Onsdag ettermiddag, og jeg forventet en grei kjøretur vestover fra Oslo. Det jeg ikke hadde tenkt på var at med offentlig høytidsdag dagen etter, og dermed en inneklemt fredag var det veldig mange som skulle ut av byen samtidig som meg. Etter to timers kjøring stoppa jeg i Drammen for litt bensinfylling, og etter dette bedra trafikkforholdene seg heldigvis noe, så det gikk greit å komme seg videre til det som i mange år ble regna som Norges minste by, Stavern, og arenaen for femtedivisjonskampen mellom Stag og Barkåker.
Stagbanen har i flere år vært et lite sort hull i min baneliste, men likevel var gleden stor da jeg i forkant av denne turen hadde oppdaget at kampen skulle spilles på den relativt lite brukte Kaken KG. Denne banen ligger like ved den gamle festningen i småbyen, og jeg hadde egentlig trodd at navnet hadde noe med «kakebua», altså vaktarresten i militærforlegninga å gjøre, men det viste seg etter et lite nettsøk at selv om navnet hadde med militære straffemetoder å gjøre var virkeligheten et hakk mer dramatisk.
Uansett en dramatisk fortid, nå var det en relativt generisk kunstgressbane som lå her, og da jeg kom var det foruten to seniorlag i oppvarming flere unger som drev og trente. Litt før kampstart fikk jeg selskap av Vetle, og sammen fikk vi se den ene treningsgruppa holde det gående omtrent helt til innmarsj, men så ble myntkast tatt og det var klart for avspark.
Etter at kampen startet var det gjestene fra den gamle flatbrødbygda som tok styringen relativt kjapt, og alt etter fem minutter fikk de en kjempemulighet som var kjempeoffside og ble korrekt avvinket (Men all ære til keeper som likevel stoppet denne). Jeg hadde så akkurat rukket å vandre rundt banen for å få utnyttet de siste solstrålene til fulle før de for anledningen rødkledte fikk et frispark som etter 16 minutters spill ble slått inn i feltet og elegant headet i mål til 0-1.
Etter dette var det «no looking back» for Barkåker, og vi fikk et nytt flott mål og 0-2 rett før halvtimen var spilt. I det 43. minutt kom det så en stygg glipp bak hos Stag, som gjorde at det ble 0-3, noe som også var stillinga da lagene gikk til pause.
Ettersom kampen ikke gikk på Stags faste anlegg var det lite å ta seg til i pausen, men min telemarkske kompanjong og jeg hadde mer enn nok både tidligere og kommende groundhoppingturer å snakke om, så tida gikk fort, og snart var spillet i gang igjen.
Man skulle kanskje tro at etter å ha blitt så dominert som de ble i første omgang ville Stag sette alt inn på å gjøre en bedre figur etter hvilen, men det tok bare 35 sekunder fra dommeren blåste i gang andre halvdel av kampen til ballen igjen lå i nettet, og det sto 0-4.
I det 59. minutt gikk så et langskudd som kanskje var det eneste av målene Stag-keeperen kan klandres litt for ikke å ha stoppet inn, og det sto 0-5. Dette fikk bortelaget til å ta foten litt av gassen, uten at vertskapet klarte å utnytte dette til annet enn å forbedre ballbesittelsesstatistikken noe.
Kampen endte dermed 0-5, og jeg takket Vetle for selskapet før jeg etter en kort visitt på butikken satte kursen nordover på en for en gangs skyld ikke vedlikeholdsstengt E18, og da jeg kom hjem attpåtil hadde flaks og fant en svært gunstig parkeringsplass rett ved blokka mi. (Parkeringsgarasjen med faste plasser er stengt for oppussing)
Etter mye fram og tilbake om hvilken kamp jeg skulle dra på denne siste tirsdagskvelden i april bestemte jeg meg for å ta den turen som ville gjøre at jeg var tidligst hjemme igjen. Jeg rakk derfor hjemom for en kjapp middag etter jobb, og satte så kursen vestover, før jeg på Liertoppen svingte av og kjørte gjennom Lierdalen og langs Tyrifjordens sørvestbredd til jeg kom til åstedet for sjettedivisjonskampen mellom Vikersund og Haugfoss.
Da jeg kom pågikk det flere barnetreninger ute på kunstgressmatta, men jeg så også at begge lagene jeg skulle se var i oppvarming, og at det var noen oppe på balkongen på klubbhuset som drev og rigget til for speakertjeneste. Da speakeren var i gang skjønte jeg at det å være speaker her i Vikersund, det var ikke som å være speaker alle andre steder, og at jeg nok sto foran en multimedial opplevelse med å skulle se denne kampen.
Fra avspark markerte raskt hjemmelaget at dette var en kamp de hadde tenkt å vinne, og det var absolutt fortjent da 1-0 kom på et frispark etter sju minutters spill.
Videre utover i omgangen fortsatte Vikersund å presse på, men uten å få uttelling ut over en nettkjenning som ble annullert, sannsynligvis riktig, for en offside. Speakeren markerte seg stadig ved å komme med kommentarer om det som skjedde ute på banen, og jeg må innrømme at jeg flere ganger har sett kamper på TV hvor han som faktisk får godt betalt for å fortelle publikum hva som skjer har formidlet mindre av kampens innhold enn hva mannen med mikrofonen her gjorde. I tillegg hadde han ved sin side en mann med en tromme og en vuvuzela, og med akkompagnement fra en solid flokk gjess på åkerlappen på motsatt side av stadion var det tidvis en kakofoni vi noe over 100 tilstedeværende fikk høre mens vi så kampen.
Et par av de hvitkledde fra bygda med Blaafarveværket hisset seg utover i kampen ganske mye opp, og at bare en av dem pådro seg gult kort for klaging til dommeren overrasket meg en hel del. Overraskende var det også at det bare sto 1-0 da dommeren blåste til pause. Jeg benyttet hvilen til å konsumere en vaffel jeg mistenker at hadde vært svært god da den var nystekt, og så var det klart for nye 45 minutter med ballspill.
Hjemmelaget hadde tydeligvis bestemt seg nå for å være mer effektive enn i første halvdel av kampen, og brukte bare et halvt minutt på gå opp i 2-0. Bare et drøyt minutt senere kom de til en helt vanvittig sjanse som det var utrolig at ikke endte i mål, før vi i det 54. minutt fikk 3-0 på et hjørnespark.
4-0 kom i det 70. minutt, og jeg mistenkte at selv om Haugfoss nå virket å være noe mer med i kampen enn tidligere skyldtes dette først og fremst at de helrøde hadde tatt foten noe av gasspedalen. Tross at gjestene nå hadde ballen mer lyktes de ikke med å havne i scoringsprotokollen, og i kampens siste ordinære spilleminutt fikk de så også et siste mål imot etter selv å ha slått en corner i motsatt ende av banen.
Med 5-0 virket alt avgjort, og da dommeren etter litt overtid blåste av viste det seg at det også var det. Spillerne takket for kampen, gjessene bak banen lettet, og jeg hoppet i bilen og satte kursen hjem, for en gangs skyld uten omkjøringer av betydning etter å ha vært i vesterled.
En bane jeg lenge har siklet etter å få krysset av i lista er Nordre Åsen KG 2, altså den banen som ligger bak mediatårnet på Skeids hjemmebane. Da jeg først begynte å planlegge å ta den ble den gravd opp for bytte av kunstgress, og så kom det fram at de som var satt opp med hjemmekamper der «alltid» gikk ned til hovedarenaen på anlegget og spilte der fordi underlaget var bedre. Jeg hadde derfor mast mye i sosiale medier nå, og fått bekreftet at kveldens kamp skulle gå der. Etter jobb dro jeg først til Lillestrøm og spilte inn en podkast, før jeg dro på generalprøve med symfoniorkesteret. Turen gikk så videre med t-banen opp til Storo, og så tuslet jeg opp bakken for å få sett seriestarten i tiendedivisjon mellom Sandaker og Årvoll 3.
Begge lagene er så vidt jeg har forstått i praksis nystarta i år, gjestene et helt nytt tredjelag i klubben, mens hjemmelaget også stilte lag i fjor, men hele mannskapet er skifta ut siden det. Da jeg kom fram drev gjestene og varma opp på et ledig hjørne av banen, og snart var også vertskapet, dommeren og dommerobservatøren på plass. Ikke uventet var det å få sett kamp her noe mange banehoppere hadde på bucketlista si, så etterhvert strømmet også andre som var ute i samme ærend som meg til.
Da kampen startet var alle de forventete frammøtte på plass, bortsett fra at jeg ikke kunne se Mattis som kanskje hadde vært den ivrigste på å komme seg hit noe sted. Litt ut i kampen begynte jeg å lure på om utepilsen litt lenger ned mot sentrum hadde tatt ham, men det viste seg at han alt var på plass, men heller hadde satt seg i skråninga øst for banen for å få litt sol i ansiktet heller enn å stille seg med oss andre på vestre langside.
Etter et drøyt kvarter syntes jeg det var gjestene som hadde sett farligst ut ute på kunstgressmatta, og i det min stoppeklokka passerte 20 spilte minutter kom et ikke ufortjent 0-1-mål, selv om jeg mistenkte at akkurat denne scoringen kanskje ikke ville overlevd en assistentdommer, men er det noe jeg ikke kritiserer singeldommere for er det å overse offsider.
Bare halvanna minutt senere kom også 0-2 på et skudd fra distanse, og etter dette roet kampen seg ned noen hakk. Jeg hadde nå slått meg til sammen med Mattis og flere andre med HamKam-tilhørighet, og da en av dem sporet opp at i 1959 ble «Kamma» slått ut av cupen av nettopp Sandaker ble det mye søking i Nasjonalbibliotekets arkiv, sjekk hos rsssf og diskusjoner om denne sesongen. (HamKam var sesongen 1958/59 med en femteplass i sin avdeling på nivå tre bak Raufoss, Kapp, Fremad, Lena, Gjøvik-Lyn, Nybergsund, Kvam, Dovre, Hamar, Elverum, Fåvang, Otta, Mesna, Trysilgutten, Follebu, Lesja, Gjøvik, Koppang, Sør-Fron og Dombås i fotballhierarkiet i Innlandet. Sandaker endte på sin side på fjerdeplass på nivå to, og var dermed Oslos sjette beste lag, bak Skeid, Vålerengen [sic.], Frigg og Lyn.).
0-2 sto seg til pause, og etter en kort omgruppering ved sidelinja ble andre omgang blåst i gang. Kampen fortsatte å ligne ganske mye på hvordan første omgang hadde vært, med relativt få sjanser, og de få som kom ble effektivt avverget, men det kom også noen relativt harde dueller hvor en av partene ble liggende igjen.
Jeg hadde en lang og hyggelig prat om groundhopping, dømming og annet moro med dommerobservatøren, og hadde akkurat flyttet meg bak Årvollmålet i tilfelle Sandaker skulle få til noe i den sluttspurten jeg syntes jeg merket at de var i ferd med å sette inn. Dette medførte at Årvoll i det 82. minutt gikk opp i 0-3, og i den grad det hadde vært noen spenning igjen i kampen var denne nå helt død.
Kampen endte også med 0-3, og glad for å ha fått tettet et gapende hull i min liste over Oslos fotballbaner takket jeg de andre for selskapet og satte kursen hjemover for å nyte en ellers fotballfri helg etter først å ha sovnet på sofaen.
Siden jeg er bortreist den uka korpset mitt skal spille sommerkonsert har jeg fått torsdagskveldene fri utover innspurten av våren, og jeg har derfor prioritert knallhardt for å få tatt baner jeg mangler som vanligvis bare brukes torsdager. I kveld var første mulighet, og etter å ha forsert noen forferdelige køer vestover på E18 rakk jeg akkurat fram i tide til innmarsj på stadion for fjerdedivisjonskampen mellom Runar og Re.
På Haukerød i Sandefjord, der hjemmelaget holder til, så er det flere baner, og dagens kamp gikk på grunn av kunstgressbytte på hovedarenaen på C-banen, men i Futbology ligger det hele som ett anlegg, så jeg fikk derfor ved innsjekk «badge» for fullført 4. divisjon Vestfold. Stor stas, og noe som siden divisjonen i hovedsak spiller kamper på torsdager har sittet ganske langt inne å få fullført.
Da jeg tok plass ved banekanten skinte sola, men ganske kjapt kom det veldig skumle skyer, og ikke minst en bitende sur vind, så jeg innså at dette nok ble en hustrig aften. Tross været, og det faktum at det var full cuprunde samme kveld med blant annet byens eliteserielag i aksjon litt lenger nord i fylket, så var det rundt femti frammøtte her som fikk se hjemmelaget ta styring nesten umiddelbart fra avspark.
De helt store sjansene lot vente litt på seg, men i det 17. minutt kom kveldens første scoring, og det var absolutt fortjent at det var hvittrøyene fra nordenden av den urbaniserte delen av Sandefjord som gikk opp i 1-0. Knapt fire minutter senere kom så 2-0, da en glipp fra Res målvakt ble knallhardt straffet. Som om dette ikke var ille nok gikk det bare 70 sekunder før ballen igjen lå i målet og det sto 3-0. Jeg begynte nå å lurt på om vertskapet måtte prøve å få Altinn som sponsor, for alt gikk virkelig inn!
De fem hypereffektive minuttene hadde virkelig drept kampen, og resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig. Det var fortsatt Runar som hadde styringen, men det sto fortsatt 3-0 da det ble pause. Jeg hadde på grunn av trafikktrøbbelet tidligere på ettermiddagen ikke rukket å få i meg noe mat, så en høyst tiltrengt vaffel ble stappet innpå. Jeg var så sulten at jeg hadde sikkert elsket den uansett, men jeg tror faktisk at den også objektivt sett var riktig så god.
Da lagene kom ut fra garderoben og spillet skulle ta til igjen kom det så litt nedbør. Var det regn, spør du kanskje? Neida, det var en liten haglbyge som beæret oss med sitt nærvær! Publikum skal ha all ære for at det var svært lite avskalling blant dem, og iallfall de som holdt med hjemmelaget ble belønnet med at de gikk opp i 4-0 etter 52 minutter av kampen.
I det 59. minutt kom så også 5-0 (Enkeltbildene fra GIF-en over finner du her), før vi måtte vente i ti minutter før dette frisparket gikk inn til 6-0.
Kampen var jo nå utvilsomt avgjort, men Re prøvde fortsatt å iallfall få noen trøstemål, og med 77:40 på min stoppeklokke lyktes svarttrøyene endelig. 6-1, og ikke en totalt mislykket kveld!
Litt inn i overtiden ble så en av gjestenes spillere hekta innenfor Runars sekstenmeter, og dommeren gjorde helt riktig og pekte på straffemerket. Straffen ble sikkert plassert i nettet til 6-2 halvanna minutt på overtid.
Etter dette skjedde det ikke stort mer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-2, og aktørene på banen kunne i full fart takke for kampen før de småløp inn i garderoben for å varme seg. Selv fant jeg tilbake til bilen, tok en pitstop på McDonalds for litt mer påfyll før turen gikk nordover igjen (Selvsagt med en av de obligatoriske omkjøringene på E18 som gjør at jeg alltid kvier meg litt for å dra på kveldstur på denne sida av Oslofjorden).
Flere bilder fra kampen (av dårligere og dårligere kvalitet utover i kampen, ettersom lysforholdene på banen var mildt sagt utfordrende) kan du se på Google photos.
Etter den heftige Sverige-turen jeg hadde gjennomført i påska var det svært godt å kunne se litt kortreist fotball igjen, og når det attpåtil skulle spilles kamp på en av de få banene i nærområdet jeg fortsatt mangler var gleden stor! Etter å ha vært på en kort orkesterprøve dro jeg derfor hjem og parkerte, før jeg ble plukket opp av en litt forsinket Terje og vi sammen dro ut til Rolvsrud, hvor det skulle være femtedivisjonskamp på John Carew-banen mellom Lørenskog IFs tredjelag og Bøn FK.
Vi var som sagt litt forsinka, men ettersom jeg omtrent hoppa ut av bilen i fart, mens Terje måtte bruke noen minutter på å få parkert i kaoset som skyldes utbyggingen på stadionområdet, så rakk jeg akkurat å være på plass ved banekanten før dommeren blåste i gang oppgjøret. På plass var også André og André, Lars og en hel del andre banehoppere, så det var tydelig at dette var en bane mange mangler på lista si (De siste ti årene har det vært under 20 seniorkamper for menn der).
Som sagt var omgivelsene mildt sagt preget av byggearbeidet som pågikk på Rolvsrud stadion, hvor det siden sist jeg var der hadde reist seg en imponerende tribune, og en haug boligblokker hvor naboene kan ringe avisa og klage over støy fra fotballbanen når de kommer i gang, slik fotballnaboer har en tendens til å gjøre etterhvert. (Lite vil glede meg mer enn om jeg tar feil her og de som flytter inn i disse leilighetene skjønner hvor det er de har bosatt seg).
Da kampen kom i gang merket jeg meg at det var et svært høyt tenningsnivå hos en del av spillerne. Man ser ofte at det med kjefting på dommerne kommer snikende i større og større grad utover i kampen, men her var terskelen lav alt fra første spark på ballen omtrent. Når da i tillegg en ganske opplagt situasjon som burde gitt rødt kort alt etter noen få minutter bare medførte gult kort til Bøn-spilleren som som bakerste mann felte en motstander var tonen for kampen på mange måter satt.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men gjestene fra Eidsvoll jobbet seg inn i kampen og hadde en strøm av resultatløse hjørnespark før det i det 30. minutt kom en scoring … til hjemmelaget! 1-0, og stor skuffelse hos de tilreisende.
Under to og et halvt minutt senere satte det som tydeligvis var et bursdagsbarn inn 2-0, og nå mistenkte jeg at det hele kom til å være kjørt for Bøn. Det ble likevel ikke flere mål i første omgang, så da spillerne gikk i garderoben var ledelsen fortsatt bare på to mål.
Etter pause gikk det ti minutter før vi igjen fikk et mål, og nå var det gjestene som hadde redusert til 2-1. Skulle spenningen jeg hadde mistenkt var helt død gjenoppstå selv om påska var over?
Joda, like etter at 61 spilte minutter var passert lempet en Bøn-spiller ballen forover i en lang lobb over keeper som sto langt ute. Siktet var perfekt innstilt, så ballen gikk i mål og det sto 2-2. Som om dette ikke var nok, ti minutter etter den første reduseringen hadde kommet ble 2-3 satt inn. For en snuoperasjon vi hadde fått se!
Dessverre var ikke Adam spesielt lenge i Paradis. I det 74. minutt fikk vi et horribelt sammenbrudd i Bøn-forsvaret, hvor både enkeltprestasjoner og kommunikasjon var helt på bunn-nivå. Dette medførte at Lørenskog 3 fikk en svært enkel jobb med å sette inn sitt tredje mål for dagen, og vi var med 3-3 like langt.
Det eneste nevneverdige som skjedde resten av kampen var at med 88:25 på klokka slo flomlysene seg av. Det hadde ikke vært veldig godt lys mens de var på, men uten lys så det faretruende ut som om kampen måtte avbrytes. Etter knappe to minutter i mørke kom heldigvis lysene på igjen, så vi kunne få fullført kampen. Lørenskog var nok nærmest å sikre seg alle tre poengene gjennom overtiden, men da det hele var over sto det fortsatt 3-3, noe jeg mistenker at Bøn var mest fornøyde med.
Returen over kommunegrensa til hovedstaden ble svært begivenhetsløs, og jeg takket Terje for turen og sendte ham videre ut i Oslo-natten mens jeg tuslet de siste meterne inn i blokka mi og tok kveld.
Etter å ha forlatt Örebro kom jeg etterhvert fram til Värmlands hovedstad, og sørget for å gjøre Martin sjalu ved å skaffe meg et bedre måltid på KFC. Siden jeg ikke ante om det var behov for inngangspenger på neste kamp svingte jeg så innom en minibank før jeg kjørte til åstedet for ettermiddagens division 5-kamp mellom andrelaget til FBK Karlstad og Rottneros.
FBK Karlstad, som er en slags fotball-spinoff fra den ikke ukjente hockeyklubben Färjestad BK (Derav FBK, selv om det offisielt står for FotBollsKlubben) har jeg jo besøkt tidligere, men denne gangen skulle kampen spilles på kunstgressbanen, som i Futbology er blitt skilt ut i løpet av vinteren. Dette passet meg finfint, og tidsramma gjorde også at jeg fikk skrevet bloggpost fra dagens første kamp mens jeg satt på parkeringa og ventet på at tiden var inne for å gå inn på anlegget.
Da jeg entret banekanten oppdaget jeg kjapt at turen innom minibanken hadde vært bortkastet, her var det fri entré. Inn mot avspark var vi en hel del folk som benyttet oss av dette, og jeg talte etterhvert at det må ha vært rundt 75 personer til stede.
Kampen hadde knapt kommet i gang før en av de blåhvite fra Fryksdalen ble liggende og vri seg i smerter mens han holdt seg til kneet. Jeg så ikke helt hva som skjedde, men det ble raskt klart at dette var alvorlig, og vi fikk et lengre stopp i spillet mens han ble bandasjert og båret av banen.
Da spillet fortsatte ble det raskt klart at dette med høy sannsynlighet ville bli en tung kveld for bortelaget. Det aller meste handlet om rødtrøyene, og det var smått utrolig at vi måtte vente helt til det 21. minutt før 1-0 kom.
FBK fortsatte å dominere, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Siden keeperen deres i stor grad var arbeidsledig valgte han å heller kanalisere energien sin til å klage på diverse avgjørelser, og det slutter altså aldri å forundre meg at når noe skjer innenfor sekstenmeteren i en ende av banen, så er det tilsynelatende han som står lengst unna som ser best at dette skulle vært straffespark. Dommeren var også litt forundret over dette, og benyttet et stopp i spillet til å ta seg en prat med målvakten om akkurat dette, og ting bedret seg faktisk noe etter dette.
Da vi hadde gått inn i overtiden dukket en ambulanse opp for å hente han med kneskaden, så etter innspill fra en rutinert assistentdommer blåste dommeren til pause litt tidligere enn han egentlig hadde tenkt, i stedet for å ha et langt stopp i spillet mens sykebilen krysset banen, og så måtte spille de resterende minuttene av overtiden etterpå. Lagene gikk derfor i garderoben med 1-0 på blokka, mens ganske mange av oss som så på kampen rømte inn på klubbhuset for å slippe unna den bitende sure vinden som kom fra Vänern og varme oss litt.
Da ambulansen hadde fått lastet inn pasienten og forlatt kunstgresset kom kampen igjen i gang, og nå så det faktisk ut som om vi skulle få litt kamp. Rottneros virket mye mer påslått enn de hadde vært i første omgang, men virkelig skummelt ble det aldri for hjemmelaget. Skummelt var det derimot til stadighet i motsatt ende av banen, og at det fortsatt sto 1-0 da vi passerte timen spilt var smått mirakuløst.
Den knappe ledelsen kunne virkelig ikke vare, og i det 70. minutt skjedde det som måtte skje. Et hjørnespark traff riktig mann og endte i nettet til 2-0, og nå mistenkte jeg at dette virkelig var avgjort.
Rottneros ga aldri opp, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og tross at de var skuffet over tapet skal de nok si seg fornøyde med at ikke målforskjellen ble verre etter første serierunde.
Jeg satte kursen videre mot grensa, stoppet i Töcksfors for å kjøpe kjøttdeig, og kom til slutt hjem etter en helt fantastisk påsketur med 11 fotballkamper på seks dager, alle på svenske baner jeg aldri hadde sett kamp på før!
2. påskedag, og tiden for å avslutte min svenske påskerundtur var kommet. Jeg hadde selvsagt lagt inn noen pitstops på veien hjem, så jeg kom meg rimelig tidlig ut fra overnattinga i Bålsta og satte kursen vestover på E18. Etter et par timer svingte jeg av, og kunne etter noen timer parkere utenfor arenaen hvor det skulle spilles treningskamp mellom division 7-laget Bobby BK og Mosjö SK fra nivået over.
«Bobby» er jo unektelig et noe spesielt navn på en fotballklubb, mens for en helgelending som meg var det jo minst like festlig at gjestene fra Örebros sørside nesten deler navn med Mosjøen. Jeg fikk forresten følgende utredning tilsendt om bakgrunnen for klubbnavnet Bobby BK.
Etter litt venting kom kampen i gang, og tross det svært lite vårlige været (Det hadde fram til kampstart regnet ganske kraftig, og temperaturen lå ganske stabilt mellom 4 og 5 grader Celsius) hadde det møtte fram en del tilskuere, med tilhørighet i begge leire. Ute på kunstgresset syntes jeg hjemmelaget kom svært godt i gang, og det var absolutt ikke ufortjent da de tok ledelsen 1-0 i det 13. minutt.
Mosjö arbeidet seg nå mer inn i kampen, men ikke snakk om at ballen ville i mål tross en strøm av gode muligheter. De ble så knallhardt straffet for ikke å ha utnyttet sjansene sine da to av Bobby-spillerne klarte å smette gjennom forsvarsrekka samtidig og fikk en enkel jobb med å overmanne keeperen og sette inn 2-0 etter 32 minutter.
Drøye to minutter senere ble et nytt angrep fra de svartkledde avsluttet med et skudd fra 20-25 meter, som keeper var uheldig og glapp under seg. 3-0, og jeg hørte nå mye okking hos bortefansen.
Fem minutter før pause fikk så endelig de tilreisende noe å juble for. Et hjørnespark ble fint slått inn og traff perfekt på panna til en gulsvartstripet spiller, som stanget ballen i mål til 3-1 og ny inspirasjon for bortelaget.
3-1 sto seg til pause, og mens vertskapet trakk opp i garderoben for å unnslippe kulden i noen minutter holdt Mosjö seg nede ved banekanten for sin pauseprat. Jeg snek meg i mangel av andre tribuneaktige strukturer til å sitte noen minutter på hjemmelagets innbytterbenk fram til de returnerte fra garderoben.
Etter pause var det første av betydning som skjedde at hjemmelaget ytterligere økte sin ledelse, og med 52 minutter på stoppeklokka satte inn 4-1 på et hjørnespark.
Mosjö hadde tross den stygge stillinga på ingen måte gitt opp, og i det 69. minutt reduserte de til 4-2, før en perle av et frispark ble satt i mål til 4-3 bare to minutter senere.
Ikke lenge etter var det Bobbys tur til å få frispark i farlig posisjon, men dette forsøket gikk såvidt over tverrliggeren i stedet for under. Da vi nærmet oss ferdigspilt kamp begynte det å bli litt småampert ute på banen, men heldigvis roet alt seg ned uten at det på noen måte utartet, og da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget juble over en sterk seier i denne treningskampen.
Jeg tok meg tilbake til bilen, skrudde på setevarmen, og fortsatte vestover med lunsj på KFC i Karlstad og nok en kamp i sikte.
