Etter et par timer rydding i kåken fant jeg ut at nok fikk være nok, hoppet i bilen og satte kursen nordover. Kom etterhvert fram til Lillehammer, kjørte forbi, svingte til venstre to ganger, og fant meg selv på Jorekstad idrettspark like ved Jørstadmoen. Her hadde tidligere i dag Lillehammer spilt en målløs tredjedivisjonskamp mot Spjelkavik, men nå var alt klart for fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Faaberg og Sander.
Grunnene til at jeg hadde valgt akkurat denne banen i dag var flere, men sterkest veide nok det at jeg med denne kampen ville ha fullført 4. divisjon i Indre Østland fotballkrets. Det jeg fant på Jorekstad var en kunstgressbane med kiosk i søndre sving, en overraskende stor tribune i skråninga øst for banen, og ikke minst et utendørs badeland i nordenden. Dette er kanskje den eneste banen i Norge hvor man kan se kamp fra ei vannsklie! Rett før avspark dukket også Jørgen opp, så da hadde jeg selskap også.
Da kampen kom i gang følte lagene hverandre på tennene en stund, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget var i ferd med å opparbeide seg et lite overtak, og etter et kvarters spill kulminerte dette i en scoring og 1-0.
Jeg befant meg da i sørenden av banen, så for å slippe enda en tur dit i pausen inntok jeg like godt kiosken med det samme, kjøpte en vaffel, og tuslet tilbake opp på tribunen for å konsumere den.
Jeg fikk herfra etter 32 minutters spill se 2-0 komme på en lobb som det så ut til at keeper hadde full kontroll på, før den plutselig overrumplet ham og snek seg inn under tverrliggeren. 3-4 minutter før pause kom så også 3-0. Sistnevnte scoring kom som et resultat av et hårreisende dårlig forsøk på å spille seg ut bakfra, der noe av det første som skjedde var at ballen ble spilt til en Faaberg-spiller som nådeløst satte den i mål.
Med 3-0 til pause var kampen i realiteten avgjort, og mens lagene gikk i garderoben snek jeg meg inn i foajeen til idrettshallen, hvor jeg fant et toalett. Til avspark i andre omgang hadde jeg blitt til et nytt og bedre menneske. Sander på sin side fortsatte tydeligvis med det samme, og etter pause tok det bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i mål bak gjestenes keeper.
Odalingene ga aldri opp å prøve å få seg et trøstemål, men vertskapet var i det lite gavmilde hjørnet i dag. De fortsatte derimot selv også å utnytte gjestenes noe rufsete forsvar, og i det 66. minutt kom også 5-0, før sluttresultatet i det 86. minutt ble fastsatt til 6-0. Mens spillerne takket hverandre for kampen tok jeg med meg Jørgen og satte kursen tilbake mot hovedstaden.
Det begynner etterhvert å bli ganske tynt med nye baner å groundhoppe innenfor hovedstadens grenser, så da sjansen bød seg var jeg ikke tung å be. Etter en enkel, men god middag hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Oslos aller sørligste fotballanlegg, Bjørndal idrettspark. Her var det klart for kamp mellom hjemmelaget Bjørndal og Huks andrelag.
Ikke bare var dette min første kamp her, det var også min første kamp noensinne i tiendedivisjon. Grunnen til at Oslo har opprettet et nivå elleve i seriesystemet er at man har «slanket» serieoppsettet ved å gå fra tre til to avdelinger i divisjonene 5-9, og dermed måtte man utvide nedover.
Noen minutter over åtte begynte dommeren og et par mann fra hjemmelaget å jage vekk uvedkommende fra banen, og rundt fem minutter før annonsert tid ble det hele blåst i gang. Det ble raskt tydelig at det var to ganske jevne lag vi hadde med å gjøre, så etter at hjemmelaget hadde hatt en liten innledende angrepsbølge kom gjestene mer inn i det. Det var de rødkledde fra Bygdøy som først kom til en stor sjanse etter knappe ti minutters spill, uten at de klarte å overliste hjemmelagets keeper.
Det tok etter dette bare fem minutter før det var Bjørndal-lagets tur til å fortvile over en brent sjanse. En ellers god Huk-keeper forvillet seg helt ut på viddene, men det som så ut til å være en avslutning mot et tomt mål endte med å smelle i stolpen etter å ha tøtsjet noen, så det ble corner og fortsatt 0-0.
Vertskapet hadde nå likevel fått blod på tann, og etter 22 minutter ble en av dem felt foran Huk-målet. Straffespark, og med halvspilt omgang sto det 1-0.
Huk-spillerne var nå litt rystet, og bare halvanna minutt etterpå smalt det igjen, denne gangen etter at en corner aldri ble skikkelig klarert. 2-0, og 24:10 på stoppeklokka.
Etter dette kom blåtrøyene til flere sjanser, men en god Huk-keeper avverget at ledelsen ble enda større, og etterhvert kjempet lagkameratene hans seg inn i kampen igjen, men lenge slet også de med å overliste motstandernes målmann. Med bare drøyt to minutter til pause blåste dog dommeren igjen for straffespark, denne gangen i motsatt ende av banen, og dermed kunne gjestene redusere til 2-1.
2-1 sto seg til pause, og jeg hadde nytt håp om at vi skulle få se også andre omgang, ettersom flomlysene endelig kom på. På klassisk breddefotball-vis varte ikke pausen mer enn 7-8 minutter, og vi var snart igang igjen.
Jeg la raskt merke til at Bjørndal hadde byttet keeper, jeg er usikker på om dette var en planlagt arbeidsdeling eller om han som hadde stått i mål i første omgang var blitt skadet. Uansett ble han raskt satt på prøver, og rett før det var spilt sju minutter av andre omgang ble et frispark flikket videre før det traff en rygg og gikk mot nedre hjørne. Her må jeg være så streng med den erfarne keeperen som hadde kommet inn og si at denne burde han klart å ta. Det gjorde han ikke, og ballen trillet inn bak ham til 2-2.
Etter dette fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, mens tilskuere kom og gikk. På det meste var vi nok tett oppunder femti tilstede, men siden kampen gikk sent på kvelden steg snittalderen etter hvert som de yngste måtte hjem og legge seg. Noen fra den yngre garde holdt likevel stand, og da hjemmelagets målvakt leverte en ganske ordinær redning lot en av dem seg rive med og reiste seg og utbrøt «Herlig, keeper! Donnarumma!»
Bjørndal virket det siste kvarteret å ha et visst spillemessig overtak, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så vartet Huks keeper opp med knallredninger. Helt på tampen kom så Huk 2 svært nær å få vinnermålet da en kontring endte med å stryke stolpen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen sto det fortsatt 2-2. Hvert av lagene tok dermed med seg ett poeng hjem, mens jeg takket André for selskapet de siste minuttene og satte kursen tilbake til Groruddalen.
Etter en rolig formiddag, og noen timer hjemmekontor etter det, satte jeg kursen sørover i ettermiddagsrushet. Da jeg endelig kom meg ut av Oslo fløt trafikken fint, og i sekstida kom jeg fram til Sellebakk øst i Fredrikstad. Ved ankomst lokaliserte jeg kjapt toalettene, og etter et høyst nødvendig besøk der var jeg klar for kampen Selbak - Drøbak-Frogn 2, som var hjemmelagets serieåpning i femtedivisjon etter at forrige kamp hadde blitt utsatt.
Jeg mistenkte at kampen skulle spilles på kunstgresset i den flotte lille idrettsparken til Selbak, og tross at det sto naturgress på fotball.no viste det seg at mine mistanker var riktige. Jeg ble derfor stående med skarp motsol og fotografere myntkastet, før kampen ble satt i gang og jeg kunne finne meg en mer fornuftig vinkel å bivåne det som skjedde på.
De rødkledde fra Drøbaksundets østbredd startet friskt, men det tok ikke mange minutter før hjemmelagets mer rutinerte mannskap hadde tatt over. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen endelig havnet i mål var det flagget for offside, til frustrasjon for størsteparten av de omlag seksti tilskuerne.
Litt før kvarteret var spilt fikk grønntrøyene endelig uttelling, og herfra og inn var det egentlig ikke spørsmål om annet enn hvor stor seieren skulle bli. Neste gang ballen havnet i mål var det igjen flagget for offside, og denne gangen må avgjørelsen ha vært mer marginal om mengden protester skal være noe å basere dette på.
I det vi passerte 25 minutter hadde en av Selbaks spillere pådratt seg en liten skade, og en innbytter gjorde seg klar for å erstatte ham. Før byttet ble gjort fikk han likevel etter en dårlig klarering ballen ute på 30-35 meter, og fyrte løs med det som fort kan være årets mål i den østfoldske breddefotballen 2022. 2-0 etter 27 minutters spill.
Var 2-0 resultatet av en strålende enkeltprestasjon, så kom 3-0 etter nærmest tiki-taka i Selbak-laget. Ballen gikk frem og tilbake så kjapt at ungguttene fra DFI ikke klarte å henge meg, og vips var det mål. 3-0 sto seg til pause, og mens hjemmelaget tuslet i garderoben valgte gjestene å ta pausepraten ved benken.
Selv utnyttet jeg at det var åpen kiosk, og kjøpte og spiste en svært god vaffel. Jeg hadde som sagt måttet besøke sanitærfasilitetene da jeg kom til stadion, og mot slutten av pausen kjente jeg at jeg nok hadde spist litt for mye sjokolade i bilen på vei sørover, og at jeg nå måtte på en ny visitt dit. Selv om klubbhuset lå litt unna banen hørte jeg derfra godt at dommeren blåste i gang andre omgang, så jeg fikk starta stoppeklokka, og i det den viste 46:20 hørte jeg det eksploderte i jubel borte ved banen. Det hadde blitt 4-0.
Jeg må ha gått glipp av mer action også, for da jeg etterhvert tuslet tilbake i retning kunstgressmatta møtte jeg en frogning i lett trav i retning garderoben, mens det rant solide mengder blod fra nesa hans. Flere mål enn det ene jeg hadde hørt jublene fra fikk jeg heldigvis bekreftet at jeg ikke hadde gått glipp av.
Om det skyldtes at gjestene ga opp, eller at hjemmelaget virkelig fant rytmen vet jeg ikke, men litt etter at timen var spilt virkelig festet Selbak grepet. 5-0 kom på corner etter 64 minutter, og 6-0 under tre minutter senere. Rett før 70 minutter var spilt fikset så Drøbak-Frogn seg et trøstemål på hjørnespark.
Det siste kvarteret fikk vi tre nye scoringer, som alle kom etter at Selbaks venstre flanke herjet med sine motstandere. Enten det ble lagt inn eller skutt fra venstre kom det sjanser, og i det 78., 83. og 90. minutt førte disse til scoringer, og kampen endte dermed 9-1, og med utsikter for en tung hjemreise for bortelaget, mens hjemmelaget kunne feire en solid start på en sesong der de nok håper på retur til divisjonen over.
Jeg hadde det heldigvis ikke like tungt som de øvrige tilreisende, og kunne etter en kjapp prat med Breddeball-podkasten selv sette kursen nordover med håp om å få byttet ut en tom gassflaske ved ankomst. (Det lyktes først etter flere forsøk, pga tomme automater etter påska både her og der).
Etter denne andrepåskedagens oppvarmingskamp satte jeg kursen inn mot sentrum av Ålesund igjen, stoppet på et nes litt før jeg kom inn til byen, fant en plass å dumpe bilen, og spaserte ned mot stadion populært kjent som «Danskebåten». Her inntok jeg bortefeltet, og alt var klart for selve rosinen i pølsa på min sunnmørske groundhoppingspåske: Aalesund - Tromsø.
I steiksola på det vestvendte bortefeltet sjekket jeg inn i Futbology-appen, og fikk heder og ære for å (nok en gang) ha fullført alle Eliteseriens 16 stadioner. Etter en markering til støtte for Ukraina ble så kampen satt i gang, og min noe avventende optimisme ble raskt omgjort til regelrett håp. Tromsø lot til å ha ganske god kontroll ute på banen, selv om de store målsjansene lot vente på seg.
Etter et drøyt kvarter ble så håpet snudd til frustrasjon og gremmelse. Etter 17 minutter med nordorsk storspill slapp AaFK gjennom, og vips sto det 1-0. Skulle dette være en av de dagene?
I pausen ble det klargjort for noe slags hiphopshow ute på kunstgresset, så jeg trakk meg tilbake til kioskområdet hvor det var en langt mer levelig temperatur, og jeg så fram til å skulle innta en solid kjøttpølse jeg hadde vært og inspisert at de hadde før kampen ble satt i gang. Hadde skuffelsen vært stor da hjemmelaget tok ledelsen ble den ikke mindre nå: Det viste seg at siden vi ikke var mer enn omlag 25 personer på bortefeltet hadde pølsene fra kiosken «vår» blitt omprioritert til andre salgssteder på stadion! Hårreisende, og nesten på høyde med piggtråden i Bodø hva angår dårlig behandling av bortesupportere (neida). (Det må her sies at kioskpersonalet faktisk etter en stund tilbød seg å ta en runde til de andre kioskene og se om noen av dem hadde av disse pølsene til overs, men all den tid det sto folk ved skillegjerdet mot vårt område og ropte og spurte om de kunne få kjøpe pølser herfra, så anså jeg sjansene for så små at jeg sa det ikke var nødvendig.)
Jeg gikk etterhvert ut igjen og gjorde meg klar for andre omgang, og fant ut jeg skulle teste øvre avdeling på feltet. Det er mulig det kom av at jeg sto alene her, men jeg opplevde akustikken her langt dårligere, så jeg gikk ned igjen og fortsatte synginga der. Jeg fikk så sammen med både Moddi og Mikkel Gaup etter ca 6 minutters spill hoppe av glede og juble etter at Sakarias Opsahl hamret ballen forbi en sjanseløs Sten Grytebust til 1-1.
TIL etablerte nå en ny svært god periode, og som i første omgang endte det med baklengsscoring. Skulle det virkelig glippe i dag også?
«Gutan» ga heldigvis aldri opp å overliste tangotrøyene. Dessverre for oss hadde den tidligere Ellingsøy-keeperen en svært god dag på jobb, og leverte flere storredninger. Da klokka tikket mot 90 minutter sto det derfor fortsatt 2-1, men verken de rødhvite på banen eller vi på bortefeltet (hvor det nå var blitt en saliggjørende skygge) sluttet å håpe, og da det vi alle trodde var spikeren i kista viste seg å treffe tverrliggeren var det bare å gi jernet, og trener Gaute Helstrup hadde da også byttet ut nesten hele forsvaret med mer offensivt anlagte spillere. Her skulle det hentes poeng!
Noen minutter på overtid kom så kampens mest kontroversielle situasjon. TILs kaptein Ruben Yttergård Jenssen satte inn en knallhard takling omlag 20 meter fra eget mål, og dommer signaliserte krystallklart at taklingen var på ball. Mens spilleren som var blitt taklet lå igjen og vred seg i smerte, og hjemmelagets supportere ropte og pep som gale for å få stoppet spillet satte TIL igang en kontring, Byttene til Helstrup viste seg å gi effekt, for det var innbytter Felix Winther som la inn foran mål, og innbytter Jostein Gundersen som traffballen perfekt og overlistet AaFK-keeperen. 2-2, og igjen jublet vi som gale på bortefeltet. Jublet ble det også gjort på TIL-benken, og jeg så minst en person iført svart jakke som var ca på midtbanen for å feire sammen med spillerne. Vakkert!
Sunnmøringene var selvsagt veldig opptatt av å krangle med dommeren om taklingen i forkant av scoringen, men dømt er dømt, og TIL klarte å stå imot presset de siste minuttene etter spillet ble satt i gang igjen, og vi kunne dermed feire et poeng som føltes minst like godt som tre før vi forlot stadion. Jeg rasket med meg Arne som skulle være med tilbake til hovedstaden, fant igjen bilen, og så til min store glede at AaFK hadde leid inn trafikkdirigenter til å sikre en effektiv avvikling av tilskuerlogistikken vekk fra stadion. Dette er det mange klubber i Eliteserien som kunne lært av!
En ganske begivenhetsløs kjøretur hjemover (Høydepunktene var kanskje en veldig glad gjeng UFC på bensinstasjonen på Åndalsnes, samt en stadig mer overtrøtt Arne) ankom jeg knapt 48 timer etter jeg dro ut på påsketur igjen kåken min, og kunne innta en sårt etterlengtet horisontal posisjon.
Etter gårdagens kraftanstrengelse sov jeg som en stein, før jeg sto opp, smurte meg en solid matpakke og dro ut på en stadionhjerte-øyhoppings-fotosafari. Etter å ha fullført denne satte jeg kursen mot Spjelkavik, og med flere timer igjen til avspark inntok jeg stadion der i et fantastisk vær. Pratet med alskens folk der, og fikk låne litt strøm til kjølebagen min, så etter noen timer i sola var alt klart for tredjedivisjonskampen Spjelkavik - Florø.
Overraskende nok viste det seg på innmarsjen at begge lag stilte i bortedrakter i dag, visstnok fordi Florø ennå ikke hadde fått levert sine nye hjemmedrakter, og de røde bortedraktene funka dårlig sammen med Spjelkaviks røde hjemmedrakter.
Fra avspark kom hjemmelaget lynraskt i gang, og etter ca 30 sekunders spill kom de til sin første store sjanse. Etter denne opprettholdt de lenge presset, og vant flere hjørnespark, men scoring ble det ikke. Det ble det derimot da en av Florøs spillere foretok en ulovlig handling innenfor sekstenmeteren litt før kvarteret var spilt, og med 14:00 på min stoppeklokke sto det 1-0 etter straffesparket.
Florø, som spilte i divisjonen over i fjor, og nok hadde et ørlite favorittstempel før denne kampen, våknet litt til etter dette, og drøyt ti minutter senere herjet de litt med et for anledningen litt slapt hjemmeforsvar. 1-1, og vi var like langt.
I det 38. minutt var det så hjemmelagets tur å herje litt med motstanderne. Florø klarte aldri å få kontroll på et Spjelkavik-angrep, og til slutt endte ballen i nettet. 2-1.
Jeg hadde akkurat begynt å forberede meg på at det ville stå 2-1 til pause da dommeren igjen blåste foran gjestenes mål. En av «Vika»-spillerne hadde blitt felt, og igjen ble straffen satt i mål. Det sto dermed 3-1 da lagene passerte over gressbanen rett ved på vei mot garderobene for å omgruppere litt.
Jeg benyttet naturlig nok pausen til å skaffe meg en vaffel, og jeg må si at om den bare hadde vært bittelitt mer nystekt, så hadde vi snust på årsbeste! Samtidig slo jeg også av en prat med en kar fra lokalnyttnettstedet spjelkavika.no, og fortalte litt om banehopping og at Spjelkavik stadion nå var blitt min bane nummer 463.
I andre omgang forventet jeg at Florø ville prøve å slå tilbake, men vi omlag 150 som var tilstede fikk se en gjeng sunnfjordinger som var uventet tannløse. I stedet for å fokusere på å score mål virket det som om de fokuserte på alt som var galt, og det kunne virke som om de syntes det meste var galt, og da kanskje spesielt dommerens avgjørelser. Det var for øvrig samme dommer som i går (men med andre AD-er), og jeg må si jeg etter to kamper med ham ikke har noe å utsette på dømminga hans.
I det klokka mi passerte 57 spilte minutter gikk det fra vondt til verre for de for anledningen rødkledde. Spjelkavik fikk sette inn 4-1, og fra nå var det egentlig ikke noen spenning rundt hvorvidt det skulle bli hjemmeseier eller ikke, men bare om Florø ville få flere trøstemål.
Det skulle det vise seg at de tross flere minutters tillegg i tiden ikke fikk, så hjemmelaget kunne dermed juble for årets tre første poeng. Selv satte jeg kursen mot Color Line Stadion, og eliteseriekamp.
Etter et par dagers fotballfri sto jeg 1. påskedag opp grytidlig og satte kursen nordover fra hovedstaden. Etter knappe sju timers kjøring ankom jeg Ulsteinvik, hvor jeg planla å ta en liten lur i bilen mens jeg ventet på avspark, men jeg kjente snart at kroppen min hadde andre behov, så jeg fant noen å spørre pent om jeg kunne få låne et do, og jeg ble vist hvor jeg skulle gå. La meg derfor si det viktigste først: Jeg kårer herved Høddvoll til vinnere av den lite kjente men svært prestisjefulle prisen «Fotball-Norges fineste tribune-toaletter»! Etter å ha blitt et nytt og bedre menneske gikk jeg tilbake mot bilen og slappet litt av til Arthur kom og ga meg en guidet rundtur på stadionområdet, før det endelig nærmet seg kampstart i tredjedivisjonsoppgjøret mellom Hødds andrelag og Lillehammer.
Da kampen var satt i gang kunne det se ut som om gjestene fra andre siden av fjellene var i ferd med å feste et lite grep om det som skjedde ute på kunstgresset, men så viste det seg at all snøen på fjellet hadde gjort det vanskelig for Lillehammers keeper å få plukket bær på vei nordvestover. Han valgte derfor å dra på en liten bærtur nå i stedet, og med 4:45 på min klokke markerte dommeren for scoring og 1-0.
Spillet jevnet seg nå noe ut, men like før det var spilt 18 minutter kom en av lillehamringene seg gjennom Hødd-rekruttenes forsvar, og hamret inn 1-1 forbi fingertuppene til hjemmelagets keeper. Vi var like langt igjen.
Resten av omgangen skjedde det ikke veldig mye spennende. Høydepunktet var utenom en situasjon der det ble litt knuffing kanskje da en av blåtrøyene fikk et skrubbsår på kneet og prøvde å ta snarveien tvers over banen for å bli plastret etter først å ha gått ut motsatt fra trenerbenken. Dommeren ga klar beskjed om at han måtte gå rundt, noe den blødende var lite fornøyd med. Mål kom det uansett ikke flere av før hvilen, og lagene tok pause med 1-1 på storskjermen.
Jeg valgte å besøke kiosken, hvor jeg kjøpte en «Mør» i brød, noe som viste seg å være en grov kjøttpølse fra lokal produsent. Veldig veldig god, og absolutt noe å prøve om du befinner deg på disse kanter.
Andre omgang kom i gang, og etter drøyt ti minutter twitret jeg at det var vanskelig å utpeke noe lag som førende så langt. Dette må noen ha fanget opp, for etter dette overtok de unge sunnmøringene mer eller mindre helt ute på banen. Hødd-spillerne satte Lillehammers forsvar og keeper på prøve etter prøve, og når forsvaret klarte å lure gudbrandsdølene offside ble det feiret nesten på linje med scoringer. Fotballkamper vinnes dog ikke på dominans, og i en kamp mellom to nyopprykkede lag vil det alltid være sånn at noe annet enn seier ses som et lite nederlag. Det begynte nok derfor å bre seg noe frustrasjon, og det hele toppet seg da en ball som så ut til å gå i mål i stedet traff stolpen og så ble klarert.
Lillehammer klarte på sin side å ikke få panikk, men holde hodene kalde, og dette skulle med seks minutter igjen av ordinær tid vise seg å gi uttelling. Et Lillehammer-angrep endte med at en spiller fikk stå upresset på ca 20 meter og skyte, og der Hødds beste forsøk i omgangen hadde endt stolpe ut smøg denne ballen seg på innsida av stolpen til 1-2.
Lillehammers spillere var naturlig nok svært fornøyde nå, og gjorde resten av kampen alt i deres makt for å holde på ledelsen. Det lyktes de med, og da dagens gode dommer etter noen minutters overtid blåste for siste gang var det klart at tre poeng ville bli med i bussen sørøstover igjen. Dette kunne nok betegnes som et lite ran, men samtidig var det kanskje også det faktum at LFK hadde noe mer rutine på banen som spilte inn.
Mens hjemmelagets spillere og over hundre publikummere satte kursen hjem til søndagsmiddagen og bortelaget gjorde seg klare for den lange bussturen hjem fikk jeg en liten omvisning inne på Hødds klubbhus hvor jeg også fikk overrakt et skjerf fra NRK-veteran, Leeds-supporter og Hødd-patriot Arne Flatin, før jeg satte kursen mot Ålesund for overnatting og to nye kamper neste dag.
Nok en gang satte jeg kursen mot Sverige, denne gangen litt lenger sør i Värmland enn i går, men også nå la jeg inn en svipptur på Systembolaget før jeg foretok en solid harryhandling. Etter å ha fylt bagasjerommet satte jeg kursen vestover igjen, men svingte raskt av fra E18 og kom til Hagavallen, hvor det var klart for kamp mellom Töcksfors IF og Rottneros IK.
Etter å ha kjøpt inngangsbillett og et par 50/50-lodd så jeg meg rundt på det flotte anlegget, hvor det foruten kunstgressbanen hvor det skulle spilles nå også var tre gressbaner i ulike størrelser. Ved kunstgresset var det en lav tretribune, og det strømmet stadig på med tilskuere, så det var tydelig at folk hadde sett fram til seriestart.
Etter gårdagens kameratrøbbel fant jeg ut at jeg måtte teste ut det gamle ordtaket om at om du ikke kan fikse det med racingtape har du ikke brukt nok. Joda, objektivet ble hengende nok sammen til at jeg fikk fotografert litt med det i dag også. (Men jeg måtte klare meg uten zoom. Det ble fiksert på 300mm.)
Da lagene entret banen viste det seg at de tre-fire ungguttene som sto rett ved siden av meg var tilreisende fra Fryksdalen, og hadde tatt turen for å heie på blant andre en kompis som spilte for Rottneros. Kompisen visste ikke at de var der, og da de ropte til ham i det han entret banen utbrøt han «Va fan gör ni här!?"
Kampen startet, og ganske raskt følte jeg at hjemmelaget tok et visst grep rundt kampen, men det så en stund ut som om de kom til å slite med å trenge gjennom gjestenes forsvar. Like før kvartertert var spilt klarte de likevel å overrumple dem. Et hjørnespark ble tatt raskt og kort, og etter 15-20 sekunders spill lå ballen i mål. 1-0.
Jeg var litt bekymret for om de rødkledde skulle prøve å ri inn denne ledelsen gjennom de fem gjenstående kvarterene med fotball, men heldigvis fortsatte de å prøve å presse på for scoring. De lyktes dog ikke, tross noen helt enorme sjanser de siste minuttene før pause, og da frustrasjonen begynte å bre om seg ble det raskt tydelig at laget hadde en solid polsk kontingent, da det kjente k-ordet begynte å dukke opp.
Flere scoringer kom ikke før pause, og jeg fosset oppover mot kiosken for å få meg en sårt tiltrengt korv i brød. Lotteriet ble trukket, vinneren var nummer 68, så jeg vurderte om jeg kunne prøve å kreve gevinsten siden jeg hadde nummer 80 og nummer 12, som jo om du trekker det andre fra det første blir nettopp 68.
Etter pause fortsatte lenge hjemmelagets dominans, men sakte men sikkert virket det som om de begynte å tenke at «Vi leder jo, så om vi bare klarer å holde nullen vinner vi dette». Det gikk da som det ofte gjør, det andre laget kommer mer og mer inn i kampen.
Det gikk likevel lang tid uten at noe mer skjedde, annet enn at det ble en svært sur vind, og at en EPA-traktor med La Cucaracha-horn kjørte forbi stadion. Samtidig fortsatte de blåhvite fra Mellan-Frykens vestbredd å kjøre på, og de kom etterhvert til en hel del hjørnespark. På ett av disse ble det litt knuffing i feltet, og vi fikk et ganske langt stopp i spillet mens dommeren fikk ryddet opp. Om det var dette som ga Rottneros-spillerne roen som trengtes vet jeg ikke, men da dommeren blåste og hjørnesparket ble slått inn i feltet traff det perfekt på hodet til en medspiller som styrte ballen i mål til 1-1 med såvidt over fem minutter igjen av ordinær tid.
Töcksfors-spillerne var naturlig nok voldsomt irriterte over at de hadde klart å rote bort ledelsen, men gikk på med krum nakke i et forsøk på igjen å få kontroll på de to poengene de hadde mistet. De kom til flere sjanser, blant annet en som var så stor at han som ikke scoret så totalt forvirret ut over at det ikke ble mål. Langt inne i overtiden fikk de så et siste hjørnespark. I et forsøk på å bokse vekk ballen ble Rottneros' keeper klemt mellom en medspiller og en motspiller, og ble liggende og vri seg i smerter. Hjelp ble tilkalt, og dommeren fant ut at nå kunne han like godt bare blåse av kampen, og hvert av lagene fikk dermed ett poeng.
Jeg hoppet i bilen, ble stoppet av tollerne på grensa og spurt hvor jeg hadde vært (Tror svaret «Sett fotballkamp i Töcksfors» ikke var det han hadde forventa) og kjørte hjemover igjen samme vei som jeg hadde kommet, mens hyggelige resultater fra europeisk fotball tikket inn.
Etter flere turer vestover de siste dagene satte jeg onsdagskvelden kursen motsatt vei, og kom etter noen timers kjøring til Sunne mellom Karlstad og Torsby. Her tok jeg en tur innom Systembolaget på shopping før jeg fant meg en fremragende elgpizza mens jeg ventet på kamptid. Etter pizzaen kjørte jeg så over sundet som har gitt stedet navn og fant fotballbanen hvor IFK Sunne skulle ta imot Karlskoga SK til serieåpning i division 4.
På veien innover fra Oslo hadde det regnet, sluddet og snødd, men da jeg kom fram stabiliserte været seg «heldigvis» med regn, regn og atter regn. Jeg hadde heldigvis med paraply, men innså at jeg nok ville bli våt og kald, og at lilla søta Fröken Fräken neppe kom, selv om vi var midt i Fryken. (Første gang jeg har en Thore Skogman/Sven-Ingvars-referanse i en bloggpost, tror jeg)
Jeg mota meg etterhvert opp og forlot bilen, betalte meg inn, og fant en helt normal kunstgressbane, men til min store glede med en liten trestillastribune langs den ene langsida. Det som ikke var fullt så gledelig var at jeg oppdaget at telelinsa mi hadde begynt å gå i oppløsning, så det ville bli lite nærbilder i kveld.
Ute på banen dukket et par minutter på halv åtte lagene opp og speaker ønsket «alle tapra själer» som hadde tatt turen i regnværet velkommen, men dommerne var sent ute fra garderoben. Etter litt venting dukket de tre gulkledde opp, myntkast ble tatt, og kampen satt i gang.
I første omgang skjedde det svært lite å rapportere om. Det regnet og regnet og regnet, hjemmelaget hadde et lite overtak, men gjestene forsvarte seg godt, og lagene gikk etter 45 minutter til pause med 0-0 på tavla.
Til å være en kamp på nivå 6 midt i den stille uke, og i et grusomt vær, så var publikumsoppmøtet forbausende godt. Jeg talte nærmere 75 hoder rundt banen som ikke var i umiddelbar nærhet av de to lagenes benker. De aller fleste stilte med paraply for å holde seg noenlunde tørre, eller i tilfellet til en familie på tribuna: En parasoll!
Lagene kom etterhvert tilbake og gjorde seg klare for nye 45 minutter med lidelse, og nå var det blitt så sleipt på banen at etter noen minutters spill klarte AD2 å flagge så ivrig for en ulovlig takling at han selv endte på ræv.
Jeg begynte etter å ha sett nok et av de blåhvites angrep bli avverget av forsvarerne fra forsvarsindustribyen Karlskoga å bli bekymret for om rekka mi på godt over 150 kamper på rad med scoring i skulle ryke her i regnværet på Fryxellska idrottsparken. Heldigvis for meg: Da det var spilt litt over en time klikket det i en av Bofors-kanonene og en av IFK-angriperne ble felt innenfor 16-meteren. Straffespark, og 1-0 med 63:10 på klokka.
Ledelsen gjorde at spesielt hjemmelagets gode keeper, men også til en viss grad lagkameratene hans, umiddelbart gikk over i «drøye tiden»-modus. Alt tok nå veldig lang tid, men dette, kombinert med mer desperasjon hos de tilreisende, medførte også at Karlskoga kom langt mer inn i kampen enn de hadde vært den første timen.
Tross ny giv hos de svarte og gule, flere mål så vi ikke, og den noe ampre stemninga som etterhvert oppsto ute på kunstgresset må nok settes på kontoen for økt frustrasjon. Godt inne i overtiden sendte så Karlskoga opp keeperen for å bidra på en dødball, noe som endte med å gi Sunne sjanse til en kontring mot åpent mål. Publikum ropte «Skyt!» helt fra han som førte ballen passerte egen sekstenmeter, men fornuftig nok valgte han å prøve å iallfall komme litt innpå motstanders banehalvdel før han ville sende ballen mot det tomme målet. Dit kom han aldri, da en av Karlskogas spillere valgte å ta et nødvendig gult kort for å stoppe ham, og da dommeren like etterpå blåste av kampen sto det fortsatt 1-0.
Jeg inntok bilen og satte kursen hjemover i mørket, mens hjemmelagets spillere og publikum glade kunne gå inn i resten av påska.
For tredje gang på ganske få dager hadde jeg satt kursen mot Telemark. Denne gangen tok jeg meg tid til en liten stadionhjerte-fotosafari først, og endte deretter opp med en Esso-burger i bilen utenfor stadion. Med førti minutter igjen til avspark var jeg i ferd med å bli litt bekymret for om det skulle bli bomtur da jeg ikke så noen fotballspillere på banen, men plutselig strømmet det på, så alt var klart for nabooppgjøret mellom Nome og Skarphedin.
Nome, som er en relativt ny klubb som har oppstått som et samarbeid mellom de to klubbene Skade (fra Lunde) og Ulefoss SF, spiller ifølge terminlista i år fire kamper i Lunde og resten her på Ulefoss KG (Men jeg så en fyr som gikk og stelte gressbanen like ved, så kanskje det kommer noen kamper der også etterhvert?), så det er godt mulig jeg må ta meg en tur til hit til det sentrale Telemark for å få sett kamp ved en senere anledning også.
Like før kampstart strømmet det på med folk, og jeg havnet i prat med en finnmarking som holdt til i området, og fikk snakket litt om lokalfotball både i Telemark, på Helgeland og i Finnmark før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Gjestene fra nabokommunen Bø tok kjapt tak i kampen, og etablerte et solid press mot motstandernes mål. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen etter et hjørnespark endelig endte i nettet var det blåst frispark motsatt vei.
Skarphedin hadde nå likevel fått blod på tann, og i det 34. minutt klarte de endelig å overmanne vertskapets forsvar og keeper, og det sto 0-1.
Ganske nøyaktig 60 sekunder senere lå ballen på ny i mål, og med 0-2 i boka kunne det kanskje begynne å se ut som dette var i ferd med å bli avgjort, til stor glede for en betydelig andel av de litt over hundre fremmøtte.
Nome fortsatte dog å kjempe mot overmakten, og da de med litt over fem minutter igjen til pause ropte etter straffe følte jeg at de hadde en svært god sak. Dommer var ikke enig, men tre minutter senere kom det en ny hendelse i feltet, og denne gangen kunne han ikke overse det. Straffespark, og endelig kunne hjemmefansen juble, 1-2!
1-2 sto seg til pause, og etter femten lange minutter uten kiosktilbud og med en sur trekk fra Norsjø kom spillerne tilbake på banen. Ei av tilskuerne ropte spøkefullt til en av hjemmelagets menn at nå måtte han skjerpe seg og løpe litt, og om det var dette som var avgjørende vet jeg ikke, men jeg følte lenge at Nome nå var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen.
Det gikk ikke stort mer enn fem minutter inn i omgangen før det kom en ny kontroversiell situasjon å diskutere. Etter et Nome-angrep forsøkte Skarphedin å sette i gang en kontring. Spilleren som hadde ballen ble tydelig holdt igjen, men klarte å rive seg løs og fortsette framover. Dommeren markerte fordel, og jeg tenkte at dette blir nok gult kort når det kommer et stopp i spillet. Like etterpå felte samme mann som hadde gjennomført holdingen han som løp med ballen på ulovlig vis, og dommeren blåste i fløyta. Kontringen var stoppet, og det gule kortet kom opp av lomma. Skarphedins trener var i fyr og flamme! Hvordan kunne to forsøk på å stoppe en kontring bare gi ett gult kort? Jeg må innrømme at jeg med mine noe begrensete regelkunnskaper hadde en viss sympati for kravet om at synderen skulle hatt gult kort både for situasjonen der det ble gitt fordel og fellingen som medførte blåsing i fløyta, men kravet om utvisning nådde ikke fram til den gulkledde, og begge lag fikk fortsette med 11 mann på banen.
Nomes bedre fremtoning nå i andre omgang førte ikke til noen scoringer, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom så Skarphedin med et angrep som endte med et herlig skudd. 1-3, og etter dette så blåtrøyene seg aldri tilbake.
Med et drøyt kvarter igjen å spille var det gjestenes tur til å få et straffespark, akkompagnert av lyden av en usannsynlig skranglete Mercedes som kjørte forbi. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og med 1-4 handlet resten av kampen ikke om annet enn hvor stor seieren til slutt skulle bli.
Tross at kampen nå i praksis var avgjort var det fortsatt hett i toppen hos begge lags lagledere, og litt etter straffesparket kalte AD1 til seg hoveddommeren for en liten prat. Jeg var ganske spent på om det ville komme noen kort da dommeren så etter tur besøkte begge lags trenere for en liten realitetsorientering, men han nøyde seg med å fortelle dem hvor landet skulle ligge uten noen formaliserte reaksjoner.
Ute på banen fortsatte Skarphedin å dominere, og i det 87. minutt kom det et regelrett kremangrep som endte med 1-5. Jeg begynte å bevege meg i retning den enden av banen hvor bilen min sto parkert, og fikk dermed se Nome komme til en siste mulighet, og dette var ikke en hvilken som helst mulighet. Ballen ble reddet på strek, den traff stolpen, og var alle mulige steder bortsett fra inne i målet, så da gjestene kom med et siste angrep på overtid kunne de fastsette sluttresultatet til 1-6.
Jeg satte samme kurs hjem som i går, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem til senga igjen.
