Melhus - Rana 1-4

Etter en god natts søvn, en kvalitetsfrokost og litt plukking av urter i hagen hos lillesøster var det igjen tid for fotball. Jeg takket for meg, og tok den korte turen ut av Trondheim til nabokommunen i sør, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Melhus og Rana.

Dette var en kamp jeg hadde gledet meg lenge til, av den enkle grunn at «Gruva» som Melhus' stadionanlegg kalles var den eneste banen i 3. divisjon avdeling 4 jeg fortsatt ikke hadde besøkt. Det ble derfor badge i Futbology da jeg sjekket inn!

Ved ankomst hilste jeg på «Rataskankan»s frontmann Nicholas med frue, og etterhvert dukket også Erlend og et par bortesupportere til opp. Da spillerne entret kunstgresset var det dermed nok folk på plass til å gjennomføre en anstendig røyklegging av banen!

Etter et ganske fuktig vær inn mot kampen tittet sola fram når spillet var satt i gang, og innledningsvis så hjemmelaget slett ikke så verst ut. Skulle Nardo få hjelpen de trengte i sitt forsøk på å ta igjen trepoengsforspranget Rana hadde skaffet seg? Neida, etter 10 minutter vartet Rana opp med et kremangrep som ble avsluttet med at Shan Beyene (Som for bare halvanna år siden spilte i Melhus' naboklubb Trønder-Lyn) satte ballen i mål til 0-1. Synging og jubel fra bortefeltet!

Totalt var vi rundt 100 personer som hadde trosset det ustadige været og tatt turen på kamp, og vi fikk se hjemmelaget i sine stripete trøyer kjempe på for å prøve å utligne, men det ville seg ikke. Ganske nøyaktig etter en halvtimes spill toppet det seg da et skudd smalt i stolpen, før returen etter litt om og men ble ekspedert skyhøyt over mål. Typisk nok var det neste av betydning som skjedde deretter at Rana gikk opp til 0-2, med 32 spilte minutter på stadionuret. Mer sang!

Jeg innså at det nok var en ny regnbyge på vei, så jeg trasket rundt banen for å kunne gjemme meg enten under balkongen på klubbhuset eller partyteltet som også var satt opp. Jeg skaffet meg også en vaffel før køen ble for lang, og hadde akkurat rukket å spise denne da en Rana-spiller på vei ut av banen ved siden av målet ble felt. Ikke spesielt smart gjort av Melhus-forsvareren, som dermed sørget for at RFK fikk straffespark rett før pause. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk.

Som ventet kom så regnet, men siden jeg oppdaget at banehopperen Martin som jeg også møtte på Verdal tidligere i høst var på plass ble pausen tilbragt under telttaket med snakk om bomturer og andre ulumskheter man møter i banehoppingsbransjen.

Som bestilt ga regnet seg før andre omgang, og vi fikk en nydelig regnbue over slettelandskapet vi hadde utsikt over fra publikumsplassene. Da spillet ble gjenopptatt fortsatte Rana å føre an, og litt før det var spilt et kvarter av omgangen hadde tidligere nevnte Beyene sørget for å bli tomålsscorer og føre gjestene opp i 0-4.

Til bortesupporternes store irritasjon slapp så RFK inn et mål knappe ti minutter senere. Det sto fortsatt 1-4 da dommeren med drøye ti minutter igjen av kampen blåste straffe foran samme mål som i første omgang, og «Rataskankan» ble enda mer fortvilet. Var det virkelig nødvendig å invitere Melhus inn i kampen på denne måten? Fortvilelsen ble dog snudd til glede da supermålvakt Adam Håkonsen gjorde alt riktig og sørget for at ballen verken gikk i mål eller til noen retur som kunne bli farlig.

Etter noen ikke veldig spennende slutt- og overtidsminutter sto det dermed fortsatt 1-4 da dagens dommer blåste av, og supporterne først kunne synge litt om «Rana på topp», før de fikk feire seieren sammen med spillerne.

Selv satte jeg kursen sørover igjen etter en finfin helg (tross en liten nedtur mellom 14 og 1445 lørdag), og oppdaget på veien at det eneste som er kjedeligere enn å kjøre Østerdalen er å kjøre Østerdalen i mørket.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Molde - Tromsø 5-3

Etter gårdagens lille jubileum fikk jeg meg en god natts søvn før lørdagen startet med frokost sammen med Ronny og Adrian. Martin glimret med sitt fravær, men et par minutter etter utsjekktid dukket han også opp, før det også kom sigende en gjeng fra Álfheimar som hadde kjørt fra Trondheim i pissregn uten vindusvisker på førersida på bilen. Noen kvinnelige supportere fra Sunnmøre dukket også opp, før ingen ringere enn Pernille stakk innom for å si hei. En drøy halvtime før avspark ble det så såpass opphold at vi mota oss opp til å gå de få meterne bort til stadion, klare for å se eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.

På plass på bortefeltet hengte vi opp banner og klargjorde flagg, før vi bestemte oss for at med det været som var meldt i dag var det nok best å klumpe seg sammen bakerst på tribuna i stedet for å stille oss forrest. Innledningsvis så det likevel ikke så aller verst ut. TIL så derimot tidvis aller verst ut, og det toppet seg da romsdalingene etter seks minutter fikk satt ballen i mål til 1-0.

Fra tribuna prøvde vi knapt femti frammøtte likevel å gjøre vårt for å mane «Gutan» til kamp, men om jeg skal være ærlig: Den førsteomgangen TIL leverte var en skandale! Omtrent halvveis i omgangen økte blåtrøyene til 2-0, og tidvis virket det som vi hadde mer flaks enn vi fortjente siden stillinga ikke var enda verre. Mye skyldtes utvilsomt uflaks hos Molde, men helt på tampen av omgangen vartet Vetle Skjærvik opp med ei superviktig redning på strek som gjorde at det ikke var verre enn to måls underläge til pause.

Da andre omgang tok til hadde TILs trenerteam tatt noen grep, og det så umiddelbart bedre ut. De rødhvite slet fortsatt med å trenge gjennom MFKs forsvar, men nå ble det skapt noen sjanser, og etter først å ha brent en god mulighet klarte i det 56. minutt vingback Leo Cornic å smelle ballen i nettet til 2-1.

Gleden over reduseringen ble dessverre kortvarig. Med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk Molde først en straffe som ble satt i mål til 3-1, før de igjen scoret bare noen minutter senere. Med 4-1 så det nå ganske umulig ut, men vi trøstet oss samtidig med at det nå faktisk var uavgjort om vi så fjorårets kamp og denne under ett.

Etter at TIL hadde gjort en haug med bytter fikk Cornic nok en scoring, og med 4-2 var vi nå foran i sammendraget! Dette ville dessverre ikke Kristian Eriksen ha noe av, så litt inn i overtiden satte han inn 5-2, men så fikk TIL et frispark fra farlig posisjon lenge etter at overtiden kunne vært avsluttet. Svenske David Edvardsson (som jeg første gang så i hans barndomsklubb Grebbestad i 2018) ladet kanonen og fyrte av rett i nettet! 5-3, og 7-6 sammenlagt!

Dommeren blåste av, og etter å ha minnet spillerne på hva som forventes i neste kamp kunne vi prøve å få tørket flagg og bannere mest mulig før kursen ble satt mot Trøndelags hovedstad for oppladning til nye eventyr.

Vestnes Varfjell - Elnesvågen 2-1

Denne helga hadde jeg egentlig ikke tenkt meg på noen virkelig langtur, men etter at kampen Molde-Tromsø ble lagt til lørdag måtte alle planer kastes overbord. Jeg forlot derfor jobb litt tidlig, plukket opp Martin, og satte kursen nordover. Etter mange timer i bil deponerte jeg ham på ferjekaia på Vestnes, før jeg returnerte mot kommunesenteret for å se fjerdedivisjonskampen mellom Vestnes Varfjell og Elnesvågen.

Dette var for meg ikke en hvilken som helst kamp, det var nemlig mitt stadionbesøk nummer 800, og dette hadde også de lokale fanga opp. Før avspark fikk jeg derfor overrakt en spillertrøye fra klubben med nummer 800 på ryggen. Stor stas!

Det ble også tid til en liten prematch-vaffel, samt en lang og grundig prat med regionavisas utskremte medarbeider. Det ble så foretatt myntkast, og kampen ble satt i gang. Det ble raskt klart at det var gjestene som lå best an på tabellen, og at dette neppe var noen tilfeldighet. De klarte likevel ikke å bruke overtaket til å overliste de mørkeblås forsvar og keeper, og da hjemmelaget etter 11 minutter fikk et hjørnespark ble dette jaggu satt i mål til 1-0!

Elnesvågen fortsatte etter denne kalddusjen (Det var for øvrig et vær denne sene septemberkvelden som tilsa at kalddusjing burde være overflødig) å være det dominerende laget, men hjemmelagets målvakt leverte noen svært gode redninger som sørget for at da det ble pause sto det fortsatt 1-0.

Jeg ble i pausen etter å ha snakket litt også med lokalavisa invitert inn i VVILs sjarmerende garderobe. Der fikk jeg gjennom et tykt lag av dugg på brillene se og høre trenerens planer for å beholde ledelsen gjennom nye 45 minutter. Etterhvert kom dommeren og sa at pausen var over, så da var det bare å traske ut i regnet, som i mellomtiden var blitt enda heftigere, igjen.

Elnesvågen hadde tydeligvis også brukt pausen til å legge planer, og etter drøye åtte minutter kunne rødtrøyene juble for utligning til 1-1.

Etter dette begynte jeg å lure på om begge lag prøvde å drøye inn ett poeng, og tidvis var det mest interessante å se på hvor mye regn det faktisk ble. Det var heldigvis satt opp et lite telt foran klubbhuset hvor noen av oss kunne få litt tak over hodet, men en imponerende stor andel av de godt over 50 frammøtte holdt også stand på hovedtribuna.

Med sju-åtte minutter igjen av ordinær tid tok så kampen helt fyr! Vestnes Varfjell var i ferd med å sette opp en farlig kontring da de plutselig noe overraskende ble avblåst. Det viste seg at en av deres forsvarsspillere hadde blitt utsatt for noe ulovlig, og etter en rask prat med assistentdommeren fikk en av gjestenes spillere tildelt et rødt kort! Var dette det som skulle til for at hjemmelaget skulle få med seg alle tre poengene?

Dette ga iallfall ny energi til vertskapet og deres fans, men samtidig skapte også fræningene fortsatt ett og annet, så dette oppgjøret var på ingen måte avgjort. Jeg kikket nervøst på klokka, og innså at om jeg skulle være til kampen var over ville jeg måtte vente tre kvarter på neste ferge, noe som ikke fristet så veldig. Jeg snek meg derfor avgårde mot bilen, kjørte et par minutter på overtid mot utgangen av parkeringa, og til slutt turte jeg ikke å vente mer og suste avgårde mot fergekaia. Jeg ble siste bil som ble sluppet ombord, og etter å ha dratt til parkeringsbremsen sjekket jeg fotball.no.

Jammen hadde ikke vestnesingene klart det! Godt inn i overtiden hadde det kommet et vinnermål, og jeg hadde gått glipp av sannsynligvis ville gledesscener. Jeg følte likevel at det å komme seg til hotellet 45 minutter tidligere etter en svært fuktig breddekamp var verdt de minuttene jeg mista av kampen. 2-1 var iallfall sluttresultatet på en stort sett ganske underholdende kamp, selv om det var litt dødt deler av andre omgang.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Borgen - Skårer 5-2

Etter å ha fått en leveranse dopapir på døra fra Oslofjord Brass lot jeg Europa League være Europa League, og satte kursen mot Romerike for å avlegge et nytt besøk på en bane jeg bare hadde vært på en gang før. Etter en liten halvtime parkerte jeg, og begynte å vente på at det ble tid for sjettedivisjonskamp mellom Borgen og Skårer.

Jeg hadde ikke ventet lenge før Christian, Ole Jakob og Andreas også dukket opp, og sammen stilte vi oss på den lille tribuna for å se kamp. Basert på tabellsituasjonen var nok hjemmelaget klare favoritter, men innledningsvis var dette ikke lett å se, og da gjestene like etter at jeg hadde fortært en vaffel fikk satt ballen i mål til 0-1 var det absolutt ikke ufortjent. 18 minutter spilt, og mulighet for sesongens andre trepoenger for Skårer?

Hjemmelaget kom til et par store muligheter utover i omgangen, og fikk også ballen i mål, men dessverre for dem ble det annullert for offside, noe som virket som en helt riktig avgjørelse.

Like før pause ble også et hjørnespark ekspedert i tverrliggeren, men nok en gang måtte de blå skuffet se at det ikke ble scoring.

Det sto derfor fortsatt 0-1 da det ble pause, men vi ca tjue frammøtte hadde knapt fått begynt å se på kampen igjen etter hvilen før vertskapet lyktes med å krangle inn ballen etter et hjørnespark, og med 47:50 på min stoppeklokke sto det 1-1.

Skårer hadde fortsatt ikke gitt opp, og litt før vi passerte en time spilt i den småkjølige høstkvelden vartet de opp med et flott angrep som ga dem 1-2, og nytt håp. Ledelsen ble denne gangen ganske kortvarig, da det bare tok fire minutter før Borgen igjen hadde utlignet, og det sto 2-2.

Ganske nøyaktig et kvarter etter utligningen fikk vi så på ny en scoring etter et hjørnespark, og for første gang i kveld hadde hjemmelaget tatt ledelsen, med 3-2.

Gjestene fra Lørenskog kjempet videre i jakten på poeng, men to minutter før utløpet av den ordinære tiden kom det jeg mistenkte ville være spikeren i kista, da forsvar og målvakt ble overlistet så ledelsen ble økt til 4-2.. Nesten tre minutter på overtid kom så også 5-2, og da spillet ble gjenopptatt etter dette blåste dommeren nesten umiddelbart av kampen, så dette ble sluttresultatet.

Jeg takket de andre for selskapet, og hastet hjemover for å få varmet opp igjen mine kalde legger. Shorts-sesongen går nok mot slutten nå!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Helgerød - Nesjar 1-3

Jeg hadde igjen bestemt meg for å ta turen til Vestfold, og hadde egentlig satt meg en kamp klokka åtte som mål. På veien sørvestover stoppet jeg innom på Barkåker og hilste på de som hadde tatt turen til en tidligkamp der, før jeg inntok en Elkjøp i Sandefjord like ved en pågående brannslukking for å skaffe meg et nytt minnekort til det ene kameraet (Ikke spør hvorfor!). Da jeg kom ut av butikken innså jeg at ved å dra til en 1930-kamp her i byen i stedet for den planlagte 20-kampen noe lenger sør ville jeg være betydelig tidligere hjemme, så da ble det sånn. Jeg kjørte rundt bykjernen, og parkerte ved åstedet for sjettedivisjonsoppgjøret mellom Helgerød og Nesjar.

Før avspark hilste jeg på dommeren, og vekslet også noen ord med dommerveilederen som hadde tatt plass på det som må være en av fotballnorges minste tribuner. (En enkel kasse-benk med skilt fra firmaet som hadde sponset materialene.)

Kampen kom i gang, og det ble for meg raskt klart at dette var et oppgjør i toppen av divisjonen, der Nesjar jager på for å ta igjen tredjelaget til Flint på plassen over seg. Til å være sjettedivisjon var nivået ikke så verst, og jeg fikk etterhvert inntrykk av at blåtrøyene fra Helgeroa var et lite knepp farligere enn vertskapet.

I et stadig svinnende dagslys og med flomlys som var mer til pynt enn de hadde noen faktisk funksjon kom Helgerød (Forvirrende med så like stedsnavn) innimellom til noen halvfarligheter, men det var på ingen måte ufortjent da gjestene tok ledelsen etter halvspilt omgang. 0-1 kom etter et flott angrep, og Nesjar øynet nå igjen kontakt med laget foran seg på tabellen.

Like etter dukket også Anders opp, så da hadde jeg selskap resten av kampen. Hjemmelaget slet nå med å skape noe særlig, og like før pause fikk blåtrøyene nok et fortjent mål, denne gangen etter at et hjørnespark aldri ble klarert og endte opp som 0-2.

Etter en effektiv pause kom kampen igjen i gang, og nå hadde rollene snudd ute på kunstgresset. Helgerød virket nå mye friskere enn før hvilen, og etter et kvarters spill var det de gulgrønnes tur å score på corner, og dermed redusere til 1-2.

Ikke lenge etter scoringen fikk hjemmelaget en enorm mulighet til å utligne etter at keeper rotet litt ute ved sekstenmeteren, men ballen trillet utenfor og gjestene hadde sluppet med skrekken. Foran knapt tjue tilskuere jobbet de tilreisende seg nå etterhvert mer inn i kampen igjen, men det virket fortsatt helt vidåpent hvordan dette skulle ende.

Dessverre for de lokale (Anders hadde for øvrig kjøpt et gulgrønt skjerf til meg, så nå måtte kanskje jeg også holde med hjemmelaget) ble det ikke flere mål bak Nesjar-keeperen. I det 87. minutt kom derimot spikeren i kista da Nesjar fikk satt inn 1-3, som også ble sluttresultatet.

Jeg takket Anders for laget, og satte kursen tilbake mot hovedstaden. Turen ble litt lengre enn håpet, for ingen kveldstur langs E18 i Vestfold er vel komplett uten en lengre omkjøring pga veivedlikehold, men jeg kunne trøste meg med at Fokserød-Jarlsberg er betydelig kortere enn Grelland-Jarlsberg som den sørgående trafikken måtte forholde seg til.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Odd - Tromsø 1-0

Fin busstur for å se eliteseriekamp mellom Odd og TIL.

Deretter gidder jeg ikke skrive noe annet enn at TILs offensive spill henger like mye sammen som en raknet ullsokk, og at Verdals seniorlag som for tiden ligger på nedrykksplass i 3. divisjon avdeling 4 på ingen måte er klubbens dårligste representanter.

Bussturen hjem ble betydelig mindre trivelig enn turen sørover var, legger derfor inn en videosnutt fra turen sørover her.

Høsten kan fort bli tyngre enn håpet.

Västerås SK - GAIS 2-3

Etter å ha spasert det lille stykket fra kampen vi hadde stått så tidlig opp for å få se, kom André og jeg fram til stadionet som nok var en av hovedbestanddelene her i idrettsparken Rocklunda, som området heter. Etter først å ha gått feil vei fant vi en kiosk hvor mitt reisefølge fikk kjøpt seg en billett på samme tribuneseksjon som meg, og vi entret deretter arenaen for å se Allsvenskan-kampen mellom Västerås SK og GAIS.

Etter å ha skaffet oss hver vår korv i bröd og litt å drikke fant vi oss en plass nederst i hjørnet på hovedtribuna, hvor det var litt ledige plasser så vi fikk sitte sammen. Herfra var det god sikt til hjemmefansen som sto på motsatt langside, men relativt dårlige muligheter for å se hva de tilreisende supporterne fant på. Vi la raskt merke til at en rekke av de grønnhvite supporternes bannere hang opp ned, og da det rett før kampstart kom opp et tekstbanner som kritiserte klubben for at det var montert nett foran supporterfeltet etter en episode hvor noen hadde kastet en flaske skjønte vi at bannernes posisjon rett og slett var en del av protesten.

Det ble også futtet av et bluss rett før kampen skulle starte, noe som fikk den obligatoriske forhåndsinnspilte beskjeden om at dette ikke er lov til å komme over høyttaleranlegget. Det som var litt komisk med dette var at omtrent i det det ble sagt at «Kampen er midlertidig stoppet» blåste dommeren i gang kampen.

Hjemmelaget, som har hatt en mildt sagt tung sesong, kom best i gang, men dette stoppet ikke supporterne fra å komme med nok et kritisk banner, denne gang mot «Sveriges sämsta myndighet».

Skjønt at det aller meste skjedde foran Gais-keeperen, ballen ville ikke i mål for vertskapet, og det var nok en solid kalddusj da vi i det tjuende minutt fikk en scoring i motsatt ende av banen. 0-1, og stor jubel hos de mange frammøtte fra vestkysten.

Vi fikk enda et protestbanner, og det virket som om speakertjenesten etterhvert ga opp kampen mot pyro. De sluttet iallfall å hevde at kampen var stoppet (noe den beviselig ikke var ved noen anledningene dette ble opplyst), og lot det brenne i fred.

Hjemmelaget fortsatte likevel å male på, noe som endte med at de etter 36:30 fikk nok et baklengsmål i sekken. 0-2 kom etter en noe kontroversiell frisparkavgjørelse, og de grønnhvite på tribuna var for å si det mildt lite fornøyde med dommeren.

Tre minutter før pause kom så også 0-3, og jeg mistenkte at nå var det bare å bestille billetter til Borlänge, Östersund og Trelleborg for de grønnhvite, for med en slik mangel på effektivitet kunne de da umulig berge plassen på øverste nivå.

Det ble pause, kampen startet igjen, og etter ca 11 minutter ble det litt forvirring i motsatt ende av banen. Hva skjedde, lurte vi, men plutselig viste det seg at dommeren hadde pekt på straffemerket. Ballen ble satt i mål, og plutselig sto det 1-3. Var dette starten på et comeback for grönvit?

Ingen skal beskylde VSK for ikke å prøve, så litt uti kampen fant jeg og André ut at vi skulle ta et sidebytte siden det meste skjedde foran det sørlige målet. Dette viste seg å være et smart trekk, for med nøyaktig fem minutter igjen av ordinær tid ble et hjørnespark etter litt om og men satt i mål, og det sto 2-3.

Alt var nå duket for en svært spennende avslutning på kampen, men hvor dramatisk den faktisk ble kunne verken jeg og min sidemann eller noen av de 5869 andre frammøtte vite nå. Det ble først annonsert fire minutter tillegg, før dette ble korrigert til fem, sannsynligvis som følge av en krampe rett før vi passerte nitti. (Ingen bonus til de som gjetter at han som hadde krampe spilte på laget som ledet kampen). Etter nok et hjørnespark eksploderte så stadion i glede, men så så man at dommeren hadde dømt noe. Hva skjedde? Etter mye forvirring, mye sinne, og mye protester ble det klart at målet var annullert og det var dømt frispark utover!

Etter å ha sett både min egen video og opptaket fra TV er jeg tilbøyelig til å være enig med kommentatorene: Dette hadde aldri blitt straffe dersom tilsvarende dytt hadde kommet i motsatt ende av banen! Ikke ovverraskende runget «domarjävel» utover banen i sluttminuttene, men dette hjalp ikke. Kampen ble blåst av godt over sju minutter på overtid med 2-3 på tavla, og dommeren kunne etter å ha takket lagene for kampen forlate kunstgresset til en massiv pipekonsert.

Vi to nordmenn forlot også arenaen, fant tilbake til bilen, og klarte etter mye venting å komme oss vekk fra parkeringsplassen og tilbake på E18, men denne gang vestover (og igjen med sola i øynene. Dette er absolutt det verste med dagsturer til Sverige!). Etter en fremragende matpause i Örebro og litt shopping i Karlstad ankom vi så våre respektive hjem igjen litt etter midnatt, skjønt enige om at dette hadde vært verdt en lang dag i bilen med flere runder Kirovs bil på stereoen.

Sporting Västerås - Orresta 3-1

Etter ei litt ufrivillig fotballfri uke som hadde skrotet planen min om å nå bane nummer 800 i helga sto jeg likevel opp grytidlig lørdag morra, hanket inn en André som selvsagt hadde forsovet seg, og satte kursen østover. Etter mange timer på veien kom vi fram til Västerås, parkerte ikke langt unna VSKs allsvenske stadion, og gikk motsatt vei til vi fant banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 mellom FC Sporting Västerås og Orresta IF.

Banen lå på et område som var tettpakket med idrettsanlegg. Fra stadionet sammen med hockeyhallen lengst sør strakte det seg med alskens andre haller videre nordover, før det kom baner for cricket, ski, ridning, kasteøvelser i friidrett og ikke minst haugevis av fotballbaner lengst nord. Noe for enhver smak, men det var altså fotball jeg og mitt reisefølge skulle se.

Bortelaget hadde alt starta oppvarminga da vi kom, og like etter dukka også både vertskapet og dagens dommer opp. Mens vi venta så vi at på en av nabobanene ble det gjort klar for J10-kamp, og «lo and behold», som utlendingene sier, her sto det ei svær kaffekanne på et bord, og det var også noen som kom bærende med noe som så veldig ut som ei kake! Skulle det bli kioskmuligheter likevel?

Da kampen kom i gang fikk vi se en bra start fra hjemmelaget, før gjestene tok mer over. Etter et drøyt kvarter fikk de grønnkledde ballen i nettet, men dommeren annullerte dette for offside. Det kom svært få protester, så jeg tipper avgjørelsen var korrekt. Like før det ble pause i vår kamp trasket så André bort til kaffekanna på nabobanen, og klarte å få bruke kontanter for å få kjøpt seg en kopp svart drikke i den Swish-baserte kiosken. Han var dermed mer suksessfull enn spillerne på banen, som tok pause uten å ha scoret, og med stillinga 0-0.

Pausen ble rimelig kort, og spillet kom i gang igjen. Etter 12 minutter av den andre omgangen blåste dommeren og pekte mot straffemerket foran Orresta-keeperen. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og noe overraskende både ut fra tabellsituasjon og kampen så langt sto det 1-0.

Etter dette slutta stillinga å være overraskende. Sporting Västerås tok mer eller mindre helt over, og det aller meste ute på den litt humpete gressmatta handlet om hvorvidt de skulle klare å score ett mål til. Vi måtte vente ganske nøyaktig ti minutter fra forrige mål, men så satt ballen i nettet til 2-0.

I det åttiende minutt kom så også 3-0, og kampen virket nå avgjort. Gjestene var i ferd med å gå sure, og det haglet med kritikk mot dommeren nesten hver gang han dømte noe i favør vertskapet. I det 88. minutt filmet jeg så en dødball til Sporting hvor jeg etter at de ikke scoret slutta å filme, hvorpå bortelaget startet etn kontring som fikk meg til å si til André at «Dette blir mål siden jeg ikke filmer mer». Min antagelse var riktig, ballen gikk i mål, og vi gikk inn i de siste to minuttene ordinær tid med 3-1 i dommerens bok.

Tross et voldsomt press fra gjestene fra länets østgrense, flere mål ble det ikke. Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-1, og et svært fornøyd hjemmelag kunne feire seier og tre poeng, mens jeg og André tuslet mot bilen for å legge fra oss de tingene vi ikke kunne ha med på neste kamp, som bare var noen minutters gange unna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Annelunds IF - Töllsjö IF 4-3

Etter en kjøretur fra første banebesøk denne søndagen som gikk på ymse småveier kom Cathrine og jeg fram til de nær sammenvokste småstedene Ljung og Annelund sør i forrige bortelags hjemkommune. Omtrent midt mellom de to bygdene lå det en flott fotballplass, og her var det nå klart for kamp på nivå seks mellom Annelund og Töllsjö.

Bortelaget hadde jeg jo sett før i år, mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha betalt oss inn og kjøpt noen halva potten-lodd tok reisefølget mitt plass i sola ved siden av klubbhuset, mens jeg tok plass i skyggen øverst i bakken på motsatt side av den flotte gressmatta. Herfra noterte jeg meg at det bare var to dommere i oppvarming, men like før kampstart dukket det heldigvis opp en tredjemann med SvFF-logo på brystkassa.

Myntkast ble foretatt, og kampen kom i gang. Dette var et oppgjør mellom to lag langt ned på tabellen, og spesielt gjestene hadde slik jeg fryktet da jeg så dem i vår hatt en tung sesong. Innledningsvis skjedde det ikke allverden ute på gresset, men vi fikk tidlig en skade på en av de grønnkledde som etter litt teiping rundt ankelen hinket ut bak mål. Denne skaden lot ikke til å få allverdens innvirkning på innsatsviljen, og i det min stoppeklokke bikket 15 spilte minutter gikk vertskapet opp i 1-0.

Dette bildet er hva man får når man prøver å være litt natur-
«artsy», og så scorer hjemmelaget samtidig.

I den sterke varmen var det høyst påkrevd med en drikkepause, og kombinert med skaden tidlig i omgangen ble det lagt til flere tilleggsminutter. Dette utnyttet hjemmelaget godt, og til glede for både han i Elfsborg-trøye og andre hjemmesupportere ble 2-0 satt inn før dommeren sendte lagene i garderoben for å kjøle seg litt ned.

I pausen ble jeg oppsøkt av Daniel som tok meg med inn på klubbhuset og viste meg diverse historiske effekter de hadde der, blant annet både Elfsborg- og Brøndby-trøyer med lagsignaturer og en av Annelunds storheter Samuel Holmén på ryggen. Jeg kjøpte meg deretter en is, og gjorde meg igjen klar for 45 minutter med varme.

Etter pause virket hjemmelaget å ha ganske god kontroll, og det var ikke allverden som lyktes for Töllsjö. Da Annelund så gikk opp i 3-0 i det 57. minutt trodde nok alle dette var opp og avgjort.

Bare noen få minutter senere, rett før timen var spilt kunne gjestene likevel øyne et nytt håp, da et hjørnespark ble stanget i mål til 3-1.

Like etter scoringen hørte jeg en optimistisk bortesupporter si at det ikke skulle være umulig å score fire mål mot dette laget, men jeg mistenker at det han tenkte på ikke var det som så skjedde, nemlig at hjemmelaget gikk opp i 4-1 bare 75 sekunder etter reduseringen.

Töllsjö hadde uansett med reduseringsmålet nå fått blod på tann, og trykket på for å få flere mål. Med 68:10 på min stoppeklokke fikk en av dem en arm i ansiktet og ble liggende og vri seg mens de fleste av lagkameratene hans ropte etter straffespark. Det fikk de ikke, men derimot ble ballen satt i mål av en som heller fokuserte på å spille til dommeren blåser, og dermed kom 4-2.

Bare fem minutter senere kom så 4-3 etter et flott soloraid, og nå så det virkelig skummelt ut for hjemmelaget. Skulle de for anledningen svartkledde klare å hente opp dette? De presset voldsomt på, noe som selvsagt åpnet mye opp bakover, og de kan nok takke målvakten sin for at han holdt dem inne i kampen med noen svært gode redninger i sluttminuttene.

På overtid fikk så Töllsjö noen dødballmuligheter hvor også keeper ble med opp for å prøve å få ballen i mål, men det ville seg ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 4-3, og vertskapet hadde sluppet unna med skrekken.

Jeg bevegde meg ut fra skyggen, mens Cathrine kom fra solsiden, og så satte vi kursen tilbake mot Norge med en liten pitstop for litt shopping på grensa.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.