Eina - Skreia 2 (3-2)

Da banehoppermiljøet litt før sommeren ble klar over at Einas fotballbane på Blili var solgt og skulle legges ned var det én ting som var nesten like viktig som å få sett kamp på banen før den ble lagt ned: Å få klarhet i når første kamp på den nye banen skulle spilles. I dag skulle det skje, og etter å ha plukket opp Mattis, André og Cathrine på Lillestrøm gikk turen nordover gjennom Nittedal og over Hadeland smertefritt, og i god tid før avspark hadde vi parkert utenfor Thune skole, som ligger rett ved den nye banen hvor sjettedivisjonskampen mellom Eina og andrelaget til Skreia skulle spilles.

Siden det var åpningskamp var det ventet godt oppmøte av både banehoppere og lokalt publikum, og grillen varmet karbonader for full gass. Da kampen skulle ta til ble avsparket tatt av en lokal fotball-legende, mens de fleste av oss som hadde reist litt for å komme på kamp (Sören hadde faktisk med seg en engelskmann!) tok plass på langsida. Herfra fikk vi sammen med oppimot 200 andre se hjemmelaget komme best i gang, men uten at de helt store målsjansene kom. Likevel var det høyst fortjent da Eina etter et kvarter av kampen gikk opp i 1-0.

I et strålende sensommervær ble det etter halvspilt omgang gjennomført drikkepause, og etter denne syntes jeg faktisk at gjestene fra nabokommunen i øst kom langt mer med i kampen. Flere scoringer ble det likevel ikke før lagene, fortsatt med 1-0 i målprotokollen, kunne ta seg et kjapt besøk i garderobene, som lå i tilknytning til flerbrukshallen bak vestre kortside og var like nyetablerte som kunstgressmatta kampen ble spilt på.

I pausen ble det en liten samling av groundhopperne og en prat med lokalavisa, før kampen fortsatte. Skreia 2 klarte nå å slå tilbake knappe ti minutter ut i omgangen, og med 1-1 så kampen rimelig åpen ut.

Eina viste nå at de på ingen måte hadde tenkt å la noe ødelegge denne festdagen i bygda, og etter at speaker tok HELT av etter en scoring som ga 2-1 i det 59. minutt forholdt han seg faktisk litt roligere da vertskapet økte til 3-1 fire minutter senere.

Mot slutten av kampen var det naturlig nok gjestene som presset mest på, men da vi gikk inn i overtiden og de som skulle dra videre til storkamp i OBOS-ligaen på Åråsen forlot arenaen var det fortsatt en tomålsledelse til hjemmelaget. Dette skulle dog ikke vare. Fire minutter på overtid satte en uheldig Eina-forsvarer inn 3-2 i eget mål, og lynkjapt var ballen lagt klar på midtbanen for å spille litt til.

Flere store muligheter ble det ikke, så da dommeren etter et drøyt minutt til blåste av sto det fortsatt 3-2, og Einas spillere og fans kunne juble for å ha vunnet første kamp på den nye banen.

To av passasjerene mine hadde funnet andre transportveier hjem etter kampen, så det ble bare Mattis og jeg som på ny forserte Rv4 i retning hovedstaden, lett solbrente etter en strålende banehoppingsdag!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Årvoll 3 - Sandaker (7-0)

Endelig var kvelden kommet. Helt siden jeg i 2019 gikk glipp av muligheten til å se kamp på Tonsenhagen  har jeg ventet på en ny sjanse, og i år var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut denne fredagskvelden, og etter å ha laget en episk pastamiddag ble kursen satt nedover Groruddalen, og snart var jeg på plass ved banekanten her hvor det skulle være tiendedivisjonskamp mellom Årvoll 3 og Sandaker.

Jeg hadde jo faktisk sett motsatt oppgjør, også det på en ny bane, før sommeren, så jeg var spent på om det kom til å bli en mulighet for revansj for gjestene, som hadde gått på en liten smell i hjemmekampen. Da jeg kom fram var det flere barnetreninger på banen, men hjemmelaget hadde funnet seg et lite område midt på å varme opp på, mens Sandaker-spillerne løp rundt på den lille kunstgressbanen like ved for å få blodomløpet i gang.

Da kampen kom i gang hadde jeg fått selskap av Ludvig og Martin, og sammen med noenogtretti andre fikk vi se Årvoll 3 ta tak i oppgjøret ganske umiddelbart. Det tok likevel nesten et kvarter før vi fikk første scoring, men da var det på ingen måte overraskende at det var vertskapet som kunne juble for 1-0.

Jeg ble underveis i min runde rundt banen litt søtsugen, så jeg stakk innom kiosken og hentet ut en vaffel som var oppe og vaket mot årsbeste, og da den var fortært kom 2-0 i det 35. minutt, før vi fem minutter senere fikk se 3-0 bli satt i mål.

Etter ca 6 minutters opphold ble spillet igjen satt i gang, og med en stadig økende mengde mygg i lufta var jeg glad jeg hadde brukt pausen til å hente en genser i bilen. Sandaker hadde tydeligvis bestemt seg for å prøve å slå tilbake, og fikk ganske snart et treff i tverrliggeren som like gjerne kunne sneket seg inn i mål. Det ble med den ene storsjansen for hvittrøyene, og snart var kampen tilbake i samme spor som i første omgang, der det meste havnet om hjemmelaget. Vi måtte likevel vente helt til det 70. minutt før det igjen ble scoring, men igjen var det altså Årvoll 3 og deres supportere som kunne juble, nå for 4-0.

Denne scoringen bidro for øvrig til å avlive noe dårlig stemning som hadde spredt seg på banen de siste minuttene, og da vi ti minutter senere fikk se et straffespark som ga 5-0 ble det enda mindre dårlig stemning, iallfall hos hjemmelaget.

I det 84. og 85. minutt kom det sjette og syvende målet til groruddølene, så da dommeren iallfall iflg min stoppeklokke blåste av litt før klokka hadde passert 90 minutter var det ingen som protesterte. 7-0 var definitivt et anstendig resultat.

På vei hjem sørget jeg for endelig å få tømt bilen for norsk tomgods, så alt var klart for utflukt til noe så sjeldent som åpning av en flunke ny bane dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sörby IK - IF Nyedshov 2 (8-0)

Etter at kampen jeg lenge hadde planlagt å se i Valdres denne torsdagskvelden ble avlyst la jeg en ny plan som innebar en tur til Sverige. Etter å ha plukket opp Sören og Ole Jakob på Grorud gikk turen til Olavsgaard for å plukke opp André som skulle vente på oss der. Spoiler alert: Han var ikke på plass da vi kom! Etter litt ventetid dukket han endelig opp, og vi kunne sette kursen østover, og etter en liten pitstop i Torsby gikk turen videre til banen hvor det skulle være plass i division 7 (Altså nivå 9 i svensk fotball) mellom Sörby og Nyedshov 2.

Etter å ha betalt noen kronor for å slippe inn kunne vi se oss rundt på en svært idyllisk arena, hvor et gjerde omkranset hele gressbanen, noe som ikke hindret et par av mine medsammensvorne i å ta seg inn på banen for å inspisere på nært hold om underlaget var så bra som det så ut. Det var også et klubbhus her med både garderober og kiosk, så verken spillere eller publikummere lå an til å lide noen nød.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at selv om lagene var tabellnaboer så hjemmelaget betydelig sterkere ut, og i det 8. minutt gikk de opp i 1-0. De rødhvitblås (Litt feil blåtone for oss nordmenn) dominans fortsatte, men vi måtte vente til omgangen var nesten halvspilt før 2-0 kom som resultat av en perle av et skudd.

Vi fikk en ny perlescoring i det 28. minutt, og det var nok ikke mange av de rundt 50 frammøtte som nå trodde det skulle bli noe annet enn en klar hjemmeseier i denne kampen. Sörby kom også til et stolpetreff som på mirakuløst vis ikke ble til mål, mens de tilreisende like før pause kom nær en redusering da ballen smalt i tverrliggeren.

Det sto likevel fortsatt 3-0 da det ble pause, og jeg kunne ta meg en liten is, samtidig som det såvidt begynte å dryppe noen regndråper over oss. Gjestene tok pausepraten sin foran innbytterbenken, og det ble klart at den svært unge ledsageren deres som hadde stått ved benken og ropt oppmuntrende til spillerne underveis neppe var lagets formelle trener, da han tok en ganske tilbaketrukket rolle nå.

Uansett hvem som hadde ansvar for pausepraten, etter hvilen tok det bare knapt to og et halvt minutt før de gulsvarte igjen måtte se ballen i nettet bak seg og det sto 4-0, og da vi var kommet til det 51. spilleminutt endte et hjørnespark med scoring og 5-0.

Før det var spilt tre nye minutter satt også 6-0 i nettet, før vi fikk et lite scoringsopphold fram til det 64. minutt, da dette frisparket gikk i mål til 7-0.

I sluttminuttene kom det en strøm av gule kort, og en av gjestenes spillere klarte også å få sitt andre gule, noe som kombinert med at det ble praktisert «flyvende bytter» skapte litt forvirring. Uansett, håpet om å få med seg et trøstemål hjem til Molkom svant med ti mann på banen raskt. Fire minutter før full tid ble det 8-0, som også var stillinga da dommeren til slutt blåste av kampen.

Jeg rasket sammen de andre nordmennene (og vår medbragte tysker) og fikk satt kursen østover igjen samme vei som vi kom, og like før midnatt var vi igjen hjemme etter en strålende Sverige-tur!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stag - Horten FK 2-3

Etter vårens tur da jeg litt uventet fikk krysset av den andre banen i Stavern, hadde jeg nå endelig bestemt meg for å ta hovedarenaen i det som lenge var kjent som Norges minste by. Jeg satte derfor kursen sørvestover igjen (Denne gangen i bil), og etter en pitstop for å kjøpe en schnitzel inntok jeg parkeringsplassen utenfor banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Stag og Horten FK 2022.

Etter at schnitzelen var fortært innså jeg at jeg jo faktisk hadde sett motsatt oppgjør i vår, og her lå det nok litt revansjelyst og ulmet under overflaten. Stadionanlegget besto ellers av en ganske standard kunstgressbane med et slitent klubbhus på sjøsida, men faktisk var her også en liten tribune. I tillegg var det på motsatt side av banen bygd et nytt og moderne klubbhus, men dette var ikke helt ferdig ennå, så spillerne trakk etter oppvarminga ned i kjelleren under det gamle klubbhuset for omkledning og siste peptalk.

Da kampen ble blåst i gang hadde rundt femti mennesker ankommet stadion, og de fleste av dem kunne juble da hjemmelaget alt etter 65 sekunder satte ballen i mål til 1-0!

Gleden over ledelsen ble dog kortvarig, rett før det var spilt tre og et halvt minutt kom 1-1 etter et frispark, før gjestene etter en litt kaotisk situasjon med et tilbakespill som endte med selvmål gikk opp i 1-2 med 6:15 på min stoppeklokke.

Utover i omgangen bølget spillet fram og tilbake, men tross at jeg følte at hortenserne hadde et lite overtak, så var det lenge vertskapet fra Stag som kom til de største sjansene. De lyktes dog ikke i å overrumple de bakre rekker hos gjestene, og typisk nok: I det 28. minutt scoret Horten FK igjen og økte ledelsen til 1-3.

1-3 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at siden sola var gått ned ville bildene fra andre omgang ikke bli spesielt bra uansett, så jeg kunne like godt slå meg ned på en benk og se resten av kampen derfra.

I andre omgang kom hjemmelaget ut fra startblokkene med et voldsomt press, og de satte flere ganger gjestenes målvakt på noen virkelig anstendige prøver, før de etter knapt to og et halvt minutts spill fikk den etterlengtede reduseringen til 2-3.

Resten av andre omgang ble preget av et par situasjoner hvor det virkelig ble ampert, og etter en takling ved hjørnet av sekstenmeteren smalt det skikkelig, og flere av spillerne måtte fysisk holdes tilbake av sine lagkamerater for at det ikke skulle utarte. Dommeren hadde nok ikke sett skikkelig hvem som gjorde hva, så han nøyde seg med å dele ut et gult kort i hver retning, selv om han nok kunne tatt mer i der.

Med et lite kvarter igjen av kampen leverte vertskapet en flott kontring etter et frispark. Ballen endte i mål og det ble jublet voldsomt, men så kom assistentdommeren opp med flagget. Annullering for offside, og stor skuffelse.

Helt på tampen av ordinær tid så så laget fra Horten at Stag-keeperen sto litt ute, og lempet avgårde et langskudd. Det så lenge ut som om kampen skulle punkteres, men ballen traff til slutt stolpen og spratt ut i feltet igjen. De hvitgrønne hadde sluppet med skrekken, og kunne gå inn i overtiden med fortsatt håp om ett poeng.

Det var nå ganske dårlig stemning, og etter drøyt fire minutter blåste dommeren av. Jeg syntes det godt kunne vært lagt til mer, men jeg mistenker at all kjeftinga mot dommerne var en medvirkende årsak til at det ikke ble mer tillegg. Kampen hadde uansett endt med borteseier 2-3, og før jeg forlot stadion så jeg flere som ivrig diskuterte hva vi hadde sett med dommerne.

Vestfold leverte som vanlig på kveldstid en fæl hjemtur med stengt E18 og omkjøringer, men det ble heldigvis ikke skrekkelig sent før jeg kunne sovne hjemme.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gulset - Brevik 1-4

Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.

Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.

I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.

Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.

Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.

0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.

Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.

Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.

Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sørumsand - Eidsvold IF 3-3

Etter å ha åpnet studieåret ved UiO sammen med USO hadde jeg mandag kveld avtalt en svipptur til en bane Ole Jakob manglet som ikke var altfor langt unna. Etter litt forviklinger rundt møtested fant vi hverandre, og jeg satte kursen oppover Romerike, og vi fant etterhvert fram til fotballbanen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Sørumsand og Eidsvold IF.

Siden sist jeg var her hadde den nordligste av de to kunstgressbanene fått nytt dekke, og følgelig var kampene flyttet tilbake hit (Hvor det også ble spilt første gang jeg besøkte anlegget). Jeg fant ut at i dag orka jeg ikke å traske rundt nede ved banen, men tok plass på tribuna hvor jeg skjønte at fotografering kom til å bli nokså utfordrende på grunn av sterk motsol.

Litt av grunnen til at vi hadde endt her var at foruten at OJ manglet å ha besøkt banen her, så var oppgjøret også sportslig ganske spennende, med et hjemmelag som absolutt bør ta flere poeng for å komme seg vekk fra bunnstriden i divisjonen og et tilreisende lag som med seier i dag fortsatt ville være i posisjon til å kjempe i toppen utover høsten. Da kampen kom i gang var det vertskapet som først kunne juble, da ballen alt etter halvannet minutt gikk i mål, men til skuffelse for storparten av de fremmøtte hadde assistentdommeren hevet flagget for offside, men det skulle ikke gå lang tid før Stomperuds sambygdinger igjen kunne juble, da dommeren i det 8. spilleminutt ga rødtrøyene et straffespark. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og dermed sto det med 8:05 på stadionuret 1-0.

Gjestene slo raskt tilbake, og vartet tre minutter senere opp med det som kanskje var kampens fineste angrep. Ballen gikk kjapt fram og tilbake, og lå til slutt i nettet bak Sørumsand-keeperen til 1-1. Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og fem minutter etter dette hadde de igjen tatt ledelsen, denne gangen etter at en uheldig Eidsvold-forsvarer satte ballen i eget mål til 2-1.

Det så egentlig ut som om vi skulle gå til pause med ledelse til EIF, men halvanna minutt på overtid fikk de for anledningen sortkledde et hjørnespark som ble ekspedert i mål til 2-2, og dette ble dermed også pausestillinga.

Etter at OJ hadde skaffet seg en vaffel fikk vi og de andre rundt 125 frammøtte igjen se to lag som tydelig viste at dette var en kamp som betød mye for begge. Tenningsnivået var skyhøyt,og jeg mistenkte at når spillerne begynte å bli slitne mot slutten av kampen kunne det fort bli veldig hett ute på matta. Før vi kom så langt tok hjemmelaget igjen ledelsen, og ca 6 minutter inn i andre omgang sto det 3-2.

I det 69. minutt kom så 3-3, og jeg lurte virkelig på hvor dette skulle ende. Begge lag kom seg til flere muligheter til å få det forløsende vinnermålet, og nærmest var det nok hjemmelaget som kom da ballen så ut til å gå inn men i stedet smalt i stolpen.

Som ventet ble det ganske hett mot slutten, selv om lufttemperaturen ikke var allverden å skryte av etter at sola hadde forsvunnet, og både spillere og trenere pådro seg gule kort før kampen var over. Tross heltente aktører på banen, da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-3, et resultat begge lag nok var nokså mellomfornøyde med. Før jeg forlot stadion så jeg for øvrig at Sørumsands trenerapparat sto i en hektisk passiar med dommertrioen, sannsynligvis for å diskutere hendelsen som endte med at treneren fikk gult kort mot slutten av kampen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tylldal - Tolga-Vingelen 6-0

Etter en god natts søvn i Värmlands dype skoger ble kursen satt nordover langs Klarälven/Trysilelva, Engeråa, Femundelva, Sømåa og Hola, før jeg krysset vannskillet og ved Tolga kom ned til Glomma og så krysset over til den øverste delen av Rendalen, Tylldalen. Her på «baksida» av Tronfjell skulle det være kamp i sjettedivisjon mellom Tylldal og Tolga-Vingelen.

Selv om vi var solid plassert i Innlandet fylke, så er den tidligere Nord-Østerdal fotballkrets gått inn i den trønderske fotballen, så i avdelinga disse lagene spiller i finner vi også lag som Gauldal, Støren og Sokna. Turene dit er nok grunnen til at Folldal som hadde hørt naturlig hjemme der heller har valgt å spille i Gudbrandsdal-avdelinga i Indre Østland fotballkrets. Kloppmyra i Tylldal er uansett den sørligste av banene som brukes i Trøndelag fotballkrets.

Da jeg kom fram var oppvarminga i full gang, og snart var det klart for kamp. Basert på tabellsituasjonen var det nok et visst favorittstempel på hjemmelaget, og like etter at vi passerte seks spilte minutter fikk vi første mål og 1-0.

I det 14. minutt kom også 2-0, og de rundt åtti frammøtte fikk også se flere andre store sjanser til gultrøyene. En jeg syntes var spesielt morsom var da en av Tylldals angrepsspillere ropte «45» for å få et innlegg fra en lagkamerat som hadde driblet seg ned mot mållinja. Som bestilt kom ballen ut til ham, men for meg var det noe overraskende at de førtifem han hadde ropt om ikke var vinkelen på innlegget, men derimot vinkelen ballen forlot foten hans i og dermed passerte himmelhøyt over tverrliggeren. Ellers skal Tolga-Vingelen-keeperen ha en solid dose skryt for flere gode redninger på skudd som var på vei innenfor stengene på målet.

Tross hjemmelagets dominans lot neste mål vente på seg, men rett før vi passerte 42 spilte minutter kom 3-0, som også ble stillinga til pause. Tilbudet i kiosken var kokte grillpølser og hjemmebakt sjokoladekake, noe jeg valgte å stå over i dag. Som man ofte ser i breddefotballen var spillerne klare på banen før dommerne, så da de sistnevnte var klare kom kampen raskt i gang igjen.

Det tok under fem minutter av andre omgang før vertskapet hadde fjernet de siste spor av spenning ved å øke til 4-0, og i det 64. minutt kom også 5-0. De gule fortsatte å produsere en strøm av store sjanser, og med 77:15 på min stoppeklokke gikk ballen igjen i mål, så det sto 6-0 etter dette hjørnesparket.

Tolga-Vingelen klarte faktisk å komme til et par svært gode muligheter i sluttminuttene, men da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 6-0, og Tylldal kunne juble for fortsatt heng på serieleder Røros.

Jeg hoppet i bilen og satte kursen sørover igjen, med et håp om å få sett mest mulig av «Slaget om Nord-Norge» på TV når jeg kom hjem. Underveis ble en T-bone-steak plukket opp på Elverum, så jeg skulle ha noe å enten feire med eller trøstespise, men så ble resultatet noe midt i mellom.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.