Molde - Tromsø 1-4

Etter å ha forlatt Brattvåg gikk turen tilbake til Molde forbausende fint, og jeg fant attpåtil rimelig greit fram til en parkeringsplass ikke langt unna stadion. Jeg tuslet ned, og fant til min store overraskelse bortefeltet nærmest tomt foran eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.

Heldigvis dukket snart de øvrige TIL-supporterne som hadde tatt turen til Romsdal denne mandagskvelden opp, og mens spillerne varmet opp lår og legger fikk vi fyrt i gang stemmebånd og flaggarmer. Jeg hadde lenge hatt en slags ekkel gruglede-forventning til denne kampen, men nå når vi var i gang kjente jeg at jeg virkelig gledet meg til å trøkke på sammen med Forza Tromsø igjen, så fikk det bare gå som det gikk ute på kunstgresset.

Det var ganske kjølig på nordvestlandet denne mandagen, noe som kanskje manifesterte seg tydeligst i at pyrobøttene på feltet vårt var fulle av is! Strengt tatt gjorde ikke dette så mye, ettersom ingen av oss omlag femti frammøtte hadde med noe pyro.

Ute på banen fikk TIL noen voldsomt irriterende tidlige gule kort, før TILs unge senegaleser Diouf sendte hele bortefeltet til himmels med en scoring etter 33 minutter. Skulle det endelig gå, skulle vi slå Molde borte?

0-1 sto seg til pause, og vi benyttet anledningen til å lade batteriene før nye 45 minutter med intens synging. Jeg hadde før kampen sagt at i kveld gikk vi for kvalitet og ikke kvantitet hva angikk antall bortesupportere, og det hadde faktisk tidvis virket som om jeg hadde rett. Hjemmefansen ble iallfall ingen match for oss, selv om de var ganske mange fler. (Men ikke flere enn at jeg tidvis nesten fikk flashback fra koronafotballfølelsen).

Etter pause tok det bare vel ti minutter før vi igjen ble sendt til himmels av nok et mål, og herfra var det «no looking back». Begge lag gjorde en god del bytter mens vi sang og sang og sang og sang, og tross at Molde lette fram sin desidert største kanon med lagkaptein Eikrem som kom inn fra benken, så var det Gaute Helstrups valg om å bytte inn Lasse Nordås som først ga resultat, da han etter 75 minutter scora 0-3, og så tre minutter senere også satte inn 0-4. Vi ikke bare var i ferd med å slå Molde, vi var i ferd med å karnøfle dem!

Dette måtte selvsagt feires på et (u)anstendig vis, så før jeg visste ordet av det hadde bekledningen på overkroppen røket, og rettighetshaver kunne prise seg lykkelig for at kampen gikk så sent på kvelden at de fleste mindreårige var lagt seg! NRK valgte på sin side å vinkle sin dekning i Kveldsnytt med litt slight bodyshaming.

Da kampen var over ble det en grundig runde med feiring og jubel, hvor det ble klart at TILs supporterkoordinator hadde vraket et kne, men hvem teller vel de falne på seierens dag? Vi kunne deretter trekke hver til vårt, før jeg etter alt for lite søvn ble vekket av vekkerklokka mi og fikk tatt en litt forsinka taxi til flyplassen så jeg ble kjempestressa med å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen før jeg kunne returnere til hovedstaden.

Brattvåg - Vålerenga 2 (3-2)

Etter at det ble klart at eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø skulle gå på det utradisjonelle tidspunktet mandag klokken 2100 hadde jeg booket meg en tur til nordvestlandet, men kvelden før kampen gikk det plutselig opp for meg at med så sent avspark kunne det være muligheter for kombinasjoner! Jeg fikk dermed lånt bilen til Martin da jeg kom fram til Rosenes by, og satte kursen over fjorden og litt vestover mot nordenden av Sunnmøre for å se andredivisjonskampen mellom Brattvåg og andrelaget til Vålerenga.

Da jeg etter en liten times kjøretur fra fergekaiet i Vestnes kom fram til Brattvåg hadde kampen nettopp startet, men jeg hadde ikke gått glipp av noen scoringer. Det virket for meg som om det var hjemmelaget som var i ferd med å feste et grep om det som skjedde ute på kunstgresset, og når stadionuret viste 16 spilte minutter lyktes de endelig med å få ballen i mål til 1-0 på et hjørnespark!

Jeg hadde ikke fått spist noe særlig denne mandagen, så jeg valgte å feire å ha fullført 2. divisjon avdeling 1 med en fremragende «grillmør» fra kiosken. Dette kan sunnmøringene! Mens pølsa ble spist kom de gulblå i et nytt angrep, og når VIF-rekruttenes forsvar virket å være sterkt påvirket av a-lagets prestasjoner endte det med 2-0 etter 27 minutter av kampen.

Foran nær 200 tilskuere, samt noen «bilskuere» på parkeringsplassen bak det ene målet virket nå hjemmelaget å ha full kontroll under skinnet av fullmånen, og det var høyst fortjent at det fortsatt sto 2-0 da lagene tok pause.

I pausen slo jeg av en prat med et par karer som hadde hørt Heia Fotball-episoden jeg var med i og syntes det var stor stas at jeg plutselig dukket opp i Brattvåg. Jeg fikk snakket litt om banehopping, og misjonert litt for Futbology-appen, og så var det plutselig tid for fotball igjen.

Vålerenga gjorde et bytte i pausen, men innledningsvis virket det som om hjemmelaget fortsatte å ha et solid tak om det som foregikk her. Ledelsen økte likevel ikke, og da en i Brattvåg-forsvaret gjorde en stygg glipp i det 57. minutt ble de umiddelbart straffet da Vålerenga 2 reduserte til 2-1.

Vertskapet var nå litt rystet, men for meg framsto de fortsatt best. De unge osloenserne kjempet seg likevel mer og mer inn i kampen, og med 76:45 på min stoppeklokke smalt et frispark i nettet til 2-2. Stor fortvilelse blant hjemmefansen!

Hjemmelagets spillere var likevel ikke slått ut, bare minutter senere fikk de et hjørnespark som etter litt kaos på mållinja endte med at ballen passerte linja. Tilbake i ledelse, og drøyt 11 minutter igjen av ordinær tid.

Resten av kampen var ulidelig spennende. Vålerengas spillere prøvde desperat å få nok en scoring, mens Brattvåg fornuftig nok virket mer opptatt av å ri inn ledelsen de hadde. Jeg savnet kanskje litt kynisme når det gjaldt å holde på ballen, men etter drøyt fire minutters overtid kunne hjemmelagets fans og spillere juble for tre dødsviktige poeng i bunnstriden da dommeren endelig blåste av kampen.

Jeg stormet tilbake til parkeringa, og fikk satt kursen tilbake mot Molde, hvor jeg skulle bivåne kveldens hovedkamp, og jeg hadde et håp om endelig for første gang å få se «Gutan» vinne på Aker stadion.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nõmme Kalju - Levadia 4-3

Etter en kort biltur fra kampen i forstaden var jeg tilbake i skyggen av A. Le Coq arena, og kom meg inn på tribuna på Sportland Arena i tide til toppdivisjonskampen mellom Nõmme Kalju FC og FCI Levadia.

Dette var ikke bare toppdivisjonskamp, gjestene var attpåtil serieledere, og det ble etter avspark raskt klart at de hadde tenkt å prøve å forsvare ledelsen, der de lå à poeng med mer kjente Flora Tallinn. Akkompagnert av en liten gjeng bortesupportere som var litt skuffende lite kreative (Det gikk stort sett i taktfaste Le-va-di-a) presset de hvitgrønne spillerne på, og det var absolutt fortjent da et frispark ble hamret inn til 1-0 i det 20. minutt.

Før halvtimen var spilt hadde likevel hjemmelaget kommet tilbake, etter at keeper tapte en duell i lufta, og det virket som alle i forsvaret trodde det skulle bli frispark. Noe frispark ble det ikke, og etter en kjapp VAR-sjekk sto det 1-1.

Det var tydelig at Nõmme Kalju har prøvd seg på europacupspill tidligere, for en guttunge passerte meg på tribuna iført et Kalju/Celtic half'n'half-skjerf! Skjerfkledte var også gjengen på enden av tribuna som etterhvert hadde begynt å yte litt syngende support til hjemmelaget, samtidig som det tidligere nevnte bortefølget hadde dabbet noe av.

Tross støtte fra tribuna, det sto fortsatt 1-1 da lagene tok pause, og jeg krøket meg sammen med håp om å holde varmen. Jeg skalv i perioder nesten mer enn Mattis gjorde i Örebro, men heldigvis var det ingen tilstede for å filme det. Jeg fant ut at også her måtte jeg dra litt før kampen var over, så jeg benyttet også anledningen til å flytte meg nærmere en utgang, og fant ut at på Floras kamp som hadde blitt spilt på samme stadion tidligere på dagen måtte det ha blitt brukt anselige mengder pyro!

Det var fortsatt bortelaget som virket sterkest, og det var absolutt fortjent da de kjempet inn 1-2 i det 54. minutt, og etter dette holdt også vertskapets målvakt de svartkledte inne i kampen med flere gode redninger. Etter hvert kriget hjemmelaget seg inn i kampen igjen, og da klokka såvidt hadde passert 66 spilte minutter ble et frispark slått inn i feltet og skutt i mål til 2-2!

Etter utligningen tok hjemmelaget helt over, og mens jeg hadde begynt å bevege meg mot motsatt hjørne av banen kom 3-2. Enorm jubel fra hjemmefansen! (Og sikkert også en og annen Flora-supporter som fulgte spent med)

De siste minuttene jeg var tilstede bivånet jeg fra utsiden av gjerdet der jeg hadde bestilt henting, og jeg fikk herfra se gjestene komme tilbake gjennom et straffespark i det 80. minutt som ga dem 3-3.

Etter 82 minutter av kampen satte jeg meg inn i bilen, og to minutter senere tikket det inn varsel om at Kalju igjen hadde tatt ledelsen! Etter seks minutters overtid ble kampen endelig blåst av, og det ble klart at de hadde klart å ri av det jeg formoder må ha vært en veritabel storm av en avslutning av kampen. 4-3, og the usual suspects hadde inntatt den estiske tabelltoppen tre runder før serieslutt.

Jeg kom meg igjen ombord på båten over Finskebukta, og kunne etter ankomst Helsinki finne en restaurant som lot meg kompensere for tynt matinntak gjennom et kort men intenst besøk i Tallinn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Ajax Lasnamäe - FCI Levadia U19 (1-5)

Etter en kort biltur fra dagens første kamp hoppet jeg ut ved det som på kartet så ut som en fotballbane, men som bak gjerdet så ut som masse snø. Her ute i forstaden hadde det virkelig snødd, og noen traktor hadde man ikke tilgjengelig. Det var heldigvis andre folk tilstede, så jeg skjønte at det nok kom til å bli gjort et forsøk på å spille II Liga (altså nivå 4)-kampen mellom Ajax Lasnamäe og Levadias U19-lag.

Spillerne entret banen, og kampen kom i gang, og det ble raskt klart at dette ikke kom til å bli noe oppgjør preget av finspill. Ballen trillet omtrent ikke i det hele tatt i snøen, og hver gang noen prøvde på ei kontring endte det med at både ballfører og de som jaget ham plutselig løp forbi ballen. Det eneste som fungerte her var å peise ballen avgårde med god høyde.

Som om det ikke var nok at det var fæle baneforhold, så var været heller ikke spesielt hyggelig. Det vekslet mellom regn og snø, og blåste ganske godt. Det var heller ikke noe skjerming mot elementene, så vi rundt 30 frammøtte hadde det ganske tøft. Snøen og blåsten gjorde også at når en av hjemmelagets spillere ble liggende og holde seg til låret skjønte man at her var det alvor, for slikt gjorde man ikke frivillig.

Det var de lokale Ajax-spillerne som virket sterkest, men de virket tidvis å delta i et mesterskap i sjansesløsing, for det virket tidvis helt utrolig at det ikke ble noen scoring. Da ballen endelig gikk i nettet etter vel 25 minutter ble det attpåtil blåst frispark motsatt vei. Det ville seg virkelig ikke for de blå!

Som om det ikke var nok at man ikke fikk scort, rett før halvtimen var spilt fyrte en av grønntrøyene av et langskudd som overrumplet de fleste, og keeper kunne bare stå og se på at ballen smøg seg inn ved stolpen til 0-1. Hadde man ikke vært kalde fra før hadde nok denne kalddusjen gjort jobben. Dette var likevel tydeligvis et spark i ræva for vertskapet, som bare to og et halvt minutt senere endelig klarte å score i motsatt ende av banen, så vi igjen hadde balanse i regnskapet med 1-1.

I det 39. minutt scoret gjestene igjen, og dermed sto det 1-2 da vi gikk mot pause. At det ikke ble utligning på overtid var igjen helt utrolig, men bortelaget hadde altså fortsatt en ettmålsledelse da lagene gikk i garderobene, som besto av noen Ramirent-brakker. Jeg gikk meg en runde blant publikum, og la merke til at både på og utenfor banen var det svært høy andel slavisktalende (jeg antar russisk), så det var tydelig at Estland er et land hvor en fjerdedel av innbyggerne har dette som morsmål. Noen servering var det ikke å oppdrive, så jeg fikset opp en pose med noe røkt og tørket salt svinekjøtt som holdt den verste sulten unna. Slett ikke verst, men man var helt avhengig av å ha drikke til!

Etter pause fortsatte hjemmelagets sjansebonanza, men ikke snakk om at ballen ville i mål flere ganger. Nok en gang føltes det nok derfor knalltøft da det var Levadia-juniorene som scoret 1-3 like etter at timen var spilt. Snøen fortsatte å påvirke spillet mulig, selv om den nå selvsagt var mer nedtråkket, og i det 78. minutt kom så 1-4 da de grønne endelig lyktes med å mestre en kontring, og fikk overlistet målvakten som hadde plassert seg voldsomt langt ute.

Jeg tilkalte igjen skyss, og kom meg videre til dagens siste kamp, mens jeg gikk glipp av kampens siste scoring, så det endte 1-5 etter det som kanskje er en av de aller dårligste fotballkampene jeg har sett noensinne.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

SC ReUnited - JK Piraaja 7-4

Da det ble klart at jeg skulle på en jobbreise til Helsinki hev jeg meg rundt og sjekket mulighetene for å se fotball i området helga etter utført oppdrag. I Finland var menyen tynn, men i Estland, bare en kort båttur unna, var det muligheter for både en, to og tre kamper i løpet av dagen. Jeg sto derfor etter å ha brukt fredagen til ishockey grytidlig opp lørdag, og seilte sørover over Finskebukta til Tallinn. Her tok jeg en liten revisit på den usbekiske sjappa jeg spiste på i fjor sommer, før jeg satte kursen mot stadionområdet rundt A. Le Coq Arena. Dette var ikke destinasjonen min denne gangen, men derimot den betydelig mindre Nike Arena like ved, hvor det var klart for kamp på nivå fem mellom SC ReUnited og JK Piraaja.

Det første jeg så da jeg ankom var en traktor som drev og ryddet banen for snø, for det hadde nemlig lavet ned i Estlands hovedstad i løpet av natta. Etter å ha vært litt urolig for om det ble kamp en stund dukket det heldigvis opp noen karer med stripete strømper som jeg skjønte var bortelaget, og etterhvert kom også vertskapet på plass.

Det kom tidvis noen ufyselige byger, men heldigvis lå tribuna på Sportland Arena helt inntil banen på den ene sida, så ved å klemme seg inntil veggen der fikk man litt tak over hodet. Jeg fikk herfra se lagene foreta en klassisk baltisk innarsj (Slik jeg første gang så i Ogre utenfor Riga for årevis siden), før dommeren blåste kampen i gang.

Innledningsvis skjedde det ikke stort å skrive hjem om. Jeg noterte meg at mens to av spillerne stilte i kortermet trøye, så var det én på bortelaget som hadde valgt å beholde treningsjakka på, tilsynelatende uten at det plaget dagens dommer noe. Det som derimot plaget nevnte dommer noe var kvaliteten på matchballen, som etter en stund måtte byttes ut.

Det var spilt et kvarter da hjemmelaget fikk et hjørnespark som ble konvertert til mål etter litt om og men, og det dermed sto 1-0.

På en snødekt tribune nærmet vi oss et tosifret antall tilskuere mens det stadig passerte tutende lokaltog forbi banen. Idylliske omgivelser kanskje, men idyllen på banen fikk en brå slutt da en av hjemmelagets menn ble tråkket på hånda og i det han reiste seg opp langet ut etter synderen. Dommer virket ikke å se situasjonen skikkelig, og etter en lang prat med AD tok han en grundig samtale også med de to involverte i hendelsen uten at det ble vist noen kort i noen retning.

I det førtiende minutt kom så 2-0, denne gangen på et frispark fra litt distanse som fant panna til en rødkledt spiller så ballen spratt i mål.

Etter dette målet tok det ganske nøyaktig 65 sekunder før vi igjen fikk en scoring, da gjestene kriget seg framover etter avspark, og hamret ballen i mål via tverrliggeren. 2-1.

Ettmålsledelsen sto seg til pause, og jeg noterte at mitt håp om en kort «breddepause» neppe ville bli innfridd, da bortelaget valgte å forsvinne i retning garderobene inne i fotballhallen som også ligger på dette området. Til min store glede observerte jeg dog at det var i ferd med å bli åpnet en pølsebu ved banen, ettersom Flora Tallinns kamp var flyttet fra A. Le Coq til Sportland pga snøen. En pølse kom til å gjøre godt for både kropp og sjel i kulda.

Tross garderobebruk, pausen ble bare såvidt over 10 minutter lang, så jeg hadde spart noen minutter i mitt travle program da kampen tok til igjen, og hjemmelaget kunne varte opp med en pangstart. Det tok bare noen øyeblikk så var ballen i nettet, men da hadde assistentdommeren vinket for offside, men etter en corner til «pirayaene» fikk vi en seig kontring og med 48:35 på stoppeklokka kom 3-1.

I det 55. minutt kom også 4-1, og nå anså jeg egentlig kampen som avgjort, det var nok bare spørsmål om hvor stor hjemmeseieren skulle bli.

Det var nok også det at det nå var avgjort en jeg antok var treneren til ReUnited så, for han tok av seg buksa og begynte å varme opp for å bytte inn seg selv. Rett før timen var spilt kom 5-1, og jeg gikk og skaffet meg den pølsa jeg nå hadde drømt om ei lita stund. Kjempegodt, var det!

Jeg hadde bare såvidt rukket å sette meg ned på benken mellom innbytterbenkene før hjemmelaget fikk straffe, og økte ledelsen til 6-1.

De svartkledte hadde ikke gitt opp å pynte på resultatet selv om de lå ganske så håpløst under, og litt ut av det blå kom det en redusering til 6-2 med et kvarter igjen av kampen. I det 85. minutt kom så 6-3, men nå hadde jeg bestilt skyss til neste kamp, så jeg hadde absolutt ikke anledning til at avslutningen skulle bli spennende.

Jeg fant etterhvert ut at kampen hadde endt 7-4, så begge lag scoret ett mål til etter jeg dro, men jeg kom iallfall fram i tide til neste kamp.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Skotfoss - Hei 3 (2-2)

Etter å ha hentet ut bilen fra dekksjappe med nye fine vinterdekk på satte jeg nok en gang kursen mot Telemark. Kom etter et par timer fram, og ble nesten slått i bakken av den flotte beliggenheten for stadionet hvor sjuendedivisjonskampen mellom Skotfoss og tredjelaget til Hei skulle gå av stabelen.

Var stadionbeliggenheten imponerende, så var ikke den nokså slitne tretribuna noe mindre å sperre opp øynene over, så her virkelig gledet jeg meg til å se kamp. Like før avspark fant jeg ut at også de to semi-lokale banehopperne Mads og Johannes var blant de ca 20 som hadde tatt turen hit i høstkulda, så jeg ble stående sammen med dem og snakke om løst og fast innledningsvis.

Da kampen startet syntes jeg egentlig det var gjestene som kom best i gang, men fotball handler ikke om å se best ut, men om å score mål. Hei virket å slite med dette tross overtaket de hadde, og rett før det var spilt 12 minutter vartet en Skotfoss-angriper opp med et megaflott mål som ga 1-0.

Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, men det var på ingen måte noe ran at det fortsatt sto 1-0 da lagene tok pause. Etter en kort rast fortsatte spillet, mye i samme spor som det førsteomgangen hadde gått i. Det krydde ikke av store sjanser, men i det 73. minutt skjedde det en liten glipp i Hei-forsvaret som ble nådeløst utnyttet til å smelle ballen forbi keeper til 2-0.

Hei 3, som på grunn av ujevnt antall lag i avdelinga spilte sin siste kamp for sesongen denne kvelden, hadde nå kniven på strupen, selv om det ikke var stort annet enn heder og ære å spille for her, og knappe tre minutter senere klarte de å krige ballen i mål i motsatt ende av banen, så vi gikk inn i sluttfasen av kampen med 2-1 i målprotokollen.

Det så lenge ut til at vi ikke skulle få flere scoringer, men langt inne i overtiden smalt det igjen. Ikke overraskende hadde Skotfoss-benken lenge mast på dommeren om at han måtte blåse av, men det hadde vært såpass med stopp i spillet at det ikke på noen måte var urimelig at det ble en hel del tillegg. På min stoppeklokke sto det 96:55 da ballen igjen gikk i mål bak hjemmelagets keeper, og de grønnkledte kunne feire som om de hadde vunnet langt mer enn en betydningsløs enkeltkamp i siste serierunde i sjuendedivisjon Telemark.

Det ble etter dette ikke spilt så mye lenger før kampen ble avsluttet med 2-2 og ett poeng til hvert lag, så jeg takket mine med-groundhoppere for selskapet og skulle akkurat til å forlate banen da jeg hørte at noen var i ferd med å bli høylytte ute på banen.

Jeg snudde meg for å se hva som sto på, og fikk da se en i Skotfoss' støtteapparat skjemme seg ut på verste vis (På bildet her er han skjult bak lagets keeper). Den unge dommeren fikk en forferdelig overhøvling fordi han ikke hadde blåst av kampen tidligere, og jeg må bare si at er det noen av de to som skal finne seg noe annet å gjøre, så håper jeg det ikke er dommeren! Han forholdt seg heldigvis rolig, og jeg hørte at han fikk navnet på han som skjelte ham ut, så jeg håper fotballkretsen tar dette på alvor når de får kamprapporten, slik at han som oppførte seg på denne måten slipper å bruke tid på fotballbanen når 2024-sesongen kommer i gang!

Jeg kom meg etterhvert avgårde, og på parkeringa møtte jeg enda en banehopper som hadde bivånet kampen, og som gjorde meg oppmerksom på en liten tavle med historisk info om Skotfoss-fotballen. Jeg kunne deretter komme meg nordover, og gjorde den store tabben å ta E18 i stedet for veien gjennom Siljan, da det viste seg at det var stengt hele veien fra Tønsberg og nordover så det ble en betydelig mye lengre hjemtur enn jeg først hadde tenkt meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Årvoll 1-1

Etter en litt slitsom natt fant jeg ut at det var lite aktuelt med noen langtur denne tirsdagskvelden, så etter å ha avtalt med Mattis og Ole Jakob en tur til en ny bane for dem ble det høyst kortreist i stedet. Etter å ha trøkka i meg et fjell med fårikålrester hoppa jeg derfor i bilen og tok den korte turen bort til Rommensletta, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Stovner og Årvoll.

I tillegg til de to nevnte dukket også Jakub opp like etter kampstart, og da hadde alt Stovners keeper vartet opp med noen utrolig risikable involveringer rundt sekstenmeterstreken. Tross dette var det absolutt ikke noe ran da de hvitgrønne fikk straffespark og dette ble til 1-0 i det 18. minutt.

I den overraskende lite kalde høstkvelden (dette betyr på ingen måte at det var varmt) var det faktisk minst seksti frammøtte tilskuere til denne kampen som i utgangspunktet ikke hadde allverdens betydning. Lagene lå trygt plassert rundt midten av tabellen, og hadde svært lite å spille for annet enn heder og ære. Dette var nok medvirkende til at det ikke akkurat var noen perle av en fotballkamp vi fikk bivåne, men det var likevel ganske spennende.

Stovner lot til å ha et lite overtak, men like før det var spilt førti minutter glapp det litt under et Årvoll-angrep, og en av de svartkledde fikk fyre løs så ballen smalt i nettet. 1-1, og vi var like langt.

Dette resultatet sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben for å varme seg litt ble vi andre overlatt til elementene. Spillerne kom etterhvert tilbake til en andreomgang som iallfall jeg syntes det var hjemmelaget som var nærmest scoring i. Nær nok til at de havnet i dommerens bok kom de dog ikke, og det var først like før full tid at dramatikken virkelig tok seg opp. En av hjemmelagets menn pådro seg sitt andre gule kort, så de måtte fullføre med bare ti mann, men faktisk var det likevel de som var nærmest å få et seiersmål i sluttminuttene.

Da dommeren etter noen hektiske overtidsminutter blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1, og lagene kunne dermed takke hverandre for bataljen med ett poeng i regnskapet til hver, noe jeg mistenker at hjemmelaget var minst happy med. Jeg stappa de to HamKam-supporterne i bilen og deponerte dem ved nærmeste togstasjon, før jeg kom meg hjem og fikk lagt vinterdekkene i bagasjerommet klar til å erstattes med flunkende nye dekk dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Futbology - registrere egne kamper

Et spørsmål som stadig dukker opp er hvordan man går frem for å registrere egne kamper i Futbology-appen, og jeg laga i vår en Twitter-tråd med oppskrift for det, men flytter den nå over hit så den blir enklere å dele med folk som ikke bruker Twitter.

Layouten her er tilrettelagt for PC-skjerm, men forhåpentligvis blir det også forståelig på en mobil enhet.

Det første du må gjøre er å finne riktig stadion i appen:

Når du er inne på riktig stadion, klikk på meny-ikonet oppe til høyre, og velg Legg til kamp.

Velg deretter Legg inn manuelt på den neste menyen som kommer opp.

Du vil da få opp et vindu som ser ut som dette. Som hjemmelag er som standard valgt et lag som spiller der til vanlig, men dette kan du skifte ut om det er et annet hjemmelag.

Trykk på lagnavnet, og du får opp denne lista. Dersom det ene laget ligger i appen kan du søke dem opp her og velge dem. Hvis ikke må du klikke på Legg til klubb/Egendefinerte klubber.

Du vil da få opp dette vinduet. Første gang du gjør dette vil lista naturlig nok være tom, hos meg inneholder den masse klubber i lavere divisjoner både i Norge og andre land. Trykk på Legg til klubb for å legge inn et nytt lag her.

Gjenta de to siste trinnene også for bortelaget, sjekk at datoen øverst er riktig, legg eventuelt inn divisjon/treningskamp/annen info i Notater-feltet, og trykk lagre på Kampdetaljer-vinduet.

Etter kampen kan du gå inn på "Mine kamper" fra forsida og klikke på riktig kamp for å oppdatere stilling og publikumsantall.

Etter å ha valgt riktig kamp der får du opp dette vinduet, klikk på stillingen der.

…og du kommer tilbake til kampdetaljer-vinduet, hvor du klikker på stillinga og kan velge antall mål for hvert av lagene.

Husk å klikke Ferdig og Lagre før du forlater appen.

Håper denne oppskrifta er nyttig. Lykke til med banehoppinga!

Kløfta - Eidsvold Turn 2 (11-0)

Etter å ha tilbragt formiddagen på et par loppemarkeder svingte jeg innom hjemme og dumpa mitt kjødelige opphav som var på besøk, raska med meg kameraene, og satte kursen mot en fotballkamp. Jeg hadde ganske knapt med tid, så det var egentlig ingen andre tilgjengelige enn fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Kløfta og andrelaget til Eidsvold Turn.

Dette var nok langtfra det mest sexy oppgjøret i seriefinalen i fjerdedivisjon på Romerike, men likevel var det greit oppmøte her i høstkulda. Jeg hadde som sagt hatt det travelt da jeg var hjemme, så mens jeg ventet på at dommerne og hjemmelaget skulle komme traskende den lange veien fra garderoben slo jeg ihjel den verste sulten med ei strålende vaffel.

Da kampen rundt fem minutter senere enn annonsert ble sparket i gang ble det raskt klart hvilken kamp som var den viktigste for Eidsvold Turn i dag. Det var ikke denne, men a-lagets storoppgjør mot Hønefoss et par timer senere, og jeg skjønte snart at selv om sola sto i sør og gjorde det vanskelig å fotografere i nordenden av banen var det der jeg måtte befinne meg. Etter sju minutter av kampen viste dette seg å være en riktig vurdering, da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0.

Vertskapets dominans fortsatte, og det var på ingen måte ufortjent da 2-0 kom etter at et flott innlegg fra Kløftas høyre side ble headet i mål etter et kvarter av kampen. Etter dette slapp de blåkledde litt mer inn i kampen, men uten å virkelig sette Kløfta-keeperen på noen prøver. Vi måtte faktisk vente helt til klokka hadde passert 34 spilte minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det et hjørnespark som ble konvertert til 3-0.

Under to minutter senere kom så 4-0, før Kløfta like før pause nok en gang fikk ballen i mål, men denne gangen ble scoringen annullert på grunn av offside, en avgjørelse de svarthvitstripete var svært lite fornøyde med. Det sto dermed fortsatt 4-0 da dommeren sendte alle involverte til pause.

Som tidligere nevnt er det langt til garderobene i Bakkedalen idrettspark, så det tok sin tid før de som hadde tatt turen dit kom tilbake, men da de endelig var tilbake gikk det bare et øyeblikk før vi igjen var i gang, og etter ganske nøyaktig 20 sekunders spill kom 5-0.

I det 49. minutt kom så 6-0, før vi halvanna minutt etter forrige mål fikk 7-0 etter at de tilreisendes forsvar nok en gang hadde gjort ting veldig komplisert for seg selv.

Gjestene fikk etter dette en liten pustepause før vi i det 70., 73. og 74. minutt fikk tre kjappe scoringer som gjorde at vi gikk inn i det siste kvarteret med 10-0 på scoringstavla.

Med 9 minutter igjen av kampen kom så 11-0, og tross iherdig innsats fra begge lag for å sikre enda fler mål, da klokka passerte 90 minutter blåste dommeren av årets fjerdedivisjon med en solid seier til Kløfta. Før alle forlot stadion hadde familien til Eivind Damstuen en liten markering i forbindelse med at han skulle gi seg etter 11 år i Kløfta-trøya.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.