Degerfors - Elfsborg 0-1

Etter å ha kjøpt nye sommerdekk til bilen var økonomien egentlig litt på skakke, men hva skal man med nye dekk om man ikke skal bruke dem? Jeg satte derfor kursen østover da arbeidsuka var over, og etter en pitstop for litt mat i Karlstad kom jeg fram til Stora Valla, hvor det skulle spilles kamp i Allsvenskan mellom Degerfors og Elfsborg.

Jeg hadde parkert ganske nær bortefeltet, og det første jeg så da jeg gikk ut av bilen var en bobil med et gult klistremerke på, og et kjent fjes jeg gikk bort og hilste på. Jeg tuslet deretter bort til stadion og kom inn på bortastå, hvor jeg kunne se at det hadde skjedd litt av hvert her siden forrige gang jeg var her, for snart ni år siden. Det mest iøynefallende var at der det før var en lav stillastribune befant det seg nå en relativt stor tribune som lå badet i solskinn. Solen skinte også over bortefeltet, men jeg mistenkte at den nok ville bli borte ikke lenge etter kampstart, og mens jeg studerte kampprogrammet og lurte på om jeg kom til å angre at jeg bare hadde tatt på t-skjorte oventil kom ingen ringere enn manager (for det har man nemlig i IF Elfsborg) Bjørn Hamberg bortom og hilste på oss tre som var først på plass! Treneren ble nokså overrasket over å finne en gulkledd nordmann på plass, men vi var uansett skjønt enige om å holda tummarna som svenskene sier, i håp om at det skulle bli seier i dag.

Etterhvert dukket både passasjerene fra de to bussene Guliganerna hadde satt opp, og en hel rekke andre Elfsborg-supportere opp, og jeg så også at det var flere gulkledde på begge de to langsidetribunene. Da kampen kom i gang startet synginga for fullt, og det var en rekke av de tribunelåtene jeg har blitt så glad i de siste årene som ble akkompagnert av tromming på en søppeldunk, og tidvis også ledet fra det mest provisoriske capotårnet jeg noensinne har sett.

Ute på banen så det innledningsvis ikke så aller verst ut, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget tok mer over, og IFE-forsvaret så til tider noe rystet ut. Da selveste Arbër Zeneli så måtte ut med skade litt før pause var det nok fler enn jeg som ble litt bekymret for om dette skulle bli slutten på den nokså gode seriestarten vi var i ferd med å få.

Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter å ha snakket med mer eller mindre bekymrete medsupportere tok vi igjen fatt på synginga. Seks minutter inn i omgangen ble en gulsvart spiller felt litt utenfor sekstenmeteren, og da frisparket min sidemann gjentatte ganger hadde sagt at kom til å bli mål ble tatt sa det pang! 0-1!

Den nevnte sidemannen kastet seg rundt halsen på meg, og med fare for både min egen og hans helse stormet jeg ned trappa mot gjerdet mot banen for å feire sammen med spillerne. Enorme gledesscener, samtidig som vi skjønte at det nå ventet rundt førti knalltøffe minutter hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å støtte laget som best vi kunne.

Elfsborg byttet utover i omgangen hele kvoten med spillere man kunne bytte, og måtte derfor fullføre kampen med en småskadet Julius Beck, men en Isak Pettersson i storform sørget for at da dommeren (som det generelt hadde vært mye misnøye med i dag) nesten sju minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1. Seier, og delt serieledelse!

Etter litt jubling fant jeg tilbake til bilen, og tok fatt på en hjemtur som med tre poeng til Eleganterna ble betraktelig lettere enn den ellers ville blitt!

Lillestrøm 4 - Hvam 2 (2-6)

Den tyske groundhopperen «Ciabatta Infantile» tilbringer noen dager i Norge, så da jeg fant ut at han etter å ha vært i Fredrikstad og sett eliteseriekamp tenkte å avslutte helga på Lillestrøm satte også jeg kursen dit. Da jeg ankom kunstgressbanen utenfor LSK-hallen pågikk det trening der, og jeg lot meg fortelle at kampen jeg skulle se var flytta inn. Jeg gikk inn, og fikk vite at det sto 0-1 i niendedivisjonskampen mellom Lillestrøms fjerdelag og Hvams andrelag.

At kampen var flyttet inn var isolert sett gode nyheter, men for den tyske banehopperen var det ikke så godt nytt, ettersom han hadde hallen fra før, og hadde sett fram til å få krysset av en ny bane nå på kvelden. Jeg valgte å ikke fokusere så veldig på kampen, men mer på trivelig groundhoppingprat, og vi fikk diskutert rikelig om både tysk og norsk fotball mens vi så laget fra Hvam ha et ganske klart overtak i kampen.

De for anledningen rødkledde gikk opp i 0-2, før LSK 4 reduserte til 1-2. De gulsvarte misbrukte også en del sjanser, før gjestene økte til 1-3 og rett før pause også satte inn 1-4.

Etter en kort hvil tok kampen igjen til, og etter en gigatabbe fra gjestenes keeper i det 53. spilleminutt fikk hjemmelaget ny kontakt med toppen da 2-4 kom. Hvam hadde likevel ikke tenkt å slippe motstanderne inn i oppgjøret, og sørget rett før timen var spilt for å gå opp i 2-5.

Ett minutt på overtid kom så en chip over keeper som var fullt på høyde med den Daniel Braut hadde levert dagen før, og dermed ble sluttresultatet 2-6.

Jeg og tyskeren takket hverandre for selskapet, og dro hver til vårt etter en svært hyggelig, men ellers ikke spesielt minneverdig fotballkveld.

Mangskogs SK - Jössefors IK 0-1

Da jeg torsdag oppdaget at det var lagt to treningskamper til en bane som ikke fantes i Futbology-appen var jeg kjapp med å trekke i noen tråder for å få banen hurtig registrert. De opprinnelige planene mine om en rolig hjemmesøndag ble lagt på is, spesielt ettersom jeg så at ved å ha morgenen med meg kunne jeg være hjemme og få litt ut av kvelden likevel. Kursen ble derfor ganske tidlig satt østover, og etter å ha gjort tabben å svinge inn på grusveien til Skillingsmark (Vårløsning og grusvei er aldri en god kombinasjon) kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til den relativt nye kunstgressbanen i Edane hvor det skulle spilles treningskamp mellom Mangskog og Jössefors.

Etter å ha avtalt med dommerne at siden bortelaget spilte i gult var det bedre at jeg gikk i mørke klær enn med refleksvest tok jeg plass ved banekanten, og fikk sammen med trekvart hundre andre, deriblant den unge utgiveren av Arvikamagasinet se kampen bølge fram og tilbake. Det var ganske sjansefattig, men begge lag hadde et par muligheter de klarte å misbruke.

Den største sjansen i omgangen var det kanskje rødtrøyene fra Mangskog som sto for like før omgangen var over, men det sto altså fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobebygget var på andre sida av veien, så dit orka ingen å gå) for en liten taktisk justering.

Etter pause forandret lite seg. Jeg syntes kanskje gultrøyene så et lite hakk kvassere ut enn hjemmelaget, men det var de sistnevnte som kom til de største mulighetene. Det var spilt litt over en halvtime da dommeren dømte straffespark i denne situasjonen, noe som blant de rundt meg på tribuna var noe omstridt.

Straffesparket var ikke veldig vanskelig å redde, men den prestasjonen som ble gjort av Jössefors' målvakt da han sørget for at skuddet etter returen ikke gikk inn var av meget høy klasse!

Jeg hørte et tilrop fra bortebenken om karma etter at straffen ikke gikk inn, noe som nok henspilte på at de mente det hadde vært litt billig. Var ikke «hjemmelaget» frustrerte nok fra før, så ble det nok ikke noe bedre da en av dem fikk sitt andre gule kort og måtte forlate banen med knappe ti minutter igjen å spille.

Med en mann mer gikk det som det måtte. Jössefors lyktes med 83:10 på min stoppeklokke å overliste Mangskog-forsvaret og fyre av et flott skudd, og dermed sto det 0-1 i det vi gikk inn i de siste minuttene av kampen.

Flere scoringer ble det ikke, noe som førte til at det hele endte med en ettmålsseier, og jeg kunne via litt shopping i Charlottenberg sette kursen tilbake til Norge og Oslo for å prøve å få klargjort leiligheta til skifte av vinduer i uka som kommer.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rygene - Hidra/Flekkefjord 2 (3-1)

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp var den andre alt i gang da jeg parkerte like ved banen hvor det var femtedivisjonsoppgjør mellom Rygene og samarbeidslaget Hidra/Flekkefjord 2.

Da jeg kom var det et kort stopp i spillet fordi en spiller hadde fått seg en smell som medførte neseblod, men det var fortsatt 0-0. Jeg fant fram til Stabæk-supporter og banehopper «Steinar» (Som egentlig heter Stian) som skulle sitte på tilbake til Oslo etter kampen, og hilste på ham mens han spiste en pølse, før jeg tok meg en runde rundt banen og fotograferte litt.

Hjemmelaget så skumlest ut her, men målene lot vente på seg. Vi var alt på overtid før pause, og jeg hadde forberedt meg på at det kom til å stå 0-0 da de gulsvarte endelig lyktes, og satte inn 1-0.

Om ikke dette var ille nok for gjestene, bare noen øyeblikk senere kom også 2-0, og dette var dermed stillinga da lagene gikk i garderoben. Da kampen kom i gang igjen var også A-laget til Flekkefjord på plass for å støtte kompisene sine, uten at dette medførte så mye endring i kampbildet.

Jeg besøkte kiosken og fikk meg en vaffel, og mens jeg spiste denne fikk jeg se gjestene tvinges til å bytte keeper etter at han som sto i mål fikk vondt noe sted. Det virket som om han som overtok egentlig var utespiller, men Rygene klarte ikke å utnytte dette spesielt godt. Det var først da det gjensto bare ett minutt av ordinær tid de endelig lyktes med å få et mål igjen, og vi gikk dermed inn i overtiden med 3-0 i dommerens bok.

Jeg forventet egentlig at dette kom til å bli sluttresultatet, men langt langt inn i overtiden var det endelig gjestenes tur til å juble. Det var nesten spilt seks minutter etter at min stoppeklokke hadde passert 90 minutter da en av rødtrøyene fra liggende posisjon under hjemmelagets målvakt fikk klemt inn et trøstemål, og dermed fastsatte sluttresultatet til 3-1.

Kampen ble blåst av nesten umiddelbart etter dette, og jeg og Stian tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, mens jeg kunne nyte vissheten om at Tromsø hadde sikret fortsatt serieledelse, samtidig som fjorårets seriemester gjorde kjøreturen hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere og hyggeligere!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Øyestad - Flekkefjord 0-3

Lørdag morgen, og kursen ble satt sørvestover. Etter et stopp underveis for innkjøp av potet ankom jeg etter noen timer det som en gang i tida hadde vært Øyestad kommune. Her navigerte jeg meg fram til en fotballbane hvor noen unggutter drev og trente avslutninger, men jeg fant raskt ut at dette var riktig sted for fjerdedivisjonskampen mellom Øyestad og Flekkefjord.

Jeg hadde ganske god tid til avspark, og etter å ha fått lånt doet i dommergarderoben for et nødvendig ærend kunne jeg se meg rundt på det sjarmerende anlegget, hvor en kunstgressbane lå klemt inn mellom knauser og boliger. «Fjellklatreren» André Wauthier hadde nok kost seg glugg ihjel her, men utenom å være utfordringer for bestigning medførte knausene at den sure vinden som føk over Sørlandet i dag ikke tok så hardt for seg som den kunne gjort.

Da kampstart nærmet seg forsvant spillerne i garderoben, og snart ble det foretatt innmarsj. Myntkast ble tatt, lagene samlet seg for en siste peptalk, og så var det klart for nitti minutter med fotball. Gjestene fra Uenes (Som jeg besøkte i fjor) har uttrykt klare opprykksambisjoner, og hadde i så måte et visst favorittstempel foran denne kampen mot laget som i fjor endte 12 poeng bak dem på tabellen. Innledningsvis så man lite til denne forskjellen, men snart hadde FFK opparbeidet seg et visst overtak.

Jeg og de omlag 120 andre som var på plass fikk likevel lenge ikke se noen scoringer. Øyestad forsvarte seg godt, og kom innimellom selv på noen besøk på motsatt banehalvdel som gjorde at Flekkefjords forsvar ikke kunne slappe av. Tross en del sjanser og ikke minst en knallsterk redning på strek bak hos hjemmelaget sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg kunne endelig skaffe meg en pølse. (Forsøket på dette før kampstart hadde havarert fordi bortelagets andrelag hadde kjøpt alt for å ha noe å spise mens de ventet på at de skulle dra til sin kamp som startet to timer senere).

En av kampens største kontroverser fikk vi ti minutter inn i andre omgang, da flekkefjæringene mente seg snytt for straffespark. Tross mye roping og gestikulering, dommeren var uenig, og spillet fortsatte.

Dette ga likevel de for anledningen sortkledde blod på tann, og like før timen var spilt kunne det endelig jubles for ledelse 0-1.

Knappe ti minutter senere kom også 0-2, og jeg mistenkte nå at det hele var avgjort. Denne følelsen ble ikke mindre da jeg observerte Øyestad-trenerbenkens reaksjoner på en ganske håpløs kort corner fra sine spillere. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid vartet så den gode Flekkefjord-kapteinen opp med nok en god prestasjon som ga 0-3.

Siden jeg skulle videre på nok en kamp (Med Flekkefjords andrelag, som hadde vært og sett første omgang av kampen her før de dro videre) hadde jeg det litt travelt, og etter hvert som tilleggsminuttene tikket unna ble jeg mer og mer stressa, så da dommeren endelig blåste av kampen og det fortsatt sto 0-3 hoppet jeg rett i bilen og satte kursen innover i landet, hvor jeg et par minutter etter avspark ankom neste kamp.

Flere bilder fra kampen på Grubenåsen kan du se på Google photos.

Kareby IS - IF Vardar/Makedonija 4-1

Etter ei litt kort arbeidsuke plukka jeg opp Jon Are og sammen forserte vi fredagsrushet sørover ut av Oslo. I Uddevalla ble det tid til litt shopping og spising, før vi til slutt kom fram til åstedet for division 4-kampen mellom Kareby IS og IF Vardar/Makedonija.

Inngangen til banen var hundre prosent Swish-basert, så vi fikk dessverre ikke betalt for oss (Selv om en av Kareby-spillerne på vei ut fra oppvarminga var mer enn villig til å ta imot pengene mine), men slapp heldigvis inn uansett. Vi tok plass bakerst på den lille tribuna, og fikk derfra se innmarsj og myntkast før kampen tok til.

Gjestene (som jeg første gang så i 2019) kom godt i gang, men etter to og et halvt minutt ble et perfekt timet løp fra hjemmelaget satt i gang ved midtbanen, og noen sekunder senere sto det 1-0, til stor frustrasjon for de mange bortesupporterne som sto rundt det hjørnet av tribuna vi hadde plassert oss på.

Etter dette handlet det meste lenge om Vardar, og det var ikke veldig overraskende da vi rundt 150 frammøtte fikk se dem utligne like før omgangen var halvspilt. 1-1, og Karebys norske keeper, kaptein og trener var nokså frustrerte.

Bortelaget fortsatte å presse på, men det ble lite sluttprodukt av det, og rett før pause var det vertskapet som kom nærmest en ny scoring, da de først satte ballen i stolpen, før skuddet som kom etter returen ble satt utenfor. Det var dermed fortsatt ett mål til hvert av lagene da dommeren blåste av omgangen.

Etter en kjapp hvil fortsatte kampen, og igjen var det de hvitkledde som så sterkest ut, men fortsatt skapte de lite. Dette straffet seg knallhardt da vi i det 68. spilleminutt fikk se samme mann som hadde gjort det første målet varte opp med en nydelig prestasjon som ga 2-1.

Knapt ti minutter senere kom også 3-1, og med hattricket for Denis Taku i boks mistenkte jeg at det hele var avgjort. De makedonskinspirerte gjestene satte inn en voldsom sluttspurt, men i stedet for noen redusering kom også 4-1 rett etter at overtiden var satt i gang, og da blåste dommeren like godt av kampen rett etter spillet var gjenopptatt.

Kampen endte altså 4-1, og vi kunne ta fatt på hjemturen, som heldigvis viste seg å bli høyst begivenhetsløs. 

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Mora - Näsvikens IK 2-1

Etter en god natts søvn på en litt for hard madrass på ridesenteret i Bollnäs satte jeg kursen innover i landet, og etter å ha passert bygda hvor film-«klassikeren» Fäbodjäntan ble spilt inn på syttitallet kom jeg til slutt fram til Mora i Dalarna. Jeg overlistet Google Maps (Som mente jeg skulle parkere ved hockeyhallen og vasse over en elv), og fant fram til parkeringa rett ved stadion, og inntok etterhvert arenaen hvor det var klart for serieåpning i Division 3 Södra Norrland mellom IFK Mora FK og Näsvikens IK.

Etter litt forviklinger i porten (Typiske seriestart-issues: Ingen visste av vekslepengene, doene var ikke opplåst, innbytterbenken var uværsskadd) fikk jeg etter at doene var låst opp og jeg hadde inspisert dem gjort opp for meg i inngangen og tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det første jeg merket meg var at det var en tilsynelatende flunke ny tribune her, noe jeg mistenker at kan være til stor nytte på dager med nedbør. I dag glimret nedbøren med sitt fravær, men det var mye vind, så den bidro uansett godt til å skape litt ly. Ellers var her en litt rufsete gressbane med løpebaner rundt bak tribuna, men jeg tipper den ikke brukes så mye lenger.

Da klokka ble ett var det klart for kamp, og det ble raskt klart at det var et topplag i divisjonen fra forrige sesong som tok imot et nyopprykket lag. IFK-erne hadde god kontroll ute på kunstgressmatta, og i det åttende spilleminutt kom 1-0 som følge av et finfint angrep.

Näsviken prøvde så godt de kunne å slå tilbake, men vi rundt 170 som hadde møtt opp (Deriblant flere med grønne klubbeffekter på seg) fikk se de blåhvite fortsette å dominere, og det var nok ingen som ble overrasket da hjemmelaget økte til 2-0 med 33:40 på min stoppeklokke (Det sto et ganske annet klokkeslett på stadionuret, så her hadde noe mystisk skjedd, men jeg er ganske sikker på at min klokke var riktig).

Jeg hadde gått til kiosken for å slå køen og skaffe meg en hamburger, og mens jeg sto og prata om løst og fast med personalet der fikk jeg i det fjerne se hjemmelagets målvakt gjøre en fæl glipp, og langt på overtid ble en redusering til 2-1 satt inn.

Det sto dermed 2-1 da dommeren blåste til pause, og jeg kunne spise hamburgeren. Den var absolutt god, men de kunne spandert et salatblad også inni brødet! Etter et lite kvarter var spillerne på plass igjen, og det var duket for nye førtifem minutter med fotball.

Det mest spennende som skjedde etter hvilen, utenom at vinden prøvde å stikke av med det ene målet på stadion, var egentlig at kampen jeg så i går ble spilt ferdig på utrolig dramatisk vis, med to scoringer til hjemmelaget på overtid. Her i Mora skjedde det lite å skrive hjem om, og tross en ganske intens sluttspurt fra de grønnhvite endte det hele 2-1 til hjemmelaget.

Jeg forlot raskt stadion, og mens jeg først fikk høre Elfsborg vinne sin kamp i Allsvenskan på radioen, før jeg etter å ha krysset grensa fikk høre Tromsø legge grunnlaget for å befeste plassen på toppen av Eliteserien var en strålende fotballpåske avsluttet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.