Etter ei lang arbeidsuke var det igjen tid for en utflukt, og denne gangen skulle jeg verken sørover eller ut av landet, men nordover til Raufoss. Etter en liten omvei til Hunndalen for å for siste gang i år få sitte bak rattet og spise middag utenfor en fotballbane parkerte jeg bak tribunen på et snødekt stadion. Her skulle det heldigvis ikke være kamp, men etter å ha spist opp inntok jeg i stedet «Raufoss industripark arena», eller Raufoss storhall som den kalles i dagligtale, hvor FK Toten og Lillehammer FK hadde avtalt å møtes til treningskamp.
Begge lagene hadde endt sin 2022-sesong med nedrykk fra tredjedivisjon, og det er nok ventet at begge blir å gå hardt ut for å komme seg tilbake på nivå fire i 2023. Om dette var grunnen til at så mange som førti tilskuere hadde tatt turen til den iskalde hallen vet jeg ikke, men alltid hyggelig med litt publikum, og blant de fremmøtte var også den lokale banehopperen Vegard.
Da kampen skulle starte var lagene klare, men dommerne lot vente på seg, og da de endelig dukket opp ble oppstilling og myntkast og denslags noe skuffende utført med ryggen mot publikum. Kampen kom så i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgressmatta i hallen som jeg egentlig har besøkt tidligere, men siden den gang er den gamle «bobla» blitt borte, og man har i stedet bygd en permanent konstruksjon. Dagens utflukt var altså en slags groundhopping, selv om jeg ikke fikk nytt stadion i Futbology-appen.
Jeg så tidlig at Lillehammers reservekeeper begynte å varme opp, og fikk da jeg spurte om det var et tidlig bytte på gang høre at de var tre målvakter på tur i dag som skulle fordele spilletida, så det kom nok etterhvert. Etter vel tjue minutter holdt det dog på å skje tidligere enn planlagt da han som sto i mål for de hvitkledde klarte å pådra seg tidenes keeperhands drøyt fem meter utenfor sekstenmeteren. Totningene var dog ikke interesserte i å bruke 70 minutter på å trene på overtallsspill, så han fikk spille videre.
Typisk nok tok det etter dette bare et par minutter før ballen lå i mål. Motsatt mål. 0-1 til laget som under normale forhold ville vært redusert til ti mann like før, og nettopp denne målmannens lange utspark var en stadig kilde til uro i Toten-forsvaret.
Rødtrøyene ga ikke opp selv om de hadde havnet under, og noen minutter senere var det rent utrolig at ikke dagens vertskap i hallen klarte å utligne. Noe sa meg at denne kampen neppe var ferdigscoret, men de neste scoringene lot lenge vente på seg. Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, men jeg forventet at mye kunne endre seg etter hvilen da jeg så at begge lag gjorde klar for en rekke bytter.
Før andre omgang ble matchballen byttet ut etter at dommeren oppdaget en stor flik av læret som hang og slang på utsida, og så var det klart for mer fotball. Jeg sto og pratet om groundhopping med en fyr fra Maren Lundbys hjembygd Bøverbru da en av lillehamringene foretok seg noe ureglementert foran eget mål. Straffespark, og jeg måtte avbryte samtalen for å få filmet dette fra en litt bedre posisjon. Knapt 50 minutter spilt, og 1-1.
Lillehammer kjempet seg tilbake i kampen, og i det 56. minutt kom 1-2, men etter dette handlet det meste om FK Toten. Like før timen var spilt kom 2-2, vel ti minutter senere 3-2, og i det 74. minutt også 4-2.
Når man så den intensiteten Lillehammer skrudde opp mot slutten av kampen i et forsøk på å redusere skulle man ikke tro dette var en treningskamp mange måneder før sesongstart, men likevel ble det ikke flere mål. Toten fikk riktignok helt på tampen ballen i nettet en siste gang, men dette ble avvinket for offside så da dommeren blåste av fotballåret 2022 sto det fortsatt 4-2 til de røde.
Jeg forlot hallen, fant bilen, fyrte varmeanlegget på fullt og satte kursen tilbake mot hovedstaden gjennom et vinterlig Toten. 172 kamper i perioden 22.1. til 17.12. går det vel ikke an å være misfornøyd med?
Sist onsdag hadde jeg sett på muligheten til å kjøre til Kristinehamn litt øst for Karlstad for å se kamp i hallen der, men med avspark klokka åtte og drøye tre timers kjøring hver vei konkluderte jeg med at hjemturen ville bli for sen. Da jeg så at en ny mulighet til å få krysset av hallen på et mer behagelig tidspunkt i helga bød seg ble derfor kursen satt østover søndag midt på dagen i stedet. For ikke å kjøre den lange veien forgjeves hadde jeg sendt en melding til bortelagets facebookkonto for å sjekke at det faktisk ble kamp. Jeg fikk som svar et telefonnummer til lagleder, så da jeg stoppet for å fylle bagasjerommet med vaniljecola sendte jeg ei melding til ham, og fikk kjapt svar om at joda, det ble kamp, men den skulle starte 1915 og ikke 1745. Definitivt en strek i regninga å komme halvanna time senere enn planlagt hjem, men ikke verre enn at det var til å leve med så jeg fortsatte østover, og klarte å slå ihjel tida med en god kinesisk middag i Kristinehamn før jeg inntok Kristinehamn arena hvor det etterhvert altså skulle spilles treningskamp mellom IFK Kristinehamn U og IFK Ölme.
Langvarige lesere av bloggen (og 442-lyttere) vil kanskje huske at IFK Ölme er et lag jeg har sett spille før, men mens de da var et lag som spilte på det ganske anstendige nivået i division 3 hadde etter 2020-sesongen A-laget forsvunnet fra tabellene, og de starta på nytt nederst i 2021, men de hadde endt sesongen 2022 med seriemesterskap og opprykk fra division 7. Hjemmelaget var på sin side rekruttlaget til IFK Kristinehamn, hvor A-laget spiller division 4, mens ungguttene på dette laget huserer i division 6 og altså etter all sannsynlighet havner i samme serie som dagens motstandere kommende sesong.
Som seg hør og bør i et IFK-derby stilte hjemmelaget i helblått med noen hvite detaljer, mens gjestenes drakter var totalt inverterte helhvite med blå detaljer. Dommeren stilte seg opp med ryggen mot publikum og tok et diskret myntkast som det var umulig å se noe av, og så startet kampen.
Gjestene fra bygda i vestenden av kommunen startet veldig friskt, men tross et overtak i både ballinnehav og halvsjanser ble det aldri særlig skummelt foran Kristinehamn-keeperen. Da det var spilt fjorten minutter gikk så en av de hvitkledde fra Ölme i bakken inne i sekstenmeteren, og mens han var opptatt med å kjefte på dommeren fordi han ikke fikk straffe kontret hjemmelaget og satte inn 1-0, noe mot spillets gang så langt.
Etter dette første målet jevnet spillet seg noe ut, men Ölme-spillerne slet med å skape de helt store sjansene, og det sto fortsatt bare 1-0 da dommeren sendte lagene ut til sidelinja for å ta seg en pauseprat. Selv hadde jeg et håp om å få besøkt doet som snarest, men det viste seg at herretoalettet lot til å være ute av drift, og det var kø til handicapdoet, så dette ble satt på vent, noe som skulle vise seg å være et smart trekk, da dommeren alt etter 6-7 minutter gjorde klar for å starte kampen igjen.
Om det var den korte pausen som gjorde at bortelaget ikke var helt på nett da kampen igjen ble satt i gang vet jeg ikke, men det tok bare 40 sekunder fra avspark til ballen lå i mål etter et skudd fra spiss vinkel og det sto 2-0. For øvrig hadde lagene (sikkert for å gjøre det greiere med bytter og kommunikasjon siden det var treningskamp) avtalt å ikke bytte side i pausen, så målet kom i samme nett som det i første omgang.
I det 55. minutt kom så 3-0 etter et angrep hvor Ölme-treneren var noe over middels misfornøyd med at det ikke ble dømt offside. Til dommerens forsvar må det sies at kampen gikk uten assistentdommere, og det var nok også dette han prøvde å formidle da han gikk bort for å ta en prat med den morske treneren før spillet fortsatte.
Der de tre første målene hadde kommet henholdsvis på en kontring, et overraskelsesangrep og en mulig offside, så var det ikke annet å gjøre enn å applaudere da 4-0 kom litt over tjue minutter ut i omgangen. Flott angrep langs flanken, perfekt innlegg, og strålende avslutning i mål, og nå var det vel ikke lenger noe spørsmål om hvem som skulle vinne, men hvor stor seieren skulle bli.
Ölme ga aldri opp, men sluttproduktet på den fremste tredjedelen av banen ble rett og slett ikke godt nok, og de få gangene de vartet opp med virkelig gode avslutninger, så leverte Kristinehamns målvakt et par strålende redninger. I motsatt ende av banen kom derimot først 5-0 etter vel 73 minutter, før vi i det 80. minutt fikk se ballen bli vippet over en utrusende keeper og spasert i mål til 6-0.
Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-0. Jeg hadde strategisk plassert meg nær døra for å få unnagjort det jeg måtte utsette i pausen før jeg satte kursen vestover igjen og drøyt tjue minutter over midnatt veltet inn døra hjemme, ganske nøyaktig en og en halv time senere enn jeg opprinnelig hadde planlagt.
Jula kommer stadig nærmere, men breddefotballen er ikke helt død likevel. Jeg hadde hørt rykter om at Groruds U21-lag (Altså Grorud 2) hadde avtalt en treningskamp i adventa, og jeg snek meg derfor avgårde fredag ettermiddag med kursen mot Grorud. Før avreise tok jeg på meg lange ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, langermet ullundertrøye, en t-skjorte, to ullgensere og en hettegenser, samt Forsvarets fingervanter, en buff fra Statens Vegvesen, et Grorud IL-skjerf, og en Staal Jørpeland-lue. Jeg var klar for treningskamp mellom Groruds og Kjelsås' rekruttlag i sju minusgrader!
Etter ankomst oppdaget jeg raskt at kampen ikke skulle gå på Grorud Match som jeg trodde, men derimot på Grorud Kunstgress. Dette skyldtes visstnok trøbbel med undervarmen på den nyeste banen, så da ble det gule flomlys og et litt shabby underlag i kveld. Etter jeg hadde hilst på Robert som skulle være AD og hans dommerkumpaner dukket også André opp, så da var selskapet sikret i den iskalde desemberkvelden.
Noe forsinket ble kampen blåst i gang, og det virket som om hjemmelaget var utålmodige etter å ha måttet vente noen minutter ekstra. Det gikk iallfall bare ett og et halvt minutt før de tok ledelsen, noe som fikk min LSK-elskende sidemann til å utbryte «Heia Grorud … 2!».
Med unntak av noen få relativt ufarlige besøk fra Kjelsås-spillerne på Groruds banehalvdel handlet det aller meste om vertskapet. Ti minutter etter den første scoringen ble ledelsen doblet, og gultrøyene lot til å ha full kontroll. I det jeg knapt tjue minutter ut i kampen erklærte at her var det en klar dominans til hjemmelaget kom det en redusering til 2-1.
Dette lot dog ikke til å ha annen effekt enn å motivere Grorud enda mer, så det tok under to minutter før de igjen hadde økt ledelsen og det sto 3-1. I det 29. minutt fikk så de gulkledde en corner som resolutt ble satt i mål til 4-1 i det klokka passerte 29:00.
I det det så ut til at lagene skulle ta pause med 4-1 i boka kom Kjelsås med et flott angrep som endte med at det sto 4-2 da klokka passerte 45 minutter. Avspark ble tatt, og så blåste dommeren for pause.
Jeg og André slo følge med laget i retning flerbrukshallen like ved banene og fikk varmet oss litt i gangen der mens vi ventet på andre omgang. Etter hvert dukket dommerne også opp for å få varmen i seg, og da de igjen satte kursen mot banen fulgte vi etter.
Jeg hadde vært rutinert nok til å skjønne at det neppe var noe særlig til serveringstilbud på denne kampen, så jeg hadde tatt med meg en termos med buljong og gitt André beskjed om å ta med egen kopp. Mens andre omgang startet fikk vi i oss noen livgivende og varmende dråper deilig buljong, og omtrent før jeg hadde fått satt fra meg koppen økte Grorud-rekruttene igjen ledelsen etter at Kjelsås' keeper ga en noe uheldig retur.
Tross kulda var det faktisk nærmere tjue tilskuere som hadde tatt turen til Grorud denne desemberkvelden, og etter en litt treg periode ble det klart at det var ingen tvil om at vi ikke skulle gå hjem og føle at vi ikke hadde fått valuta for pengene. (Noe som strengt tatt ikke var så vanskelig, ettersom det var gratis inngang.) I det 61. minutt kom 6-2, og i det 71. 7-2, før gjestene igjen fikk en redusering i det 77. minutt så det sto 7-3.
Min stoppeklokke viste ikke mer enn 89:45 da dommeren mente nok fikk være nok og blåste av kampen. Spillerne takket hverandre for kampen, mens vi som hadde sett på hastet mot bilene våre for å prøve å få tint opp diverse lemmer og sette kursen hjemover.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga de dårlige lysforholdene)
Selv om fotballen ligger mer eller mindre død i Norge for tida, så spilles det fortsatt treningskamper hos «søta bror». Jeg sto derfor grytidlig opp lørdag og satte kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timer kom jeg til Göteborg, kjempet meg gjennom en fæl trafikk (trøsten var at trafikken motsatt vei var enda verre), og kom til slutt til forstaden Kållered i Mölndal kommune. Her fant jeg etterhvert fram til fotballbanen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kållered SK og IK Zenith.
I den usedvanlig sure førjulslufta var jeg først alene på den lekre lille tretribuna, men inn mot avspark kom det sigende litt flere til. Jeg oppdaget at en hel del av de etterhvert nærmere femti frammøtte hadde tilknytning til bortelaget, som var nyopprykka nivå fire, mens resten var fans av hjemmelaget som også neste år skal spille på nivå fem.
Det var altså derfor et lite favorittstempel på de tilreisende fra Hisingen, men innledningsvis så man ikke så mye til det. Joda, det var kanskje et ørlite spillemessig overtak, men sjanser ble det lenge ikke produsert noen av. Da vi fikk kampens første mål i det nittende minutt kom det faktisk ikke som resultat av noe som egentlig var en sjanse, men etter dårlig samhandling mellom Zeniths keeper og forsvar fikk en av de blåkledde tak i ballen og satte den i mål til 1-0.
Kampen fortsatte i samme spor. Gjestene hadde ballen mest, men klarte ikke å sette hjemmelagets bakre rekker på noen store prøver, og knapt fem minutter før pause var faktisk Kållered svært nær å doble ledelsen, men da dommeren blåste for pause sto det fortsatt bare 1-0.
Jeg benyttet pausen til å løpe til bilen og få varmet meg opp litt, og da jeg kom tilbake til kunstgresset så det ut som om grønntrøyene hadde bestemt seg for å vise at de hørte hjemme en divisjon over vertskapet. De presset nå på mye mer enn de hadde gjort før pause, og faktisk ble det nå også skapt noen mer eller mindre farlige sjanser, men mål ble det fortsatt ikke.
Da det var spilt knapt ti minutter av andre omgang tok hjemmelaget en kort corner, noe som fikk Zenith-forsvaret helt ut av balanse, og ballen endte til slutt i mål. 2-0!
Selv så langt sør som her ved grensa mot Halland merket man at vintersolverv bare er noen uker unna, og før vi var halvveis i andre omgang begynte både jeg og ikke minst kameraet mitt å merke at dagslyset begynte å forsvinne. Gleden min var derfor stor da jeg så en fyr med en nøkkel gå mot kontrollpanelet til flomlysene. Der bøyde han seg ned, før han ble stående i telefonen, og så forsvant. Det ble nok ingen flomlysfotball i dag.
Om det var mangelen på lys som gjorde at de grønnkledde kom mer med i kampen avslutningsvis vet jeg ikke, men etter en drøy halvtime lå ballen i nettet, men det var avblåst for noe jeg først trodde var en offside, men det så ble tatt et frispark motsatt vei. Merkelig!
Dermed fikk vi ikke fler scoringer i kulda før det var under tre minutter igjen av ordinær tid. Med 2-1 og håp om gjenopprettet ære satte gjestene inn et voldsomt press i de avsluttende minuttene, men flere scoringer ble det ikke. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen sto det dermed fortsatt 2-1, og Kållered-karene kunne juble for seier.
Selv rømte jeg raskt til bilen og satte kursen via en matbutikk eller to mot det jeg trodde var arenaen for dagens neste kamp. Etter å ha ventet nesten en time begynte jeg å ane uråd da det ikke var dukket opp noen fotballskobrukere som var over 1,20 høye, og etter en liten sjekk på messenger fikk jeg vite at bortelaget ikke hadde klart å stille lag, så kampen på Näsets SKs arena var avlyst uten at noen hadde tenkt på å opplyse omverdenen om det.
Det var derfor en relativt skuffet Marius som satte kursen nordover gjennom et tidvis svært vinterlig Bohuslän igjen, men det var jo en fattig trøst at jeg i det minste kom såpass tidlig hjem at det var litt lørdagskveld igjen å nyte fra sofaen.
Etter ei fotballfri uke satte jeg igjen kursen mot Sverige, etter å ha funnet ut at det skulle spilles en treningskamp på øya Tjörn utenfor Stenungsund. Etter en liten pitstop på Systembolaget kjørte jeg på en liten sightseeingrunde i det idylliske lille stedet Skärhamn før jeg parkerte ved Tjørns Sparbank Arena, hvor det var klart for kamp mellom Skärhamns IK og Svenshögens SK.
Ved den høyst ordinære kunstgressbanen var det en høyst ekstraordinær tribune. Jeg priset meg lykkelig over muligheten for tak over hodet hvis det skulle komme nedbør, men etter å ha kjørt fra Oslo i et forferdelig vær var det uansett svært fint å se at det nå faktisk var flekker med blå himmel over meg!
Inn mot kampstart hadde det kommet rundt tjue tilskuere, og det vi innledningsvis fikk se var et dominerende hjemmelag. Faktisk var kampen tidvis så enveiskjørt at assistentdommeren på motsatt banehalvdel lot til å ha store problemer med å holde varmen i den sure høstvinden. De store sjansene lot tross overtaket vente på seg, og lite tydet på at dette skulle bli et målrikt oppgjør.
Mens jeg tuslet rundt banen begynte det å regne, men ikke nok til at jeg gadd å flykte under taket på tribunen på motsatt side. Heldigvis eskalerte det ikke, og jeg holdt meg akseptabelt tørr. Det hadde faktisk fortsatt å sige til litt publikum, og en god halvtime ut i kampen hadde nok antallet fordoblet seg fra da kampen startet.
I det 35. minutt så det et kort øyeblikk ut som om vertskapet skulle få noe å juble for. Etter en rekke hjørnespark endte ballen til slutt i nettet, men det ble raskt klart at dommeren korrekt hadde blåst av for angrep på keeper.
Gjestene fikk ikke lenge etter en enorm sjanse da et kanonskudd såvidt ble slått i stolpen av keeper, men nesten river som kjent ingen mann av hesten. Det var dermed fortsatt målløst, men halvanna minutt før pause så det ut som om gjestenes forsvar hadde gått tidlig i garderoben. Hjemmelaget takket og bukket, og hamret inn 1-0, en stilling som sto seg til pause.
Etter et kort opphold tok kampen til igjen, og jeg noterte meg at jeg ikke hadde sett feil da jeg syntes det så ut som begge målvaktene varmet opp sammen før kampen startet. I pausen byttet de lag, så det virket som om begge egentlig spilte for Skärhamn, og at Svenshögen ikke hadde med seg keeper i dag så for å få gjennomførte kampen ble det gjort på denne måten.
Bortelaget virket ut fra startblokkene i andre omgang veldig mye friskere enn de hadde vært før hvilen, så det var nok derfor et hardt slag for dem da det var hjemmelaget som økte ledelsen til 2-0 i det 52. minutt.
Etter dette tok de hvite og blå igjen mer over, men flere scoringer fikk vi ikke før keeperen i hjemmelagets mål forvillet seg ut på en liten bærtur, og Svenshögen reduserte til 2-1 like etter at timen var spilt.
Spenningen varte i knapt ti minutter, til hjemmelaget økte til 3-1 på en måte som fikk en av de orangekledtes stoppere til å komme med en massiv slakt av egen prestasjon.
Dommerne gjorde stort sett en grei jobb, og det var morsomt å stå bak der AD2 føk opp og ned langs sidelinja og høre hvordan hun kommuniserte med de andre gjennom intercomen. Det slutter virkelig ikke å overraske meg at dommere bruker intercom på så lavt nivå som en treningskamp mellom lag på nivå seks og sju i vårt naboland.
I det 83. minutt fikk vi på ny økt spenningen da fastlandsbeboerne igjen reduserte, men bare et drøyt minutt fikk vi så dagens lekreste mål da hjemmelaget igjen økte til tomålsledelse. Etter 4-2 så vertskapet seg aldri tilbake, og før dommeren blåste av fikk vi både 5-2 og 6-2.
Da kampen ble blåst av stormet jeg tilbake til bilen og satte kursen nordover igjen, denne gang over øya Orust, og etter å ha passert et skilt som advarte mot frosker kom jeg tilbake på fastlandet. Etter å ha stoppet på Nordby og tømt bagasjerommet for over 350 tomme vaniljecolabokser kjøpte jeg noen nye (fulle sådan), og fortsatt tilbake til tigerstaden.
Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp hadde jeg krysset over fra Rhinens nedbørsfelt og passert vannskillet mot Weser-bassenget. Her kom jeg til småbyen Alsfeld, og fant fram til fotballbanen som lå litt sør for det historiske sentrum med 1500-tallsrådhuset. Her skulle det spilles kamp på nivå 7, gruppenliga, mellom Leusel og Bicken.
Bak et noe slitent bygg, lå en flott kunstgressbane med tilhørende friidrettsfasiliteter. Leusel spiller egentlig på gress i landsbyen med samme navn litt utenfor byen, men det var nok tryggest med kunstgress nå. Da jeg kom ble en aldersbestemt kamp spilt, men denne ble ferdig i god tid før avspark skulle vært klokka fem. «Skulle vært», skriver jeg, for er det noe jeg har lært av denne Tysklands-utflukten er at den tyske presisjonen umulig kan være noe annet enn en myte. Samtlige av de tre kampene jeg så startet noen minutter for sent, og når sant skal sies passet det meg svært dårlig akkurat nå, ettersom jeg etter kampen hadde et ganske stramt program for å få levert tilbake leiebilen, og kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen.
Jeg hadde på kampen i Stadtallendorf lagt merke til at innmarsjen ble foretatt på en litt spesiell måte (Faktisk ga den meg assosiasjoner til det jeg så første gang jeg så kamp i Latvia), og den samme varianten ble brukt også her.
Etter dette ble kampen satt i gang, og gjestene satte umiddelbart vertskapet under press. Det aller meste foregikk foran Leusel-keeperen, fram til vi rett før det var spilt åtte minutter fikk kveldens første scoring i motsatt ende av banen. 1-0 og stor jubel.
Spillet jevnet seg etter dette noe ut, men fortsatt var gjestene et lite hakk skarpere, så da de i det nittende minutt fikk en utligning etter et frispark som aldri ble skikkelig klarert var det ikke ufortjent.
Hjemmelaget hadde likevel ikke tenkt å gi fra seg noe gratis i dag, og litt etter at halvtimen var spilt tok de igjen ledelsen. Gjestene ropte etter offside, men fikk ikke medhold hos de sortkledde. Vondt kunne fort gått til verre like etterpå da Bicken-keeperen måtte grave helt nederst i verktøykassa etter en svært god redning. Denne gangen var det grønntrøyenes tur å rope til dommeren, men teamet gjorde nok en riktig vurdering ved å mene at ballen aldri var over streken.
Det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben. Jeg så engstelig på klokka, og konkluderte med at jeg neppe rakk å se hele kampen ferdig før jeg måtte sette kursen mot landets travleste flyplass. Da andre omgang ble sparket i gang var jeg 6 minutter etter mitt opprinnelig planlagte skjema, og jeg anså det som sannsynlig at jeg måtte rømme rundt 75 minutter ut i kampen.
Jeg fikk heldigvis se flere scoringer før tiden var inne for å rømme. 11 minutter etter pausen fikk Leusel frispark, og dette ble langt mer effektivt enn utligningen i første omgang hadde vært ekspedert i mål til 3-1.
I en stadig kaldere novemberkveld ble det stadig enklere å forholde seg til at jeg skulle gjøre noe av det verste jeg vet og dra før kampen var over. Om det var kulden som fikk spillerne til å øke intensiteten vet jeg ikke, men det kom stadig villere taklinger, heldigvis uten at noen ble kvestet. I det 74. minutt kom så 4-1, og dermed konkluderte jeg med at jeg kunne gjøre som André og dra tidlig.
Som tenkt, så gjort. Jeg gikk opp til bilen, og satte kursen tilbake mot den europeiske finanshovedstaden. Da jeg kom til flyplassen gikk det overraskende greit å få levert tilbake leiebilen, og da jeg kom til køen til sikkerhetskontrollen innså jeg at det nok var helt greit at jeg hadde forlatt kampen da jeg gjorde. (Kampen endte forøvrig 4-1, så jeg gikk ikke glipp av noen scoringer)
Etter knappe to timer sovende i lufta ankom jeg igjen Gardermoen, hvor det var så mye kø i taxfree-en at det var totalt kaos i bagasjehåndteringsanlegget, men jeg kom meg etterhvert ut derfra og hjem til sofaen og et par episoder MasterChef Australia før leggetid. En flott tur med tre kamper på to dager!
Etter en god natts søvn våknet jeg lørdag morgen i verdens kaldeste hotellrom, og pakket sammen sakene mine og fant tilbake til der jeg hadde parkert leiebilen. Jeg satte kursen nordover, og etter en drøy times kjøring gjennom et tidvis ufyselig snøvær kom jeg fram til den søvnige småbyen Stadtallendorf. Her slo jeg ihjel litt tid med å se meg rundt i sentrum og konkludere med at her var det ingenting å finne på, og etter å ha skaffet meg et rundstykke og noe å drikke satte jeg kursen mot stadion, hvor det skulle spilles Hessenliga-kamp mellom TSV Eintracht Stadtallendorf og Viktoria Griesheim.
Hessenliga er det femte nivået i den tyske fotballpyramiden, og det øverste nivået på delstatsnivå. Kampen skulle ikke spilles på gresset på selve Herrenwaldstadion, dessverre vil kanskje noen si, mens jeg sier heldigvis ettersom snøværet da nok ville satt den i fare for avlysning. Det var altså en av de to kunstgressbanene på samme anlegg som skulle tas i bruk, og jeg fikk ruslet rundt og sett meg litt rundt inn mot kampstart.
Da kampen startet hadde det kommet en del tilskuere, men jeg mistenkte at kombinasjonen av en snøfylt formiddag og kunstgresskamp hadde gjort sitt til at det ikke var fler enn omlag 150 som var på plass for å se kampen. Jeg hadde observert noen i typisk tyske dongerivester fylt med tøymerker, og en i signert spillertrøye som kom drassende på en tromme, så jeg håpet at det kanskje likevel kunne bli litt liv fra tilskuerplass.
Hjemmefansen fikk innledningsvis nok å glede seg over, da det var de grønnkledde som kom klart best i gang, men dessverre uten at de fikk noen uttelling for overtaket. Som man så ofte ser når et innledende overtak ikke utnyttes kommer motstanderen og overtar etter en stund, og denne gangen slapp de å gjøre så mye innsats for det. Etter åtte minutters spill ble en av blåtrøyene felt i sekstenmeteren, og det ble dømt en straffe som var så klar at omtrent ingen protesterte. Straffesparket ble satt i mål, og gjestene ledet 0-1.
TSV fortsatte å kjøre kampen, men fortsatt ble det ikke produsert noe særlig. Det eneste nevneverdige som skjedde før pause var at en av hjemmelagets menn fikk gult kort for filming i en situasjon som jeg ikke umiddelbart var enig med dommer i at kvalifiserte til noe kort. Det sto derfor uansett fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg stimet mot kioskteltet for å skaffe meg en bratwurst med så mye sennep på at jeg var redd jeg skulle bli stoppa i tollen på vei hjem mistenkt for å forsøke å smugle sennep i barten.
Da andre omgang startet hadde været endret seg til det bedre. Sola var i ferd med å bryte gjennom skyene, og alt lå til rette for finfin høstfotball. Hjemmelaget fortsatte å dominere spillet, og etter vel fem minutter av omgangen fikk de lokale endelig noe å juble for da ballen ble hamret i mål til 1-1.
Ikke lenge etterpå leverte Eintracht (Jeg så for øvrig flere tilskuere på kampen med Eintracht Frankfurt-effekter på seg) et skudd som etter å ha truffet stolpen trillet på tvers av målet uten å gå inn. Skulle de klare å snu kampen, slik også hjemmelaget hadde gjort i gårdagens kamp?
Jeg kom litt etter utligningen i prat med en eldre herre, som virket veldig imponert over at jeg hadde tatt turen til Stadtallendorf for å se fotball. Jeg lovet ham å legge lenke til bildene mine på facebooken til klubben, og litt senere dukket han igjen opp og overrakte meg et klubbskjerf! Deilig å ha enda mer å varme seg med i den kalde novemberdagen.
Hjemmelagets supportere hadde så langt ikke gjort noe særlig av seg, men nå kom det endelig et par sanger fra dem, og med syngende supportere og meg i skjerf lå vel alt til rette for suksess for hjemmelaget?
Spoiler alert: Det gjorde det ikke. I det 74. minutt kom 1-2, og nå tok gjestene også mer over ute på banen. I Griesheim-forsvaret ble det feiret som om det var Buffon og Chiellini i Juventus' storhetstid når baller ble klarert, og i det 85. minutt kom spikeren i kista da et frispark ble ekspedert i mål.
Etter noen minutters overtid blåste dommeren av kampen med 1-3 i boka, og jeg hastet tilbake til bilen for å komme meg videre til dagens andre og turens siste kamp.
Med den norske fotballsesongen mer enn på hell booka jeg meg en snartur til Tyskland. Jeg fløy til Frankfurt og for å få timeplanen til å gå opp lørdag hadde jeg leid meg en bil. Etter en kort kjøretur kom jeg til Bieber, en liten forstad til Offenbach (som igjen i praksis er en forstad til Frankfurt) hvor jeg sjekket inn på et litt shabby men svært billig hotell. Etter å ha lagt igjen bagasjen på rommet og fått på meg litt mer klær trasket jeg avgårde og etter ti minutters gange kom jeg til stadion, hvor det var klart for regionalliga-kamp mellom Kickers Offenbach og Eintracht Trier.
Stadion am Bieberer Berg (som også det nye stadionet som ble bygget i 2012 kalles, selv om det egentlig er navnet til det gamle stadionet fra 1921 som lå der før) er en ganske solid betongkonstruksjon, og med en kapasitet på over 20 000 skal det nok godt gjøres å få det helt smekkfullt på nivå fire i den tyske fotballpyramiden. Det at så mange av de frammøtte hadde valgt ståtribunen gjorde likevel at man fra hovedtribunen ikke følte at man var på et «tomt» stadion.
Siden jeg ikke hadde spist siden frokost startet jeg besøket med en aldri så liten bratwurst med apfelschorle, før jeg fant plassen min og ventet på kampen. Jeg hadde booket meg billett på hovedtribunen, så jeg skulle ha god utsikt til begge lags supporterklubber, for i Tyskland har man faktisk aktive supporterklubber også på nivå fire. Inn mot avspark kom det stadig sigende til folk, og helt til det bare var et par minutter igjen var jeg faktisk litt skuffet over bortefølget, før det plutselig helt ut av det blå ble nesten helt fullt på bortefeltet. På motsatt langside fra meg var det ganske fullt på den midterste seksjonen hvor de mest aktive syngende supporterne sto, mens det ble litt glisnere mot endene, mens på de to sittetribunene var det jevnt over ganske glissent.
Begge lags supportere ga bra med lyd fra seg innledningsvis, og etter at de sent ankomne Trier-supporterne hadde kommet i siget må jeg si de rett og slett imponerte meg med hvor mye lyd de klarte å produsere. Ute på gressmatta (som når sant skal sies så ut som om den gledet seg til vinterpausen) var spillet ganske jevnt, men jeg fikk etterhvert en følelse av at hjemmelaget hadde et lite overtak. Å gjøre dette overtaket om til scoring var derimot ikke så lett, og når spillere og supportere i tillegg ble mer og mer frustrerte av en følelse av at dommeren også var imot dem ble det ikke noe lettere.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ville bli en målløs førsteomgang da en av de blåsvarte stormet framover med ballen, og i det 41. minutt satte inn 0-1. Hele Eintracht Trier-benken stormet banen, og vi fikk store gledesscener.
0-1 sto seg til pause, og siden jeg alt hadde kjørt i meg en pølse valgte jeg å bare holde meg på plassen min og suge inn stemninga. Ute på banen var det lagt ut et slags dartskive-banner som det var noen slags konkurranse om å score flest poeng på ved å skyte fotballer mot den. Meget spesiell pauseunderholdning!
Da andre omgang ble sparket i gang la jeg merke til at bortesupporterne hadde stilt seg opp med et stort banner i front, og et «tak» av skjerf over seg. Plutselig begynte det å blinke under «taket», og jeg fikk oppleve det som ifølge NFFs «ekspertise» ikke forekommer i Tyskland: Pyro!
Hjemmesupporterne var nok mer redde for å få utestengelser og bøter, så de nøyde seg med et banner som påpekte DFB, UEFA og FIFAs korrupte praksis og hva som burde skje med dem.
Med ledelse på scoringstavla begynte ting etterhvert å ta lengre og lengre tid for gjestene, men plutselig fikk de det travelt igjen. Kickers hadde bytta inn sin nummer 10 i pausen, og rett før det var spilt 58 minutter fullførte han et kremangrep med en flott scoring! 1-1 og nytt liv i matchen.
Begge lags supportere manet nå sine menn til angrep, og vi fikk noen store muligheter i begge ender, men det var hjemmefansen som først kunne juble. Igjen satt pasningene som limt på føttene til mottakerne i et angrep, og igjen endte ballen i nettet bak Triers keeper 2-1, og nå var det hjemmelagets tur til å bruke tid.
Flere scoringer ble det faktisk ikke, og etter at spillerne hadde gruppert seg litt ute på banen kunne hjemmelaget juble sammen med sine supportere, mens gjestene slukøret ruslet bort mot bortefeltet for å takke sine tilreisende for støtten og beklage at det ikke gikk denne gangen.
Jeg tuslet etter kampen til en Lidl og fant meg litt snacks og drikke, før jeg såvidt rakk innom en asiatisk restaurant hvor ingen kunne engelsk og man ikke kunne betale med kort, men jeg likevel fikk kjøpt meg noe stekt ris-aktige greier å ta med tilbake på hotellrommet hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr i morgen.
