Etter en natt hvor jeg våknet omtrent annenhver time og trodde jeg hadde forsovet meg og mista flyet sto jeg tidlig søndag morgen opp, pakket kofferten full av varme klær og satte nesen mot Gardermoen. Etter litt venting her entret jeg et glissent besatt SAS-fly med kurs mot Longyearbyen. Før flyet forlot fastlands-Norge hadde det heldigvis en mellomlanding i Tromsø, hvor jeg gikk av og inntok hotellrommet for en liten powernap. Etter litt oppladning på pub med høydramatisk Formel 1 på skjermene satte jeg sammen med den harde kjerne kursen oppover bakkene mot Alfheim stadion, hvor jeg for første gang skulle se kamp fra tribune vest.
Serieavslutningen mellom Tromsø og Viking, hvor ingen av lagene egentlig hadde noe å spille for (Viking hadde en høyst teoretisk sjanse til å ta andreplassen på tabellen, men i praksis hadde de sikra bronsen), var faktisk mitt første besøk på Alfheim på over to år! Så lenge har jeg ikke vært borte fra TILs hjemmebane siden jeg første gang var der og så TIL slå nettopp Viking 3-1 våren 2011.
Det ble raskt klart at vi på felt L ville få en utfordring hva gjaldt tribuneliv i dag. Vikings supportere hadde mobilisert voldsomt, og totalt var det godt over 300 tilreisende på bortefeltet, som for anledningen var flyttet til kortsidetribuna. Det dalte ned litt snø, men ikke sånne mengder at det burde bli noe problem verken for spillerne eller tilskuerne.
Før kampen ble blåst i gang fikk August Mikkelsen overrakt beviset på at han er kåret til «Årets isbjørn» av Isberget, og så fikk vi akkompagnert av heftig blussing i sørenden av banen se de nye «QR-trøyene» til TIL i aksjon.
Innledningsvis var spillet ganske jevnt, men akk så sjansefattig. Lagene hadde i beste fall en avslutning hver, mens vi på tribunene holdt det gående som fy. Jeg ble faktisk så ivrig at min medbragte flaggstang avgikk med døden og vil bli etterlatt på hotellrommet når jeg flyr sørover igjen i morgen.
Det var nok medaljørene fra Rogaland som hadde et lite favorittstempel foran kampen, og med 7-8 minutter igjen til pause lyktes de endelig med å bygge opp et strøkent angrep. Det hele endte med et skudd i mål, og fortvilet måtte vi se målscorer hysje mot oss, mens bortefansen gikk helt amok.
0-1 sto seg til pause, og jeg gjorde dagens største feilvurdering. Jeg regna med pølsekøen var helt vill i starten av pausen, så jeg bestemte meg for å vente litt før jeg gikk ned på jakt etter en klassisk Mydland-pølse. Vel nede stilte jeg meg i kø, bare for etter lang venting å få beskjed om at det var tomt for pølser og jeg måtte prøve i neste kø. Jeg flyttet meg lenger ned i korridoren, og fikk etter litt ventetid beskjed om at det var tomt også her! Andre omgang var nå i ferd med å bli blåst i gang, så jeg hastet til meg en kopp buljong, og fikk mens jeg gikk under tribuna høre noe jubel utenfra. Da jeg kom opp så jeg at ikke bare var jeg blitt snytt for pølser, jeg hadde også gått glipp av at Viking hadde gått opp i 0-2!
Utover i andre omgang ble det likevel nok å synge om for oss på «Lidenskapens felt». På rekke og rad ble spillere som skulle forlate klubben byttet ut eller inn, og spesielt da legenden Magnus Andersen entret kunstgresset for sine siste minutter i TIL-trøya tok det av.
Da det gikk mot slutten av kampen innså vi mer og mer at det neppe ble noen poeng på Alfheim i kveld heller, men helt til dommeren et par minutter på overtid blåste av kampen levde vi i håpet om at vi iallfall kunne få feire en scoring. Slik ble det ikke, og kampen endte 0-2, før vi kunne takke spillerne for sesongen, og noen heldige fikk seg nye trøyer.
Før jeg returnerte til sentrum tok jeg en tur bak hovedtribuna hvor jeg først møtte selveste Babsii Blubb, og deretter fikk slått av noen ord med en rekke av spillerne samt ble utsatt for et intervju i avisa. Endte så opp med et bedre takeaway-måltid på hotellrommet før jeg inntok horisontalen for å samle krefter til reisen sørover igjen.
Etter gårdagens svensketur var det egentlig litt tungt å motivere seg for en relativt betydningsløs kamp i dag, men er man supporter så er man supporter. Plukket derfor etter en heftig frokost i rask rekkefølge opp Margret, Simen og Arne, og så satte vi kursen sørover mot Olav den helliges by. Ved ankomst her parkerte vi ved kirkegården, før vi lokaliserte en pub hvor det var avtalt at vi kunne tilbringe et par timer inn mot kampstart. Etter hvert dukket også Ruben og Andreas opp, og med førti minutter igjen til avspark tuslet vi ned St. Marie gate i retning stadion og inntok bortefeltet.
I tillegg til oss i den harde kjerne var det rundt femten andre som befolket feltet, og til vår store glede oppdaget vi at flere av dem lot seg høre på sangene som ble fyrt i gang. På den måten hørtes vi faktisk litt innimellom, tross at vi nok ikke var mer enn et parogtjue som var på plass for å heie fram «Gutan».
Det var ikke bare på bortefeltet det var lite folk i dag, det var tydelig at sarpingene syntes desember kunne brukes til annet enn å se fotball. Faktisk var det så lite folk at da speaker opplyste om tilskuertallet følte han for å presisere ekstra tydelig at dette var antall solgte billetter, og det var tydelig at tallet på noe over 4000 ikke hadde noe som helst med hvor mange frammøtte det reellt var.
Om det var denne holdningen som smittet over også på spillerne vet jeg ikke, men den første halvtimen var det langtfra festfotball vi fikk se på det østfoldske kunstgresset. Litt ut av ingenting fikk så TIL et frispark fra litt distanse, hvor August Mikkelsen fikk fintet ut keeper ved å sette ballen via muren og i mål. 0-1 og stor jubel på bortefeltet.
Mer å fortelle om skjedde egentlig ikke inn mot pause, og heller ikke andreomgang ble fylt av store hendelser. De siste minuttene av kampen frøs vi og ville hjem, og det ble derfor i hui og hast skrevet en ny sangtekst som prøvde å formidle dette til dommeren, uten at det hjalp så veldig. Totalt måtte vi nok vente drøyt fem minutter etter klokka bikket 90 minutter før han blåste av, og vi sammen med spillerne kunne flere tre nye poeng og TILs beste bortesesong siden 2008, før jeg måtte krype under tribuna en tur for å fiske opp noen flagg som hadde forvillet seg ned i noen sprekker. (For øvrig, hvis noen fra Stabæk support leser dette kan jeg røpe at dere har jævlig mange flagg liggende under der!)
Supporterkoordinator og forsanger Arne hadde ved ankomst hatt litt tvilsom kvalitet på stemmebåndene, og i løpet av kampen hadde dette blitt forverret mange ganger, så hjemturen var full av latter på bekostning av at han tidvis hørtes ut som en tolvåring i stemmeskiftet.
Siste serierunde i Allsvenskan, og årets siste sjanse (trodde jeg, mer om det senere) til å krysse ut et nytt stadion. Hadde avtalt med André og Mattis at vi skulle ta turen til Örebro for å se klubbens siste kamp i Allsvenskan, og siden jeg liker Stålkam., André liker LSK, og Mattis er lett å lede, så kledde vi oss i gult og svart og erklærte at for å hylle Oscar Aga var vi Elfsborg-supportere. Billetter på bortefeltet ble kjøpt! Etter en ganske hendelsesløs tur østover med en sovende André (Det tar på å være på Heidis hele natta før du skal på tur) i baksetet kom vi etter et kort stopp i Karlskoga fram til skostaden, og fant relativt greit fram til stadion. Nesten overraskende greit fant vi også en plass å parkere, og på veien dit møtte vi også en haug med borte-ultras som ble eskortert av politiet. Dette lovet godt! Selv spaserte vi det korte stykket til «Behrns arena» uten eskorte, og kom oss etter litt tafsing av vaktene inn på østre kortside. Bortestå, på et flott stadion!
På plass på tribunen fikk vi se at gjengen vi nettopp hadde sett bli eskortert til stadion hadde tatt plass rett bak mål, og allerede var kommet i gang med tromming og synging. I det kampen ble blåst i gang smalt det også flere ganger rett ved siden av oss, og plutselig var hele feltet i fyr og flamme!
Når røyken la seg fortsatte synginga av «Vi er gulsvarta Elfsborg» ustanselig i over et kvarter, samtidig som Örebro måtte foreta et tidlig bytte som følge av en skade.
Vi är Gulsvarta Elfsborg
Elfsborg från Borås
Ingenting kan stoppa oss
Åh Elfsborg allez allez
Det er mulig jeg lot meg påvirke av hvilken ende av banen jeg befant meg i, men jeg syntes det var de gulsvarte fra Borås, en by jeg ellers bare forbinder med å være hjemstedet til postordrefirmaet Ellos, som hadde kommet best ut. Scoringene lot dog vente på seg, og typisk nok, etter vel 35 minutters spill var det gjengen i motsatt ende av banen som kunne juble for 1-0. Når Elfsborg også var avhengige av at Häcken tok poeng fra Djurgården for å kunne passere sistnevnte på tabellen og ta tredjeplassen i serien hjalp det heller ikke på at nettopp Djurgården hadde tatt ledelsen i sin kamp.
Supporterne malte likevel utrettelig på inn mot pause, som ble brukt til å skaffe litt forfriskninger av ulike slag. Jeg gikk for en klassisk svensk korv, mens Mattis og André også supplerte med litt folköl, selv om det var så kaldt at Mattis så ut til å være i ferd med å fryse ihjel.
Kom i pausen i snakk med ei svært hyggelig jente blant de tilreisende, som fanget opp at vi var norske og lurte på hvordan i alle dager det hadde seg at vi befant oss på Elfsborgs felt i en bortekamp i Örebro. Vi sa som sant var at det var pga Oscar Aga, og garanterte at i ham har de noe å glede seg til neste sesong (Om du leser dette, Oscar: Nå må du innfri!)
Etter pause fortsatte de syngende supporterne å egge sine karer til innsats, og det tok nå under fem minutter før de fikk uttelling. 1-1, og enorm jubel!
Når så også 1-2 kom knapt fem minutter senere var jubelen om mulig enda større. Kunne nå bare Häcken se å utligne i sin kamp?
Optimismen fikk seg et nytt skudd for baugen før timen var spilt. Örebro utlignet igjen, og nå var faktisk Elfsborg nede på femteplass på tabellen, men i det stadionuret viste 63:50 var det igjen på tide for bortefansen å gå helt bananas. Det var nå, tross den intense kulden, flere som prøvde seg på bar overkropp (De fleste av dem varte kun noen svært få minutter før de måtte kle på seg igjen).
Da kampen nærmet seg slutten håpet Örebro-fansen at det å bytte inn kaptein og klubblegende Nordin Gerzic som også hadde blitt hyllet før avspark ettersom han skulle legge opp etter sesongen skulle hjelpe til å pynte på resultatet, men til stor glede for oss på østtribunen kom det ikke flere scoringer. Vi kunne dermed applaudere spillerne, det ble overrakt noen trøyer til supporterne, og alle i tribuneenden lot til å være svært fornøyde tross at Häcken aldri lyktes med sin oppgave, og Elfsborg dermed endte sesongen på den litt sure fjerdeplassen
.
Før vi forlot stadion spilte jeg inn en liten videohilsen til vårt nye bekjentskap, og utrolig nok: Like etter kom det en melding på twitter om at jeg hadde dukka opp i storyen til ei god venninne av ei som følger meg der. Norge er ikke bare et lite land, Skandinavia er attpåtil ei lita halvøy!
Mens jeg og mine to kumpaner tuslet tilbake til bilen hørte vi syngingen fortsette fra bortefeltet i flere minutter, før vi satte kursen tilbake til Norge, og via litt mat i utkanten av Karlskoga, litt shopping i Töcksfors, og noen nye hendelsesløse mil på E18 og E6 kom vi tilbake til hovedstaden i visshet om at vi kanskje kunne få til ENDA en svensketur før jul, ettersom det selvsagt også her skal spilles kvalik mellom tredjeplassen i Superettan og fjortendeplassen i Allsvenskan!
Sesongen går mot slutten, og med flerfoldige kuldegrader var det kanskje like greit. Satte onsdag ettermiddag kursen mot Valle, og inntok Intility arena. Etter først å ha gått inn feil inngang og havnet på bortefeltet plasserte jeg meg etterhvert trygt omtrent midt på tribuna for å se kvalikkampen mellom KFUM og Sogndal.
Fikk inn mot kampstart selskap av Joakim og Sören, og det ble mye fotballnerding innimellom kulderiene. Det var faktisk så kaldt at Sören for første gang på langt over 600 fotballkamper hadde med seg et pledd! Selv stolte jeg på at ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, og ullundertrøye skulle bidra til å holde meg i live gjennom de nitti minuttene kampen varte.
I første omgang var det to veldig forsiktige lag vi fikk se ute på kunstgresset. Jeg tror lagene hadde bare en sjanse hver, før det tok seg litt opp fem minutter før pause, da hjemmelaget fikk tilkjent et straffespark. Nøyaktig hva som skjedde med straffeskytteren vet jeg ikke, men han klarte å plassere ballen på stolpen, og lagene gikk dermed til pause med 0-0 på tavla.
Etter femten iskalde minutter hvor det i det minste var innafor å stå og småhoppe litt for å gjenopplive tærne kom spillet igjen i gang. Som kjent gikk denne kampen på Initility fordi flomlysene på KFUMs faste hjemmebane på Ekeberg er alt for dårlige for TV-sendte kveldskampen i desember. Dette burde dog ikke være noe stort hinder for de røde og hvite, som har svært god statistikk på denne banen, ikke minst i kvalifiseringer.
Drøyt fem minutter inn i andre omgang viste KFUM at de mener alvor også i år. Bilal Njie fikk tak i ballen, løp og løp og løp, og hamret den i nettet til 1-0, og enorm jubel fra det unge hjemmesupporterfeltet! For øvrig var nok den uheldige straffeskytteren fra første omgang minst like glad som målscoreren!
På bortesupporterfeltet derimot, hvor det fram til nå hadde vært litt synging og tromming, ble det nesten urovekkende stille. Det virket som om safta helt hadde rent ut av sogningene, og selv om det var ganske spennende også resten av kampen var nok hjemmelaget nærmere 2-0 enn hva gjestene var utligning.
Etter noen svært spennende overtidsminutter (Også spennende for de få av oss nøytrale blant de totalt neste 900 tilstede, ettersom en utligning ville medføre ekstraomganger, og det vi absolutt ikke trengte var mer kulde!) blåste dagens dommer endelig av kampen, og KFUM-trener Isnes kunne sammen med laget takke supporterne for støtten og oppfordre alle til å ta turen til Fredrikstad for neste kvalikkamp kommende mandag.
Litt senere på kvelden opplevde jeg for øvrig noe av det merkeligste jeg har opplevd på twitter noensinne som et resultat av denne tweeten.
