Veitvet - Langhus 7-3

Ettersom korpset mitt spiller konsert neste uke og jeg ikke skal være med på den (Dra gjerne dit om du kan) stakk jeg tidlig fra torsdagens øvelse og svippa innom hjemme og tok på meg ullsokker før jeg dro videre til Veitvet. Da jeg kom dit var det totalt kaos på parkeringa og forsinket avspark pga en aldersbestemt kamp som måtte bli ferdig. Jeg tok derfor en liten æresrunde før jeg først parkerte inne noen, før det rett før avspark var en som dro så jeg løp og flyttet bilen mens dommeren blåste i gang kampen.

Veitvet ville med minst ett poeng i dag være sikret opprykk til neste års fjerdedivisjon, mens Langhus nok var fornøyde med å ha fått gjennomført en respektabel sesong etter at 2019 endte brått med at laget trakk seg fra fjerdedivisjon etter denne kampen.

Fra start var det grønntrøyene på hjemmelaget som tok initiativet i kampen, og da 1-0 kom på et langskudd etter ca 12 minutter føltes det helt fortjent. Langhus ble likevel ikke valset over, og fortsatte å kjempe for å utsette opprykksfeiringa noe. Med litt over en halvtime spilt lyktes de endelig, da Veitvet aldri fikk klarert en ball og den til slutt endte i mål til 1-1.

Langskudd viste seg dog å være dagens stikkord for de grønne, og i det 35. minutt ble det på ny fyrt løs. Ballen forsvant forbi keeper og i mål til 2-1, og vi fikk nok en gang høre deilig balkanmusikk runge over kunstgresset.

2-1 sto seg til pause, og jeg fant ut at det faktisk var kiosk også i tillegg til en herlig DJ-rigg, så jeg tuslet bort og inspiserte utvalget. Jeg gikk for en vaffel, som i og for seg smakte fortreffelig, men dessverre hadde ligget litt lenge ute så konsistensen var noen hakk under pari. Man kunne ellers velge mellom diverse hjemmebakst, så jeg angret litt på at jeg ikke testet noe av det i stedet.

Da andre omgang ble blåst i gang gikk det under to minutter før ballen igjen lå i nettet. Igjen var det hjemmelaget som hadde scoret, og igjen var det et hardt skudd fra distanse som gikk inn. 3-1 sto det i ca 65 sekunder før et nytt skudd seilte forbi keeper, og det ble 4-1.

I det 53. minutt fikk så Langhus på ny en redusering, etter litt knoting i feltet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. De purpurkledde var nå i siget og fikk bare to minutter senere et straffespark. Dette ødela tydeligvis rytmen for dem, for straffen føk nesten like høyt som fullmånen som hang over Groruddalen denne torsdagskvelden.

Det kunne altså nå fort stått 4-3, men i stedet fikk Veitvet på ny etablert et godt angrep, og med 55:43 på min stoppeklokke ble det 5-2. Ca på dette tidspunktet dukket det opp en fyr som hevdet å ha speakererfaring fra eliteserien i håndball, og maste til seg mikrofonen som var koblet til lydanlegget. Dette viste seg å være kveldens største nedtur. Dersom det han drev med er representativt for hvordan håndballspeakere opptrer, så skal jeg definitivt holde meg langt unna håndballbaner heretter, og jeg håper også håndballspeakere holder seg langt unna fotballbaner.

Det aller meste på banen handlet nå om hvor stor Veitvets seier skulle bli, og når det samtidig tikket inn rapporter fra Ski om at Nordstrand 2 som var de eneste som kunne utfordre seriemesterskapet lå under tydet det meste på at dette skulle bli en festaften. Langhus fortsatte dog å prøve, men når de i et forsøk på å spille seg ut bakfra totalkollapset og nærmest ga bort 6-2 virket noen festbremsing lite sannsynlig.

I det 77. minutt kom 6-3, uten at dette la noen demper på feststemningen, og med to minutter igjen av kampen kom Veitvet på at i kveld var det bare å skyte. De skjøt, og ballen gikk inn. 7-3 sto seg til kampen var over, og det var duket for en storstilt feiring med sprudlevann, lagbilde, trenerløfting og «We are the champions» på anlegget!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.