fem minutter før pause kom så også 3-0, så da lagene gikk i garderoben for å regruppere litt virket veien tilbake for blåtrøyene veldig veldig lang.
Etter pause begynte det tidlig å flagre gule kort i alle retninger. En av bortelagets menn fikk gult for et spark som traff ansiktet til en groruddøl, før en av gultrøyene fikk gult for en hendelse som fikk tromsdalsbenken til å reagere så kraftig at AD1 måtte gi dem en alvorsprat. Det hele toppet seg dog like etterpå da TUILs Mats Frede Hansen tok knekken på en motspiller rett foran hjemmelagets benk. Direkte rødt, og nå var det iallfall ikke stort som tydet på at ikke alle poengene skulle bli igjen i godværet på Grorud.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen var det Simen Becks tur til å få seg en smell. Den dramatiske effekten av at klokkene i Grorud kirke like ved stadion begynte å ringe mens han ble fulgta av banen kunne ikke underslås, men heldigvis virket det som om det ikke var verre enn at en ispose og litt hvile vil få skikk på skaden.
Med ti mann på banen virket det som sagt like sannsynlig at TUIL skulle komme tilbake, men i det 77. minutt fikk de et hjørnespark, som akkurat i det klokka mi passerte 77 spilte minutter gikk i mål til 3-1. Skulle vi få en sensasjonell opphenting?
Det tok under to minutter før Grorud slo tilbake. 4-1 demonstrerte tydelig at ingenting annet enn tre poeng var akseptabelt i kveld, og dette ble da også til slutt det endelige resultatet i kampen.
Jeg sa takk for i dag til vaktene i skyggeland ved garderobeinngangen, kom meg hjem og startet grillsesongen, og var godt fornøyd med helgas livefotball.
Etter å ha sett både Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite i aksjon i går, så skulle det bare mangle at jeg ikke skulle ta meg en tur i nabolaget for å se kamp med laget midt mellom toppfotballen og breddefotballen i dag. Etter en kort kjøretur parkerte jeg derfor utenfor stadion, fant min NTL-venn Nenad og fikk utlevert en fotovest og et akkrediteringskort for å se andredivisjonskampen mellom Strømmen og Vålerenga 2.
Før avspark fikk jeg også hilst på arrangementsansvarlig Roland, sponsor og ex-spiller Kjetil, groundhopper Jan Erik, og sikkert også noen fler som jeg har glemt i farta. Ellers var det da kampen kom i gang et par hundre folk på tribuna som aldri slutter å forundre meg med sin utforming. Hadde den vært åtte meter lavere hadde det vært en av landets feteste tribuner, men slik den faktisk ser ut er den bare snodig!
Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, før Jones El-Abdellaoui fant ut at han skulle varte opp med et kanonskudd som ga Vålerenga-rekruttene ledelsen 0-1 etter syv minutters spill.
Strømmen ga på ingen måte opp på grunn av dette, verken på tribuna eller ute på kunstgresset, og i det trettende minutt vartet «grånissene», som Jørgen Knutsen pleier å kalle dem, opp med et kremangrep som ga 1-1.
Strømmen framsto nå et lite hakk kvassere enn VIF 2, og da gikk det selvsagt slik det pleier å gjøre. Vålerenga dro opp en kontring hvor tidligere nevnte El-Abdellaoui kom alene gjennom og fikk scoret sitt andre mål for dagen.
Det kom massive rop om offside fra supportertribunen, men disse gikk over til mer generelle ukvemsord da målscoreren jogga bort og hysjet litt på dem. AD hadde uansett ikke sett noen offside, så dermed sto det 1-2 etter 19 minutters spill.
Bare noen få minutter senere jublet «Strømmen Greyhounds» på ny, men denne gangen ble det dømt offside, og basert på mangelen på protester mistenker jeg at dette var helt riktig. Strømmen fortsatte å være det førende laget mot det unge Vålerenga-mannskapet, og i det 37. minutt lyktes de grårøde endelig med å utligne til 2-2.
Bare to og et halvt minutt senere var snuoperasjonen komplett! 2-3 satt i mål bak VIF-keeperen, og vi fikk en ny runde jubel fra tribuna. Denne stillinga sto seg helt til pause, og det var nok fler enn «Blaker'n» som mente dette var høyst fortjent.
Jeg benyttet pausen til å tusle i bilen og hente en allergipille, for det kjentes virkelig på øynene at våren hadde kommet. Jeg tok også en liten runde på tribuna, før jeg igjen inntok banekanten for å dokumentere kampen.
Vålerenga byttet ut noen av sine beste spillere i pausen (Det gikk rykter om at de skulle spares til cupkampen mot Oppsal), og dette ble umiddelbart gjenspeilet ute på den grønne matta. Det var derfor helt på sin plass at ledelsen ble økt til 4-2 rett etter at klokka hadde passert 53 minutter spilt.
Resten av kampen handlet egentlig om lite annet enn hvor stor seieren skulle bli. Strømmen presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de klarte å score. Tross dominansen fra hjemmelaget endte kampen dermed 4-2, og supportere og spillere kunne sammen juble for tre poeng.
Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot Grorud for å se nok en kamp.
Etter å ha startet dagen med å se Vålerenga Fotballs førstelag spille i femtedivisjon dro jeg altså videre, og etter en matbit i Nydalen inntok jeg sammen med Ole Jakob, Jon Are og Anette nasjonalarenaen for å se førstedivisjonskamp mellom førstelagene til Lyn 1896 FK og Vålerenga Fotball Elite.
Grunnen til at kampen var lagt hit var sammensatt. Lyns faste kamparena Bislett er som vanlig ikke brukbar før vi skriver mai, og det fristet nok lite for de rødhvite å dra til Nadderud hvor de har spilt de andre hjemmekampene sine så langt i sesongen. Dette kombinert med det faktum at dette var første gang byrivalene skulle møtes i seriespill siden Lyn gikk konkurs i 2010 gjorde at interessen for oppgjøret var mildest talt enorm. Det å leie Ullevaal stadion viste seg å være en genistrek da billettene til kampen ble utsolgt i løpet av et par dager.
Rekorden i antall innsjekk på en norsk kamp i Futbology var 355, og jeg hadde på forhånd vært ganske spent på om vi skulle klare å slå dette. Da vi var godt over 300 alt en halvtime før avspark følte jeg meg ganske sikker på at rekorden ville ryke, og spørsmålet var bare hvor høyt vi ville ende.
Litt før avspark dukket det første av mange bannere hos Vålerenga-supporterne opp. «128 år i gjørma - ingen lidenskap» lød budskapet, noe som nok var direkte rettet mot motstandernes «13 år i gjørma - samme lidenskap» som nærmest har vært et motto for Lyn i det siste.
Da lagene entret en litt shabby gressmatte ble det hektisk tifo-aktivitet i begge ender av banen, og mens Lyn dro opp en ganske enkel variant med et stort banner inspirert av byvåpen og klubblogo, og det tidligere nevnte budskapet om samme lidenskap, prøvde VIF seg på en mer avansert variant. Med store bokstaver ble det erklært at «Det er bare ett lag i byen» (Av en eller annen grunn tror jeg ikke det var KFUM de tenkte på), samtidig som folk holdt opp mosaikkbiter i rødt, hvitt og blått. Dette skulle akkompagneres av en spiller i gråtone, men dessverre fungerte den siste biten av dette svært dårlig. Spilleren så ut til å mangle en del av ansiktet, og ble dessuten ikke strukket ordentlig utover, så her må jeg si at Lyn ledet tribunekampen, selv om Vålerenga hadde tatt knockout på dem hvis det siste elementet hadde fungert slik det sannsynligvis var tenkt å gjøre.
Det ble også futtet av litt pyro etterhvert, men stort sett valgte dommer Eskås å ignorere dette, i motsetning til dommeren da jeg så damecupfinalen i fjor som helt opplagt hadde fått beskjed om å stoppe spillet ved alle tilløp til blussing. Jeg hadde fått noen meldinger om skuffende lite pyrobruk da bortesvingen plutselig virkelig tok fyr vel tjue minutter inn i kampen. Sammen med et T-baneinspirert Oslo Øst-banner ble feltet både opplyst og røyklagt, og jeg fikk virkelig nyte duften av krutt.
Om det var motivasjonen fra tribuneplass som slo til vet jeg ikke, men i det 33. minutt scoret Vålerenga kampens første mål, og flere av de frammøtte fikk overtenning og hoppet over gjerdene og ut på banen. Dette ble selvsagt ikke spesielt godt mottatt av vaktmannskapene, men det så heldigvis ut som om ting løste seg uten verken håndgemeng eller utkasting. 0-1 sto det iallfall, og Lyn måtte nå skjerpe seg.
Bare noen få minutter etter scoringa fikk vi så kampens store snakkes. En av Vålerengas angrepsspillere fant av en eller annen grunn ut at han skulle klippe ned en motstander ute på kanten på Lyns banehalvdel. Hvorfor han syntes dette var smart var i utgangspunktet ikke lett å skjønne, og hvorfor han syntes dette var smart når han alt hadde et gult kort var helt umulig å skjønne. Det medførte iallfall at han fikk sitt andre gule kort, og dermed måtte forlate banen til hånlig latter fra hjemmelagets fans.
Jeg hadde på forhånd fryktet at om Vålerenga scoret først ville kampen på det nærmeste være avgjort, men med ti mann med VIF-logo på brystet mot elleve med Lyn-merket var situasjonen plutselig en ganske annen.
Bare et par minutter før pause fikk så vestkantlaget utnytte overtallet sitt, og et lekkert skudd ble satt i mål til 1-1! Det var fortsatt uavgjort da lagene tok pause, og jeg fikk fra min plass på tribunen orkesterplass til intervjuet der Vålerengas sportssjef Joacim Jonsson totalt nedsablet spilleren som ble utvist.
Andre omgang ble på grunn av ubalansen i antall spillere aldri noen fest. Nesten alt foregikk foran Vålerengas mål, men Lyn klarte ikke å overliste dem flere ganger, selv om de var svært nær flere ganger, blant annet i det nok et element ble rullet ut på tribunen blant de blårøde supporterne akkompagnert av røyklegging. Faktisk ble det så mye røyk denne gangen at dommeren faktisk måtte stoppe spillet litt, men igjen nydelig håndtert at det ikke kom noen trusler om avbrutt kamp eller annet, men man bare ventet litt til «tåka» hadde lettet og spillet kunne fortsette.
Lyn var nok nærmest en avgjørelse i dag, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1. Sportslig sett hadde vi nok ikke fått noen klar dom hvem som er byens nest beste lag, men hvem som er best på tribunen var det noe enklere å vurdere. Tross problemene med den første tifoen hadde det meste ellers gått på skinner for karene fra østfronten, så jeg har små problemer med å hevde at vi fikk en klart borteseier på tribuneplass, men samtidig vil jeg berømme Lyn for å levere så bra som de gjorde etter «13 år i gjørma».
Etter å ha sett lagene takke supporterne for støtten forlot jeg stadion, passerte hauger av hestedritt før jeg kom til T-banen, og kunne dra hjemover for å lade opp til nye kortreiste kamper søndag. Her fant jeg ut at det ser ut som den nye norske innsjekk-rekorden ser ut til å ligge på 483, men dette er et tall jeg har et forbehold om at kan involvere noen som ikke har sjekket inn men registrert manuelt. Uansett en sterk forbedring av den gamle toppnoteringen!
Etter mye farting i det siste hadde jeg denne helga bestemt meg for å gå for litt kortreist Oslo-fotball selv om det betød at det ikke ble så mange nye baner. Etter for første gang i år å ha hengt en klesvask ut på balkongen satte jeg derfor kursen mot Valle, hvor jeg skulle se femtedivisjonskamp mellom Vålerenga og Klemetsrud.
Vålerengens Idrettsforening er som kjent organisert med to separate fotballklubber under paraplyen sin, Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite. Dagens aktører var a-laget til den førstnevnte, og er dermed i praksis tredjelaget til VIF. Da jeg ankom var allerede Jakub, Mads, Ilari og Vetle på plass, og vi fikk snakket litt før kampen ble sparket i gang.
Det var litt snø i lufta, men heldigvis utartet aldri nedbøren, selv om det var langtfra varmt. Vi hadde notert oss at det var flere tyskere som hadde sjekket inn på Futbology, og jeg blinket meg raskt ut en gjeng som sto ved inngangen til banen som sterke kandidater til å være tyskerne. Etter å ha lagt ut på en liten ekspedisjon fikk jeg bekreftet dette, og etterhvert kom også de andre til og gjorde slik «Kald Kaffe» har lært oss at man skal: Hilse på tyskerne.
Ute på banen ble det raskt klart at Klemetsrud nok hadde et høyere toppnivå inne enn hva det unge Vålerenga-mannskapet kunne varte opp med. Jeg noterte meg dog at mot slutten av kampen kunne kanskje det å være unge bli en fordel. Det var likevel oppskriftsmessig gjestene som kunne juble først etter å ha satt inn 0-1 i det 7. minutt.
De kongeblå slo dog raskt tilbake, og bare 90 sekunder senere lå ballen i nettet bak Klemetsrud-keeper Kamil uten at han på noen måte skal ha skylden for målet. 1-1 sto det iallfall, og vi var like langt.
Like etter at klokka passerte ti spilte minutter kom så 1-2, og jeg begynte å lure på om dette kom til å bli en målorgie av de sjeldne! Spoiler alert: Det ble det ikke.
1-2 sto seg faktisk helt til pause, og mens vi ventet på et avbrudd i spillet hadde vi merket oss at det stadig kom skyer av liflig grill-lukt i vår retning. Inne i Vallhall like ved banen skulle det litt senere spilles tredjedivisjonskamp, og det var de frivillige hos FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene til NFF) som hadde fyrt opp. Heldigvis var det alt grillvarme, så det var mulig å få kjøpt hamburgere, og det må jeg si: Her har vi en kandidat til årets beste serveringstilbud på nivå fire! Hamburgerne var særdeles gode, og også svært hyggelig priset, så dette er noe jeg anbefaler alle å teste i løpet av sesongen.
Men tilbake til kampen jeg var her for å se. Etter å ha fortært burgeren inntok jeg igjen banekanten, og fikk se Klemetsrud fortsette å dominere spillet, men samtidig levere en vanvittig sjansesløsing. At de ikke hadde mangedoblet ledelsen var helt utrolig, og jeg ventet egentlig bare på at hjemmelaget skulle flakse inn et mål for å gjøre sløsingen enda verre.
På overtid av kampen sto det utrolig nok fortsatt 1-2, men jeg var veldig spent på om vi skulle få en utligning da Vålerengas målvakt fikk beskjed om å bli med opp på et hjørnespark på overtid. Denne beskjeden kom dessverre for de blå ikke fram til han som skulle slå corneren. Ballen ble derfor slått kort, og hele poenget med å sende keeperen opp forsvant. Mens sjansen til utligning fislet ut måtte mannen med hanskene derfor storme hjemover igjen, og da dommer Hanne Marit blåste av hadde fortsatt gjestene scoret ett mål mer enn vertskapet og kunne ta alle tre poengene med hjem igjen.
Selv hoppet jeg i bilen, kom meg til en egnet parkeringsplass og tok T-banen i retning Ullevaal for å få meg en matbit før dagens andre kamp.
